Erstatningsteologi

  • Jødene ble etterhvert de som bøyde seg for undertrykkerne i den teologiske debatten i oldkirken. De jødiske miljø både ble kuet og underkuet seg selv i sin omgang med de kristne miljøer. Kirken utarbeider med flere kirkefedre en klar erstatning for de jødiske løfter i sin teologi. Begrepet erstatningteologi blir en realitet.
     

    Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

     

    Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

     

    Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

     

    Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

     

    Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

     

    Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

     

    Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

     

    Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

     

    I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

     

    Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

     

    Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

     

    Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

     

    Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

     

    1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

     

    Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

     

    Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

     

    Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

     

    Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

     

    Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

     

    Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

     

    Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

     

    Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

     

    Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.

     

  •  

    Israel og kristenfolket

    Kunnskap og forståelse om Israel er mangelvare, ikke bare i samfunnet generelt, men også blant mange kristne. Israel synes å være i konstant krig mot den arabisk-muslimske verden, og det virker å være en krig uten ende. For Israel er fremdeles ikke akseptert i den arabiske verden. De holdninger og standpunkter som kom til uttrykk i 1948, lever fremdeles i beste velgående. I forbindelse med Israels frigjøringskrig er det interessant å få med seg norske holdninger til den nye staten. I særdeleshet er det interessant å notere seg hva et norske kristenfolket mente. Forbløffende nok viste det norske kristenfolk ingen entusiasme for den nye staten. Det var først etter at Arbeiderpartiet og Håkon Lie signaliserte en positiv holdning, at kristenfolket snudde. Omvendt da Arbeiderpartiet begynte å ta avstand fra Israel på 1980-tallet, snudde også kristenfolket. Bibelen ble merkelig nok aldri normerende for det norske kristenfolks oppfatning av Israel. Unntaket var en liten gruppe bibellesende kristne.

    Situasjonen er i dag kort sagt Israel mot resten av verden. FN – de 193 ”forenede nasjoner” – er ikke så samlet som navnet skulle tilsi, og den er sterkt påvirket av de 57 medlemmene i OIC, Organisation of islamic Cooperation. Et godt eksempel på dette har vi nylig sett ved at et forslag fra OIC i FN om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem, ble til en flertallsresolusjon. Dette ble av ”verden” mottatt med øredøvende stillhet, og så godt som hele media verden syntes dette var slik det skulle være. Hvor var den norske kirke, mellomkirkelig råd eller kirkens verdensråd for den saks skyld? Har de ikke lest sin Bibel? En helt annen reaksjon vakte Donald Trumps og USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Alle de 4 foregående presidenter i USA hadde sagt det samme, og flyttingen av USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem var vedtatt allerede i 1995! Det mest interessante er imidlertid Israels egen holdning. De vil på en og samme tid ha fred gjennom landavståelser og beholde kontrollen med Judea og Samaria (vestbredden). Det er ikke alle gitt å forstå hvordan slike ønsker skal forenes.

    Teologien er viktig fordi jødenes samling i fedrenes land er knyttet opp til Bibelens løfter. Man kan ikke legge skjul på at det blant norske kristne og fagteologer rår dyp uenighet når det gjelder Israel. Vi husker vel mange svovelpredikanten Ole Hallesby som i harde ordelag refset de som påstod at Israel skulle gjenoppstå slik man hadde tolket Bibelen – han måtte svelge sine ord, og innrømme at han tok grundig feil.. Debatten har avslørt en ting – det dreier seg dypest sett ikke om Israel, men om vår bibelforståelse, og nettopp derfor rommer temaet Israel så stor teologisk sprengkraft. Det er min erfaring og åndelige overbevisning at det er en nøye sammenhang mellom det å ha en levende tro og det å ha en riktig innstilling til Israel.

     

    Erstatningsteologi

    De fleste i vår tid har valgt å forstå Israel ut fra den rolle landet spiller i Midtøsten konflikten. Tanken om at dette folket fremdeles er Guds utvalgte folk, er fjern for de fleste. Det å legge bibelske perspektiver på Midtøsten konflikten, vil bli helt avvist – også av kirkens egne folk. Mange av dagens teologer benekter at Det gamle testamentets mange løfter om land til jødene kan anvendes på de hjemvendte jøder i vår tid. På samme måte vil tanken om en egen utvelgelse av jødefolket og en særskilt velsignelse bli avvist med den begrunnelse at det er noe som hører hjemme i gammeltestamentlig tid. Et av de verktøyer teologene anvender for å begrunne sitt standpunkt er den såkalte ”erstatningsteologi”. Hva er så denne ”erstatningsteologi”? Det ligger i selve ordet at det er noe som skal erstattes. Israel i den gamle pakt skal erstattes med den kristne kirke i den nye pakt. Det er den kristne kirken som er det nye gudsfolket – det nye Israel. Alle løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid blir overført til Kirken. Landløftet blir erstattet med Guds rike. Med Guds rike her på jorden menes kirken her på jord og himmelen i evigheten. Løftet om land som Abraham, Isak og Jakob fikk, blir åndeliggjort. Løftene forstås ikke lenger etter sitt historiske innhold, og knyttes ikke lenger til Israel. Det samme skjer med andre sentrale løfter, som ætteløftet og velsignelsen. Israel er ikke lenger Guds folk fordi det er bare de troende i Kristus – altså kirken. Israel er heller ikke lenger bærer av velsignelsen, for det betinger et rett gudsforhold, og det har ikke lenger jødene, men det har kirken. 

    Med andre ord – den kristne kirken har tatt jødenes plass. Den rolle, og den betydning jødefolket hadde i gammeltestamentlig tid er forbi. Jødene har gjennom sin vantro så å si eliminert seg selv som Guds folk. Erstatningsteologien opptrer ikke eksplisitt, men er innarbeidet som en selvsagt forutsetning i de teologiske resonnementer. Dette er også grunnen til at mange kan si at de ikke har hørt om dette. Erstatningsteologien opptrer som regel når fagteologene skal forklare hvordan det forholder seg med løfter, tilsagn og profetier som vi finner i Det gamle testamentet. Blant fagteologer er det vanlig å si at vi med Det nye testamentet er kommet opp på et nytt og høyere nivå i åpenbaringshistorien, som skyver Det gamle testamentet i bakgrunnen. Løftene i Det gamle testamentet kan ikke lenger leses etter sin ordlyd, men må nytolkes. Denne nytolkningen har flere varianter, men felles for dem alle er at løftene åndeliggjøres. Det teologiske hovedresonnementet er som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I den nye pakt derimot gjelder Jesus ord om at ”Mitt rike er ikke av denne verden”. Gudsriket trer nå fram på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetiene oppfylt på en åndelig måte.

    Det mest påfallende ved denne måten å tenke på er at løftenes konkrete historiske side er borte vekk. På samme måte som landet er borte, er også utvelgelsen borte. Israel eksisterer i nytestamentlig tid kun som et folk blant folkene. Det er selvsagt NOE SANT i det disse teologene sier, ellers hadde de ikke fått gjennomslag for sine synspunkter. Vi vet at alle løftene i Det gamle testamentet har en åndelig side, det gjelder også landløftet. Bibelen taler jo om en ny himmel og en ny jord, og om det nye Jerusalem som skal stige ned fra himmelen gjort i stand av Gud selv. Land her i tiden blir i åndelig forstand også land i evigheten. Så langt er det riktig. Men når landløftet i sin materielle og konkrete betydning blir borte, og ikke lenger knyttes til Israel – da har man foretatt et grep som det ikke finnes dekning for i Bibelen. Videre er det riktig å si at vi som kristne har del i Guds velsignelse, og at vi alle er Guds barn. Alle som bekjenner troen tilhører den ætt som Gud har utvalgt. I åndelig forstand er vi alle Abrahams barn, og vi har fått del i de løfter som tidligere bare gjaldt Israel. Men det blir galt når disse frelsesløftene tas fra Israel og utelukkende blir anvendt på kirken. Skulle ikke da jødene lenger ha del i Guds velsignelse? Skulle de ikke lenger være Guds utvalgte ætt? Ja, vi må spørre med Paulus: ”Har Gud forkastet sitt folk?” Vi vet svaret: ”Langt derifra! … Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” (Rom 11:1-2). At Gud forut kjente sitt folk betyr at Gud fra evighet av har vedkjent seg dette folk og derfor ikke forkastet det. Utvelgelsen står ved lag, sier Paulus. ”for fedrenes skyld, for sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på.” Med nådegaver og kall menes blant annet de løfter som dette folket har fått. Dette er som vi ser løfter som Gud ikke går tilbake på. Den pakt som Herren har inngått med fedrene, er en evig pakt med Israel, sier Guds ord – les selv i 1 Krøn 16:17 – ”Han stedfestet pakten som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel.”

    Romerbrevet bekrefter at løftene til Israel i den gamle pakt fremdeles står ved lag etter sin ordlyd. Paulus foretar så vist ingen åndeliggjøring av løftene.

      

    Erstatningsteologiens historiske side

    Erstatningsteologien står ikke alene. En annen fremgangsmåte går under betegnelsen ”historisk-kritisk bibelforskning”. Den har røtter tilbake til opplysningstiden på 1600-tallet, og den har brakt med seg et nytt grunnsyn på Bibelen som Guds ord. Det skjer ved at man ser på Det gamle og nye testamentet som to adskilte skriftsamlinger, der Det nye testamentet har forrang framfor Det gamle. Det gamle testamentet har havnet i skyggen. De beretninger og profetier vi finner der, blir bare å forståsom ”modeller” eller ”bilder” på de hendelser som finner sted i nytestamentlig tid. Den historisk-kritiske bibelforskning må forstås som en rammebetegnelse på en lang rekke forskjellige forskningsteknikker - eksempelvis den litteraturkritiske, den formkritiske og den tradisjons-historiske metode. Men alle forstår at når teologene har gjort seg ferdig med Bibelen, så blir det ikke mye igjen. Enkelte teologer taler om at løftene til Israel i Bibelen gjennomgår en transformasjon, slik at de gradvis får et annet innhold enn det de opprinnelig hadde. Forståelsen av løftene må justeres etter det trinn i åpenbaringshistorien man befinner seg på – dette er teologenes svar på Charles Darwin.

    Til Emmaus-vandrerne sier Jesus i Luk 24: ”Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!” Og så begynner han å utlegge Skriftene for dem: ”Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem ….” Det bemerkelsesverdige her er at Jesus ETTER sin død og oppstandelse fremdeles fremhever Det gamle testamentet. Han sier slett ikke at dette er noe de nå kan legge bak seg ettersom frelsesverket er utført.

    I Bergprekenen sier Jesus (Matt 5:17-18): ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, …” Dette er en voldsom understrekning av Det gamle testamentets betydning. ”DEN HELE SKRIFT ER INNBLEST AV GUD”, sier Paulus (2 Tim 3:16)

    Erstatningsteologien kom svært tidlig inn i den kristne kirke. Justin Martyr, som levde i det andre århundre, var den første som formaliserte tanken om at kristenfolket hadde erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin hadde jødene for all fremtid tapt sine bibelske rettigheter. Også Ignatius som levde omtrent samtidig med Justin Martyr, understøttet tanken om at kirken var den nye Israel. Ut fra erstatningsteologien kom det et regulært jødehat, og en rekke fremtredende kirkeledere i Oldkirken gikk til nådeløst angrep på jødene. Johannes Chrsostomos (344-407 – en høyt ansett kirkefader kunne si at på grunn av ”Kristusmordet” fantes det ingen soning, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse for jødene. ”Gud hater dere” var ordet fra Chrysotomos. Dette kom til å lyde som et ekko i mange århundrer. Siden har det gått slag i slag opp gjennom kirkens historie. Etter at kirken var blitt anerkjent i Romerriket begynte et systematisk arbeid med å gjøre jødene til annenrangs borgere i samfunnet. I Middelalderen fikk kirken gjennomført påbud om at jødene måtte bære egne kjennetegn på klærne. Kirken gikk også i bresjen for å opprette egne gettoer for jødene og for å stenge dem ute fra alle ledende stillinger i samfunnet. Reformasjonen brakte ingen endring i dette, tvert i mot – under Martin Luther forsterket jødehatet seg. Kirkens teologi har fungert som premissleverandør og moralsk begrunnelse for de overgrep jødefolket har blitt utsatt for opp gjennom historien. Kirkens fordømmelse av jødefolket har åpnet for, og legitimert forfølgelse, også blant ikke-kristne. Hitler siterte Luther i sin kamp for å utrydde jødene, og han la bevist krystallnatten til Luthers fødselsdag. For oss som bekjenner troen er det ganske ufattelig at vi har en kirke som forfølger sine egne åndelig røtter. Enda verre blir dette når forfølgelsen skjer med utgangspunkt i en bestemt bibelforståelse.

    Vi skulle ha trodd at erstatningsteologien på bakgrunn av historiske fatale feil for lengst var avgått ved døden, at kirken hadde gått i seg selv og bekjent sin synd og sine feilgrep. Men det er så langt fra å være tilfelle. Som vist ovenfor lever den i beste velgående ved våre akademiske læresteder. Den har til og med fått ny næring av den pågående Midtøsten konflikten. For her engasjerer kirken seg – ikke for å forsvare jødene, men jødenes fiender. Spranget fra Hans Nielsen Hauge til vår egen tid er ikke stort. På 17-1800 tallet ble bibeltro kristne utfordret av rasjonalismen. I dag blir vi utfordret av en bibeloppløsende teologi. På samme måte som Hans Nielsen Hauge ikke ble tålt, blir bibeltro kristne i dag heller ikke tålt. Vi havner heldigvis ikke i fengsel, men vi havner definitivt utenfor det gode selskap.

     

  •  
     
    Preterister og andre erstatningsteologer hevder og tror at de fleste endetidsprofetiene i Bibelen allerede er oppfylt og at den historiske ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 var oppfyllelsen av den store trengsel.
     
    Preterismen sier i korte trekk; "Ikke bruk tid på å studere profetiene, de er allerede oppfylt."
     
    Hvis denne læren er feil, så trenger man ikke være teolog for å forstå at preterismen er en forførelse av dimensjoner. 
     
    Preterister forfører mennesker til å tro at profetiene ikke lenger er relevante. De står dermed i fare for å ignorere dem uansett hva som måtte skje i tiden som kommer. 

     

     

     

    Den store trengsel ender ved oppstandelsens dag

     

     

     
    Men faktum er at Jesu avskjedstale slår bena under den preteriske teorien. 
    Problemene blir åpenbare når vi studerer talen som Jesus holdt på Oljeberget:
     
    Jesus sa: "Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det!...For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli." (Matteus 24:15 og 21)
     
    Jesus sier at vi må studere Daniels bok for å forstå hva som skal skje og ikke minst når det skal skje. Det store problemet med å sette den store trengsel i sammenheng med hendelsene i år 70, er at Daniel plasserer trengselstiden i sammenheng med den første oppstandelse, når de døde i Kristus står opp, verdens forløsnings dag:
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. De mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky..."(Daniel 12:1-2)
     
    Daniel er krystall klar, han sier at på den tiden skal alle som er skrevet inn i livets bok bli reddet og det skjer samtidig som de døde gjenoppstår, altså ved den første oppstandelse.
     
    "Fra den tid da det daglige offeret blir avskaffet og det motbydelige som ødelegger, blir stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til 1335 dager. Og du, gå endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende."(Daniel 12:11-13)
     
    Jødene og Jerusalem har opplevd mange trengsler opp gjennom historien, men Den store trengsel som Jesus og Daniel snakker om varer i 1335 dager (3,5 år) og avbrytes ved oppstandelsens dag. De som hevder at oppfyllelsen av den store trengsel skjedde i år 70 har her et uoverstigelig problem. I dag, 2000 år senere har hverken forløsningen eller oppstandelsen funnet sted. 
     
     
     
    Israels største trengsel i historien 
     
     
     
    En annen detalj som preterismen sliter med å komme forbi, er det faktum at både Daniel og Jesus legger vekt på at trengselen på den tiden blir historiens største for det jødiske folk. 
     
    "For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli."(Matteus 24:21)
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden."(Daniel 12:1)
     
    Under hærfører Titus sin ødeleggelse av Jerusalem i år 70 ble ca. 1,5 millioner jøder drept. Dette var en stor trengsel, men det var ikke historiens største. 1870 år senere, under andre verdens krig ved Hitlers ledelse, ble ca. 6 millioner massakrert bare fordi de var jøder, altså seks ganger fler drepte.
     
    Vi har sett følgende om den store trengsel:
    - Varer i 3,5 år og ender ved den første oppstandelse.
    - Blir den største for Guds utvalgte folk noensinne.
     
    Det fundamentale spørsmålet blir da:
     
    - Er det Jesus og Daniel eller den preteriske teorien som tar feil? 
     
    Jeg velger å tro det siste. Jesus underviser på en så enkel og lettfattelig måte at alle som vil kan forstå følgende:
     
    En vanære av Tempelplassen og trengsel for Israel som ikke ender med oppstandelse av de døde og guddommelig inngripen etter 3,5 år, kan ikke være oppfyllelse av profetien om den store trengsel!
     
     
    "Da (den store trengsel) skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld." (Matteus 24:9)
     

    "For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! Og dersom ikke de dagene ble forkortet, ville intet kjød bli frelst!. Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet." (Matteus 24:21-22)

     

    Allerede her ser vi at dette ikke taler om år 70. Man kan godt si at hele verden på den tiden var Romerriket, men man kan ikke si at hele menneskeheten refererer kun til jøder. I tillegg snakker versene før dette om Messias sin gjenkomst. Jesus kom ikke igjen i år 70!

     

    "Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.” Og han skal sende sine engler ut til lyden av et veldig trompetstøt, og de skal samle hans utvalgte fra de ytterste ender av jorden og himmelen." (Matteus 24:30-31)

     

    Altså Verdens nasjonerskal se at Jesus kommer i himmelensskyer med kraft og stor herlighet. Man kan da ikke mene at dette hendte i år 70!

     
     
     
    Verden skal gjenfødes
     
     
     
    Akkurat som Daniel, forsto disiplene at Jesus gjenkomst står i sammenheng med tidsaldernes ende:
     
    "Da han satt på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?"(Matteus 24:3)
     
    Jesus bruker fødsel som bilde på verdens forløsning og alle vet at fødselsrier ikke kommer før helt på slutten av svangerskapet:
     
    "Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.  Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene."(Matteus 24:6-8)
     
    Ved å følge Jesu enkle undervisning så skjønner vi at slutt riene/den store trengsel ikke kan være hendelsene i år 70. De mest smertefulle veene kommer alltid helt på slutten i et svangerskap. 
     
    Israel som fødte verdens frelser har vært borte fra kartet lenge og fødselsveene til Jesu gjenkomst har derfor ikke kunne starte, men verden skal gjenfødes og jorden er i dag "gravid" igjen. Israel, Guds rikes livmor, er som et mirakel tilbake på kartet. Og faktum er at det strammer seg til rundt livmoren som aldri før, kynnere er i gang. De sterkeste riene ligger derfor foran oss og Jesus forklarte hva som vil komme til å skje med Israel ved tidens ende:
     

    Preteristene synes å unnslå Jesu undervisning om at Evangeliet først skal nå frem til alle jordens folk og stammer før sluttstreken blir satt. Det manglet mye på dette i år 70.

     

    "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matteus 24:14)

     

     
     
    Preterisme på fremmarsj
     
     
     
    På tross av de mange åpenbare problemene med preterismen er teorien på sterk fremmarsj, spesielt blant den yngre garde. Læren er faktisk en av de store forførelsene som har fått fotfeste i vår tid og det samtidig som vi nå går inn selve avslutningen av endetiden.
     
    Preterismen har på en måte blitt en moderne form for erstatningsteologi. Akkurat som det kristne jødehatet ble frontet av erstaningsteologer frem til andre verdenskrig, så ser vi at de mest rabiate kristne Israel kritikerne står for denne teologien i dag. 
     
    Det å stå opp imot løgn og hat mot jødestaten er svært kontroversielt og politisk ukorrekt.
    Nå som konflikten og demoniseringen av Israel tilspisses kan det være fristende å omfavne slik forførende teologi. Preterismen er på en måte littbehagelig fordi den er tilpasset denne verdens ånd og forsøker å bortforklarer Skriftens store fokus på den største kontroversen i vår tid, nemlig striden om Judea og Jerusalem.
     
    Til tross for Bibelens sentrale Israel fokus og de store lidelsene i endens tid, forkynner preterister at: 
     
    - Den store trengsel er oppfylt, landet Israel er ute av frelses historien, verden skal fra nå av bli et fredeligere sted og at de kristne til slutt vil servere jorden over til Jesus på et "sølvfat". 
     
    Men alle sannhetssøkende kristne som leser Skriften i sin sammenheng ser at dette er et falsum.
     
     
     
    Hvorfor raser verden mot Israel?
     
     
     
    Når vi i dag ser hvordan verden beveger seg bort fra Gud, ja så blir preterisme å leve i fornektelse av de faktiske forhold. Midtøsten og Nord-Afrika, Bibelens kjerne område, er på vei inn i totalt lovløse tilstander. Forfølgelse av kristne er historisk høyt og nedtellingen til det siste slaget mot Jerusalem har startet, det blir varslet i mediene daglig.
     
    Det faktum at det er slik enorm spenning rundt Jerusalem, Israel og det jødiske folk, er i seg selv et bevis for at Herren ikke er ferdig med dem. Hvis det er slik at Israel er ferdige i frelseshistorien så er det tydelig at Satan ikke har fått dette med seg. 
     
    Hvorfor har FNs menneskerettighets råd flere fordømmelser av Israel enn resten av verden til sammen?
     
    Jøder kan bo og bygge hus i New York, Paris og alle andre steder i verden uten noen fordømmelse. Men hvorfor går hele verden av skaftet når jøder bygger hus i Judea og Jerusalem, i sin egen hovedstad i sitt eget hjemland som Gud har gitt dem? 
     
    Hvorfor blir det meldt i alle nyhetsmedier hver gang jøder planlegger nye boligfelt i området hvor selve navnet jøde kommer fra og hvor de har flere tusen år gammel historie? 
     
    Hva var den egenlige grunnen til at 6 millioner jøder ble utryddet kort tid etter bestemmelsen (1922) om at Judea og Jerusalem igjen skulle bli et jødisk nasjonal hjem?
     
    Hvorfor samarbeidet Stormuftien av Jerusalem,Haj Amin al-Husseini, med Hitler om den "endelige løsningen" og sørget for at jødiske flyktninger på vei til Palestina heller ble sendt direkte til utryddelsesleirer i Polen? 
     
    Hvorfor planla Hitler og den muslimske stormuftien å utrydde alle jøder i Midtøsten etter hvert som det tredje riket vokste frem? 
     
    Hvorfor var det en utbredt oppfatningen i den muslimsk verden om at Allah måtte ha sendt islams Messias, den tolvte imam, til verden i Adolf Hitlers skikkelse? 
     
    Hvorfor har de muslimske nabofolkene forsøkt å utslette Israel fra dag èn? 
     
    Bibelen beskriver forfølgelse og masseslakt av Guds folk rett før oppstandelsens dag. Hvorfor forkynte Muhammed at muslimenes oppstandelse kommer når de har nedkjempet og utryddet jødene?
     
    Hvorfor forkynner dagens radikale muslimer at de vil iverksette noe som er helt identisk med den store trengsel som Bibelen beskriver?
     
    Hvorfor står Israels søsken, de kristne, nå i fare for å bli utslettet der hvor radikal islam er på fremmarsj?
     
    Det finnes ingen rasjonell forklaring på alt dette, det er dypest sett en åndskamp og det bør ringe noen bjeller hos en hver. 
     
    "Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet!
    For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort for han vet at hans tid er kort...
     
    Dragen (Satan) ble rasende på kvinnen (Israel som fødte Jesus) og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus."(Åpenbaringen 12:12 og 17)
     
    Verden ligger i det onde og det vil den fortsatt gjøre helt frem til Jesus kommer tilbake, men med Israel tilbake på kartet vet Satan at han har kort tid igjen. Derfor vil raseriet og spenningen mot Israel og de kristne øke frem mot klimaks, til den store trengsel  som ender ved verdens gjenfødelse.