David

  •  

     

     

    1. HVA ER EN BLODSPAKT?

     

     

     

    ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.”(Hebreerne 13:20-21)

     

    En pakt er en overenskomst mellom to eller flere mennesker. Man har så forpliktet seg til å handle og leve etter denne overenskomsten. Det Gamle Testamentes ord for pakt, er det hebraiske ”Berith”. Direkte oversatt betyr det: "å skjære slik at blod utgytes." Forklaringen på dette finner vi allerede i Edens have.

     

    ”Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.” (1. Mosebok 3:21)

     

    Da menneskene hadde forbrutt seg mot Gud, lot Han et uskyldig dyr dø i deres sted, for "syndens lønn er døden". Å synde mot Gud kvalifiserer til å miste livet! Men offerdyrets skinn skulle nå dekke over deres fysiske nakenhet, likesom dyrets blod skulle dekke over deres "åndelige nakenhet". Og gjennom dyrets blod ble tilgivelse gitt.

     

    DETTE VAR DEN FØRSTE BLODSPAKT MELLOM GUD OG MENNESKER!

     

    Deretter finner vi det samme igjen i fortellingen om Kain og Abel:

     

    "...Abel bar fram et offer, han gav av de førstefødte lammene i saueflokken.......og Herren så til Abel og hans offer..."  (1 Mosebok 4:2-5)

     

    Gud så ikke til Kains offer, fordi DET VAR BARE ET STEDFORTREDENDE LIVS BLOD SOM KUNNE DEKKE OVER MENNESKETS SYNDER!

     

    Kain visste også dette, men han vegret seg for å adlyde Gud, idet han mente at produktet av hans arbeid burde være nok. Av dette ser vi at helt fra begynnelsen av, var en pakt i Guds øyne identisk med en blodspakt. Blodet kunne ikke erstattes med frukten av menneskets egnegjerninger!

     

     

     

     

    2. PAKTENS FORM OG INNHOLD

     

     

     

    En blodspakt kan ikke oppheves. De som inngår en slik pakt, må love å gi sitt liv, sin lojalitet og sin beskyttelse til hverandre for alltid - til døden skiller dem ad. Vi skal se nærmere på dette...

     

    ”Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet. Så dro David ut. Han bar seg klokt at i alt det Saul satte ham til. Saul satte ham over krigsmennene sine, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere.” (1. Samuel 18:1-5)

    Israels folk hadde et helt spesielt ritual ved inngåelsen av en blodspakt. Når to jødiske menn møttes i en slik pakt, skjedde dette etter en bestemt seremoni, i ni ulike faser. Og alle disse rituelle handlingene peker fram mot Jesu Forsoning på korset.

     

    1.  Man byttet kappe med hverandre.

    Kappen symboliserte personen/eieren. Gjennom denne handlingen sa man: "Jeg stiller mitt liv og min eiendom til din disposisjon." Dette peker fram mot Forsoningen. Jesus døde og gav sitt liv for oss. Vi døde fra oss selv og lever for Ham.

     

    2.  Man byttet belte med hverandre.

    Dette beltet tjente ikke til å holde buksene oppe, men til å holde på våpnene; kniven, buen, pilene og sverdet. Symbolsk sett gav man hverandre alt som representerte styrke og muligheten til å beskytte hverandre.

     

    Man sa gjennom denne handlingen: "Den som angriper deg, angriper også meg. Jeg vil kjempe med deg. Jeg skal hjelpe deg og beskytte deg med alt som står i min makt. Jeg gir min styrke til deg. Om noen kommer imot deg, forplikter jeg meg til å kjempe med deg."

     

    ”Herren er min styrke og mitt skjold. Til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet. Derfor fryder mitt hjerte seg, og jeg vil prise ham med min sang. Herren er deres styrke. Han er et frelsens vern for sin salvede.” (Salme 28:7-8)

     

    3.  Man skar et dyr på langs, slik at det ble delt i to like halvdeler.

    Disse stykkene la man så med ryggsiden mot hverandre, men med plass imellom for paktspersonene. Disse to stykkene symboliserte en mur av blod på begge sider, med de to paktspersonene i midten. Disse sto så rygg mot rygg mellom dyrets halvdeler.

     

    På denne måten sa man til hverandre: "Jeg dør bort fra meg selv. Jeg gir opp mine egne rettigheter. Jeg lever ikke bare for meg selv lenger, jeg lever for deg."

     

    Dette er et forbilde på at KRISTUS DØDE OG LEVER FOR OSS OG I OSS!

     

    ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20)

     

     ... Og VI LEVER FOR GUD!

     

    ”Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham.” (Lukas 20:38)

     

    ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi  for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi  Herren til.” (Romerne 14:7-8)

     

    4.  Man gikk i et "åttetall" innimellom de blodige stykkene.

    Denne "åttetallsvandringen" symboliserer evigheten. Man møttes deretter på midten, ansikt til ansikt.

     

    Man sa dermed til hverandre: "Denne pakten er evig. Vår vandring sammen varer helt til døden skiller oss ad. Om jeg dør før du dør, er mine etterkommere forpliktet til å føre pakten videre. Og om du dør før jeg dør, er jeg forpliktet til å møte dine etterkommeres behov - så sant det står i min makt."

     

     

    (Gifteringen er egentlig et symbol som innehoder det samme budskap som denne åttetallsvandringen).

     

    Deretter uttalte de forbannelser over seg selv om de ikke innfridde sine pakts- forpliktelser. De pekte på det blodige dyret som var blitt delt i to deler og sa: "Slik må Gud gjøre med meg om jeg noensinne bryter denne pakten."

    Denne evighetsvandringen peker fram mot Golgatapakten, som er en evig pakt

     

    ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.”  (Hebreerne 13:20-21)

     

    5.  Man holdt opp sin høyre hånd, skar en liten rift midt i håndflaten, og tok hverandre i hendene. Mens blodet ble blandet, sverget de hverandre troskap.

    De beseglet pakten med blodet fra sine egne hender. Dette peker fram mot at Jesu hender ble naglet fast for vår skyld.

     

    6.  Man byttet navn eller fikk et tillegg i navnet sitt.

    (Som ved giftemål). På denne måten sa man: "Du er en del av meg og jeg er en del av deg." Jesus har gitt oss et nytt navn gjennom Forsoningen. Men dette er det bare Han selv som kjenner.

     

    ”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det.” (Åpenbaringen 2:17)

     

    7.  Man varmet kniven i flammen, og beseglet sine sår (i håndflaten) med kniven. De bar nå merket i sine hender så lenge de levde.

    Dette var et evig minnesmerke etter blodspakten. Dette merket skulle minne om paktens ansvar, forpliktelser og rettigheter.

     

    Men dette var også et vitnesspyrd for andre om at man ikke var alene, men hadde en paktspartner. Den som ville røre en som var paktsmerket, måtte regne med å komme i konflikt med en som var sterkere og mektigere enn den første. Jesu naglemerkede hender er et evig paktsmerke om Forsoningen på Golgata.

     

    Når Jesus ser på sine hender, minnes Han de løfter som er knyttet til pakten.

     

    8.  Så spiste man et "paktsmåltid".

    Som regel var dette brød og vin, med en symbolsk betydning. Som i Herrens nattverd representerte brødet kroppen og vinen blodet. Man ble på denne måten "ett" med hverandre.

     

    ”Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.”  (l Korinter l0:17)

     

    9.  Til slutt reiste man opp et minnesmerke på paktstedet.

    Dette kunne være en haug med steiner, eller tre som ble plantet osv.

     

    Dette kan sammenlignes med å "reise en bauta" over noen.

    JESU KRISTI KORS ER VÅRT EVIGE MINNESMERKE!

     

     

     

     

    3. SYNDEFALLETS KONSEKVENSER

     

     

     

     

    Før vi går videre i dette studiet om Blodspakten, trenger vi å se litt på hvilke konsekvenser syndefallet fikk for menneskene.

     

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den.” (l Mosebok 2:15)

    Da Gud skapte mennesket for den verden Han hadde gjort i stand for dem, "...tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden FOR Å DYRKE OG PASSE HAGEN..."

     

    Dette innebar at Gud gav mennesket kongelig makt og full kontroll over det som var Hans henders verk. Adam REGJERTE på jorden. Gud hadde gitt ham evner og autoritet til å gjøre dette.

     

    ”Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne* skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”(l Mosebok l:26-28)

    Gud hadde skapt Adam i sitt eget bilde, lite ringere enn seg selv, og kront ham med ære og herlighet.

     

    ”Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!  Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.”(Salme 8:4-9)

     

    Man kan illustrere dette med at Gud står og ser seg selv i speilet, og ut av speilet kommer Adam! Mennesket ble skapt så nært opp til sitt mønsterbilde og opphav som det bare kunne komme. Den eneste, og store, forskjellen er at Gud er Evig og Allmektig.

     

    Men Satan, Guds fiende, var ikke uvirksom. Gjennom slangen lyktes han i å få Adam og Eva til å spise av den forbudte frukten. Gud hadde nemlig gitt Adam et bud, ET ENESTE VILKÅR for at livsfellesskapet med Gud skulle opprettholdes.

     

    Gud hadde sagt: "Adam, du kan ete av hvert et tre i hagen. Men den dagen du spiser av det treet der (Kunnskapens tre), skal du DØ."  (1 Mosebok 2:16-17)

     

    Adam spiste, men han døde ikke!Heller ikke Eva døde! Hadde Gud lurt dem? (1 Mosebok 3)

     

     

    Nei, Adam døde virkelig. Han døde åndelig! Han døde bort fra livsfellesskapet med sin skaper_ Før syndefallet levde Adam og Eva i harmoni med Gud. De hadde Guds liv i sin ånd, og kunne ha fellesskap med Gud i ånden.

     

    Du skjønner, mennesket er en åndelig skapning! Dyrene ble skapt uten ånd. Gud sa bare "... det vrimle av..." da Han skapte dyrene. Men da Gud skapte mennesket, blåste Han livets ånd i hans kropp - og Adam ble en levende sjel. (Kombinasjon av kropp og ånd = levende sjel).

     

    ”Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.”  (1. Mosebok 2:7)

     

    Mennesket består av tre deler; en ånd, en sjel og en kropp.

     

    ”Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!”  (1 Tessaloniker 5:23)

     

     

    • Bibelen sier at Gud er ånd.

     

    ”Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.”  (Johannes 4:24)

     

    •  Vi er skapt i Guds bilde. Når Bibelen da forteller Gud er ånd, må dette bety at også vi er ånd.

     

     ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1 Mosebok 1:27)

     

    •  Det som er født av Ånd er ånd.

     

     ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.”(Johannes 3:6)

     

    • Gud er ånd, Han føder deg på ny, fordi også du er en åndelig skapning!

     

    • Ditt indre menneske er ditt egentlige jeg.

     

     ”Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.” (2. Korinter 4:16)

     

    Her ser vi at dine virkelige ressurser ligger i det indremennesket! Mens ditt legeme eldes og brytes ned, er din ånd evig og fornyes dag for dag. Kroppen er en kun en bolig som du (dvs. din ånd) bor i.

     

    ”Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. Men han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. Derfor setter vi også vår ære i - enten vi er hjemme eller borte - å være ham til behag.” (2 Korinter 5:1-9)

     

    Her ser vi flere klare bevis på det vi påstår. Når vår kropp eldes og dør, er vi fortsatt evighetsskapninger, og vår ånd lever evig i himmelen. Vår ånd vil så bli overkledd med en himmelsk bolig, dette er herlighetslegemet.

     

    Vi (dvs. vår ånd) som er i denne hytten (vår kropp) sukker under byrden (forgjengeligheten, alderdommen, kroppens skrøpeligheter). Vi ser fram imot det punktet der vi (vår ånd) ikke lenger blir avkledd (vi dør), men blir overkledd av herlighetslegemet.

     

    Se på en ting til: Når vi (dvs. vår ånd) er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren.Vi (dvs. vår ånd, det indre mennesket) vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. Hvorfor? Jo fordi du er en åndelig skapning, men bor i et legeme.

     

    Vi har enda et bibelavsnitt, hvor også Peter beskriver dette på samme måte. 

     

    ”Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte brått skal legges ned, som også vår Herre Jesus Kristus varslet meg. Men jeg vil med iver arbeide for at dere alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette.”  (2 Peter 1:13-15)

     

    Kroppen din er bare en hytte som du (dvs. din ånd) bor i mens du er på jorden!

     

    "For likesom LEGEMET ER DØDT UTEN ÅND, slik er også troen død uten gjerninger."(Jakob 2:26)

     

    Legemet er død uten ånd! Det er i DIN ÅND livsgrunnlaget ligger. Med andre ord betyr dette at DU LEVER UT FRA DIN ÅND!

     

    ”Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve?” (Hebreerne 12:9)

     

    Gud er åndenes Far, dvs. vi kontakter Gud i vår ånd. Sier ikke Bibelen at "vi" er Guds barn?

     

    ”Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Johannes 1:12)

     

    Hvem er "alle dem som tok imot Ham"? Jo, vår ånd. Vi tar imot Guds Ånd i vår ånd, og vi er Guds barn.

     

    ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” (Romerne  8:16)

     

    Siden dette ikke er et bibelstudium om ånd, sjel og kropp, så bør det holde med disse bibelversene. Men vi ser ut fra dette at Adam og Eva virkelig dødeda de syndet. De mistet Guds liv i sin ånd, og begynte å leve ut fra sin sjel (sansekunnskapen).

     

    "Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte (sansekunnskap) at de var nakne..."  (1 Mosebok 3:7)

     

    Men syndefallet førte også med seg mye annet enn åndelig død. Adam gav praktisk talt jorden til djevelen. (Husk; den du adlyder, blir din herre). Slik ble det altså ryddet vei for djevelens planer og verk på jorden. Synd, hat, vold, krig, sykdom, død, sorg, fattigdom, nød og undertrykkelse kom inn i verden. Hele verden kom under forbannelse.

     

    ”Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde.” (1. Johannes 5:19)

     

    La oss før vi går videre, kort oppsummere syndefallets innvirkning på vår ånd, vår sjel og vår kropp, ut fra 1. Mosebok 3:

     

     

     1. Menneskets ånd dør og mister livet i Gud. (vers 3)

     

    2.Menneskets sinn og sjelsliv blir forvrengt. (vers 6 og 7) - Menneskets bilde av Gud blir forandret fra trygghet til frykt. (vers 8-10)

     

    3. Menneskets kropp kommer under forgjengelighet. Vi eldes og dør. Kroppen blir utsatt for sykdom. Kvinnen føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (vers 16-1 9)

     

     

     

     

    4. GUD GIR LØFTE OM FORSONING

     

     

     

    ”Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”   (1 Mosebok 3:15)

     

    Gud overlot ikke Adam og Eva til et evig liv i mørke. Nei, Han vendte seg til deres bedrager og sa: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen." Med disse ordene gjorde Gud det klart at en "ny Adam" skulle komme ned til jorden. Han skulle ta makten fra Satan, selv om det innebar lidelse og død.

     

    ”Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger.”  (1 Johannes 3:8)

     

     Men Gud gjorde noe mer. Han lot synderen (Adam og Eva) leve! Selv om syndens lønn er døden (og vi har allerede sett at de døde åndelig), fikk de leveved at et uskyldig dyr måtte gi sitt liv og sitt blod, istedet for Adam og Eva. Dette var en løftespakt i blod. En løftespakt om en FORLØSER som skulle komme for å beseire Satan og gi mennesket tilbake sin åndelige posisjon og herlighetsglans.

     

    Men for at Gud skulle kunne befri mennesket, og atter innsette dem i sin kongelige rolle på jorden, måtte synden sones! Gud måtte finne en som var rettferdig, som var villig til å utøse sitt rene blod frivillig, og sone Adams og Evas og hele verdens synd!

     

    Gud måtte på en måte "starte på nytt", og sende en ny Adam til jorden. Denne andre Adam måtte være en som ikke falt når djevelen fristet. Han måtte være villig til å bli gjort til en forbannelse for vår skyld og på den måten FØRE OSS TILBAKE TIL GUD.

     

    Men hvordan skulle Gud gjøre dette? Han kunne ikke på en lovlig måte skape den nye Adam av jord på marken, slik som den første Adam ble skapt.

     

     ”Å? Men har ikke Gud lov til hva Han vil”, sier du kanskje? Jo, men vi må forstå at Gud binder seg til sitt eget ord!

    Gud gav jo jorden til mennesket, og mennesket overgav den videre til djevelen. Så hvis Gud skulle skape en ny Adam av jorden, måtte Han først ta jorden tilbake med makt. Jorden var jo under forbannelse. l denne forbindelse er det interessant å se at selv ikke Jesus benyttet seg av anledningen til å ta jorden med makt. Jesus ble fristet av djevelen til å falle ned og tilbe ham.

     

    ”Djevelen førte ham da opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikenes herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare ville falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.” (Lukas 4:5-8) 

     

    Hva var det Jesus skulle få? Jo, alle verdens riker og herlighet! Vær klar over at hvis ikke djevelen hadde vært herre over disse rikene, villeikkedette vært en sann fristelse. Men djevelen eide virkelig disse rikene, og Jesus hadde en helt annen måte å beseire djevelen på enn å la seg friste...

     

    Men tilbake til poenget... Gud hadde gitt råderetten over jorden til mennesket, og vi gav den videre til djevelen. Derfor var det mennesket som måtte røve tilbake denne "eiendomsretten". Gud måtte derfor få kontakt med mennesket igjen, og dette på en "lovlig måte”. Gud måtte finne et menneske som Han kunne inngå en paktmed.

     

    Du skjønner, menneskene på jorden hadde "rett" til å være her. Jorden er jo skapt for mennesker. Gud måtte derfor finne seg en PAKTSPARTNER blant menneskene, slik at alt som tilhørte det mennesket også skulle tilhøre Gud. Om Gud fikk en slik "rett" gjennom en PAKT, skulle Han kunne virke her nede på jorden på en helt "lovlig" måte.

     

    Vi her se at Gud forplikter seg til å handle etter sitt Ord. Derfor bryter Han ikke sine løfter eller de "åndelige lover".

     

    Vi skal derfor se at Gud inngår en pakt med Abraham, og får et paktsfolk - Abrahams barn...

     

     

     

    5. GUD INNGÅR PAKT MED ABRAM

     

     

     

    ”Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes

    Så dro Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot dro med ham. Abram var syttifem år da han dro ut fra Karan. Abram tok med seg Sarai, sin kone, og Lot, sin brorsønn, og all den eiendom som de hadde samlet, og de folk de hadde fått i Karan. De dro ut for å reise til Kana’ans land, og de kom til Kana’ans land. Og Abram dro gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana’aneerne bodde den gang i landet.

    Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbart seg for ham. Derfra flyttet han til fjellet øst for Betel, og han slo opp teltet sitt mellom Betel i vest og Ai i øst. Han bygde der et alter for Herren og påkalte Herrens navn. Abram dro så videre mot sydlandet.”  (1 Mosebok 12:1-9)

    Abrams familie bodde i et fremmed land. De levde blant avgudsdyrkere. De bodde i byen Ur i Kaldea - et sted nær Babylon. Folket her tilba månen. (En månetilbeder sa en gang til en kristen misjonær at månetilbedelse var av gode grunner mere riktig enn soltilbedelse: "Månen lyser jo om natten når det er mørkt og man trenger lys. Den dumme sola derimot, lyser jo bare om dagen, når det allerede er lyst."). Ut fra et slikt miljø kalte Gud Abram.

     

    Abram fikk beskjed om å forlate sitt land, og dra til et land som Gud ville vise ham. Gud sa ikke hvor Abram skulle gå, men Gud krevde at Abram likevel skulle gå og være villig til å stole på Guds ledelse.

     

    Etter hvert kom Abram til Kanaans land, hvor Herren åpenbarte seg og sa: "...din ætt vil Jeg gi dette landet..." (vers 7) Men Abram gikk og grublet på det Gud hadde sagt og kunne ikke fatte det. Og da Herren åpenbarer seg på nytt, benytter Abram seg av muligheten til å spørre Gud hva Han egentlig mente.

     

    ”Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg. 

    Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli. Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet. Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet til eiendom. Da sa han: Herre Herre, hvordan kan jeg vite at jeg skal eie det? 

    Da sa han til ham: Bring meg en tre års gammel kvige, en tre års gammel geit, en tre års gammel vær, en turteldue og en dueunge. Så hentet han alt dette til ham. Han skar dyrene midt over, og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre. Men fuglene skar han ikke over. Rovfugler slo ned på de døde kroppene, og Abram jaget dem bort. Og det skjedde, da solen var ved å gå ned, at en dyp søvn falt over Abram. Se, redsel og et stort mørke kom over ham. Og han sa til Abram: Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme det folket som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods. Men du skal fare til dine fedre i fred, du skal bli begravet i en god alderdom. I det fjerde slektledd skal de komme tilbake hit. For ennå har ikke amorittene fylt sin ondskaps mål. 

    Og det skjedde, da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat, kenittenes, kenisittenes og kadmonittenes, hetittenes, ferisittenes og refa’ittenes, amorittenes, kana’aneernes, girgasittenes og jebusittenes land.”(1 Mosebok 15)

    Abram spurte Gud fra et oppriktig hjerte: "Hva er det du vil meg. Jeg går jo barnløs bort, uten noen annen arving enn Elieser fra Damaskus." Husk at Gud talte nå med et ærlig menneske, som ville ha et ærlig svar. Det er lov til å stille Gud ærlige spørsmål. Abram spurte - og Gud gav et klart og detaljert svar.

     

    Abram tok imot svaret og gjorde nøyaktig som Gud hadde sagt. Han gjorde til og med mer enn hva Gud hadde sagt. Han skilte stykkene fra hverandre, for HAN FORSTO AT GUD TALTE PAKTSPRÅK!

     

    Men denne pakten som ble inngått var egentlig ikke noen ny måte for Gud å omgås mennesker. Dette var bare en fortsettelse av den LØFTESPAKT som ble inngått med Adam og Eva, da Herren lot et stedfortredende offerdyrs blod dekke over menneskets synd og samtidig gav løftet om en FORLØSER.

     

    Men denne pakten med Abram var likevel spesiell, fordi ET FOLK begynte å bli til. Dette var et PAKTSFOLK, et folk som var født i Guds plan, et folk som FORLØSEREN skulle komme fra.

     

    Vi skal se nærmere på det symbolske innholdet i denne pakten. Gud sa: "Abram, jeg er ditt skjold og ditt vern; din lønn skal bli meget stor." For Gud er dette et annet uttrykk for å si: "Her et min KAPPE og mitt BELTE!" Gud hadde ingen fysisk kappe å tilby Abram, men ettersom kappen representerte personen som eide den, så betyr dette at GUD GAV SEG SELV TIL ABRAM!

     

    Gud sa: "Abram, her har du meg. Jeg er din skaper og Gud. Jeg tilbyr meg selv, alt hva Jeg er og hva Jeg har. Jeg er ditt skjold og din lønn. Jeg gir deg min hellighet og min rettferdighet. Jeg gir deg mitt liv, og LOVER DET EN BLODSPAKT KREVER dersom du aksepterer denne pakt med meg. Jeg skal stride for deg og beskytte deg. Om noen angriper deg, så angriper de MEG. Dine kamper er også mine. Din ætt skal bli til en velsignelse for hele verden. Jeg vil velsigne deg og ut fra deg - skape et stort folk."

     

    Men her oppstår et problem. Et juridisk problem, som strider imot de åndelige lover. Hvordan kan egentlig den skapte inngå en pakt med selve skaperen? Hvordan kunne egentlig et vanlig menneske, som en svak synder, stille seg ansikt til ansikt med Den Evige mellom kjøttstykkene - og foreta "paktsvandringen” (i åttetall) mellom dem? Og hva med alt det andre som hørte med ved inngåelsen av en pakt?

     

    Hvordan kunne Abram i sin urenhet inngå en pakt med Den Evige og Allmektige Gud i all sin renhetog herlighet? Hva hadde Abram å tilby Gud personlig?

     

    Jeg håper du kan følge meg i dette åndelige resonnement, idet jeg understreker at vi nå kommer til å forlate "melken" og gå litt dypere inn i "den faste føden". Min bønn er likevel at Den Hellige And skal levendegjøre Ordet så klart for oss at også denne delen av dette viktige budskapet kan bli "fordøyelig" for deg.

     

    ”Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å forklare, fordi dere er blitt sløve til å høre. For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt. La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom.”(Hebreerne 5:11 – 6:2)

    Hvordan kunne Abram være en verdig paktspartner for Den Evige? Ikke kunne han "redde Gud ut av en vanskelig situasjon". Om så Abram hadde eid alle jordens skatter og ofret dem til Gud, ville det allikevel ikke gjort ham til en verdig pakts- partner for Herren. Det eneste Abram kunne tilby Gud var sin tilbedelse! Dette er et åndelig prinsipp. VI kan heller ikke tilby Gud noe annet enn vår hengivenhet og tilbedelse.

     

    Derfor måtte Guddommen ordne denne pakten på egen hånd!

     

    ”Og det skjedde, da solen var ved å gå ned, at en dyp søvn falt over Abram. Se, redsel og et stort mørke kom over ham. Og han sa til Abram: Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme det folket som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods. Men du skal fare til dine fedre i fred, du skal bli begravet i en god alderdom. I det fjerde slektledd skal de komme tilbake hit. For ennå har ikke amorittene fylt sin ondskaps mål. Og det skjedde, da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat.”(1 Mosebok 15:12-18)

    Legg merke til vers 17. Bare en som var renkunne være en paktspartner for Gud. Derfor var det noen som tok Abrams plass og vandret den evige "åttetallsvandringen" med Gud. Det var "Den andre Adam" som tok Abrams plass!! 

     

    DENNE PAKTEN BLE ALTSA INNGÅTT MELLOM GUD OG JESUS! JESUS TOK ABRAMS PLASS OG INNGIKK EN PAKT SOM BLE OPPFYLLT PA GOLGATA!

     

    Jesus bekrefter selv dette, idet Han refererer til denne hendelsen i Johannesevangeliet.

     

    ”Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.”  (Johannes 8:56)

     

    ABRAM SÅ JESU KRISTI DAG! Han så inn i selve forsoningen! Vi vet jo at Jesus er den evige mellommann mellom Gud og mennesker.

     

    ”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.”(1 Timoteus 2:5)

     

    Om det skulle inngås en pakt mellom Gud og mennesker, måtte jo hovedpersonen, forløseren og mellommannen være der! Det var jo Jesus som skulle betale den endelige prisen for at Gud og mennesker kunne forenes. PAKTEN BLE DERFOR SLUTIET MELLOM GUD OG JESUS KRISTUS! Jesus var den eneste som kunne være stedfortreder for Abram i pakten med Gud!

     

    Og her kommer et annet veldig viktig poeng inn i bildet. Vi vet ut fra det vi har sett angående blodspakter og paktspråk, at alle ufødte barn i Abrams ætt var innbefattet i denne pakten. Og hvem er Abrahams ætt? Jo, ALLE SOM TROR!!!

     

    ”For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet. For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft. For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd. Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. 

     

    Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse.”  (Romerne 4:13-25)

     

    ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.” (Galaterne 3:26-29)

     

    Dermed ser vi hvor stor betydning denne pakten har for Guds menighet idag!

     

    Men tilbake til denne pakten mellom Gud og Abram. Vi vet at dyrene som ble delt opp og ofret, var symbolske representanter for dem som inngikk pakt med hverandre. Ofrene var skyggebilder av Jesus Kristus, som skulle komme som Guds Lam og borta verdens synd!

     

    ”Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!”  (Johannes 1:29)

    Vi ser senere at Gud åpenbarer seg for Abram igjen. Denne gangen beseglerGud den pakten Han har inngått med Abram, og som et tegn på denne blodspakten får Abram et nytt navn, nemlig Abraham.

     

     

    ”Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik. Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud. Så sa Gud til Abraham: Du skal holde min pakt, du og din ætt etter deg gjennom sine slektledd.”(1 Mosebok 17,1-9)

    Vi har allerede sett at i en blodspakt var det vanlig at man endret på sine navn, slik at det fremgikk at man tilhørte hverandre. På hebraisk skriver man Guds navn uten vokaler: J H V H. Dersom man nå tar de tre første bokstavene i Abram (ABR), og legger til de to siste i Jehovah (AH), får du ABRAH. Hvis vi nå fullfører med de to siste bokstavene i Abram (AM), får vi navnet ABRAHAM = Far til mange folk.

     

    Med navnebyttet fulgte både autoritet og et løfte. Gud skiftet også navn, idet Han fra nå av kalte seg ABRAHAMS GUD (senere også Abraham, Isak og Jakobs Gud).

     

    ”Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud…”  (2. Mosebok 3,6)

     

     

     

     

    6. GUD SETTER ABRAHAM PÅ PRØVE

     

     

     

     

    Abraham og Gud hadde nå en pakt med hverandre. Dette var en bindende pakt, beseglet med blod. Gud hadde nå lovlig rett til å plassere en NY ADAM på jorden. Dette fordi Gud som paktspartner, eide de samme rettigheter som Abraham hadde på jorden. Derfor kunne Gud nå bruke Abrahams ætt i kjødet*, Israel, til å gjøre istand en kropp til den andre Adam. (*Vi er Abrahams ætt i Anden).

     

    Guds plan var å sende sin egen sønn, og Han visste at dette var nødvendig. Da tiden var inne ble Jesu kropp formet i Marias morsliv av Den Hellige And. Guds eget liv fløt i Jesu kropp, fordi Han var sendt av Gud som den nye Adam.

    Men før vi går videre på dette punktet, er det nok en viktig ting vi må ha med oss fra denne blodspakten mellom Gud og Abraham. Blodspakten krevde jo total overgivelse fra begge parter. Om Gud nå krevde at Abraham skulle ofre sin eneste sønn, ville han gå med på det?

     

    ”En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 

    På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

    Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.

    Herrens engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.” (1 Mosebok 22:1-18)

    OM ABRAHAM IKKE HADDE GÅTT MED PÅ Å GI DETTE ALLER STØRSTE OFFERET, VILLE HAN HA VANÆRET OG OPPHEVET HELE PAKTEN MED GUD!!!

     

    Før Gud kunne sende sin sønn, måtte Abraham stilles overfor den samme prøven på evig troskap! Og dette var en uhyre vanskelig prøve for Abraham. Han var jo 100 år gammel, og alle de løftene Gud hadde gitt ham, handlet jo om denne sønnen - Isak.

     

    Tenk litt over hvilke tanker som måtte rase i Abrahams hode. Hvordan skulle Guds løfter innfris, hvis løftessønnen nå måtte ofres? l en alder av 100 år kunne Abraham knapt nok håpe på å bli far en gang til. For ikke å snakke om Sara...

    Vi må forstå at det var verre for Abraham å ofre sin eneste sønn enn å ofre sitt eget liv! Å frivillig gjøre seg barnløs i en så høy alder var et virkelig stort offer! Man betraktet da sitt eget liv som helt mislykket.

     

    Et ordtak på den tiden lød: "Himmelen venter ikke på den som savner en sønn." (Vi vet at dette ikke stemmer, men vi må forstå hvordan Abraham som barnløs ville bli omtalt og behandlet av sine omgivelser).

     

    Derfor skjønner vi at Abraham virkelig beviste sin evige trosskap mot Gud og den pakten som var inngått, ved at han besto denne prøven.

     

    ”Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.”  (Hebreerne 11:17-19)

     

    Legg nøye merke til hva som står her: "...han regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp fra de døde. DERFOR fikk han jo sønnen tilbake - i dette ligger et forbilde... "

     

    Hvilket forbilde er det snakk om her? Jo, la oss se nærmere på denne trosprøven i 1. Mosebok 22. Gud talte til Abraham "den førstedagen". Vers 3 sier at Abraham "dro av sted tidlig neste morgen". Og vers 4 sier at: "...PÅ DEN TREDJE DAGEN da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte..." Legg merke til uttryket "på den tredje dagen".

     

    I DISSETREDAGENE VAR ISAK ALLEREDE SOM DØD Å REGNE FOR ABRAHAM, PÅ SAMME MATE SOM JESUS VAR DØD I TRE DØGN FØR HAN OPPSTO IGJEN PÅ DEN TREDJE DAGEN!!!  

     

    Dette er det sterke forbildet som Hebreerbrevet nevner...

    Deretter sverget Gud sin trosskap til Abraham.

     

    ”Herrens engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.”(1 Mosebok 22,15-18)

     

    Dette er noe av det sterkeste Gud noensinne har sagt til noe menneske. Og Gud holder ALLTID sitt ord!

     

     

     

     

    7. PAKTEN MELLOM DAVID OG JONATAN

     

     

     

     

    ”Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet.” (1 Samuel 18:1-4)

    Da Jonatan gav kappen sin sammen med sine krigsklær til David, var dette et ytre tegn på at han gav seg selv til David. Og da Jonatan gav sverdet, buen og beltet, forpliktet han seg til å forsvareog beskytte David på alle måter.

     

    Men dette var en vanskelig situasjon for både David og Jonatan, fordi Saul ved flere anledninger hadde prøvd å drepe David. Hver gang Saul så David, ble det sammenstøt og like ofte var det Jonatan som reddet sin venn David fra å gå i Sauls feller. Dette beviser at når man hadde inngått en blodspakt, døde man fra seg selv!

     

    Jonatan levde i en familie som hadde vendt seg fra Guds vilje, mens han selv på alle områder ville behage Gud og gjøre Guds vilje. Jonatans lojalitet var derfor rettet mot David, som levde i Guds vilje. 

     

    Men denne pakten skulle senere påvirke deres etterkommere, især Sauls ætt. Like etter  at pakten var inngått, fikk Jonatan en sønn som het Mefibosjet. Han ble født inn i Kong Sauls familie. Vi kan også tro at så lenge Saul og hans sønn Jonatan levde, ble Mefibosjet fostret på rett måte - som en prins.

     

    Men Jonatan fikk ikke leve så lenge. Han falt i striden sammen med sin far Saul. 

     

    ”Filistrene gikk til strid mot Israel, og Israels menn flyktet for filistrene. Det lå mange falne på Gilboa-fjellet. Filistrene forfulgte Saul og sønnene hans, og de drepte Jonatan og Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner. Og kampen ble hard der hvor Saul sto. Bueskytterne kom over ham, og ikke disse uomskårne skal komme og stikke meg ned og fare ille med meg! Men våpensveinen ville ikke, for han var for redd. Så tok Saul sverdet sitt og styrtet seg i det. Da våpensveinen så at Saul var død, styrtet også han seg i sitt sverd og døde med ham. Slik døde Saul og hans tre sønner, hans våpensvein og alle hans menn på en og samme dag.” (1 Samuel 31:1-6)

     

    David ble svært bedrøvet, og sørget over dette.

     

    ”Da Saul var død, og David var vendt tilbake etter at han hadde slått amalekittene, slo han seg til i Siklag i to dager. Da hendte det den tredje dagen at det kom en mann fra Sauls leir med flerrede klær og med jord på hodet. Da han kom til David, kastet han seg ned på jorden for ham. David spurte ham: Hvor kommer du fra? Og han svarte ham: Jeg har flyktet fra Israels leir. Da sa David til ham: Hvordan er det gått, fortell meg det! Han svarte: Folket flyktet fra slaget, og mange falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde. 

     

    Da sa David til den gutten som kom og fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde? Gutten som kom med meldingen, svarte: Det falt seg slik at jeg kom opp på Gilboa-fjellet. Og der sto Saul og støttet seg på spydet sitt, mens vognene og hestfolket satte hardt inn på ham. Han snudde seg, og da han fikk se meg, ropte han på meg. Jeg svarte: Her er jeg. Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt. Da sa han til meg: Kom hit til meg og drep meg! For dødskrampen har grepet meg, men det er ennå liv i meg. Så jeg gikk bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke ville overleve sitt fall. Jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.

     

    Da tok David og flerret klærne sine. Det samme gjorde alle de menn som var hos ham. De klaget og gråt og fastet helt til om kvelden over Saul og hans sønn Jonatan, og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet. Så spurte David gutten som var kommet med meldingen: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her. Da sa David til ham: Hvordan kunne du driste deg til å legge hånd på Herrens salvede, og drepe ham? Og David kalte på en av mennene sine og sa: Kom hit og hogg ham ned! Og han slo ham i hjel. Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.

    Og David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan. Han bød at Judas barn skulle lære sangen. Den heter Buen, og den er oppskrevet i «Den rettskafnes bok». 

    Din pryd, Israel, ligger drept på dine hauger. Å, at heltene skulle falle! Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Asjkelon, for da ville filistrenes døtre glede seg, de uomskårnes døtre ville juble! Dere Gilboa-fjell! Måtte det ikke falle dugg eller regn på dere! Måtte der ikke være marker som bærer korn til offergaver! For der ble heltenes skjold flekket med blod, Sauls skjold ble ikke salvet med olje. Aldri vendte Jonatans bue tilbake uten blod fra de falne eller fett fra de mektige. Aldri kom Sauls sverd umettet hjem. Saul og Jonatan, elsket og avholdt i livet, ble heller ikke skilt i døden. Hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.  Dere Israels døtre! Gråt over Saul som kledde dere vakkert i purpur, som satte smykker av gull på deres klær. Å, at heltene skulle falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger. Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet. Å, at heltene skulle falle, og krigens våpen bli ødelagt!”  (2 Samuel 1)

    Da meldingen om Saul og Jonatans død nådde kongens hoff, ble det stor uro og forskrekkelse. Alle Sauls folk fryktet for sine liv nå, ettersom David skulle bli Sauls etterkommer på kongetronen. De hadde gjennom Saul fått den oppfatning at David var hoffets FIENDE, og at han sikkert kom til å drepe dem alle sammen så snart han fikk anledning til det.

     

    Så Sauls folk flykter dermed, i frykt for David. Og fostermoren som skulle ta hånd om Jonatans sønn, Mefibosjet, flyktet i all hast med den fem år gamle gutten. Men i alt hastverket under flukten, faller den lille gutten ned og blir lam.

     

    Jonatan, Sauls sønn, hadde en sønn som var lam i begge føttene. Han var fem år gammel da meldingen om Saul og Jonatan kom fra Jisre’el, og den kvinnen som passet ham, tok ham og flyktet. Men idet hun skyndte seg av sted, falt han ned og ble lam. Hans navn var Mefibosjet.” (2 Samuel 4:4)

     

    Mefibosjet hadde sikkert fått høre at hans liv sto i fare dersom David ble konge. Da guttens far og farfar var døde, flyktet familien (med guttens ulykke som følge) til et sted som het Lo-Debar. Der levde de et langt fra kongelig liv, blant de fattigste i landet. Det måtte være svært ydmykende for en prins (som jo Mefibosjet egentlig var) å leve et så bortgjemt liv, og i tillegg være lam. Vi må her huske at folk som var lam ble behandlet som dyr på deen tiden. De var ingenting verd for samfunnet.

     

    Mefibosjet hadde nok også fått høre at dersom David fikk tak i ham, så måtte han dø. De hadde vel også fortalt ham at det var Davids skyld at hans far Jonatan var drept. De som sto Mefibosjet nærmest, hatet og fryktet David, og ville ikke på noen måte bli oppdaget av ham. Vi kan derfor forstå at også Mefibosjet følte frykt, bitterhet og hat mot David. Han visste jo ingenting om at han egentlig sto i en blodspakt med Kong David...

     

    Sannheten var at da Jonatan inngikk pakt med David, var også Mefibosjet og alle Jonatans etterkommere inkludert i pakten. Dette betydde at Mefibosjet uten fare kunne blitt værende i kongens slott. Men dette visste han jo ikke! Det ble holdt skjult for ham av de som hatet David mest. På denne måten ble Mefibosjet holdt borte fra sine "paktsrettigheter".

    Men David kunne ikke glemme pakten med Jonatan. Hver dag så han merket i den høyre hånden sin. Han kunne ikke på noen måte stille seg likegyldig til denne pakten. David måtte være tro mot Jonatans blod - og mot hans ætt.

     

    ”David sa: Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld? Nå var det i Sauls hus en tjener som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen sa til ham: Er du Siba? Han svarte: Ja, din tjener heter så. Da sa kongen: Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham? Siba svarte kongen: Det er ennå en sønn av Jonatan, en som er lam i begge føttene. Kongen spurte ham: Hvor er han? Siba svarte kongen: Han er i huset hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar. Så sendte kong David bud og hentet ham fra Makirs, Ammiels sønns hus i Lo-Debar. Og da Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefibosjet! Han svarte: Her er din tjener.”  (2 Samuel 9:1-5)

    Da budet kom til Mefibosjet i Lo-Debar om at det kom folk fra Davids hus, var han nok overbevist om at det han hadde fryktet mest, nå ville bli en virkelighet. David hadde altså fått greie på at han levde, og var nå på vei for å drepe ham! Men da Mefibosjet ble ført skjelvende fram for Kong David, fikk han i stedet høre vennlige og oppreisende ord!

     

    ”Og da Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefibosjet! Han svarte: Her er din tjener. David sa til ham: Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide. Du skal alltid ete ved mitt bord. Da kastet han seg ned og sa: Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg? Så kalte kongen på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: Alt som har tilhørt Saul og hele hans ætt, har jeg gitt til din herres sønn. Du skal dyrke jorden for ham, du og dine sønner og dine tjenere. Dere skal høste inn for ham, så din herres sønn kan ha brød å spise. Men selv skal Mefibosjet, din herres sønn, alltid spise ved mitt bord. Siba hadde femten sønner og tjue tjenere. Da sa Siba til kongen: Som min herre kongen befaler sin tjener, slik skal din tjener i alle måter gjøre. - David sa: Mefibosjet skal spise ved mitt bord som en av kongens sønner. Mefibosjet hadde en liten sønn som hette Mika. Og alle som bodde i Sibas hus, var Mefibosjets tjenere. Men selv bodde Mefibosjet i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.” (2 Samuel 9:6-13)

    Sagt med litt andre ord, var Davids budskap dette: "Mefibosjet, jeg vet at du ikke fortjener dette og du kan heller ikke gjøre deg fortjent til det jeg nå gjør for deg - ikke om du så hadde arbeidet for meg i tusen år. Dette har ingenting med din egen verdighet å gjøre. Jeg gjør dette FORDI JEG INNGIKK EN BLODSPAKT MED DIN FAR JONATAN, SOM UTØSTE SITT BLOD FOR DEG ENNA FØR DU BLE FØDT. Se på dette merket i hånden min. Hver gang jeg ser dette merket, tenker jeg på din far og den pakten jeg inngikk med ham. På grunn av denne pakten skal du nå være som en sønn for meg. Jeg vil gi din arv tilbake og velsigne deg. Jeg tilgir deg, og nå er mitt hus også ditt hus. Du skal sitte ved mitt bord og være min adopterte sønn."

     

    Dette er et direkte bilde på hva Gud gjorde for oss gjennom Jesu Kristi Forsoning! Vi har ikke fortjent å bli Guds barn. Men GUD INNGIKK EN BLODSPAKT MED OSS GJENNOM JESUS KRISTUS, FØR VI BLE FØDT!

     

    Naglemerkene i Jesu hender minner Jesus om den pris Han måtte betale for vår frelse. Nå er vi Guds barn. Vi er "adoptert" av Gud! Fra å være "lammet" av synd, er vi nå blitt konger og prester for Gud.

     

    ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.” (1 Peter 2:9-10)

    ”For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.” (Romerne 5:17)

     

    DET ER DETTE EVANGELIET HANDLER OM! DETTE ER BIBELENS "RØDE TRÅD"!

     

    Man kan nå tenke seg at Mefibosjet møtte på folk som ville fordømme ham og si: "Hvem tror du at du er? Hva gjør du her? Vi vet nok hva du gjorde i Lo-Debar. Vi vet nok hvilke tanker du har hatt om kongen. Du passer ikke inn her."

     

    Men etter hvert som Mefibosjet skjønte hvorfor han var i kongens hoff, kunne han snu seg og si: "Ja, dere har rett. Jeg har gjort nøyaktig det dere sier, og mere enn det. Jeg kan fortelle dere værre ting om dere vil høre det. Men dere skjønner at dette forholdet til Kongen bygger IKKE på hva jeg har gjort eller ikke gjort. Jeg står i denne stillingen nå, fordi Kong David og min far, Jonatan, sluttet en BLODSPAKT med hverandre..."

     

    Ser du hvilke paralleller dette har til evangeliet? Vi er frelst kun av nåde, ikke ved egne gjerninger eller mangel på disse...

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Efeserne 2:8-9)

     

    Menneskenes situasjon idag minner mye om Mefibosjets situasjon i Lo-Debar. Selv om vi står i en blodspakt med Gud gjennom mellommannen Jesus Kristus, lever mange i "fryktens, angstens og bitterhetens Lo-Debar", istedet for å "leve og herske ved den ene - Jesus Kristus".

     

    Mange har, slik som Mefibosjet, gjennom djevelens løgner blitt "redd" Gud. Mange mennesker (til og med gode kristne) tror at Gud kommer for å straffe, hevne og til og med drepe. For et vrangbilde dette er i forhold til hva Guds Ord sier!

     

    ”Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod.”  (Johannes 10:10)

     

     All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.” (Jakob 1:17)

     

    Sannheten er at Gud har, gjennom blodspakten med sin menighet, satt oss fri fra verdens "sprukne brønner".

     

    "Og du, i kraft av blodspakten med deg setter jeg fangene dine fri fra brønnen uten vann." (Sakarja 9:11)

     

    Vi behøver derfor å befeste oss i Guds Ord, slik at vi vet hvilken betydning Jesu Forsoning har for oss. La oss derfor se nærmere på Den Nye Pakt i Jesu blod...

     

     

     

     

    8. DEN NYE PAKT I JESU BLOD

     

     

     

    1. Getsemane

     

     

    ”Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. 

     

    Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.”(Matteus 26:36-46)

     

    Jesus hadde behov for å be, og Han ville at disiplene skulle våke sammen med Ham. Men Han hadde også behov for å være alene med Gud, og gikk derfor litt lengre inn i hagen. Denne gangen ba Han ikke på den trygge måten som Han hadde pleid å gjøre. Nei, Han ba under hard påkjenning, og ynket seg innfor Gud. Da Jesus etter en stund gikk for å se til disiplene, så de at Han svettet blod!

     

    ”Han har i sitt kjøds dager, med sterke skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.” (Hebreerne 5:7-8)

     

    Jesus visste hva det gjaldt. Han var menneskesønnen, og hadde på alle måter identifisert seg med menneskene.

     

    ”...han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.” (Filipperne 2:6-8)

     

    Han visste også om menneskenes store gjeld til sin skaper, og det var kun Han som kunne betale denne skylden, fordi Han var hellig og feilfri. Men – Å hvilken pris det var!! Han skulle forløse menneskene ved å gi sitt eget liv for dem! Han måtte lide korsets utrolige smerte og "merkes med dødens merke".

     

    Vi må derfor "se" dette ved Den Hellige Ånds lys og åpenbaring. Man kan spørre seg hvorforJesus kom inn i en slik dødsangst? Var ikke alt forutbestemt før verdens grunnvoll ble lagt? Hadde ikke Jesus forlengst akseptert korsets vei?

     

    ”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Efeserne 1:4)

     

    hvorfor skulle da Jesus spørre Gud om dette "dødens beger" kunne tas fra Ham?

     

    Vi må forstå at allerede her i Getsemane trer Jesus inn i rollen som vårt offerlam! Jesus blir presentert for byrden av hele verdens synd! Det er ikke bare en sterk fysisk smerte, men også en ubeskrivelig åndelig smerte. Dette var en smerte som Jesus aldri før hadde kjent maken til. Vi må huske at Jesus hadde selv aldri gjort noe galt. Men her går Han inn i rollen som vår forløser, vårt "påskelam".

     

    Men skjedde ikke dette på korset da, spør du kanskje? Jo, det var på KORSET Jesus tok våre synder og avvepnet djevelen. Men det som skjedde i Getsemane var atden vei Jesus skulle gå, gjennom korset og graven, ble endelig akseptert!

     

    Det er riktig at dette var forutplanlagt og bestemt av Guddommen, før verdens grunnvoll ble lagt. Men her gjorde Jesus som menneske sin siste overgivelse til denne evige frelsesplan. Jesus hadde tidligere som SANN GUD overgitt seg til denne planen.

     

    Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.” (Salme 40:7-8)

     

    Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud.” (Hebreerne 10:5-7)

     

    Men nå, ettersom Han hadde avkledd seg det guddommelige og blitt et menneske, måtte Han overgi seg til denne frelsesplan som SANT MENNESKE!!! (Vi må huske at Jesus omtales som både "sann Gud" og "sant menneske"). Jesus opplevde denne dødsangsten som SANT MENNESKE (Menneskesønnen) og ikke som SANN GUD (Guds sønn). Ser du forskjellen?

     

    ”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.”  (1 Timoteus 2:5)

     

    Vi har allerede sett på de krystallklare versene i Filipperne 2, men repeterer de igjen:

     

    ”han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.” (Filipperne 2:6-8)

     

    For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.”(1 Korinter 15:21-22)

     

    Derfor kan vi virkelig forstå hvorfor Jesus opplevde denne trosprøven så hard som evangeliene beskriver. Er det å undres over at et "menneske" gruer seg overfor en slik umenneskelig lidelse og prøve? For det var som MENNESKE Jesus kjempet denne kampen for oss!

     

    Men takk Jesus! Jan overgav seg i ett og alt til Faderens vilje! 

     

    ”For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.” (Johannes 6:38)

     

    Og derfor ble denne byrden pålagt Jesus fra dette øyeblikk av. Og allerede her (i Getsemane) begynner det dyrebare Jesu blod å renne for vår skyld...

     

     

    2.  Fanget og dømt til døden

     

     

    De som hadde tatt Jesus til fange, førte ham til øverstepresten Kaifas, hvor de skriftlærde og de eldste var samlet. Men Peter fulgte etter ham på avstand, helt til gårdsplassen hos øverstepresten. Der gikk han inn og satte seg sammen med vaktene for å se hvordan det hele ville ende. Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe falske vitneutsagn mot Jesus for å kunne dømme ham til døden. Men de fikk ikke noe på ham, enda mange sto fram og vitnet falskt. Til sist kom det fram to som sa: «Denne mannen har sagt: 'Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.'» 

     

    Da reiste øverstepresten seg og sa til ham: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» Men Jesus tidde. Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Nå har dere jo hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» De svarte: «Han er skyldig til å dø.» Så spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttnevene. Noen slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet for oss, Messias. Hvem var det som slo deg?» (Matteus 26:57-68)

     

    Like etter blir Jesus grepet av soldater, etter at Judas hadde forrådt Ham. Så blir Jesus ført fram for Øverstepresten. Denne kalte sammen til en ulovlig domstol midt på natten, og Jesus ble dømt til døden. De skulle la Ham korsfestes fordi Han hadde "spottet Den Høyeste Gud, ved å påstå at Han var Messias - Guds sønn.

     

    Jesus ble så ført fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det,» svarte Jesus.  Men da overprestene og de eldste kom med sine anklager mot ham, svarte han ikke et ord. Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke alt de vitner mot deg?» Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette, og landshøvdingen var svært forundret. Hver høytid pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket ønsket. 

     

    På den tiden hadde de en beryktet fange som het Barabbas. Pilatus spurte nå folkemengden som hadde samlet seg: «Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, Barabbas eller den Jesus som kalles Messias?» For han visste at det var av misunnelse de hadde utlevert Jesus. Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»

     

    Men overprestene og de eldste fikk overtalt folkemengden til å kreve Barabbas frigitt og Jesus drept. Landshøvdingen tok igjen til orde og sa: «Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri?» De svarte: «Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Alle som én ropte: «Han skal korsfestes!» Han spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!»

     

    Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.» Da ga han dem Barabbas fri, men Jesus lot han piske og overga ham til å bli korsfestet. 

     

    Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de slik hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de Jesus bort for å korsfeste ham.” (Matteus 27:11-31)

     

    Ettersom jødene ikke hadde lov til å korsfeste noen, førte de Ham til den romerske landshøvdingen, Pontius Pilatus. Og vi kjenner til hvordan de etterhvert fikk overtalt Pilatus til å dømme Jesus til korsfestelse. Men Pilatus kunne egentlig ikke finne Jesus skyldig til en slik straff. Han hadde helst sett at Jesus ble sluppet fri. Men prestene hadde egget opp folkehopen til å rope: "HAN SKAL KORSFESTES!"

     

    Glem ikke at Jesus gjorde dette for deg! HAN LOT SEG FANGE FOR AT DU SKULLE GA FRI! - HAN BLE DØMT FOR AT DU SKULLE BLI FRIKJENT - AV GUD!

     

     

    3. Korsfestet - i vårt sted

     

     

    Klokken ni om morgenen, den 14. april, ble Jesus ført til Golgatahøyden for å korsfestes.Korset ble lagt på skuldrene Hans, på samme måte som offerveden en gang ble lagt på skuldrene til Isak. Offeret bar selv offerveden. Deretter ble Jesus naglet til korset og korset ble reist opp.

     

    Men klokken tolv hendte det noe merkelig: Hele jorden ble formørket!

     

    ”Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.” (Matteus 27:45)

     

    Det var her at "Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i HAM skulle få Guds rettferdighet". (2 Korinter 5:21)

     

    Gud lot skylden som vi alle hadde, RAMME HAM! STRAFFEN BLE LAGT PA JESUS FOR AT VI SKULLE HA FRED!!! (Jesaja 53)

     

    JESUS UTØSTE SITT BLOD OG GAV SITT LIV FOR VÅR SKYLD, SLIK AT VI KUNNE VINNE TILBAKE DEN POSISJON SOM MENNESKET HADDE FØR SYNDEFALLET. MEN DENNE POSISJON KAN VI KUN LEVE I VED A GJØRE JESUS TIL FRELSER OG HERRE I VÅRE LIV. FOR INGEN KOMMER TIL FADEREN UTEN VED JESUS! (Johannes 14:6) (Romerne 5:17)

     

    Dette er den store hemmeligheten med Blodspakten på Golgata.

     

    La oss se på Det Nye Testamentes ord for pakt, det greske ordet DIATHEKE. Det er nemlig dette ordet Jesus selv bruker for pakt.

     

    “For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.” (Matteus 26:28)

     

    Dette ordet har en helt annen betydning enn det ordet vi så fra Det Gamle Testamente, nemlig det hebraiske ordet BERITH. Dette ordet betydde en GJENSIDIG OVERENSKOMST, dvs. "like for like". Begge parter skulle gjøre alt for den andre. De hadde et gjensidigforpliktet ansvar overfor hverandre.

     

    Men Det Nye Testamentes ord for pakt, DIATHEKE, betyr en ENSIDIG PAKT der det bare er den ene parten som har noe å gi! DETTE ER DEN NYE PAKTEN l JESU BLOD, AT JESUS SLUTTET EN ENSIDIG PAKT MED MENNESKENE - AV BARE NÅDE!

     

     

    “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Efeserne 2:8) 

     

    Vi hadde ingenting å gi, bortsett fra en masse synd og skyld. Jesus hadde alt å gi, og det var bare Han som kunne betale vår enorme syndeskyld! Og dette kostet Jesus ALT...

     

    Vi må ikke dermed fornekte det vi allerede har påpekt. Nemlig at Guds pakt med Abraham har en direkte sammenheng med Jesu Blodspakt. Vi jo bevist at Abraham virkelig gav noe til Gud, idet han i sitt hjerte ofret sin eneste sønn (i sitt hjerte, ikke rent fysisk). Jamen, da var jo ikke Jesu pakt ensidig, sier du kanskje? 

     

    Jo, fordi Jesus var Abrahams stedfortreder innfor Gud, på samme måte som Han er din og min mellommann innfor Gud.

     

    “Og det skjedde, da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat.” (1 Mosebok 15:17-18)

     

    “For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.”(1 Timoteus 2:5)

     

    Golgatapakten er en gjensidig pakt i den betydning at vi er korsfestet med Kristus og lever for Ham, mens Han lever for oss.

     

    “Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20)

     

    Men den er enda mere en ensidig pakt, fordi vi aldri kunne gjøre oss fortjent til den. Frelsen er en Guds gave, av bare nåde. Jesus beskriver dette slik: "...dere har ikke utvalgt meg, men Jeg har utvalgt dere..." (Johannes 15:16)

     

     

    4. Vi har fått Guds type liv - gjennom blodspakten

     

     

    “Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Likesom den levende Faderen har sendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg. Dette er brødet som er kommet ned fra himmelen - ikke slik som fedrene åt, og døde. Den som eter dette brødet, skal leve i evighet.” (Johannes 6:53-58)

     

    Når vi aksepterer den nye pakt i Jesu blod, innebærer det at vi blir delaktige i det samme slags liv som Jesus levde. Det greske ordet ZOE betyr: "evig liv" eller "Guds type liv". Gud elsket oss så høyt at Han sendte sin sønn til oss, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt men ha (eie) evig liv.

     

    “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Johannes 3:16)

     

    Dette livet er ZOE; Guds type liv!

     

    “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.” (Johannes 5:24-26)

     

    Vi har fått del i guddommelig natur. Guds egen natur flyter på innsiden av oss!

     

    “Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.” (2. Peter 1:3-4)

     

     

    5. Livet (sjelen) er i blodet

     

     

    ”For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.” (3 Mosebok 17:11)

     

    Bibelen sier at menneskets liv er i blodet. Noen oversettelser bruker uttrykket "sjelen er i blodet". Begge deler er nok riktig. Den engelske King James oversettelsen fra 1611, som er en av de eldste og mest annerkjente oversettelser, sier: "For kjødets liv ER i blodet; og Jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler, for det ER blodet som gjør soning for sjelen."

     

    Vi har enda et bibelvers som taler om det samme. (1. Mosebok 9:4) "Bare kjøtt med dets sjel i, DET VIL Sl BLODET, skal dere ikke ete..." Her sier den samme King James oversettelsen: "Men kjøtt med livet i, som er BLODET derav, skal dere ikke spise."

     

    Dette forsterker bildet fra Golgatapakten enda mer. Da Jesus gav sitt blod, gav Han dermed sitt liv. Da Jesu blod rant ned på korset og på marken nedenfor, var det JESU EGET LIV SOM BLE UTTØMT! Vi kan også si at det var Jesu "sjel" som rant nedover korset. Da Jesus så gikk inn i Den Himmelske helligdom med sitt eget blod, var det samtidig Jesu liv eller Jesu sjel som ble frambrakt på det himmelske alter.

     

    ”Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”  (Hebreerne 9:11-14)

     

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod.I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.” (Hebreerne 9:24-26)

     

    La oss se på en ting til i denne forbindelse. Bibelen sier at blodet "taler". Først ser vi dette i forbindelse med at Abels blod ropte til Gud fra marken, etter at Kain hadde slått ham ihjel.

     

    ”Men han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.” (1. Mosebok 4:10) ·

     

    Deretter ser vi at også Jesu blod taler, og det sterkere enn Abels blod.

     

    ”…til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.” (Hebreerne 12:24)

     

    Så blodet taler, fordi livet eller sjelen er i det.

    Men hvorfor taler Jesu blod sterkere enn Abels blod?

       * Abels blod skrek etter rettferdighet!

       * Jesu blod forkynner nåde over nåde!

     

     

        6.  Sann Gud og sant menneske

     

     

    ”Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike. Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.” (Matteus 26:26-30)

     

    Vi har allerede belyst dette poenget i forbindelse med det Jesus gjorde i Getsemane. Men vi trenger å gå litt dypere inn i dette. Da Jesus satt til bords og spiste paktsmåltidet sammen med disiplene, var Han der som den guddommelige Messias, og Han inntok derfor "Messiasplassen" ved bordet.

     

    Denne plassen pleide alltid å stå tom, ettersom den skulle minne jødene om den kommende Messias. Men Jesus inntok denne plassen fordi Han er Messias! Deretter tok Han brødet og drakk vin fra det beger som ingen kunne drikke av, fordi det var reservert for Messias. Dette begeret kalles "velsignelsens beger".

     

    ”Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?” (1 Korinter 10:16)

     

    Jesus representerte her Gud overfor menneskene, og inngikk en pakt med oss som sann Gud (Guds Sønn).Men like etter dette gikk Jesus ut som sant menneske (Menneskesønnen), og betalte prisen for vår forløsning!

     

    Bare som Menneskesønnen var Han "dødelig" og berettiget til å ta vår straff. Derfor kunne også Gud opphøye Ham og gi Ham navnet over alle navn.

     

    ”...han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.” (Filipperne 2:6-11)

     

    Det ble altså inngått en pakt, en kontrakt mellom Gud og menneskeslekten gjennom Jesus Kristus. Som Sann Gud sluttet Han en pakt med oss, og som sant menneske sluttet Han en pakt med Gud! Jesus er mellommannen.

     

     

    7.  Pakten er evig og uoppsigelig

     

     

    “Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død.” (Hebreerne 9:15-17)

     

    Gjennom Jesu død, ble vi overrakt et testamente. Vi fikk den arv som var lovt ved at den vi skulle arve, døde. Testamentet (Guds Rike, med frelse og evig liv) ble først gyldig da Jesus døde for oss. Gud og menneskene ble nå forenet. Gud er nå vår Far og vi er Hans barn. Vi er kommet inn i Guds familie, der Jesus er vår bror og vi som tror er hverandres søsken...

     

    Denne pakten er evig og uoppsigelig! Gud har selv avlagt edpå at Han for alltid vil stå ved denne pakten. Vi kan derfor gjennom å lære denne pakten å kjenne, "vite hvor vi har Gud" og dermed bli trygg i Gud.

     

    “For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv - han hadde jo ingen større å sverge ved - og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.  (Hebreerne 6:13-20) 

     

    8.  Våre arverettigheter er knyttet til navnet Jesus

     

     

    “Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.” (Romerne 8:16-17)

     

    Vi er Guds barn. Dermed er vi Guds "arvinger" og Kristi "medarvinger". Vi har fått alle Guds løfter gjennom Jesus.

    “Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” (Romerne 8:32)

     

    “For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.” (2 Korinter 1:20)

     

    Alt det Gud lovte Noa, Abraham, Isak, Jakob, Moses, Josva, David, Salomo, Daniel, Peter, Paulus eller Johannes: ALT TILHØRER DEG GJENNOM JESUS KRISTUS! Å være i pakt med Gud Fader betyr at du ikke mangler noen ting! Gud sier til deg: "...Du er jo alltid hos meg. Alt mitt er ditt..."

     

    “Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!” (Lukas 15:31)

     

    Vi kan lese noen helt fantastiske løfter i Det Gamle Testamente. 2 Mosebok 23:25-26 ; 5 Mosebok 28:1-14 ; Salme 1:1-4 ; Salme 23 ; Salme 91; Salme 103:1-13 ; Jeremia 29:11 ; Jeremia 31:3 og Sefanja 3:17 er noen eksempler. 

     

    Men la oss da ikke glemme at Den Nye Pakt er enda bedre og hviler på bedre løfter enn alle de herlige løfter vi finner i Det Gamle Testamente!

     

    “Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.” (Hebreerne 8:6)

     

    Men Jesus viser oss at nøkkelen til å tilegne seg alle disse løftene ligger i Jesu navn! Disse løftene ble jo gitt til Israels barn og tilhører egentlig dem.Likevel er det altså slik at også vikan få del i disse løftene – ja tilmed enda bedre løfter! Hvordan? Jo, vi må BE til Faderen i JESU NAVN!

     

    “Og på den dagen skal dere ikke spørre meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.” (Johannes 16:23-24)

     

    Dette er paktsspråk! Navnet Jesus er paktsnavnet som gir oss adgang til paktsrettighetene, nemlig "all åndelig velsignelse i himmelen".

     

    “Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.” (Efeserne 1:3)

     

    Faderen holder ikke noe tilbake for den som kommer til Ham i Jesu navn. Vi kommer da på Jesu vegne, med Hans navn som Jesu egen fullmakt! Da er det som om Jesus selv kommer innfor Gud. Vi kommer nemlig i Jesu navn, dvs. på vegne av Jesus! Vi har fått denne nøkkelen, så la oss derfor anvende den til å låse opp døren til Blodspaktens skattekammer..

  • "Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, DAVID og Samuel og profetene." (Hebreerne 11:32)
     
    Kong David var en bemerkelsesverdig mann. Han får også et mektig vitnesbyrd i Apostlenes gjerninger 13:36, hvor det står:
     
    "For David sovnet inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd..."

    Andre oversettelser sier bl.a: "For David sovnet inn etter at han hadde tjent Guds plan for sin generasjon."

    Gud har en bestemt plan for hver generasjon. Han gjør noe nytt for hver ny generasjon som kommer. David tjente Guds plan for sin generasjon. Måten han gjorde det på, var å leve ut den salvelsen som Gud gav ham.

    Dette gjorde David til en seiervinnende kriger, som slo og drepte kjempen Goliat. Det førte ham også inn i den profetiske dimensjonen, der han var sammen med Samuel og hans profetdisipler. Her var David full av Den Hellige Ånd og spilte begeistret for Herrens åsyn.
     
    Men denne salvelsen førte ham enda lengre, så han ble konge, først i Juda og til slutt over hele Israel. Her regjerte David i 40 år.

    Dette var Guds plan for Davids liv. Guds har også en plan for ditt og mitt liv! Og det er så viktig at vi får tak i dette, og lever ut denne planen. Guds plan med våre liv har en del fellestrekk med David. Derfor er David nevnt som en av trosheltene som vi skal etterfølge.

    La oss ta med oss enda en vitnesbyrd som Gud gir David:
     
     "Etter at han hadde avsatt ham (Saul), reiste han opp David til konge for dem. Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje."(Ap gjerninger 13:22)

    David var en mann etter Guds hjerte! For et vitnesbyrd å få fra Gud selv! 
     
    Gud vil også salve deg med Den Hellige Ånd. Han vi logså føre oss inn i den profetiske dimensjonen. Gud utgyter sin Ånd over alt kjød, slik at vi får se syner, ha drømmer og profetere.
     
    "Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer.Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord." (Ap gjerninger 2:17-18)

    Men Gud vil ikke at vi skal stanse der. Han har ikke tenkt at vi skal stoppe opp ved nytelsen av å se salvelsen i funksjon. Gud vil ha oss videre. Enhver salvelse og utrustning fra Gud har en hensikt! 
     
    David gikk videre. Han var virkelig en mann etter Guds hjerte. Derfor ble han en kanal for Guds herredømme og Guds rike. Han forsto at det handlet om mer enn profetisk begeistring i Nevajot ved Rama. Det handlet om Guds kongedømme og herredømme. Det handlet om hele Israels framtid.

    Gud vil føre oss fram til den samme modenhet, der vi ikke bare fryder oss over salvelse, nådegaver og sterke møter. Gud vil gjøre oss til kanaler for Hans kraft og redskaper for Hans rike! 
  •  
    INNLEDNING
     
     
    "Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere framstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne." (Romerne 12:1-2)
     
    Gud formaner oss i sitt Ord til å bære oss selv fram som et levende og hellig offer til Hans behag. Gud vil ha hele vårt liv til disposisjon for Ham. Han vil oppdra oss, fostre oss, trene oss og skikkeliggjøre oss til tjeneste i Hans rike. 
     
    "Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme! Han er trofast som kaller dere, han skal og gjøre det."  (1 Tessaloniker 5:23-24)
     
    Gud vil hellige oss, fostre oss og utruste oss helt igjennom - til ånd, sjel og kropp. I denne prosessen er vi alle ulike"kar" som blir formet og dannet i Herrens hender.
     
    "I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire. Noen kar er til ærefullt bruk, andre til vanære. Den som nå har renset seg så han holder seg borte fra disse vanærens kar, blir selv et kar til ære, - helliget, nyttig for husbonden, satt i stand til all god gjerning." (2 Timoteus 2:20-21)
     
    Enhver etterfølger av Jesus må gå igjennom denne prosessen med sitt liv, før Gud sender ham eller henne ut i tjeneste. Din tjeneste i Guds rike, hvor stor salvelse du vil oppleve over ditt liv, hvor stor visdom Gud vil fylle deg med, hvilke nådegaver Han våger å betro deg - alt dette avhenger av forberedelsestiden!
     
    "Da sa Josva til folket: Hellige dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere." (Josva 3:5)
     
    En annen oversettelse lyder "Da sa Josva til folket: Innvi dere! For i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere." Å innvi seg og å hellige seg, er det samme som å forberede seg for Guds plan.
     
     
     
    1. HVORDAN GUD UTRUSTER OSS
     
     
    Gud har gitt oss noen helt enkle nøkler for å utruste oss og fostre oss inn i sin plan og den tjeneste Han har for hver og en av oss. Vi skal se på de 4 hovednøkler som Han har gitt oss...
     
     
    A: Sitt Ord
     
     "Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at Guds menneske kan være fullkomment, satt i stand til all god gjerning." (2 Timoteus 3:16-17)
     
    Guds Ord lærer, fostrer, oppdrar, taler til rette, veileder og underviser oss. Våre sinn blir blir forvandlet ved at vi "spiser" Guds Ord. Ordet er ånd og liv!
     
    "Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Johannes 6:63)
     
    Guds Ord åpenbarer sannheten for oss, og sannheten (som er Jesus) setter oss fri!
     
    "Jesus sa da til jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere." (Johannes 8:31-32)
     
    Guds Ord trener oss også opp til å skille mellom hva som er Guds tanker og hva som er våre egne tanker og planer. Guds Ord skiller mellom sjel og ånd.
     
    "For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd." (Hebreerne 4:12)
     
    La oss bruke et bilde for å illustrere vår vandring med Herren. La oss sammenligne den kristnes vandring med et orienteringsløp. Man løper fra post til post. Dette kan sammenlignes med at man går fra det ene viktige valget til det neste i livet. Hele livsløpet består jo av en rekke viktige valg, hvor noen er store og andre er små. Men alle valg får konsekvenser, og det er svært viktig at vi velger riktig, dvs tar riktige beslutninger (veivalg).
     
    For å komme oss videre fra en post til den neste, trenger vi å følge et orienteringskart. For oss som kristne er det Guds Ord som er vårt orienteringskart, som leder oss fra den ene posten til den neste.
     
     
    B: Sin Ånd
     
     
    En orienteringsløper kommer langt med orienteringskartet. Men han trenger noe mer for å være komplett utrustet til orienteringsløpet. Han må ha et kompass!
     
    I vår kristne vandring er det Guds Ånd som er vårt kompass! Når vi så legger kompasset (Ånden) sammen med kartet (Guds Ord) vil vi ikke gå feil, men kan orientere oss trygt og godt i terrenget. 
     
    "Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere." (Johannes 14:15-20)
     
    Jesus har sendt oss Den Hellige Ånd, som er vår hjelper, veileder, lærer og beskytter. Han kalles for Talsmannen, fordi Han er ment å være vår indre lærer, rådgiver, advokat og guide!
     
    "Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere." (Johannes 14:25-26)
     
    Den Hellige Ånd taler oppbyggelse, formaning og trøst til våre hjerter. Han korrigerer oss, former oss og utruster oss til tjeneste i Guds rike.
     
    "Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere." (Johannes 16:12-15)
     
     
    C: Menigheten
     
     
    "De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler. De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (Ap gjerninger 2:41-42)
     
    "Hver dag kom de trofast og med et sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten." (Ap gjerninger 2:46-47)
     
    Guds menighet er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus selv er selve hjørnestenen (grunnstenen). 

    "Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk (menighet), bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnestenen er Kristus Jesus selv." (Efeserne 2:19-20)

    Hjørnestenen til menighetens byggverk er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll. Dette betyr at Guds Ord er grunnvollen. Når Paulus nevner apostlene og profetene, så føyer han sammen hele Guds Ord. Apostlene står for apostlenes lære - altså Det Nye Testamente. Profetene står for Det Gamle Testamentes profeter, fra Moses, via Samuel, Elias, Elisja, Jesaja, Jeremia, Daniel, Esekiel, Hosea osv - helt til døperen Johannes!

    Guds Menighet fikk sin fødsel på Pinsedag, da Den Hellige Ånd ble utgytt over alt kjød. Resultatet var at 3000 mennesker kom til tro og lot seg døpe til Kristus allerede den første dagen. Dette leser vi om i Apostlenes gjerninger kapittel 2. Fra da av var det igang, og Guds Menighet vokste raskt!

    Når vi snakker om Guds Menighet, er det viktig å skille mellom den lokale og den globale menighet. Den lokale menighet er et lokalt fellesskap av kristne som kommer sammen for å ha samfunn med Gud og hverandre. Man samles om Guds Ord, bønn, sang og lovprisning, dåp og nattverd. Den lokale menighet er et ansvars- og omsorgsfellesskap, hvor den enkelte troende utrustes og dyktiggjøres til aktiv tjeneste i Guds rike.
     
    Det er den lokale pastor som er hyrde og leder for den lokale menighet. Gud ønsker at enhver troende er tilsluttet et slikt menighetsfellesskap, hvor man har samfunn med Gud og andre troende. Gud vil at vi skal bli betjent av en lokal pastors bibelundervisning og hyrdehjerte. I tillegg til pastoren kommer det også andre tjenestegaver, som Gud har plassert i menigheten - til oppbyggelse av hele menighetsfellesskapet.
     
    "Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1 Timoteus 3:15)
     
    Guds menighet har to hovedfunksjoner:
    1) Den er en redningsbase for verdens bortkomne og fortapte sønner og døtre.
    2) Den er en utrustningsbase og disippeltreningsskole for de troende. 
     
    I Guds menighet blir mennesker frelst, døpt, åndsdøpt, velsignet og helbredet. Men vi blir også undervist i Ordet og de åndelige sannheter. Vi finner vårt kall og vår tjeneste i Guds rike ut fra vår funksjon i Menigheten, som er Kristi Legeme.
     
    Guds menighet kalles også for Kristi Legeme. Vi er Jesu kropp her nede på jorden!
     

    "Alt la han (Gud) under hans (Jesu) føtter, og gav ham (Jesus) som hode over alle ting til menigheten, som er hans (Jesu) legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." (Efeserne 1:22-23)

    Her er Kristus menighetens hode, mens vi er ulike lemmer på Hans legeme/kropp. 

    Her leste vi at Faderen gav Jesus som hode over alle ting til Menigheten Teksten viser at dette "Jesus som hode" ikke var mulig før etter at Jesus var reist opp fra de døde, og satt ved Faderens høyre hånd. Menigheten kunne derfor ikke eksistere før der var et hode, for Gud lager ikke hodeløse ting. Menigheten er derfor legemet som Kristus er hodet for.

    "For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser." (Efeserne 5:23)

    "For på ett legeme har vi mange lemmer, men ikke alle lemmer har samme gjerning. Slik er vi også ett legeme i Kristus, enda vi er mange. Men hver for oss er vi hverandres lemmer." (Romerne 12:4-5)

    "Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange. Om nå foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, hører jeg ikke med til kroppen», så er den like fullt en del av den. Om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, hører jeg ikke med til kroppen», så er det like fullt en del av den. Hvis hele kroppen var øye, hvor ble det da av hørselen? Hvis det hele var hørsel, hvor ble det av luktesansen? Men nå har Gud gitt hvert enkelt lem sin plass på kroppen slik han ville det. Hvis det hele var én kroppsdel, hvor ble det da av kroppen? Men nå er det mange kroppsdeler, men bare én kropp. Øyet kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke», eller hodet til føttene: «Jeg har ikke bruk for dere».Tvert imot! De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige. De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig; de andre trenger det ikke. Men nå har Gud satt sammen kroppen slik at det som mangler ære, får mye ære, for at det ikke skal bli splittelse i kroppen, men alle lemmene ha samme omsorg for hverandre. For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg. Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham." (1 Korinter 12:12-27)

    Vi er alle lemmer på det samme legemet. Derfor vil det være slik at når ett lem lider, vil hele legemet lide. Hvis legemet skal fungere, må det være samspill mellom lemmene, og forbindelsen med hodet må være i orden.

    Det er vi som utgjør Jesu munn, Hans hender, Hans føtter osv her nede! Det betyr at Jesus virker gjennom oss for å utbre sitt rike.

    "og la oss ikke holde oss borte når menigheten kommer sammen, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det  så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg." (Hebreerne 10:25)
     
     
    D: Tjenestegavene
     
     
    "Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere, for å utruste de hellige til tjeneste så Kristi legeme bygges opp, inntil vi alle når fram til enheten i troen på Guds Sønn og i kjennskapet til ham og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde. Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ut fra ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så legemet vokser og bygges opp i kjærlighet." (Efeserne 4:11-16)
     
    Tjenestegavene har en meget viktig funksjon i menigheten. Det er disse gavene Gud bruker til å utruste oss i Menigheten. Disse tjenestegavene er gitt til Menigheten, for å forkynne og undervise de troende.
     
    Resultatet av å la seg fostre av de gaver Gud har gitt sin Menighet, er at Gud en dag kan ta deg fram og sende deg ut i tjeneste for Ham.
     
    "I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.» Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise. Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den Hellige Ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros." (Ap gjerninger 13:1-4)
     
     
     
    2. JOSVAS FORBEREDELSESTID
     
     
    "Da Moses, Herrens tjener, var død, sa Herren til hans tjener Josva, Nuns sønn: «Min tjener Moses er død. Gjør deg nå klar til å gå over Jordan, du og hele dette folket, inn i det landet som jeg vil gi Israels barn. Hvert sted dere setter foten på, gir jeg dere, slik som jeg lovet Moses. Området deres skal strekke seg fra ørkenen og Libanon til den store elven Eufrat, hele hetittlandet, og helt ut til Storhavet, der solen går ned. Så lenge du lever, skal ingen kunne stå seg mot deg. Jeg vil være med deg slik jeg var med Moses. Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Vær frimodig og sterk! For du skal gjøre dette folket til eiere av landet som jeg med ed lovet deres fedre å gi dem. Vær bare riktig frimodig og sterk, så du trofast følger hele den loven som Moses, min tjener, påla deg å holde. Vik ikke av fra den, verken til høyre eller venstre, så skal du lykkes overalt hvor du går. Denne loven skal du alltid ha på dine lepper. Du skal grunne på den dag og natt, så du trofast følger alt det som er skrevet i den. Da skal du ha fremgang der du ferdes, og alt skal lykkes for deg. Jeg har jo sagt deg: Vær frimodig og sterk! Frykt ikke, og mist ikke motet! For Herren din Gud er med deg overalt hvor du går.» Josva ga da folkets tilsynsmenn denne befalingen: «Gå gjennom leiren og si til folket: Gjør i stand forsyninger til reisen! For om tre dager skal dere gå over Jordan og innta det landet Herren deres Gud gir dere i eie.» (Josva 1:1-11)
     
    Josva var utvalgt for en helt spesiell tid. Han skulle føre Guds folk inn i Løfteslandet. Når vi møter ham her i Josvas bok, trer han fram som en sterk og djerv leder, full av tro, visdom, autoritet og styrke.
     
    Men hvordan hadde Josva blitt en slik mann, som ble brukt så mektig av Gud?
     
    Om vi går tilbake til Mosebøkene, ser vi at Josva allerede som ungdom var en som skilte seg ut fra de andre.
     
    "Men Moses tok et telt og slo det opp utenfor leiren, et godt stykke fra. Han kalte det sammenkomstens telt. Og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren. Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg. De stod hver i døren til sitt telt og så etter Moses, til han var kommet inn i teltet. Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten seg og sto i døren til teltet, og han talte med Moses. Og hele folket så skystøtten stå i døren til teltet, og hele folket reiste seg og bøyde seg hver i døren til sitt telt. Og Herren talte til Moses ansikt til ansikt, som når en mann taler med sin neste. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, var alltid i teltet." (2 Mosebok 33:7-11)
     
    Josva hadde en dyp lengsel etter Gud. Han ville ha det som Moses hadde. Derfor søkte han alltid Guds nærhet. Han holdt seg stadig i nærheten av Moses, for å lytte og lære, fordi han visste at Moses levde med Gud. Josva ville lytte og lære, istedet for å slutte seg til folket som diskuterte, klagde og var misfornøyde.
     
    Josva visste at et ansvarsfult kall krever en ordentlig forberedelse!
     
    Josva så hvordan Moses daglig gikk inn i sammenkomstens telt og innvidde seg til Gud. Dette var svært spennende for den unge Josva, og han ville ha tak i dette fantastiske gudsnærværet som Moses opplevde. Derfor var Josvas forberedelsestid der i teltet, sammen med Moses.
     
    Josva var på rett sted, til rett tid. Og han hadde en rett hjerte for Gud!
     
    Også du har en forberedelsestid, før Gud fører deg inn i den oppgave Han har kalt deg til. Derfor er det svært viktig at du ikke kaster bort tiden på tomme saker! 
     
    Josva var bare 17 år da Israel gikk ut av Egypt. Og allerede som 18-åring hadde han fått et så viktig oppdrag som å lede Israels hær i strid mot Amalek.
     
    "Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim. Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så av sted og strid mot Amalek! I morgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i hånden. Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham. Han stred mot Amalek. Og Moses, Aron og Hur steg opp øverst på haugen. Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket. Men da Mose hender ble tunge, tok de en stein og la under ham, og han satte seg på den. Og Aron og Hur støttet hans hender, en på hver side. Så holdt hans hender seg støe helt til solen gikk ned. Og Josva slo Amalek og hans folk med sverdets egg." (2 Mosebok 17:8-13)
     
    I Guds nærhet ble Josva formet og dannet etter Guds vilje, og Moses ble hans store læremester. Her ble Josva fostret opp og utrustet til den tjeneste han senere skulle få.
     
    Josva visste hvor viktig forberedelsestiden var. Derfor kunne Gud ta ham ut til den oppgave han var kalt til - når tiden var inne.
     
    "Da talte Moses til Herren og sa: Måtte Herren, han som er Gud over ånden i alt kjød, sette en mann over menigheten, en som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde! Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, og still ham fram for Eleasar, presten, og for hele menigheten, og innsett ham i hans tjeneste for deres øyne. Legg noe av din verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham!" (4 Mosebok 27:15-20)
     
     
     
    3. DAVIDS FORBEREDELSESTID
     
     
    Når vi møter David i rollen som Israels konge, får vi stor respekt for ham.
     
    "Alle Israels stammer kom til David i Hebron og sa: «Se, vi er av samme bein og kjøtt som du. Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel både ut og hjem igjen. Herren har sagt til deg: Du skal være hyrde for mitt folk Israel, du skal være fyrste over Israel.» Så kom alle Israels eldste til kongen i Hebron. Kong David sluttet en pakt med dem i Hebron for Herrens ansikt. Og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han over hele Israel og Juda i trettitre år." (2 Samuel 5:1-5)
     
    Vi vet at David var full av åndelig visdom og forstand. Vi leser Davids salmer og blir helt betatt av dem. Vi forstår at David hadde et helt spesielt forhold til Gud. Vi leser også hvordan David seirer i strid mot den ene fienden etter den andre og vi forstår at han var en mektig og salvet konge.
     
    "David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham." (2 Samuel 5:10)
     
    Men hvordan ble David en slik mektig konge? Hvordan fikk han slik visdom, forstand, makt og styrke? Hvordan var Davids forberedelsestid?
     
    Vi kan starte med å se på David den gang han ble salvet av profeten Samuel.
     
    "Herren sa til Samuel: «Hvor lenge vil du sørge over Saul? Jeg har forkastet ham som konge over Israel. Fyll hornet ditt med olje og gå! Jeg sender deg til Isai i Betlehem, for jeg har sett meg ut en av hans sønner til konge.» Samuel svarte: «Hvordan kan jeg gå dit? Får Saul høre det, dreper han meg.» Da sa Herren: «Ta med deg en kvige og si at du kommer for å ofre til Herren. Be så Isai komme til ofringen! Jeg skal fortelle deg hva du siden skal gjøre. Ham jeg viser deg, skal du salve for meg.» Samuel gjorde som Herren hadde sagt. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste skjelvende imot ham og spurte: «Kommer du i fredelig ærend?» Han svarte: «Ja, jeg har kommet for å ofre til Herren. Gjør dere rene og hellige og kom med meg til ofringen.» Så helliget han Isai og sønnene hans og innbød dem til ofringen. Da de så kom og han fikk se Eliab, sa han til seg selv: «Her foran Herren står nå hans salvede.» Men Herren sa til Samuel: «Se ikke på hans utseende og høye vekst, for jeg har forkastet ham. Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet Da ropte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Så lot Isai Sjamma tre fram; men Samuel sa: «Heller ikke ham har Herren utvalgt.» Slik lot Isai de sju sønnene tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: « Herren har ikke utvalgt noen av disse.» Da spurte Samuel: «Var dette alle guttene dine?» «Nei», svarte Isai, «det er enda en igjen, den yngste. Han er ute og gjeter småfeet.» «Send bud etter ham!» sa Samuel. «Vi setter oss ikke til bords før han kommer.» Så sendte Isai bud etter ham. Han var rødkinnet, hadde vakre øyne og et godt utseende. Herren sa: «Reis deg og salv ham! For han er det.» Da tok Samuel hornet med olje og salvet ham midt blant brødrene hans. Fra den dagen kom Herrens ånd over David og var med ham siden. Så brøt Samuel opp og dro tilbake til Rama." (1 Samuel 16:1-13)
     
    Her leser vi at Gud ber Samuel om å ikke se på det ytre, fordi Herren ser til hjertet. Ut fra dette skjønner vi snart at David ikke var noe tilfeldig valg fra Guds side. Så slår jo også Guds Ord fast at David var en mann etter Guds eget hjerte.
     
    "Deretter bad de om en konge, og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år. Etter at han hadde avsatt ham, oppreiste han David til konge for dem. Han gav ham dette vitnesbyrd: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje." (Ap gjerninger 13:21-22)
     
    David kjente sin Gud og stolte fullt og fast på Hans trofasthet og makt. Det var også dette som gjorde at David vant over kjempen Goliat og kom inn i den plan som Gud hadde for ham.
     
    "Filisterne samlet hærene sine til kamp. De kom sammen ved Soko i Juda og slo leir ved Efes-Dammim mellom Soko og Aseka. Saul og israelittene samlet seg også. De slo leir i Ela-dalen og gjorde seg klar til kamp mot filisterne. Filisterne sto oppstilt i den ene fjellskråningen og israelittene i den andre. Bare dalen var mellom dem.
     
    Da trådte det fram fra filisternes rekker en mann som utfordret til tvekamp. Han het Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et fingerspenn høy. På hodet hadde han en bronsehjelm, og han var kledd i en skjellbrynje av bronse. Den veide fem tusen sjekel. På leggene hadde han bronseskinner, og på ryggen bar han en sabel av bronse. Skaftet på spydet hans var tykt som en vevbom, og spydspissen var av jern og veide seks hundre sjekel. Skjoldbæreren gikk foran ham. Goliat stilte seg opp og ropte til Israels hær: «Hvorfor drar dere ut og gjør dere klar til kamp? Er ikke jeg en filister og dere Sauls tjenere? Velg ut en mann og send ham ned til meg! Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, skal vi være slaver for dere. Men hvis jeg vinner over ham og feller ham, skal dere være våre slaver og tjene oss.» Og filisteren fortsatte: «I dag har jeg hånt Israels hær. Send hit en mann, så skal vi kjempe med hverandre.» Da Saul og alle israelittene hørte hva filisteren sa, ble de svært redde og mistet motet.
     
    David var sønn av Isai, som tilhørte Efrat-slekten fra Betlehem i Juda. Denne mannen hadde åtte sønner. På Sauls tid var Isai gammel og skrøpelig. Isais tre eldste sønner hadde fulgt Saul i krigen. Av disse tre sønnene som hadde gått i krigen, het den eldste Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma. David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul. Men David gikk ofte hjem fra Saul for å gjete småfeet til faren i Betlehem.
     
    Morgen og kveld kom filisteren fram. I førti dager bød han seg fram til kamp. Da sa Isai til David, sønnen sin: «Ta med en efa av dette ristede kornet og disse ti brødene og skynd deg til brødrene dine i leiren! Og disse ti ostestykkene skal du ha med til tusenmannsføreren. Finn ut hvordan brødrene dine har det, og få et tegn på at de lever! De og alle de andre israelittene er sammen med Saul i Ela-dalen og fører krig mot filisterne.» 
     
    Morgenen etter sto David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted slik Isai hadde gitt ham beskjed om. Da han kom til leiren, gikk hæren nettopp ut for å stille seg opp, og krigsropet ljomet. Israelittene og filisterne stilte seg opp i slagorden midt imot hverandre. David la sakene sine fra seg hos vakten som hadde tilsyn med krigsutstyret. Så sprang han bort til hæren, fant brødrene sine og hilste på dem. Mens han snakket med dem, trådte tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, fram fra filisternes rekker. Han ropte de samme ordene som tidligere, og nå hørte også David det. Alle israelittene flyktet for Goliat straks de fikk se ham. De var svært redde. Og de sa seg imellom: «Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel. Den som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og sin datter med, og hans slekt skal være fritatt for skatt i Israel.» David spurte de mennene som sto sammen med ham: «Hva var det han skulle få, den mannen som feller filisteren og tar en slik vanære bort fra Israel? Hvem er han vel, denne uomskårne filisteren som våger å håne den levende Guds hær?» Folket gjentok det som var sagt: Det og det skal han få som feller ham. 
     
    Eliab, Davids eldste bror, hørte hva han snakket med mennene om. Han ble sint på David og sa: «Hvorfor er du kommet hit ned? Hvem har du fått til å gjete den lille saueflokken ute i ørkenen? Jeg vet hvor frekk og ond du er. Du er bare kommet hit ned for å se på slaget.» «Hva galt har jeg nå gjort?» svarte David. «Jeg spurte jo bare!» Så vendte han seg fra broren og gjentok spørsmålet for en annen. Og folket ga ham det samme svaret som første gang.
     
    Det ble snart kjent hva David hadde sagt, og det ble kunngjort for Saul, som sendte bud etter ham. David sa til Saul: «Ingen må miste motet! Din tjener skal gå og kjempe med denne filisteren.» Men Saul svarte: «Du kan ikke gå mot filisteren og kjempe med ham; du er jo bare unggutten, og han har vært kriger fra ungdommen av.» Da sa David: «Din tjener har gjett småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok et fe fra flokken, sprang jeg etter den, slo den og rev feet ut av gapet på den. Og reiste den seg mot meg, grep jeg den i manken og slo den i hjel. Både løve og bjørn har din tjener felt, og det skal gå denne uomskårne filisteren som dem; for han har hånt den levende Guds hær.» Og David la til: « Herren, som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Da sa Saul til David: «Gå, måtte Herren være med deg!» 
     
    Saul lot David få sine egne klær, satte en bronsehjelm på hodet hans og iførte ham en brynje. David bandt Sauls sverd utenpå klærne og forsøkte å gå, men forgjeves. For han hadde aldri prøvd det før. «Jeg greier ikke å gå med dette på meg», sa han til Saul, «jeg er ikke vant til det.» Så la han det av seg, og i stedet tok han staven sin i hånden, valgte seg ut fem glatte steiner fra elveleiet og puttet dem i gjetervesken som han bar over skulderen. Slyngen hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren.
     
    Imens kom filisteren nærmere og nærmere David, og skjoldbæreren gikk foran ham. Da filisteren så fram for seg og fikk øye på David, fnyste han foraktelig av ham. For David var jo bare unggutten, rødkinnet og vakker å se til. «Tror du jeg er en hund, siden du kommer mot meg med kjepper?» ropte filisteren til David. Og han forbannet David ved sine guder. «Kom hit til meg», sa han, «så skal jeg gi kjøttet ditt til fuglene under himmelen og dyrene på marken.» David svarte: «Du kommer mot meg med sverd, spyd og sabel, men jeg kommer mot deg i navnet til Herren over hærskarene, han som er Gud for Israels hær, han som du har hånt. I dag vil Herren gi deg i min hånd. Jeg skal slå deg i hjel og hugge hodet av deg. Og liket ditt og likene fra filisterhæren skal jeg i dag gi til fuglene under himmelen og til villdyrene på jorden. Så skal hele jorden forstå at Israel har en Gud. Og alt dette folket som er samlet, skal forstå at det ikke er med sverd og spyd Herren gir seier. Det er Herren som rår for krigen, og han skal overgi dere i våre hender.» 
     
    Da filisteren begynte å bevege seg mot David igjen, sprang David raskt fram foran hæren for å møte ham. Han stakk hånden ned i vesken og tok opp en stein. Den slynget han ut så den traff filisteren i pannen. Steinen gikk dypt inn i pannen hans, og han stupte med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slynge og stein. Han felte filisteren og slo ham i hjel, enda han ikke hadde noe sverd i håndenDavid sprang bort til filisteren, tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham. Så hogg han hodet av ham.
     
    Da filisterne så at kjempen deres var død, flyktet de. Men israelittene og judeerne stormet fram med høye krigsrop og forfulgte dem helt til Gat og til portene i Ekron. Det lå falne filistere langs veien fra Sjaarajim like til Gat og Ekron. Da forfulgte ikke israelittene filisterne lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres. David tok filisterens hode og brakte det til Jerusalem, men våpnene hans la han i teltet sitt. 
     
    Da Saul så David gå fram mot filisteren, sa han til Abner, hærføreren sin: «Abner, hvem er denne unggutten sønn av?» «Så sant du lever, konge», svarte Abner, «det vet jeg ikke.» Kongen sa: «Finn ut hvem denne unggutten er sønn av.» Da David kom tilbake etter at han hadde felt filisteren, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han holdt ennå hodet til filisteren i hånden. Saul spurte: «Hvem er du sønn av, unge mann?» David svarte: «Jeg er sønn av din tjener Isai fra Betlehem.»" (1 Samuel 17)
     
    Legg spesielt merke til hvordan David ordlegger seg. Jeg har valgt å utheve dette.
     
    David hadde i sin oppvekst tilbrakt mye tid alene sammen med Gud. Gud selv hadde trent opp David i kamp mot løver og bjørner, for at David én dag skulle stå fram foran hele folket i Israel. David hadde forberedt seg i lang tid for denne dagen. Han hadde tilbrakt mange timer sammen med Gud hver dag. På denne måten var han blitt kjent med sin Gud. David kjente Guds eget hjerte.
     
    Leser vi i Salmenes Bok, kan vi lett se at den gudskjennskap som David hadde var nøkkelen til all den framgang og suksess han fikk som konge. David levde et liv som behaget Gud. Han forberedte sitt liv i tråd med Guds plan, slik at han senere kunne tjene Gud og fullføre hele det kall og den oppgave som Gud hadde for ham.
     
    "For David sov inn, etter at han i sin levetid hadde tjent Guds råd..." (Ap gjerninger 13:36)
     
     
    3. JESU FORBEREDELSESTID
     
    Jesus kom inn i verden for å fullføre historiens største og viktigste redningsaksjon. Han kom for å fullføre forsoningen - Guds store frelsesplan.
     
    "Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet. Det er jo ikke engler han tar seg av. Nei, han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet."(Hebreerne 2:14-18) 
     
    "Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneskefornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset." (Filipperne 2:6-8)
     
    Det er lett a gjøre den feilen å tenke at dette var en lett oppgave for Jesus. "Han var jo Gud, så da kunne det vel ikke være så vanskelig...?" Men her ser vi at Jesus gikk ikke in i sin tjeneste her nede på jorden i rollen som Gud. Han gav avkall på sin majestet og høye stilling, og ble et menneske som jeg og du.
     
    Derfor var Han også helt og holdent avhengig av Den Hellige Ånd over sitt liv. Han gjorde faktisk ingen undergjerning før etter at Den Hellige Ånd hadde kommet over Ham i elven Jordan, da han ble døpt av Johannes døperen. Dette kan vi lese om i Matteus 3:13-17, Lukas 3:21-23 og Johannes 1:29-33. Senere i Johannes evangeliet leser vi om Jesu første under, da Han gjorde vann til vin i bryllupet i Kana.
     
    "Dette sitt første tegn gjorde Jesus i Kana i Galilea og åpenbarte sin herlighet. Og hans disipler trodde på ham." (Johannes 2:11)
     
    Fordi Jesus kom som et vanlig menneske var Han helt avhengig av både å kjenne Guds Ord og å ha et intimt fellesskap med sin Far gjennom Den Hellige Ånd. Dette var Jesu forberedelsesstid her nede, før Han gikk inn i tjenesten som førte Ham til korset.
     
    Og nettopp fordi Jesus kom som et menneske, måtte Han allerede som ung gutt lære Guds Ord og sitt eget kall å kjenne. Dette var helt nødvendig for at Han skulle bli utrustet til å kunne utføre Guds frelsesplan. Vi får et glimt av dette i beretningen om Jesus i Tempelet som 12-åring. Alledere da var han i full gang med å forberede sitt liv for det som skulle komme.
     
    "Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Hvert år pleide Jesu foreldre å dra til Jerusalem for å feire påske. Da han var blitt tolv år, dro de som vanlig opp til høytiden. Men da høytidsdagene var over og de skulle hjem, ble gutten Jesus igjen i Jerusalem uten at foreldrene visste om det. De trodde han var med i reisefølget, og gikk en dagsreise før de begynte å lete etter ham blant slektninger og venner. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem for å lete etter ham der. Først etter tre dager fant de ham i tempelet. Der satt han blant lærerne, lyttet til dem og stilte spørsmål. Alle som hørte ham, undret seg over hvor forstandig han var og hvor godt han svarte. Da foreldrene så ham, ble de slått av undring, og hans mor sa: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde.» Men han svarte: «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Men de forsto ikke hva han mente med det han sa til dem. Så ble han med hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Men hans mor tok vare på alt dette i sitt hjerte. Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker." (Lukas 2:40-52)
     
    Og da Jesus, etter sin dåp (og Åndsdåp) blir ledet av Ånden ut i ødemarken, og Satan kommer for å sette Ham på prøve, ser vi at han møter en Jesus som er meget godt forberedt. Jesus svarte med Guds Ord.
     
    "Fylt av Den hellige ånd vendte Jesus tilbake fra Jordan. Drevet av Ånden ble han ført omkring i ødemarken i førti dager, og han ble fristet av djevelen. Han spiste ingenting i de dagene, og da de var gått, var han sulten. Da sa djevelen til ham: «Er du Guds Sønn, så si til denne steinen at den skal bli til brød.» Men Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert Guds ord.» Så førte djevelen ham høyt opp og viste ham på et øyeblikk alle verdens riker og sa til ham: «Jeg vil gi deg all denne makt og herlighet. For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.» Men Jesus svarte ham: «Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Så tok djevelen ham med til Jerusalem, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra. For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om å bevare deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» Men Jesus svarte ham: «Det er sagt: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Da djevelen var ferdig med å friste ham på alle måter, holdt han seg borte fra ham for en tid. I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om ham spredte seg over hele området. Han underviste i synagogene og fikk lovord av alle."(Lukas 4:1-15)
     
    Her ser vi at Guds Ord bare skjøt ut av Jesus. Han trengte ikke å "finne en Bibel, slik at han kunne slå opp og finne det rette verset"... Det spørs om vi hadde vært like godt forberedt? Saken er at når djevelen setter inn sine angrep, med fristelser og forførelser, så rekker man ikke å springe for å finne seg en Bibel! Vi trenger derfor, slik som Jesus, å fylle oss med Guds Ord, slik at vi er rustet når djevelen kommer.
     
    "Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!" (1 Peter 5:8-9)
     
     
    4. FORBERED DEG FOR DEN TID SOM KOMMER!
     
    Når vi ser at Jesus forberedte seg så grundig til sin tjeneste, så burde dette inspirere oss til å gjøre det samme.
     
    "For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor." (1 Peter 2:21)
     
    Men det er en pris å betale for å bli salvet med Guds visdom og kraft. Det krever en viss innsats fra oss. Det krever at vi tilbringer mye tid i Guds nærhet og lar oss forme av Ham. Bibelen viser oss at alle Troens helter tilbrakte mange år i Gus nærhet, hvor de ble formet og dannet. Deretter, når tiden var inne, ble de utsendt til folket. Vi kunne tatt for oss Josef, Moses, Elia, Elisja, Daniel, Paulus og Jesu disipler. Alle måtte de trenes, undervises og utrustes før de kom inn i det som Gud hadde for dem.
     
    I Guds nærhet blir også vi utrustet til liv og tjeneste i Guds rike. Gud har en helt spesiell plan for ditt liv. Finn den planen og fullfør det løpet Gud har staket ut for deg!
     
    "Jeg har stridd den gode strid, fullendt løpet, bevart troen. Så ligger nå rettferdighetens krans rede for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dag - ja, ikke bare meg, men alle som har elsket hans komme." (2 Timoteus 4:7-8)
     
     
     
     
     
     
     
     
     
     
  • Ordene Palestiner eller Palestina er ikke med en stavelse nevnt i Bibelen. Det er en kjensgjerning at disse ord er konstruert de siste 150 år og brukt for å støtte opp under den falske lære, om at ett folk og en nasjon uten historie, er rettmessige arvinger til Jødenes øyesten - Israels land. Men som vi har sett i tidligere blodshistorie, har løgn på løgn lenge nok, dessverre fått folk til å tro at løgnen er blitt en sannhet.
     
    Nå ser vi det igjen på Sharons fallitt plan om å trekke alle jøder ut av sine hjem på Gazastripen og 4 bosettinger i Judea og Samaria som i følge Bibelen er Guds hjerteland. Løgnpropagandaen fra de såkalte landløse Palestinerne får igjen belønning. Etter årelange rakettutskytninger, skuddsalver og selvmordsangrep mot jødene i Gaza "lønnes" forbryterne til og med ved å slippe å jage jødene fra sine hjem, de jages av sin jødiske statsminister.
     
    Om man studerer ordene "Philistia" og "Philistines", som er roten til navnene Palestiner som igjen avledes av ordet filister som er brukt i Bibelen, ser man at disse benevnelse overhodet ikke har noen semittisk bakgrunn, men folket er etterkommere av "Pelasgeans" som hadde sin opprinnelse i dagens Albania. Opprinnelig kom disse Filisterne fra øya Kreta som i tidligere tider hette Kaftor. De seilte derfra til Egypt. Men kom i konflikt med Farao, og ble som en av sine mer kjente etterkommere, Arafat, jaget ut. Senere reiste de derfor til Gazastripen. I Gaza ble de som Bibelen forteller gjenkjent som "Cherethites" eller som "de uomskårne".
     
    Dette er historisk underbygget i en 18-siders avhandling fra Prof. Daniel Schenkel i 1869. Bibelen beskriver også disse filisterne som et blodig og stridig folk. Dagens Palestinere har derfor ikke noen kjødelig tilhørighet til disse filistere. I forrige århundres Palestina bodde jo både jøder, kristne, drusereog muslimer. Alle disse ble benevnt som Palestinere etter det engelske mandatet. Likevel er det interessant å se den sjelelige tilhørighet dagens Palestinere har til oldtidens Filistere. Trekkene av den stridige naturen, fiendskapet de følte ovenfor det jødiske folk og ikke minst deres hat til Guds Hellige Tempel.
     
    Gjennom Bibelens historie ser vi mange kamper og vold mot Israel. Den mest kjente kampen utspilte seg på sletten nordvest for Jerusalem mellom den lille gjetergutten David og filisterkjempen Goliat. Leser du historien i 1.Samuelsbok finner du ordet "filister" brukt hele 23 ganger. Det ser ut som forfatteren bevisst har brukt benevnelsen som et nedverdigende skjellsord på en motstander av Israel. Som David uttrykte det: "Ingen må tape motet! Din tjener vil gå å stride med denne filisteren!"
     
    Vi må ikke avledes til å tro at filisteren ikke nevnes ved navn. Alle vet at hans navn var Goliat. Det var heller ikke pga. av lite kjennskap til kjempen Goliat, at han konsekvent benevnes som Filisteren. Israels fylking visste godt hvem han var. De kjente hans navn og hans folk lenge før han ble kriger. Ordet filister beskriver egenskapene mer enn hans navn Goliat. Bibelen vil uttrykke og klargjøre hvilke kvaliteter Israels fiender har, mer enn den ønsker å fremheve deres egennavn.
     
    Josefus Flavius kan gi oss en ledetråd. Denne historieskriveren avdekker noe av årsaken til at ordet filister i Bibelen blir brukt som skjellsord på denne motstanderen av Israel. Både Saul, David og Samuel visste godt hvem Goliat var. Bibelen og Flavius forteller om hedningkvinnen Rut som i sin faste holdning til det jødiske folk sier: "Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud!" Rut visste hvilken side hun ønsket å stå på. Men historien forteller også at Orpa, Rut sin svigerinne, som forlot Noomi til fordel for en lettere vei, fylt med kompromiss da hun vendte tilbake til sin gud og sitt gudløse folk. Kompromisset førte henne til Moab. Flavius forteller at resultatet av hennes kompromiss og nederlag blir åpenbart 3 slektsledd senere med hennes oldebarn, Filisteren Goliat. Mens resultatet av Rut sitt velsignede valg blir selvfølgelig oldebarnet David, en mann etter Guds hjerte.
     
    Så den kjødelige avgjørelsen ved å "backe ut" i forhold til Israel, har i sannhet en åndelig mening. Frukten av å kompromisse med Guds eiendomsfolk blir nederlag, skjellsord og dom. Men frukten av å stå med Guds folk gir seier og kongedømme. Vil du bli en filister, eller en av Davids helter. Veien ligger foran deg, velg da helten...!