Etikk

  •  

    Forord

    Denne rapporten var skrevet som en oppgave i faget Kommunikasjon og 
IKT-verktøypå Universitet i Agder. Under arbeidet fikk jeg god veiledning av kjente og kjære. Spesielt takk til Olav Fjærli som hjalp meg å komme i gang med skrivingen. Denne rapporten tar for seg noen av Jesu ord i Bergpreken. Bakgrunnen for denne rapporten er at jeg fikk i oppgave, nettopp i å skrive en rapport. Jeg valgte temaet Etikk og Kommunikasjon. Men fant ikke motivasjon i noe annet å skrive om enn å vinkle det hele inn i Bibelen, Guds Ord.

    Mitt ønske og min bønn er at den kan være både oppbyggelig og ransakende, slik at den fører oss nærmere Herren, Jesus Kristus.

Gud velsigne deg kjære leser!

     

    Innledning

    Begrepet etikk er veldig omfattende. Vi opplever at temaet blir mer og mer viktig i samfunnet, både i forhold til politikk, næringsliv og den enkeltes hverdag.

    I studiet etikk, stiller man ofte spørsmålet: Hvordan oppsto etikken?

    Ettersom jeg har en kristen tro, mener jeg at all etikk har sin opprinnelse i Bibelen, Guds Ord. Jeg vil derfor se litt på dette med etikk og kommunikasjon ut i fra Bibelsk perspektiv.

    Nå er Bibelen en stor og tykk bok. Jeg vil derfor si litt om Bergprekenenda mange mener denne oppsummerer Bibelens budskap. Jeg kommer til å ta utdrag fra Bergprekenen og si litt om hver av utdragene. Etikk er jo ganske omfattende, og en kan dra den langt i mange retninger. Kildene jeg bruker er stort sett Bibelen og kapittel 10 i boken Kommunikasjon, skrevet av Hans Herlof Grelland ved Universitet i Agder. Hovedforfatter av boken er Terje Karlsen.

    Først tar vi en liten definisjon av etikk:

    Vi kan definere etikk som et systematisk forsøk på å besvare spørsmålet om hvordan vi bør eller best kan leve i forhold til oss selv og andre. For å svare på dette må vi også tenke over spørsmål om hva som er godt og verdifullt – hvilke verdier vi har – og hvilke plikter vi har. Kanskje vil du gå så langt som til å spørre hva som egentlig er meningen med livet, eller i det minste hva som er meningen med ditt liv?”

    (Grelland, Kommunikasjon. s. 288)

     

    Etikk og kommunikasjon ut fra Bergprekenen

    La oss se på ett par eksempler fra bergprekenen.

    Vi leser i Matteus 5, 38-45:

    Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige.”

    Jesus peker på ett gammelt bud: Øye for øye og tann for tann. Med andre ord: Hevn!

    Mange mennesker har vært drevet av hevn i sitt møte med andre mennesker.

    Vi kan egentlig si at Jesus ved sin kommentar bringer etikken inn i dette.

    En Kristen skal ikke tenke på sine egne rettigheter, men på sine plikter, ikke på sine privelegier, men på sitt ansvar. Vi må altså ikke søke rettferdighet for vår egen del.

    Filosofen Immanuel Kant (1724-1804) studerte dette fenomenet at mennesker er villig til å gi slipp på alt det en eier og har for å hjelpe et annet menneske. Hva er det som instinktivt får oss til å hjelpe et annet menneske uten å tenke på konsekvenser?

    Man kaller denne tanken Kantianisme(Økonomiens grenser og etikkens nødvendighet, Aasland, s. 30-31).

    Jeg finner det svært interessant at Jesus peker på nettopp dette instinktet i Bergprekenen. Hva kan vel være en bedre etikk enn å vende det andre kinnet til, gå to mil med den som ber deg gå èn mil, velsigne den som forbanner deg og å elske våre fiender?

    La oss se på enda ett eksempel fra bergprekenen, Matteus 7, 1-5:

    Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! Etter dommen dere dømmer med, skal dere selv få dom, og i samme mål som dere selv måler opp med, skal det også måles opp til dere. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget øye? Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye.”

    Mennesker flest er opptatt av å se på hva andre gjør og vi bedømmer hverandre ut fra dette. Det er mye vanskeligere å snu pekefingeren og å se på seg selv.

    Jeg vet ikke om du har opplevd hvor lite konstruktivt det er å bli kritisert og fordømt av de som står deg nærmest. Hvis du er i selskap; og ei mor, ei tante eller ei bestemor kritiserer deg, så får du lyst å rope ut: "jeg bestemmer selv, er førti år, og bestemmer selv om jeg vil spise opp ertene mine eller ikke. Jeg vet at det er sunt!" Og du sitter å tenker tilbake igjen, for dom gjør noe med oss, det setter igang de verste tankene i oss selv. "Hun skulle bare visst hvordan hun slurper når hun spiser, eller hun skulle bare ane hvordan hun alltid tar det beste stykket på fatet." Det får oss til å møte andre med piggene ute. Så tar jeg meg i det selv hvor lett jeg kritiserer de nærmeste jeg lever sammen med. Når jeg treffer broren min, så sier jeg: "Har du gjort leksene dine idag?, skal du ikke snart forstå hvor viktig det er med skole? Du kommer ingen vei uten den."

    Lillebror er stor nok til å vite at det er viktig med skole, han trenger ikke høre det fra meg hver gang jeg ringer eller treffer han. Det får ikke frem en følelse i ham at:

    "jo, det hadde kanskje vært klokt å gjøre litt mer lekser, bli mer strukturert, ikke konsentrere meg om noe annet." Nei, det får frem alle piggene, og alt det verste i han.

    Og av og til, tror jeg at jeg gjør det med en ubevisst følelse at "jeg vet best", jeg har løsningen". Andre mennesker merker denne holdningen når vi møter dem slik.

     

    Hans Grelland skriver dette i boken Kommunikasjon:

    "Vi opplever ofte at det er lettere å være dømmende, manipulerende eller utøve skade mot et menneske som ikke er til stede, fordi vi slipper å konfronteres med den andres ansikt.

    I den andres ansikt møter vi en etisk forpliktelse." (Kommunikasjon, Terje Karlsen, s. 311)

     

    For å gå videre ser vi litt senere i samme kapittelet, i vers 12, der Jesus sier:

    “Derfor, alt dere vil at menneskene skal gjøre mot dere, gjør det også mot dem! For dette er loven og profetene.”

    Dette kalles for den gyldne regel. Man kan vel også si det er etikk i et “nøtteskall”.

    Hele begrepet etikk handler jo om å stille opp for andre. Ingen har vel definert dette bedre enn det Jesus gjør her.

    Om vi studerer Jesus nærmere ser vi at Han ikke bare talte, men også levde slik.

    Pastor Oddvar Søvik formulerer noen av Jesu egenskaper godt i

    sin bok Bønn - framfor alt:

    -    

    -       "I lyset av Hans kjærlighet avsløres min egoisme, selvopptatthet og manglende omsorg for andre.

    -       I lyset av Hans godhet avsløres min likegyldighet og latskap og hvor lite jeg er villig til å ofre.

    -       I lyset av Hans mildhet avsløres min uforsonlighet og hardhet og hvor ofte jeg pukker på min rett.

    -       I lyset av Hans nåde avsløres min manglende vilje til å bære over med og tilgi og være romslig og raus.

    -       I lyset av Hans renhet avsløres alle mine urene tanker og urene motiver.

    -       I lyset av Hans sannhet avsløres all min fusk, mine halvsannheter, min baktalelse, mine hvite løgner og overdrivelser.

    -       I lyset av Hans vilje til å gi seg selv avsløres min trang til egen ære og posisjon.

    -       I lyset av Hans ydmykhet avsløres min stolthet. Han vasket sine disiplers føtter, jeg vil helst slippe de simple jobbene.

    -       I lyset av Hans tro og tillit til Gud avsløres min vantro, min frykt, min tvil til å ta Gud på ordet." (Bønn - Framfor alt, Oddvar Søvik, s. 41)

     

    I boken Kommunikasjon skriver forfatteren av kapittelet, Hans Grelland, følgende:

    "Et menneske er alltid en del av et felleskap. Du hører til en vennekrets, en familie, en bedrift, en by, en kultur, vår felles klode. Vi er avhengige av hverandre, og vi trenger felleskap med andre for å ha et godt liv....Men det som mer enn noe knytter oss sammen, er evnen til empati eller medfølelse....Empati er en svært viktig og verdifull egenskap som bør ivaretas og utvikles."(Kommunikasjon, Terje Karlsen, s. 289)

    La oss reflektere litt over noen spørmål:

    - Hvordan ville det vært å leve i en verden der alle hadde en så inderlig kjærlighet for hverandre at alle og en hver elsket sin neste høyere enn seg selv?

    - Hva ville skjedd med vår empati og følelseliv over for andre når en oppriktig elsker sin neste?

    For å dypere forstå hva kjærlighet er, henter jeg definisjonen for kjærlighet som er mest brukt i hele verden, nemmelig fra Bibelen selv.

    "Kjærligheten er tålmodig, er velvillig.

    Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke,

    den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig,

    søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde.

    Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet.

    Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt." - 1. Korinter 13,4-7

    Tenk å leve i en verden:

    - Der det ikke fantes noen som søkte sitt eget beste, men søkte sin nestes beste.

    - Der man satte sine medmennesker høyere enn seg selv.

    - Der man oppmuntret og gav skryt til hverandre.

    - Der man ikke talte løgn eller halvsannheter eller baktalelse.

    - Der man oppriktig gledet seg over den andres fremgang fremfor å ta til misunnelse.

    Kan det forestilles hvor annerledes en slik verden ville se ut, mot den som er i dag?

    Hva skulle avisene skrive om? Hva ville vært på Dagsrevyen hver kveld kl. 19?

    Jeg tror at det er utover vår evne og tanke å forestille oss hvordan en verden i fullkommen kjærlighet ville være. Tenk på det mest kostbare du har av materielle ting. Ville du tenkt deg å gi det bort med oppriktig glede? Ville du hatt den følelsen at du virkelig brenner for at dette er noe flott som jeg har og jeg vil heller at andre skal ha glede av det? Med oppriktig kjærlighet, ville det ikke vært et menneske som misunner det som den andre har, det ville heller vært slik at man heller ønsket at andre skulle ha det fremfor seg selv.

    Tenk deg alle etiske regler og normer, tenk deg det som vi kaller generell "folkeskikk",

    ville ikke disse etiske spørsmål og all form for moralpreken fra lærere, foreldre og andre mennesker være overflødig hvis man elsker sine medmennesker?

    Man behøver ikke å formane barn til å hedre sin far og sin mor, nei, barnet kunne vel ikke la være å gjøre det. Og ville det ikke være unødvendig å advare mot å slå ihjel eller drepe? Det ville vært en fornærmelse å be noen å ikke stjele - hvordan kan man stjele fra noen man elsker? Det ville være overflødig å forby noen å ikke snakke løgn til andre medmennesker. Hvis vi elsker alle og enhver, ville det vært det siste vi gjorde.

    Det er underlig at vi ikke viser mer vennlighet enn vi i virkeligheten gjør.

    Hvor lett lar det seg ikke gjøre? Hvor øyeblikkelig viser ikke virkningen seg?

    Hvor sikkert bevares det ikke i hukommelsen? Hadde vi hatt noe vondt å si om en person som alltid hilste på deg med glede, hjelpte deg når du trengte det, var der for deg og alt som var denne personen sitt, var ditt.

    Bibelens budskap og det som Jesus sier er at vi skal elske alle medmennesker.

    Det står til og med; Kappes om å hedre hverandre! (Romerne 12,10)

    Jeg vil si det slik at der det er kjærlighet, der er Gud. Fordi Gud er kjærlighet (1. Joh 4,8).

    Elsk uten forskjell, uten beregning, uten overveielse.

    For å gå over til den kommunikasjon Jesus fører i Bergprekenen, så kan vi se at Jesus var en mester i å kommunisere med andre mennesker, med stor dose kjærlighet og empati. Det står følgende i Matteus 7,29:

    “For Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.”

     

    Det finnes også fysiske beskrivelser av Jesus fra denne tiden som er godt bevart i nasjonale biblioteker verden over. Blant annet har vi et brev fra Pontius Pilatus til Tiberius Cæsar. Jeg har tatt meg den frihet å fremstille dette brevet i sin helhet siden det er ganske veltalende når det gjelder Jesus og Hans kommunikasjon.

     

    "Brevet fra Pontius Pilatus til Tiberius Cæsar

    Dette er en gjenskrift av et brev fra Pontius Pilatus til Tiberius Cæsar som beskriver Jesu fysiske fremtoning. Det er kopier i The Congressional Library (Kongressbiblioteket) i

    Washington D.C.

    (Se også ”Akta Pilati”, som er Pilatus ́brev i sin helhet, funnet i Vatikanet på 1800- tallet. Utgitt av Esca Forlag, 1988. Overs. anm.)

     

    Til Tiberius Caesar:

    En ung mann dukket opp i Galilea som forkynte med ydmyk salvelse en ny lov i den Guds navn som hadde sendt ham. Først ble jeg redd for at hans hensikt var å oppvigle folket mot romerne, men min frykt ble snart drevet bort. Jesus fra Nasaret snakket heller som en venn av romerne enn av jødene.

    En dag observerte jeg i midten av en gruppe mennesker en ung mann som lente seg mot et tre mens han rolig snakket til folkemengden. Det ble fortalt meg at det var Jesus. Dette kunne jeg lett ha skjønt, så stor var forskjellen mellom ham og de som lyttet til ham. Hans gylne hår og skjegg ga hans fremtoning et overjordisk preg. Han så ut til å være rundt 30 år gammel. Aldri har jeg sett et mer yndig og rent ansikt. Hvilken kontrast mellom ham og hans etterfølgere med sine sorte skjegg og brunlige hudfarge.

    Jeg ønsket ikke å avbryte ham ved mitt nærvær så jeg fortsatte å gå, men ga tegn til min sekretær om å være sammen med gruppen og lytte. Senere rapporterte min sekretær at han aldri hadde sett i noen av filosofenes skrifter noe som kunne sammenlignes med Jesu undervisning. Han fortalte meg at Jesus var verken opprørsk eller oppviglende, så vi ga ham vår beskyttelse. Han var fri til å handle, tale, til å samle folk og snakke til dem. Denne ubegrensede frihet provoserte jødene, ikke de fattige men de rike og mektige.

    Senere skrev jeg til Jesus og ba om et intervju med ham på pretoriet. Han kom.

    Da nasareeren viste seg gikk jeg min morgen tur, og da jeg sto ansikt til ansikt med ham kjentes mine føtter som festet med jernhånd til marmorfortauet og jeg skalv i hvert lem som en skyldig forbryter, selv om han var rolig. For en stund sto jeg og beundret denne ekstraordinære mannen. Det var ingenting i ham eller i hans karakter som var avvisende, likevel følte jeg ærefrykt i hans nærhet. Jeg sa til ham at det var en magnetisk enkelhet ved ham og hans personlighet som hevet ham langt over hans samtidige filosofer og lærere.

    Nå, ærede hersker, dette er de fakta omkring Jesus fra Nasaret og jeg har tatt meg tiden å skrive til deg i detalj vedrørende disse forhold. Jeg sier at en slik mann som kan forvandle vann til vin, forandre død til liv, sykdom til friskhet, stille den stormende sjøen, er ikke skyldig i noen kriminell handling og som andre har sagt, må vi være enig i at dette i sannhet er Guds sønn.

    Din lydigste tjener, Pontius Pilatus"

    Oversatt av Kris Guleng. De eldste beskrivelser av Jesu utseende. [online]. Tilgjengelig fra: http://rafaelsong.com/artikler/de_eldste_beskrivelser_av_yeshuas_utseende.htm [Lastet ned 09. september 2010].

     

    Konklusjon

    Utifra dette som jeg nå har skrevet i denne rapporten, vil jeg konkludere med at Bibelen

    fører en veldig ransakende etikk der man raskt ser hvordan man er om man speiler seg mot Guds ord. Den treffer en selv dypt om man lar den tale til seg. Kommunikasjonen gjennom Jesus er også klar og tydelig. Bibelen er en kilde der vi kan lære hvordan det var ment vi skulle leve i forhold til andre medmennesker fra begynnelsen.

    "For Guds Ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det klver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og motiver." - (Hebreerne 4,12)

    Dette bibelverset viser noe ved Guds Ord som er ganske vesentlig. Det står tveegget sverd. Det vil si at det taler til både den som taler Guds Ord og den som hører Guds Ord. Det virker begge veier for begge parter. Det eksponerer de innerste tankene man har, og avslører motivene sine. For eksempel at man skal gjøre noe godt og positivt for en annen. Hvis man da gjør det med tanken om at man håper å få noe tilbake, så viser Bibelen at det er ikke fullkommen kjærlighet. Nei, da er det egoismen som gir fordi man forventer noe tilbake. Jeg tror de fleste har opplevd hvor givende og hvor dypt gleden planter seg i hjertet når en ser andre mennesker bli glad for noe man gir som man kanskje til og med har laget selv. Det er en sann glede å kunne få gi.

    Jeg må si at jeg selv synes at det har vært svært ransakende å skrive denne teksten selv. Guds Ord peker på mange områder i mitt liv. Det har vist meg mer av hvem jeg er. Jeg tror ikke jeg er den eneste som synes at samfunnet i dag blir preget av mer og mer egenrådighet og egoisme. Kjærligheten blir kald. Penger og velstand gjør oss mer uavhengige av hverandre samtidig som utviklingen går den veien at vi kan gjøre alt hjemmefra som å bruke bank på nett, facebook istedenfor å ringe, osv..

    Vi kan ikke stikke under en stol at det var mer samfunn med hverandre for en generasjon siden. Der måtte vi forholde oss til mer mennesker muntlig, man kunne ikke bare sende en melding eller skrive på facebook. Skriftlig kommunikasjon er ikke like personlig som muntlig og den gir ikke samme informasjon siden du ikke kan se eller høre personen. Det er også lettere å skrive mer modige meldinger til hverandre. Man tør gjerne ikke å si det samme ved ansikt til ansikt.

    Nå må jeg også si på slutten om denne rapporten, at mye av det jeg har skrevet er satt på spissen. Etikk er også et omfattende tema som man kan dra langt ut i mange retninger.

    Jeg har tatt med det som lar seg gjøre på disse få ord i denne rapport.

    Gud velsigne deg kjære leser!

     

     

  • Alv Magnus, leder for Ungdom i Oppdrag, Nord-Europa, skriver i et synspunkt i DagenMagazinet:

    ”Stadig flere unge mennesker bare flytter sammen, også kristne. Avisa Vårt Land fortalte nylig at mange kristne ungdomsledere bare konstaterer at slik er det. Fordi det er så mange som velger å leve slik, unnlater de å ta et oppgjør med det i sin forkynnelse. Men det mange gjør blir ikke rett, bare fordi det er mange som gjør det.

    Flertallskulturen har en læresetning, og det er at alle skal få leve slik de vil uten innblanding. Det er humanismens dogme – mennesket er alle tings mål. Det hver enkelt velger, er rett for det mennesket.

    Det er bare en hake ved denne filosofien, den hører ikke hjemme i Guds rike. For i Guds rike er det ikke mennesket som rår. Der er det Gud som er Herre og hans vilje som er øverste norm.

    Å leve sammen som mann og kvinne er bare legitimt etter at de to har inngått pakt med hverandre. Vi kaller det ekteskap. Det var Guds idé. Det er Guds første institusjon, før menigheten. Gud velsigner den institusjonen han selv står bak. Alle andre forhold som innebærer seksuell kontakt, er ikke greie i Guds øyne. Bibelen kaller det hor. Og de som lever i hor har ingen plass i Guds rike. De kan være med i en menighet. De kan synge i koret. De kan til og med få lederansvar i menigheten. Men de hører ikke med i Guds rike. Dette er Jesu ord.

    På den store oppgjørsdagen vil det bli klart. Veldig klart: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min Fars vilje.” (Matt. 7:21) Jesus forutser protester, for han fortsetter med å si at mange vil komme med innvendinger om sin kristne aktivitet: ”Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!” (Matt. 7:23)

    Ingen blir tvunget til å være med i Guds rike. Men velger du å være med, må du oppgi egenviljen din. Det er ikke din vilje eller flertallskulturens verdier som gjelder. Du må faktisk omvende deg for å passe inn. Den erkjennelsen sitter som regel langt inne. Hvis du ikke innser at det er han som skapte deg og som døde på et kors for å sone ditt opprør mot Guds vilje, som er den eneste rettmessige herre, vil du ikke finne deg til rette i Guds rike.

    Det eneste som duger er at vi vender om. Er du som leser dette en samboer, må du ta et oppgjør med din villfarelse, bekjenne det som synd og be Herren om hjelp til å innrette ditt liv under hans vilje fra nå av. Da garanterer han tilgivelse og en plass i sitt rike. 

    Kilde: DagenMagazinet. (2010, July 16). Kan man være kristen og samboer?

     

  • Romerne 1:24-31 ”Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige”.

     

     

    De messianske og hellenistiske kristne
     
    I gjennom evangeliene og selvsagt også i brevene er hele oppfatningen av samfunnet, Guds begrepet og mennesket gjenspeilet gjennom den jødiske tankemåte og orientering. Det Gamle Testamentet er en hebraisk bok, med jødisk språk, kultur og historie. Helt fra skapelsen, via Guds utvelgelse av Abraham som sitt folk, til det skrevne Guds Ord gitt til Moses og ikke mist dannelsen av ett kongedømme over Israel, har den jødiske tradisjon og oppfatning gjennomsyret historien. Jesus var en jødisk mann, som nevnt, omskjært og opplært etter jødisk lov og tro.
     

    Alle de første kristne var jøder. Ordet om frelsen ved Jesus Kristus ble introdusert på Pinsedag hvor jøder fra hele datidens kjente verden var samlet i Jerusalem. Jesus underviste og fikk sitt møte med troen via synagogen i Nasareth. Troen som forberedte Jesu gjerning var den jødiske. Døperen Johannes forkynte fra de eldgamle profetene. Disiplene samlet seg daglig i Templet i Jerusalem etter Jesu død og oppstandelse. De fulgte tidebønnene som den jødiske tro hadde innprentet. Peter og Johannes helbreder den lamme mannen i Jesu Navn når de er på tur inn i templet til sin daglige bønnesamling.

     

    Alt i alt var den første menighet en jødisk hendelse. Esebieus den første kirkehistoriker skriver om Jakob Jesu bror, som gjennom sin tjeneste som den første biskop av menigheten i Jerusalem. Han ledet menigheten på en konservativ og ”jødisk” måte. Under hans styre forsatte omskjæringen og tradisjonen på samme måte. Likevel ble troen levende gjort ved Den Hellige Ånd og Jesu vitnesbyrd. Det fortelles om den vedvarende bønnekamp som Jakob kjempet under sine daglige turer i Templet. Historien sier at hans knær var som på en kamel. Posete, slitte og knugende, etter tiden han hadde brukt på sine knær for kirken. Jakob så derfor på kristendommen som en naturlig forlengelse av Jesu budskap. De jødiske ritualer, bønnetider, renselser og omskjærelser forsatte som før. Men troen var blitt fornyet og styrket i åpenbaringen om Guds offerlam.

     

    Så starter forfølgelsen og de nye troende på Jesus, eller nærmere bestemt Yeshua, blir spredt omkring. Nå består ikke lengre menigheten utelukkende av jødiske mennesker som tror på Messias, men hele verden åpner seg opp for denne nye læren. Først får imidlertid Peter klar beskjed fra den Hellig Ånd om at troen på Jesus ikke er en jødisk hendelse utelukket, men er verdens omspennende. Jesus stadfester dette i Johannes 3,16: ”For så høyt elsket Gud verden at han gav sin sinn den enbårne for at hver og en som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv”. Peter får nå se dimensjonen av dette.

     

    Apg 10:9-20: ”Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time. Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham. Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent. Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen. Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus. Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der. Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem”.

     

    Med denne åpenbaring og at forfølgelsen starter i Jerusalem spres det evangeliet om Jesus utover de jødiske grenser. Ødeleggelsen av Tempelet i år 70 utsletter nesten den rene messianske menigheten i Jerusalem. Jakob, den første biskop dør i år 64. Den sterke innflytelsen som Jerusalem menigheten hadde smuldrer bort. Når Jesu møter Paulus på vei til Damaskus løftes kirken enda sterkere frem for de mennesker som finnes i det store Romerriket, Syria og endog over til India gjennom apostelen Tomas. Fra nå av blir evangeliet preget ikke bare av sine apostoliske fedre av jødisk avstamming, men også av de nye troende som befinner seg i Damaskus, Roma, Kartago og Antiotika.

     

    Språket i det Gamle testamentet er utelukkende Hebraisk, med ett fåtall vers og kapittel som er skrevet på arameisk. Uten den jødiske tradisjon ville nok ikke Bibelens eldste bøker blitt tilgjengelig for ettertiden. Deres nidkjærhet for skrifter, nedtegnelse av ætter og muntlige overleveringer har lagt forholdet til rette for oss som i dag som Bibellesere. Vi kan også se litt av denne nidkjærheten i evangeliet til Matteus og Lukas hvor de har nedtegnet ættetavlene fra Abraham frem til Jesus. Det finnes vel knapt noen form for litteratur med så nøye nedtegnet sitat som det vi finner i Bibelen. Evangeliene er fulle av direkte sitat av Jesus. Til sammenligning finnes ingen direkte sitater fra Muhammed. Han nevnes kun 2-3 ganger i sin egen nedtegnelse Koranen. Nidkjærheten for skrifter er unik for det jødiske folket i så måte.

    Når evangeliet blir universelt blir det påvirket av de rådene kulturer. I de første århundrer mens de apostoliske fedrene fortsatt dominerer er først og fremst grunntanken jødisk.

     

    Men etter flere år-tider orienteres evangeliet seg rundt den greskromerske tradisjon. Gresk er språket som samtlige evangelier og brev blir skrevet på. Samfunnets voksende interesse for gresk filosofi influerer også den bibelske oppfatning. Det religiøse og filosofiske sentrum forskyves fra Jerusalem til Romerriket med de filosofiske hovedseter Roma og Athen. På grunn av utbredelsen av budskapet i den gresktalende verden skrives også de Nytestamentlige brev på gresk. Allerede her blir oversettelsen av de jødiske og arameisktalende historiene til Jesus og hans disipler, gjenstand for diskusjon og meningsinnhold.

     

    Hal Koch sier i sin bok ”Kristendommens opprinnelse” når jøden snakket om Javhe, mente grekeren faktisk noe helt annet da han sa Theos, Gud. Forskjellen ligger i alt som sies i den hebraiske gudsbegrepet ikke på noen måte rommes i det greske. Det har derimot sin egen særpregede verdi. Det hebraiske ordet ”Sedaka”, rettferdighet betyr lydighet mot Guds Ord, overholdelse av loven. For jøden er dette rettferdighetens vesen. På gresk kan det bare gjengis med ”Dikaiosyne”, men her betyr rettferdigheten den harmoniske utforming av menneskets muligheter, den rette balanse, den menneskelige fullkommenhet.

     

    Den hellenistiske forståelsen av begrepet frelse gjengir den forandring som gradvis skjer i oppfatningen av hvordan vi skal tolke Guds Ord. For jøden ligger frelsen å dvele i Guds hånd, høre hans ord og lyde hans bud. I hellenismens tolking ble frelsen utfrielsen fra legemet og verdens forkrenkeligheter. Jøden lærer ut fra sin betydning viktigheten med å følge lydighet og mottatt den vei Gud leder. Hellenismen i kristen kultur ble mer opptatt av at åndelige ytringer for å føre mennesket ut fra den rådende virkelighet. Tungetale, svermeriske fenomener og gnostiske tanker ble lettere absorbert i denne kristendomsforståelse. Ytringer overtok for handling.

     

     

    Den hebraiske trosgjerning
     
    Ved en gudstjeneste i synagogen i Oslo fikk jeg for første gang se den jødiske måten å leve ut kjærlighetsbegrepet. Under gudstjenesten som foregikk på hebraisk gikk flere menn bort til en av de andre som stod på andre siden av midtgangen. Frem og tilbake gikk det menn bort han som stod der. Dette skjedde mens bønnene ble bedt og møtet skred frem. Som en vanlig møtegjenger i kristen regi, som er lært opp til ikke å forstyrre møtets gang virket dette litt distraherende. Etter gudstjenesten kom en av de tidligere lederne av synagogen bort til oss og forklarte hendelsen.
     
    Mannen som flere gikk bort til midt under gudstjenesten hadde nettopp mistet ett nært familiemedlem. ”Gud vet hva vi tror og hva vi trenger å be. Gud blir ikke forstyrret av våre samtaler med vedkommende” forklarte lederen. ”Det er viktigere å vise vår medfølelse med kjærlighetshandlinger” sa han videre. Med andre ord handlingen ovenfor denne mannen var mye viktigere enn å fullføre bønnene.
     

    Dette underbygges i den jødiske lignelsen om den ”Barmhjertige samaritan” fra evangeliet. Det som i virkeligheten betyr noe for Gud var den faktisk handlingen. Marcus Melchior skriver i sin bok om jødedommen, ”Den jødiske tro”, at kjernen i deres tro er å gjøre det gode for det godes skyld. Studiet er ikke den viktigste, men gjerningen.

     

     

    Romerriket oppsluker kirken


    Menigheten utbrer seg og i løpet av de første årene blir kristendommen den toneangivende religionen i Romerriket. Apostlene befester troen gjennom vekkelser og menighetsbygging rundt hele Middelhavet. Romerne som i mange år hadde kjempet mot de standhaftige jødiske rebellene i Palestina så for seg at deres krigsmaskin skulle greie å tilintetgjøre alt jødisk tankegods. Templet ble ødelagt av keiser Vespasian i år 70 og Jerusalem ble med Keiser Hadrian utslettet ved å omdøpes til ÆLIA CAPITOLINA.

     

    Jødene fikk det vanskeligere under det romerske styre. Under de store jødiske krigene rundt år 40-50 e.kr ble omtrent 1 million jøder drept. De ble også utvist fra Roma og miste sine privilegier i riket. De ble spredt verden over.

     

    På denne tiden fra den apostoliske kirken som vokste frem under forfølgelsen fra den romerske stat, forkynte de kun kjærlighetens gjerninger og realisere troens konsekvenser på det personlige livets områder. Det gjaldt å overleve. Troen måtte være rak og standhaftig. Det var ikke rom for lange diskusjoner eller utredninger angående tro og lære. I de apostlenes gjerninger finnes kun ett eksempel på at de måtte foreta ett kirkemøtet.

     

    Apg 15:28-31 ”For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel! De som ble sendt av sted, kom da ned til Antiokia. De samlet hele menigheten og gav dem brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg alle over trøsten de fikk”.

     

    Det gjaldt å leve ut nestekjærlighetsbudet. Menigheten vokste i takt med nådegjerningene de fikk være en del av. Menneskene kom hver dag sammen og delt alt de hadde med hverandre. Mange solgte sine eiendeler og la de foran apostlenes føtter. Det som gjaldt var å vinne mennesker for himmelrike og være en barmhjertig samaritan. Herrens komme var nært.

     

    Disse hendelsene svekket den jødiske innflytelsen på menigheten og romerne konsentrert seg nå om andre rebeller. De standhaftige kristne som ikke bøyde seg for romerriket, men heller bekjente Kristus skapte etter hvert nye utfordringer for de romerske soldater. En enorm forfølgelse av de kristne kuliminerte ved brenning, tortur og korsfestelser av apostlene. Peter blir etter tradisjonen korsfestet opp ned i Roma. De fleste apostlene foruten Johannes møter et forferdelig endelikt i martyrdommen. Filip dør som martyr i år 53, Andreas 6 år senere.

     

    I de århundrene som fulgte så det stadig mer vaklende Romerriket seg nødt til å innlemme den kristne troen under det store riket. Dels på grunn av at kristendommen blir den sterkeste religionen i dette området og at flere keisere hengir seg til samme tro, men også fordi riket ser behovet av å styrke sin posisjon innenfor denne gruppen mennesker.

     

    Dette riket, hvor kristendommen hadde fått sin begynnelse, brøt etter hvert sammen. Mange historikere hevder at dette sammenbruddet også innebar kristendommens endelige seier over hedendommen. Den anglikanske biskopen E. W. Barnes uttrykte et litt annet syn da han skrev: «Da den klassiske sivilisasjon brøt sammen, opphørte kristendommen å være Jesu Kristi edle tro; den ble en religion som var et nyttig bindemiddel i samfunnet i en verden i oppløsning.»

    Før dette sammenbruddet, i det andre, tredje og fjerde århundre, viser historien at de som hevdet at de fulgte Jesus, på mange måter holdt seg atskilt fra den romerske verden.

     

    Men historien avslører også at det gradvis oppstod frafall når det gjaldt lære, oppførsel og organisasjon, akkurat som Jesus og apostlene hadde forutsagt. Etter hvert ble det inngått kompromisser med den gresk-romerske verden, og noen av dem som kalte seg kristne, antok verdens hedendom, for eksempel høytidene og tilbedelsen av en morgudinne, dens filosofi og dens administrasjonsordning. Det var denne fordervede versjonen av kristendommen som tiltrakk seg de hedenske massene og ble en kraft som de romerske keiserne først prøvde å knuse, men som de senere gjorde seg til venns med og forsøkte å bruke til sin egen fordel.

     

    Det oppstår en fred mellom kirken og staten. Forholdet avspennes og dette ble også merkbart i kulturlivet og i teologien. Forsvaret mot de hedenske impulsene ble svakere og anstrengelsene for å opprettholde samarbeid ble sterkere. En av de første kirkefedrene Iræneus betraktet staten som en hedensk institusjon og så grenser for dens myndighet. Men med Keiser Konstantin ble kirken innlemmet under statens myndighet. Presteskapet fikk lov til å samle inn gaver og fikk skattefrihet. Konstantin ”kjøpte” seg innflytelse over kirkelederne. Keiseren innvilget også kirken rett til å dømme i verdslige rettssaker.

     

    Kirkehistorikeren August Neander visste hvilke farer som var forbundet med det nye forholdet mellom «kristendommen» og verden. Han skrev at hvis de kristne gav avkall på å være atskilt fra verden, «ville det føre til en sammenblanding av kirken og verden. Hvor kirken ville miste sin renhet og — selv om den så ut til å seire — selv ville bli beseiret». —General History of the Christian Religion and Church.

     

    På begynnelsen av 300-tallet prøvde den romerske keiser Konstantin å bruke sin tids «kristne» religion for å holde sammen et rike som var i oppløsning. Han innførte derfor religionsfrihet for dem som kalte seg kristne, og gav deres presteklasse noen av de privilegiene som det hedenske presteskapet hadde. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier: «Konstantin førte kirken ut av den tilbaketrukne stilling den hadde inntatt til verden, fikk den til å påta seg ansvar i samfunnet og bidrog til at det hedenske samfunn ble vunnet for kirken.»

     

    Etter Konstantins tid forsøkte keiser Julian (år 361—363) å gjøre motstand mot kristendommen og å gjeninnføre hedendommen. Han mislyktes imidlertid, og cirka 20 år senere nedla keiser Theodosius I forbud mot hedendommen og bestemte at den treenige «kristendom» skulle være statsreligion i Romerriket. Som den franske historikeren Henri Marrou så presist uttrykte det: «Ved slutten av Theodosius’ regjering ble kristendommen — eller for å være mer nøyaktig, den ortodokse katolisisme — den offisielle religion i hele den romerske verden.» Den ortodokse katolisisme hadde erstattet den sanne kristendom og var blitt «en del av verden». Denne statsreligionen var vidt forskjellig fra den religion Jesu første etterfølgere hadde. Til dem hadde han sagt: «Dere er ikke en del av verden.» Johannes 15: 19.

     

    Keiser Theodosius (379-395) fullføret utviklingen og statskirken ble en realitet. Kirkens allianser med staten stilte den derfor ovenfor helt nye oppgaver. Den skulle ikke lengre bare forkynne evangeliet og gjøre kjærlighets gjerninger, den skulle også gjennomtenke troens konsekvenser på alle livets områder. Kulturelle betingelser og utfordringer ble en del av kirkens hverdag.

     

     

    Moraloppfatningen
     
    Romerriket sitt fall er av historikere beskrevet som en moraloppløsning uten sidestykke. Dette var grunnen til at riket falt sammen. Ett gigantisk verdensrike med store tenkere og metoder for å drive styre ett samfunn, som vi faktisk frem til i dag anerkjenner, ble ødelagt innenfra. Romerriket ble styrt av modeller som den dag i dag påvirker samfunnet. Senatet Romas styre, er forgjengeren til dagens demokrati. Humanismen gjorde den gang som i nå kol på den judeokristne oppfatning av moral og etikk. Før dreide det seg om konkrete anbefalninger og råd. Nå ble holdningene liberalisert og alle kunne gjøre som de tenkte selv. Du ble din egen Herre. Staten ble garantisten for at du kunne leve etter dine egne lyster og nytelser. Det ble som Paulus skriver at de æret skapelsen fremfor Skaperen.
     

    Denne endringen av troens orientering fra disippelgjøring til statsforordning gjorde seg også gjeldene i påvirkningen angående kjærligheten. Begrepet kjærlighet i apostolisk tanke hadde alltid vært Agape. Agape (αγάπη) er i alminnelig teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen som restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. I liturgihistorien er agape en betegnelse for de måltider som de kristne i de første århundrer feiret i fellesskap for at uttrykke sin kjærlighet til hverandre. Disse kjærlighetsmåltider var ikke identiske med Eukaristien (nattverden), men ble muligvis i en kortere periode avholdt i forbindelse med denne. I form var de sannsynligvis inspirert av jødiske forbilder.

     

    Som ett svar på at den levende menigheten forsvant og kirken ble en institusjon, kom troens handlinger i skyggen. Før ble barmhjertighets handlinger oppskattet, nå kunne du bare gi en ”gave” eller skape et inntrykk av tro. Denne tanken kuliminerte med at Paven skrev ut syndsforlatelse med ”straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer”. Menneskene gav seg også etter for denne teologiske ombyttingen. De fikk troen på en armlengdes avstand. Kjærligheten ble erotisert og Paulus advarsel i Romerbrevet ble virkelig.

     

    Nå kom det platonske Eros begrepet mer synlig i med at menigheten ble mer og mer greskromersk i sin tanke og ord. Filosofi og tankebygninger ble viktigere enn de reelle handlinger. Dette fører til at menigheten som før var preget av en intens kjærlighet til Gud og det kristne fellesskap nå bytter dette med den platonske kjærligheten som gir seg uttrykk i erotikk og ikke hengivenhet til den Guddommelige handling. Eros (Latinsk: Amor) viser til kjærlighetsguden Eros i gresk mytologi. Eros henviser til sanselig kjærlighet, seksuell livsdrift (erotikk) Lengselen etter det gode, skjønne og opphøyde ble toneangivende.

     

    Kjærligheten blir tuftet på de mellommenneskelige relasjoner gjennom erotikk og opphøyelse av nytelsen som ett mål. Mye av årsaken til at vi dag er blitt ett nytelsessamfunn med kun dreining om vår egen akse er at kirken gjennom gikk den transformasjonene fra agapisk til erotisk kjærlighet.
     
    2 Timoteus 3:1-5: ”Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være slike som elsker seg selv, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra”.
     

    Romerne fant sitt belegg gjennom de hellenistiske filosofene, som sjelden førte konkrete beskrivelser i sin betraktning av moralsk oppførsel. Den epikureiske tanken ble sammenfattet i den hedonistiske læresetningen ”nytelse er begynnelsen og slutten på et lykkelig liv”.

     

    De greske stoikere la i samme perioden også grunnlaget for Romas tankegods angående oppfatningen av livet og samfunnet. Stoikerne som hadde sitt opphav i Athen var også en filosofisk retning som ble absorbert inn i den romerske kulturen. Kjernen i stoisismen, er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien. Den sentrale konsekvensen blir at den verden som fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den virkeligheten som eksisterer. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen. Den rasjonalitetens ånd som gjennomsyrer oss (og det vil si alt, også naturen), er det som forstås som gud. Og tolket på denne måten, er gud ingenting utenfor verden og adskilt fra den, denne gjennomtrenger alt i verden - han er, på sett og vis, verdens bevissthet, verdens selvbevissthet.

     

    I Romerriket viser historien at den sanselige kjærlighet ble forgudet og dyrket. I den romerske verden er bildet av den menneskelige seksualitets ulike utfoldelsesformer langt mer flersidig enn det som vanligvis blir tegnet som bakgrunn for de nytestamentlige tekstene. Her foreligger det også rikelig med litterære belegg for seksuelle forhold ikke minst mellom voksne menn. Noe av dette materialet er den homofile kjærlighetshistorien i ”populær”-romanen Efesiske eventyr fra 100-tallet e.Kr.

     

    Også ordinære historikere har nedtegnet den nytelses kultur som stod i sentrum for det romerske samfunnet. Orgier, fantasier og misbruk er ord som relativt hyppig brukes i beskrivelsen av det romerske samfunnet.

     

    Med statens inntreden i den kristnes forsamling forandres gradvis den levende tro til en humanistisk trosutfoldelse. Samfunnet, politikken og kulturen i særdeleshet påvirker teologien. Det som i den første menighet og i jødiske historien var definert som syndige eller ubibelske handlinger blir innen for dette samfunnet forklart og gjort til en akseptert handling og lovliggjort innen for det statskirkelige systemet. Det som skjedde i de første århundrene av kristendommen skjer akkurat slik i dag også. Vi bruker kirkens delaktighet i staten til å akseptere, humanisere og ikke minst lovliggjøre synd innen for samfunnets normer og lover.

     

    Den mest i øyensynlige forskjell mellom den jødiske og romerske måte å betrakte samfunnet på finner vi faktisk i synet på begrepene som danner grunnlaget for synet på moralen. Mens den jødiske lære og dets lærer fra Mosebøkene til Mishna alltid la konkrete retningslinjer for jødenes livsførsel og levnet ingen tvil i hvordan handlingene påvirket livet, førte den hedonistiske tanke med løssluppenhet, egenkjærlighet og hengivenhet til sin nytelse. De jødiske lover oppskattet livet som produserte renhet, gudsfrykt og kjærlighet til læren. Mosebøkene gir inngående forklaringer på hvordan jøden skulle takle alle livets sider samtidig som troen, livet og samvittigheten kunne bevares like intakt. Mens den romerske kulturen fremstilte sine legemer til syndens nytelse og umoralsk oppførsel mot seg selv og ikke mist andre mennesker.

     

    Den anerkjente historikeren Martin Goodman som er professor i både jødisk og romersk historie påpeker den store forskjellen mellom jødisk og romersk i sin bok: Roma og Jerusalem. ”Romerne var uanfektet når det kom til mannlig nakenhet, synlig gjennom de kommunale badene”. Historien viser romernes store interesse for nakenhet. Statuer, bilder og mosaikk fra tiden 200 f.kr til 300 e.kr fremelsker den mannlige nakenhet og kroppsfiksering. Statuer fra Pompeii avdekker i tillegg seksuelle fremstillinger med erigerte peniser og klare promiskuøse handlinger.

     

    I de store Colloseum elsket romerne å se gladiatorene som viste sine kropper smurt inn med glinsende oljer. De mannlige atletiske kroppene og de tynne barmfagre kvinnene ble idealene for det romerske samfunnet. Romernes store appetitt på seksuell nytelse ble levende gjort i badene. Den kristne kirkefader Klemmens fra Alexandria beklager dette i ett skrift fra 2. århundre e. kr: ”Badene er åpne for både menn og kvinner, hvor de kler av seg i sine lyster”.

     

    Alt i alt den romerske holdning til kroppen var eksepsjonelt avslappet. Det var helt klart seksuell aktivitet som måtte virke krevende på andre deltakere. Romerne hadde en klar følelse angående seksuelle grenser, men disse ble ikke overholdt da den seksuelle nytelse fikk overleve.

     

    Samboerskap, homofili og gjengifte er blitt akseptert i vårt moderne samfunn. Det var det også i den romerske kulturen. I dialogen Symposion av Platon (427-347 f.Kr.) tales det om en type mennesker som i sin erotiske lengsel søker et kvinne-kvinne forhold eller et mann-mann forhold. Om disse sier Symposion i år 191: Gifter de seg, er det bare fordi de er tvunget av skikk og bruk, for de føler ingen dragning av naturen mot ekteskap og fødsler. Aristoteles (384-322 f.Kr.) kommer inn på samme sak i sin Nikomakiske Etikk (7.5): 'Noen er slik av naturen, andre av vane, så som de som er misbrukt fra barnsben av. Cicero (106-43 f.Kr.) forteller at keiser Markus Antonius levde sammen med en mann i et stabilt og varig ekteskap. Martial (ca 40-104 e.Kr.) forteller om et bryllup mellom to menn, der det til og med var gjort avtale om medgift. Han nevner også stoikeren Decianus som ”tok seg en ektemann”.

     

    Den romerske filosofen Seneca (bror til Gallio, som var guvernør i Korint mens Paulus bodde der, Apg 18,12-17) var godt kjent for sin kjærlighet til voksne unge menn. Seneca elev, den senere keiser Nero, feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Keiser Nero fikk endog kastrert en gutt for å forvandle han til en kvinnelig utgave av en mann. Nero utførte deretter ett homofilt giftemål med denne gutten.

     

    Og den romerske historikeren Suetonius forteller om Neros etterfølger, Galba, at hans erotiske lidenskap var mest rettet mot sitt eget kjønn, mot robuste menn som hadde gutteårene bak seg. Det romerske samfunnet var i sterk moral oppløsning. Kvinnene ble beskyldt for å få mannlige sykdommer, som håravfall og podagra, på grunn av deres mannelike oppførsel med mye drikking, slossing og en altfor aktiv rolle i seksuell adferd. På de romerske gatehjørner kunne man også se helt åpenlyst latrinetønner som inneholdt urin, avføring og menstruasjon. Disse uhygieniske materialer ble også brukt i tekstilproduksjonen i Roma.

     
     
    Jødiske ritualer og oppfattelse av renhet
     
    Holdningen til kroppen sett fra ett jødisk perspektiv kunne ikke vært mer annerledes. Tanken om hvilke handlinger som forgiftet livet var et helt annerledes konsept enn det romerske. Renhet er en bærende tanke i jødedommen da den gjenspeiler vårt rene forhold til Gud. Det var klare retningslinjer for de som ville entre de hellige steder innfor Gud. Blant de regler som jødisk lære forkynner er renselsesdager etter menstruasjon og fødsler. Forskjellige renselsesbad i forbindelse med å gå inn til templet, som vi leste om Maria, som ikke kunne gå til templet før redselsdagene etter fødselen var over. Det å avdekke nakenhet til sin mor eller far ble sett på som skammelig og ikke i samsvar med læren.
     
    Historien om Noah som drakk vin og sovnet naken i sitt hus og hvorledes Kaanan ble forbannet foran sine brødre for å ha fortalt om det til sine to andre brødre og ikke bare dekket over nakenheten uten å gjøre så stort nummer av det. Jødedommen ser ut til å betrakte disse sidene av livet med en mye større blygsel og ærbarhet enn hva romerne gjorde. Mishna forteller om fariseeren Gamaliel (samme Gamaliel som Paulus påberoper seg som sin lærer) møter ved en tilfeldighet den hedenske filosofen Proklos under ett offentlig bad i Akko. Under badet hvor de sitter naken, insisterer Gamaliel å forsette besvarelsen til etter at de tekkelig kledd for å svare på de aktuelle spørsmålene. Jødene var meget bevisste angående nakenhet og ærbarhet rundt dette temaet. Det vises også gjennom de skulpturer som finnes fra denne perioden i de østlige deler av Midtøsten, hvor alle som ble fremstilt med klær.
     

    Det fantes til og med rabbinere i Talmud som med stolthet kunne berette at de aldri hadde sett på sine omskårne peniser. På tross av denne ærbare måten å se på sin egen kropp snakket rabbinerne mye om seksualitet. Det smeltet sammen med hvilken livsførsel som læren krevde av sitt folk. Så seksualiteten ble ikke utelatt i denne diskusjonen. Heller ble den ikke ignorert. Det var viktig å se hvordan de religiøse pliktene påvirket også dette område av livet.