Forbilde

  • Tornene, 1. Mos 3,18

    Tornene i 1. Mos 3,18 taler om Kristus som ble gjort til en forbannelse for at skapningen skulle bli frigjort fra sin trelldom under forbannelsen. For syndens skyld måtte nemlig marken bære torner og tistler og den ble underlagt forgjengelighet, (1. Mos 3,18), men også for skapningen er Jesus blitt en forløser (Hebr: "Goél"), og den har han også frikjøpt, og han har båret dens forbannelse, den gang da den grusomme tornekrone såret hans hellige hode.

    Slangen

    Slangen som av Herren ble forbannet blant dyrene og som måtte krype på sin buk (som han altså ikke hadde gjort før da han var "det vakreste" av dyrene på marken) og som i tusenårsrikets tid skal ete støv (1. Mos 3,14; Jes 65,25), er likeså en tydelig tale om hvordan Jesus Kristus for våre synders skyld ble opphøyet på samme måte som slangen i ørkenen, for at hver den som tror på ham, skal få evig liv (4. Mos 21,9; Joh 3,14-15). Ormen er således et forbilde på Jesus som en forbannelse, for at den slekt som ved synden var blitt forgiftet til døden, skulle reddes (2. Kor 5,21). Det er mange gripende bibelsteder i Det gamle testamentet som omtaler dette, f. eks:

    "Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet" - Salme 22,7-8

    "Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som fra en rot i tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet." - Jes 53,2-3

    Motsetningen til dette eller den virkelighet som svarer til disse profetiske utsagn, har vi i korsfestelsesskildringen, som apostelen Paulus sammenfatter i disse vidunderlige ord:

    "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." - Gal 3,13

    Klærne av skinn, 1. Mos 3,21

    Klærne av skinn, som Herren lagde for å skjule de første menneskenes nakenhet (1. Mos 3,21) taler til oss om Kristus som vår rettferdighet. Men før han kan bli det, må vår egen rettferdighets fikenblad forkastes (omvendelse fra døde gjerninger, Heb 6,1; sammenlign Jes 64,6), og vi må tro på Gud (det som Gud har gjort for oss i sin Sønn, som han gav til vår frelse, Joh 3,16). I Paradiset ble et dyr slaktet og dets blod måtte flyte. Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt (Heb 9,22). Her ser vi noe som gjelder oss også, Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse (Rom 4,24-25).

    Også i kapittel 4 i 1. Mos. tales det om et slaktet dyr i forbindelse med Abels offer. Her har vi det andre tydelige forbilde til "Guds lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Det er et salig studium å følge Bibelens utsagn om Lammet, som ble slaktet for vår skyld. Vi lister opp noen gyldne vers i forbindelse med dette: 1. Mos 3,21; 1. Mos 4,4; 1. Mos 22; 2. Mos 12; 3. Mos 16; Jes 53; Joh 1,29 og 36; Apg 8; 1. Pet 1,18-21; Åp 5 og Åp 21 og 22.

    I begynnelsen av 1. Mosebok, nemlig i 9,4, får vi også en betydning av blodet. I blodet har vi dyrets sjel. Når vi leser om blodet, så er det etter det er blitt utgytt. Hvis pulserende blod er liv, så er utgytt blod ensbetydende med død, med Kristi død for oss som vårt påskelam.

    Noas ark

    Noas ark er i alle fall fra fem synspunkt et forbilde på Kristus:

    1. Arken ble laget i oversstemmelse med Guds befaling og plan, på samme måte som forløsningen i Kristus Jesus er i overensstemmelse med Guds rådslutning fra evighet av.

    2. Arken var det eneste trygge tilfluktssted i hele verden. Alt utenfor den hadde bare å vente på dommen.

    På samme måte har alle som ikke ved troen har tatt i mot Kristus i sine hjerter, fortapelsen i vente. Om dette taler ganske mange bibelsteder.

    3. Arken fikk gå gjennom domsbølgene og vredesstormene. I Jes 32,2 fremstilles Kristus som "et skjulested for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land." Enda tydligere tales det om dette i Salme 69,1-2: "Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg."Eller tenk på Salme 42,8: "Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg." Og Jonas som Herren uttrykkelig forklarer å være et forbilde på Messias (Matt. 12,39-42), sier i sin bønn, i den store fisks buk blant annet: "Du kastet meg i dypet, midt i havet. Strømmen omga meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg." (Jon 2,4).

    4. Man måtte gå inn i arken gjennom døren. Noe helt tilsvarende har vi i Jesu ord i Joh 10,9: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst."

    5. Arken stanset på fjellet Ararat, og Noa gikk ut av den med alle sine og med alle dyrene.

    Mens arken som den driver om på de bølger og er utsatt for den harde regnstorm er et bilde på Jesus Kristus i hans stedfortredende dødslidelser, så blir Kristi oppstandelse forbilledlig fremstilt ved dette at arken stanset på fjellet Ararat. At arkens "innbyggere" gikk ut og betrådte den nye jord, må således være et bilde på oppstandelseslivet.

    Noas ark er et annet stort og tydelig forbilde på oppstandelsen. For apostelen Peter sier oss at arken, på samme måte som dåpen er et bilde på det som frelser oss, nemmelig Jesu Kristi oppstandelse (1. Pet 3,21). Arken ble reddet fra dødens og dommens bølger på den syttende dag i den syvende måned (1. Mos 8,4), for denne dag stanset arken på fjellet Ararat. Gud betraktet denne dato for å være meget viktig, for han lot den nøye nedskrevet. Betydningen av denne hendelse kommer klart frem når vi forbinder den med feiringen av påskehøytiden, som var et bilde på Kristi død, og som ble feiret den fjortende dag i den syvende måned (senere den første måned). Tre dag er senere var dagen for arkens hvile, et bilde på oppstandelsen. Og deretter, etter at de som var inne i arken var kommet ut av den, talte Gud til Noa og bød ham å være fruktbar. "Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden" (1. Mos 9,1).

    Allikavell må man huske at Noa og hans hus fremfor alt representerer den jødiske levningen, som må gå gjennom trengselens domsperiode, mens Enok et bilde på menigheten, som her nede bestandig vandrer med Herren til den blir opptatt, og man ser den ikke mer.

    Herrens engel

    Herrens engel. Endelig vi vi før vi forlater 1. Mosebok og går over til neste bok, fremholde det merkelige og dessverre altfor ofte forbisette faktum at Jesus Kristus gang på gang åpenbarte seg for mennesker i 1. Mosebok og andre av de gammeltestamentlige bøker.

    Det var en som nevnte i en preken, at Det gamle testamentet var Faderens, de fire evangelier Sønnens, mens vi etter den første pinsedag har den Hellige ånds tid. En slik uttalelse viser hvor overfladisk vedkommende predikant hadde studert sin bibel.

    Det gamle testamentes Jahve er nettopp Jesus Kristus, og overalt hvor den norske oversettelsen har navnet Herren, har vi i den hebraiske tekst Jehova eller Jahve, den veldige "JEG ER". Og vi møter ham også under navnet "Herrens engel". Se følgende bibelsteder i 1. Mos: 16,7-14; kap. 18, særlig v. 22; 19,1; 22,11. 15. 16; 31,11. 31; kap 32 (skildringen av Jakobs kamp med Gud).

  • "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser. For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd."

    (Hebreerne 11:1-2)

     

     

    Hele troskapittelet er full av gode forbilder på mennesker som levde ut og praktiserte tro. Vers 6 sier: "Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud må tro at Gud er til og at Han lønner den som søker Ham."

    Dersom vi ønsker å behage Gud, må vi finne ut av dette med tro. For, som vi leser her, det er tro som behager Gud.

    Enhver kristen har en lengsel etter å være til behag for Gud. Derfor har vi også en innebygd lengsel etter å leve et liv i tro. Dermed burde det interessere oss veldig hva hemmeligheten var i disse menneskers liv, som vi finner beskrevet her i Hebreerne 11. Vi skal derfor ta for oss noen av disse troens helter, en for en, og studere de litt nærmere. Vi vil søke å finne ut hvorfor Gud holder dem fram som strålende eksempler som fikk godt vitnesbyrd på grunn av sin tro.

    I vers 1 har Guds Ord allerede gitt oss en idé om hva som var nøkkelen i deres liv. Her står det nemlig forklart at tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser.

    Overbevisning er et fint ord. Har du møtt noen som er overbevist? De er ikke lette å rokke! Når vår overbevisning er basert på åpenbaring, da har vi tro. Så enkelt er det! Når vi er virkelig overbevist om noe, så vil det slå ut i både ord og handling, og det er nettop slik Hebreerne 11 framstiller det hele. Kapitlet viser viser oss mennesker som var så overbevist om det Gud hadde åpenbart, at de var villig til å både tale om det og handle på det.

    ...Og Gud lønnet deres tro med undergjørende inngrep fra himmelen!
  • Navnet Abraham betyr "far til mange folk", men det sies også i Rom 4,16 at Abraham er troens far. Han kan på denne måten sies å motsvare alle tings far, Gud.

    Av Abraham ble Isak født, som er et bilde på Kristus. Det er høyst forbausende og meget lærerikt att man ved en sammenlignende studium av Isaks og Jesu Kristi skjebne alltid finner håndpåtagelige likheter og analogier.

    Isak ble født på en underbar, overnaturlig måte.

    Abarahams legeme var likesom allerede dødt, aldeles som tillfellet var med Saras morsliv (Rom 4,19). Allikevel skjedde det underfulle som syntes å være så umulig, at Abraham hadde falt på sitt ansikt og lo (1, Mos 17,17), på denne måten som også Sara hadde gjort(1. Mos 18,12).

    Da sønnen senere virkelig ble født, ble han kalt Isak, og det navnet betyr "latter", for Sara sa: "Gud har gjort det så at jeg må le: alle som hører dette, vil le av meg." (1. Mos 21,6).

    I denne hendelsen ser vi et tydelig bilde på Kristi underfulle fødsel. Maria fødte før, men Sara etter alle menneskelige beregninger, etter all tid var ute og hun var som død.

    Og siden strider Ismael med Isak som er et bilde på striden mellom dem som er født etter kjødet og den som er født etter Ånden (Gal 4,29).

    I 1. Mos 22 finner vi en meget betydningsfull parallell til Kristi lidelse og død. Der skildres vandringen til Moria fjell og hendelsene der. Vers for vers fører dette kapittlet oss frem til Golgata-høyden.

    Der gikk de begge, far og sønn sammen (v. 6 og 8), faren bærer ilden og kniven og sønnen veden (v. 6). Her ser vi et bilde på Faderen og hans Sønn Jesus Kristus i fullkommen overensstemmelse gå for å utføre forsoningsverket. Sønnen bærer korset og Faderen bærer ilden, for "Herren lot alles misgjerninger ramme ham" (Jes 53,6).

    I denne beretningen taler også værens plutselige tilsynekomst, den vær som ble ofret istedenfor Isak, om at Kristus trådte i vårt sted, så han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, ja på denne måten at straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred.

    I ofringen av Isak blir på denne måten skildret for oss på en særskilt levende måte et forbilde eller en type på det tunge offer som i tidens fylde ble frembåret på Golgata.

    La oss studere dette emnet med særskilt aktelse, med skoene trukket av våre føtter, for det sted vi er på, er hellig.


    Moria Fjell

    1. Mos 22,2: Ta nå din Sønn,

     

    din eneste,

     

    ham som du har så kjær, Isak.

     

     

    Dra til Moria-landet

     

     

     

    og ofre ham der som et brennoffer på et av fjellene,

     

    som jeg skal vise deg.

     

     

    v. 4: På den tredje dag da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte.

     

     

    v. 6: Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.

     

     

     

    v. 7: Hvor er lammet til brennofferet?

     

     

    v 8: Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet.

     

     

    v. 8: Så gikk de videre sammen, de to.

     

     

    v. 9: Abraham bygget et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret oppå veden.

     

     

    v. 10: Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

     

     

     

    v. 11: Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen.

     

     

    v. 12: siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.

     

    v. 13: Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn.

    Golgata Høyden

    Heb 1,2: Gud.....har talt til oss ved sin Sønn.

     

    Joh 3,16: Gud....gav sin Sønn, den enbårne.

     

    Joh 1,18: Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn.

     

    2. Krøn 3,1: Så begynte Salomo å bygge Herrens hus...... på Moria-fjellet (på denne måten var det stedet for ofringene)

     

    Heb 10,5-10: Vi er blitt helliget fordi Jesu Kristi legeme en gang for alle er blitt ofret.

     

    Luk 23,33: Og de kom til stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham.

     

    Apg 3,18: Gud hadde gjennom profeters munn forkynt at Kristus skulle lide. (Kjent av Faderen før verdens grunnvoll ble lagt.)

     

    Joh 19,17: Han bar selv sitt kors.

    (Se Joh 18,11)

    Joh 10,17f: Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til.... Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv.... Dette bud fikk jeg av min Far.

     

    Joh 1,29: Se der Guds lam, som bærer verdens synd.

     

    Åp. 13,8: Livsens bok hos lammet, som er slaktet fra verdens begynnelse

    (sv. overs.)

     

    Salme 40,9: Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.

     

    Apg 2,23: Han som ble forrådt etter Guds besluttede råd.

    Jes 53,6: Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.

     

    Jes 53,10: Men det behaget Herren å knuse ham.

    Matt 27,46: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

     

    Motsetning: Gud tiet fra himmelen. Matt 26,53-54. Matt 27,42: Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!

     

    Jer 6,26: Bitter sorg sammenlignes her av Gud som tapet av det eneste barn.

     

    Jes 53,7;11: Som et lam der føres hen for å slaktes... Han bærer deres misgjerninger.

     

    Så langt som til vers 13 er Isak et bilde på Kristus, men nå må væren komme med, forat at Kristi offer skal bli fullstendig fremstilt. Isaks ofring som et forbilde fant sted akkurat da halve tiden var gått fra Adams skapelse til Sønnens ofring på Golgata.

    Til slutt må vi gi akt på hvordan Abraham sa til sine tjenere: "Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere." (1. Mos 22,5)

    Ved disse ord beviser han sin tro på at Gud er mektig til å vekke Isak oppfra de døde igjen, "Han fikk ham også tilbake derfra"(Heb 11,18-19).

    I denne tildragelse har vi på denne måten et bilde på Jesu oppstandelse fra de døde. Men den forbilledlige undervisning fortsetter.

    I kap. 23 beskrives for oss Saras død og hennes begravelse blant hedningene. Og med hennes død og begravelse kom hennes telt til å stå tomt.

    Hva Sara angår har vi i henne et bilde på Israels folk i dets bestemmelse for det Jerusalem som er der oppe (Gal 4,26). Men Israel forkastet Kristus og forfeilet dermed sin bestemmelse. "Saras telt" ble tomt og måtte derfor tas i besittelse av noen andre, på samme måte som Abraham sendte sin tro tjener for å hente en brud til sønnen.

    Men når Israel er begravet blandt folkene (Esek 37) etter Kristi korsfestelse, vinner den Hellige Ånd i denne tid menigheten som en brud for Herren, akkurat som den tro tjener ble sendt ut for å vinne en brud for Isak.

  • Jakobs historie er i høy grad lærerik som forbilde, men vi skal her nøye oss med bare å peke på noen fakta i denne forbindelse.

    Jakob var i motsetning til Esau åndelig og så på løftene, akkurat som Jesus Kristus.

    Stigen, som Jakob så i drømmen, taler til oss om Kristi kors, som er en evig og fullkommen bro mellom jorden og himmelen, (Joh 1,52; Rom 10,6; 7,11).

    Jakobs forhold til Rakel er et bilde på Kristi forhold til Israel, samtidig som hans forhild til Lea svarer til Kristi forhold til menigheten.

    Jakobs liv var en fremmeds liv, som det er beskrevet i 1. Mos 37,1: "Men Jakob bodde i det landet hvor hans far hadde levd som fremmed, i Kana’ans land." Det var på samme tid som Esau var mektig i Seirs land.

    Det fortjener virkelig å sitere hva Joh. de Heer skriver som avslutning på sin skildring av Jakob og begge hans hustruer i boken "De Bruiioft des Lams naar zeven bruilofstypen uit het Oude Testament".

    Jakob var en fremmed, på samme måte som Jesus som "Menneskesønn" var en fremmed på jorden. Han hadde ikke engang det som Jakob hadde, nemmelig en stein, som han kunne hvile sitt hode på (Matt 8,20). Men han aktet denne fornedrelse og forsmedelse for intet og levde blandt oss som en fattig og foraktet fremmed, "en orm og ikke et menneske", (Salme 22,7), for å vinne den glede, som ventet ham, den hellige stad med "de to skarene" (Israel og menigheten).

    Betel hette Lus, som betyr "skilsmisse". Før var jord og himmel skilt fra hverandre; vi var fremmede for løftespakten og medlemsskapet i himmelen, men nå, etter at Guds stige er blitt oppreist i Lus, er det blitt et Betel, det betyr "Guds hus". Jesu eget farshus er blitt vårt rette hjem, og der har han beredt rom for oss.

    Jakob begynte med å velte bort steinen fra brønnen for Rakel og sluttet med å bo i Betel med sine to hustruer. På denne måten kom også Kristus til denne verden først og fremst for å rydde bort steinene og lyse for alle mennesker, (Joh 1,9). Og han skal se sin gjerning kronet med fullstendig fremgang, når Han skal si: "Se, her er de barn som du har gitt meg!". Det skal Han si når Han har fått dem alle inn i farshuset.

    Jakob får begge sine skarer med Rakel og Lea i spissen i god behold til Betel for å bo der og formere seg. Jesus skal i sitt tusenårige rike komme til sitt mål med både Israel og menigheten, og verden skal merke det, når portene til det Nye Jerusalem ikke mere skal stenges om dagen - natt skal ikke finnes der - og den herlighet og ære som folkeslagene har, skal bæres inn i staden, (Åp 21,25-26).

    Sannelig Esau kunne si: "Jeg har meget", (1. Mos 33,9), men Jakob hadde allikavell "alt" (v. 11).

    Slik skal også en gang alle kne bøye seg i Jesu navn, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden (Fil 2,10).

    I sannhet: i jakobs historie har vi et av de vakreste forbilder på Kristus som Menneskesønn, både i hans fattigdom og i hans kommende herlighet som Menneskesønn, når han skal komme på himmelen skyer med makt og herlighet og ta sitt rike i besittelse (Dan 7,13; Matt 25,31 fl.).

  •  

     

    INNLEDNING

     

     

     

    Historien om Josef er en av Bibelens mest kjente og kjære fortellinger. Hans liv er et forbilde for oss, samtidig som det er et profetisk blikk på Jesus Kristus mer enn 1900 år før Frelseren ble født! Bibelen gir en nesten sammenhengende skildring av Josef fra 17-års-alderen og fram til hans død.

     

     

    Josef var patriarken Jakobs nest yngste sønn, og yndlingskonen Rakels første sønn. Vi leser om hans fødsel i 1 Mosebok 30:22-24, men den egentlige historien om hans liv starter i 1.Mosebok 37. Da er Josef 17 år gammel, og han bor sammen med sin far og sine søsken i Kanaans land. Hans mor Rakel var død. Hun døde da hun fødte Benjamin, Josefs yngre bror.

     

     

     

    1. STORDRØMMEREN

     

     

    “Da Josef var sytten år gammel, gjette han buskapen sammen med brødrene sine. Ung som han var, gjette han i lag med sønnene til Bilha og Silpa, farens koner. Og Josef gikk til faren med det onde han hørte om dem. Israel hadde Josef kjær fremfor alle sine sønner, fordi han var hans alderdoms sønn. Han hadde latt gjøre en sid kappe til ham. Men da brødrene hans så at faren holdt mer av ham enn av brødrene, la de ham for hat og kunne ikke tale vennlig til ham.

     

    En gang hadde Josef en drøm som han fortalte brødrene sine. Da hatet de ham enda mer. Han sa til dem: Vil dere høre en drøm som jeg har drømt? Vi holdt på med å binde kornbånd midt ute på åkeren. Da reiste kornbåndet mitt seg opp og ble stående oppreist. Og se, kornbåndene deres stilte seg rundt omkring det, og de bøyde seg for mitt kornbånd. Da sa brødrene hans til ham: Skal du kanskje være konge og herske over oss? Siden hatet de ham enda mer for hans drømmer og for hans ord.

     

    Og han drømte enda en annen drøm og fortalte den til sine brødre. Han sa: Nå har jeg drømt enda en drøm! Se, solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for meg. Da han fortalte dette til sin far og til sine brødre, skjente faren på ham og sa: Hva er det nå for en drøm du har hatt? Skal vi virkelig komme - jeg og din mor og brødrene dine, og bøye oss til jorden for deg? Hans brødre var misunnelige på ham, men hans far bevarte dette i sitt minne.”(1 Mosebok 37:2-11)

     

    Josef var høyt elsket av sin far, og faren fikk laget en fargerik kjortel til sin sønn. Da brødrene så dette mislikte de det, og de begynte å hate sin yngre bror. Bedre ble det ikke da Josef fortalte dem om sine drømmer, blant annet om hvordan deres kornbånd bøyde seg for hans.

     

    Var det slik at deres bror skulle komme til å herske over dem? De var misunnelige og hatet ham enda mer enn før. Heller ikke Jakob likte sønnens drømmer, men vi leser likevel at han bevarte dette i sitt minne.

     

    En dag sendte Jakob sin sønn Josef av sted for å se til sine brødre og småfeet som de gjetet. Da brødrene så han bestemte de seg for å drepe ham. Men hans bror Ruben klarte å redde hans liv. I stedet kastet de Josef ned i en tom brønn. Da det litt senere kom noen handelsreisende fra Midjan forbi, foreslo Juda at de kunne selge Josef til disse. På den måten ville han spare hans liv. Og midjanittene kjøpte Josef for tjue sekel sølv, før de dro videre til Egypt med varene sine.

     

    Etter at brødrene hadde solgt Josef, slaktet de en geitekilling og dyppet kjortelen hans i blodet. Slik fikk de sin far til å tro at Josef trolig var blitt drept av et vilt dyr. Og Jakob sørget tungt og lenge over sin sønn. (1 Mosebok 37:12-35)

    Men i Egypt solgte midjanittene Josef til Potifar, som var hoffmann og øverstkommanderende for Faraos livvakt. (vers 36)

     

     

     

     

    2. FRA LIDELSE TIL ÆRE

     

     

     

     

    Josef ble solgt som slave til egypteren Potifar, og vi leser at "Herren var med Josef, og han ble en mann som hadde framgang"(1 Mosebok 39:2).

     

     

    Da Potifar så at Josef lykkes med alt det han gjorde, satte han ham til å være tilsynsmann for hele sitt hus og alt han eide. Og på grunn av Josef velsignet Gud Potifars hus.

     

    Men Potifars hustru hadde kastet sine øyne på Josef, som var "vakker av skikkelse og utseende"(1 Mosebok 39:6).

     

    Han avslo hennes tilnærmelser og sa til henne : "Hvordan kan jeg da gjøre en så stor ondskap og synde mot Gud?"(1 Mosebok 39:9)

     

     

    Likevel fortsatte hustruen å friste Josef. En dag da hun grep fatt i ham, rev han av seg kappen og rømte fra henne. Hun kom med falske anklager mot ham, at han hadde kommet for å ligge med henne, og viste fram kappen som bevis. Da Potifar hørte dette kastet han Josef i fengsel.

     

    Men også i fengselet var Gud med Josef og "lot ham finne velvilje i fangevokterens øyne"(1 Mosebok 39:21).

     

     

    Snart fikk han ansvar for alle de andre fangene. Vi leser at uansett hva Josef gjorde, så lot Herren det lykkes for ham!

     

    To av fangene som Josef fikk ansvar for hadde vært hoffmenn hos kong Farao, men hadde blitt fengslet etter å ha syndet mot kongen. Den ene hadde vært baker og den andre hovmester ved slottet. En natt i fengselet hadde begge disse hver sin drøm om seg selv, og drømmene gjorde dem mismodige, da de ikke kunne tyde dem. De fortalte drømmene sine til Josef, som med Guds hjelp tydet drømmene deres.

     

     

    Tydningen av hovmesterens drøm var at han om tre dager skulle gjeninnsettes i sitt embete, mens bakerens drøm betød at han om like mange dager skulle henrettes. Det gikk akkurat slik Josef hadde sagt, men hovmesteren glemte å nevne Josefs sak for kongen, og han ble sittende i fengselet.

     

    Så gikk det to år til, og nå var det Farao selv som hadde en drøm, ja to drømmer, som gjorde ham urolig. Men ingen av hans vismenn kunne tyde drømmene. Da husket hovmesteren på Josef, som hadde tydet hans drøm, og han fortalte kongen om dette. Farao sendte da bud på Josef, som får høre hva kongen har drømt.

     

     

    Deretter tyder han drømmene, som begge har samme betydning, nemlig at det etter syv år med overflod i Egypt skal komme syv år med hungersnød. Han ber kongen om å bruke de gode årene til å forberede seg på de magre årene, så ikke folket skal lide nød, og gir råd om hvordan dette kan gjøres.

     

    Da kongen hørte dette, forstod han at ingen hadde slik visdom som Josef, og han satte ham til å være nest etter seg selv og styre over hele Egypt. Han ble hva vi i dag ville kalle landets statsminister.

     

     

    Josef, som til da hadde blitt sveket av sine egne, løyet på og uskyldig fengslet, ble nå i stedet opphøyet som leder for en hel nasjon! Han hadde gått fra fornedrelse og lidelse til opphøyelse og ære, noe som også beskrives i Salme 105:17-22.

     

     

    “Da sendte han en mann i forveien for dem, til trell ble Josef solgt. De plaget hans føtter med lenker, hans sjel kom i jern, inntil den tiden kom da hans ord slo til, da Herrens ord viste hans uskyld. Da sendte kongen bud og løslot ham, herskeren over folkeslag ga ham fri. Han satte ham til herre over sitt hus og til styrer over alt det han eide, for at han skulle binde kongens stormenn etter sin egen vilje og lære hans eldste visdom.”

     

    I dette, som mye annet, er han et klart forbilde på vår Herre og frelser Jesus Kristus.

     

    Josefs tro hadde blitt utfordret og satt på prøve mer enn en gang. Og Bibelen lærer oss nettopp at den prøvde tro er kostelig og dyrebar.

     

    “Derfor jubler dere av glede, selv om dere nå en liten stund, nødvendigvis har sorg i mange slags prøvelser. Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.”(1 Peter 1:6-7)

     

     

     

     

    3. JOSEF MØTER SINE BRØDRE

     

     

     

     

    Josef brukte de syv overflodsårene godt, og da hungersnøden kom over verden hadde de rikelig med brød i Egypt. Fra mange land dro de nå til Egypt for å kjøpe korn, og blant dem som kom var også Josefs egne brødre. De kjente ikke igjen sin bror, men han kjente dem. Over flere kapitler i 1.Mosebok skildres det dramatiske møtet mellom Josef og brødrene.

     

    Josef kjente straks igjen sine brødre da de kom til Egypt for å kjøpe korn, og han "husket drømmene han hadde hatt om dem"(1 Mosebok 42:9). Han hadde jo drømt hvordan de bøyde seg for ham, og nå ble dette til virkelighet.

     

     

    Men Josef ville ikke avsløre sin identitet på dette tidspunktet, og sa til brødrene at han mistenkte dem for å være spioner. Han bad brødrene om å ta med seg sin yngste bror, Benjamin, når de kom tilbake neste gang. Det skulle bevise at de snakket sant, og at de ikke var spioner. Og Simeon skulle være fange i Egypt til de kom tilbake med Benjamin.

     

    Jakob ville først ikke la Benjamin dra med sine brødre til Egypt, men brødrene våget ikke å reise tilbake uten ham. Til sist tvang hungersnøden Jakob til å la dem fare. Det neste møtet mellom brødrene og Josef ble om mulig enda mer dramatisk enn det første. Det startet med et festmåltid, men endte opp med at Benjamin ble anklaget for tyveri av Josefs sølvbeger. Det hele var imidlertid satt i scene av Josef selv, som nå kunne si at brødrene kunne dra hjem, men at Benjamin måtte bli igjen som hans slave. Dette kunne ikke brødrene godta. De visste hvilken sorg deres far ville få om han nå også mistet Benjamin.

     

    Til sist klarte ikke Josef å beherske seg lenger. Han gav seg til kjenne for sine brødre.

     

    “Da kunne ikke Josef lenger legge bånd på seg for alle dem som sto hos ham, og han ropte: La alle gå ut fra meg! Og det var ingen til stede da Josef ga seg til kjenne for brødrene sine. Han brast i gråt, og gråt så høyt at egypterne hørte det. Og de hørte det i faraos hus. Og Josef sa til sine brødre: Jeg er Josef! Er min far ennå i live? Men brødrene hans maktet ikke å svare ham noe, så forferdet sto de der foran ham. Da sa Josef til brødrene: Kjære, kom hit til meg! Og de kom bort til ham. Han sa: Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men vær nå ikke bekymret eller urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det verken skal pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt.”(1 Mosebok 45:1-8)

     

    Her leser vi at brødrene stod skrekkslagne foran hans ansikt og Josef selv gråt høylydt. Men i stedet for å hevne seg på sine brødre, som hadde sveket ham og solgt ham som slave, sa han til dem : "Nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv"(vers 5). Det var ikke dere som sendte meg hit, sier han, men Gud.

     

    Så bad han dem om å dra hjem og hente deres far, Jakob, og han inviterte ham med hele sin familie til å bosette seg i Egypt, i landet Gosen. For hungersnøden ville enda vare i fem år til. Med kongelige vogner og rikelig med forsyninger dro så brødrene hjem igjen til Kanaan.

     

     

     

    4. ISRAEL DRAR TIL EGYPT

     

     

     

    Da Jakobs sønner kom tilbake fra Egypt med nyheten om at Josef var i live, og at han hersket over hele Egypt, ville ikke Jakob tro det. Han hadde levd så lenge med løgnen om at sønnen var død, at han nå ikke kunne tro det han hørte. Han var like kald i sitt hjerte. Men da han fikk høre alt det Josef hadde sagt til dem, og fikk se vognene han hadde sendt med dem fra Egypt, livnet den gamle mannen til.

     

     

    "Dette er stort!" sa Israel. "Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør" (1 Mosebok 45:28)

     

    Så dro Jakob av sted med hele sin store familie. I et nattlig syn taler Gud til ham, og Jakob er lydhør og sier : "Her er jeg"(1 Mosebok 46:2).

     

     

    Han får et løfte fra Gud om at Han vil gå med Israel til Egypt, og at han der skal bli til et stort folk. Gud lover også at Han skal føre sitt folk hjem igjen til Kanaan. Jakob var 130 år gammel da han bosatte seg i Egypt. Med sønner, døtre og barnebarn talte familien 70 personer, utenom alle ektefellene.

     

    Etter 22 år møtte Josef sin far igjen. Det ble et gripende møte, og Josef "kastet seg om halsen hans og gråt lenge på skulderen hans"(1 Mosebok 46:29).

     

    Jakob levde 17 år i Egypt. Før han døde velsignet han Josef sine sønner, Efraim og Manasse, og Efraim ble satt først, enda han var yngst av de to (1 Mosebok 48).

     

     

    I neste kapittel leser vi om hvordan Jakob velsignet og profeterte over alle sine sønner, og de mektige ordene han talte over Josef står i 1 Mosebok 49:22-26.

     

     

    “Et skudd av et fruktbart tre er Josef, et ungt frukttre ved kilden, greinene skyter over muren. De egger ham og skyter på ham, de forfølger ham - bueskytterne! Men fast og sterk er hans bue, hans hender og armer er raske - styrket ved hans hender som er Jakobs Veldige, av ham som er hyrden, Israels Klippe. Din fars Gud, han skal hjelpe deg. Den Allmektige skal velsigne deg med velsignelser fra himmelen der oppe, med velsignelser fra dypet der nede, med velsignelser av bryst og morsliv. Din fars velsignelser stiger høyt opp over mine forfedres velsignelser, de når opp til de evige høyders grense. De skal komme over Josefs hode, på kronen av hans hode, han som er fyrste blant sine brødre.”

     

    Han kalles blant annet for "et ungt frukttre ved kilden", og for "fyrste blant sine brødre"!

     

    Før Jakob døde befalte han sine sønner om å gravlegge ham på familiegravstedet i Kanaan, hvor hans fedre og konen Lea var gravlagt. Og "de førte ham til Kanaan og gravla ham i hulen på Makpela-marken, øst for Mamre, det jordstykket Abraham kjøpte av hetitten Efron for å ha til gravsted"(1 Mosebok 50:13). Deretter dro de tilbake til Egypt.

     

     

     

     

    5. JOSEF HADDE EN KRISTUSLIK KARAKTER

     

     

     

     

    Når vi leser historien om Josef kan vi ikke unngå å legge merke til hans mange gode karaktertrekk. Han hadde en "Kristuslik" karakter, og blir dermed også et sterkt forbilde for oss. Guds Ord sier jo:

    "La dette sinn være i dere, som også var i Kristus Jesus"(Filipperne 2:5).

     

    For å understreke hva vi mener, skal vi ta med noen få eksempler på Josef sin karakter, sammenlignet med hva Bibelen sier om Jesus Kristus :

     

    • Hans kjærlighet til sin far, slik vi blant annet ser i 1 Mosebok 46:29. Om Jesu kjærlighet til Far, se Johannes 14:21.
    • Hans tilgivende sinnelag mot sine brødre, sammenlign 1 Mosebok 50:15-21 med Lukas 23:33-34.
    • Hans rene liv, 1 Mosebok 39:9. Om Jesus leser vi at han var uten synd, se Hebreerne 4:15 og 1 Peter 2:21-23.
    • Hans tillit til Gud, 1 Mosebok 41:1. Om Jesu tillit til sin Far, se bl.a. Johannes 11:41-42.
    • Han gav Gud ære, 1 Mosebok 45:8. Jesus gjorde det samme, se Johannes 17:4.

    Etter farens død er det tydelig at Josefs brødre frykter hans hevn for alt det onde de har påført ham. Men Josef ser det på en annen måte, og sier :

     

     

    "Men dere, dere tenkte ut ondt mot meg. Men Gud har tenkt det til det gode, for å gjøre det som det er i dag, og å berge livet til mange mennesker(1 Mosebok 50:20).

     

    Derfor skal de ikke frykte, sier han, og "han trøstet dem og talte vennlig til dem"(1 Mosebok 50:21).

     

    Helt til sin død hadde Josef en urokkelig tillit til Gud, og talte med sine brødre om at Gud en dag skulle se til sitt folk og føre dem hjem til Kanaans land. Han tok det løfte av dem at når dette skjedde, så skulle de også ta hans ben med til hjemlandet og gravlegge ham der.

     

    Så døde Josef i Egypt, i en alder av 110 år. Før han døde fikk han se sin sønn Efraims barn helt til tredje ledd, og barna til Makir, Manasses sønn, "ble også oppfostret på Josefs knær"(1 Mosebok 50:23).

     

     

     

    6. JOSEF – ET FORBILDE PÅ JESUS

     

     

     

    Hvordan kan det som hendte med Josef tale om noe som skulle skje med Jesus Kristus, når det er cirka 1900 år mellom disse hendelsene? Forklaringen finner vi i Lukas 24:27

     

    “Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham.”

     

    Her er noen eksempler som viser at Josef sitt liv peker fram mot vår Frelser Jesus Kristus :

     

    • Josef var elsket av sin far (1 Mosebok 37:3). Jesus var elsket av sin Far (Johannes 3:35).
    • Josef ble sendt til sine brødre (1 Mosebok 37,13). Jesus ble sendt til sine egne (Johannes 1:11).
    • Josef var lydig og villig (1 Mosebok 37:13). Det samme var Jesus (Hebreerne 10:7).
    • Josef var hatet av brødrene (1 Mosebok 37:4). Jesus ble hatet uten grunn (Johannes 15:25).
    • Josef ble avkledd (1 Mosebok 37:23) Det samme ble Jesus (Johannes 19:23).
    • Josef ble solgt til Egypt (1 Mosebok 37:28). Jesus ble solgt av Judas (Matteus 26:14-15).
    • Josef ble fristet, men stod i fristelsen (1 Mosebok 39:7-12). Jesus seiret i fristelsen (Lukas 4:1-13).
    • Josef ble uskyldig dømt (1 Mosebok 39:10-20). Det samme ble Jesus (Johannes18:38).
    • Josef sonte straffen sammen med to andre, og en av disse ble reddet (1 Mosebok 40:1 og 22). Jesus ble korsfestet sammen med to røvere, og en av dem ble frelst (Johannes 19:18 og Lukas 23:39-43).
    • Josef ble fengslet (1 Mosebok 39:20). Jesus ble lagt i graven (Johannes 19:41-42).
    • Josef kom opp fra fangehullet (1 Mosebok 41:14). Jesus stod opp fra graven (Johannes 20:1-16).
    • Josef ble opphøyet til den øverste i riket ved siden av Farao (1 Mosebok 41:40). Jesus ble opphøyet til Faderens høyre hånd i det høye (Hebreerne 1:3).
    • Josef fikk all makt i Egypt (1 Mosebok 41:41). Jesus fikk all makt i himmel og på jord (Matteus 28:18).
    • Josef fikk navnet Sofnat Paneah, som betyr "Verdens frelser". Han reddet den daværende verden fra sultedøden (1 Mosebok 41:44-45). Jesus fikk sitt navn, som betyr "Verdens frelser" (Matteus 1:21). Han kom for å redde oss fra en evig fortapelse.

    I Stefanus sin tale i Ap. gjerninger 7 finner vi historien om Josef gjengitt i en kortversjon.

     

    “Og patriarkene ble misunnelige på Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham. Han fridde ham ut av alle hans trengsler, og ga ham nåde og visdom for faraos, egypterkongens øyne. Og han satte ham til høvding over Egypt og over hele sitt hus. Så kom det hunger over hele landet Egypt og Kana’an. Det ble stor nød, og våre fedre fant ikke noe å mette seg med. Men da Jakob fikk høre at det var korn i Egypt, sendte han våre fedre dit, først én gang. Den andre gangen ga Josef seg til kjenne for sine brødre, og farao fikk kjennskap til Josefs slekt. Josef sendte da bud og kalte til seg sin far Jakob og hele sin slekt, syttifem sjeler. Så dro Jakob ned til Egypt, og han døde, han og våre fedre. De ble ført til Sikem og lagt i den graven som Abraham kjøpte av Hamors barn i Sikem for en kjøpesum av sølv.”

     

  • 1. Mos 14,17-20; Salme 110; Heb. 5,6; Heb 7,1ff
     
    Melkisedek: Betyr "rettferdighetens konge"
    Kristus: "Se med rettferdighet skal kongen regjere" (Jes 32,1)
     
    Melkisedek: Konge av Salem; Salem="fred"
    Kristus: "Og han kalles - Fredsfyrste" (Jes 9,6-7)
     
    Melkisedek: Var prest og konge i Salem 
    Kristus: "Ja, han skal bygge Herrens tempel. Han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone, og freds råd skal det være mellom dem begge." (Sak 6,13)
     
    Melkisedek: Likestilles med Guds Sønn (Heb 7,3).
    Kristus: "Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!" (Heb 4,14)
     
    Melkisedek: Uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende. (Heb 7,3)
    Kristus: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Heb 13,8). "..da han alltid lever for å gå i forbønn for dem." (Heb 7,25)
     
    Melkisedek: Han bli prest for alltid (Heb 7,3).
    Kristus: "Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid." (Heb 7,24)
     
    Melkisedek: Han møtte Abraham etter hans seier, gav ham brød og vin og velsignet ham (1. Mos 14,18)
    Kristus: På samme måte kommer Kristus til oss og gir oss sitt nærvær etter kampens tider, hvor det er han som har gitt oss seier. I denne hellige nattverd gir han oss brødet og vinen. "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus." (Ef. 1,3)
     
     
  • "En profet likesom meg"

    Av Stefanus' tale finner vi at Moses ble sendt av Gud som en frelser til lsraels undertrykte barn (Apg 7,25; 34), og slik er han et forbillede på Kristus både i sin forkastelse og siden som folkets anerkjente leder.

    Mens Josef ble hatet av sine brødre, ble Moses misforstått av sine landsmenn. "Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke.", men det gikk som med Herren selv: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh l,11). De sa til Moses: "Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss" (Apg 7,27). Dette er nesten de samme ord som blev brukt av vår Herre Jesus, da noen kom og sa: "Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!". Men han sa til ham: "Menneske! hvem har satt meg til dommer og skifter mellom dere?" (Luk 12,13-14)

    Det er mulig at Herren her sammenlignet seg med Moses. Hvis hans brødre virkelig hadde forstått ham, ville han virkelig blitt deres konge og dommer, men de forkastet ham. Og hvis han hadde samtykket i å bli deres skifter, ville han blitt behandlet som Moses.

    Men vi leser i Ap. gj. 7,35: "Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.", og Peter forkynte på Pinsedagen (Ap. gj. 2,36): "Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.". Og til tross for at Israel ennå ikke har anerkjent ham, skal de en gang i fremtiden hilse ham med denne hyllest: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,39)

    Josef var blitt tatt fra sitt hjem og sin fars kjærlighet til ensomhet, slaveri og fengsel, men den kjærlighet han fikk erfare av sin far var fattig i forhold til den som Herren taler om i Joh 17 når han sier: "Fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt".

    Moses gav avkall på fornøyelsene og rikdommene ved Faraos hoff og sin høye stilling der, men hva var alt dette i forhold til den herlighet som Herren sikter til når han sier: "Den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til" (Joh 17,5)? Denne herlighet la han til side da han han gav seg selv og kom til oss i en tjeners skikkelse. "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." (2. Kor 8,9)

    Faraos dattersønn hadde en høy verdighet ved Egyptens hoff, men hvor meget høyere må ikke hans ha vært, som av Gud blir kalt "den mann som er min neste" (Sak 13,7), og som til og med i sin fornedrelse her nede hadde en slik makt at hans Fader straks på hans bønn ville ha sendt ham "mer enn tolv legioner engler" (Matt 26,53)!

    På den tid som de var fremmede for sine brødre, tok både Josef og Moses seg en brud fra et fremmed folk. Asenat, Josefs hustru, og Sippora,
Moses' hustru, er derfor forbilder på
Kristi menighet i denne tidsalder, mens Israel ennå ikke kjenner sin Forløser.

    Vi ser også at Josefs og Moses' hjerter er fulle av kjærlighet til sine egne brødre også under skilsmissens tid. Man blir rørt til tårer over Josef's ømhet og kjærlighet til sine brødre, og vi finner at Moses kalte sin sønn Gersjom, for - sa han - jeg er blitt en gjest i et fremmed land (2. Mos 2,22). Han hadde ikke glemt sine brødre som trellet ved teglovnene.

    Hele beretningen om Moses er full av forbilledlig undervisning. Han var full av visdom og "mektig i ord og gjerninger" (Apg 7,22); han var "meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden" (4. Mos 12,3), helt til den tid da den mann kom som kunde si: "jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29). Han utførte undergjerninger, som man med rette kunne si "Dette er Guds finger" (2. Mos 8,19), på samme måte også med Jesus (Luk. 11,20). Og det kunne sies om Moses så vel som om Herren: "Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?" (Matt 8,27). Men i begge disse tilfellene var Moses bare Guds menneskelige redskap, mens den Herre Jesus la sin egen guddommelige makt for dagen.

    "Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt"(5. Mos 34,10), "på ham skal dere høre - " (5. Mos 18,15). Gud sier også om Jesus Kristus: "Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!" (Luk 9,35).

    I Salme 99,6 kalles Moses prest, og vi vet at han var "konge i Jesurun" (5. Mos 33,5), mens han også var hyrde, dommer og leder for folket, men det er fremfor alt som forbeder han er et slikt slående forbilde på Jesus. Når Gud truet med å ødelegge det frafalne Israel, trådte Moses, "den mann som han hadde utvalgt", frem som formidler for hans åsyn for å be, så folket ikke skulle bli fordervet (Salme 106,23). Da striden pågikk mellom Israel og Amalek i Refidim (2. Mos 17), gikk Moses opp på høyden for å kjempe for sitt folk i forbønnens tjeneste. "Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket." (2. Mos 17,11). Han sier i 5. Mos 5,5: "Jeg sto den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord". Og når vanskeligheten kom på, la han deres sak frem for Herren. I disse ting er han et tydelig forbilde på den ene "mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus" (1. Tim. 2,5), "Talsmann hos Faderen" (l. Joh 2,l), vår dyrebarefrelser, "han alltid lever for å gå i forbønn for dem (oss)" (Heb 7,25). Kristus gikk virkelig "i bresjen" for oss, han stilte seg sannelig i gapet for vår frelse da "han ble såret for våreovertredelser, knust for våre misgjerninger." (Jes 53,5). Når hans folk angripes av fiendene, i det de blir fristet til synd, så ber han for dem, at deres tro ikke skal svikte, som han gjorde for Peter (Luk. 22,32). Han er selv Ordet, og vi har i Joh 17 et eksempel på den måte han legger frem vår sak for Gud på.

    Vi gir så til slutt en oversiktlig sammenligning avde viktigste likheter og kontraster mellom Moses og Kristus hentet fra Scofield Reference Bible:

    Moses er et forbilde på Jesus som forløseren (Jes 61,1; Luk 4,18; 2. Kor 1,10; 1. Tess 1,10), særskilt i følgende punkter:

    1. En som Gud utvalgte til forløser (2. Mos 3,7-10; Apg 7,25; Joh 3,16)

    2. Forkastet av Israel vender han seg til hedningene (2. Mos 2,11-15; Apg 7,25; 18,5-6; 28,17-28)

    3. Mens han er forkastet av Israel, vinner han seg en brud blandt hedningene (2. Mos 2,16-21; Matt 12,14-21; 2. Kors 11,2; Ef 5,30-32)

    4. Siden åpenbarer han seg enda en gang for Israel som forløser og nå blir han mottatt (2. Mos 4,29-31; Rom 11,24-26; Apg 15,14-17)

    5.Angående oppgaven svarer Moses til Kristus i følgende gjerninger:

                a) Som profet (Apg 3,22-23)

                b) Som forsvarer (2. Mos 32,31-35; 1. Joh 2,1f)

                c) Som forbeder (2. Mos 17,1-6; Heb 7,25)

                d) Som fører eller konge (5. Mos 33,4-5; Jes 55,4; Heb 2,10)

    Men i sitt forhold til Guds hus stilles Moses opp som en motsetning til Kristus. Moses var tro som tjener i hele Guds hus, mens Kristus var tro som sønn i det hus han ble satt over (Heb 3,5f).

    Så langt "Scofield Reference Bible".

    Den viktigste forskjell mellom Moses og Kristus er den at den førstnevnte er lovens representant, men Kristus er en nådens representant, den Frelser og Forsoner som Moses vitner om i sine skrifter (Joh 5,46-47).

  • I påskelammet har vi i følge skriftens bestemte undervisning et forbilde på frelsen i Kristus Jesus. Det er mange av forbildene som kan ha en uviss tydning, men når det gjelder andre igjen, behøver vi ikke være i uvisshet, for Gud har selv gitt oss undervisning om hva de betyr. Slik er det med påskelammet, og slik er det med hensyn til de fleste forbilder i 2. Mosebok. "For vårt påskelam er slaktet, Kristus." (1. Kor 5,7)
     

    Forbilde

    2. Mos 12,6: Det var et slaktet lam, ikke et levende, som reddet israelittene fra vredesdommen.

     

    v. 5. Lammet skulle være feilfritt

     

     

     

     

     

    v. 7. Dets blod skulle utgydes og strykes på dørstolpene

     

     

     

    v. 46. Intet ben skulle brytes.

     

     

     

    v. 3 og 20. I hvert hjem var det den natt noen død, enten den førstefødte eller lammet istedenfor den førstefødte.

     

     

    2. Mos 13,2. Alle de førstefødte som var blitt forløste ved lammets blod, skulle helliges Herren (utskilles).

     

    v. 13. "Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt."

     

     

    Virkelighet

    1. Kor 2,2: For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.

     

     

    1. Pet 1,18-19: For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.

     

    1. Pet 1,2: utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til bestenkning med Jesu Kristi blod: Nåde og fred være med dere i rikt mål!

     

    Joh 19,36: For dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham.

     

    Rom 6,23: Syndens lønn er døden.

    Rom 5,8: Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.

     

     

    1. Kor 6,19-20: Dere er dyrt kjøpt! La da legemet være til ære for Gud!

     

     

    Ef. 1,7: I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.

     

     

     

     

    Ordet pesach, oversatt med "gå forbi" i 2. Mos 12,13; 23; 27, brukes også på andre steder i Skriften, nemmelig 2. Sam 4,4, oversatt med "ble halt" (om Mefiboset), 1. Kong 18,21, oversatt med "halte" (til begge sider), likeså i Jes 31,5, hvor det i 1878-oversettelsen på svensk står "skåne".

    "Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrdet Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn." (1. Joh 5,10-13)

izmir escort izmir escort ankara escort ankara escort