Forfølgelse

  • Pavekirken er den største forfølgermakt som historien kjenner. Den har millioner martyrers liv på sin samvittig­het. Romerkirkens forfølgelser pågikk gjennom år­hundrer. Selvsagt er det umulig å gi noen eksakt oppgave over hvor mange som mistet livet under disse for­følgelser, men det har vært anslått at det kan være omkring 50 millioner mennesker. Kjetterbålene luet over hele Europa. Opptil 3000 mennesker kunne bli brent på et eneste kjempemessig bål. I enkelte byer og landskap ble hele befolkningen utryddet.

     

    I særlig grad rammet den katolske forfølgelse valdenserne og hugenottene i Frankrike, og de protestantiske troende i Nord-Europa. Vi skal heller ikke glemme all den jødeforfølgelse som den katolske kirke har stått bak.

     

    Inkvisisjonens redsler med all sin umenneskelige tortur lar seg ikke beskrive. Særlig etter at dette kjettertribunal ble overlatt til dominikanerne, utøvet disse et fullstendig skrekkvelde. Inkvisitorene hadde en nærmest uinnskrenket makt. Selv fyrster og konger fryktet for dem. Da den spanske prinsen Don Carlos, sønn av Phillip II, gikk inn for å få avskaffet inkvisi­sjonen, førte dette bare til at kongen selv måtte dømme sin sønn til døden og overgi ham til inkvisisjonen, som tillot prinsen å velge sin dødsmåte.

     

    Både høy og lav ble rammet. Faktisk var dominikanerne i særlig grad interessert i å anklage rike mennesker, da munkeordenen ifølge pavelig forordning skulle leve av de midler som inkvisisjonen innbrakte, og hele den eiendom som tilhørte de dødsdømte kjetterne tilfalt dominikanerordenen. Inkvisisjonens ledere hadde ofte stor personlig interesse av sin geskjeft og tilvendte seg store rikdommer. En har endog eksempler på at disse munker holdt hele harem av slavinner, slik som i inkvisisjonsbygningen i byen Aragon, hvor 60 vakre unge kvinner ble befridd av franske tropper i 1707.

     

    En kan vanskelig forestille seg den terror som inkvisisjonen utøvde over Europas folk gjennom år­hundrer. Blant dens offer kan regnes mange av kristen­hetens store skikkelser. En kan her bare nevne noen av reformasjonens forløpere, så som Savonarola og Johann Huss, som begge ble brent på bålet. Samme skjebne fikk vitenskapsmannen Bruno, fordi han hevdet Det Kopernikanske System.

     

    Inkvisisjonens makt var ofte helt uinnskrenket. Den svakeste mistanke for kjetteri eller utroskap mot paven, var grunnlag nok for arrestasjon og tortur. De ulykkelige fikk ikke rede på hvem som hadde angitt dem eller hva de var mistenkt for. Kravet var bare at de skulle "tilstå" og gjennom tortur ble de avtvunget nær sagt hvilke bekjennelser som helst.

     

    Skildringen av inkvisisjonens pineredskap og torturmetoder er kvalmende lesning. Det er en historie om menneskers oppfinnsomhet i ondskap, om pinebenker, radbrekning, vanntortur, ormegraver, sult, og alle tenkelige former for mishandling. Et av de mer raffinerte torturredskap var "jomfruen", en Maria- statue som var slik konstruert at offeret ble gjennom­boret av kniver når mekanismen la armene omkring martyren og dro ham inntil seg. Dette ble kalt mariakysset.

     

    Det mest opprørende er vel at alle disse uhyrligheter har foregått i kristendommens navn. Den katolske kirke er den største forfølgermakt historien kjenner. Vi står her utvilsomt overfor det religiøse system som omtales i Åpenbaringsbokens kapittel 17 som "den store skjøge". Johannes ser en kvinne, drukken av de helliges blod, "mor til skjøgene og styggheten på jorden", som hersker fra den store by som har makt over kongene på jorden (Åpenb. 17:18).

     

    Johannes kjente jo vel til at denne by var Rom, og det som profetordet her omtaler, kan ikke godt være noe annet enn Romerkirken. Vi ser at i endetiden vil denne frafalne kirken på ny oppnå dominerende politisk makt og fylle sine synders mål. Intet tyder på at denne forfølgermakt vil opptre annerledes i fremtiden enn i fortiden.

     

    Dette innrømmes iblant av katolikkene selv. For noen årtier tilbake skrev et kjent katolsk blad om "bålenes velsignede flammer", og den katolske skribenten Ronald Knox skriver at "en katolsk stat vil ikke avstå fra å bruke undertrykkende midler for å sikre at katolske prinsipper dominerer".

     

    Så sent som under den annen verdenskrig fikk en tydelige eksempler på dette i det som skjedde i Jugoslavia. Da tyskerne og italienerne falt inn i landet, var det allerede organisert en katolsk femtekolonne som var med på å nedkjempe den jugoslaviske hær og overgav landet til inntrengerne. I den kroatiske statsdannelsen som ble opprettet, innførte så den katolske armeen Ustashi et fullstendig terrorregime som hadde til hensikt å omvende de gresk-ortodokse serberne til romerske katolikker.

     

    Internasjonale komiteer har siden undersøkt hva som fant sted, og den katolske utryddelseskrig mot serberne er klart dokumentert. Likevel tales det lite om den serbiske tragedie, som faktisk truet hele nasjonen med utslettelse og kostet 1.7 millioner menn, kvinner og barn livet. På den mest grusomme måte ble mennesker torturert. En stakk ut deres øyne, hugg av ører, nese og kjønnsorganer, korsfestet dem på dørene til deres egne hus eller drev dem sammen til store massehenrettelser.

     

    Det romerske presteskapet samarbeidet intimt med Ustashi og gjorde sitt ytterste for å omvende til katolisismen de overlevende serbere, idet en lovet dem at de derved skulle redde livet. Så lenge en var sikker på Hitlers og Mussolinis seier, skrev en åpent om det som skjedde. I det katolske blad Katolicki Tjednik for august 1941 finnes det en artikkel med overskrift: "Hitler oppeholder misjonen". Her heter det blant annet:

     

    "Helt til nå har Gud talt gjennom pavelige sirkulærer, tallrike prekener, lærebøker, den kristne pressen, gjennom misjoner, heroiske eksempler av de hellige osv. De ville ikke høre. De var døve. Nå har Gud besluttet å anvende andre metoder. Han vil forberede misjon, europeisk misjon, verdensmisjon. Den skal settes igang, ikke av prester, men av militære befalhavere ledet av Hitler. Forkynnelsen kommer til å bli vel hørt ved hjelp av kanoner, maskingevær, tanks og bomber. Denne for­kynnelsens språk kommer til å bli internasjonalt. Ingen skal kunne klage over ut han ikke forstår, for alle mennesker vet meget vel hva død er og hva sår, sykdom, hunger, frykt, slaveri og fattigdom er."

     

    Under trussel om dødsstraff ble 240.000 serbere tvunget til å gjennomgå en katolsk seremoni som markerte deres overgang til pavekirken. De som vegret seg ble drept. Den serbiske kirkes eiendom ble beslaglagt og overgitt til katolikkene. Autoriserte dokumenter som bekrefter slike transaksjoner er undertegnet av katolske erkebiskoper. At paven helt og fullt stilte seg solidarisk med sine tjenere, ble klart demonstrert da erkebiskop Stepinac etter krigen ble dømt til 15 års fengsel for sine ugjerninger. Paven skrek da opp om forfølgelse og ekskommunikerte alle katolikker som avgav vitnemål i saken.

     

    Det som hendte i Jugoslavia under den siste krig er et varsel om hva vi kan vente oss fra den romerske kirke når den igjen kommer til makt. Åpenbaringsbokens skildring av den store Babylon, skjøgen drukken av de helliges blod, er ikke overdrevet.

     

    Herrens rop til de av sitt folk som befinner seg innenfor dette kirkesystem er: "Gå ut fra henne, mitt folk, forat dere ikke skal ha del i hennes synder, og forat dere ikke skal få noen av hennes plager."

  •  
     
    INNLEDNING
     
     
     
    Det råder stor forvirring blandt kristne når det gjelder dette med "den kristnes lidelse". Noen tror at alle vanskeligheter vi møter på i livet, er noe som Gud sender i vår vei. Da har man glemt at vi også har en motstander, djevelen, som er en tyv, løgner og morder. På den annen side har vi de som tenker at "den som lever i tro" aldri havner i vanskeligheter eller har onde dager, fordi Herren beskytter oss.
     
    Da er bra at vi har Guds eget Ord. Det er ikke nok at vi har kunnskap om Sannheten. Jesus sa at vi skal kjenne Sannheten, og den skal sette oss fri! 
     
    La oss ser hva Guds Ord sier om lidelse:
     
    "Ved tro nektet Moses, da han var blitt så stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen." (Hebreerne 11:24-26)
     
    Her ser vi at Moses valgte å lide ondt. Han valgte å gå den veien som gjorde at han ble hånet, misforstått og forfulgt. Dette sier oss en hel del om den kristnes lidelse. Det er en type lidelse som har med motstand og forfølgelse på grunn av troen og Jesu navn. Det er dette som kalles "Kristi vanære".
     
    La oss se på noen flere skriftsteder:
     
    "For dette finner nåde, om noen av samvittighet for Gud tåler sorger når han lider urettferdig. For hvilken ros fortjener dere vel om dere finner dere i straff når dere har syndet? Men om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud. For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor,han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig."  (1 Peter 2:19-20)
     
    "Men om dere òg skulle lide for rettferdighets skyld, er dere salige. Frykt ikke for dem, og la dere ikke skremme,men hellige Kristus som Herre i deres hjerter. Vær alltid beredt til å forsvare dere for enhver som krever dere til regnskap for det håpet som bor i dere!Men gjør det i ydmykhet og med frykt, idet dere har en god samvittighet, for at de som laster deres gode ferd i Kristus, må bli til skamme i det de baktaler dere for, som om dere var ugjerningsmenn.For det er bedre, om så er Guds vilje, å lide når en gjør godt, enn når en gjør ondt." (1 Peter 3:14-17)
     
    Her skimter vi en rød tråd, som beskriver hva slags lidelse den kristne må regne med å gå igjennom.
     
     
     
     
    1.  MOTSTAND OG FORFØLGELSE
     
     
     
    Paulus kommer med en hel liste, hvor han definerer hva en kristen må regne med å gå igjennom.
     
    "Er de Kristi tjenere? Jeg taler i vanvidd: Jeg er det enda mer! Jeg har arbeidet mer. Jeg har fått flere slag. Jeg har oftere vært i fengsel. Jeg har ofte vært i dødsfare.Av jødene har jeg fem ganger fått førti slag på ett nær.Tre ganger er jeg blitt gitt stokkeslag, én gang steinet, tre ganger har jeg lidd skipbrudd, et døgn har jeg vært i dypet. Ofte har jeg vært på reiser - i fare på elver, i fare blant røvere, i fare blant landsmenn, i fare blant hedninger, i fare i by, i fare i ørken, i fare på hav, i fare blant falske brødre, i slit og strev, ofte i nattevåk, i sult og tørst, ofte i faste, i kulde og nakenhet.
     
    I tillegg til alt annet har jeg det som daglig ligger over meg, omsorgen for alle menighetene.Hvem er svak uten at også jeg blir svak? Hvem voldes anstøt, uten at det brenner i meg? Er det nødvendig at jeg roser meg, da vil jeg rose meg av det som hører min skrøpelighet til." (2 Korinter 11:23-30)
     
    "Derfor er jeg vel tilfreds i skrøpelighet, under mishandling, i nød, i forfølgelser og trengsler for Kristi skyld. For når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk!" (2 Korinter 12:10)
     
    Paulus opplevde dette i rikt mål: 
    - Mishandling
    - Nød
    - Forfølgelse
    - Trengsler
     
    Dersom det å gå igjennom slike problemer og vanskeligheter betyr det samme som at man er vantro, da var virkelig Paulus ille ute! Nei, vi må forstå at slike ting er noe vi må forberede oss på, dersom vi vil helhjertet følge Jesus. Jesus snakket selv om dette:
     
    "Peter tok da til orde og sa til ham: Se, vi har forlatt alt og fulgt deg.Jesus svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld,uten at han skal få hundrefoll igjen: Her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer - sammen med forfølgelser - og i den kommende verden evig liv."  (Markus 10:29-30)
     
    Midt i denne listen over herlige velsignelser som en helhjertet kristen kan forvente, sier Jesus at forfølgelser er en del av det kristne livet! 
     
     
     
    2.  LÆR DEG Å TAKLE LIDELSE
     

    Bibelen underviser oss en del om hvordan vi skal takle lidelse, og sier bl.a at prøvelser og motstand skal møtes med stor glede.
     
    "Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser.For dere vet at når troen blir prøvd, virker det tålmodighet. Men tålmodigheten må føre til fullkommen gjerning, så dere kan være fullkomne og hele, og ikke komme til kort i noe." (Jakob 1:2-4)
     
    Her finner vi hovednøkkelen til hvordan vi kan komme seirende ut av prøvelser og vanskeligheter. Nøkkelen er glede! Vi bes om å akte det for en glede når vi kommeri mange slags prøvelser. Gleden i Herren er vår styrke, og ved å aktivisere denne når ting "butter i mot" vil vi kjenne at vi får kraft og visdom til å gå seirende ut av situasjonen. Paulus og Silas viser oss et fint eksempel:
     

    "Da de hadde gitt dem mange slag, kastet de dem i fengsel, og befalte fangevokteren å passe godt på dem.Da han fikk en slik ordre, satte han dem i det innerste fangerommet og satte føttene deres fast i stokken.

     

    Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem.Da kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengselets grunnvoller ristet. Og straks sprang alle dørene opp, og lenkene falt av alle fangene.Fangevokteren for da opp av søvne. Da han så at dørene til fengselet sto åpne, trakk han sverdet og ville ta sitt liv, for han trodde at fangene var rømt.Men Paulus ropte med høy røst og sa: Gjør ikke deg selv noe ondt! For vi er her alle.Han ba da om lys, løp inn og falt skjelvende ned foran Paulus og Silas. 

     

    Så førte han dem ut og spurte: Herrer! Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?De sa da: Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og ditt hus!De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.Og samme time på natten tok han dem med seg og vasket dem etter slagene. Og straks ble han døpt med alle sine.Han førte dem opp i sitt hus og dekket bord for dem. Og han gledet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud." (Ap. gjerninger 16:23-34)

     

    Deres måte å takle motgangen på, var å synge lovsanger til Gud! Det gjorde at Guds kraft ble forløst, og de gikk seirende ut av hele situasjonen. Og for en seier det ble! Det hele endte opp med et ordentlig vekkelsesmøte, hvor både fangevokteren og hele hans hus ble frelst og døpt i vann! 

    Dette hadde aldri skjedd dersom Paulus og Silas hadde latt motløshet, frykt, redsel og frustrasjon få taket på dem. Ofte blir vi engstelige og nedfor når vi møter motgang. Dermed havner vi inn i en ond sirkel, der motløshet, frykt og kraftløshet følger med.
     
    Men når vi holder fast på at "Han som er i oss, er større enn han som er i verden" (1 Johannes 4:4) og vet at "verken trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd kan skille oss fra Kristi kjærlighet" (Romerne 8:35-39) - da kan vi løfte hodet, synge lovsanger - og se Guds utfrielse!
     
    "For Gud gav oss ikke motløshetens ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd." (2 Timoteus 1:7)
     
     
     
    3.  VELSIGN OG GJØR VEL IMOT DE SOM FORFØLGER
     
     
    "Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere." (Matteus 5:44)
     
    "Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt." (Romerne 5:5)
     
    Fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter, kan vi leve ut fra en høyere standard, der vi elsker våre fiender og ber for dem som forfølger oss. Vi tror ofte at vi har gjort det bra dersom vi klarer å la være å hevne oss, og kanskje tilmed greier å ti stille og ikke åpne vår munn.
     
    Men Gud vil at vi skal be for dem og velsigne dem!
     
    La derfor ingen bitterhet, hat eller hevntanke slå rot i ditt hjerte! Det vil nemlig ødelegge deg innenfra!
     
    "Gjengjeld ikke noen ondt med ondt! Legg vinn på det som godt er for alle menneskers øyne!Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!Hevn dere ikke selv, mine kjære, men gi rom for vreden. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg vil gjengjelde, sier Herren."(Romerne 12:17-19)                                                                   
     
    "Se til at ikke noen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den." (Hebreerne 12:15)
     
     
     
    4.  HERRENS TUKT
     
     
    "Og dere har glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham. For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av. Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter? Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.
     
    Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve?For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt." (Hebreerne 12:5-11)
     
    Når vi kommer inn på dette med at Gud tukter sine barn, er det ekstra viktig å "holde tungen rett i munnen". Det er mange som har forvekslet onde angrep fra vår sjelefiende, djevelen, med Herrens tukt. OM vi gjør dette, vil vi fort reagere helt feil. Det som kommer fra djevelen skal vi nemlig stå imot, mens det som kommer fra Gud, skal vi ta imot!
     
    Her er det altså viktig å vite hvor tingene kommer fra!
     
    "All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge." (Jakob 1:17)
     
    Om vi forstår hva "tukt" er, vil det hjelpe oss mye til å forstå hva Herrens tukt er. Ordet tukt betyr egentlig "oppdragelse" eller "oppfostring". Tukt er det samme som gode foreldre utøver overfor sine barn, for å rettlede, korrigere, fostre og oppdra dem. Da forstår vi at sykdom ikke kan være et slikt tuktemiddel. Er det vel noen som kjenner en far som ville tukte sin sønn med sykdom? 
     
    “Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For hver den som ber, han får, den som leter, han finner, og den som banker på, skal det bli lukket opp for. Eller er det vel et menneske iblant dere som vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når da dere, som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!” (Matteus 7:7-11)

    Når en far tukter sin sønn, bruker han selvsagt ikke sykdom, ulykke eller lignende virkemidler! Men det kan virkelig hende at far må ta sønnen skikkelig i nakken, snakke ham grundig til rette eller gi ham et strengt blikk. Slik er det også med Gud! Han irettesetter oss først og fremst med sitt Ord og i vår samvittighet. Dette får vi et godt eksempel på ved å lese de brevene som Jesus ber Johannes om å skrive til de 7 menighetene i Åpenbaringen 2 og 3. 
     
    La oss se nærmere på det avsnittet vi leste i Hebreerne 12:
     
    "Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve?" (Hebreerne 12:9) 
     
    Her ser vi klart at Gud tukter oss i vår ånd. Han er åndenes Far, og Han tukter, formaner, rettleder, korrigerer og irettesetter oss - i vår ånd. Først og fremst vil Han gjøre dette via sitt eget Ord og via samvittighetens stemme. Men om vi ikke vil lytte til Hans røst, vil Gud bruke andre mennesker til å irettesette oss.
     
    "Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror.Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn.Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller!" (Matteus 18:15-17)
     
     
     
    5. SELVFORSKYLDT LIDELSE
     
     
     
    "De for vill i ødemarken, på ørkenstier, de fant ikke en by de kunne bo i. De var sultne og tørste, deres sjel visnet i dem. Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler fridde han dem ut .Og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunne bo i." (Salme 107:4-7)
     
    "De satt i mørke og dødsskygge, bundet i elendighet og jern,fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet Den Høyestes råd.Derfor bøyde han deres hjerter ved lidelse, de snublet, det fantes ikke noen hjelper.Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem.Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev i stykker deres bånd." (Salme 107:10-14)
     
    "De var dårer og ble plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger.Deres sjel fikk avsky for all mat, de kom nær til dødens porter.Da ropte de til Herren i sin nød, av deres trengsler frelste han dem.Han sendte sitt ord og helbredet dem, og reddet dem fra graven." (Salme 107:17-20)
     
    Hele Salme 107 viser hvordan vi ofte pådrar oss lidelse ved å gå ut av Guds plan for oss. Når man er trassig og ulydig imot Gud, Hans Ord og Hans gode vilje, blir det som å flytte seg fra "velsignelsens skyer" og selv velge å slå leir under "forbannelsens skyer"!
     
    Men de gode nyheter er at Gud er god! Vi leser også i denne salmen at Gud tilgir, gjenoppretter og utfrir når vi roper til Ham!
     
     
     
    6. HVA MED FRISTELSE?
     
     
    Vi har sett på hva Bibelen sier om hvordan vi skal forholde oss til prøvelser. Men hva da med fristelser?
     
    "Salig er den mann som holder ut i fristelse. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som er lovt dem som elsker ham.Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen.Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.Når så lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død.Far ikke vill, mine kjære brødre!" (Jakob 1:12-16)
     
    Det er viktig å forstå at Gud aldri frister oss. Fristelser kommer fra den onde, fra sjelefienden - djevelen. Og det er rett og slett noe vi ma regne med, når vi lever i en ond verden.
     
    "Ja, gi akt på Ham, som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden."(Hebreerne 12:3-4)                                                  
     
    Men hvordan skal vi da forholde oss til fristelser? Jo, vi skal seire over dem, ved at vi lever i Ånden og ikke i kjødet.Vi har en daglig kamp mot kjødet (fristelser), fordi dette ikke er født på ny. Derfor må vi drepe kjødets gjerninger hver dag! Vi må la oss dominere av ånden (den nye skapningen) og ikke av kjødet (fristelser). Bibelen kaller dette for å korsfeste sitt kjød!
     
    "For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve." (Romerne 8:13)
     
    "De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet, med dets lidenskaper og lyster." (Galaterne 5:24)