Apostel

  •  

    Apostelen Andreas var den første disippelen som Jesus kalte. Vi leser om dette i det første kapittelet hos Johannes.

     

    “Dagen etter stod Johannes der igjen, og to av hans disipler. Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam! De to disiplene hørte de than sa, og de fulgte etter Jesus. Jesus vendte sego g så at de fulgte etter ham. Han sier til dem: Hva søker dere? De sa til ham: Rabbi – det betyr Mester – hvor er ditt herberge? Han sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor han hadde sitt herberge. Og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus.”(Johannes 1:35-42) 

     

    Andreas er kanskje først og fremst kjent for ordene han utbrøt i begeistring, denne omskakende dagen i Galilea: ”Vi har funnet Messias”

     

    Hvilke dyp ligger det ikke i de ordene! Frem til nå hadde det bare vært et løfte, ord som har bekledd en lengsel. Nå er Ordet blitt menneske. Løftet har gått i oppfyllelse! 

     

    Og Andreas hadde sett, med sitt indre øye, at Jesus var denne Messias som alle ventet på. Man kan jo her spørre seg hva mer Jesus må ha sagt eller gjort da Han tok disse to disiplene med seg og viste dem sitt herberge? I hvert fall var denne korte tiden som Andreas hadde hatt med Mesteren, nok til å gi ham denne åpenbaringen om Jesus som Messias.

     

    Andreas var bror til Simon Peter. Sammen hadde de vokst opp sammen med sin far, Jona, i Betsaida langs Genesaretsjøen, under enkle kår som fiskere.

     

    De begeistrede ordene til Andreas får ekstra tyngde når vi vet at han var en disippel av døperen Johannes. Han må ha båret på en sterk lengsel etter å se Guds rike komme, og når ørkenvekkelsen bryter løs er han blant de mange som søker seg ut i Judeas ødemarker for å ta del i det som skjer.

     

    Navnet Andreas (gresk: Ανδρέας) betyr “manndom” eller “tapperhet”. Han kalles også for Protocletos, som betyr “den første kallete”. Ved begynnelsen av Jesu offentlige virke, bodde han sammen med sin bror Simon i samme hus i Kapernaum. 

     

    “Straks de var kommet ut av synagogen, gikk de inni huset til Simon og Andreas, sammen med Jakob og Johannes.”(Markus 1:29)

     

    Andreas er den første til å gripe vitnesbyrdet til døperen Johannes når han peker på Jesus som Guds Lam, og er den første disippelen Jesus kaller. Andreas bryter opp, radikal som han er, og senere leder han også sin bror til Jesus. Fra første stund er han en evangelist.

     

    Tradisjonen forteller at han forsatte denne evangelistgjerningen i Syria, Hellas, Lilleasia og rundt hele Svartehavet. 

    Han ender sitt liv i Patras i det nordlige Pelloponesos. Han blir korsfestet på en noe spesiell måte. Et X formet kors, som senere får navnet: Andreaskors.

     

  •  
     
    INNLEDNING
     

    "Dagen etter sto Johannes der igjen, og to av disiplene hans. Da han fikk se Jesus, som kom gående, sa han: Se der Guds lam! De to disiplene hørte det han sa, og de fulgte etter Jesus. Jesus vendte seg og så at de fulgte etter ham. Han sier til dem: Hva søker dere? De sa til ham: Rabbi - det betyr Mester - hvor bor du? Han sier til dem: Kom og se! De kom da og så hvor han bodde. Og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time. Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus. Han finner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, - det betyr Kristus. Og han førte ham til Jesus. Jesus så på ham og sa: Du er Simon, Johannes’ sønn. Du skal kalles Kefas, det betyr Peter." (Johannes 1:35-42)
     
    Blandt alle apostlene og Jesu disipler, er nok Peter den som på mange måter ligner mest på oss. Vi ser hvor menneskelig han er, og hvordan hans liv går opp og ned. Noen ganger var han "helt oppe i skyene", mens andre ganger var han "nede i dalen". Peter var et følelsesmenneske, slik som du og jeg også ofte er.
     
    Peters svakheter minner oss om hvordan vi er i oss selv. Dette gjør det lett å identifisere seg med Peter, og vi kan gripe troen på at Gud også kan forvandle våre liv og anvende oss, slik som med Peter.
     
    Om Peters bakgrunn vet vi ikke så mye.Men han kom fra fiskerlandsbyen Betsaida på nordøstsiden av den vakre Gennesaretsjøen. Betsaida, som betyr “fiskerhuset”, var et sted der Jesus senere skulle komme til å utføre mange undere. Betsaida forsvant fra historien i nesten to tusen år. Det var ikke før i 1987 at arkeologene gravde fram denne landsbyen.
     
    Bibelen forteller oss også at Peter var gift.
     
    "Da Jesus kom inn i Peters hus, så han at hans svigermor lå til sengs og hadde feber. Han rørte ved hennes hånd. Da forlot feberen henne, og hun sto opp og tjente ham." (Matteus 8:14-15)
     
    Man vet ikke noe mer om Peters hustru eller om eventuelle barn han kan ha hatt. Vi vet bare at han bodde i Kapernaum sammen med sin kone og svigermor da han ble kalt til å bli Jesu disippel.
     
    Som person var Peter frembusende og innbilsk. Evangeliene tegner et bilde av en ustabil personlighet, Han hadde  voldelige tendenser. Han klappet sammen under press og "sovnet på jobben" (i Getsemanehagen). Han var full av egenskaper som en ydmyk og trofast kristen ikke bør ha.
     
    Likevel ble Peter en av Jesu mest fremtredende disipler. Ja, han ble en mektig apostel og hovedperson i den første kristne menighet. Dette er litt av et sterkt vitnesbyrd om hva Gud kan gjøre med en som overgir seg helt til Ham!
     
     
     
    1. FRA SIMON TIL PETER
     
     
    Navneforandringen kom straks etter at Peter møtte Jesus. Han forandret ikke bare Peters navn, men også hans framtid. Ja, hele Peters liv ble forandret fra den dagen av.
     
    Når Jesus kaller en person, forvandles alt.
     
    "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt." (2 Korinter 5:17)
     
    Også vi får nye navn når vi kommer til Jesus. Han bytter ut vårt gamle navn (det menneskelige) og gir oss et nytt (åndelig) navn, som bare Han kjenner. Dette er et unikt navn, som ingen andre har. Et navn som beskriver oss helt og holdent. Vi kjenner ikke dette åndelige navnet mens vi er i vårt jordeliv, men når vi kommer til himmelen skal det åpenbares for oss.
     
    "Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det." (Åpenbaringen 2:17)
     
    Men la oss nå se på Peters navneforandring. Han hette Simon Bar Jona, som betyr Simon, sønn av Jona. Men Jesus gir ham navnet Peter.
    • Simon: "Den som lytter"
    • Peter: "Stykke av stein, rullestein" (på gresk: Petros, På arameisk: Kefas).
     Denne navneendingen har en helt spesiell betydning og hensikt. Det lå sterke profetiske tråder i det Jesus gjorde ved å kalle Simon for Peter. Dette talte fram mot den aposteltjeneste og lederoppgave han skulle få i den første menighets tid. Fra å være en som lyttet til Jesus, ble Peter en fast stein. Ja, han ble en levende stein!
     
    Slik er det også med oss. Gud kaller oss og vi hører Hans kall. Vi blir lyttere. Dette er den første fasen i kallet. Men det andre skrittet forvandler oss fra lyttere til gjørere!
     
    "Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere, ellers vil dere bedra dere selv. For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning." (Jakob 1:22-25)
     
    Guds menighet er ikke bygget opp av lyttere, men av sanne Levende Steiner!
     
     "Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, til et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus." (1 Peter 2:4-5)
     
    Det hører med til sammenhengen at Jesus senere utvider Peters navn. Han kalles da for "Klippen" (gresk: Petras).
     
    "Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen." (Matteus 16:13-19)
     
    Dette har direkte sammenheng med den tjeneste som Peter senere skulle gå inn i, som leder for "den første menighet" i Jerusalem.
     
     
     
    2. FRA FISKER TIL MENNESKEFISKER
     
     
     
    "Så skjedde det at folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord. Og han sto ved Gennesaret-sjøen. Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem; de holdt på å skylle garna. Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten. Da han sluttet å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garna til fangst! Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garna. De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garna holdt på å revne. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke. Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fått. Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham."  (Lukas 5:1-11)
     
    Jesus kommer alltid og leter etter oss der hvor vi er. I dette tilfellet kom Jesus ombord i en av båtene som tilhørte Peter. Men Peter hadde ennå ikke forstått sitt kall.
     
    - Han var bekymret for økonomien
    - Mens Jesus underviste, reparerte han fiskegarnene
     
    Som vi ser, så trengte Peter et spesielt inngrep i sitt liv. Jesu ord overbeviste ham ikke helt. Så da Jesus var ferdig med å undervise, ville han på overveldende måte vise for Peter hvem Han er. 
     
    Jesus kaller oss ikke bare via ord, men med konkrete handlinger! Og vi blir vitner om Hans undergjerninger og makt.
     
    "...Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst!.."
     
    Det finnes to slags garn å fiske med:
    - Kastenot: Mindre garn, til å fiske mindre fangster nær land.
    - Større garn til større fangster, til å fiske på dypt vann.
     
    Ifølge den greske grunnteksten, som Bibelen er oversatt fra, sa Jesus til Peter: "Ta de større garnene til fiske på dypt vann".
     
    Peter adlyder, men er tydelig skeptisk. Han tenker: "Du kommer fra Nasaret, og du har ikke greie på fisking. Tenk å kaste ut garnene på lyse dagen, og tilmed på dypet! Nei, jeg vil ikke dumme meg ut. Alle her rundt Gennesaretsjøen vet at ingen får fisk på lyse dagen, og at garn aldri skal settes ut på dypet. Men siden du så absolutt vil det så.... På ditt ord skal jeg kaste garnene ut, selv på dypet!"
     
    Peter adlyder altså ordene fra Jesus, og mot alle forventninger skjer mirakelet! Og hvilken fangst det ble! Peter blir nødt til å tilkalle sine partnere i de andre båtene. En stund senere kommer båtene inn til land, så fullastet at de nesten holder på å synke.
     
    Nå glemmer Peter hele fiskefangsten. Han lar de andre ta seg av den. Nå kommer han vassende innover stranden, imot Jesus. Han faller ned for Jesu føtter og sier: "Vik fra meg, for jeg er en syndig mann."
     
    Denne fangsten gjorde et sterkt inntrykk på Peter, og nå begynte han å forstå hvem Jesus virkelig var. Peter hadde allerede sett Jesus gjøre under med andre mennesker, men nå var gjerningen gjort i hans eget liv, i forbindelse med noe som var meget personlig for ham - fiskeyrket.
     
    Jesus ønsker å åpenbare seg personlig i våre liv. Da først vil vi forstå Hans kraft og det kall Han  gir oss.
     
    "Frykt ikke! Fra nå av skal du fange (fiske) mennesker."
     
    Her sa Jesus til Peter at han ikke skulle være redd for det han så, altså fiskemengden. For senere, som apostel, skulle Peter få se skarer av mennesker komme til Jesus gjennom hans tjeneste. Og nå var Peter klar for kallet.
     
    Men hvorfor menneskefisker?
     
    Jo, dette er vel det beste eksemplet til å forklare Guds kall. Verden er som havet og menneskene er fisken. Guds tjenere er fiskerne. Garnene er Guds Ord. Vi skal dra fisken opp fra havet og opp i båten, som er menigheten.
     
    Peter var fisker og forsto straks hva slags språk Jesus snakket her. Dette gjorde også at han bedre kunne forberede seg på den store oppgaven som ventet.
     
    "...de forlot alt og fulgte Ham."
     
    Dette var et kall til fullstendig overgivelse - et kall til å gi hele sitt liv til Jesus. Og Peter svarte på det, fordi han var overbevist om at han ved Jesu side ville bli et redskap for Gud og hans liv ville få en større mening. Sammen med Jesus ville ikke Peter ha noe å bekymre seg for.
     
    Her møter vi en livsviktig sannhet som vi ikke kommer utenom: Full overgivelse er en livsnødvendig reaksjon på Guds kall over våre liv!
     
     
     
    3. LÆRLINGETIDEN
     
     
     
    Peter fikk være med på ting som aldri før hadde skjedd i Israel. Han fikk være med når tusener av mennesker strømmet sammen rundt Jesus. De forlot sine familier, sine gårder, sitt arbeid, sine byer og landsbyer. De strømmet ut dit hvor de hørte at denne Nasareeren var. De førte med seg sine syke på bårer og senger til Jesus. Peter var også vitne til dramatiske hendelser. Han var med på forklarelsens fjell, der Jesus snakket med Moses og Elias. Han var også vitne til at døde ble vakt opp og demonbesatte fikk sin frihet. Peter fikk være midt oppe i alle disse vidunderlige miraklene og undergjerningene som skjedde.
     
    Peter var et "leirkar i Mesterens hånd". Han vandret ved Jesu side langs landeveiene. Han hørte Jesus tale til sine disipler om Himlenes rike, om hyrden og fårene, om såkornet og åkeren, om kongesønnens bryllup, om de ti jomfruene, om den bortkomne sønn osv.
     
    Vi kan forstå at alle disse leksjonene gjorde sterkt inntrykk på Peter. Tenk bare på den unike Bergprekenen. Ingen hadde noengang undervist og lært på en slik måte før. Jesus lærte dem via lignelser og tok for seg daglidagse bilder, for å lære dem åndelige sannheter. Og Peter fikk på denne måten være med og bli dannet av Jesus dag for dag.
     
    Og mens Peter vandret slik sammen med Jesus, fødtes en vidunderlig kjærlighet i Peters hjerte - til denne mannen som hadde forvandlet hans liv så totalt. For det var ikke mangel på kjærlighet til Jesus som gjorde at Peter senere falt og fornektet Jesus. Peter lærte å elske Jesus med en ren og ekte kjærlighet. Det skjedde noe i Peters hjerte, noe himmelsk som ingen mennesker hadde lært ham.
     
    Men Peter møtte også store utfordringer i løpet av denne lærlingetiden. Vi leser om en av dem i Matteus 16.
     
    "Da Jesus var kommet til traktene ved Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.
     
    Fra den tiden begynte Jesus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle reises opp på den tredje dagen. Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham og sa: Gud fri deg, Herre! Dette må aldri skje deg! Men han snudde seg og sa til Peter: Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til. Da sa Jesus til disiplene sine: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?" (Matteus 16:13-26)
     
    Her leser vi at Peter hadde erklært at Jesus er Messias - den levende Guds sønn. Dette var en åpenbaring som han hadde fått fra Gud.
     
    Likevel ser vi at Peter hadde en feil oppfatning av hva dette innebar. Peters forståelse av Messias gjenspeilte det som de fleste jøder trodde på den tiden: Messias skulle komme av Davids slekt og han ville kaste ut romerne og innføre rettferd og fred.
     
    Jesus lærte disiplene og folkemengdene at Guds rike var et åndelig rike. De skulel ikke opprette det med makt, sverd og kniver. Dette riket skulle opprettes med kjærlighet, tilgivelse og rettferdighet. Det virker som om Peter bare delvis hadde grepet dette budskapet.
     
    Vi ser at Jesus på dette viktige punktet i sin tjeneste, bestemmer seg for å fortelle disiplene om sin kommende død - at Han skulle dra til Jerusalem der han skulle bli drept. Deretter skulle Han stå opp igjen etter tre dager.
     
    Peter ble opprørt over dette. Han klarte ikke tanken på at Jesus skulle dø - selv om dette skulle bli selve hovedhjørnesteinen i Guds frelsesplan. Men i Peters verdensbilde var det ikke plass til slikt. Han hadde jo forlatt hjemstedet og fiskeryrket for å følge Jesus. Han hadde viet sitt liv til Jesus og det var derfor ikke plass til Mesterens død i det scenariet som Peter hadde tegnet i sitt sinn.
     
    Jesus skulle jo opprette sitt rike her nede på jorden og Peter skulle spille en sentral rolle i dette fredsriket. Hvordan kunne en så vidunderlig plan ende i lederens død? Det virker som om Peter enten ikke hørte eller snarere ikke forsto Jesu løfte om at Han skulle stå opp på den tredje dagen.
     
     
     
    4. PETERS FALL
     
     
    La oss nå se på hva som skjedde på skjærtorsdag. Her blir Peters kall og utvelgelse satt på den største prøve.
     
    "Jeg overgir riket til dere, slik som min Far overga det til meg, for at dere skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer. Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre. Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! Da sa han: Jeg sier deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag, før du tre ganger har nektet at du kjenner meg." (Lukas 22:29-34)
     
    Peter elsket Jesus og ville ha del i alt Jesus hadde. Men Peter hadde glemt en viktig sannhet. Han var ikke klar over at vi i vår egen kraft er helt udugelige i den åndelige kampen. Ingen kan seire over fristelser og synd eller slå tilbake djevelens listige angrep i sin egen kraft og styrke.
     
    "...For ikke ved egen kraft er mannen sterk." (1 Samuel 2:9)
     
    Legg merke til hvordan Peter uttrykker seg. Han bryter ut med stor selvsikkerhet: "Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og død!"
     
    Peter stolte på seg selv. Han skulle i hvert fall klare det, om ingen annen kunne. Han mente at han var sterk nok, var trofast nok og hadde kjærlighet nok til å klare det. Han skulle i hvert fall stå sammen med Jesus, uansett hva som måtte komme. 
     
    Også de andre evangeliene forteller om denne kvelden før Jesus ble forrådt. Vi leser at Jesus advarte disiplene og sa at de alle skulle vende seg fra ham. Men Peter var som vanlig først ute med sin selvsikkerhet og insisterte på at han av alle skulle stå fast.
     
    "Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Og Jesus sa til dem: Dere skal alle ta anstøt, for det er skrevet: Jeg vil slå hyrden, og fårene skal spres. Men etter at jeg er blitt reist opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter sa til ham: Om så alle tar anstøt, vil ikke jeg gjøre det! Jesus sa da til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag, i denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Men Peter tok enda sterkere i og sa: Om jeg så må dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg. Det samme sa de alle." (Markus 14:26-31)
     
    La oss så lese hva som skjer videre:
     
    "Da de nå hadde grepet ham, tok de ham med seg, og førte ham inn i yppersteprestens hus. Men Peter fulgte langt baketter. De hadde tent et bål midt på gårdsplassen og satt der sammen. Og Peter satte seg blant dem. En tjenestepike fikk se ham sitte mot lyset. Hun stirret på ham, og sa: Også denne var med ham! Men han nektet og sa: Jeg kjenner ham ikke, kvinne! En kort stund etter fikk en annen se ham og sa: Du er også en av dem. Men Peter sa: Menneske, jeg er ikke det! Omkring en time senere var det en annen som forsikret: Sannelig, også denne var med ham! Han er jo en galileer. Men Peter sa: Menneske, jeg skjønner ikke hva du snakker om! Og straks, mens han ennå talte, gol hanen. Og Herren vendte seg og så på Peter. Da mintes Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham: Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger.Og han gikk ut og gråt bittert." (Lukas 22:54-62)
     
    Vi ser her hva som skjedde der i Yppersteprestens forgård. Kampen ble for tøff for Peter.
     
    Men hvorfor skjedde dette? Elsket ikke Peter Jesus? Hadde han ikke gitt sitt liv i Mesterens hånd?
     
    Joda, det hadde Peter gjort. Og det er ingen tvil om at han elsket Jesus. Noen tror at dette hendte fordi Jesus profeterte det, og at det måtte skje. Men det stemmer ikke. Denne situasjonen kunne vært unngått, men Jesus så det skje på forhånd. Dette betyr ikke at Jesus bestemte at dette måtte skje. Derimot så Jesus hvilket angrep sjelefienden ville sette inn mot Peter. Hovmod og det å stole på seg selv, står for fall. Det var ingen ting i veien med Peters kjærlighet. Heller ikke hans iver og spontanitet. Problemet var at han stolte for mye på seg selv og sin egen styrke.
     
    Peter forsto ikke hvor farlig dette er. Selvsikkerheten førte ham vill. Han trodde seg istand til å stå imot enhver prøvelse. Men noen få timer senere kom prøven. Da fornektet han sin Herre med eder og forbannelser.
     
    Og nå hang hele hans kall og framtid i en tynn tråd!
     
    Hanen gol! Dette minte straks Peter om Jesu ord. Det han nettopp hadde gjort overrasket ham selv. Ja, det gav ham et sjokk. Han snudde seg og så på Mesteren, og i samme øyeblikk møtte han Jesu blikk. I dette blikket var det en blanding av medynk og kjærlighet. I lyset av dette blikket så han seg selv, hvor svak han var. Dermed gikk han ut og gråt bittert.
     
    Peter var kommet til et vendepunkt. Bittert angret han sin synd. Derfor fant han også nåde, som vi skal se videre.
     
     
     
    5. GUD ANGRER IKKE SINE NÅDEGAVER OG KALL
     
     
     Vi trenger å forstå at når Gud kaller et menneske, så er det ikke bare for en kort periode, for så å bli glemt eller forkastet. Guds kall er evig. Det kan ikke trekkes tilbake!
     
    "For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall." (Romerne 11:29)
     
    Derfor ser vi at Jesus etter sin oppstandelse, vender tilbake for å kalle Peter på samme måte som første gang.
     
    "Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen. Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting. Da det alt led mot morgen, sto Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus. Jesus sier da til dem: Barn, dere har vel ikke noe å spise til brødet? De svarte ham: Nei. Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det. Den disippelen som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg - for han var naken - og kastet seg i sjøen. Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg. Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød. Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk! 11Simon Peter gikk da om bord og dro garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet. Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren. Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken. Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var reist opp fra de døde." (Johannes 21:2-14)
     
    Her møter vi akkurat samme situasjon som første gang Peter ble kalt av Jesus:
    - De hadde ikke fått noe fisk
    - De ble oppmuntret til å kaste ut garnene på nytt
    - De fikk en stor mengde fisk
     
    Men så skjer det noe mer. Noe som har et dypt åndelig innhold:
     
    "Da de hadde holdt måltid, sier Jesus til Simon Peter: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg mer enn disse? Peter sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine lam! Igjen sier han til ham, annen gang: Simon, Johannes’ sønn, elsker du meg? Han sier til ham: Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær. Han sier til ham: Vokt mine får! Han sier tredje gang til ham: Simon, Johannes’ sønn, har du meg kjær? Peter ble bedrøvet over at han den tredje gangen sa til ham: Har du meg kjær? Og han sier til ham: Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær. Jesus sier til ham: Fø mine får! Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du blir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Og da han hadde sagt dette, sier han til ham: Følg meg!" (Johannes 21:15-19)
     
    Peter hadde jo fornektet Jesus, og det hele tre ganger. Men Jesus kjente Peters hjerte, og visste hvilken kjærlighet som bodde der inne. Tre ganger hadde Peter fornektet Jesus, og han får også en trippel gjenopprettelse.
     
    For hvert et fall finnes det en gjenopprettelse!
    La oss se litt på de uttrykk som Jesus bruker i disse tre gjenopprettelsene:
    •  "Fø mine lam": I og med at Jesus bruker uttrykket lam, betyr det at Peter fikk en hyrdetjeneste for de åndelige barna. Han skulle lede de til "grønne beitemarker", dvs gi dem god åndelig mat så de kunne vokse.
    • "Vokt mine får": Enkelte oversettelser bruker uttrykket "vær hyrde for mine får". Peter blir her bedt om å være en hyrde for flokken. En som vokter og leder. En som går foran flokken for å vise fårene veien.
    • "Fø mine får": Led også de voksne, de modene som har kommet lengre på veien. Gi dem god åndelig mat og korriger dem når det trengs. 
    Peter ble gjenopprettet og kalt til en ledertjeneste. Jesus innsatte ham som leder for menigheten. Han var nå forberedt, etter å ha blitt ydmyket, avplukket sin stolthet og deretter gjenopprettet.
     
    Av dette ser vi at kallet kan ikke trekkes tilbake. Det kan ikke annuleres! Vi er kalt av Gud og Gud vil at Hans plan og vilje med oss skal bli fullført.
     
     
     
    6. DEN HELLIGE ÅND FORANDRER ALT
     
     
    Peter var et impulsivt følelsesmenneske. Han var en som hadde hjertet på rett sted, selv om han gjorde mange feil underveis. Å studere Peters liv og tjeneste hjelper oss mye til å forstå følelsenes plass i kristenlivet. Følelser er bra, men de kan ofte svinge opp og ned. Derfor trenger vi noe mer håndfast.
     
    Alle våre 5 sanser er til god hjelp rent fysisk sett, men om man går seg bort i skogen er de likevel ikke til så mye hjelp. Man kan se, høre, lukte - og likevel vet man ikke hvor man er. Man trenger kart og kompass, noe mer enn man av naturen er utrustet med.
     
    Slik er det også med vårt åndelige liv. Våre følelser (og også de andre sansene) er ikke en fullgod navigator i den kristnes vandring. Følelsene er selvsagt en viktig del av livet, men ikke den viktigste. Hvis vi ikke passer på, kan de tilmed være farlige og lede oss på ville veier.
     
    Vi trenger derfor kart og kompass for våre liv - også i åndelig forstand.
     
    Hva er så kartet? Jo, det er selvsagt Guds Ord!
     
    "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119:105)
     
    Men vi trenger også kompasset. Og hva er så dette? Jo, vårt kompass er Den Hellige Ånd!
     
    Gud har gitt oss mer enn kart og kompass. Han har gitt oss en navigator (GPS) for hele vårt kristne vandring. Den Hellige Ånd er en navigator for vårt liv og vår tjeneste.
     
    Se bare på Peter. Etter at han ble fylt med Den Hellige Ånd på Pinsedag, ble han en helt annen person. Fra å være litt vinglete og ustabil, ble han selve symbolet på fasthet og trygghet. Han ble det navnet som Jesus hadde gitt ham.
     
    La oss se litt på dette. Vi ser først at rett etter at Ånden ble utgytt, så tar Peter ordet og kanaliserer pinsekraften i en tale som resulterer i at 3000 mennesker blir frelst og lagt til den første menigheten i Jerusalem!
     
    Vi finner et langt avsnitt i Apostlenes gjerninger 2 som viser oss hvor stor frimodighet Peter hadde. Han sto fram og talte med fasthet. La oss se på hans tale:
     
     
    "Da sto Peter fram sammen med de elleve. Han hevet røsten og talte til dem: Jødiske menn, og alle dere som bor i Jerusalem! La dette være kjent for dere, og lån øre til mine ord! 
    For disse er ikke drukne, slik som dere mener. Det er jo bare den tredje time på dagen! Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord. Jeg skal gjøre under oppe på himmelen og tegn nede på jorden, blod og ild og røkskyer. Solen skal bli forvandlet til mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og herlige. Og det skal skje: Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. 
     
    Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet.Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender. Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast. For David sier om ham: Jeg hadde alltid Herren for mine øyne, for han er ved min høyre hånd så jeg ikke skal rokkes. Derfor gledet mitt hjerte seg, og min tunge jublet. Ja, selv mitt kjød skal legge seg til hvile med håp. For du vil ikke forlate min sjel i dødsriket. Heller ikke vil du overgi din Hellige til å se tilintetgjørelse. Du kunngjorde meg livets veier, du vil fylle meg med glede for ditt åsyn. Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, og graven hans er her hos oss den dag i dag. Men fordi han var en profet og visste at Gud med ed hadde lovt å sette en av hans etterkommere på hans trone, så var det Messias’ oppstandelse han forutså og talte om, da han sa at hans sjel ikke ble forlatt i dødsriket, og at hans kjød heller ikke så tilintetgjørelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører. For David for ikke opp til himmelen, men han sier: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet. 
     
    Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg. Også med mange andre ord vitnet han, og han formante dem og sa: La dere frelse fra denne vrange slekt! De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler." (Ap. gjerninger 2:14-41)
     
    Hvordan kunne Peter tale med en slik fasthet og frimodighet. Hva hadde skjedd? Er dette den samme mannen som sverget på at han ikke kjente Jesus? Er dette den samme mannen som satt for stengte dører sammen med de andre disiplene og sørget over Jesu død? Er dette den samme mannen som i det ene øyeblikket kastet seg over båtripa og gikk mot Jesus på vannet, for så i neste øyeblikk synke fordi han så på stormen og bølgene? 

    Ja, det er samme mannen! Men nå er han ikledd kraft i fra det høye!
     
    "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende." (Ap. gjerninger 1:8)
     
     
     
     
     
     
  • Fra historien og tradisjonen finner vi at alle apostlene untatt Johannes fikk en voldsom og brutal død. Mange av tradisjonene varierer. Blant annet sies det at Matteus skal ha blitt både spydet ihjel, drept med sverd, og hugget ihjel med øks. 

     

    1. Peter ble korsfestet i Rom på et kors som lignet det som Jesus ble korsfestet på. Men Peter ble korsfestet med hodet ned.

     

    2. Andreas ble bundet på et X-formet kors i Patras i det nordlige Hellas, og overlatt til å dø av utmattelse.

     

    3. Jakob, den eldre, ble halshugget i Jerusalem på befaling av Herodes.

     

    4. Jakob, Herrens bror, ble kastet ned fra et tårn, derpå steinet og til slutt ihjelslått med en klubbe.

     

    5. Filip ble bundet og hengt på en pel.

     

    6. Bartolomeus ble hudflettet og drept på befaling av en barbarisk konge.

     

    7. Matteus ble spydet ihjel.

     

    8. Tomas ble skutt med en sverm av piler, mens han ba, og etterpå gjenomboret med sabler.

     

    9. Simon ble korsfestet i likhet med Jesus.

     

    10. Markus ble dratt på gatene i Aleksandria, til han døde av utmattelse.

     

    11. Lukas ble hengt i et oliventre i Grekenland.

     

    12. Johannes døde en naturlig død.

     

    13. Paulus ble halshugget på befaling av keiser Nero.

     

    14. Judas hengte seg selv, og hans innvoller veltet ut.

     

    15. Barnabas ble stenet til døde av jødene.

  • Dette spørsmålet, "hvor stor er din Jesus?", kom til meg en dag da jeg ba til Jesus om hva skulle jeg skrive til tale for neste ungdomsmøte. Det er jo ganske vesentlig hvordan vi ser på Jesus, Han som er Kongenes Konge og Herrenes Herre. Han er Guds Lam som HAR fullført renselsen for våre synder.

    La oss da lese noen skriftsteder sammen.

    "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I Ham var liv, og livet var menneskennes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det." - Johannes 1,1-5

    Jesus Kristus er Ordet. I GT talte Gud verden til live; i evangeliet talte Gud sitt ord gjennom det levende Ordet, Hans Sønn. Johannes erklærer i vers 3 at Jesus var det guddommelige redskapet som var ansvarlig for hele skapelsen.

    "Han var i verden, og verden er blitt til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til sitt eget, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men alle dem som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så Hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." - Johannes 1,10-14

    "Han er bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i Ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved Ham og til Ham. Han er før alle ting, og alt består ved Ham. Og Han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at Han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved blodet på Hans kors, - ved Ham, enten det er på jorden, eller de som er i himlene." - Kolosserne 1,15-20

    Her minner Paulus kolosserne på hvem Kristus er. Vi kan forstå liten bit om hvor stor Jesus er; Han som fra evigheter av har vært sammen med Faderen. I Jesus ble alt skapt.

    Ordspråkene kap 8, 21-36 har etter den eldste kristne tradisjon sett på Kristus som visdommen i dette avsnittet.

    "Han er avglansen av Hans herlighet og avbildet av Hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye." - Hebreerne 1,3

    I dette skriftstedet fra Hebreerne 1,1-3 kan vi se Jesus har et trefoldig embete.

                1) Profet/Apostel (Gud har talt til oss gjennom Sønnen)

                2) Yppersteprest (fullført renselsen for våre synder)

                3) Konge (satte seg ved Majestetens høyre hånd.)

    Et annet interessant skriftsted i denne sammenhengen å nevne er litt senere i samme brev; Hebreerne 3,1. Der kan vi lese at vi må gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner. Det som blir så rikt for oss er når vi studerer hvilke to motsetninger dette er. Forskjellen mellom en apostel og yppersteprest kan uttrykkes slik.:

    En apostel taler og handler på vegne av Gud overfor oss. En yppersteprest taler og handler på våre vegne overfor Gud. I apostelen kommer Gud til oss, og i ypperstepresten går vi inn til Gud. Apostelen åpenbarer Gud for oss og taler Hans sak, men ypperstepresten fremstiller oss for Gud og taler vår sak hos Ham. Som vi ser Gud i apostelen, ser Gud oss i yppertsepresten.

    Jesus Kristus lever alltid for å gå i forbønn for oss. (Heb.7,25) Det er stort å tenke på.

    Hvilken kjærlighet Jesus har. Og tenk at Jesus skammer seg ikke over og kalle oss sine søsken. (Heb.2,11)

    En ting å trekke frem er også det forbildet Jesus var når han gikk på jorden.

    Han var prøvd i alle ting, men i motsetning til oss var Han uten synd. (Heb.4,15)

    Jesus var et rettferdig offer. Det står også slik i Hebreerne:

     

    "For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde Han én gang for alle da han ofret seg selv."- Heb. 7,26f

    I Paulus´ brev til Filipperne skriver han litt om Kristi fornedrelse og lydighet til døden.

    Vi leser fra kapittel 2 vers 5 til 11.

    "La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneksers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor Har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre(JEG ER), til Gud Faders ære."

    Har du noen gang tenkt på hvordan Jesus måtte ha hatt det i sin tid før og under korsfestelsen? Det er mye lidelser, spott og smerte som Jesus måtte tåle før Han i det hele tatt ble hengt på korset. Men jeg tror det verste som hendte der med Jesus er ikke all fysiske smerte, men noen av de ordene som Jesus roper der på korset kan kanskje gi oss et lite blikk: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Matt. 27,46

    Det er intet menneske annen enn Jesus som er blitt forlatt av Gud ennå. Tar vi vår tilflukt til Jesus, så skal vi heller aldri bli forlatt. Det er betalt. Jesus har ryddet veien. Han døde for meg og deg slik at alle de som tar imot Ham kan bli Guds barn. Hallelujah.

    Pastor Oddvar Søvik har skrevet en bok som heter Bønn framfor alt!

    Det er en god bok som både er oppbyggelig og ransakende. I et avsnitt i boken skriver han slik:

    -       "I lyset av Hans kjærlighet avsløres min egoisme, selvopptatthet og manglende omsorg for andre.
    -       I lyset av Hans godhet avsløres min likegyldighet og latskap og hvor lite jeg er villig til å ofre.
    -       I lyset av Hans mildhet avsløres min uforsonlighet og hardhet og hvor ofte jeg pukker på min rett.
    -       I lyset av Hans nåde avsløres min manglende vilje til å bære over med og tilgi og være romslig og raus
    -       I lyset av Hans renhet avsløres alle mine urene tanker og urene motiver
    -       I lyset av Hans sannhet avsløres all min fusk, mine halvsannheter, min baktalelse, mine hvite løgner og overdrivelser.
    -       I lyset av Hans vilje til å gi seg selv avsløres min trang til egen ære og posisjon.
    -       I lyset av Hans ydmykhet avsløres min stolthet. Han vasket sine disiplers føtter, jeg vil helst slippe de simple jobbene.
    -       I lyset av Hans tro og tillit til Gud avsløres min vantro, min frykt, min tvil til å ta Gud på ordet."

    (Bønn - Framfor alt, Oddvar Søvik, s. 41)

    Dette er ransakende ord. Men takk og lov at selv om man kan sitte igjen med en følelse om at man ikke strekker til, man er ikke god nok, man er ikke hellig nok, så er Jesus nok for oss. Han er stor nok. Han er vår rettferdighet. Vi er kjøpt med Hans dyrebare blod og vår ånd er ikke lenger "død" men levende for Gud. Vi synder hver dag, ja, men "dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1. joh. 1,9) Vi kan ha vår identitet i Jesus og ikke tenke på oss som syndere. Det er jo betalt! Du må huske på at Jesus døde ikke bare for de synder som du har gjort, men også for dem du kan komme til å gjøre. For da Han døde, var alle dine synder ugjorte og fremtidige. Du kan derfor til enhver tid vende deg til Gud og be om og ta imot syndernes forlatelse.

    Den dagen du tok imot frelse ved troen, som kommer ved Guds Ord, ble din synd renset ved Hans blod. Du er badet og ren ved Ordet. La oss lese det som står i Johannes 13,5-11.

    "Deretter slår han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørke dem med linkledet som han hadde bundet om seg. Han kommer da til Simon Peter, og denne sier til ham: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det senere. Peter sier til Ham: Aldri i evighet skal du vaske mine føtter! Jesus svarte ham: Dersom jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg! Simon Peter sier til ham: Herre, ikke bare mine føtter, men også hendene og hodet! Jesus sier til ham: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene, han er jo helt ren. Også dere er rene, men ikke alle. For han visste hvem som skulle forråde ham. Derfor sa han: Dere er ikke alle rene." (Johannes 13,5-11)

    Legg merke til hvordam Jesus skjelner mellom det å bades og vaskes.

    Ved å studere det gamle testamente om Aron og hans sønners tabernakeltjeneste, kan vi blant annet se hvordan det var når de ble innviet til tjeneste og ved deres videre tjeneste hver dag. La oss utrede noen detaljer her om denne tjeneste i denne sammenheng.

    - Det var mange gjenstander som tilhørte tabernakeltjenesten, blant dem var også et stort vannkar, eller bekken. Dette var gjort av kobber og kaltes for kobberbekkenet.

    Dette kobberkaret stod ute i forgården fylt av vann. Hensikten med dette var at presteskapet, dvs. Aron og hans sønner, skulle vaske seg i det. Vi må særlig merke oss dette, at det ble foretatt to helt forskjellige renselser.

    1. 1.Den første renselsen var av hele legemet ved Prestenes innvielse (2. Mos. 29,4; 3. Mos. 8,1-6).
      1. a.Denne renselse ble foretatt av Moses alene.
      2. b.Denne renselse ble foretatt i forbindelse med syndeofferet.
      3. c.Denne renselse ble foretatt i forbindelse med salvenes olje. Legg også merke til at når denne renselsen av legemet var foretatt tilhørte ingen av dem presteskapet, og fikk derfor ikke ta på seg de hellige tjenestes klær. Det var først etter de var vasket og innviet med salveolje, de ble anerkjent som Guds prester og iført innviede klær.
    2. 2.Den neste renselse var vasking av prestenes hender og føtter før den daglige tjeneste.
      1. a.Denne renselse foretok de selv.
      2. b.Denne renselse foretok de daglig. Hver dag "når de gikk inn i sammen-komstens telt", måtte de vaske hender og føtter.

    Den første renselse av hele legemet i forbindelse med blod og olje, ble aldri gjentatt. Den var foretatt én gang for alle. Annerledes var det med vaskingen av deres hender og føtter. For hver gang de skulle utføre en tjeneste ved brennofferalteret eller inne i teltet måtte de hen til kobberbekkenet og vakse seg. Det vil si, en daglig renselse. Uten å gå noe nærmere inn på dette skal vi se på det nytestamentlige, åndelige, motbilde.

    1. 1.Vi begynner med prestene. Aron og hans sønner er bilde på dagens kristne, de som i dag er født på ny ved Ordet om Jesus Kristus´ verk på golgata, Guds barn. Det står at vi er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et helliget folk(1. Peter 2,9f). Her sier Herren gjennom Peter at vi er et kongelig presteskap.Og i vers 7 i samme kapittel sier han: "Æren tilhører altså dere som tror".
    2. 2.Hva er motbildet til bekkenet og vannet da? Hvor er det et menneske renser seg til frelse? Hvor er det en troende renser seg til sin daglige prestetjeneste? I det følgende skal vi prøve å vise, at det nytestamentlige motbilde til kobberbekkenet og vannet er - Guds Ord.
      1. a.Bekkenet var laget av kvinnenes speil. Et speils egenskap er å vise meg et bilde av meg selv. Og det nettopp Guds ords egenskap. Vi kan ligne Herrens ord med et speil. Se Jakob 1,22-24. I det gamle testamentes bildespråk er kobberet et bilde på dom. Hvis vi leser i hebreerne 4,12 forstår vi at Guds ord ikke er bare en skygge av dom, men virkelig dom.
      2. b.Vannet i bekkenet taler om renselse. Vannets egenskap er å rense og det samme er dette nettopp Ordets egenskap. I Guds ord finner vi vitnesbyrdet om den dom som møtte Jesus for våre synders skyld. Og ved troen på dette renses vi og regner oss for rene i Lammets blod.

    Den første renselse, renselsen av hele legemet, motsvares av renselsen til frelse. Eller om vi heller vil ha det sagt slik: badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd

    (Tit 3,4-6)

    Ved Den Hellige Ånd;Det motsvarer salveoljen. (1. joh. 2,20 og 27; 2. Kor 1,21)

    Den Hellige Ånd ble rikelig utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser.

    "Ved Jesus Kristus, vår frelser" motsvarer syndeofferet. For han "døde for våre synder" (1. Kor 15,3), og "bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud" (Heb. 9,14)

    Likheten mellom renselsen ved prestenes innvielse og renselsen til gjenfødelse er meget slående og iønefallende.

    Før vi avslutter dette vil vi ta med noen bibelvers angående dette.

    Johannes 15,3 "Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt dere."

    Jakob 1,18 "Etter sin vilje har han født oss ved sannhetens ord, for at vi skal være en førstegrøde av hans skapninger."

    1. Peter 1,23 "For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir."

    1. Kor 4,15 "... Jeg har avlet dere i Kristus Jesus med evangeliet."

    Måtte vi lære av dette og forstå, at når Herren bader en synder, vi mener, når han gjenføder ham så er det et fullstendig verk. Og som det er et fullstendig verk, er det også et holdbart verk.

    Satan kan ikke komme å anklage deg for dine synder! Du er fullkomment kjøpt fri! "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" (Johannes 8,36)

    Vi trenger ikke å leve et liv i strev og kav for å være verdig eller fortjene å være Guds barn. Nei, vi trenger bare å tro. Du tenker kanskje at du må ha en helt skråsikker tro. Her er det ikke rom for tvil. Det er feil. Jeg kan kanskje formulere det slik:

    Den troen som frelser oss, er ikke den skråsikre troen, men den troen som får oss til å komme til Gud og be om tilgivelse. Det er nok. I Matteus 6,33 står det:

    "Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matt 6,33)

    Vi kan komme til Jesus som vi er og legge av alt hos Ham. Søke Hans rike og Hans rettferdighet. Vi skal en dag få bli rykket opp sammen med Ham. Vi skal en dag forstå fullt ut og ikke stykkevis eller delt. La oss da vente på Ham. Vente på Hans komme.

    La Jesus få lede oss på den smale sti, så skal vi se Jesus som større og større.

    Vi må la oss bli grepet av Jesus. Leve i Hans nærhet. Paulus sier noe ganske sterkt i sitt brev til menigheten i Filippi. Det kan kanskje gi oss et lite blikk i hvordan vi burde se bort fra alt som vi setter så høyt i denne verden og gi våre liv i Hans hender og la Han forme oss slik Han vil. Som en pottemaker når han gjør et kar av leire som blir mislykket.

    Da gjør han det om igjen til et annet kar, slik Han vil ha det. (Jer. 18,2-6)

    "Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus" - Filipperne 3,8

    Paulus gir opp det Han har i denne verden. Han legger alt i Jesu hender. Det samme kan vi gjøre. Hvilken stor Gud vi har, som har omsorg i alle ting. Vi må hver dag komme til Gud vår Far ved å lese i Bibelen og be. Han ønsker at vi skal komme til Ham. Vi må ikke glemme at å være helliget, betyr å være utskilt. Gud har utskilt oss, satt oss til side, for at vi skal være et kongelig presteskap. Vi må leve et liv i helliggjørelse, ikke i lovgjerninger, men et liv hvor Jesus får ta større og større plass i vårt liv. Vi må ta på oss Hans åk og lære av Ham (Matt 11,29), og ikke gå i åk med verden etter vi er frelst. For hva delaktighet har rettferd med lovløshet? Eller hva samfunn har lys med mørke?

    (2. Kor. 6,14)

    "Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet Ham, led Han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." (Heb. 12,1f)

    La oss avslutte ved ordene i Jeremia kapittel 29.

    "For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp. Og dere skal påkalle meg og gå av sted til meg, og jeg vil høre på dere. Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte." (Jeremia 29,11-13)

    Jesus er stor nok for DEG!!

    Kilder: Norsk Bibel 88', Norsk Studiebibel, Guds Ord studiebibel, Vår renselse - A. Bjerkreim

  • 21Derfor bør en av de mennene som fulgte med oss hele tiden mens Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, 22like fra han ble døpt av Johannes til den dagen han ble tatt opp fra oss - en av disse mennene bør sammen med oss være vitne om hans oppstandelse. 23Så stilte de fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas, med tilnavnet Justus, og Mattias. 24Og de ba og sa: Herre, du som kjenner alles hjerter! Vis oss hvem av disse to du har utvalgt 25til å få del i denne tjeneste og apostelgjerning som Judas forlot for å gå til sitt eget sted. 26Så kastet de lodd mellom dem. Loddet falt på Mattias, og han ble regnet som apostel sammen med de elleve. - Apg. 1,21-26

     

    Mattias var en av de som Jesus hadde kunnet telle blandt sine nærmeste venner. I likhet med så mange andre personer hadde han tilbragt mye tid i Jesu og hans tolv apostlers nærhet. Utvilsomt var han en hav Herrens sytti disipler (Luk 10,1).

     

    Etter Jesu himmelfart ble, som kjent, Mattias valg inn i apostelflokken som erstatning for Judas Iskariot. Og fra den tid ble denne mann regnet sammen med de elleve apostler.

     

    I NT nevnes denne personen bare på det stedet hvor han blir valgt inn. I dette deler han skjebne med to av de apostler som Jesus selv valgte, nemlig Jakob, Alfeus´ sønn, og Simon Kananeus, som heller ikke er nevnt i NT utenfor beretningen om deres valg.

     

    I de oldkirkelige overleveringer finner vi likevel ofte Mattias´ navn nevnt. Forøvrig kan ingen ting sies sikkert om hans liv eller død, men ifølge en tradisjon led Mattias martyrdøden i Jerusalem.

  •  
     
     
    INNLEDNING
     
     
     
    At Jesus Kristus døde for våre synders skyld, er udiskutabelt for enhver som kaller seg kristen. Det samme er den naturlige konsekvens av at Jesus døde for våre synder, nemlig at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse. Dette er Bibelens mest sentrale budskap - Jesu død og oppstandelse.
    Men Guds Ord viser oss noe mer. Jesus døde og oppsto for å gi gaver til sin menighet. Disse gavene består av tjenester eller embeter som Jesus har gitt oss. Vi leser om dette i Efeserbrevet, kapittel 4.
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, for at vi ikke lenger skal være småbarn og la oss kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep. Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet." (Efeserne 4:11-16)
    Når noen skal ha en gave er det giveren som til slutt bestemmer hva han ønsker å gi. Gud hadde det beste i tankene for oss når han gav oss disse tjenestegavene. I Det Gamle Testamente leser vi om konger, prester, og profeter. I Det Nye Testamente ser vi hvordan Gud utvider med nye gaver, og alle er gitt til oppbyggelse av Hans menighet - som er Kristi Legeme.
    Ettersom disse 5 gavene som er nevnt her i Efeserne 4 er gitt til oss, så er det viktig at vi kjenner til dem og lar oss betjene og utruste av dem. Det var jo nettopp derfor at Jesus gav oss disse gavene.
    Innledningsvis må jeg også slå fast viktigheten av å ikke sammenblande disse 5 tjenestegavene med de 9 Åndens gaver som er nevnt i 1 Korinter 12:4-11. For et nærmere studium om disse, anbefales undervisningskompendiet med tittelen: "Åndens gaver - Nådegavene".
    Jeg presiserer dermed at de 5 tjenestegavene er snakk om tjenester og embeder, mens de 9 Åndens gaver taler om den utrustning som ulike tjenester i Guds menighet gis av Den Hellige Ånd. Her er det svært viktig å legge merke til forskjellen.
    Vi skal derfor gå inn i Guds Ord og se nærmere på hva Bibelen lærer om disse 5 tjenestegavene. Men før vi går inn i en detaljert beskrivelse av hver enkelt av de, skal vi starte med å se litt på formålet og hensikten med at Jesus gav oss disse gavene.
     
    1. FORMÅLET OG HENSIKTEN MED TJENESTEGAVENE
     
     
    Vi har allerede sett at det var Herren Jesus Kristus som gav oss disse tjenestegavene. Men av hvilken grunn gav Han dem? Hva var formålet eller hensikten? Vi finner svaret i vers 12:
    "Han gjorde det for å utruste de hellige så de kan utføre sin tjeneste og Kristi legeme kan bygges opp."
    Ordet som her er oversatt til "utruste", er det greske ordet "katartismos". Det betyr "tilpasning" og "grundig forberedelse". Videre forteller ulike bibelordbøker at ordet innebærer en prosess som fører til fullendelse.
    Dersom en av årsakene til at tjenestegavene ble gitt, er at de hellige skal bli fullendte, må vi stille oss et spørsmål: "Kommer i det hele tatt Guds Menighet, Kristi Legeme noen gang til å nå fullendelse uten disse gavene?" Svaret er nei! Derfor er det så viktig at vi gir disse tjenestegavene rom i våre liv og i menigheten.
    Videre leser vi at disse gavene ble gitt for at tjenesten kan bli fullført, og for at Kristi legeme kan bygges opp. Dette betyr at disse tjenestene utruster og hjelper de troende til å fullføre sin tjeneste, og samtidig virker de i menigheten - til oppbyggelse av den.
    Vi trenger også å vite hvor lenge mandatet til disse tjenestegavene gjelder. For hvor lang tid gav Jesus oss disse tjenestegavene? Svaret på dette finner vi i vers 13:
    "inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde." 

    Vi må spørre oss om vi, som Kristi legeme og Guds menighet har nådd denne tilstand i dag? Nei! "Vi alle" vil ikke nå denne grad av modenhet før Jesus kommer igjen! Når Jesus kommer vil det fortsatt være "åndelige babyer" som nettopp er født inn i Guds familie. De vil ikke ha hatt tid til å modnes. Forøvrig er det og vil det også være mange som har vært kristne i årevis, men som likevel fortsatt er umodne.
    Dermed kan vi slå fast at disse tjenestegavene har sin funksjon og behøves i Guds menighet helt til Jesus kommer tilbake. De kan ikke annuleres. Tjenestegavene er faktisk Guds program for de helliges modning inntil Jesus kommer og henter sine.
    La oss se på 5 viktige grunner til at Guds menighet trenger tjenestegavene som aldri før:
    1. Menigheten trenger å vokse på alle områder for å bli det modne mennesket som har nådd sin fulle vekst i Kristus.
    2. Åndelige barn er lette å forvirre, og blir lett et bytte for falske lærdommer.
    3. Tjenestegavene som Kristus har plassert i menigheten, hjelper oss til å vokse opp til å bli Ham like.
    4. Vi kan ikke nå dette mål uten at de femfoldige tjenestegavene fungerer.
    5. Enkelte deler av kristenheten har ikke modnet lenger enn til et visst punkt, fordi de anerkjenner bare tre av disse 5 gavene: pastor, evangelist og lærer. 
     
    2. TJENESTEGAVER ER GUDDOMMELIGE KALL
     
     
    Vi leste i Efeserne 4 at "Jesus gav noen til...." Et annet skrifsted sier at "Gud satte i menigheten..."
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre, og ulike slags tunger." (1 Korinter 12:28)
    Vi ser at Gud satte disse tjenestene i menigheten. Det er stor forskjell på at Gud setter noen i menigheten, og at mennesker setter noen i menigheten. Kirkehistorien viser oss at vi ofte har produsert våre egne metoder og stiftet menigheter og organisasjoner hvor mennesker "kaller" og "setter" mennesker inn i bestemte tjenester.
    Ofte har dette også vært mennesker som slett ikke hadde noe kall fra Gud til disse tjenestene! Dette er ikke etter Guds Ord. Det er direkte ubibelsk. Det er Gud som kaller, og det er Han som setter.
    "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise." (Ap. gjerninger 13:1-3)
    Legg merke til noe her. Barnabas og Saulus ble ikke kalt ved profeti. De ble heller ikke innsatt ved en profeti. De ble heller ikke innsatt av mennesker. Profetien var kun en stadfestelse på Guds kall, som allerede lå der.
    Du kommer ikke inn i en slik tjeneste bare fordi du "føler" at det er et hellig kall og du vil gjerne svare. Du kan nemlig ikke gjøre deg selv til en tjenestegave. Det er direkte farlig å gjøre noe bare fordi du ønsker å gjøre det. Det må være Gud som ønsker det.
    Det å se et behov, er ikke et kall til tjeneste. Naturligvis vil vi som kristne gjøre det vi kan for å møte behov når vi ser dem. Men dette må ikke blandes sammen med det guddommelige kallet til tjeneste.
    Du går heller ikke inn i en tjeneste fordi noen andre forteller deg at du passer til det. Det må være Gud som forteller deg (og andre) dette. 
    Det finnes et guddommelig kall over alle troende, men ikke alle er kalt til å være en tjenestegave. Finn ut om du har et slikt kall over ditt liv og gå ikke inn i noe uten at du vet at Gud har kalt deg.
    "Men hvordan kan jeg vite om jeg har et slikt guddommelig kall", spør du kanskje?
    Du vil ha en indre overbevisning i din ånd (ditt hjerte). Lær deg derfor å lytte til din ånd!
    "Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn." (Romerne 8:16)
    "Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre." (Ordspråkene 20:27)
    Lær deg derfor å lytte dypt i ditt innerste, og handle på det. Da vil du vite mange ting som du ellers ikke kunne kjenne til. Dersom du er helt overgitt og innviet til Gud og er innstilt på å gjøre alt som Han vil at du skal gjøre, vil du bli mere bevisst din ånd, som er ditt indre menneske. Dette vil bli en guddommelig drivkraft inne i deg.
    Noen er veldig opptatt av hvordan ulike mennesker kalles inn i en tjeneste. Men det er ikke hvordan vi kalles som er viktig, men lydighet til kallet er viktig! Dersom metodene var viktige, ville Bibelen legge vekt på disse. Men det gjør den ikke. Derimot har Guds Ord veldig mye å si om lydighet.
    En viktig nøkkel til å vite om man er kalt, er å la salvelsen bevise det guddommelige kallet. Når et menneske er kalt, er det en salvelse som helt naturlig kommer over ham. Det er mange mennesker som kan reise seg og si noe, eller åpne Bibelen og lese fra den i en større forsamling. Man kan også vitne og dele ting som Jesus har gjort i sitt liv. Men det er noe annet når salvelsen kommer over et menneske. Det får folk til å lytte oppmerksomt. Andre vil merke at du har noe, og salvelsen vil åpne vei for deg.
    Et godt eksempel på dette er Josef. Han hadde et meget spesielt kall. Gud begynte å tale til Josef allerede da han var en liten gutt, og gav ham drømmer og visjoner om framtiden. Da han fortalte sine drømmer til brødrene, så det lenge ut som bare det motsatte av det han hadde drømt, skjedde. Han hadde jo drømt at brødrene skulle komme og bøye seg for ham, men istedet solgte de ham som slave til Egypt! Og senere, da han kom i Potifars hus, skjedde det ting som til sist gjorde at han endte opp i fengsel! Snakk om å ha omstendighetene imot seg!
    Men Josef bevarte drømmen i sitt hjerte, og holdt fast på sin tro og tillit til Gud. Dermed begynte helt umulige ting å skje, og Gud snudde omtstendighetene, slik at de kom i Josefs favør!
    Det er spennende å se hvilket kall Josef hadde til å være en leder. Dette slo ut både hos Potifar, og i fenselet. Josef hadde lederegenskaper utenom det vanlige, og han var fyllt av Guds visdom og salvelse. Dette førte til at Potifar til slutt overlot hele sin virksomhet til Josef. Potifar gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat, alt det andre var det Josef som tok hånd om. Og da Josef kom i fengsel, ble han til slutt fengselsdirektør! Han er den eneste jeg har hørt om som har vært både fange og fengselsdirektør på samme tid! Josef drev nemlig hele virksomheten i fengselet, og fengselsdirektøren gjorde ikke annet enn å spise sin egen mat.

    Dette var Josefs spesielle kall og salvelse til å være leder som slo ut og hjalp ham, uansett omstendigheter. Han endte faktisk opp som "Statsminister" i Egypt! Det var kun selveste Farao (kongen) som sto over ham!

    Mange tenker at deres drømmer aldri ble realisert fordi  de andre ikke forstår betydningen av deres kall, eller fordi pastoren og lederskapet ikke vil slippe dem til. Men Josef er beviset på det motsatte! Hans kall fungerte under de mest utrolige omgivelser, fordi Guds salvelse og visdom brøt fram og banet vei, uansett motstand, forfølgelser og ytre omstendigheter.
    Vi ser her at den som Gud kaller, den utruster Han også! Dette er en meget viktig sannhet. Disse tjenestene er nemlig ikke basert på naturlige gaver, men på en guddommelig åndelig utrustning.
    En annen viktig ting er at man ser hva man er kalt til og ikke prøver å komme inn i andres tjeneste. Noe av det som hindrer folk mest når det gjelder å være i tjeneste for Gud, er at man forsøker å komme inn i andres tjeneste. Det sørgelige er at noen både lever og dør i en slik tilstand, og blir aldri klar over at Gud hadde kalt dem til noe annet.
    Charles Finney var kanskje den største evangelist og sjelevinner siden de første kristnes tid. Da han var omkring 80 år gammel, skrev han: "Jeg kjenner til mange dype ting angående Gud, som jeg ikke kan undervise om. Hvis jeg underviser om disse ting, mister jeg muligheten til å vinne sjeler."
    Hvorfor det? Hvis han kjente disse ting og var full av visdom og kunnskap - kunne han ikke bare lære dem bort? (Han kunne selvsagt dele disse sannhetene individuelt, og det gjorde han nok også, men han underviste ikke en stor forsamling i disse tingene).
    Fordi det var ikke hans kall å undervise! La lærerne (og hyrdene) ta seg av undervisningen. Hans kall var å være evangelist. Hans kall var å vinne sjeler. Dersom han beveget seg over i en annen tjeneste, som han ikke var kalt til, ville han slutte å være en velsignelse.
     
    3. APOSTELEN
     
     
     
    A. En apostel er en utsending fra Herren
     
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler....." (1 Korinter 12:28)
    Vi merker oss at det står at Gud satteførst noen til Apostler. Dette er altså den tjenestegaven som nevnesførst og det er også denne tjenestegaven som er den største og mest banebrytende.
    Det greske ordet "apostolos", som er oversatt apostel, betyr "utsending", "en som er sendt av gårde". En sann apostel har alltid et oppdrag. Han er ikke bare en som går, men er utsendt av Herren.
    For å være i denne tjenesten, må man ha hatt en helt spesiell opplevelse med Herren, noe dyptgående og virkelig, noe utenom det vanlige. Paulus selv, fikk møte Jesus i et syn. 
    "Er jeg ikke en apostel? Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus Kristus vår Herre?" (1 Korinter 9:1)
    Paulus vandret ikke sammen med Jesus da Han var her nede, slik som de tolv gjorde. Men han så Jesus i en kraftig åndelig visjon. Han hadde en omvendelse som var helt utenom det vanlige.
    Mye tyder på at Jesus også ved senere anledninger hadde åpenbart seg for Paulus. Han sier bl.a. om nattverden at han hadde mottatt denne åpenbaringen direkte fra Jesus selv. Han hadde ikke lært om nattverden fra de andre apostlene. Han lærte om den ved åpenbaring. Jesus selv gav det til ham.
    "For jeg har mottatt fra Herren dette som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natt da han ble forrådt....." (1 Korinter 11:23)
    Det var ikke mennesker som hadde lært Paulus det evangelium han forkynte. Jesus selv hadde lært ham det.
    "Jeg sier dere, brødre: Det evangelium jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske, men ved at Jesus Kristus åpenbarte seg for meg." (Galaterne 1:11-12)
    Jeg sier ikke at man må ha så sterke opplevelser som Paulus for å kunne være en apostel. Men dette gir oss likevel en pekepinn på at det å være en apostel, innebærer et helt spesielt kall og et helt spesielt møte med Jesus.
     
    B. Jesus var selv en apostel - og er dermed vårt største eksempel
     
    Jesus Kristus er det største eksemplet på en som er utsendt. Derfor er det viktigste og mest betydningsfulle faktum i Bibelen når det gjelder denne tjenesten, at Jesus selv hadde denne tjenesten.
    "Igjen sa han til dem: Fred være med dere. Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere." (Johannes 20:21)
    "Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i det himmelske kall: Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner." (Hebreerne 3:1)
     
    C. Apostelens oppdrag - å legge grunnvollen og være en troens apologet
     

    Hele den kristne menighet og all evangelisk forkynnelse og virke i Guds rike, bygger på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Jesus selv.
    "Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, men hjørnesteinen er Kristus Jesus selv."(Efeserne 2:20)
    Det Paulus sier her, er at grunnvollen for den kristne menighet er de 12 apostlers lære (NT) og profetenes lære (GT). Det Nye Testamente bygger selvsagt på Det Gamle. Og alt dette igjen, bygger på Kristus, som er hjørnesteinen.
    Men en av hovedhensikten med aposteltjenesten, er nettopp å legge denne grunnvollen. Så får andre bygge videre på den.
    "I kraft av den Guds nåde som er gitt meg, har jeg lagt grunnvollen som en klok byggmester, andre bygger videre på den. Men enhver må se til hvordan han bygger." (1 Korinter 3:10)
    En apostels oppdrag er derfor først og fremst å legge en grunnvoll. Dette gir seg utslag på flere områder. Apostelen kommer ofte på steder hvor evangeliet ikke har slått rot, for å plante menigheter og deretter etablere den evangeliske lære som en solid grunnvoll og plattform for videre arbeid.
    Av dette ser vi at apostelen er en menighetsplanter. En misjonær som er salvet og kalt av Gud til å utbre evangeliet på nye steder, bygge menigheter og bibelskoler osv - er helt klart en apostel.
    Etter at menigheter er plantet, har apostelen et gudgitt mandat til å utøve autoritet over de menighetene han selv har plantet/startet. Vi ser i Det Nye Testamente at Paulus utøvde aldri autoritet over menigheten i Jerusalem eller over andre menigheter som noen av de andre apostlene hadde grunnlagt. På samme måte ser vi også at Peter, som var apostel i Jerusalem, ikke utøvde autoritet over de menigheter som Paulus hadde grunnlagt.
    Men det er også en annen side ved dette å legge en grunnvoll. Det har å gjøre med apostelens apologetiske oppdrag.
    Apologetikk er et felt som dreier seg om "systematisk forsvar av et standpunkt, lære eller doktrine". Begrepet kommer fra det greske ordet "apologia", som betyr forsvar av en posisjon mot et angrep. 
    En apostel er derfor en apologet. Ordet apologet betyr egentlig "en som holder en forsvarstale" eller kommer med en begrunnet unnskyldning, en såkalt apologi (jamfør det engelske apology). Men begrepet benyttes især om teologer som forsvarer den kristne tro mot angrep. I kristen sammenheng er en apologet en trosforsvarer som vil vokte evangelienes budskap eller dogmer når disse blir truet, uansett hvem eller hvor trusselen kommer fra.
     
    D. Apostelen kan operere i alle 5 tjenestegavene
     
    En interessant sak, er at en apostel kan fungere i alle de 5 tjenestegavene. Han er ikke bare en pioner og menighetsplanter. Han er ikke bare en som legger en grunnvoll. Om vi ser litt på de misjonærer som er ute på store misjonsfelt, så ser vi dette tydelig.
    • Apostelen vil gjøre en evangelists gjerning, holde store kampanjer og få mennesker frelst.
    • Aposten vil gjøre en lærers gjerning, ved å undervise og grunnfeste de troende (og nyfrelste).
    • Apostelen vil gjøre en profets gjerning, ved å korrigere og tale inn i menighetens nåtid og framtid.
    • Apostelen vil gjøre en pastors gjerning, ved å vokte og være hyrde for flokken for en tid - til en lokal hyrde (pastor) er innsatt.

     

    Om vi ser for oss en hånd med 5 fingre, så kan vi kalle tommelfingeren for apostel. Det interessante er at tommelfingeren med enkelthet kan berøre de andre 4 fingrene. Dette er en god illustrasjon på det faktum at en apostel kan tre inn i de 4 andre tjenestene der det er behøvelig. (Til sammenligning kan du prøve å få lillefingeren til å berøre langfingeren. Det går, men er litt strevsomt.)
    Når vi studerer apostelen Paulus' liv og tjeneste, legger vi merke til at han sier at han aldri har bygd på en grunn som en annen hadde lagt. Han forsøkte å forkynne evangeliet på steder hvor Kristus ikke var forkynt før.
    "Men jeg har satt min ære i å forkynne evangeliet der hvor Kristi navn ikke før var nevnt, for at jeg ikke skulle bygge på en grunnvoll andre hadde lagt." (Romerne 15:20)
    Paulus var alltid på ett og samme sted fra seks måneder til tre år. Hans virkelige kall var ikke å være pastor, men han ble lenge nok på et sted til at folk ble grunnfestet i sannheten. Deretter reiste han videre.
     
    E. Ulike grader av apostler
     
    Ingen, ikke engang Paulus, kunne være en apostel i den betydning som de opprinnelige 12 var det. Det er jo bare disse som er "Lammets tolv apostler".
    "Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler." (Åpenbaringen 21:14)
    Bibelen gir oss kvalifikasjonene til de opprinnelige tolv, da apostlene skulle velge en som skulle ta Judas' plass. 
    "For det står skrevet i Salmenes bok: La hans gård ligge øde, ingen skal bo der, og videre: En annen skal få hans tilsynsembede. Nå er det noen her som var sammen med oss hele den tid Herren Jesus gikk inn og ut blandt oss, fra han ble døpt av Johannes og til den dag han ble tatt opp fra oss. En av disse menn må sammen med oss være vitne om hans oppstandelse." (Ap. gjerninger 1:20-22)
    For å bli regnet blant Lammets tolv apostler, måtte man ha vært sammen med apostlene og Jesus, hele den tiden Jesus gikk inn og ut blant dem i de tre og et halvt årene Han vandret i sin tjeneste her nede. De opprinnelige tolv var utsendte for å være øyevitner om tjenesten, underne, livet, døden, begravelsen, oppstandelsen og himmelfarten til Herren Jesus Kristus. Disse var derfor i en stilling som ingen annen apostel eller forkynner kan være i.
    Selv ikke Paulus regnes som en av dem.
    Men Det Nye Testamente nevner flere apostler:
     
    • Barnabas og Paulus   (Ap gjerninger 14:14)
    • Jakob, Herrens bror   (Galaterne 1:19)
    • Andronikus og Junias   (Romerne 16:7)
    • Silvanus og Timoteus   (1 Tessaloniker 1:1 og 2:6)
    • Apollos   (1 Korinter 4:4-9)

     

    Finnes det så apostler i dag? Javisst! Vi leste jo i Efeserne 4:13 at alle tjenestegavene ble gitt til Guds menighet "inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskap til ham, og vi blir det modne menneske, som har nådd sin fulle vekst og har fått hele Kristi fylde."
    Er vi der i dag? Nei! Dermed er alle disse tjenestegavene også for vår tid. Derfor finnes det også apostler i dag!
    Jeg tror det er av stor betydning at vi her finner balansen mellom to grøfter. Den ene grøfta er å legge lista for høyt og si at det finnes ingen apostler i dag. Regner man f.eks kun de 12 apostlene, så har man jo tilmed ekskludert Paulus!
    Den andre grøften er å hevde at apostler og profeter er å finne i enhver lokal menighet. Da legger vi listen alt for lavt igjen. Vi ser en oppblomstring av disse tjenestene i dag, mye som et resultat av at det undervises mere om dette. Det er med og hjelper personer med bestemte kall, til å komme inn i sin tjeneste. Jeg mener derfor at vi ser mer og mer av at apostler og profeter kommer til syne i den lokale menighet. Jeg tenker da mest på store menigheter i første omgang, der hvor man har et større forkynnerteam.
    En ting som har vært med og hindret blomstringen av apostelens tjeneste, er dannelsen av ulike organisasjoner og komiteer innenfor de ulike kirkesamfunn. Disse styrene, komiteene og utvalgene har i mange tilfeller gått inn og tatt oppgaver som Gud egentlig har tiltenkt apostelen. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha struktur eller at vi ikke skal ha komiteer og utvalg. Men disse må aldri gis mandat til å overstyre den lokale menighet, ei heller ta over apostelens funksjon og oppgaver.
    La meg til slutt gi noen eksempler fra Menighetens historie og vekkelseshistorien, på menn som helt klart sto i en aposteltjeneste:
     
    • Martin Luther. Selv om han hadde stygge antisemittistiske holdninger, hersker det ingen tvil om at hans betydning som reformator og banebryter for gjenopprettelse av Guds ordninger og læren, setter ham i en apostelposisjon.
    • John Wesley, metodismens far.
    • William Booth, grunnleggeren av Frelsesarmeen.
    • James Hudson Taylor, Kinas apostel.
    • Smith Wigglesworth, troens apostel. En mann som sto i en helt unik tjeneste, full av under og mirakler. Hans tro var unik.
    • Charles Spurgeon, predikantenes predikant.
    • Hans Nielsen Hauge. Han fungerte som apostel både ved å etablere menigheter, sine apologetiske forsvar av læren og sin evne til å starte opp virksomheter og få folk i arbeid.
    • Thomas Ball Barratt, Pinsevekkelsens far i Norge.
    • Lewi Pethrus, Pingströrslans far i Sverige.
    • Lester Sumrall, en av vår tids store apostler.
    • Derek Prince, en apologet for den kristne tro og lære i vår tid.

     

    I dag er vel kanskje Yonggi Cho, pastor og grunnlegger for verdens største menighet i Seol i Sør-Korea, det klareste eksemplet på en apostel. 

     
    F. En apostels tegn
     
    Bibelen taler om en spesiell utrustning som følger en apostel:
    "En apostels tegn har jeg gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn, under og kraftige gjerninger." (2 Korinter 12:12)
    "For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg, å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria." (Romerne 15:19)
    Det er helt klart at en apostel opererer i en sterk salvelse av Den Hellige Ånd, og har en utrustning som gjør at tegn, under og kraftige gjerninger følger hans tjeneste. 
    Om vi går inn i 1 Korinter 12 og ser på de 9 Åndens gaver som Paulus her nevner, så er det klart at en apostel vil operere i flere av disse gavene. Det vil være perioder i tjenesten hvor enkelte gaver er mer nødvendige enn andre, men han vil ofte være i behov av en særskilt tro (jfr troens gave), og han vil definitivt trenge gaven til å bedømme ånder (prøve ånder). Ut fra de to skriftstedene vi nettopp har sett på, virker det som om kraft til å gjøre undergjerninger også er en sentral gave hos apostelen (jfr dette med en apostels tegn). Han vil også være i situasjoner hvor Den Hellige Ånd gir ham profetiske budskap.

    Ut fra dette mener jeg at en apostel bør kjenne til alle Åndens 9 gaver, og selv om noen åpenbarer seg oftere enn andre, vil det være naturlig at alle 9 har åpenbart seg i kjølvannet av apostelen.

    Jeg anbefaler forøvrig kompendiet om Åndens gaver - nådegavene, for et dypere studium i dette emnet.
     
    4. PROFETEN
     
     
    "Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter..." (1 Korinter 12:28)
     
    A. Hva er en nytestamentlig profets tjeneste?
     
    En mann med fremragende kjenneskap til den greske grunnteksten ble bedt om å kommentere hva Det Nye Testamente sier om profettjenesten. Han sa følgende: "Profeten taler impulsivt, fra en plutselig inspirasjon, fra lyset av en åpenbaring som kommer til ham i ett øyeblikk. Han taler ut fra en plutselig åpenbaring enten om fremtidige hendelser, eller for å uttrykke Åndens tanker generelt."

    La oss oppsummere dette litt. En profet taler altså ved guddommelig inspirasjon. Det er en umiddelbar åpenbaring og ikke noe han selv har tenkt ut. Det er noe som blir gitt der og da, ved et øyeblikks inspirasjon.
    For å stå i et embede som profet, er man først og fremst en forkynner av evangeliets sannheter. Profeten har et spesielt kall, og er en tjenestegave til menigheten
    Det er mange troende som kan profetere, men det alene gjør ikke en person til en profet. I apostlenes gjerninger kapittel 21 finner vi et avsnitt som veldig klart viser oss forskjellen på å ha en gave til å profetere og det å stå i en tjeneste som profet. Vi leser:
    "Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham. Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. Mens vi nå ble der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea. Da han kom til oss, tok han Paulus' belte og bandt seg selv på hender og føtter, og han sa: Så sier Den Hellige Ånd: Slik skal jødene i Jerusalem binde den mann som eier dette beltet, og utlevere ham til hedningene." (Ap gjerninger 21:8-11)
    De fire døtrene til Filip hadde profetisk gave. Det vil si at de kunne profetere. De kunne frambringe et profetisk budskap - til oppbyggelse, formaning og trøst.
    "Men den som taler profetisk, taler for mennesker, til oppbyggelse, formaning og trøst." (1 Korinter 14:3)
    Agabus derimot, var en profet. Han fortalte hva Den Hellige Ånd hadde vist ham.
    Det som først og fremst skiller profettjenesten fra det å ha en profetisk gave, er at profetiske budskap som frambringes av menn og kvinner med profetisk gave, taler i samtid. Det er noe som gjelder . Budskapet er en direkte inspiret hilsen fra Den Hellige Ånd inn i en menighets situasjon, eller enkeltmenneskers situasjon som er til stede på et møte. Selv budskap som f.eks lyder "Jeg vil bringe vekkelse på dette sted, sier Herren...", eller "Se, Jeg kommer snart, sier Herren..." er av en slik karakter. Riktignok taler disse to eksemplene om framtiden, men de er likevel såpass "generelle" at de hører med under den allminnelige gaven til å tale profetisk.
    Profeten derimot, taler mye mer spesifikt og detaljert om både fortid, nåtid og framtid. En profets budskap går ofte inn i framtiden og åpenbarer detaljerte begivenheter og hemmeligheter som Gud har fattet i sitt råd. Dermed er en profet også en forutsiger - en som taler inn i framtiden. Det budskapet som Agabus frambrakte er et slikt eksempel.
    Om vi går tilbake til eksemplet med hånden og de 5 fingrene, så ser vi at pekefingeren blir brukt til å beskrive profeten. Dette fordi profeten er den mest direkte og utfordrende av de 5 gavene. Pekefingeren bruker vi til å peke. Og det å peke har to ulike funksjoner:
     
    • Å peke på veien. Å stake ut en kurs.
    • Å peke på mennesker. Åpenbare synd, bringe ting fram i lyset slik at omvendelse kan finne sted.
     
    B. Hvilke åndelige gaver følger profetens tjeneste?
     
    Det ligger jo en viss logikk i at en profet opererer i gaven til å profetere. Dette er selvsagt den mest dominerende gaven som følger profeten. Men i tillegg til dette vil han også ha en stadig manifestasjon av minst to av de tre såkalte åpenbaringsgavene. (Igjen anbefaler jeg kompendiet om Åndens gaver - nådegavene, for en videre beskrivelse av dette).
    De tre åpenbaringsgavene er: Visdomsord, kunnskapsord og gave til å prøve ånder. La oss beskrive dem litt nærmere:
    Visdomsord er en spesiell nådegave, som skiller seg klart ut fra den vanlige åndelige visdom ved den måten den kommer på. Visdomsord er nemlig guddommelig visdom, som er gitt på en overnaturlig måte - rett inn i en bestemt situasjon. Det kommer i rette øyeblikk, når det behøves. Det kommer plutselig og direkte, ved Den Hellige Ånd.
    Vi finner de beste eksemplene på visdomord i Jesu egen tjeneste. Vi tar med oss følgende eksempler:
    "Gi da keiseren det keiserens er, og Gud det som Guds er." (Matteus 22:15-22)
    "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første steinen på henne." (Johannes 8:3-11)
     
    Gjennom nådegaven kunnskapsord, mottar vi noe av Guds allvitende kunnskap, direkte og på overnaturlig vis, ved Den Hellige Ånd. Det er en gudgitt gave, som lar oss motta spesifikk kunnskap fra Gud, gjennom åpenbaring og innsikt som personen på menneskelig vis umulig kan ha kjennskap til.

    Bibelen viser oss at et kunnskapsord kan gis på flere ulike måter:

     

    1. Gud kan gi et kunnskapsord ved at man hører en røst som taler. (1 Samuel 3:11-14) - Gud kaller gutten Samuel.

     

    2. Kunnskapsord kan bli gitt i drømmer (Matteus 2:19-20) - Gud advarer Josef gjennom en drøm, og ber ham ta med Maria og Jesusbarnet og flykte til Egypt.

     

    3. Kunnskapsord kan bli gitt i syner (Ap.gjerninger 9:10-16) - Gud viser Ananias at han har skal møte Paulus og legge hendene på ham.

     

    4. Kunnskapsord kan gis ved en indre innskytelse fra den Hellige Ånd (Ap. gjerninger 5:1-11) - Gud viser Peter hva Ananias og Safira har gjort.

     

    5. Kunnskapsord kan åpenbare seg som smerter i kroppen (man får åpenbart hvor på kroppen den sykes smerter er, og kan tale dette ut i et møte). Selv om vi ikke finner et direkte skriftsted på dette i Det Nye Testamente, så leser vi bl.a. at Jesus kjente en kraft som gikk ut av Ham og rørte ved den blodsyke kvinnen. 

     

    Ved å studere Jesu liv, får vi den beste forståelse av hva kunnskapsord ved Ånden er, og hvordan denne gaven virker. Denne gaven var ofte i virksomhet i Jesu tjeneste, slik at Han kunne lese menneskers tanker, kjenne hva som bodde i hjertene deres, fortele deres navn og fortid. La oss se på noen eksempler:

    * Andreas førte sin bror Simon til Jesu for første gang. Ved kunnskapsord sa Jesus hans navn, hans fars navn og profeterte at Simon skulle bli en 
    klippe i menigheten. (Johannes 1:41-43)
     
    * Ved kunnskapsord kjente Jesus Natanael og Han "så" ham under fikentreet sammen med Filip. (Johannes 1:48-50)
    * Ved kunnskapsord fortalte Jesus den samaritanske kvinnen at hun hadde hatt fem menn, og at den mannen hun nå hadde, var heller ikke hennes mann. Gjennom dette kunnskapsordet vant han denne kvinnen og brakte frelse til en hel by! (Johannes 4:16-19 og 39)
    * Ved kunnskapsord visste Jesus at mannen som satt under morbærtreet het Sakkeus. (Lukas 19:1-5)
    * Ved kunnskapsord så Jesus eselet som sto bundet i Betafage - som Han satt på da Han red inn i Jerusalem på Palmesøndag. (Lukas 19:29-30)
    * Ved kunnskapsord så Jesus mannen med vannkrukken, som disiplene skulle møte i byen. (Lukas 22:10)
    Gave til å prøve ånder handler om en overnaturlig innsikt i åndeverdenen, slik at man kan prøve hvilken ånd som taler, virker gjennom, eller plager et menneske. Derfor er denne gaven livsviktig i en levende menighet. 
     
    Bibelske eksempler på gaven til å prøve ånder:
     
    • Ananias og Safira. Gaven virket i Peters liv, til å avsløre en løgnens ånd. (Ap gjerninger 5:1-11) 
    • "Og Jesus kjente straks i sin ånd at de tenkte så" (Markus 2:8)
    • "Han så at han hadde tro til å bli helbredet." (Ap gjerninger 14: 9-10)
    • Trollmannen Simon i Samaria. Peter avslørte ham via gaven til å prøve ånder (Ap gjerninger 8:18-24)
     
    Enhver åndsfylt troende kan fra tid til annen oppleve at disse gavene manifesteres. Men en profet vil ha en stadig manifestasjon av disse gavene. Dette er fordi en profet har en tjeneste innen disse områdene.
    En meget viktig sak som vi er nødt til å poengtere, er viktigheten av at alle åpenbaringer blir prøvd! Uansett hvor sterk tjeneste en profet har, så må det han sier prøves på Guds Ord og om det sanksjonerer med Ånden i vårt indre.
    Her vil noen kanskje innvende og si: "Men Gud tar da ikke feil?"
    Nei, Gud tar ikke feil. men disse åndelige gavene blir manifestert gjennom ufullkomne mennesker. Det er som vann som flyter gjennom et rør. Vannet kan ta smak av røret.
    "La to eller tre profeter tale, og de andre skal prøve det." (1 Korinter 14:29)
     
     
     
    C. En profet vet ikke alt om alle!
     
     
    Mange tror at en profet alltid vet alt om alle, og at han vet alt som skjer rundt ham.
     
    Dette er ikke tilfelle! La oss se på en historie om profeten Elisja og hans tjener Gehasi.
    "Da vendte han tilbake til Guds mann med hele følget sitt. Og da han kom dit, sto han fram for ham og sa: Nå vet jeg at det ikke er noen Gud på hele jorden uten i Israel! Så ta nå imot en gave av din tjener.Men han sa: Så sant Herren lever, han som jeg tjener: Jeg tar ikke imot noe. Og han ba ham inntrengende om å ta imot, men han ville ikke.Da sa Na’aman: Siden du ikke vil ta imot, så la din tjener få så mye jord som et par muldyr kan bære! For din tjener vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren.Men én ting må Herren tilgi din tjener: Når min herre går inn i Rimmons hus for å tilbe der, og han støtter seg til min hånd, og jeg kaster meg ned der i Rimmons hus, så må Herren la din tjener få tilgivelse for dette at jeg kaster meg ned i Rimmons hus!Elisja svarte: Dra bort i fred! Så dro han fra ham.
    Men da han var kommet et stykke på veien,tenkte Gehasi, tjeneren til Guds mann Elisja: Min herre har spart denne syreren Na’aman og ikke tatt imot av ham det han hadde med seg. Så sant Herren lever, vil jeg løpe etter ham og få noe av ham!Så skyndte Gehasi seg etter Na’aman. Og da Na’aman så en som kom løpende etter ham, steg han fort ned av vognen for å møte ham, og sa: Står alt vel til?Han sa: Ja, men min herre har sendt meg med disse ordene: Nettopp nå er det kommet to unge menn til meg fra Efra’im-fjellene, to av profetens disipler. Gi dem en talent sølv og to festkledninger!Na’aman svarte: Vær så snill å ta to talenter! Og han ba ham inntrengende og knyttet to talenter sølv inn i to punger. Så tok han to festkledninger og ga dem til to av tjenerne sine, og de bar dem foran Gehasi.
    Men da han kom til haugen, tok han det av deres hånd og gjemte det i huset. Han tok farvel med mennene, og de dro sin vei.Selv gikk han inn og sto fram for sin herre. Da spurte Elisja ham: Hvor kommer du fra, Gehasi? Han svarte: Din tjener har ikke vært noe sted.Men han sa til ham: Var jeg ikke til stede i ånden da mannen vendte om fra vognen og gikk for å møte deg? Er det nå tid til å ta imot sølv og få seg klær og oljetrær og vingårder og småfe og storfe og tjenere og tjenestepiker?Derfor skal Na’amans spedalskhet henge ved deg og ved ætten din til evig tid. Så gikk han utfra ham og var spedalsk, hvit som snø."(2 Kongebok 5:15-27)
    Dersom det hadde vært slik at profeten alltid vet alt som skjer rundt ham ville Gehasi, Elisjas tjener, aldri prøvd å lure sin herre. Han ville visst at han ikke hadde en milliontedels sjanse til å slippe unna med løgnen sin! Han levde jo sammen med profeten og kjente ham så godt at han ville visst bedre.
    Men Herren forteller oss bare det Han vil at vi skal vite. Det gjelder også for profeter!
    Det finnes kristne som stadig flyr rundt og deler ut personlige budskap og profetier til alle og enhver. Disse har havnet inn i en blindgate og er blitt fanatikere. De er i stor fare, fordi Satan kan forføre dem og forstyrre slike profetiske budskap. Derfor er det så viktig at en profet ikke går rundt og tror at han kan profetere når han selv vil. Det er ikke profeten selv som "slår den profetiske gaven av og på". Det er faktisk Gud som gjør det!
    Dette betyr ikke at personlige budskap, direkte til en enkelt person, ikke er bibelske. De kan være veldig bibelske. Men alt må prøves!
     
    D. Finnes det profeter i dag?
     
     
    Finnes det så profeter i dag? Javisst! Her blir argumentet det samme som for apostelen. Disse gavene er satt i menigheten for å utruste den, og vil være aktive helt til Jesus kommer for å hente sin menighet.
    I vårt eget land kan vi vel si at den mye omtalte "Lebesbymannen" sto i en profettjeneste. David Wilkerson er et annet eksempel fra vår tid. Men faktum er at der er mange profeter i Guds menighet i dag. Vi trenger å se dem og vi trenger å la dem få betjene Guds menighet ut fra det kall som de har fått.
     
    5. EVANGELISTEN
     
     
    A. Hva er en evangelist?
     
     
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Efeserne 4:11)
    Ordet "evangelist forekommer bare tre ganger i Det Nye Testamente. Vi har allerede sett på et av skriftstedene, i Efeserne 4. La oss ta med oss de to andre også.
    "Neste dag dro vi videre og kom til Cæsarea. Der tok vi inn i huset til Filip, evangelisten, som var en av de sju. Og vi ble hos ham." (Ap gjerninger 21:8)
    "Men du må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste." (2 Timoteus 4:5)
    Betydningen av ordet "evangelist" er: "en som bringer evangeliet (de gode nyhetene)" eller også "en budbringer som kommer med gode nyheter."
    Evangelisten bringer budskapet om frelse i Jesus Kristus. Dette er gode nyheter, nyhetene om Guds forløsende nåde. 
    Siden det eneste eksemplet vi har på en evangelist fra Det Nye Testamente er Filip, vil vi studere ham litt nærmere.
     
    B. Evangelistens budskap er evangeliet om Jesus Kristus
     
    "Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus." (Ap gjerninger 8:5)
    "Da begynte Filip å tale, og ut fra dette skriftsted forkynte han evangeliet om Jesus for ham." (Ap gjerninger 8:35)
    Vi ser at Filip hadde det samme enkle budskap både til hele byen i Samaria og til enkeltindividet Hoffmannen. Han forkynte evangeliet om Jesus Kristus
    Evangelisten er simpelthen en gave fra Herren til Kristi legeme - menigheten. Han er utrustet med spesielle gaver til å vinne mennesker for Guds rike.
    La oss ta fram bildet med med hånden og de fem fingrene igjen. Vi har sett at tommefingeren er apostelen og pekefingeren er profeten. Nå er vi kommet til langfingeren - og dette er evangelisten. Det er den fingeren som er lengst, og som dermed når lengst ut. I overført betydning har altså evangelisten en spesiell utrustning til å nå ut til de ufrelste og vinne dem for Jesus. En evangelist får mennesker frelst!
    Om vi studerer 1 Korinter 12:28, ser vi at evangelisten er ikke nevnt. Det er heller ikke hyrden/pastoren. Men apostelen er nevnt, profeten er nevnt og læreren er nevnt. La oss se på verset:
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger og nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, gaver til å styre og ulike slags tunger." (1 Korinter 12:28)
     Her tror jeg vi finner evangelisten nevnt der hvor det står "kraftige gjerninger og nådegaver til å helbrede". Selvsagt vil mirakler og nådegaver til å helbrede følge de andre tjenestegavene også, særlig apostelen. Men ser vi igjen på Filip, så ser vi at disse gavene følger en evangelist.
    "Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus. Og alle som en fulgte oppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde. For mange hadde urene ånder som fór ut av dem med høye skrik, og mange lamme og halte ble helbredet. Og det ble stor glede der i byen." (Ap gjerninger 8:5-8)
     
    Dersom en person er kalt til å være evangelist, vil han ikke trenge å overtales til å gå inn i tjenesten. Det vil være en guddommelig drivkraft inne i deg, til å vinne sjeler for Jesus og til å se mennesker befridd fra "lenker og bånd".
     
     
    C. Det personlige vitnespyrdet
     
    Omvendelse er en personlig sak. Det er et guddommelig inngrep i en persons liv og i hans hjerte.
     
    Jeg tror Gud forsøker å si oss noe meget viktig når Han, etter å ha fortalt oss om masseomvendelsen i Samaria, avslutter det samme kapitlet med fortellingen om evangelisten og den etiopiske hoffmannen - en enkelt person. Den viktigste gaven til en sann evangelist, er gaven til å bringe hver enkelt sjel til å ta en avgjørelse for evigheten.
     
    Derfor vil vi også legge merke til at en evangelist ofte har et sterkt personlig vitnespyrd å dele. I tillegg til dette har han en overnaturlig gave til å "male Kristus for deres øyne".
     
    Om vi fortsetter å studere Filip i Samaria, ser vi at ingen ble frelst før Filip talte. De ble altså frelst som et resultat av hans preken.
     
     
     
    D. Evangelistens behov for samarbeid med andre
     
     
     De forskjellige tjenestene som Kristus har gitt oss, er alle avhengige av hverandre for å oppnå gode resultater og varig frukt. Dette ser vi veldig tydelig i denne historien om Filip i Samaria.
     
    "En mann ved navn Simon holdt til i byen. Han drev med trolldom så folket i Samaria var helt overveldet. Han påsto at han var noe stort. Alle var opptatt av ham, og både små og store sa: «Han er Guds kraft, den som kalles Den store.» De sluttet opp om ham fordi han i lang tid hadde overveldet dem med trolldomskunstene sine. Men da de trodde Filip, som forkynte evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, lot de seg døpe, både menn og kvinner. Simon selv kom også til tro, og da han var blitt døpt, holdt han seg stadig til Filip og var overveldet av de tegn og mektige gjerninger han så.
    Apostlene i Jerusalem fikk nå høre at Samaria hadde tatt imot Guds Ord, og de sendte Peter og Johannes dit ned. De kom ned og ba for dem, slik at de skulle få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke kommet over noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.

     

    Men da Simon så at Ånden ble gitt ved at apostlene la hendene på dem, tilbød han dem penger og sa: «Gi meg også en slik makt, så den jeg legger hendene på, kan få Den hellige ånd!» Men Peter sa til ham: «Måtte pengene dine gå til grunne sammen med deg, du som tror at du kan kjøpe Guds gave for penger! Du har ingen arvelodd eller del i dette, for ditt hjerte er ikke oppriktig mot Gud. Omvend deg fra denne ondskapen din, og be til Herren, så kanskje han vil tilgi deg det du tenker i hjertet. For jeg ser at du er full av bitter galle og lenket til ondskap.» Da sa Simon: «Dere må be til Herren for meg, så jeg ikke skal bli rammet av det dere har sagt.» Etter at de hadde vitnet og talt Herrens ord, vendte de tilbake til Jerusalem, og underveis forkynte de evangeliet i mange av landsbyene i Samaria." (Ap gjerninger 8:9-25)

     

    Det er flere ting vi kan legge merke til her. Filip hadde ikke den samme åndelige dømmekraft som Peter og Johannes hadde. Vers 13 viser oss at Simon hadde kommet til tro og latt seg døpe. Han var altså blitt frelst, men omvendelsen satt ikke dypt nok. Hadde Filip hatt gaven til å prøve ånder, ville han sett dette. Men Peter hadde en sterkere utrustning, og avslørte Simons hjerte.

     

    Vi ser også at Filip ikke hadde gaver til å grunnlegge en menighet, eller til å formidle Åndens dåp, slik som Peter og Johannes hadde.

     

    Filip gjorde det han var kalt til - å få folk til å omvende seg, ta imot evangeliet og la seg døpe. Deretter kom andre tjenestegaver inn og fortsatte arbeidet. En person kan ikke gjøre alt selv. Vi er alle begrenset. Vi trenger hverandre.

    Til slutt vil jeg trekke fram noen eksempler fra nyere vekkelseshistorie, på evangelister som kan stå som et eksempel for andre:

     

    • Charles Finney - Guds brannfakkel
    • R. A. Torrey - Hellighetsbevegelsens fremste predikant
    • D. L. Moody - En fantastisk evangelist og sjelevinner
    • Evan Roberts - Vekkelsespredikanten fra Wales
    • Stephen Jeffreys -Helbredelsesevangelisten
    • Billy Graham - Verdensevangelisten
    • Reinhard Bonnke - Guds skurtrøske i Afrika
    • Aril Edvardsen - Vår egen verdensevangelist
    • Ludvig Karlsen - Vår egen omsorgsevangelist

     

    Ellers kan jeg nevne norske predikanter som Jørn Strand, Bjørnar Heimstad, Kjell Haltorp, Asbjørn Skjortnes, Tom Roger Edvardsen, Inge Røysland, Håkon Fagervik, Tom Arild Fjeld og Håkon Martinsen som renspikkede evangelister i Norge i dag. Og det finnes selvsagt flere. La oss være med og be for deres tjeneste!

     

     

     

     

    6. HYRDEN (PASTOREN)

     
     
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Efeserne 4:11) 
    Ordet hyrde er oversatt fra det greske ordet "poimen", som betyr hyrde, gjeter. Det er også oversatt pastor.
    En pastor er en åndelig tilsynsmann, en hyrde som tjener en lokal menighet eller et lokalt område.
     
    A. Jesus er overhyrden - den gode hyrde - alle hyrders eksempel
     
     
    "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for fårene." (Johannes 10:11)
    "Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde..." (Hebreerne 13:20)
    "Dere var jo som villfarne får, men har nå omvendt dere til deres sjelers hyrde og tilsmann." (1 Peter 2:25)
    "Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner." (1 Peter 5:4)
     Her ser vi at Jesus er overhyrden for alle Guds får (sauer). Guds Ord sier at Han er hodet for sitt legeme, sin kropp - som er Hans menighet.
    "Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste." (Kolosserne 1:18)
    Men Jesus har underhyrder. En pastor er en underhyrde. Gud kaller slike underhyrder, til å være hyrde for flokken og vokte den. 
     
    B. Hyrdens (pastorens) kall og tjeneste - å lede den lokale menighet
     
     
    Pastoren er altså underhyrden. Han er den som har overoppsynet med den lokale flokken (menigheten). Derfor er han også lederen for den lokale menighet. Den bibelske modellen viser klart at hyrden (pastoren) er gitt av Gud å ha den øverste bestemmelsesmyndighet i menigheten.
    Tjenesten som pastor (hyrde) er ikke nevnt i 1 Korinter 12:28, men ordet "styringsoppgaver" er nevnt. Jeg tror dette er pastorens tjeneste i den liste av tjenestegaver som vi finner i dette verset.
    "Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tjedje lærere, dernest kraftige gjernigner og nådegaver til å helbrede, hjelpetjenester, styringsoppgaver og ulike slags tunger." (1 Korinter 12:28)
    Om vi nok en gang ser på hånden med de fem fingrene, så er vi nå kommet til ringfingeren. Dette er altså pastoren (hyrden). Ringfingeren står for ekteskap, kjærlighet og omsorg. Hyrden er "gift" med sin menighet og leder den med omsorg og kjærlighet.
    Her er det forresten svært urovekkende å se hvor mange hyrder og pastorer som blir på et sted i bare noen få år. I enkelte sammenhenger kan man nesten sammenligne en pastors tid med verdens politiske valg eller f.eks. den amerikanske presidenten, som sitter i 4 års perioder og maks to slike - altså maks 8 år.
    Slik er det jo blitt også i de fleste av våre menigheter. Det er ikke mange hyrder som blir trofaste mot sin egen flokk i mer enn 8 år! Men Guds Ord gir altså et bilde av et ekteskap, hvor hyrden er der på livstid og gir sitt liv for fårene. La oss ta Jesus som eksempel her. Den gode hyrde gir sitt liv for fårene. De som bare blir i en kort periode, er å sammenligne med det som Jesus kaller for leiekarer.
     
    "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som selv ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg." (Johannes 10:11-14)
    Selvsagt kommer det en tid hvor "stafettpinnen" må gå videre, og en ny pastor overtar. Jeg ser også at Gud kan kalle en pastor til å reise fra et sted til et annet. Men jeg er ikke med på at det vanlige for en pastor er å være kun noen år på hvert sted. Det vanlige skulle være at hyrden blir der på livstid!
    "Men er ikke den nytestamentlige og bibelske modellen at en menighet ledes av et styre av eldste (presbyteros) og tilsynsmenn (episkopos)",spør du kanskje?
    La oss se litt på disse begrepene, hva de betyr og hva Guds Ord sier om dem. Vi kan først se på ordet "eldste", som er oversatt fra det greske "presbyteros". Ordet betyr rett ut "en eldre mann (med skjegg)".
    De eneste tjenestegavene som var i funksjon helt i starten av menighetens tid, var de 12 apostlene. Og siden Guds Ord er helt klar på at en nyomvendt ikke kan innsettes som pastor eller hyrde for flokken, måtte man da ta noen av de eldre mennene og innsette disse i den tjeneste som kalles for eldste.
    "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg. En eldste må være ulastelig, han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet." (Titus 1:5-6)
    Vi ser her at det var apostlene som innsatte eldste. Disse ledet de nystartede menighetene inntil tjenestegavene var blitt utviklet. Disse eldste var gamle mennesker, som hadde livserfaring og derfor passet til å ha posisjon og ansvar. 
    Vi har ikke den samme situasjonen idag. Men man har feilaktig sagt: "Vi vil ha en Nytestamentlig menighet. La oss derfor anvende den samme modellen som de første kristne gjorde." Dermed har man valgt eldste til å lede menigheten, siden dette ser ut til å være den nytestamentlige modellen.
    Men da har man ikke sett grundig nok på bildet som NT gir oss! Slike eldste blir valgt inn på demokratisk vis i den store majoriteten av ulike menigheter i dag. Men slike eldste som er valgt inn av mennesker, har ofte ikke noe kall fra Gud! De vet ikke noe om hyrdetjenesten, fordi kallet ikke er der - heller ikke den guddommelige, salvede utrustningen som en hyrde har.
    Å velge eldste til å ha overoppsynet med en menighet, selv om menigheten har en fungerende pastor der, er direkte ubibelsk! Jeg sier ikke at vi skal annulere eldstetjenesten. Men den er ikke noe mer enn en hjelpetjeneste, og må aldri overstyre hyrdetjenesten (pastoren).
    Bibelen gir oss bildet av en hyrde (gjeter) og en saueflokk. Hyrden står ikke opp om morgenen og sier: "Det er best vi får samlet noen av ledersauene i dag, så får vi høre deres mening om hvor vi skal beite." Nei! Hyrden har oversikten. Han er tilsynsmann for flokken. Han går foran og flokken følger etter.
    La oss se på det andre ordet - tilsynsmann. Det er det greske ordet "episkopos".  Det er dette ordet som er oversatt til "biskop" og det peker jo klart imot en ledertjeneste. Dette er langt på vei den samme tjenesten som hyrden (pastoren). Vi kan godt si det slik at en hyrdetjeneste utvikles ut fra denne tjenesten. Mens uttrykket "eldste" hadde en spesiell referanse til alder og stilling, var uttrykket "tilsynsmann" en mer offentlig tittel, som pekte mot et avgjort lederskap og en offisiell posisjon. 
    Vi tar med oss noen vers om tilsynsmenn også.
    "Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod." (Ap gjerninger 20:28)
    Her ser vi at tilsynsmannen har som oppgave å vokte Guds menighet. Dette omtaler en hyrdes funksjon. Vi ser dette enda klarere i andre skriftsteder. La oss gå tilbake til Titus igjen.
    "For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkefeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot.
     
    Det er flere som mener at man ut fra sammenhengen kan se at Paulus taler om eldste og tilsynsmenn som en og samme tjeneste og oppgave. Men her er jeg ikke helt enig. Selv om mange av kvalifikasjonene som listes opp er de samme, så finner vi helt andre og spesifikke lederkvalifikasjoner og forkynnerkvalifikasjoner hos tilsynsmannen. Dette peker mer mot hyrdetjenesten.
    "Dette er et troverdig ord: om noen gjerne vil ha et tilsynsembete, så er det en god gjerning han har lyst til." (1 Timoteus 3:1)
    Her er ordet episkopos oversatt til tilsynsembete. Noen oversettelser oversetter det også til biskop. Jeg kan ikke se annet enn et det her er snakk om gaven til å være pastor (hyrde). Det tales her om et tilsynsembede.
    Efeserne 4:11 forteller oss i klartekst hvilke embeter Jesus har satt i sin menighet. Disse er apostelen, profeten, evangelisten, hyrden og læreren. Dersom et "tilsynsembete" er noe annet enn pastor-embedet, så er dette da et embede som Jesus ikke har satt i menigheten! Derfor dette tilsynsembedet være pastor-embedet.
    La oss lese videre:
    "Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, en kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkefeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stidslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare." (1 Timoteus 3:2-7)
    Det må utvilsomt være en pastors embede som beskrives her. Her ser vi at tilsynsmannen må være dyktig til å lære andre. Altså er han en forkynner. Igjen ser vi at det peker hen mot hyrdetjenesten og pastorembedet.
     
    "Men er det ikke et skriftsted som taler om eldste som gode forstandere også",spør du kanskje? Jo, det er det. La oss se på det verset.
    "De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære." (1 Timoteus 5:17)
    Her ser vi at menigheten var i ferd med å vokse videre. Noen av de eldste som var utvalgt og innsatt til å ha overoppsyn med flokken, hadde nå utviklet seg inn i forkynnertjenester. "De som arbeider i tale og lære" står det. En annen oversettelse sier "de som arbeider med forkynnelse og undervisning"
    Blandt disse igjen, hadde noen utviklet seg inn i en hyrdetjeneste. Dermed hadde menigheten kommet så langt at de øvrige av de eldste, de som ikke hadde noen forkynnertjeneste, ikke behøvde å stå i noen eldstefunksjon lenger.
    Vi legger likevel merke til at det på grunnteksten står "Hoi kalós proestótes presbyteroi...", som oversatt betyr "De som vel er ledende eldste..." Ordet "proestótes" betyr å styre eller å stå foran. Når dette ordet settes sammen med ordet "presbyteroi", blir det oversatt til ledende eldste eller forstander. Men det er fortsatt en klar forskjell på ordet presbyteroi (eldste) og ordet poimen, som er direkte oversatt til pastor (hyrde).
    Poimen (pastoren) er den tjenestegaven som Jesus har ment skal lede den lokale menighet.
    "Men hva med apostelen", spør du kanskje? "Skulle ikke den lokale menighet ledes av apostelen?"
    Apostelen har som sagt myndighet over de menigheter som han selv har plantet. Han kan gå inn og overstyre en hyrde/pastor som trår feil. Da gjør han det innenfor sitt apostoliske mandatsområde - som er innefor de menigheter han selv har plantet.
    Men apostelen er en reisende tjeneste. Han har myndighet, men skal ikke til stadighet gå inn og forstyrre hyrdens oppgaver. Hyrden leder den lokale menighet. 
    I Pinsevekkelsens spede begynnelse, i begynnelsen av det forrige århundre, måtte man ofte gå tilbake til Apostlenes gjerningers modell mht ledelse. Mange av pinsepionérene ville dra til områder hvor det ikke fantes noen fullevangelisk menighet. 
    En evangelist talte en hel sommer på et slikt sted. 285 mennesker ble frelst og over 90 av dem ble åndsdøpt. Men denne mannen var en evangelist, ikke en pastor. Han ble på stedet i tre måneder og holdt møter hver kveld og fikk startet en menighet. Men da han reiste var det ingen pastor der. Men da utpekte de noen av de eldste mennene til å ha overoppsyn med flokken, inntil Gud hadde utviklet en pastor som kunne settes inn i tjeneste i den menigheten.
    Noen ganger tar slike prosesser lang tid, men det forandrer ikke det faktum at den nytestamentlige ledermodellen er at tjenestegavene leder den lokale menighet, og blandt dem er det pastoren som har overoppsynet.
     
    C. Hyrdens gaver og utrustning
     
     
    Gud har tilveiebragt overnaturlig utrustning også for pastoren. Nå kan de 9 Åndens gaver som er nevnt i 1 Korinter 12:7-11 manifesteres hos enhver troende som er frelst og fyllt med Den Hellige Ånd. Likevel er disse overnaturlige gavene også en overnaturlig utrustning for de som står i spesielle tjenester i Guds rike. Tjenestegavene vil derfor ha en sterkere og oftere manifestasjon av disse gavene enn de øvrige troende.
    En hyrde (pastor) vil trenge både visdomsord og kunnskapsord i sjelesorgsamtaler, sykebesøk/husbesøk og i forkynnelsen. Det er også helt naturlig at han kan tyde budskap som kommer i tunger. For å kunne vokte sin menighet som en hyrde som vokter sin saueflokk, skulle han også behøve gaven til å prøve ånder.
     At enkelte menigheter har hyrder (pastorer) som ikke er døpt i Den Hellige Ånd, er helt ubegripelig! Ingen kan fungere i en tjenestegave uten å være åndsdøpt. Da blir det bare teorier - ord uten ånd.
     Likevel er det som mest av alt karakteriserer en pastor, at han har et hyrdehjerte. Et hyrdehjerte er virkelig en gave fra Gud! Takk Gud for hyrder som har det rette hjertet, som elsker mennesker. De er lojale mot flokken sin, ofte på bekostning av sine egne gleder i livet.
    Det trengs et ekte hyrdehjerte for å passe på alle "spedbarnskristne" i menigheten. Hyrden må elske dem, gi dem den rette åndelige føde og være overbærende med dem når de begynner å reise seg opp for å gå selv.
    Kjærligheten er et språk som folk forstår. De forstår kanskje ikke tungetale, men de forstår kjærlighet. Derfor er hyrdehjertet så viktig. Pastoren må elske mennesker.
     
     
     
     
    7. LÆREREN
     
     
     
    Læreren er nevnt flere steder i Det Nye Testamente. Det er tydelig at dette er en viktig tjeneste, som har en sentral plass i den nytestamentlige menighet.
    "Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere." (Efeserne 4:11)
    "Gud satte i menigheten  først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere..." (1 Korinter 12:28)
    "La den som har en tjeneste, ta vare på tjenesten. Den som er lærer, må ta vare på læren..." (Romerne 12:7)
    Ordet "lærer" er oversatt fra det greske "didaskalos", som betyr lærer, læremester, mester. En lærer er altså en som underviser og lærer andre.
    Om vi nok en gang ser for oss denne hånden med de fem fingrene, så er vi nå kommet til lillefingeren. Det er den du bruker for å pirke inn i øret dersom det klør osv. Dette er læreren. Han "pirker bort det som ikke skal være der", og sørger for at læren sitter.
     
    A. Lærergaven er ofte kombinert med andre gaver, men ikke nødvendigvis
     
    En lærergave kan ofte virke sammen med en annen tjenestegave. En kan ha en tjeneste som pastor og lærer (disse er det mange av, og er den vanligste kombinasjonen) eller profet og lærer eller tilmed evangelist og lærer. I Apostlenes gjerninger 13:1 nevnes fem menn som var profeter og lærere.
    "I Antiokia, i menigheten der, var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon, som kalles Niger, og Lukius fra Kyréne og Manaen, forsterbror til fjerdingsfyrsten Herodes, og Saulus." (Ap gjerninger 13:1)
    En som har en lærertjeneste, uten å være pastor, har ofte en reisende tjeneste. Han er ikke stedbundet, slik som pastoren er det. 
     
    B. Gaven til å undervise er en guddommelig gave
     

    Bibelen taler om læreren som en tjeneste eller et embete. Han taler om personer som er spesielt kalt av Gud til å stå i en vedvarende tjeneste i å undervise de troende.
    Noen har hatt den oppfatning at søndagsskolelærere er en slik lærer. Dette er ikke tilfelle, selv om en søndagsskolelærer kan ha denne utrustningen. De første kristne hadde ingen søndagsskole. Selve søndagsskoletanken er ikke mer en omlag 150 år gammel.
    Naturligvis kan alle troende som kjenner sin Bibel, lære bort det han eller hun vet. Enhver kristen både kan og skal dele med andre det han eller hun vet. Men dette er ikke den guddommelige gaven til å undervise som kjennetegner tjenestegaven lærer! For å kunne tjenestegjøre som en lærer i menigheten, trengs et guddommelig kall og en guddommelig gave.
    En lærer er ikke en lærer på grunnlag av en naturlig evne til å undervise. Dette kan selvsagt være en bakgrunn for gaven, men lærergaven er ikke en naturlig gave, det er en overnaturlig utrustning.
     
    C. Læreren er en som vanner
     
    Ingen undervisningstjeneste i Den Hellige Ånd, kan være tørrog kjedelig! Den vil innebære strømmer av levende vann. Det er ikke for ingenting at Paulus beskriver undervisningstjenesten som å vanne.
    "Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner, men bare Gud, som gir vekst. Den som planter og den som vanner, er ett. Men enhver skal få sin egen lønn etter sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland, Guds bygning." (1 Korinter 3:6-9)
    En forkynner kom til et område som er godt kjent for sine drivhus og planteskoler. En eldre mann i menigheten inviterte den besøkende forkynneren til å se drivhuset hvor han stelte plantene. Forkynneren ble overveldet over stedet: "Jeg har aldri sett slik en overdådig vekst", sa han.
    To år senere var forkynneren tilbake i det samme området. Han ba om å få se dette drivhuset igjen. "I det øyeblikket jeg gikk inn, visste jeg at noe var galt", sa han. Det var det samme drivhuset. Det hadde de samme slags planter. Men de var ikke så overdådige som forrige gang. Det var en bemerkelsesverdig forskjell.
    "Det er ikke slik det var for to år siden. Hva har skjedd?",spurte forkynneren. De svarte: "den gamle mannen som stelte plantene og vannet dem så godt, er død. Vi har en annen nå."
    Mangt et arbeid i Guds rike, er blitt ødelagt fordi vanningsprosessen ikke fungerte. Folk ble ikke undervist i Ordet. De ble ikke oppmuntret til å ta til seg næring fra Guds Ord, slik at de kunne blomstre og bli en nydelig "hage" for Gud.
    Når vanningsprosessen, det vil si undervisningen i Guds Ord, blir utført av en som er utrustet og kalt av Gud til å undervise, blir folk forfrisket og fornyet. Det er akkurat som når en plante blir riktig vannet - den blir fornyet og frisk. Dersom undervisningen ikke fører til at folk blir forfrisket, er den rett og slett ikke i Ånden!
     
    D. Apollos - et nytestamentlig eksempel på lærertjenesten i funksjon
     
    Læreren er en som vanner. Apollos var en slik lærergave. Riktignok nevner Paulus ham som en apostel i 1 Korinter 4:4-9, men han startet som en lærer, som etterhvert vokste inn i tjenesten som apostel.
    "Da han nå ville dra videre til Akaia, oppmuntret brødrene ham til dette. De skrev til disiplene der om å ta vel imot ham. Og da han kom dit, ble han ved Guds nåde til stor hjelp for de troende. For med kraft gjendrev han jødene offentlig, idet han viste ut fra Skriftene at Jesus er Messias." (Ap gjerninger 18:27-28)
    Apollos ble til stor hjelp for de troende da han kom til Akaia. Apollos brukte sin lærergave, og hans undervisning bli til stor hjelp for dem. Dette ser vi også av det neste verset, som sier at han viste jødene ut fra Skriftene at Jesus er Messias.
    Om vi leser mere om Apollos, ser vi at han hadde 4 grunnleggende kvaliteter i sitt liv.
    "Det var en jøde ved navn Apollos, født i Aleksandria, som kom til Efesus. Han var en veltalende mann, og han var sterk i Skriftene. Han var opplært i Herrens vei, og da han var brennende i ånden, talte og lærte han grundig om Jesus..." (Ap gjerninger 18:24-25)
    De 4 kvalitetene var:
    • Han var veltalende. Det er viktig for en som underviser Guds Ord at man kan tale slik at det engasjerer og inspirerer.
    • Han var sterk i skriftene. En som underviser må kunne sin Bibel.
    • Han var opplært i Herrens vei. Apollos hadde grundig oppfostring i liv og lære.
    • Han var brennende i ånden. Han var ikke bare en tørr teolog. Hans hjerte brant for Jesus!
    Legg spesielt merke til den fjerde egenskapen. Det hjelper ikke mye å være veltalende og sterk i skriftene om du ikke har et brennende hjerte. Du kan være så opplært og utdannet som bare det, men kunnskap uten ånd gir ingen resultater!
     
     
    E. Bibellæreren er en okse!

     

    «Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet.» (5 Mosebok 25:4)

    La oss stoppe opp litt ved dette verset. Hva er den dypere meningen her, i tillegg til den åpenbare meningen at israelsfolket skulle ta vare på sine dyr? Hvilket prinsipp er det Gud prøver å lære oss?

    La oss se på hvordan Paulus bruker dette skriftstedet:

    «Mitt forsvar overfor dem som vil domfelle meg, er dette: Har vi ikke rett til å spise og drikke? Har vi ikke rett til å ta med oss en troende kone, slik som også de andre apostlene gjør, Herrens brødre og Kefas? Eller er det bare Barnabas og jeg som ikke har rett til å slippe å arbeide? Hvem går noensinne til krig for egen regning? Hvem planter en vingård og spiser ikke av dens frukt? Eller hvem gjeter en buskap og drikker ikke av melken fra buskapen? Sier jeg dette ut fra menneskelig tankegang, eller sier ikke også loven det samme? For det er skrevet i Moseloven: Du skal ikke binde mulen på en okse som tråkker ut kornet. Er det oksene Gud har omsorg for? Eller sier han det egentlig for vår skyld? Uten tvil er det for vår skyld at dette er skrevet: Den som pløyer, skal pløye med håp, og den som tresker med håp, skal ha del i sitt håp.» (1 Korinter 9:3-10)

    «De eldste som er gode ledere, skal regnes verdige til dobbel ære, særlig de som arbeider med Ordet og læren. For Skriften sier: Du skal ikke binde mulen på en okse mens den tråkker ut kornet, og: arbeideren er sin lønn verd.» (1 Timoteus 5:17-18)

    Paulus viser oss hva den dypere meningen er i dette gammeltestamentlige budet: En okse som tråkker ut kornet er en mann som arbeider med ordet og læren, altså f.eks. en bibellærer som Gud utruster til å legge ut Guds Ord. Korn/brød/mat blir brukt som et bilde på Guds ord:

    «Men Han svarte og sa: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Ord som går ut av Guds munn.» (Matteus 4:4)

    «Se, dager kommer, sier Herren Gud, da Jeg skal sende hungersnød over landet, ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre Herrens Ord (Amos 8:11)

    «Jeg fant Dine ord, og jeg åt dem. Dine ord ble til fryd og glede for mitt hjerte. For jeg er kalt ved Ditt navn, Herre, hærskarenes Gud.» (Jeremia 15:16)

    Da Peter hadde fornekte Jesus tre ganger, trengte han en klar gjenopprettelse av sitt kall, og når Jesus spør Peter tre ganger om han elsker Jesus, blir oppdraget klart definert fra Jesu munn:

    «...Han sier til ham for tredje gang: «Simon, sønn av Jona, har du Meg kjær?» Peter ble bedrøvet fordi Han den tredje gangen sa til ham: «Har du Meg kjær?» Og han sier til Ham: «Herre, Du vet alt. Du vet at jeg har Deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine får (Joh. 21:17)

    Lærertjenesten er meget viktig i Guds menighet. Alt for mange blir værende på et «barnestadie» som kristne, der man kun drikker melk og dveler ved de samme åndelige grunnsannhetene uten å gå videre i Guds Ord.

    «Og jeg, mine brødre, kunne ikke tale til dere som til åndelige, men bare som til kjødelige, som til småbarn i Kristus. Jeg ga dere melk og ikke fast føde. For dere var ennå ikke i stand til å ta imot den, og fremdeles er dere ikke i stand til det.» (1 Korinter 3:1-2)

    Paulus taler om å nære seg av troens Ord og den gode lære.

    «Dersom du pålegger brødrene dette, vil du være en god Jesu Kristi tjener, som nærer seg av troens ord og den gode læresom du så nøye har fulgt.» (1 Timoteus 4:6)

    Det å «tråkke ut kornet» representerer altså det å dele ut og legge ut Guds ord for Guds folk, altså å undervise.

    «Vær nøye med å framstille deg for Gud som en som holder prøve, en arbeider som ikke trenger å skamme seg, en som deler ut sannhetens ord på rett måte.» (2 Timoteus 2:15)

    Menn som Gud kaller og utruster som bibellærere i menigheten er kalt til å arbeide hardt med ordet og læren. Legg merke til hvor ofte ordene arbeid og arbeider går igjen i disse skriftstedene. Legg også merke til følgende skjerpende påminnelse fra Paulus:

    «Mine brødre, ikke mange av dere må bli lærere, for vi vet at vi skal få en enda strengere dom.» (Jakob 3:1)

    Det ligger derfor et edruelig alvor og ansvar over bibellæreren. Det han lærer bort til menigheten må være riktig! Det skal ikke være «åndelig lapskaus» av ting som man har «kokt opp selv». Den maten man gir flokken må være sunn og god, slik at de kan vokse! 

    Jeg tror imidlertid at solid, sunn og god bibelundervisning virkelig trengs i menigheten i dag, og det trengs kristne som hungrer etter å komme videre og lære mer i Guds Ord!

    La oss derfor søke å lære mer! La oss be for okser; bibellærere, samt at Gud reiser opp nye okser for tiden framover. De trenger virkelig våre bønner og vår støtte! Om de er kalt til en heltidstjeneste som lærere trenger de også vår økonomiske støtte. Husk; “en arbeider er sin lønn verd.” Ikke bind mulen på arbeidere i heltidstjeneste!

    La oss be om at alle tjenestegaver, ikke bare læreren, må være brennende i Ånden og tjene Gud med iver...