Forsoning

  •  
     
     
     
    INNLEDNING
     
     

    "til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod." (Hebreerne 12:24)
     
    Jesu blod taler! Det offer Jesus gav for oss da Han døde på korset og gav sitt liv bærer et kraftig vitnesbyrd, både overfor Gud, overfor mennesker og overfor djevelen.

    Vi kjenner alle til historien om Kain og Abel. Kain ble misunnelig på sin bror og slo ham ihjel. Deretter leser vi:

    "Men Han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden." (1 Mosebok 4:10)
     
    • Abels blod ropte om rettferdighet, straff og dom. Det ropte om hevn over denne ugjerning som Kain hadde gjort.
    • Jesu blod derimot - taler om frelse. Derfor taler det bedre enn Abels blod.

      Men dette at Jesu blod taler, er et svært interessant tema. Vi skal derfor se på hva Jesu blod taler om. Vi vet at det taler om frelse, men vi skal se mer detaljert på dette, for det ligger mye mer her.
     
     
     
     
    1. BLODET TALER OM TILGIVELSE OG FORSONING
     
     
     
    "For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham, og ved Ham forlike alle ting med seg selv da Han gjorde fred ved Hans blod på korset, - ved Ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene." (Kolosserne 1:19-20)

    Blodet forkynner fred. Om vi studerer Bibelen, vil vi se at det gjerdet som skilte, og som kalles fiendskapet, er brutt ned og fjernet gjennom Jesu blod.
     
    Da mennesket falt i synd, måte Gud kaste det ut av Edens hage, og engler med luende sverd stengte veien inn til Guds nærvær.
     
    "Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av.Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre." (1 Mosebok 3:23-24)
     
    Da tempelet ble bygd, var disse kjerubene, som et symbolsk bilde, innbrodert i forhenget som stengte veien inn til Det Aller Helligste, der Guds nærvær var. Også på utsiden av forhenget var det skillevegger som synden hadde skapt. En avdeling var for prester, en avdeling var for menn, en annen for kvinner og en annen for hedninger (ikke jøder).
     
    Men da Jesu blod kom og fjernet fiendskapet mellom mennesket og Gud, og Han rev med det gjerdet som skilte, da falt også skilleveggene mellom mennesker. Da ble vi alle prester for Gud, og det er ikke lenger mann eller kvinne, jøde eller greker, hedning eller omskåret, trell eller fri.

    Nå er vi alle ett i Kristus!
     
    "Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus.For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus.Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus." (Galaterne 3:26-28)
     
    Det er dette Jesu blod proklamerer! Blodet forkynner fred med Gud. Og det forkynner også fred mellom mennesker. Derfor lød budskapet fra englene på Betlehemsmarkene: "og fred på jorden, blant mennesker som har Guds velbehag." (Lukas 2:14)
     
     
     
    2. BLODET TALER OM GUDS NÆRVÆR
     
     
     
     
    "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en nye og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød." (Hebreerne 10:19-20)
     
    Jesu blod forkynner at vi nå kan gå med all frimodighet inn i Guds nærhet. Som vi var inne på, var det en skillevegg i det gammeltestamentlige templet, som skilte menneskene fra Guds hellige nærvær.
     
    Men i Jesu blod har vi nå frimodighet til å gå helt inn i helligdommen. Og det fantastiske er at når vi går inn i Guds nærhet, så kommer Guds nærvær inn i oss. Vi er i Ham og Han er i oss!
     
    Derfor blir ikke Gud bare en fjern og fremmed Gud som er langt borte bak alle stjernene. Han blir en Gud som bor i oss ved Den Hellige Ånd! Dette er det fantastiske evangeliet som blodet forkynner!
     
    Det som skjedde da Jesus hang på korset, forklarer at vi nå kan fritt komme inn i Guds nærhet. Jesus måtte nemlig lide for oss på korset, for at vi skulle slippe nettopp den lidelsen som Han gikk igjennom.
     
    En av de tingene som var mest forferdelig for Jesus, var å oppleve at Guds nærvær forlot Ham. Derfor ropte Han ut: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matteus 27:46)
     
    Gud vendte ryggen til Jesus og dro sitt nærvær bort fra Ham. Hvorfor? Jo, fordi Jesus ble gjort til et syndoffer for oss!
     
    "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skulle bli rettferdige for Gud." (2 Korinter 5:21)
     
    Hvorfor skjedde dette? Jo, nettopp fordi du og jeg skulle slippe å være forlatt av Gud!
     
    Derfor ble Han forlatt av Gud for at vi for alltid skulle få leve i Guds nærvær! Vi skulle få oppleve Guds nærvær 24 timer i døgnet, og vi skulle aldri behøve å føle oss forlatt av Gud. Jesus måtte lide dette for oss, som vår stedfortreder, så vi i Ham skulle ha frimodighet til å gå inn i Guds nærhet.
     
     
     
    3. BLODET SIER: DU ER EN NY SKAPNING!
     
     
     
     
    "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam." (1 Peter 1:18-19)
     
    Måten vi ble kjøpt fri på, var nettopp gjennom Jesu blod. Så Jesu blod taler! En av de tingene som blodet forkynner, er at du er fri fra ditt gamle liv. 
    Vi er kjøpt fri fra det gamle livet. Vi er blitt nye skapninger.
     
    "Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning. Det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt." (2 Korinter 5:17)
     
    Blodet renser oss så vi får en ren samvittighet, og korset løser oss fra de døde gjerninger vi levde i før. Nå kan vi i stedet tjene den levende Gud.
     
    "For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene,hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!" (Hebreerne 9:13-14)
     
     
    4. BLODET SIER: DU ER EN ARVING!
     
     
    "For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som har opprettet det, er i live. Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod." (Hebreerne 9:16-18)
     
    Blodet forkynner at testamentet er gyldig! Han som opprettet testamentet er død, og blodet beviser at Han døde.
     
    Jesu blod har et sterkt budskap om den arv vi har fått i Kristus Jesus. Mange kristne har den forestillingen at arven skal bli utdelt den dagen vi kommer hjem til himmelen. Men da har jeg en åpenbaring til deg: Det er ikke din og min død som gjør oss til arvinger. Det er Jesu død!
     
    Derfor er ikke denne arven noe vi skal vente på å få når vi dør og kommer til himmelen. Arven gjelder , fordi Jesus døde!
     
    "Lovet være Gud, vår herre Jesu Kristi Far, Han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus." (Efeserne 1:3)
     
    Legg merke til ordet "har"... Dette er velsiognelser som vi allerede har fått. Vi har tilgang til arven !
     
    Det som gjør dette budskapet enda kraftigere, er det faktum at etter at Jesus døde og testamentet dermed ble gjort gyldig - så sto Jesus opp igjen fra de døde! 
     
    Nå er Han vår talsmann og advokat innfor Gud, som sørger for at våre rettigheter i testamentet blir våre. Derfor sa Jesus at vi skulle be til Faderen i Jesu navn. For i Jesu navn kan all himmelens velsignelse tildeles oss. Jesu navn er testamentets signatur. Det er fullmakten!
     
    Dette er blodets evangelium: Vi er arvinger. Testamentet gjelder nå! Alle Guds løfter har fått sitt ja i Kristus Jesus!
     
    "For så mange som Guds løfter er, i Ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss." (2 Korinter 1:20)
     
    Dermed kan du bare begynne å studere ditt testamente, Guds Ord, og finne ut hva denne arven inneholder...
     
     
    5. BLODET SIER: DU ER HELBREDET!
     
     
    "Sannelig, våre sykdommer har Han tatt på seg, og våre piner har Han båret. Men vi aktet Ham for plaget, slått av Gud og gjort elendig. Men Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på Ham, for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom." (Jesaja 53:4-5)
     
    De fleste kristne er veldig bevisste på at Jesus ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Man er fullt klar over at straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og man lever i vissheten om at Jesu blod renser fra all synd.
     
    Men Gud har tatt helbredelse fra sykdom med i det samme budskapet om Jesu blod! Da Jesus ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, tok Han samtidig våre sykdommer og piner på seg!
     
    Derfor har vi fått legedom ved Jesu sår. Blodet taler klart og tydelig til deg og meg, at vi er helbredet i Jesu sår!

    Dermed er det bare å strekke seg ut i tro, og ta imot sin helbredelse! Hvorfor skulle vel også du bære din sykdom, når Jesus har båret den?
     
     
    6. BLODET SIER: DJEVELEN ER BESEIRET!
     
     
    "Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok Han bort da Han naglet det til korset. Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da Han viste seg som seierherre over dem på korset." (Kolosserne 2:14-15)
     
    "Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden."  (Åpenbaringen 12:10-11)
     
    Blodet taler om at djevelen er beseiret! Vi har seiret over djevelen i kraft av Lammets blod og det ord som vi vitner. Det er blodets budskap (ordet om forsoningen) som gir oss seier over djevelen.
     
    Når vi studerer teksten i Kolosserne 2:14-15 nærmere, vil vi oppdage en hemmelighet. Djevelen, som kalles våre brødres anklager og den som fordømmer, er blitt avvæpnet! Hvordan og hvorfor? Jo, helt enkelt fordi hans angrepsvåpen mot oss var at han hadde noe å fordømme og anklage oss for.
     
    Men nå, når skyldbrevet som gikk imot oss er utslettet gjennom Jesu blod, så har ikke djevelen lenger noe punkt å angripe oss på! Bibelen erklærer at vi nå er hellige, rettferdige, ulastelige og uangripelige i Kristus Jesus! Det gjør at djevelen mister sine våpen. Han står maktesløs overfor den renheten du har fått i Kristus Jesus.
     
    Dette er djevelen fullstendig klar over, man han har likevel mulighet til å angripe deg og meg, så lenge vi ikke kjenner til denne hemmeligheten. Derfor må vi stå ham imot, faste i troen.

     "Vær edrue og våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen!..." (1 Peter 5:8-9)

    Djevelen søker etter noen han kan "oppsluke". Dette betyr ikke noe annet enn at han søker etter rom for sine anklager og fordømmelse. Derfor ligger hele hemmeligheten i at vi får lys og åpenbaring om hva Jesus har gjort for oss.

    Da er djevelens våpen maktesløse... 
     
     
     
     
     
  •  

     

     

    1. HVA ER EN BLODSPAKT?

     

     

     

    ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.”(Hebreerne 13:20-21)

     

    En pakt er en overenskomst mellom to eller flere mennesker. Man har så forpliktet seg til å handle og leve etter denne overenskomsten. Det Gamle Testamentes ord for pakt, er det hebraiske ”Berith”. Direkte oversatt betyr det: "å skjære slik at blod utgytes." Forklaringen på dette finner vi allerede i Edens have.

     

    ”Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.” (1. Mosebok 3:21)

     

    Da menneskene hadde forbrutt seg mot Gud, lot Han et uskyldig dyr dø i deres sted, for "syndens lønn er døden". Å synde mot Gud kvalifiserer til å miste livet! Men offerdyrets skinn skulle nå dekke over deres fysiske nakenhet, likesom dyrets blod skulle dekke over deres "åndelige nakenhet". Og gjennom dyrets blod ble tilgivelse gitt.

     

    DETTE VAR DEN FØRSTE BLODSPAKT MELLOM GUD OG MENNESKER!

     

    Deretter finner vi det samme igjen i fortellingen om Kain og Abel:

     

    "...Abel bar fram et offer, han gav av de førstefødte lammene i saueflokken.......og Herren så til Abel og hans offer..."  (1 Mosebok 4:2-5)

     

    Gud så ikke til Kains offer, fordi DET VAR BARE ET STEDFORTREDENDE LIVS BLOD SOM KUNNE DEKKE OVER MENNESKETS SYNDER!

     

    Kain visste også dette, men han vegret seg for å adlyde Gud, idet han mente at produktet av hans arbeid burde være nok. Av dette ser vi at helt fra begynnelsen av, var en pakt i Guds øyne identisk med en blodspakt. Blodet kunne ikke erstattes med frukten av menneskets egnegjerninger!

     

     

     

     

    2. PAKTENS FORM OG INNHOLD

     

     

     

    En blodspakt kan ikke oppheves. De som inngår en slik pakt, må love å gi sitt liv, sin lojalitet og sin beskyttelse til hverandre for alltid - til døden skiller dem ad. Vi skal se nærmere på dette...

     

    ”Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet. Så dro David ut. Han bar seg klokt at i alt det Saul satte ham til. Saul satte ham over krigsmennene sine, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere.” (1. Samuel 18:1-5)

    Israels folk hadde et helt spesielt ritual ved inngåelsen av en blodspakt. Når to jødiske menn møttes i en slik pakt, skjedde dette etter en bestemt seremoni, i ni ulike faser. Og alle disse rituelle handlingene peker fram mot Jesu Forsoning på korset.

     

    1.  Man byttet kappe med hverandre.

    Kappen symboliserte personen/eieren. Gjennom denne handlingen sa man: "Jeg stiller mitt liv og min eiendom til din disposisjon." Dette peker fram mot Forsoningen. Jesus døde og gav sitt liv for oss. Vi døde fra oss selv og lever for Ham.

     

    2.  Man byttet belte med hverandre.

    Dette beltet tjente ikke til å holde buksene oppe, men til å holde på våpnene; kniven, buen, pilene og sverdet. Symbolsk sett gav man hverandre alt som representerte styrke og muligheten til å beskytte hverandre.

     

    Man sa gjennom denne handlingen: "Den som angriper deg, angriper også meg. Jeg vil kjempe med deg. Jeg skal hjelpe deg og beskytte deg med alt som står i min makt. Jeg gir min styrke til deg. Om noen kommer imot deg, forplikter jeg meg til å kjempe med deg."

     

    ”Herren er min styrke og mitt skjold. Til ham har mitt hjerte satt sin lit, og jeg blir hjulpet. Derfor fryder mitt hjerte seg, og jeg vil prise ham med min sang. Herren er deres styrke. Han er et frelsens vern for sin salvede.” (Salme 28:7-8)

     

    3.  Man skar et dyr på langs, slik at det ble delt i to like halvdeler.

    Disse stykkene la man så med ryggsiden mot hverandre, men med plass imellom for paktspersonene. Disse to stykkene symboliserte en mur av blod på begge sider, med de to paktspersonene i midten. Disse sto så rygg mot rygg mellom dyrets halvdeler.

     

    På denne måten sa man til hverandre: "Jeg dør bort fra meg selv. Jeg gir opp mine egne rettigheter. Jeg lever ikke bare for meg selv lenger, jeg lever for deg."

     

    Dette er et forbilde på at KRISTUS DØDE OG LEVER FOR OSS OG I OSS!

     

    ”Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20)

     

     ... Og VI LEVER FOR GUD!

     

    ”Og Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes. For de lever alle for ham.” (Lukas 20:38)

     

    ”For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi  for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, så hører vi  Herren til.” (Romerne 14:7-8)

     

    4.  Man gikk i et "åttetall" innimellom de blodige stykkene.

    Denne "åttetallsvandringen" symboliserer evigheten. Man møttes deretter på midten, ansikt til ansikt.

     

    Man sa dermed til hverandre: "Denne pakten er evig. Vår vandring sammen varer helt til døden skiller oss ad. Om jeg dør før du dør, er mine etterkommere forpliktet til å føre pakten videre. Og om du dør før jeg dør, er jeg forpliktet til å møte dine etterkommeres behov - så sant det står i min makt."

     

     

    (Gifteringen er egentlig et symbol som innehoder det samme budskap som denne åttetallsvandringen).

     

    Deretter uttalte de forbannelser over seg selv om de ikke innfridde sine pakts- forpliktelser. De pekte på det blodige dyret som var blitt delt i to deler og sa: "Slik må Gud gjøre med meg om jeg noensinne bryter denne pakten."

    Denne evighetsvandringen peker fram mot Golgatapakten, som er en evig pakt

     

    ”Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.”  (Hebreerne 13:20-21)

     

    5.  Man holdt opp sin høyre hånd, skar en liten rift midt i håndflaten, og tok hverandre i hendene. Mens blodet ble blandet, sverget de hverandre troskap.

    De beseglet pakten med blodet fra sine egne hender. Dette peker fram mot at Jesu hender ble naglet fast for vår skyld.

     

    6.  Man byttet navn eller fikk et tillegg i navnet sitt.

    (Som ved giftemål). På denne måten sa man: "Du er en del av meg og jeg er en del av deg." Jesus har gitt oss et nytt navn gjennom Forsoningen. Men dette er det bare Han selv som kjenner.

     

    ”Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det.” (Åpenbaringen 2:17)

     

    7.  Man varmet kniven i flammen, og beseglet sine sår (i håndflaten) med kniven. De bar nå merket i sine hender så lenge de levde.

    Dette var et evig minnesmerke etter blodspakten. Dette merket skulle minne om paktens ansvar, forpliktelser og rettigheter.

     

    Men dette var også et vitnesspyrd for andre om at man ikke var alene, men hadde en paktspartner. Den som ville røre en som var paktsmerket, måtte regne med å komme i konflikt med en som var sterkere og mektigere enn den første. Jesu naglemerkede hender er et evig paktsmerke om Forsoningen på Golgata.

     

    Når Jesus ser på sine hender, minnes Han de løfter som er knyttet til pakten.

     

    8.  Så spiste man et "paktsmåltid".

    Som regel var dette brød og vin, med en symbolsk betydning. Som i Herrens nattverd representerte brødet kroppen og vinen blodet. Man ble på denne måten "ett" med hverandre.

     

    ”Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet.”  (l Korinter l0:17)

     

    9.  Til slutt reiste man opp et minnesmerke på paktstedet.

    Dette kunne være en haug med steiner, eller tre som ble plantet osv.

     

    Dette kan sammenlignes med å "reise en bauta" over noen.

    JESU KRISTI KORS ER VÅRT EVIGE MINNESMERKE!

     

     

     

     

    3. SYNDEFALLETS KONSEKVENSER

     

     

     

     

    Før vi går videre i dette studiet om Blodspakten, trenger vi å se litt på hvilke konsekvenser syndefallet fikk for menneskene.

     

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den.” (l Mosebok 2:15)

    Da Gud skapte mennesket for den verden Han hadde gjort i stand for dem, "...tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden FOR Å DYRKE OG PASSE HAGEN..."

     

    Dette innebar at Gud gav mennesket kongelig makt og full kontroll over det som var Hans henders verk. Adam REGJERTE på jorden. Gud hadde gitt ham evner og autoritet til å gjøre dette.

     

    ”Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne* skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”(l Mosebok l:26-28)

    Gud hadde skapt Adam i sitt eget bilde, lite ringere enn seg selv, og kront ham med ære og herlighet.

     

    ”Når jeg ser din himmel, dine fingrers verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn, at du ser til ham!  Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.”(Salme 8:4-9)

     

    Man kan illustrere dette med at Gud står og ser seg selv i speilet, og ut av speilet kommer Adam! Mennesket ble skapt så nært opp til sitt mønsterbilde og opphav som det bare kunne komme. Den eneste, og store, forskjellen er at Gud er Evig og Allmektig.

     

    Men Satan, Guds fiende, var ikke uvirksom. Gjennom slangen lyktes han i å få Adam og Eva til å spise av den forbudte frukten. Gud hadde nemlig gitt Adam et bud, ET ENESTE VILKÅR for at livsfellesskapet med Gud skulle opprettholdes.

     

    Gud hadde sagt: "Adam, du kan ete av hvert et tre i hagen. Men den dagen du spiser av det treet der (Kunnskapens tre), skal du DØ."  (1 Mosebok 2:16-17)

     

    Adam spiste, men han døde ikke!Heller ikke Eva døde! Hadde Gud lurt dem? (1 Mosebok 3)

     

     

    Nei, Adam døde virkelig. Han døde åndelig! Han døde bort fra livsfellesskapet med sin skaper_ Før syndefallet levde Adam og Eva i harmoni med Gud. De hadde Guds liv i sin ånd, og kunne ha fellesskap med Gud i ånden.

     

    Du skjønner, mennesket er en åndelig skapning! Dyrene ble skapt uten ånd. Gud sa bare "... det vrimle av..." da Han skapte dyrene. Men da Gud skapte mennesket, blåste Han livets ånd i hans kropp - og Adam ble en levende sjel. (Kombinasjon av kropp og ånd = levende sjel).

     

    ”Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.”  (1. Mosebok 2:7)

     

    Mennesket består av tre deler; en ånd, en sjel og en kropp.

     

    ”Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!”  (1 Tessaloniker 5:23)

     

     

    • Bibelen sier at Gud er ånd.

     

    ”Gud er ånd, og de som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.”  (Johannes 4:24)

     

    •  Vi er skapt i Guds bilde. Når Bibelen da forteller Gud er ånd, må dette bety at også vi er ånd.

     

     ”Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.” (1 Mosebok 1:27)

     

    •  Det som er født av Ånd er ånd.

     

     ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.”(Johannes 3:6)

     

    • Gud er ånd, Han føder deg på ny, fordi også du er en åndelig skapning!

     

    • Ditt indre menneske er ditt egentlige jeg.

     

     ”Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.” (2. Korinter 4:16)

     

    Her ser vi at dine virkelige ressurser ligger i det indremennesket! Mens ditt legeme eldes og brytes ned, er din ånd evig og fornyes dag for dag. Kroppen er en kun en bolig som du (dvs. din ånd) bor i.

     

    ”Vi vet jo at om det teltet vi lever i på jorden blir brutt ned, så har vi en bygning som er av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. Og mens vi er her, sukker vi, fordi vi lengter etter å bli overkledd med vår bolig fra himmelen. For så sant vi er ikledd den, skal vi ikke bli funnet nakne. Vi som er i dette teltet, sukker under byrden. For vi vil ikke bli avkledd, men overkledd, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. Men han som har satt oss i stand til nettopp dette, er Gud, som har gitt oss Ånden som pant. Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. Derfor setter vi også vår ære i - enten vi er hjemme eller borte - å være ham til behag.” (2 Korinter 5:1-9)

     

    Her ser vi flere klare bevis på det vi påstår. Når vår kropp eldes og dør, er vi fortsatt evighetsskapninger, og vår ånd lever evig i himmelen. Vår ånd vil så bli overkledd med en himmelsk bolig, dette er herlighetslegemet.

     

    Vi (dvs. vår ånd) som er i denne hytten (vår kropp) sukker under byrden (forgjengeligheten, alderdommen, kroppens skrøpeligheter). Vi ser fram imot det punktet der vi (vår ånd) ikke lenger blir avkledd (vi dør), men blir overkledd av herlighetslegemet.

     

    Se på en ting til: Når vi (dvs. vår ånd) er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren.Vi (dvs. vår ånd, det indre mennesket) vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren. Hvorfor? Jo fordi du er en åndelig skapning, men bor i et legeme.

     

    Vi har enda et bibelavsnitt, hvor også Peter beskriver dette på samme måte. 

     

    ”Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte brått skal legges ned, som også vår Herre Jesus Kristus varslet meg. Men jeg vil med iver arbeide for at dere alltid etter min bortgang skal kunne minnes dette.”  (2 Peter 1:13-15)

     

    Kroppen din er bare en hytte som du (dvs. din ånd) bor i mens du er på jorden!

     

    "For likesom LEGEMET ER DØDT UTEN ÅND, slik er også troen død uten gjerninger."(Jakob 2:26)

     

    Legemet er død uten ånd! Det er i DIN ÅND livsgrunnlaget ligger. Med andre ord betyr dette at DU LEVER UT FRA DIN ÅND!

     

    ”Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke mye mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve?” (Hebreerne 12:9)

     

    Gud er åndenes Far, dvs. vi kontakter Gud i vår ånd. Sier ikke Bibelen at "vi" er Guds barn?

     

    ”Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Johannes 1:12)

     

    Hvem er "alle dem som tok imot Ham"? Jo, vår ånd. Vi tar imot Guds Ånd i vår ånd, og vi er Guds barn.

     

    ”Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” (Romerne  8:16)

     

    Siden dette ikke er et bibelstudium om ånd, sjel og kropp, så bør det holde med disse bibelversene. Men vi ser ut fra dette at Adam og Eva virkelig dødeda de syndet. De mistet Guds liv i sin ånd, og begynte å leve ut fra sin sjel (sansekunnskapen).

     

    "Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte (sansekunnskap) at de var nakne..."  (1 Mosebok 3:7)

     

    Men syndefallet førte også med seg mye annet enn åndelig død. Adam gav praktisk talt jorden til djevelen. (Husk; den du adlyder, blir din herre). Slik ble det altså ryddet vei for djevelens planer og verk på jorden. Synd, hat, vold, krig, sykdom, død, sorg, fattigdom, nød og undertrykkelse kom inn i verden. Hele verden kom under forbannelse.

     

    ”Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde.” (1. Johannes 5:19)

     

    La oss før vi går videre, kort oppsummere syndefallets innvirkning på vår ånd, vår sjel og vår kropp, ut fra 1. Mosebok 3:

     

     

     1. Menneskets ånd dør og mister livet i Gud. (vers 3)

     

    2.Menneskets sinn og sjelsliv blir forvrengt. (vers 6 og 7) - Menneskets bilde av Gud blir forandret fra trygghet til frykt. (vers 8-10)

     

    3. Menneskets kropp kommer under forgjengelighet. Vi eldes og dør. Kroppen blir utsatt for sykdom. Kvinnen føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (vers 16-1 9)

     

     

     

     

    4. GUD GIR LØFTE OM FORSONING

     

     

     

    ”Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”   (1 Mosebok 3:15)

     

    Gud overlot ikke Adam og Eva til et evig liv i mørke. Nei, Han vendte seg til deres bedrager og sa: "Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen." Med disse ordene gjorde Gud det klart at en "ny Adam" skulle komme ned til jorden. Han skulle ta makten fra Satan, selv om det innebar lidelse og død.

     

    ”Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger.”  (1 Johannes 3:8)

     

     Men Gud gjorde noe mer. Han lot synderen (Adam og Eva) leve! Selv om syndens lønn er døden (og vi har allerede sett at de døde åndelig), fikk de leveved at et uskyldig dyr måtte gi sitt liv og sitt blod, istedet for Adam og Eva. Dette var en løftespakt i blod. En løftespakt om en FORLØSER som skulle komme for å beseire Satan og gi mennesket tilbake sin åndelige posisjon og herlighetsglans.

     

    Men for at Gud skulle kunne befri mennesket, og atter innsette dem i sin kongelige rolle på jorden, måtte synden sones! Gud måtte finne en som var rettferdig, som var villig til å utøse sitt rene blod frivillig, og sone Adams og Evas og hele verdens synd!

     

    Gud måtte på en måte "starte på nytt", og sende en ny Adam til jorden. Denne andre Adam måtte være en som ikke falt når djevelen fristet. Han måtte være villig til å bli gjort til en forbannelse for vår skyld og på den måten FØRE OSS TILBAKE TIL GUD.

     

    Men hvordan skulle Gud gjøre dette? Han kunne ikke på en lovlig måte skape den nye Adam av jord på marken, slik som den første Adam ble skapt.

     

     ”Å? Men har ikke Gud lov til hva Han vil”, sier du kanskje? Jo, men vi må forstå at Gud binder seg til sitt eget ord!

    Gud gav jo jorden til mennesket, og mennesket overgav den videre til djevelen. Så hvis Gud skulle skape en ny Adam av jorden, måtte Han først ta jorden tilbake med makt. Jorden var jo under forbannelse. l denne forbindelse er det interessant å se at selv ikke Jesus benyttet seg av anledningen til å ta jorden med makt. Jesus ble fristet av djevelen til å falle ned og tilbe ham.

     

    ”Djevelen førte ham da opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikenes herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare ville falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.” (Lukas 4:5-8) 

     

    Hva var det Jesus skulle få? Jo, alle verdens riker og herlighet! Vær klar over at hvis ikke djevelen hadde vært herre over disse rikene, villeikkedette vært en sann fristelse. Men djevelen eide virkelig disse rikene, og Jesus hadde en helt annen måte å beseire djevelen på enn å la seg friste...

     

    Men tilbake til poenget... Gud hadde gitt råderetten over jorden til mennesket, og vi gav den videre til djevelen. Derfor var det mennesket som måtte røve tilbake denne "eiendomsretten". Gud måtte derfor få kontakt med mennesket igjen, og dette på en "lovlig måte”. Gud måtte finne et menneske som Han kunne inngå en paktmed.

     

    Du skjønner, menneskene på jorden hadde "rett" til å være her. Jorden er jo skapt for mennesker. Gud måtte derfor finne seg en PAKTSPARTNER blant menneskene, slik at alt som tilhørte det mennesket også skulle tilhøre Gud. Om Gud fikk en slik "rett" gjennom en PAKT, skulle Han kunne virke her nede på jorden på en helt "lovlig" måte.

     

    Vi her se at Gud forplikter seg til å handle etter sitt Ord. Derfor bryter Han ikke sine løfter eller de "åndelige lover".

     

    Vi skal derfor se at Gud inngår en pakt med Abraham, og får et paktsfolk - Abrahams barn...

     

     

     

    5. GUD INNGÅR PAKT MED ABRAM

     

     

     

    ”Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes

    Så dro Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot dro med ham. Abram var syttifem år da han dro ut fra Karan. Abram tok med seg Sarai, sin kone, og Lot, sin brorsønn, og all den eiendom som de hadde samlet, og de folk de hadde fått i Karan. De dro ut for å reise til Kana’ans land, og de kom til Kana’ans land. Og Abram dro gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana’aneerne bodde den gang i landet.

    Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbart seg for ham. Derfra flyttet han til fjellet øst for Betel, og han slo opp teltet sitt mellom Betel i vest og Ai i øst. Han bygde der et alter for Herren og påkalte Herrens navn. Abram dro så videre mot sydlandet.”  (1 Mosebok 12:1-9)

    Abrams familie bodde i et fremmed land. De levde blant avgudsdyrkere. De bodde i byen Ur i Kaldea - et sted nær Babylon. Folket her tilba månen. (En månetilbeder sa en gang til en kristen misjonær at månetilbedelse var av gode grunner mere riktig enn soltilbedelse: "Månen lyser jo om natten når det er mørkt og man trenger lys. Den dumme sola derimot, lyser jo bare om dagen, når det allerede er lyst."). Ut fra et slikt miljø kalte Gud Abram.

     

    Abram fikk beskjed om å forlate sitt land, og dra til et land som Gud ville vise ham. Gud sa ikke hvor Abram skulle gå, men Gud krevde at Abram likevel skulle gå og være villig til å stole på Guds ledelse.

     

    Etter hvert kom Abram til Kanaans land, hvor Herren åpenbarte seg og sa: "...din ætt vil Jeg gi dette landet..." (vers 7) Men Abram gikk og grublet på det Gud hadde sagt og kunne ikke fatte det. Og da Herren åpenbarer seg på nytt, benytter Abram seg av muligheten til å spørre Gud hva Han egentlig mente.

     

    ”Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke, Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg. 

    Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli. Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet. Og han sa til ham: Jeg er Herren, som førte deg ut fra kaldeernes Ur for å gi deg dette landet til eiendom. Da sa han: Herre Herre, hvordan kan jeg vite at jeg skal eie det? 

    Da sa han til ham: Bring meg en tre års gammel kvige, en tre års gammel geit, en tre års gammel vær, en turteldue og en dueunge. Så hentet han alt dette til ham. Han skar dyrene midt over, og la det ene stykket av hvert dyr rett imot det andre. Men fuglene skar han ikke over. Rovfugler slo ned på de døde kroppene, og Abram jaget dem bort. Og det skjedde, da solen var ved å gå ned, at en dyp søvn falt over Abram. Se, redsel og et stort mørke kom over ham. Og han sa til Abram: Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme det folket som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods. Men du skal fare til dine fedre i fred, du skal bli begravet i en god alderdom. I det fjerde slektledd skal de komme tilbake hit. For ennå har ikke amorittene fylt sin ondskaps mål. 

    Og det skjedde, da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat, kenittenes, kenisittenes og kadmonittenes, hetittenes, ferisittenes og refa’ittenes, amorittenes, kana’aneernes, girgasittenes og jebusittenes land.”(1 Mosebok 15)

    Abram spurte Gud fra et oppriktig hjerte: "Hva er det du vil meg. Jeg går jo barnløs bort, uten noen annen arving enn Elieser fra Damaskus." Husk at Gud talte nå med et ærlig menneske, som ville ha et ærlig svar. Det er lov til å stille Gud ærlige spørsmål. Abram spurte - og Gud gav et klart og detaljert svar.

     

    Abram tok imot svaret og gjorde nøyaktig som Gud hadde sagt. Han gjorde til og med mer enn hva Gud hadde sagt. Han skilte stykkene fra hverandre, for HAN FORSTO AT GUD TALTE PAKTSPRÅK!

     

    Men denne pakten som ble inngått var egentlig ikke noen ny måte for Gud å omgås mennesker. Dette var bare en fortsettelse av den LØFTESPAKT som ble inngått med Adam og Eva, da Herren lot et stedfortredende offerdyrs blod dekke over menneskets synd og samtidig gav løftet om en FORLØSER.

     

    Men denne pakten med Abram var likevel spesiell, fordi ET FOLK begynte å bli til. Dette var et PAKTSFOLK, et folk som var født i Guds plan, et folk som FORLØSEREN skulle komme fra.

     

    Vi skal se nærmere på det symbolske innholdet i denne pakten. Gud sa: "Abram, jeg er ditt skjold og ditt vern; din lønn skal bli meget stor." For Gud er dette et annet uttrykk for å si: "Her et min KAPPE og mitt BELTE!" Gud hadde ingen fysisk kappe å tilby Abram, men ettersom kappen representerte personen som eide den, så betyr dette at GUD GAV SEG SELV TIL ABRAM!

     

    Gud sa: "Abram, her har du meg. Jeg er din skaper og Gud. Jeg tilbyr meg selv, alt hva Jeg er og hva Jeg har. Jeg er ditt skjold og din lønn. Jeg gir deg min hellighet og min rettferdighet. Jeg gir deg mitt liv, og LOVER DET EN BLODSPAKT KREVER dersom du aksepterer denne pakt med meg. Jeg skal stride for deg og beskytte deg. Om noen angriper deg, så angriper de MEG. Dine kamper er også mine. Din ætt skal bli til en velsignelse for hele verden. Jeg vil velsigne deg og ut fra deg - skape et stort folk."

     

    Men her oppstår et problem. Et juridisk problem, som strider imot de åndelige lover. Hvordan kan egentlig den skapte inngå en pakt med selve skaperen? Hvordan kunne egentlig et vanlig menneske, som en svak synder, stille seg ansikt til ansikt med Den Evige mellom kjøttstykkene - og foreta "paktsvandringen” (i åttetall) mellom dem? Og hva med alt det andre som hørte med ved inngåelsen av en pakt?

     

    Hvordan kunne Abram i sin urenhet inngå en pakt med Den Evige og Allmektige Gud i all sin renhetog herlighet? Hva hadde Abram å tilby Gud personlig?

     

    Jeg håper du kan følge meg i dette åndelige resonnement, idet jeg understreker at vi nå kommer til å forlate "melken" og gå litt dypere inn i "den faste føden". Min bønn er likevel at Den Hellige And skal levendegjøre Ordet så klart for oss at også denne delen av dette viktige budskapet kan bli "fordøyelig" for deg.

     

    ”Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å forklare, fordi dere er blitt sløve til å høre. For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde. For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn. Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt. La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom.”(Hebreerne 5:11 – 6:2)

    Hvordan kunne Abram være en verdig paktspartner for Den Evige? Ikke kunne han "redde Gud ut av en vanskelig situasjon". Om så Abram hadde eid alle jordens skatter og ofret dem til Gud, ville det allikevel ikke gjort ham til en verdig pakts- partner for Herren. Det eneste Abram kunne tilby Gud var sin tilbedelse! Dette er et åndelig prinsipp. VI kan heller ikke tilby Gud noe annet enn vår hengivenhet og tilbedelse.

     

    Derfor måtte Guddommen ordne denne pakten på egen hånd!

     

    ”Og det skjedde, da solen var ved å gå ned, at en dyp søvn falt over Abram. Se, redsel og et stort mørke kom over ham. Og han sa til Abram: Du skal vite for visst at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke er deres. De skal trelle for folket der, og de vil bli undertrykt og plaget i fire hundre år. Men jeg vil også dømme det folket som de skal trelle for, og deretter skal de dra ut med mye gods. Men du skal fare til dine fedre i fred, du skal bli begravet i en god alderdom. I det fjerde slektledd skal de komme tilbake hit. For ennå har ikke amorittene fylt sin ondskaps mål. Og det skjedde, da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat.”(1 Mosebok 15:12-18)

    Legg merke til vers 17. Bare en som var renkunne være en paktspartner for Gud. Derfor var det noen som tok Abrams plass og vandret den evige "åttetallsvandringen" med Gud. Det var "Den andre Adam" som tok Abrams plass!! 

     

    DENNE PAKTEN BLE ALTSA INNGÅTT MELLOM GUD OG JESUS! JESUS TOK ABRAMS PLASS OG INNGIKK EN PAKT SOM BLE OPPFYLLT PA GOLGATA!

     

    Jesus bekrefter selv dette, idet Han refererer til denne hendelsen i Johannesevangeliet.

     

    ”Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg.”  (Johannes 8:56)

     

    ABRAM SÅ JESU KRISTI DAG! Han så inn i selve forsoningen! Vi vet jo at Jesus er den evige mellommann mellom Gud og mennesker.

     

    ”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.”(1 Timoteus 2:5)

     

    Om det skulle inngås en pakt mellom Gud og mennesker, måtte jo hovedpersonen, forløseren og mellommannen være der! Det var jo Jesus som skulle betale den endelige prisen for at Gud og mennesker kunne forenes. PAKTEN BLE DERFOR SLUTIET MELLOM GUD OG JESUS KRISTUS! Jesus var den eneste som kunne være stedfortreder for Abram i pakten med Gud!

     

    Og her kommer et annet veldig viktig poeng inn i bildet. Vi vet ut fra det vi har sett angående blodspakter og paktspråk, at alle ufødte barn i Abrams ætt var innbefattet i denne pakten. Og hvem er Abrahams ætt? Jo, ALLE SOM TROR!!!

     

    ”For det var ikke ved loven Abraham eller hans ætt fikk det løftet at han skulle være arving til verden, men ved troens rettferdighet. For dersom de som holder seg til loven, er arvinger, da er troen blitt unyttig og løftet satt ut av kraft. For loven virker vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ikke noe lovbrudd. Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. 

     

    Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet. Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse.”  (Romerne 4:13-25)

     

    ”Alle er dere jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For dere, så mange som er døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og hører dere Kristus til, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet.” (Galaterne 3:26-29)

     

    Dermed ser vi hvor stor betydning denne pakten har for Guds menighet idag!

     

    Men tilbake til denne pakten mellom Gud og Abram. Vi vet at dyrene som ble delt opp og ofret, var symbolske representanter for dem som inngikk pakt med hverandre. Ofrene var skyggebilder av Jesus Kristus, som skulle komme som Guds Lam og borta verdens synd!

     

    ”Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!”  (Johannes 1:29)

    Vi ser senere at Gud åpenbarer seg for Abram igjen. Denne gangen beseglerGud den pakten Han har inngått med Abram, og som et tegn på denne blodspakten får Abram et nytt navn, nemlig Abraham.

     

     

    ”Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik. Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kana’ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud. Så sa Gud til Abraham: Du skal holde min pakt, du og din ætt etter deg gjennom sine slektledd.”(1 Mosebok 17,1-9)

    Vi har allerede sett at i en blodspakt var det vanlig at man endret på sine navn, slik at det fremgikk at man tilhørte hverandre. På hebraisk skriver man Guds navn uten vokaler: J H V H. Dersom man nå tar de tre første bokstavene i Abram (ABR), og legger til de to siste i Jehovah (AH), får du ABRAH. Hvis vi nå fullfører med de to siste bokstavene i Abram (AM), får vi navnet ABRAHAM = Far til mange folk.

     

    Med navnebyttet fulgte både autoritet og et løfte. Gud skiftet også navn, idet Han fra nå av kalte seg ABRAHAMS GUD (senere også Abraham, Isak og Jakobs Gud).

     

    ”Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud…”  (2. Mosebok 3,6)

     

     

     

     

    6. GUD SETTER ABRAHAM PÅ PRØVE

     

     

     

     

    Abraham og Gud hadde nå en pakt med hverandre. Dette var en bindende pakt, beseglet med blod. Gud hadde nå lovlig rett til å plassere en NY ADAM på jorden. Dette fordi Gud som paktspartner, eide de samme rettigheter som Abraham hadde på jorden. Derfor kunne Gud nå bruke Abrahams ætt i kjødet*, Israel, til å gjøre istand en kropp til den andre Adam. (*Vi er Abrahams ætt i Anden).

     

    Guds plan var å sende sin egen sønn, og Han visste at dette var nødvendig. Da tiden var inne ble Jesu kropp formet i Marias morsliv av Den Hellige And. Guds eget liv fløt i Jesu kropp, fordi Han var sendt av Gud som den nye Adam.

    Men før vi går videre på dette punktet, er det nok en viktig ting vi må ha med oss fra denne blodspakten mellom Gud og Abraham. Blodspakten krevde jo total overgivelse fra begge parter. Om Gud nå krevde at Abraham skulle ofre sin eneste sønn, ville han gå med på det?

     

    ”En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 

    På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

    Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.

    Herrens engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.” (1 Mosebok 22:1-18)

    OM ABRAHAM IKKE HADDE GÅTT MED PÅ Å GI DETTE ALLER STØRSTE OFFERET, VILLE HAN HA VANÆRET OG OPPHEVET HELE PAKTEN MED GUD!!!

     

    Før Gud kunne sende sin sønn, måtte Abraham stilles overfor den samme prøven på evig troskap! Og dette var en uhyre vanskelig prøve for Abraham. Han var jo 100 år gammel, og alle de løftene Gud hadde gitt ham, handlet jo om denne sønnen - Isak.

     

    Tenk litt over hvilke tanker som måtte rase i Abrahams hode. Hvordan skulle Guds løfter innfris, hvis løftessønnen nå måtte ofres? l en alder av 100 år kunne Abraham knapt nok håpe på å bli far en gang til. For ikke å snakke om Sara...

    Vi må forstå at det var verre for Abraham å ofre sin eneste sønn enn å ofre sitt eget liv! Å frivillig gjøre seg barnløs i en så høy alder var et virkelig stort offer! Man betraktet da sitt eget liv som helt mislykket.

     

    Et ordtak på den tiden lød: "Himmelen venter ikke på den som savner en sønn." (Vi vet at dette ikke stemmer, men vi må forstå hvordan Abraham som barnløs ville bli omtalt og behandlet av sine omgivelser).

     

    Derfor skjønner vi at Abraham virkelig beviste sin evige trosskap mot Gud og den pakten som var inngått, ved at han besto denne prøven.

     

    ”Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å reise opp fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.”  (Hebreerne 11:17-19)

     

    Legg nøye merke til hva som står her: "...han regnet med at Gud endog har makt til å vekke opp fra de døde. DERFOR fikk han jo sønnen tilbake - i dette ligger et forbilde... "

     

    Hvilket forbilde er det snakk om her? Jo, la oss se nærmere på denne trosprøven i 1. Mosebok 22. Gud talte til Abraham "den førstedagen". Vers 3 sier at Abraham "dro av sted tidlig neste morgen". Og vers 4 sier at: "...PÅ DEN TREDJE DAGEN da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte..." Legg merke til uttryket "på den tredje dagen".

     

    I DISSETREDAGENE VAR ISAK ALLEREDE SOM DØD Å REGNE FOR ABRAHAM, PÅ SAMME MATE SOM JESUS VAR DØD I TRE DØGN FØR HAN OPPSTO IGJEN PÅ DEN TREDJE DAGEN!!!  

     

    Dette er det sterke forbildet som Hebreerbrevet nevner...

    Deretter sverget Gud sin trosskap til Abraham.

     

    ”Herrens engel ropte så for andre gang til Abraham fra himmelen, og han sa: Jeg sverger ved meg selv, sier Herren: Fordi du gjorde dette, og ikke sparte din sønn, din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Din ætt skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du adlød mitt ord.”(1 Mosebok 22,15-18)

     

    Dette er noe av det sterkeste Gud noensinne har sagt til noe menneske. Og Gud holder ALLTID sitt ord!

     

     

     

     

    7. PAKTEN MELLOM DAVID OG JONATAN

     

     

     

     

    ”Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet.” (1 Samuel 18:1-4)

    Da Jonatan gav kappen sin sammen med sine krigsklær til David, var dette et ytre tegn på at han gav seg selv til David. Og da Jonatan gav sverdet, buen og beltet, forpliktet han seg til å forsvareog beskytte David på alle måter.

     

    Men dette var en vanskelig situasjon for både David og Jonatan, fordi Saul ved flere anledninger hadde prøvd å drepe David. Hver gang Saul så David, ble det sammenstøt og like ofte var det Jonatan som reddet sin venn David fra å gå i Sauls feller. Dette beviser at når man hadde inngått en blodspakt, døde man fra seg selv!

     

    Jonatan levde i en familie som hadde vendt seg fra Guds vilje, mens han selv på alle områder ville behage Gud og gjøre Guds vilje. Jonatans lojalitet var derfor rettet mot David, som levde i Guds vilje. 

     

    Men denne pakten skulle senere påvirke deres etterkommere, især Sauls ætt. Like etter  at pakten var inngått, fikk Jonatan en sønn som het Mefibosjet. Han ble født inn i Kong Sauls familie. Vi kan også tro at så lenge Saul og hans sønn Jonatan levde, ble Mefibosjet fostret på rett måte - som en prins.

     

    Men Jonatan fikk ikke leve så lenge. Han falt i striden sammen med sin far Saul. 

     

    ”Filistrene gikk til strid mot Israel, og Israels menn flyktet for filistrene. Det lå mange falne på Gilboa-fjellet. Filistrene forfulgte Saul og sønnene hans, og de drepte Jonatan og Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner. Og kampen ble hard der hvor Saul sto. Bueskytterne kom over ham, og ikke disse uomskårne skal komme og stikke meg ned og fare ille med meg! Men våpensveinen ville ikke, for han var for redd. Så tok Saul sverdet sitt og styrtet seg i det. Da våpensveinen så at Saul var død, styrtet også han seg i sitt sverd og døde med ham. Slik døde Saul og hans tre sønner, hans våpensvein og alle hans menn på en og samme dag.” (1 Samuel 31:1-6)

     

    David ble svært bedrøvet, og sørget over dette.

     

    ”Da Saul var død, og David var vendt tilbake etter at han hadde slått amalekittene, slo han seg til i Siklag i to dager. Da hendte det den tredje dagen at det kom en mann fra Sauls leir med flerrede klær og med jord på hodet. Da han kom til David, kastet han seg ned på jorden for ham. David spurte ham: Hvor kommer du fra? Og han svarte ham: Jeg har flyktet fra Israels leir. Da sa David til ham: Hvordan er det gått, fortell meg det! Han svarte: Folket flyktet fra slaget, og mange falt og mistet livet. Saul og hans sønn Jonatan er også døde. 

     

    Da sa David til den gutten som kom og fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og hans sønn Jonatan er døde? Gutten som kom med meldingen, svarte: Det falt seg slik at jeg kom opp på Gilboa-fjellet. Og der sto Saul og støttet seg på spydet sitt, mens vognene og hestfolket satte hardt inn på ham. Han snudde seg, og da han fikk se meg, ropte han på meg. Jeg svarte: Her er jeg. Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt. Da sa han til meg: Kom hit til meg og drep meg! For dødskrampen har grepet meg, men det er ennå liv i meg. Så jeg gikk bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke ville overleve sitt fall. Jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre.

     

    Da tok David og flerret klærne sine. Det samme gjorde alle de menn som var hos ham. De klaget og gråt og fastet helt til om kvelden over Saul og hans sønn Jonatan, og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet. Så spurte David gutten som var kommet med meldingen: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her. Da sa David til ham: Hvordan kunne du driste deg til å legge hånd på Herrens salvede, og drepe ham? Og David kalte på en av mennene sine og sa: Kom hit og hogg ham ned! Og han slo ham i hjel. Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: Jeg har drept Herrens salvede.

    Og David sang denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan. Han bød at Judas barn skulle lære sangen. Den heter Buen, og den er oppskrevet i «Den rettskafnes bok». 

    Din pryd, Israel, ligger drept på dine hauger. Å, at heltene skulle falle! Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Asjkelon, for da ville filistrenes døtre glede seg, de uomskårnes døtre ville juble! Dere Gilboa-fjell! Måtte det ikke falle dugg eller regn på dere! Måtte der ikke være marker som bærer korn til offergaver! For der ble heltenes skjold flekket med blod, Sauls skjold ble ikke salvet med olje. Aldri vendte Jonatans bue tilbake uten blod fra de falne eller fett fra de mektige. Aldri kom Sauls sverd umettet hjem. Saul og Jonatan, elsket og avholdt i livet, ble heller ikke skilt i døden. Hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver.  Dere Israels døtre! Gråt over Saul som kledde dere vakkert i purpur, som satte smykker av gull på deres klær. Å, at heltene skulle falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger. Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet. Å, at heltene skulle falle, og krigens våpen bli ødelagt!”  (2 Samuel 1)

    Da meldingen om Saul og Jonatans død nådde kongens hoff, ble det stor uro og forskrekkelse. Alle Sauls folk fryktet for sine liv nå, ettersom David skulle bli Sauls etterkommer på kongetronen. De hadde gjennom Saul fått den oppfatning at David var hoffets FIENDE, og at han sikkert kom til å drepe dem alle sammen så snart han fikk anledning til det.

     

    Så Sauls folk flykter dermed, i frykt for David. Og fostermoren som skulle ta hånd om Jonatans sønn, Mefibosjet, flyktet i all hast med den fem år gamle gutten. Men i alt hastverket under flukten, faller den lille gutten ned og blir lam.

     

    Jonatan, Sauls sønn, hadde en sønn som var lam i begge føttene. Han var fem år gammel da meldingen om Saul og Jonatan kom fra Jisre’el, og den kvinnen som passet ham, tok ham og flyktet. Men idet hun skyndte seg av sted, falt han ned og ble lam. Hans navn var Mefibosjet.” (2 Samuel 4:4)

     

    Mefibosjet hadde sikkert fått høre at hans liv sto i fare dersom David ble konge. Da guttens far og farfar var døde, flyktet familien (med guttens ulykke som følge) til et sted som het Lo-Debar. Der levde de et langt fra kongelig liv, blant de fattigste i landet. Det måtte være svært ydmykende for en prins (som jo Mefibosjet egentlig var) å leve et så bortgjemt liv, og i tillegg være lam. Vi må her huske at folk som var lam ble behandlet som dyr på deen tiden. De var ingenting verd for samfunnet.

     

    Mefibosjet hadde nok også fått høre at dersom David fikk tak i ham, så måtte han dø. De hadde vel også fortalt ham at det var Davids skyld at hans far Jonatan var drept. De som sto Mefibosjet nærmest, hatet og fryktet David, og ville ikke på noen måte bli oppdaget av ham. Vi kan derfor forstå at også Mefibosjet følte frykt, bitterhet og hat mot David. Han visste jo ingenting om at han egentlig sto i en blodspakt med Kong David...

     

    Sannheten var at da Jonatan inngikk pakt med David, var også Mefibosjet og alle Jonatans etterkommere inkludert i pakten. Dette betydde at Mefibosjet uten fare kunne blitt værende i kongens slott. Men dette visste han jo ikke! Det ble holdt skjult for ham av de som hatet David mest. På denne måten ble Mefibosjet holdt borte fra sine "paktsrettigheter".

    Men David kunne ikke glemme pakten med Jonatan. Hver dag så han merket i den høyre hånden sin. Han kunne ikke på noen måte stille seg likegyldig til denne pakten. David måtte være tro mot Jonatans blod - og mot hans ætt.

     

    ”David sa: Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld? Nå var det i Sauls hus en tjener som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen sa til ham: Er du Siba? Han svarte: Ja, din tjener heter så. Da sa kongen: Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham? Siba svarte kongen: Det er ennå en sønn av Jonatan, en som er lam i begge føttene. Kongen spurte ham: Hvor er han? Siba svarte kongen: Han er i huset hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar. Så sendte kong David bud og hentet ham fra Makirs, Ammiels sønns hus i Lo-Debar. Og da Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefibosjet! Han svarte: Her er din tjener.”  (2 Samuel 9:1-5)

    Da budet kom til Mefibosjet i Lo-Debar om at det kom folk fra Davids hus, var han nok overbevist om at det han hadde fryktet mest, nå ville bli en virkelighet. David hadde altså fått greie på at han levde, og var nå på vei for å drepe ham! Men da Mefibosjet ble ført skjelvende fram for Kong David, fikk han i stedet høre vennlige og oppreisende ord!

     

    ”Og da Mefibosjet, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefibosjet! Han svarte: Her er din tjener. David sa til ham: Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide. Du skal alltid ete ved mitt bord. Da kastet han seg ned og sa: Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg? Så kalte kongen på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: Alt som har tilhørt Saul og hele hans ætt, har jeg gitt til din herres sønn. Du skal dyrke jorden for ham, du og dine sønner og dine tjenere. Dere skal høste inn for ham, så din herres sønn kan ha brød å spise. Men selv skal Mefibosjet, din herres sønn, alltid spise ved mitt bord. Siba hadde femten sønner og tjue tjenere. Da sa Siba til kongen: Som min herre kongen befaler sin tjener, slik skal din tjener i alle måter gjøre. - David sa: Mefibosjet skal spise ved mitt bord som en av kongens sønner. Mefibosjet hadde en liten sønn som hette Mika. Og alle som bodde i Sibas hus, var Mefibosjets tjenere. Men selv bodde Mefibosjet i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.” (2 Samuel 9:6-13)

    Sagt med litt andre ord, var Davids budskap dette: "Mefibosjet, jeg vet at du ikke fortjener dette og du kan heller ikke gjøre deg fortjent til det jeg nå gjør for deg - ikke om du så hadde arbeidet for meg i tusen år. Dette har ingenting med din egen verdighet å gjøre. Jeg gjør dette FORDI JEG INNGIKK EN BLODSPAKT MED DIN FAR JONATAN, SOM UTØSTE SITT BLOD FOR DEG ENNA FØR DU BLE FØDT. Se på dette merket i hånden min. Hver gang jeg ser dette merket, tenker jeg på din far og den pakten jeg inngikk med ham. På grunn av denne pakten skal du nå være som en sønn for meg. Jeg vil gi din arv tilbake og velsigne deg. Jeg tilgir deg, og nå er mitt hus også ditt hus. Du skal sitte ved mitt bord og være min adopterte sønn."

     

    Dette er et direkte bilde på hva Gud gjorde for oss gjennom Jesu Kristi Forsoning! Vi har ikke fortjent å bli Guds barn. Men GUD INNGIKK EN BLODSPAKT MED OSS GJENNOM JESUS KRISTUS, FØR VI BLE FØDT!

     

    Naglemerkene i Jesu hender minner Jesus om den pris Han måtte betale for vår frelse. Nå er vi Guds barn. Vi er "adoptert" av Gud! Fra å være "lammet" av synd, er vi nå blitt konger og prester for Gud.

     

    ”Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn.” (1 Peter 2:9-10)

    ”For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.” (Romerne 5:17)

     

    DET ER DETTE EVANGELIET HANDLER OM! DETTE ER BIBELENS "RØDE TRÅD"!

     

    Man kan nå tenke seg at Mefibosjet møtte på folk som ville fordømme ham og si: "Hvem tror du at du er? Hva gjør du her? Vi vet nok hva du gjorde i Lo-Debar. Vi vet nok hvilke tanker du har hatt om kongen. Du passer ikke inn her."

     

    Men etter hvert som Mefibosjet skjønte hvorfor han var i kongens hoff, kunne han snu seg og si: "Ja, dere har rett. Jeg har gjort nøyaktig det dere sier, og mere enn det. Jeg kan fortelle dere værre ting om dere vil høre det. Men dere skjønner at dette forholdet til Kongen bygger IKKE på hva jeg har gjort eller ikke gjort. Jeg står i denne stillingen nå, fordi Kong David og min far, Jonatan, sluttet en BLODSPAKT med hverandre..."

     

    Ser du hvilke paralleller dette har til evangeliet? Vi er frelst kun av nåde, ikke ved egne gjerninger eller mangel på disse...

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Efeserne 2:8-9)

     

    Menneskenes situasjon idag minner mye om Mefibosjets situasjon i Lo-Debar. Selv om vi står i en blodspakt med Gud gjennom mellommannen Jesus Kristus, lever mange i "fryktens, angstens og bitterhetens Lo-Debar", istedet for å "leve og herske ved den ene - Jesus Kristus".

     

    Mange har, slik som Mefibosjet, gjennom djevelens løgner blitt "redd" Gud. Mange mennesker (til og med gode kristne) tror at Gud kommer for å straffe, hevne og til og med drepe. For et vrangbilde dette er i forhold til hva Guds Ord sier!

     

    ”Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og ha overflod.”  (Johannes 10:10)

     

     All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge.” (Jakob 1:17)

     

    Sannheten er at Gud har, gjennom blodspakten med sin menighet, satt oss fri fra verdens "sprukne brønner".

     

    "Og du, i kraft av blodspakten med deg setter jeg fangene dine fri fra brønnen uten vann." (Sakarja 9:11)

     

    Vi behøver derfor å befeste oss i Guds Ord, slik at vi vet hvilken betydning Jesu Forsoning har for oss. La oss derfor se nærmere på Den Nye Pakt i Jesu blod...

     

     

     

     

    8. DEN NYE PAKT I JESU BLOD

     

     

     

    1. Getsemane

     

     

    ”Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham. Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg. Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil. Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg! Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. 

     

    Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje! Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene. Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg.”(Matteus 26:36-46)

     

    Jesus hadde behov for å be, og Han ville at disiplene skulle våke sammen med Ham. Men Han hadde også behov for å være alene med Gud, og gikk derfor litt lengre inn i hagen. Denne gangen ba Han ikke på den trygge måten som Han hadde pleid å gjøre. Nei, Han ba under hard påkjenning, og ynket seg innfor Gud. Da Jesus etter en stund gikk for å se til disiplene, så de at Han svettet blod!

     

    ”Han har i sitt kjøds dager, med sterke skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.” (Hebreerne 5:7-8)

     

    Jesus visste hva det gjaldt. Han var menneskesønnen, og hadde på alle måter identifisert seg med menneskene.

     

    ”...han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.” (Filipperne 2:6-8)

     

    Han visste også om menneskenes store gjeld til sin skaper, og det var kun Han som kunne betale denne skylden, fordi Han var hellig og feilfri. Men – Å hvilken pris det var!! Han skulle forløse menneskene ved å gi sitt eget liv for dem! Han måtte lide korsets utrolige smerte og "merkes med dødens merke".

     

    Vi må derfor "se" dette ved Den Hellige Ånds lys og åpenbaring. Man kan spørre seg hvorforJesus kom inn i en slik dødsangst? Var ikke alt forutbestemt før verdens grunnvoll ble lagt? Hadde ikke Jesus forlengst akseptert korsets vei?

     

    ”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.” (Efeserne 1:4)

     

    hvorfor skulle da Jesus spørre Gud om dette "dødens beger" kunne tas fra Ham?

     

    Vi må forstå at allerede her i Getsemane trer Jesus inn i rollen som vårt offerlam! Jesus blir presentert for byrden av hele verdens synd! Det er ikke bare en sterk fysisk smerte, men også en ubeskrivelig åndelig smerte. Dette var en smerte som Jesus aldri før hadde kjent maken til. Vi må huske at Jesus hadde selv aldri gjort noe galt. Men her går Han inn i rollen som vår forløser, vårt "påskelam".

     

    Men skjedde ikke dette på korset da, spør du kanskje? Jo, det var på KORSET Jesus tok våre synder og avvepnet djevelen. Men det som skjedde i Getsemane var atden vei Jesus skulle gå, gjennom korset og graven, ble endelig akseptert!

     

    Det er riktig at dette var forutplanlagt og bestemt av Guddommen, før verdens grunnvoll ble lagt. Men her gjorde Jesus som menneske sin siste overgivelse til denne evige frelsesplan. Jesus hadde tidligere som SANN GUD overgitt seg til denne planen.

     

    Da sa jeg: Se, jeg kommer, i bokrullen er det skrevet om meg.Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.” (Salme 40:7-8)

     

    Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud.” (Hebreerne 10:5-7)

     

    Men nå, ettersom Han hadde avkledd seg det guddommelige og blitt et menneske, måtte Han overgi seg til denne frelsesplan som SANT MENNESKE!!! (Vi må huske at Jesus omtales som både "sann Gud" og "sant menneske"). Jesus opplevde denne dødsangsten som SANT MENNESKE (Menneskesønnen) og ikke som SANN GUD (Guds sønn). Ser du forskjellen?

     

    ”For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.”  (1 Timoteus 2:5)

     

    Vi har allerede sett på de krystallklare versene i Filipperne 2, men repeterer de igjen:

     

    ”han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.” (Filipperne 2:6-8)

     

    For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.”(1 Korinter 15:21-22)

     

    Derfor kan vi virkelig forstå hvorfor Jesus opplevde denne trosprøven så hard som evangeliene beskriver. Er det å undres over at et "menneske" gruer seg overfor en slik umenneskelig lidelse og prøve? For det var som MENNESKE Jesus kjempet denne kampen for oss!

     

    Men takk Jesus! Jan overgav seg i ett og alt til Faderens vilje! 

     

    ”For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg.” (Johannes 6:38)

     

    Og derfor ble denne byrden pålagt Jesus fra dette øyeblikk av. Og allerede her (i Getsemane) begynner det dyrebare Jesu blod å renne for vår skyld...

     

     

    2.  Fanget og dømt til døden

     

     

    De som hadde tatt Jesus til fange, førte ham til øverstepresten Kaifas, hvor de skriftlærde og de eldste var samlet. Men Peter fulgte etter ham på avstand, helt til gårdsplassen hos øverstepresten. Der gikk han inn og satte seg sammen med vaktene for å se hvordan det hele ville ende. Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe falske vitneutsagn mot Jesus for å kunne dømme ham til døden. Men de fikk ikke noe på ham, enda mange sto fram og vitnet falskt. Til sist kom det fram to som sa: «Denne mannen har sagt: 'Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.'» 

     

    Da reiste øverstepresten seg og sa til ham: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» Men Jesus tidde. Øverstepresten sa da: «Jeg tar deg i ed ved den levende Gud. Si oss: Er du Messias, Guds Sønn?» Jesus svarte: «Du har sagt det. Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.» Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Han har spottet Gud! Hva skal vi med flere vitner? Nå har dere jo hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» De svarte: «Han er skyldig til å dø.» Så spyttet de ham i ansiktet og slo ham med knyttnevene. Noen slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet for oss, Messias. Hvem var det som slo deg?» (Matteus 26:57-68)

     

    Like etter blir Jesus grepet av soldater, etter at Judas hadde forrådt Ham. Så blir Jesus ført fram for Øverstepresten. Denne kalte sammen til en ulovlig domstol midt på natten, og Jesus ble dømt til døden. De skulle la Ham korsfestes fordi Han hadde "spottet Den Høyeste Gud, ved å påstå at Han var Messias - Guds sønn.

     

    Jesus ble så ført fram for landshøvdingen. Og landshøvdingen spurte ham: «Er du jødenes konge?» «Du sier det,» svarte Jesus.  Men da overprestene og de eldste kom med sine anklager mot ham, svarte han ikke et ord. Da sa Pilatus til ham: «Hører du ikke alt de vitner mot deg?» Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette, og landshøvdingen var svært forundret. Hver høytid pleide landshøvdingen å gi en fange fri, den folket ønsket. 

     

    På den tiden hadde de en beryktet fange som het Barabbas. Pilatus spurte nå folkemengden som hadde samlet seg: «Hvem vil dere at jeg skal gi dere fri, Barabbas eller den Jesus som kalles Messias?» For han visste at det var av misunnelse de hadde utlevert Jesus. Mens han satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: «Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld.»

     

    Men overprestene og de eldste fikk overtalt folkemengden til å kreve Barabbas frigitt og Jesus drept. Landshøvdingen tok igjen til orde og sa: «Hvem av de to vil dere at jeg skal gi dere fri?» De svarte: «Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Alle som én ropte: «Han skal korsfestes!» Han spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Han skal korsfestes!»

     

    Da Pilatus så at ingenting nyttet, men at uroen bare økte, tok han vann, vasket hendene mens mengden så på, og sa: «Jeg er uskyldig i denne mannens blod. Dette blir deres sak.» Og hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.» Da ga han dem Barabbas fri, men Jesus lot han piske og overga ham til å bli korsfestet. 

     

    Landshøvdingens soldater tok da Jesus med seg inn i borgen og samlet hele vaktstyrken omkring ham. De kledde av ham og hengte en skarlagenrød soldatkappe på ham, flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og ga ham en stokk i høyre hånd. De falt på kne foran ham, hånte ham og sa: «Vær hilset, du jødenes konge!» Og de spyttet på ham, tok stokken og slo ham i hodet. Da de slik hadde hånt ham, tok de av ham kappen og kledde ham i hans egne klær. Så førte de Jesus bort for å korsfeste ham.” (Matteus 27:11-31)

     

    Ettersom jødene ikke hadde lov til å korsfeste noen, førte de Ham til den romerske landshøvdingen, Pontius Pilatus. Og vi kjenner til hvordan de etterhvert fikk overtalt Pilatus til å dømme Jesus til korsfestelse. Men Pilatus kunne egentlig ikke finne Jesus skyldig til en slik straff. Han hadde helst sett at Jesus ble sluppet fri. Men prestene hadde egget opp folkehopen til å rope: "HAN SKAL KORSFESTES!"

     

    Glem ikke at Jesus gjorde dette for deg! HAN LOT SEG FANGE FOR AT DU SKULLE GA FRI! - HAN BLE DØMT FOR AT DU SKULLE BLI FRIKJENT - AV GUD!

     

     

    3. Korsfestet - i vårt sted

     

     

    Klokken ni om morgenen, den 14. april, ble Jesus ført til Golgatahøyden for å korsfestes.Korset ble lagt på skuldrene Hans, på samme måte som offerveden en gang ble lagt på skuldrene til Isak. Offeret bar selv offerveden. Deretter ble Jesus naglet til korset og korset ble reist opp.

     

    Men klokken tolv hendte det noe merkelig: Hele jorden ble formørket!

     

    ”Fra den sjette time falt det et mørke over hele landet helt til den niende time.” (Matteus 27:45)

     

    Det var her at "Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss, for at vi i HAM skulle få Guds rettferdighet". (2 Korinter 5:21)

     

    Gud lot skylden som vi alle hadde, RAMME HAM! STRAFFEN BLE LAGT PA JESUS FOR AT VI SKULLE HA FRED!!! (Jesaja 53)

     

    JESUS UTØSTE SITT BLOD OG GAV SITT LIV FOR VÅR SKYLD, SLIK AT VI KUNNE VINNE TILBAKE DEN POSISJON SOM MENNESKET HADDE FØR SYNDEFALLET. MEN DENNE POSISJON KAN VI KUN LEVE I VED A GJØRE JESUS TIL FRELSER OG HERRE I VÅRE LIV. FOR INGEN KOMMER TIL FADEREN UTEN VED JESUS! (Johannes 14:6) (Romerne 5:17)

     

    Dette er den store hemmeligheten med Blodspakten på Golgata.

     

    La oss se på Det Nye Testamentes ord for pakt, det greske ordet DIATHEKE. Det er nemlig dette ordet Jesus selv bruker for pakt.

     

    “For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.” (Matteus 26:28)

     

    Dette ordet har en helt annen betydning enn det ordet vi så fra Det Gamle Testamente, nemlig det hebraiske ordet BERITH. Dette ordet betydde en GJENSIDIG OVERENSKOMST, dvs. "like for like". Begge parter skulle gjøre alt for den andre. De hadde et gjensidigforpliktet ansvar overfor hverandre.

     

    Men Det Nye Testamentes ord for pakt, DIATHEKE, betyr en ENSIDIG PAKT der det bare er den ene parten som har noe å gi! DETTE ER DEN NYE PAKTEN l JESU BLOD, AT JESUS SLUTTET EN ENSIDIG PAKT MED MENNESKENE - AV BARE NÅDE!

     

     

    “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Efeserne 2:8) 

     

    Vi hadde ingenting å gi, bortsett fra en masse synd og skyld. Jesus hadde alt å gi, og det var bare Han som kunne betale vår enorme syndeskyld! Og dette kostet Jesus ALT...

     

    Vi må ikke dermed fornekte det vi allerede har påpekt. Nemlig at Guds pakt med Abraham har en direkte sammenheng med Jesu Blodspakt. Vi jo bevist at Abraham virkelig gav noe til Gud, idet han i sitt hjerte ofret sin eneste sønn (i sitt hjerte, ikke rent fysisk). Jamen, da var jo ikke Jesu pakt ensidig, sier du kanskje? 

     

    Jo, fordi Jesus var Abrahams stedfortreder innfor Gud, på samme måte som Han er din og min mellommann innfor Gud.

     

    “Og det skjedde, da solen var gått ned og mørket kom, se, da var der en rykende ovn, og luende ild for fram mellom offerstykkene. Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv like til den store elven, floden Frat.” (1 Mosebok 15:17-18)

     

    “For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.”(1 Timoteus 2:5)

     

    Golgatapakten er en gjensidig pakt i den betydning at vi er korsfestet med Kristus og lever for Ham, mens Han lever for oss.

     

    “Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20)

     

    Men den er enda mere en ensidig pakt, fordi vi aldri kunne gjøre oss fortjent til den. Frelsen er en Guds gave, av bare nåde. Jesus beskriver dette slik: "...dere har ikke utvalgt meg, men Jeg har utvalgt dere..." (Johannes 15:16)

     

     

    4. Vi har fått Guds type liv - gjennom blodspakten

     

     

    “Jesus sa da til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere! Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke. Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham. Likesom den levende Faderen har sendt meg, og jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg. Dette er brødet som er kommet ned fra himmelen - ikke slik som fedrene åt, og døde. Den som eter dette brødet, skal leve i evighet.” (Johannes 6:53-58)

     

    Når vi aksepterer den nye pakt i Jesu blod, innebærer det at vi blir delaktige i det samme slags liv som Jesus levde. Det greske ordet ZOE betyr: "evig liv" eller "Guds type liv". Gud elsket oss så høyt at Han sendte sin sønn til oss, for at hver den som tror på Ham ikke skal gå fortapt men ha (eie) evig liv.

     

    “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Johannes 3:16)

     

    Dette livet er ZOE; Guds type liv!

     

    “Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.” (Johannes 5:24-26)

     

    Vi har fått del i guddommelig natur. Guds egen natur flyter på innsiden av oss!

     

    “Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten.” (2. Peter 1:3-4)

     

     

    5. Livet (sjelen) er i blodet

     

     

    ”For kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler. For blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det.” (3 Mosebok 17:11)

     

    Bibelen sier at menneskets liv er i blodet. Noen oversettelser bruker uttrykket "sjelen er i blodet". Begge deler er nok riktig. Den engelske King James oversettelsen fra 1611, som er en av de eldste og mest annerkjente oversettelser, sier: "For kjødets liv ER i blodet; og Jeg har gitt dere det på alteret til å gjøre soning for deres sjeler, for det ER blodet som gjør soning for sjelen."

     

    Vi har enda et bibelvers som taler om det samme. (1. Mosebok 9:4) "Bare kjøtt med dets sjel i, DET VIL Sl BLODET, skal dere ikke ete..." Her sier den samme King James oversettelsen: "Men kjøtt med livet i, som er BLODET derav, skal dere ikke spise."

     

    Dette forsterker bildet fra Golgatapakten enda mer. Da Jesus gav sitt blod, gav Han dermed sitt liv. Da Jesu blod rant ned på korset og på marken nedenfor, var det JESU EGET LIV SOM BLE UTTØMT! Vi kan også si at det var Jesu "sjel" som rant nedover korset. Da Jesus så gikk inn i Den Himmelske helligdom med sitt eget blod, var det samtidig Jesu liv eller Jesu sjel som ble frambrakt på det himmelske alter.

     

    ”Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”  (Hebreerne 9:11-14)

     

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod.I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.” (Hebreerne 9:24-26)

     

    La oss se på en ting til i denne forbindelse. Bibelen sier at blodet "taler". Først ser vi dette i forbindelse med at Abels blod ropte til Gud fra marken, etter at Kain hadde slått ham ihjel.

     

    ”Men han sa: Hva har du gjort? Røsten av din brors blod roper til meg fra jorden.” (1. Mosebok 4:10) ·

     

    Deretter ser vi at også Jesu blod taler, og det sterkere enn Abels blod.

     

    ”…til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blodet som taler sterkere enn Abels blod.” (Hebreerne 12:24)

     

    Så blodet taler, fordi livet eller sjelen er i det.

    Men hvorfor taler Jesu blod sterkere enn Abels blod?

       * Abels blod skrek etter rettferdighet!

       * Jesu blod forkynner nåde over nåde!

     

     

        6.  Sann Gud og sant menneske

     

     

    ”Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme. Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike. Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.” (Matteus 26:26-30)

     

    Vi har allerede belyst dette poenget i forbindelse med det Jesus gjorde i Getsemane. Men vi trenger å gå litt dypere inn i dette. Da Jesus satt til bords og spiste paktsmåltidet sammen med disiplene, var Han der som den guddommelige Messias, og Han inntok derfor "Messiasplassen" ved bordet.

     

    Denne plassen pleide alltid å stå tom, ettersom den skulle minne jødene om den kommende Messias. Men Jesus inntok denne plassen fordi Han er Messias! Deretter tok Han brødet og drakk vin fra det beger som ingen kunne drikke av, fordi det var reservert for Messias. Dette begeret kalles "velsignelsens beger".

     

    ”Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme?” (1 Korinter 10:16)

     

    Jesus representerte her Gud overfor menneskene, og inngikk en pakt med oss som sann Gud (Guds Sønn).Men like etter dette gikk Jesus ut som sant menneske (Menneskesønnen), og betalte prisen for vår forløsning!

     

    Bare som Menneskesønnen var Han "dødelig" og berettiget til å ta vår straff. Derfor kunne også Gud opphøye Ham og gi Ham navnet over alle navn.

     

    ”...han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.” (Filipperne 2:6-11)

     

    Det ble altså inngått en pakt, en kontrakt mellom Gud og menneskeslekten gjennom Jesus Kristus. Som Sann Gud sluttet Han en pakt med oss, og som sant menneske sluttet Han en pakt med Gud! Jesus er mellommannen.

     

     

    7.  Pakten er evig og uoppsigelig

     

     

    “Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død.” (Hebreerne 9:15-17)

     

    Gjennom Jesu død, ble vi overrakt et testamente. Vi fikk den arv som var lovt ved at den vi skulle arve, døde. Testamentet (Guds Rike, med frelse og evig liv) ble først gyldig da Jesus døde for oss. Gud og menneskene ble nå forenet. Gud er nå vår Far og vi er Hans barn. Vi er kommet inn i Guds familie, der Jesus er vår bror og vi som tror er hverandres søsken...

     

    Denne pakten er evig og uoppsigelig! Gud har selv avlagt edpå at Han for alltid vil stå ved denne pakten. Vi kan derfor gjennom å lære denne pakten å kjenne, "vite hvor vi har Gud" og dermed bli trygg i Gud.

     

    “For da Gud ga Abraham løftet, sverget han ved seg selv - han hadde jo ingen større å sverge ved - og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik! Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt. Mennesker sverger jo ved den som er større, og for dem er eden en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse. Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart sin uforanderlige vilje, bekreftet han det med en ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to uforanderlige ting, som utelukker at Gud kunne lyve - vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håpet som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det innerste, bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.  (Hebreerne 6:13-20) 

     

    8.  Våre arverettigheter er knyttet til navnet Jesus

     

     

    “Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn. Men er vi barn, da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.” (Romerne 8:16-17)

     

    Vi er Guds barn. Dermed er vi Guds "arvinger" og Kristi "medarvinger". Vi har fått alle Guds løfter gjennom Jesus.

    “Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?” (Romerne 8:32)

     

    “For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss.” (2 Korinter 1:20)

     

    Alt det Gud lovte Noa, Abraham, Isak, Jakob, Moses, Josva, David, Salomo, Daniel, Peter, Paulus eller Johannes: ALT TILHØRER DEG GJENNOM JESUS KRISTUS! Å være i pakt med Gud Fader betyr at du ikke mangler noen ting! Gud sier til deg: "...Du er jo alltid hos meg. Alt mitt er ditt..."

     

    “Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!” (Lukas 15:31)

     

    Vi kan lese noen helt fantastiske løfter i Det Gamle Testamente. 2 Mosebok 23:25-26 ; 5 Mosebok 28:1-14 ; Salme 1:1-4 ; Salme 23 ; Salme 91; Salme 103:1-13 ; Jeremia 29:11 ; Jeremia 31:3 og Sefanja 3:17 er noen eksempler. 

     

    Men la oss da ikke glemme at Den Nye Pakt er enda bedre og hviler på bedre løfter enn alle de herlige løfter vi finner i Det Gamle Testamente!

     

    “Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.” (Hebreerne 8:6)

     

    Men Jesus viser oss at nøkkelen til å tilegne seg alle disse løftene ligger i Jesu navn! Disse løftene ble jo gitt til Israels barn og tilhører egentlig dem.Likevel er det altså slik at også vikan få del i disse løftene – ja tilmed enda bedre løfter! Hvordan? Jo, vi må BE til Faderen i JESU NAVN!

     

    “Og på den dagen skal dere ikke spørre meg om noe. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen.” (Johannes 16:23-24)

     

    Dette er paktsspråk! Navnet Jesus er paktsnavnet som gir oss adgang til paktsrettighetene, nemlig "all åndelig velsignelse i himmelen".

     

    “Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.” (Efeserne 1:3)

     

    Faderen holder ikke noe tilbake for den som kommer til Ham i Jesu navn. Vi kommer da på Jesu vegne, med Hans navn som Jesu egen fullmakt! Da er det som om Jesus selv kommer innfor Gud. Vi kommer nemlig i Jesu navn, dvs. på vegne av Jesus! Vi har fått denne nøkkelen, så la oss derfor anvende den til å låse opp døren til Blodspaktens skattekammer..

  • 19 Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.
    20 Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.
    21 Og vi har en stor prest over Guds hus.
    22 Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.
    23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som ga løftet.
    24 Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger,25 og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg.
    - Heb 10,19-25

     

    Her tales det om en ny og levende vei, som Kristus har innvidd for oss. Ved Jesu blod har vi adgang til å gå inn i helligdommen, ikke en som er gjort med hender, men selve himmelen. Vi kan gå dit hvor Gud Fader har sin trone, der Jesus sitter ved hans høyre side, som den store yppersteprest.

    Vi har også frimodighet til å benytte oss av denne adgang, og denne har vi også ved Jesu blod. Uten dette middel ville det vært umulig for oss å komme fram for den levende Gud.


    Himmelen er jo selve målet for oss som kristne. Dit skal vi til slutt. Men det er også herlig at vi, mens vi er på jorden, kan ha adgang til himmelen.

    Det å be til Gud er intet mindre enn å gå i inn i himmelen i sin ånd. Vi kan legge fram alle våre begjæringer for Herren, ja, tale med ham. Bønn er noe mer guddommelig enn vi riktig forstår.

    Kristi forsoning er selve skapergrunnlaget for bønnens liv.Uten denne ville vi ikke hatt noen adgang til Gud. Men ved den kan enkle mennesker trede fram for Gud.

    Vi kan ikke finne i Skriften at mennesket ba før fallet. Våre første foreldre hadde samfunn med Gud i Edens hage, men de ba ikke til ham. Det var først etter fallet og etter at det første løftet om forsoningen var gitt at menneskene begynte å be. Den første gang vi hører om bønn er i 1. Mos. 4,26:

    "Set fikk en sønn og kalte ham Enosj. På den tiden begynte de å påkalle Herrens navn."

    Da dette skjedde, hadde det første løftet blitt uttalt:

    "Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl." - 1. Mos. 3,15

    Kristus skulle komme, og han skulle ødelegge djevelens lumske planer med menneskeheten. Jesus Kristus skulle ikke bare forstyrre hans planer. Han skulle knuse hans "hode". Dette gjorde han og åpnet dermed adgangen til frelse med sitt blod på korset.

    Da Enosj ble født begynte påkallelsen til Gud. Dette er nokså betegnende, for Enosj betyr svakhet, udugelighet og hjelpeløshet. Det er når en kommer dit, at en begynner å be. Og det står så herlig at "For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst."(Rom 10,13). Alle som har gjort dette ned gjennom tidene har fått oppleve sannheten av det.

    Gud innførte en nådetilstand i den gamle pakt, så alle de gammeltestamentlige hellige ble født på ny ved troen på det som skulle komme. Vi blir det ved troen på det som er skjedd - på Golgata. Abraham, Enok, David og de andre ble rettferdiggjort i troen på det som skulle komme.


    I Hebreerne kapittel 11, er det beskrevet mange troshelter. Der står det om disse gamle:

    "I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden." - Heb 11,13

    Ved gudstjenesteordningen som kom i stand ved Moses, ordnet også Gud en "taleforbindelse" med seg, og dette var det viktigste i hele gudstjenesten. Tabernaklet besto av tre hoveddeler: Forgården, det hellige og det aller helligste. I forgården hadde de alminnelige mennesker adgang, i det aller helligste var det bare ypperstepresten som hadde adgang, en gang i året, på den store forsoningsdagen, Yom Kippur. Der inne i det aller helligste sto paktens ark, og lokket på denne ble kalt nådestolen. Her sto to kjeruber, som hadde vinger som vendte mot hverandre.

    Når vi gjennom forhenget kommer inn i "Det aller helligste" møter det oss bare en synlig gjenstand: Paktens ark med nådestolen.

    Mange har stusset ved at Hebr. 9,3-4 plasserer røkofferalteret i Det aller helligste, mens 2 Mos. 30 plasserer det i "Det hellige". Enkelte har ment at det her foreligger en åpenbar feil. For røkofferalteret kunne umulig stå på to steder samtidig.

    Men dette kan vi ta med ro, for saken lar seg lett forklare.

    Som vi vet falt tjenesten i Tabernaklet i to akter. Den første var forlikelsestjenesten som fant sted ved kobberalteret og ved nådestolen i Det aller helligste. Og den ble utført bare én gang om året. Den andre del var den daglige tjeneste som foregikk i "Det hellige". Og det var i forbindelse med denne tjeneste at presten brente røkelse på røkofferalteret.

    På forsoningsdagen ble det ikke forrettet noen tjeneste ved røkofferalteret i "Det hellige". Men da tok Aron varme glør i et ildkar fra røkofferalteret - og røkelse og gikk innenfor forhenget og brente røkelse i dette karet foran nådestolen. På denne måte ble røkofferalteret en dag i året representert i Det aller helligste ved røkelseskaret. Da er det klart, at det er tjenesten på forsoningsdagen, og ikke den daglige tjeneste som Hebreerbrevet sammenligner med Kristi tjeneste, er det selvsagt, at vi må finne røkofferet i "Det aller helligste".

    I røkelseskaret var helligdommens ild tent, og lysskinnet fra denne det eneste lys i det aller helligste. Det fantes ingen annen lyskilde. Når ypperstepresten gikk inn i helligdommen på den store forsoningsdagen, ventet hele menigheten utenfor. Presten stenket blodet på nådestolen og la av kryddersalven på helligdommens glør. Da steg det sakte en ild opp, og røyken steg opp under kjerubenes vinger. Gud hadde sagt at i denne stund ville Gud komme sammen med presten og si ham det han skulle gå ut til folket med. Dette kan en lese om i 2. Mos. 25, 22 og 30, 36.

    I Johannes´ åpenbaring leser vi om hva røkelse er et symbol på:

    "1 Da Lammet åpnet det sjuende seglet, ble det stillhet i himmelen omkring en halv time.2 Og jeg så de sju englene som står for Gud, og det ble gitt dem sju basuner.3 En annen engel kom og sto ved alteret. Han hadde et røkelseskar av gull. Og det ble gitt ham en stor mengde røkelse for at han skulle legge den til de helliges bønner på gullalteret foran tronen.4 Og røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner." - Åp. 8,1-4

    Vi skal ikke her gå videre inn på dette i Johannes Åpenbaring, men vi kan se at de helliges bønner er som røkelse. Det står at røken av røkelsen steg fra engelens hånd opp for Gud sammen med de helliges bønner.

    Dette er det fineste og klareste bilde vi har i Det gamle testamente på vårt bønneliv. Gjennom blod og røkelse hadde de samfunn med Gud. Gjennom forsoningen i Kristus Jesus har vi fått denne herlige bønneforbindelsen med Gud.

    Ute i forgården sto folket og ventet på å høre lyden av yppersteprestens trinn. Han hadde gullbjeller og granatepler nederst på kanten av sin kjortel, så de kunne høre ham når han kom. Det var en fin lyd! Det er alltid en fin lyd med det guddommelige! Når han kom ut tilsa han dem syndenes forlatelse for et helt år. Deretter la han den aronittiske velsignelsen på dem.

    Jesus utførte også sin forsoning i bønnens ånd. I Heb. 5,7-9 heter det at Jesus frambar bønner og tårer og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Da han var fullendt i sin lidelse ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.

    "7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.s8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham,10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis." - Heb 5,7-10

    I sin fornedring kunne han stadig tale med sin Far, i bønn. Derfor står det også så mye i Bibelen om at Jesus bad. Forbindelsen var så klar at han kunne si: "Jeg og Faderen er ett." (Joh 10,30). Ved Lasarus grav kunne han si: "Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg..."(Joh 11,41f)Jesus gjorde alle sine gjerninger ved den Hellige Ånds bistand. Å studere Jesu bønneliv er noe av det finste man kan gjøre, og det er han som er vårt store eksempel også på dette området. Når vi ser på dette, så kjenner vi vel også trangen til å be som disiplene: "Herre, lær oss å be."(Luk 11,1)

    I Getsemane tok han med seg tre av disiplene sine, Peter, Jakob og Johannes. Han ville at de skulle være med i bønn. Selv slet han seg fra dem og begynte sin svære bønnekamp. Disiplene sovnet under byrden, og Jesus vekket dem og oppfordret dem igjen, men enda en gang sovnet de. Jesus ba: "Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din." - Lukas 22,39-46

    Det er som om han vil si: "Er det en annen måte jeg kan redde verden på, en annen vei å gå, så la meg gå den, hvis ikke, så la din vilje skje!" Det står at en engel kom og styrket Jesus. Engelen ba ikke og tok ikke bønnekampen fra ham, for etter dette ba Jesus enda mer inntrengende. Og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.

    Hva besto denne styrke i, som Jesus her fikk? Jeg tror at engelen hadde med seg et svar fra Faderen på Jesu bønn: "Om du vil, så la dette begeret gå meg forbi!" Jeg tror at Faderen ga Sønnen beskjed om at han skulle seire, det skulle komme en herlig frukt av denne kamp. I den evige verden skulle det stå en skare ved hans side, frelst fra evig død.

    Fra dette øyeblikk er det noe så majestetisk over Jesus. Tidligere har han sagt at han engstet seg, gruet seg og var forferdet, men fra nå av er alt strøket av ham. Følg ham hele veien videre og du vil se at dette er rett. Han var Mesteren, Kongen, den suverene.

  •  

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

     

    På Golgata og i Jesu forsoningsverk skjedde det en fantastisk "byttehandel" mellom Jesus og oss. Jesus tok vår skyld og vår straff. Han tok vår plass og samtidig gav Han oss sine himmelske velsignelser og rettigheter.

     

    Jesus ble det vi var og vi ble det Han var. Han var det vi skulle slippe å være og Han bar det vi skulle slippe å bære.

     

    Vi skal gå nærmere inn på rekkevidden av denne "byttehandelen" og se på hva Jesus egentlig har tilveiebrakt for oss.

     

     

     

     

    1.  GJORT TIL SYND SÅ VI SKULLE FÅ GUDS RETTFERDIGHET!

     

     

     

     

    ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.”( 2Korinter 5:21) 

     

    Jesus ble det vi var, og vi ble det Han var! Han ble gjort til synd for oss (dvs. tok på seg våresynder og ble et syndoffer i vårt sted) for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet!Kan du se det? Jesus hadde Guds egen rettferdighet, mens vi hadde syndens fortærende byrde og anklage over oss.

     

    Men Jesus tar på seg våre synder. Han tar synden og straffen i vårt sted! Og så gir Han oss den rettferdighet som han selv hadde!! Vi har dermed fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!!

     

    Guds rettferdighet = den rettferdighet som Gud selv har! Jeg vet dette får det til å knake i tankene, men faktum er at dette gjør oss like rettferdige som Gud selv er!!

     

    Dette kan få de fleste til å steile, men vi må bøye oss for at Guds Ord faktisk sier dette. Men hemmeligheten til dette ligger ikke i vår "egenrettferdighet", men i det faktum at Jesus er vår rettferdighet.

     

    ”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.”(1 Korinter 1:30)

     

    ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.”(Romerne 5:1)

     

    Gud har dermed kledd oss i "rettferdighetens klær" og·satt oss i "rettferdighetens tjeneste".

     

    “For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod. Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt. Hvor mye klarere stråler ikke da glansen fra Åndens tjeneste? For hadde fordømmelsens tjeneste en herlig glans, så må den rettferdighetens tjeneste stråle med en enda rikere glans. Ja, det som den gang strålte så klart, har nå helt mistet sin glans. For nå stråler en herlighet som er så uendelig mye klarere. Men når det som tok slutt, strålte så herlig, hvor mye herligere er ikke da glansen av det som består?”(2 Korinter 3:3-11)

     

    I Kristus framstår vi som hellige og ulastelige for Gud!

     

    ”For i ham (Krisus) har han (Gud) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.”(Efeserne 1:4)

     

    ”Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forsont med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir…”(Kolosserne 1:21-23)

     

    Legg merke til hva som står her. Gjennom frelsen blir vi av Jesus framstilt for Gud som hellige, ulastelige og ustraffelige! Men det er en betingelse, nemlig at vi "blir ved i troen, grunnfestet og faste..." Vi må derfor kjenne til vår posisjon gjennom korset, og leve ut fra denne posisjonen.

     

    Dette betyr at den rettferdige kan stå i Guds nærhet uten følelse av skyld og skam, som om synd aldri har eksistert!

    Men dette er selvsagt Gudsverk, ikke vårt eget.

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.”(Efeserne 2:8-9)

     

    ”For det er Gud som virker i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.”(Filipperne 2:13)

     

    Vi skal også legge merke til at disse versene sier at dette er noe som Gud har gjort. Det er ikke noe som vi skal få når vi kommer til himmelen. Vi står i denne posisjon nå!

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.” (Hebreerne 10:19-22)

     

    Vi fortjente ikke å bli satt i denne posisjon, men vi ersatt i den, kun på grunn av nåde! Derfor har vi nå gjennom Jesu blod fått fred med Gud. Vi er av Gud erklært rettferdige! Og den som er rettferdiggjort, eier Guds fred!

     

    Vi skal se på et veldig viktig poeng her. Bibelen taler alltid om den troende som "den rettferdige". Og det slås fast flere steder at den rettferdige skal leve ved tro!

     

    ”For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”(Romerne 1:17)

     

    ”Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdigeskal leve ved tro.”(Galaterne 3:11)

     

    ”En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere…”(1 Timoteus 1:9)

     

    ”Men den rettferdige skal leve ved tro. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.”(Hebreerne 10:38)

     

    “Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.”(Jakob 5:16)

     

    Dette er bare et utvalg av de skrifstedene dette nevnes. Det står den rettferdige, ikke den syndige eller synderen!

    Det går ikke an å være synder og rettferdig samtidig! Bibelen viser oss at enten er du en synder, eller du er en rettferdig! Ja, Bibelen viser oss, med all ønskelig tydelighet, at da vi ble frelst gikk vi over fra å være syndere til å erklæres rettferdige for Gud! Så enten er du en synder (ufrelst), eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ingen synder lenger!

     

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.” (Romerne 5:8-9)

     

    Vi VAR syndere, men nå ER vi rettferdige for Gud!

     

    Bibelen viser oss at det er UMULIG å være både synder og rettferdig på en gang - eller "frelste syndere", som noen kaller det. I Guds Ord finner vi at disse to tilstandene, frelst og synder, er direkte motpoler!

     

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.”(Romerne 5:19)

     

    ”For den som er død er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi lever med ham.”(Romerne 6:7-8)

     

    ”Slik skal dere også regne dere som døde fra synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”(Romerne 6:11)

     

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.”(Romerne 6:18)

     

    Bevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi istedet fått bevissthet om rettferdighet!

    “Ellers hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.”(Hebreerne 10:2)

     

    Vi er "de rettferdiges menighet", og kan dermed ikke gå rundt og bekjenne oss som syndere. Syndere skal nemlig ikke bli stående i de rettferdiges menighet!

     

    ”Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.” (Salme 1:5)

     

    Jeg er altså ikke noe "arme syndige menneske som har krenket Gud med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte..."Gud har jo tatt ut steinhjertet, og gitt oss et nytt hjerte (ny ånd) som ikke kjenner synd! Om jeg skulle kjenne den onde lyst, så er det i mitt kjød– men det kan aldri være i mitt hjerte!

     

    ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta ut steinhjertet fra deres kropp og gi dere et kjøtthjerte i stedet.”(Esekiel 36:26)

     

    Vi er omskåret med Kristi omskjærelse, som er å sammenligne med en hjertetrasplantasjon. Jeg tenker ikke da på hjertet som den fysiske blodpumpen som pumper blod rundt i kroppen. Bibelen omtaler hjertet som drivkraften din, ditt indre menneske, din ånd.

     

    ”I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse…”(Kolosserne 2:11)

     

    Og i Romerne forklarer Paulus at denne omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden.

     

    ”…og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven…”(Romerne 2:28)

     

    Menneskets ånd - vårt indre menneske - den nye skapningen, kan ikke synde fordi den er født av Gud!

     

    ”Dere vet at han (Jesus) er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den (den nye skapningen – vår ånd) som blir i ham, synder ikke. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den (den nye skapningen – vår ånd) som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig. Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud…” (1 Johannes 3:5-10)

     

    Som kristne kan vi ikke leve i synd. Da ville vår ånd (den nye skapningen) "dø" og ikke lenger ha noe samfunn med Gud. Vi ville dermed bli frafallne.

     

    Det hender derimot at en kristen faller i synd. Da er det vårt kjød som har fristet oss til å synde, ikke vår ånd. Vi har en daglig kamp mot kjødet, fordi det ikke er født på ny. Derfor må vi selv korsfeste kjødet (drepe kjødets gjerninger) hver dag. Vi må altså la oss dominere av ånden, ikke av kjødet.

     

    ”Derfor brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden dreper kjødets gjerninger, skal dere leve.”(Romerne 8:12-13)

     

    Det er altså forskjell på det å leve i synd og det å falle i synd. En blir som kjent ikke en fisk fordi om man faller i vannet. Fisken lever i vannet. En blir heller ikke en hest om man går inn i en stall. Hesten bor i stallen. På samme måte blir man heller ikke en synder fordi man faller i synd. Synderen lever i synd.

     

    Å si at vi fortsatt er syndere, etter at vi har tatt imot frelsens gave og blitt erklært rettferdige av Gud, er det samme som å si at Jesu forsoningsverk ikke var bra nok! Det var altså ikke nok at Jesus tok din og min plass, bar våre synder på korset og døde for oss! Det var heller ikke nok at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse! Dersom vi fortsatt er syndere må det jo kreves noe mer for at vi skal kunne bli stående i Guds nærvær. Ser du at dette blir et hån imot Guds verk – som om forsoningen ikke var bra nok?

     

    Men nå vil noen si at Johannes også skriver at ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” og to vers lengre ned: ”Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss.” (1 Johannes 1:8 og 10)

     

    Hva så med dette? Vi har nettopp påstått at vi ikke lenger er syndere, men her sier Johannes at om vi sier at vi ikke har synd så bedrar vi oss selv. Han sier også at dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Gud til en løgner! Det virker jo som om disse to tingene står imot hverandre. Hvordan skal vi så forstå dette? 

     

    Javisst stemmer det at vi fortsatt synder av og til. Noen av oss mer, og noen mindre. Men synder - det gjør vi! Det er jo også dette Johannes sier. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Jesus til en løgner! Selv om det er lenge siden sist du gjorde en synd, så er det ingen tvil om at du har syndet, og du kommer ganske sikkert til å gjøre det igjen! 

    Men hva da når en kristen begår synder? Hva skjer da?

     

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” (1 Johannes brev 2:1-2)

     

    Her ser vi at det normale for en kristen er at man IKKE synder. ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere IKKE skal synde. Men OM noen synder….”

     

    Det normale når man kjører bil er å holde seg på veien. Men OM noen kjører i grøfta, da kan man tilkalle hjelp fra ”NAF”, ”Falken” eller ”Viking Redningstjeneste”. Slik er det også med deg som en kristen.

     

    ”Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1 Johannes brev 1:9)

     

    Dette er Guds sikkerhetsnett for oss, da vi jo er skrøpelige mennesker. Og da må vi selvsagt ikke si at vi ikke har syndet, men straks bekjenne våre synder og ydmyke oss for Gud. Så vil Jesu blod rense oss fra all synd!

     

    Javel, men hva da med fortellingen om fariseeren og tolleren? Gir ikke det en real advarsel mot å skryte av å være rettferdig?

     

    «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»  (Lukas 18:10-14)

     

    Dette avsnittet bekrefter faktisk det vi har snakket om! Fariseeren bygde ikke på Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, men på sin egen rettferdighet og sine egne gjerninger.

     

    Tolleren derimot, kom ydmykt og bekjente seg som en synder. Derfor ble han frelst der og da, og GIKK HJEM RETTFERDIG! Han var ingen synder lenger! (vers 14)

     

    La oss nå, i lyset av budskapet om rettferdighet, se nærmere på Romerbrevets kapittel 7. Dette er kanskje det mest misforståtte kapitlet i hele Det Nye Testamente, fordi mange har trodd at Paulus her taler om en kristen (frelst) som kjemper en håpløs kamp mot synden. Men jeg vil prøve å bevise ut fra Guds Ord at kapitlet derimot beskriver den kamp et menneske får når det forsøker å leve rettferdig i egen kraft - under loven.

     

    Omtrendt 30 ganger nevner kapitlet ordene ”jeg” og ”meg”, mens ordet ”loven” nevnes over 40 ganger. ALTSA BESKRIVES ET INDIVID SOM KJEMPER UNDER LOVEN!

     

    Jeg vil trekke opp 4 bevis for at Paulus ikke beskriver en kristen i dette kapitlet:

     

    1. Vi er IKKE under loven (vers 4 og 6)

    2. Vi er IKKE solgt til synden (vers 14)

    3. Vi er IKKE lenger i kjødet (vers 5) (Romerne 8:9)

    4. Paulus beskriver sin egen barndom og oppvekst.

     

    Han starter i sin egen barndom, før han kjente loven, og tar oss med til det punktet hvor han innser at han er en synder. I resten av kapitlet beskriver Paulus sin egen frustrasjon og kamp da han som en from jøde ønsker å gjøre det gode, men strever under loven og syndens makt.

     

    (Romerne 7:22 kan forklares av Romerne 2:14-15) 

     

     

     

     

    2.  FORLATT AV GUD SÅ VI FOR ALLTID SKULLE LEVE I GUDS NÆRHET!

     

     

     

     

    ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”(Matteus 27:46)

     

    Hvorfor ble Jesus forlatt av Gud? Aldri før hadde Jesus vært borte fra Guds nærhet. Dette var det absolutt verste Jesus kunne oppleve - å ikke lenger leve i Faderens nærhet og ikke lenger kjenne Guds salvelse, velsignelse og velbehag hvile over seg.

     

    Jesus hadde jo levd i Guds nærhet fra evighet av. Han hadde tilmed lekt foran Guds åsyn. 

     

    “Herren bar meg fram som sitt første verk, før hans gjerninger i fjerne tider. Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til. Før fjellene var satt på plass, før høydene ble jeg født. Han hadde ennå ikke laget jorden og marken og landjordens første støvkorn. Jeg var der da han grunnfestet himmelen og risset opp himmelranden over dypet, da han ga kraft til skyene der oppe og kildene i dypet fikk styrke, da han satte grense for havet så vannet stanset der han befalte, da han risset opp jordens grunnvoller. Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene.”(Ordspråkene 8:22-31)

     

    Men her på korset var det mørkt, kaldt, vondt og ensomt. Og en tung djevelsk atmosfære fyllte stedet.Da hele menneskehetens syndebyrde og skyld ble lagt på Jesus, måtte Gud vende seg bort fra Ham. Denne følelsen var det verste Jesus kunne oppleve. Dette var mye verre enn naglene, tornekronen og piskeslagene. Ja det var verre enn all den torturen Jesus opplevde. Nå ble Han overlatt til ensomhet, angst og smerte – ja, til dødens veer.

     

    ”Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!”(Salme 51:13)

     

    Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang. Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. 

     

    Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. Vær ikke langt fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. Store okser samler seg om meg, stuter fra Basan flokker seg rundt meg. De sperrer opp gapet mot meg lik en løve som brøler og river i stykker. 

     

    Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om min kjortel. Men du, Herre, vær ikke langt borte, min styrke, skynd deg og hjelp meg!”(Salme 22:2-20)

     

    Dette måtte Jesus oppleve for at du og jeg aldri noengang skulle oppleve å være forlatt av Gud. Jesus ble forlatt av Gud for at du og jeg alltid skulle leve i Guds nærhet!  

     

    “Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, langt bortefra kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Hvor skulle jeg gå fra din Ånd, hvor kunne jeg flykte fra ditt åsyn? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.”(Salme 139:1-10)

     

    Faderen og Sønnen har tatt bolig i deg ved Den Hellige Ånd, slik at du for alltid kan leve i Guds nærvær og ha samfunn med Gud! Du har derfor "helkontinuerlig selskap" med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd!

     

    ”Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mine ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”(Johannes 14:23)

     

     

     

     

    3.  FANGET FOR AT VI SKULLE VÆRE FRI ALL FANGENSKAP!

     

     

     

     "Vakten og høvedsmannen og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham. De førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest dette året." (Johannes 18:13-14)

     

    Jesus ble her en fange. Han hadde aldri latt seg fange før. De hadde prøvd å fange Ham flere ganger, tilmed prøvd å styrte Ham utfor et stup, men uten å klare det. 

     

    Men her lot Jesus seg fange fullstending. Senere ble Han naglet til korset, neten uten evne til å bevege seg i det hele tatt!

    Hvorfor lot Jesus seg fange?

     

    "En av dem som var sammen med ham, grep sverdet sitt, trakk det og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?» I samme stund sa Jesus til flokken: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles.»" (Matteus 26:51-56)

     

    Her sier Jesus at dette måtte skje, for at skriftene skulle oppfylles. Jesus måtte nemlig la seg fange, for at du og jeg for alltid skulle være løst og fri fra all fangenskap! Enten det er åndelig fangenskap, sjelelig (psykisk) fangenskap eller kroppslig (fysisk) fangenskap!

     

    Jesus ble den fangen jeg og du skulle slippe å være, for at vi skulle få Hans frihet!

     

    "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren." (Lukas 4: 18-19)

     

    "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk." (Galaterne 5:1)

     

     

     

    4.  GJORT TIL FORBANNELSE SÅ VI SKULLE LEVE I GUDS VELSIGNELSE!

     

     

     

    "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus og for at vi ved troens skulle få Ånden som det var gitt løfte om."  (Galaterne 3:13-14)

     

    Jesus ble en forbannelse for vår skyld, for at vi skulle få leve i Abrahams velsignelse og for at vi skulle få Den Hellige Ånd.

     

    Men hva var denne "lovens forbannelse" for noe? Hva var dette som Jesus kjøpte oss fri fra?

     

    Om vi slår opp i 5 Mosebok 28, finner vi et helt kapittel som omhandler både lovens velsignelse og lovens forbannelse. I de 14 vers kan vi lese om alle de velsignelser som følger den som holder Guds bud. Men deretter, fra vers 15 og ut kapittelet kommer alle de forbannelser som  skulle ramme de som ikke gjør det. Alle disse forbannelsene har Jesus kjøpt oss fri fra! Jesus kjøpte oss fri fra all form for forbannelse, for å gi oss velsignelser i rikelig mål.

     

    "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus." (Efeserne 1:3)

     

    "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Romerne 8:32)

     

    "For så mange som Guds løfter er, i ham (Jesus) har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, til Guds ære." (2 Korinter 1:20)

     

    "Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden." (2 Peter 1:4)

     

    Dermed er vi også løst fra slektsforbannelser og alle andre mulige slags forbannelser! Vi er ikke kalt til å drive å rote i fortiden til mennesker og deres familier, for å prøve å finne ut om noen kastet en forbannelse som vi må løse dem fra. Dette kan kanskje ha effekt på ufrelste mennesker, som ikke har den beskyttelse over sine liv som frelsen gir. Men Jesus brøt forbannelsen en gang for alle! Du er velsignet!

     

     

     

    5.  JESUS BLE FATTIG SÅ VI SKULLE FÅ HANS RIKDOM!

     

     

     

    "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." (2 Korinter 8:9)

     

    Her får vi virkelig se konsekvensene av denne "korsets byttehandel". Forsoningens rekkevidde er grenseløs stor. Det som står å lese mellom linjene her, er at fordi Jesus manglet alt da Han hang der på korset, så skal ikke du behøve å mangle noen ting!

     

    Jesus er din hyrde. Han har tatt alle dine mangler og all din fattigdom, for at du skal leve i Guds rike velsignelse!

     

    "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han styrker min sjel. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider." (Salme 23)

     

    "Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus." (Filipperne 4:19)

     

    "Gled deg i Herren, så skal han gi deg det ditt hjerte begjærer." (Salme 37:4)

     

    Nå vil det selvsagt være noen som drar dette alt for langt, og vi ser idag at det såkalte "prosperity-evangeliet" ofte sporer helt av. Det er ikke slik at Gud er en "kelner" som vi bare kan knipse med fingeren til. Dersom man tenker at vi bare kan "tro Gud for" flotte hus, luksusbiler, flere hytter ved sjøen og på fjellet, luksusbåter og mange millioner i banken - da har man sannelig misforstått dette budskapet helt!

     

    Derimot er budskapet om at Jesus ble fattig, et budskap til de fattige. Jesus tok din og min fattigdom, slik at vi alltid skal ha det vi trenger til. Vi skal ikke mangle noe. Herren er vår hyrde og vi mangler ingen ting.

     

    Det er derfor Jesus også sier at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal spise, eller hva vi skal drikke, eller hva vi skal kle oss med.

     

    "Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere - dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matteus 6:25-33)

     

     

     

    6.  JESUS BLE HJEMLØS SÅ VI ALLTID SKULLE HA ET STED Å BO!

     

     

     

    "Jesus sier til ham: Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på." (Matteus 8:20)

     

    Mange som leser dette, vil ha det til at Jesus var hjemløs da Han vandret her nede. Men dette stemmer jo ikke. Han hadde jo et hjem i Nasaret, der Han hadde vokst opp hos sin mor Maria og Josef og sine brødre. Vi leser også at han ofte tok inn i huset til Marta, Maria og Lasarus i Kapernaum.

     

    "Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme." (Markus 2:1)

     

    Likevel sier altså Jesus at Menneskesønnen har ikke engang en pute å hvile sitt hode på. Men når var det Jesus hadde det slik? 

     

    Jo, vi må se at det var på korset at Jesus opplevde alt dette! Da ble Jesus hjemløs, for at du og jeg alltid skulle ha en seng å sove i! Et hjem og et sted å bo inngår faktisk i hele forsoningsbudskapet!

     

    Men vi kan også nevne enda mer, for det stopper ikke her. På korset var Jesus:

    -sulten, for at du og jeg aldri skal mangle mat!

    - tørst, for at du og jeg aldri skal mangle drikke!

    - naken, for at du og jeg aldri skal mangle klær!

    - ensom og forlatt, for at du alltid kan ha selskap med både Gud og medmennesker! 

     

     

     

    7. JESUS BAR VÅRE SYKDOMMER SÅ VI SKULLE VÆRE FRISKE!

     

     

    "Hvem trodde budskapet vi fikk? For hvem ble Herrens arm åpenbart? Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom

     

    Vi gikk oss alle vill som sauer, vi vendte oss hver til sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.

     

    Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve for evig. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil. Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal rettferdiggjøre de mange, han har båret deres skyld. Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere." (Jesaja 53)

     

    Mange har misforstått versene 2, 3 og 10. Her kan det jo se ut som om Jesus var ofte syk og at plager stadig rammet Ham. Det kan se ut som om Han fikk rundt med et frastøtende utseende.

     

    Men sannheten er at Jesus hadde en perfekt skikkelse og et vakkert utseende. Djevelen klarte aldri å kaste noen som helst sykdom eller forbannelse på Jesus. Jesus sto imot alle angrep fra djevelen - også sykdommer! Jesus hadde et så stort overskudd av helse, liv og kraft at alle som rørte ved Ham ble friske. Han hadde også en slik "jernhelse" at Han ofte tilbrakte hele natten i bønn, i stedet for å sove.

     

    Så Jesus gikk så aldeles ikke rundt og var syk og skrøpelig.

     

    Men på korset tok Jesus frivillig på seg all verdens sykdommer og plager, for at vi skulle slippe å bære dem! Det var på korset Jesus led, var slått med sykdom og var et frastøtende syn for andre mennesker.

     

    "Likesom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn." (Jesaja 52:14)

     

    Grunnen til at Jesus så så ille tilredt ut, var at Han i tillegg til piskeslagene, tornekronen, naglene og  fysiske slag og spark - også måtte oppleve at all verdens sykdommer og plager ble lagt på Ham! Kan du tenke deg for en påkjenning! Kan du tenke deg hvordan Han så ut?

     

    Men dette var på korset. Og det var for oss Han utholdt dette.

     

    "Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt." (1 Peter 2:24)

     

    Jesus tok både vår synd og våre sykdommer på seg. Ved Hans sår har vi fått legedom! Dette er hva syke mennesker trenger å se!

     

    La meg stille deg et spørsmål: Hvis Jesus virkelig bar dine sykdommer på korset, hvorfor skal også du bære dem? Jeg mener, hvis jeg betalte en av dine regninger, da ville vel ikke du gå og betale den samme regningen - ville du? Det ville være dumt av deg...

     

    På samme måte blir det unødvendig tungt for deg å bære en sykdom som Jesus allerede har båret for deg! Du må se at Jesus har tatt bort din sykdom! Jesus ikke bare døde for deg slik at du kunne bli frelst og få evig liv. Han døde for at du skulle være frisk og leve i helse!

     

  •  

     

     

     

    1. FALLET FØRTE OSS BORT FRA GUD

     

     

     

     ”Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”  (1 Mosebok 1:26-28)

     

    I Edens have levde Adam og Eva i en fullkommen tilværelse i Guds nærvær. De var Guds representanter på jorden, satt til å råde og herske over den. De var kalt til å "fylle jorden og legge den under seg". På denne måten skulle mennesket være Guds representant eller "ambassadør" på jorden. Dette var menneskets opprinnelige kall til å utbre Guds rike. Adam ble på en måte innsatt som "konge" over jorden (i ordets rette forstand – selvsagt underlagt Gud). 

     

    ”Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.”  (Salme 8:6-9)

     

    Men fallet førte oss bort fra Gud og førte med seg et åndelig mørke og en forbannelse over jorden. Vi kunne ikke lenger leve i Guds nærvær. La oss nå lese om den mørkeste time i menneskehetens historie: 

     

    ”Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!  Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt. 

    Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen.

    Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.  Da sa Gud: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. 

    Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor til alle som lever. Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem. Og Herren Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig! Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.”  (1 Mosebok 3:1-24)

    Syndefallet er den største katastrofe som har hendt i hele menneskehetens historie! Menneskene var jo skapt av Gud, for å leve i livsfellesskap med Ham. Et liv uten i det hele tatt å kjenne til det onde! Tenk deg et liv i Guds nærhet, hvor synd, hat, vold, krig, nød, sykdom, død og alt vondt ikke eksisterer! Tenk deg et absolutt perfekt liv, i skjønneste harmoni! Det var slikGud skapte oss – og Han så at det var overmåte godt.

     

    Men menneskene brukte sin frie vilje til å vende seg bort fra sin skaper. Dermed kom synden inn i verden. Syndefallets katastrofe har ført til at alle menneskerfødes inn i en syndig verden, som ligger i det onde.

     

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”  (Romerne 5:12)

     

    Etter dette ble mennesket slave under synden. Synden kom inn i verden gjennom Adam og Evas fall, og synden førte døden med seg - åndelig død.

     

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø.”   (l Mosebok 2:15-17)

    ”For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Romerne 6:23)

     

    Syndens lønn er dødenåndelig død (senere også fysisk død).

     

    Følgene av dette ble at vi ble ”slaver under synden”, og syndens herre - djevelen. Mennesket gav sin kongeposisjon til djevelen, og djevelen ble "denne verdens gud".

     

    ”For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.”   (2 Korinter 4:4)

     

    Du vet at den du adlyder, blir din herre. Vi kan ta med et par billedlige eksempler:

     - barnet adlyder sin far og mor.

     - skoleeleven adlyder sine lærere og rektor.

     - arbeideren adlyder sin arbeidsgiver.

     

    Dermed er disse din "herre" så lenge du adlyder dem. Slik er det også med djevelens grep på menneskene gjennom SYNDEN. Denne verdens barn er på en måte "djevelens barn" - slaver under synden.

     

    ”Dere gjør deres fars gjerninger. De sa da til ham: Vi er ikke født i hor! Vi har én far, Gud. Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.”  (Johannes 8:41-44) 

     

    Synden fikk et slikt grep på menneskene at vi ikke kunne leve i Guds nærvær. Gud tåler ikke nærværet av synd, og derfor ble vi adskilt fra Faderens vidunderlige nærvær. Dermed "solgte" vi oss selv til djevelen gjennom hans store felle, nemlig syndens makt.

     

    ”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” (Efeserne 2:1-3)

     

    Paulus beskriver hvordan denne kampen mot synden oppleves for en som gjerne vil leve et liv som behager Gud, men uten Jesus.

     

    ”Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.

     

    Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.”(Romerne 7:8-21)

     

    Paulus beskriver her sin kamp imot synden den gang han var en nidkjær fariseer, før han møtte Jesus. Her ser vi hvor sterk syndens makt er over det ufrelste mennesket. "Det jeg ikke vil, det gjør jeg, men det jeg vil makter jeg ikke..."

    Dette er vårt utgangspunkt overfor Gud idag. Alle mennesker har syndet og står uten ære for Gud!

     

    "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd."  (Salme 51:7)

    "Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!"  (Job 14:4)

     "Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg."  (Jesaja 64:5)

    ”Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd”  (Romerne 3:9)

     

     ”alle har syndet og mangler Guds ære.”   (Romerne 3: 23)

     

    Dette er drøye beskyldninger! Og det kreves et sinn som er påvirket av Guds Ånd for å kunne forstå dette.Synden (hos det falne menneske) kommer fra hjertet. Den begynner som ulydighet mot Gud, og skaper "skilsmisse" mellom Gud og mennesker. Gud kan ikke lenger ha samfunn med det falne menneske p.g.a. dets synder.

    ”For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.”  (Matteus 15:19)

    Vi døde derfor en åndelig død i syndefallet - en død som rammet alle mennesker…

     

     

     

     

     

    2. VI ER ANKLAGET FRA TRE ULIKE HOLD

     

     

     

     

     

    Vi kan grunnleggende si at det falne menneske anklages for sin synd. Vi sitter alle på tiltalebenken. Og denne anklagen kommer fra tre ulike hold:

     

    1.    GUD sier at vi har syndet og står under syndens makt.  (Romerne 3:9 og 23) Disse versene har vi nettopp lest.

    2.    VI må selv erkjenne vår stilling som slave under synden. Vår samvittighet anklager oss. ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.” (Lukas 15:18)

    3.    SATAN anklager oss og peker på våre synder.Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt."  (Åpenbaringen 12:10)

     

    Jesu oppgave var derfor å gjøre noe med alle disse tre anklagene, og nettop her kommer betydningen av Jesu blod inn i bildet...

     

     

     

     

     

    3. JESU BLOD OG GUDS ANKLAGE

     

     

     

     

    La oss se på noen forbilder fra Den Gamle Pakt. Dette er situasjoner hvor blod ble ofret som en soning for folkets synder, og dette er derfor forbilder på det evige offer som Jesus bragte på Golgata kors.

     

     

     

    1. Den store Forsoningsdagen - Yom Kippur (3. Mosebok 16)

     

     

    ”Herren talte til Moses etter at de to sønnene til Aron var døde, de som måtte dø den gang de trådte fram for Herrens åsyn. Og Herren sa til Moses: Si til Aron, din bror, at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til nådestolen som er over arken, for at han ikke skal dø. For jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen. Dette skal Aron ha med seg når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. Han skal kle seg i en hellig kappe av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem.

    Av Israels barns menighet skal han få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. Så skal Aron føre fram sin egen syndofferokse og gjøre soning for seg og sitt hus. Og han skal ta de to geitebukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Den bukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen.

    Når Aron fører fram sin egen syndofferokse og gjør soning for seg og sitt hus, skal han først slakte syndofferoksen. Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn, og han skal fylle sine hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelsen skjuler nådestolen som er over vitnesbyrdet, for at han ikke skal dø. Så skal han ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger på fremsiden av nådestolen. Og foran nådestolen skal han stenke noe av blodet sju ganger med fingeren.

     Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med. Likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet. Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet. Så skal han gå ut til alteret som er reist for Herrens åsyn, og gjøre soning for det. Han skal ta av oksens blod og av bukkens blod og stryke rundt om på alterhornene og stenke noe av blodet på det sju ganger med fingeren, og slik rense og hellige det fra Israels barns urenhet.

    Når han så har fullført soningen for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal han føre fram den levende bukken. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen. Deretter skal Aron gå inn i sammenkomstens telt og ta av seg de linklærne som han tok på da han gikk inn i helligdommen. Og han skal la dem bli der.

    Så skal han bade sitt legeme i vann på et hellig sted og ta på seg sine andre klær, og så skal han gå ut og ofre sitt eget brennoffer og folkets brennoffer og gjøre soning for seg og for folket. Fettet av syndofferet skal han brenne på alteret. Men den som førte bukken ut for å sendes bort, skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann. Deretter kan han gå inn i leiren. Syndofferoksen og syndofferbukken, som de tok blodet av og bar inn for å gjøre soning i helligdommen, skal føres utenfor leiren. Deres skinn og deres kjøtt og deres mageinnhold skal brennes opp med ild. Den som brenner det opp, skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann. Deretter kan han gå inn i leiren.

    Dette skal være en evig lov for dere: I den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden, skal dere faste og ikke gjøre noe arbeid, verken den innfødte eller den fremmede som bor blant dere. For på denne dagen skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder. En høyhellig sabbat skal det være for dere, og da skal dere faste - det skal være en evig lov. Den presten som blir salvet, og som innvies til å gjøre prestetjeneste i sin fars sted, skal utføre soningen. Han skal kle seg i linklærne, de hellige klærne. Han skal gjøre soning for Det aller helligste og gjøre soning for sammenkomstens telt og for alteret og gjøre soning for prestene og for hele det samlede folk. Og dette skal være en evig lov for dere, at det blir gjort soning for Israels barn til renselse for alle deres synder én gang om året. - Og Aron gjorde som Herren hadde befalt Moses.”

    På Forsoningsdagen (Yom Kippur) ble blodet av syndofferet båret inn i Det Aller Helligste og sprengt der foran Guds åsyn. Syndofferet derimot, ble ofret for alles øyne i Tabernaklets forgård. Det som foregikk her var synlig for hele forsamlingen. Men Gud bød at kun ypperstepresten selv (Aron) skulle gå inn i selve Tabernaklet. Der gikk han gjennom Det Hellige og like inn i Det Aller Helligste, der han sprengte blodet på alteret som en soning for folkets synder.

     

    Denne handlingen hadde kun som hensikt å presentere blodet for Gud, til Hans tilfredsstillelse, og til tilgivelse for folkets synder. FOR SYND BLIR IKKE TILGITT UTEN AT BLOD BLIR UTGYDT!

     

    ”Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.”(Hebreerne 9:22)

     

    Der i helligdommen ble det inngått en avtale (pakt) mellom ypperstepresten (på vegne av folket) og Gud selv.

    Det er fire ting vi særlig skal merke oss her:

    1. Både helligdommen og folket måtte renses.

    2. Renselsen begynte med helligdommen.

    3. Aron utførte renselsen alene.

    4. Og han utførte den ved blod.

    Disse fire ting er av den aller største betydning. La oss nå se på renselsen av helligdommen. Hva forstår vi med uttrykket "helligdommen"

    1. Helligdommen var det innerste rommet i Tabernaklet. 

    2. Den utgjorde Guds nærværelse. Det var her inne Paktens Ark sto. Og det var her, over nådestolen mellom begge kjerubene, Gud tronet. Herfra var det Moses hørte Herren tale til seg. Og over dem hvilte herlighetsskyen. Med andre ord: Helligdommen var Guds bolig. Å være i helligdommen var derfor å stå i Guds umiddelbare nærhet. 

    3. Den var et bilde av selve Himmelen. Vi leser nemlig i Hebreerne:

     Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning.”(Hebreerne 9:11)

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.”(Hebreerne 9:24)

    Denne helligdom ble altså renset ved Jesu blod.

    La oss nå se på noe viktig:

    "Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse."  (Hebreerne 9:23)

    Renselsen av den jordiske helligdommen (i Tabernakelet) var således en avbildning av en ennå større og bedre renselse: Renselsen av den himmelske helligdom.

    Men hvordan kan vi tale om renselse av Guds helligdom? Er himmelen blitt uren? Dette virker nokså merkelig. Men om vi tenker på hvordan Gud omtaler synden, vil vi lettere forstå dette. Legg her merke til følgende skriftavsnitt:

    "Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det."   (1. Mosebok 18:20-21)

    "og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen."  (Esra 9:6)

    "Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet.”  (Salme 69:28)

    På grunn av sin rettferdighet er Gud nødt til å ta standpunkt overfor synden. Derfor skjer det noe i Himmelennår et menneske synder. Og hva som skjer er dette: Gud omskriver synden og "regner den til". Han adderer den til de tidligere synder som er gjort, og de oppskrevne synder hos Gud regnes for skyld eller gjeld.

    Slik er det oppskrevet syndeskyld i Guds nærhet, som roper til Gud og utfordrer hans rettferdighet til å tre inn med dom og straff. Hele menneskeslektens synd er brakt inn i Himmelen i form av gjeld!

    Tenk da for et skyldbrev innfor Guds åsyn! Hvilket mørkt bilde Guds rene og hellige øyne ser!

    Fra denne besmittelse, vår syndeskyld, må selve Himmelen renses! Det må bli rent for Guds øyne. Når han lar sitt blikk falle på de himmelske bøker som vedrører oss, må de vitne om renhet! Alt som taler om syndeskyld må være evig borte. Det må ikke finnes noe som påkaller Ham til å holde dom.

    Her kommer det vidunderlige evangeliet inn – det eneste som kan befri oss fra vår dømte tilstand!

    Evangeliet er det glade budskap som sier oss at vår yppersteprest, Jesus, har vært inne i helligdommen og renset den fra all besmittelse av synd!

     

    Da Aron renset helligdommen, utførte han denne handling alene. Det var ingen med ham innenfor forhenget og hjalp ham. Og renselsen utførte han kun ved offerets blod. Ikke noe annet middel kom i betraktning. Likeså er det vel å merke at renselsen omfattet alle deres synder.

    Men dette er kun et forbilde på den sanne forsoning - Jesu Forsoning!
     

     

    Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod- han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (Hebreerne 9:11-15)

     

    JESUS ER VÅR YPPERSTEPREST! Han gikk inn i selve Himmelen og bar fram sitt eget blod på det himmelske alter, i Det Himmelske Tabernakel. Således vant Han en evig forløsning!

     

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.”  (Hebreerne 9:24-26) 

     

    Vi så at syndofferet selv (bukken) ble slaktet foran alt folkets øyne, i Tabernaklets forgård. l Jesu Forsoning er det Golgatahøyden som er "Tabernaklets forgård". Selve syndofferet (Jesus) ble ofret i hele folkets påsyn. Alle som var til stede, kunne se at det var en mann som hang der på korset, at et liv ble ofret.

     

    ”Og de førte ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskallestedet. De ga ham å drikke vin blandet med myrra, men han tok den ikke. Da korsfestet de ham, og delte klærne hans mellom seg, og kastet lodd om hva hver skulle få.Det var den tredje time da de korsfestet ham. Innskriften med anklagen mot ham lød: Jødenes konge. Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. Og Skriften ble oppfylt, som sier: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn. De som gikk forbi, spottet ham. De ristet på hodet og sa: Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv og stig ned fra korset! På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham. 

    Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo’i, Elo’i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Noen av dem som sto der og hørte det, sa da: Se, han roper på Elia! En løp da til og fylte en svamp med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned!” Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst. Men da høvedsmannen, som sto der like foran ham, så at han utåndet med slikt et rop, sa han: Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!”  (Markus 15:22-39)

    Men "den synlige virkelighet" virkeliggjøres i det usynlige. Der går Jesus inn som Den Sanne Yppersteprest på vegne av hele menneskeheten. Og denne gangen er det ikke en "uren" helligdom, gjort med menneskehender. Nei, Jesu blod presenteres i Det Aller Helligste - innfor Guds Trone! OG BLODET TILFREDSSTILLER GUD!

     

    Hvilken velsignet sannhet! Jesus har gjort renselse for våre synder!

    Arons renselse av Tabernaklet var ufullkommen og måtte gjentas hvert år. Men Kristi offer var fullkomment og derfor ble renselsen fullkommen! Det glade budskap som nå skal ropes ut til de skyldbetyngede sjeler er dette: "Din skyld er betalt!"

    "Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset". (Kolosserne 2:14)

    Gjelden er borte fra Guds øyne! Denne renselse er utført ene og alene ved Kristi blod. Det hele er Hans verk. Han alene kunne gå inn i den rettferdige Guds nærhet og bringe forsoning. Og Han gikk. Han bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud.

    Og Gud godtok offeret!  Og syndegjelden ble strøket!

     

    2. Påskelammet i Egypt

     

     

     

    ”Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam.  Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstundene. Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.

    De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller. Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden.

    På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt. Denne dagen skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt.” (2 Mosebok 12:3-14)

    Her har vi nok et sterkt forbilde på Jesu Forsoning. Legg merke til hva Gud sa: "Når Jeg ser blodet, vil Jeg gå dere forbi..." - Ordet Påske (Pesach) betyr "Forbigang". Dette blodet ble utgydt for å utfri Israels folk fra Egypt.

     

    Før vi går inn på de dype og sterke åndelige sannheter, kan vi merke oss en liten detalj. Vi leste: ”Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.”Legg merke til at blodet skulle kun strykes på dørstolpene og den øvre dørbjelken, men ikke på dørstokken. Hvorfor? Jo, fordi man måtte ikke trampe på blodet

    Dette står som en parallell til den eneste synd som et menneske ikke kan få tilgivelse for - nemlig synd mot Den Hellige Ånd. Denne synden har å gjøre med det å trampe på Jesu blod og Hans offer (Se Hebreerne 10:29-31 og Hebreerne 6:4-6)

     

    Ok, nok om det. Blodet ble altså utgydt for å utfri Israels folk fra Egypt.

     

    Men JESU BLOD BLE UTGYDT FOR Å UTFRI ALLE MENNESKER, TIL ALLE TIDER!!!

     

    Når Gud ser Jesu blod over oss, eller "strøket på dørkarmene" i våre liv, går Han oss forbi. Det er BLODET som forsoner oss med Gud og gjør at vi kan bli stående i Hans nærhet.

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.”  (Hebreerne 10:19-22)

     

    ”For VÅRT påskelam er slaktet - Kristus!” (1 Korinter 5:7)

     

    Når Gud gir oss den tilgivelse vi trenger, er det ikke fordi Han overser våre synder, men fordi Han ser blodet. BLODET TILFREDSSTILLER GUD! Det Jesus gjorde for oss holder i evighet! GUD ER FORNØYD! Jesu blod vasker våre synder hvite som snø! 

     

    ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.”  (Jesaja 1:18)

     

    La oss se litt mere på dette: Det er Guds hellighetog rettferdighet som krever soning for våre synder. Vi ser dette allerede tett etter Syndefallet. Gud måtte finne et offer, eller en stedfortreder for mennesket. Derfor lar Gud straffen ramme et dyr. Han tar så skinnet fra dyret og kler dem med.

     

    ”Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.”  (1. Mosebok 3:21)

    Her ser vi at loven om syndofferet egentlig ble innstiftet allerede i Edens have! På samme måte er Jesus VÅRT syndoffer og VÅR stedfortreder!

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.”  (Romerne 5:8-11)

     

     ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.”  (1 Peter 1:18-19)

     

    HALLELUJA - DU ER KJØPT FRI GJENNOM BLODET!!! 

     

    Av og til kan det synes som om våre synder er så store at det ikke kan fåes tilgivelse eller utfrielse i Jesu blod. Men Ordet sier at Jesu blod renser fra allsynd! Derfor må vi TRO GUDS ORD, uansett hva våre egne følelser og erfaringer sier!

     

     ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”  (1 Johannes 1:9)

     

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.”  (1 Johannes 2:1-2)

     

     De  fleste  kristne  vet  om  blodet  Jesus utgjøt for oss. Da Han løftet begeret i sitt nattverdsmåltid med disiplene sa han, "Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere" (Lukas 22:20).

     

    Vi minnes Hans offer hver gang vi har nattverd. Men her går grensen for de fleste kristnes kunnskap om Jesu blod. Vi ser bare at blodet blir utgytt, og ikke at det også blir stenket.

    Den første bibelske referansen til bestenking av blod er i 2 Mosebok 12:22. Israelittene ble beordret til å ta en haug med isop, dyppe den i blodet av et drept lam, og strø det på karmen og to sidestolper på deres inngangsdør. Den natten, da dødsengelen kom og så blodet på dørstolpene, ville han passere forbi huset.

    Vennligst forstå at så lenge blodet var igjen i lammet, var det ingen effekt, det var bare blod som hadde blitt utgytt. Blodet hadde makt til å frelse bare når den ble løftet ut av det drepte lammet og stenket!

    Hvorfor kunne ikke israelittene rett og slett bare lagt bassenget av blod på terskelen og sagt: "Det spiller ingen rolle hva vi gjør med det. Blod er blod, uansett"? Anta at de hadde satt lammet på en lin-dekket bord eller på en pidestall rett innenfor døren.

    Hvis de hadde gjort det, ville dødsengelen ha rammet dem. Blodet måtte løftes ut av lammet og stenkes på dørkarmene for å oppfylle verneformålet.

    Dette blodet i 2 Mosebok 12 er en parallell til Kristi blod. Blodet som rant på Golgata var ikke bortkastet. Gud lot det ikke bare falle til bakken og forsvinne. Nei, det dyrebare blod ble samlet i en himmelsk fontene.

    Dersom Kristus er Herre i ditt liv, har dine dørstolper blitt stenket av Hans blod. Denne bestenkelsen er ikke for tilgivelse bare, men også for beskyttelse mot alle de ødeleggende krefter fra Satan. Jesu blod har ikke blitt igjen i bassenget, men har blitt løftet ut og stenket på hjertet.

     

     

     

    3. Renselsen av den spedalske

     
     

     Da Gud gav forskriftene i Det Gamle Testamente, talte Han til Moses angående ”loven om den spedalske.” Vi leser:

     

     “Og Herren talte til Moses og sa: Dette er loven om den spedalske, på den dagen han skal renses: Han skal føres til presten. Presten skal gå utenfor leiren, og når presten ser på ham og finner at han er helbredet fra sin spedalskhet, da skal presten befale at det for den som lar seg rense, skal tas ut to levende, rene fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop, og han skal la dem slakte den ene fuglen i et leirkar, over rennende vann. Så skal han ta den levende fuglen og sedertreet og den karmosinrøde ullen og isopen og dyppe dem sammen med den levende fuglen i blodet av den fuglen som er slaktet over det rennende vannet. Han skal stenke sju ganger på den som lar seg rense for spedalskhet. Slik skal han rense ham. Og den levende fuglen skal han la fly sin vei ut i den åpne marken. Den som lar seg rense, skal vaske sine klær og rake av alt håret og bade seg i vann. Så er han ren. Deretter kan han gå inn i leiren. Men han skal holde seg utenfor sitt telt i sju dager. Den sjuende dagen skal han rake av alt håret, både sitt hodehår og sitt skjegg og sine øyenbryn - alt håret skal han rake av. Og han skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann, så er han ren. Den åttende dagen skal han ta to værlam uten lyte og et årsgammelt hunnlam uten lyte og til matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, og så en log olje.

    Og presten som forestår renselsen, skal stille den mannen som lar seg rense, og de tingene han skal ofre, fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Så skal presten ta det ene værlammet og bære det fram til skyldoffer sammen med den tilhørende log olje. Og han skal svinge dem for Herrens åsyn. Værlammet skal slaktes på det stedet hvor syndofferet og brennofferet blir slaktet, på det hellige stedet. For likesom syndofferet, slik tilhører også skyldofferet presten, det er høyhellig. Så skal presten ta av skyldofferets blod og stryke på den høyre ørelapp på den som lar seg rense, og på hans høyre tommelfinger og på hans høyre stortå. Og presten skal ta av den tilhørende log olje og helle i sin venstre hånd og så dyppe høyre pekefinger i oljen som han har i venstre hånd, og stenke av oljen med fingeren sju ganger for Herrens åsyn. Og av den oljen som er igjen i hånden, skal presten stryke noe på den høyre ørelappen på den som lar seg rense, og på hans høyre tommelfinger og på hans høyre stortå, over blodet av skyldofferet. Og det som ennå er til overs av oljen som presten har i hånden, skal han helle på hodet til den som lar seg rense. Slik skal presten gjøre soning for ham for Herrens åsyn. Så skal presten ofre syndofferet og gjøre soning for den som lar seg rense for sin urenhet. Deretter skal han slakte brennofferet. Og presten skal ofre brennofferet og matofferet på alteret og slik gjøre soning for ham. Da er han ren.”(3 Mosebok 14:1-20)

    Spedalskhet står i Bibelen som en fellesbetegnelse for en rekke hudsykdommer. Det er også et symbol på synden. Så renselsen av den spedalske var også et forbilde på Guds evige plan om å rense hele menneskeheten fra synd.

    Men la oss se litt på denne renselsen. Først sto det at den spedalske som skulle renses “skal føres til presten.” (vers 2)

    Presten fikk så innstruks om å gå utenfor byen og “ta ut to levende rene fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop.” (vers 4)

    Hver av disse tingene symboliserer Kristi verk til soning for synden. Prestene som gikk utenfor leiren, peker hen på Jesus, som ble korsfestet utenfor Jerusalems murer. De to fuglene minner om Herrens død og oppstandelse. Sedertreet peker hen på korset, og det karmosinrøde på Jesu lidelse.

    Til sist ser vi at isop er et bilde på troen. David sa:

    “Rens meg fra synd med isop, så jeg blir ren! Tvett meg så jeg blir hvitere enn snø!” (Salme 51:9)

    Isopen som ble brukt i renselses-seremonier, blir holdt for å være en duftende plante av merian-familien. Den symboliserer tro, ettersom den også ble brukt under anvendelsen av blodet da de strøk det på dørkarmene.

    “Og dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet som er i skålen, og stryke noe av blodet i skålen på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene. Og ingen av dere skal gå ut gjennom sin husdør før om morgenen.” (2 Mosebok 12:22)

    Det som skjedde videre, er svært forunderlig, i lys av det Jesus kom til å gjøre på Golgata.

    “…og han skal la dem slakte den ene fuglen i et leirkar, over rennende vann. Så skal han ta den levende fuglen og sedertreet og den karmosinrøde ullen og isopen og dyppe dem sammen med den levende fuglen i blodet av den fuglen som er slaktet over det rennende vannet.” (3 Mosebok 14:5-6)

    Da den første fuglen ble drept, ble blodet samlet i en leirkrukke med vann. Dette taler om hvordan Jesus utgjød sitt blod i et leirkar – Hans menneskelige kropp.

    Så tok presten den levende fuglen sammen med sedertreet (Jesu kors), den karmosinrøde ullen (Hans lidelse) og isopen (troen), og dyppet dem i blodet som var utgytt fra fuglen som var blitt drept.

    Blodet av den drepte fuglen ble blandet med vann i leirkaret. Dette symboliserer renselsen i Guds Ord – det såkalte “vannbadet i Ordet”.

    “…for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet…” (Efeserne 5:26)

    Så kommer den siste instruksen:

    “Han skal stenke sju ganger på den som lar seg rense for spedalskhet. Slik skal han rense ham. Og den levende fuglen skal han la fly sin vei ut i den åpne marken.” (3 Mosebok 14:7)

    Dette taler om våre synder, som blir renset gjennom blodet. Så ser vi oppstandelsen gjennom den levende fuglen, som ble sluppet fri.

    Den spedalske fikk så lov til å komme inn i leiren igjen.

    “Den som lar seg rense, skal vaske sine klær og rake av alt håret og bade seg i vann. Så er han ren. Deretter kan han gå inn i leiren. Men han skal holde seg utenfor sitt telt i sju dager.” (3 Mosebok 14:8)

    Slik er det også når du er blitt renset i Jesu blod. Da er du velkommen og rede til å komme inn i Guds Rike…

    Jeg tror det var en profetisk grunn til at prestene stenket blodet sju ganger på den spedalske. Jeg ser her en kraftig parallell til Jesu dyrebare blod, som ble utgytt på sju ulike måter i løpet av timene omkring korsfestelsen:

    1.    Hans svette: “Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.” (Lukas 22:44) 

     

    2.    Hans ansikt:“Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.” (Jesaja 50:6)

                3.  Hans hode:“Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans, og ga ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet.” (Matteus 27:29-30)

               4.  Hans rygg:“Da ga han dem Barabbas fri, men lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes.” (Matteus 27:26)

               5.  Hans hender:“For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg. De har gjennomboret mine hender…”(Salme 22:17)

               6.  Hans føtter:“De har gjennomboret… mine føtter.”(Salme 22:17)

               7.  Hans side:“Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom de tut blod og vann.”(Johannes 19:34)

    Hva skjedde etter at den spedalske var blitt renset sju ganger med blodet?

    Jo, nå kunne han komme inn i leiren!

    På same måte har vi blitt renset en gang for alle, i Jesu blod! Vi ble sønner og døtre av den levende Gud og medlemmer av Hans egen familie! GUD ER FORNØYD!!

     

     

     

    4. JESU BLOD OG MENNESKETS ANKLAGE

     

     

     

     

    Vi har nettopp lest følgende sterke og klargjørende tekst fra Hebreerbrevet:

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.”  (Hebreerne 10:19-22)

     

    Vi kan gjerne ta med oss enda et avsnitt fra samme brev:

     

    ”For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”  (Hebreerne 9:13-14)

     

    Vi så at Jesu blod tilfredsstiller Gud. Men det stopper ikke med dette. Blodet tilfredsstiller også oss. Det renser vår samvittighet og gir oss frimodighet til å tre fram for Gud med hevet hode,uten å rødme av skam. Og dette til tross for mengden av våre synder, eller hvor grove de er!

     

     ”Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.”(Hebreerne 4:14-16)

     

    Vi kan nå MED FRIMODIGHET tre fram for nådens trone!

     

    Syndefallet gjorde at noe var kommet mellom meg og Gud. Derfor fikk jeg alltid dårlig samvittighet hver gang jeg ville vende meg til Ham. Denne dårlige samvittigheten minnet meg stadig om at en barriere (Synd) hadde reist seg mellom Ham og meg.

     

    ”For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud.”  (1 Johannes 3:20-21)

    Men nå, ved at blodet har fått utføre sin oppgave i mitt liv, har denne barrieren blitt FJERNET! All skyldfølelse forsvinner når jeg tar imot denne sannhet fra Guds Ord. Jesu blod er en soning for ALL synd. Derfor er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.

     

    ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”(Romerne 8:1)

     

    ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.” (Romerne 8:33-34) 

     

    Vi vet jo hvor nødvendig det er å ha en ren samvittighet når vi omgås med Gud. Dette er like viktig som å ha troen i hjertet! Tro og en renset samvittighet henger nøye sammen. Uten tro er det jo umulig å behage Gud! 

     

    ”Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.”  (Hebreerne 11:6)

     

    Så snart samvittigheten flekkes til, blekner troen - og i en slik stilling kan vi ikke møte Gud. Vi må derfor huske å bekjenne våre synder og holde vår samvittighet ren.

     

     ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”  (1 Johannes 1:9)

     

    Vi må også huske på at vi kan kun gå inn i Guds nærhet på grunnlag av Jesu forsonings- verk, og ikke p.g.a. egne gjerninger.

     

     

    Vi må komme på BLODETS GRUNN, og ikke på gjerningenes grunn.

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.”  (Efeserne 2:8-9)

     

    ”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.” (Efeserne 2:13)

     

    ·     IKKE: "I dag har jeg hatt det vanskelig hjemme. Jeg har kranglet med ektefellen. Jeg sa noe stygt til en på jobben idag. Jeg ble så irritert da den bilen holdt på å kjøre inn i meg da jeg var på vei hjem fra jobben. Så nå føler jeg meg så tungsindig og nedtrykt. Derfor kan jeg ikke gå inn i Guds nærhet med frimodighet i kveld."

     

    ·     HELLER IKKE: "I dag har jeg hatt overskudd på jobben. Jeg har vært flittig og gjort det jeg skal. Jeg har også vært varsom med tungen, ja faktisk har jeg oppmuntret både ektefellen og et par arbeidskamerater idag. I lunsjpausen fikk jeg faktisk også hjelpe en gammel dame over veien i den voldsomme trafikken. Det var også mere glød over bibellesningen idag, enn til vanlig. Så nå kan jeg be med stor frimodighet...”

     

    Spør deg selv: Hvilket grunnlag nærmer jeg meg Gud på?" Kommer du på grunnlag av dine gode følelser, eller fordi du synes du har vært riktig flink og "kristelig" idag? Eller kommer du fordi Jesu blod ble utgydt for DEG, at Gud ser deg gjennom Jesu blod, og at dette tilfredsstiller Gud?

     

    Gud godtar ikke noe annet fundament enn blodet når du går inn i Hans nærhet! Første gang jeg vendte meg til Gud, ble jeg frelst og frifunnet gjennom Jesu blod og Golgataverket. Og hver gang jeg søker Gud siden, ER DET PA DET SAMME BLODETS GRUNN!

     

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.”  (Hebreerne10:19)

     

     

     

     

     

    5. JESU BLOD OG DJEVELENS ANKLAGE

     

     

     

     

    ”Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.”  (Åpenbaringen 12:10)

     

    Nå sier bibelen klart og tydelig at Jesus overvant djevelen da han gav sitt liv for oss. Likevel er det slik at djevelen forsøker å utøve en ”stjålen” myndighet. Dette er en myndighet han kun kan utøve dersom vi tillater ham det.

     

    Satan kalles i Bibelen for "våre brødres anklager". Det står her at Satan driver og anklager oss både dag og natt. Faktisk har han en viss rett til å angripe menneskene på denne måten, fordi han er denne verdens herre. Jesus sier at Satan har rett til å prøve menneskene og "sikte dem som hvete".

     

    ”Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete.”  (Lukas 22:31)

     

    Djevelen sier slike ting som:

    -      "Du klarer aldri å leve et ordentlig kristenliv."

    -      "Gud har gitt deg opp, du er en stor synder."

    -      "Se hva du gjorde . Dette får du nok ikke tilgivelse for."

    -      "Du er helt ubetydelig for Gud. Han har mange tjenere som virkelig lever sterkt.Hvorfor skulle Han da behøve en vaklende taper som deg?"

    -      "Er du egentlig så sikker på at du er frelst og på vei til himmelen?" osv. osv. osv... 

     

    Men Satan er en LØGNER, ja han er løgnens far. Derfor er slike angrep på vårt tankeliv snarere et bevis på at vi lever for Gud, og beveger oss i riktig retning!

     

    ”Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.” (Johannes 8:44)

     

    Men blodet konfronterer Satan med Jesu forsoningsverk. Og dette stiller Gud på vår side når Satan anklager oss. Og hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?

     

    ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.”   (Romerne 8:33)

     

    Blodet renser oss fra ALL synd, og stiller ALLTID Gud på vår side!

     

    ”Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.”  (1 Johannes 1:7) 

     

    Når så Satan kommer for å fordømme deg og anklage deg, kan du si: "Hvorfor kommer du til meg? Det var ikke jeg som frelste meg. Det var Jesus. Hvis du ikke er fornøyd med forsoningen, eller hvis du synes at min frelse ikke holder, da får du ta det opp med Gud. Dette er nemlig Guds verk, ikke menneskers."

     

    Når så Satan prøver seg innfor Gud, blir han henvist til Jesu blod. Og dette bringer ham til taushet! Jesu blod har beseiret Satan, og han vet det! Men du må kjenne til denne sannheten, og anvende blodet i ditt liv!

     

    Satans hovedoppgave er å anklage oss, fortelle oss hvor ofte vi synder og hvor mange feil vi gjør. Han liker å trekke fram våre dårlige sider for å fordømme oss. Men når Satan kommer, er det svært viktig å vite hva Ordet sier om oss, så vi ikke tror det Satan vil ha oss til å tro.

     

    DU MA VITE AT JESU BLOD RENSER FRA ENHVER SYND OG AT DET HAR BESEIRET SATAN!

     

    ”De har seiretover ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.” (Åpenbaringen 12:11)

     

    ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.”  (Kolosserne 2:14-15)

     

    Da Jesus ble angrepet av djevelen i ørkenen, vet vi at Han svarte med Guds Ord. Jesu standardsvar var: "Det står skrevet!"

     

    ”Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med seg til den hellige by og stilte ham på templets øverste hjørne. Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet. Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.”  (Matteus 4:1-11)

     

    Hvis Jesus svarte med Ordet, så må også vi gjøre det samme! Da må djevelen fly fra deg! Stå ham imot, fast i troen!

     

    ”Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at brødrene deres rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelsene.”  (1 Peter 5:8-9)

     

    ”Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen i mot, så skal han fly fra dere.”  (Jakob 4:7)

     

    Ta derfor på deg Guds fulle rustning, og bruk Åndens sverd, som er Guds Ord!

     

    ”For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.” (Efeserne 6:10-17)

     

    Men hva er Guds fulle rustning for noe?Dette er virkelig verdt et studium, og ved å se de ulike delene i sin sammenheng vil du ha en åpenbaring som gir deg kraft til alltid å stå djevelen imot, slik at han må fly fra deg. 

     

     

    1. Sannhetens belte

     

    Det er beltet som holder hele rustningen oppe. Uten beltet faller hele rustningen av. Jesus er veien, SANNHETEN og livet.

     

    ”Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannhetenog livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”(Johannes 14:6)

     

    Det er JESUS som er beltet!

     

     

    2. Rettferdighetens brynje

     

    Brynjen er veldig viktig. Det er den som beskytter hjertet og de vitale organer i kroppen. Ordspråkene sier at vi må bevare vårt hjerte framfor alt vi bevarer, for livet utgår fra det.

     

    Jesus er vår rettferdighet!

     

    ”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighetog helliggjørelse og forløsning.” (1   Korinter 1:30)

     

    JESUS er vår brynje!

     

     

    3. Sko på føttene – den beredskap som fredens evangelium gir

     

    Vi må være rede i tide og utide, eller ”alltid beredt” som det sto i den gamle oversettelsen. Beredt, med fredens evangelium.

     

    JESUS er Fredsfyrsten. Hele evangeliet handler om Ham.

     

    Jesus er dermed også skoene. 

     

     

    4. Troens skjold

     

    Skjoldet dekker hele kroppen.

     

     JESUS er Troens opphavsmann og fullender. Alt som har med tro å gjøre, handler om Ham. Han er vårt skjold og vern.

     

    ” …med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender….”(Hebreerne 12:2)

     

    Vår tro er knyttet til Jesu seier på Golgata, derfor fester vi blikket på Ham og den tilflukt vi har under blodet.

     

     

    5. Frelsens hjelm

     

    JESUS er vår frelser. Han er vår hjelm. Med frelsens visshet har vi en sikker hjelm som beskytter vårt hode, dvs vårt sinn og våre tanker.

     

     

    6. Åndens sverd

     

    Åndens sverd er Guds Ord. Johannes evangelium begynner med å si at JESUS er Ordet. Ordet er vårt eneste angrepsvåpen, alt det andre i rustningen er kun forsvarsvåpen. Jesus svarte djevelen på en klar og fast måte – ”DET STÅR SKREVET!” Det samme må vi gjøre – Ordet er vårt våpen.

     

    Ordet har makt til å rive ned ”mektige festningsverk” og hver tanke som reiser seg mot Gud og Hans rike.

     

    ”For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.”(2 Korinter 10:4-5)

     

    Konklusjon: Ikle dere Kristus – som er Guds Fulle Rustning!

     

     ”Men ikle dere Herren Jesus Kristus…”  (Romerne 13:14)

     

    ”Ikle dere Herren Jesus Kristus…” Han er vår rustning.

     

     

    Når vi går med denne rustningen på oss, er vi helt dekket. Det er som ridderens rustning - man kan ikke se personen som er inne i rustningen! Så når djevelen kommer imot deg, kan han ikke se deg, han ser kun rustningen.

     

    Det betyr at han ser kun JESUS- og da blir han skremt og flyr! 

     

     

     

     

     

    6. NOEN MEDISINSKE FAKTA OM BLODET

     

     

     

     

    La oss helt avslutningsvis ta med oss noen svært interessante fakta som legevitenskapen gir oss angående blodets egenskaper. Dette gir meget sterke paralleller til den funksjon som Jesu Blod har for oss som tilhører Ham.

     

    I kroppen til et voksent menneske finnes det omtrendt 5 liter blod, som hele tiden pumpes rundt i kroppen av hjertet. Hvert 23'de sekund sirkulerer det gjennom systemet. Hver celle i kroppen blir kontinuerlig matet og renset ved denne blodstrømmen.

     

    Liv er bevegelse. Dersom livet i kroppen (legemet) skal opprettholdes, må blodet hele tiden holdes i bevegelse. I samme øyeblikk som hjertet slutter å pumpe blod, inntreffer døden. For dersom ikke blodet når cellene, dør de - og når det skjer, dør hele kroppen (legemet). Livet er i blodet, og blodet må nå cellene for å opprettholde livskraften i et menneske.

     

    Uten en konstant fornyelse av blod, begynner cellene øyeblikkelig å dø. Når blodet stopper, stopper livet. Om blodsirkulasjonen til en arm eller en fot stenges av, sier vi at den delen av kroppen "begynner å sove". I virkeligheten begynner den å ! Dersom blodsirkulasjonen ble fullstendig avstengt lenge nok, ville alle funksjoner opphøre - og til slutt ville døden inntreffe.

     

    Hva består så blodet av?

     

    Den flytende delen av blodet kalles plasma, og er gjennomsiktig. Plasmaet består av flere forskjellige komponenter. En av dem er blodplatene. Så har vi det som kalles røde og hvite blodlegemer. De røde blodlegemenes jobb er å føre brensel og varme (energi) rundt i kroppen. Det er disse som gir blodet den røde fargen. De er også de røde blodlegemene som renser cellene.

     

    Blod fører med seg oksygen, og det er på denne måten liv blir transportert til hver enkelt celle i kroppen. Hvert 23'de sekund pumper hjertet nok blod til å nå ut til hver eneste celle, og føre med seg næring til dem.

    Når jeg og du spiser, er det blodet som fører næringen til alle cellene. Når det avleverer næringen, plukker blodet også opp avfallsstoffene som forgifter systemet, og fører dem med seg til nyrene og tarmen, for å føres ut av kroppen. Deretter strømmer blodet tilbake til hjertet og henter en ny forsyning med næringsstofer, og fører disse ut til cellene, henter "søpla" og dumper dette. Dette er en kontinuerlig syklus, hvert 23'de sekund.

    Helsemyndighetene ville nok fort få stengt ethvert serveringssted som tillot den samme lastebilen både å levere maten og hente søpla! Men inne i oss har Gud skapt et fantastisk sirkulasjonssystem!

     

    Fra dette er det lett å forstå uttrykket "man blir hva man spiser". Vi kan ikke hele tiden spise ernæringsfattig mat, uten at det vil skade oss. Blodet og andre organer må arbeide dobbelt så hardt for å hindre at enkelte ting vi spiser, dreper oss. Dersom vi putter for mye søppel inn i kroppen, jobber kroppen hardere og det tærer på de livsviktige organer. Men de røde blodlegemene sørger altså for at vi blir både mettet og renset. Blodet bringer oss ikke bare næring, men det renser også det fysiske systemet.

    Slik er det også med Jesu Blod. Det gir oss næring og metter vår sjel. Samtidig renser det oss fra all urettferdighet... 

     

     

  •  

     

     

     

    1. INNSTIFTELSEN AV PÅSKEN

     

     

     

    Det hebraiske (jødiske) ordet for Påske er Pesach.  På engelsk brukes ordet passover, som betyr "å gå forbi".

     

    Gud innstiftet påsken og det usyrede brøds høytid ved avslutningen av isralittenes tid i egypt. Vi leser i 2 mosebok at det var mellom den niende og tiende landeplagen Gud sendte over Farao og Egypt. Farao prøvde helt til det siste å stanse og å ødelegge Isralittene mulighet til å reise ut av Egypt og til friheten. Men det nyttet ikke å stå imot Guds plan og hensikt.

     

    "Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for nettopp på denne dagen førte jeg deres hærer ut av landet Egypt. Derfor skal det være en evig forskrift for dere å holde denne dagen, slekt etter slekt.
    I den første måneden, om kvelden på den fjortende dagen i måneden, skal dere ete usyret brød. Det skal dere gjøre helt til om kvelden på den tjueførste dagen i samme måned." (2 Mosebok 12:17-18)
     
    "Og når deres barn sier til dere: Hva er meningen med denne skikken? - da skal dere si: Det er påskeoffer til Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypt og sparte våre hus da han slo egypterne. Og folket bøyde seg og tilba." (2 Mosebok 12:26-27)

     

    Det ble tatt et lam som var nøye utvalgt, det ble ofret og senere spist som en del av et stort Påskeoffer. Lammets blod skulle strykes på alle dørstokker for at ødeleggeren skulle gå forbi. Blodet var også symbolet på friheten som snart skulle komme.

     

    Blodets rolle i 2 Mosebok’s betydning peker fram mot Jesu Kristi blod, og hvordan det ble og blir brukt til vår gjenløsning, rettferdiggjørelse og helliggjørelse. Til vår frelse, til frihet fra sykdom og plager, fysiske som psykiske. Til gjenopprettelse til å bli det Gud vår Far har skapt oss til å være.

     

    Gud innstiftet denne minnedagen for at jødene skulle minnes hva som skjedde i Egypt, hvordan Herren på mirakuløse måter fridde ut sitt folk. Gud sa til og med at det skulle være en evig lov at dette skulle feires og minnes. Gud ga klare retningslinjer for hvordan denne feiringen skulle foregå og hvorfor.

     

    Han ga retingngslinjer for de skulle ete usyret brød. Feiringen skulle også kalles «Det usyrede brøds høytid». All surdeig skulle fjernes fra huset.

     

    La oss gjøre det samme. La oss "ete Jesu brød", som er rent og hellig og fjerne all urenheter fra vårt liv.

     

    "Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" (1 Korinter 5:7-8)

     

    Jesus er vårt påskelam. Jesus døde på korset presis kl 15, som er det tidspunktet Gud bestemte at påskelammet skulle slaktes i tempelet! Gud instruerte nøye hvordan påskelammet skulle plukkes ut og slaktes og hvordan det skulle etes.

     

    "Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det. Men hver trell som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære, da kan han ete av det. Ingen fremmed eller dagarbeider skal ete av det. I ett hus skal det etes, du skal ikke la noe av kjøttet komme utenfor huset. Dere skal ikke bryte noe ben på det. Slik skal hele Israels menighet gjøre. Når en fremmed oppholder seg hos deg og vil holde påske for Herren, skal alle menn hos ham omskjæres. Da kan han få være med og holde høytid, han skal være som en innfødt i landet. Men ingen uomskåret skal ete av det. Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg hos dere." (2 Mosebok 12:43-49)

     

    …..og ingen av beina på lammet skal dere bryte. Jesu ben ble heller ikke brutt på korset. Jesus var offerlammet, vårt Påskelam.

     

    Lammets blod skulle strykes på dørstolper……For at ØDELEGGEREN skulle gå forbi

     

    -Jesu blod ble utgytt for oss for at vi skulle bruke det, vårt liv, vår familie, vårt alt –for at ødeleggeren skulle gå forbi. Jesu blod satt oss i frihet –frihet til frelse, helse og liv!

     

    Gud ga også bud om at måltidet skulle spises i hast. Isralittene da som nå er glade i å samles rundt matbordet og dele måltidedts gleder sammen. Og gjerne bruke god tid. Men sånn skulle det ikke være under dette måltidet. Da skulle de spise usyret brød sammen med bitre urter (Bitre urter hjelper på fordøyelsen. Ikke lett å dra i hast på full mage) og gjøre det i hast. Isralittene måtte være klare til å reise ut av Egypt når Gud sa; GÅ.

     

    Påsken er en tid for å frigjøre oss fra lenker/bånd/trelldom fra hverdagen og styrke båndene med vår Gud og Far og dem vi elsker. Det er en tid for å være sammen med familien vår, dele våre erfaringer, le, gråte, synge og danse. Det er en tid for å anerkjenne at alle livets "små mirakler" er fra samme Gud som tok oss ut av vårt Egypt. Det er en tid for å lene seg tilbake og tenke - og sette pris på all den velsignelse Gud skjenker i våre liv. 

     

     

     

    2. JESUS GAV PÅSKEN ET HELT NYTT INNHOLD

     

      

     

    Etter at Jesus, Guds egen sønn kom ned til oss har Påsken fått et nytt innhold. Dette er Påskeevangeliet - evangeliet som er så utrolig kraftfult at det ikke finnes maken eller noe lignende totalt i hele menneskets historie! Dette handler om at Guds sønn Jesus velger å komme ned til oss, bli en mann -100% Gud og 100% menneske. Han blir født som et menneske, vokser opp til å bli en mann, en mann som innehar 100% av alle følelser, tanker, ideer, vilje, håp og ønsker som oss. Forskjellen er at han også er 100% Gud, men villig lar seg ofre for at vi skulle bli en del av Hans legeme.

     

    Hvordan skal det kunne la seg gjøre å forklare alt dette slik at vi skal kunne forstå det, jeg mener VIRKELIG forstå det? Det er helt umulig, uten Den Hellige Ånd. Ånden setter lys på det vi leser og åpenbarer Ordet for oss slik at vi kan forstå det. Vi bør faktisk forstå det stykkevis og delt, for om vi fikk en totalforståelse av det, i vårt hjerte, ville det bli umulig å takle for oss. Så stort er det Han gjorde for oss, spesielt i disse 7 dagene.

     

    Jesu siste dager her på jorden var så tettpakket av kraftfulle og minneverdige øyeblikk. Intime og intense bønnestunder, dype diskusjoner og symbolske handlinger – alt forandret verdenshistorien på 7 dager. Fra Jesus red inn i Jerusalem, hyllet som den Kongen Han var og er, hvor folk la sine klær som en ydmyk gest for å vise sin ærbødighet og hilsen til kongen. De tok palmeblader og veivet de i luften, la de ned foran Jesus mens de ropte og sang; "Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!"

     

    Jesus viste oss på hvilken måte Han skulle være vår Konge og hvordan vi skulle være Hans etterfølgere. Ydmyke men med en konges verdighet.

     

    Jesus ble så forrådt, av en av sine aller nærmeste. Et forræderi som førte til døden. Judas vil for alltid bli husket for sin handling. Kort tid etter han hadde forrådt Jesus, angret Judas og ville gi tilbake sølvpengene han hadde fått til øverstepresten, men øverstepresten ville ikke ta de i mot. Judas kastet så pengene fra seg og gikk bort og tok sitt eget liv. 

     

    Jesus ble deretter ført til en romersk rettergang. Her ble Han dømt av folket og dømt til døden. Dømt til døden ved å bli hengt på et kors. Men før korset gikk Han en lang og pinefull vei fra der hvor Han ble dømt, igjennom Jerusalems smale gater og ut til en høyde –Golgata. Golgata lå slik at hele Jerusalem skulle kunne få med seg hva som skjedde der. Der ble Han spikret opp på et kors, mellom to menn, to forbrytere som pga sine handlinger var dømt til døden. 

     

    Det hele kuliminerer med den største seieren av alle. Den seieren som er selve altet for oss. Seieren da Jesus hentet ut sine siste krefter... hvor ropet kom fra det dyperste dypet av Hans indre; DET ER FULLBRAKT!!

     

    Som det siste som var nødvendig var umidelbart da Han oppga sin ånd,  å dra ned til dødsriket, hentet nøklene, avvepnet dødens makter og myndigheter med, djevelen i spissen. Ja Jesus satte djevelen og hans hær til offentlig spott og skue. Jesus avvæpnet djevelen og alle hans lakeier!!!

     

    Etter turen ned til dødsriket kom Jesus tilbake igjen -Han stod opp og kom ut av Josefs grav som Han var blitt lagt i. HAN ER OPPSTÅTT - SE HAN LEVER - JESUS LEVER!! Halleluja!!

     

  • Vi har en åpen adgang til Gud, gjennom bønnen, og denne adgang kan vi benytte oss av, til alle tider. Det er Kristi forsoning som har banet denne veien for oss, og vi kan få gå på denne vei og legge alt fram for vår himmelske far.

    Bønn er i første rekke samfunn med Gud. En kan også si at det er samtale med Gud. I bønnen taler vi til Gud og han til oss. I vår ånd og tanke får vi gå inn i selve himmelen. Derfor må vi også gå inn for Gud i bønn på en verdig måte. Hebreerbrevets forfatter sier at vi skal gå inn i helligdommen med sanndru hjerte. Dette vil ikke si det samme som at hjertene må være rene, for det går an å være sanndru uten å være ren. David bad: Gud, skap i meg et rent hjerte, og han var sanndru da han bad dette.

    La oss tre fram for Gud og se ham som vår far, som har omsorg for oss og forsørgelsesplikt. Den har han aldri unndratt seg. Han både føder og varmer oss.

    I 1. Kor. 14,15 sier Paulus at han vil be med forstanden, men han ville også be med ånden. Han ville lovsynge med forstanden, men også med ånden.

    Den samme forstanden som du bruker i det daglige liv, i de mange gjøremål, kan du også bruke når du skal be til Gud. Gud hører oss når vi kommer fram for ham på denne måten. Når apostelen taler om å be og lovsynge med ånden, så mener han tungemålsgaven.

    Den som taler i tunger taler hemmeligheter med Gud. 1. Kor. 14 gir oss anvisning for hvordan vi skal bruke de åndelige gaver. I dette kapitlet omtaler Paulus tre slags instrumenter: Fløyten, harpen og basunen. Dette har nok sin grunn. Noen vil endelig være solister, og de vil helst holde seg til ett instrument, men det er ikke slik med de åndelige gaver. Det er ikke bare bønn i tunger, men også lovprisning og budskap fra Gud. Harpen kan stå som et bilde på bønnen, fløyten minner mer om lovsangen og basunen er budskapet. Den siste må ha en klar lyd, så folk kan gjøre seg rede. Alt skal virke til menighetens oppbyggelse. Jeg tror at både bønn, lovprisning og budskap skal tydes.

    Den som taler med tunger oppbygger seg selv, sier Skriften, og dette er jo også en side.

    I Luk. 18 heter det at vi skal be og ikke bli trette. La oss nå se litt på de måter vi kan be på, så vi ikke går trett. Mange blir trette fordi de blir ensidige i sitt bønneliv. Gud vil at vi skal være allsidige også på dette området. "Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting eders begjæringer komme fram for Gud i påkallelseog bønnmed takksigelse"(Fil. 4, 6). Her har vi tre sider av bønnelivet. En fjerde side er tilbedelse.

    Bønn er, som vi tidligere har pekt på, samfunn og samtale med Gud. Derfor er det nødvendig at vi virkelig ber når vi ber! Dette høres merkelig ut, men la meg forklare det nærmere. I Luk. 18,10-14 leser vi om to menn som gikk opp i tempelet for å be, en fariseer og en toller. Den første holdt et stort foredrag for Gud. Han roste seg selv og skjelte ut den andre! Dette var en høyst ukristelig framgangsmåte og ingen bønn! Gud bevare oss fra slike bønner! Tolleren bad ikke noen lang bønn, og la det være sagt at trosbønner og nødsbønner er aldri lange. Han vendte seg imot Gud og sa: "Gud, vær meg synder nådig!". Han bad om nåde og fikk rettferdighet! Fariseeren kom med sin egen rettferdighet til tempelet, og den gikk han hjem med også. Tolleren derimot gikk hjem med Guds rettferdighet. Om ikke vår rettferdighet overgår fariseernes og de skriftlærdes kommer vi ingen lunde inn i Guds rike, sa Jesus.

    Enhver som begynner å be, møter to personer: Gud og seg selv. Det er aldri lettere å være ærlig enn når vi er innfor Gud. Derfor er det så helsebringende å leve i bønn til Gud. Bønnen er en bevarende og selvransakende makt. Den foredler vår kristne karakter og vårt vesen og virker åndelig vekst i vårt kristenliv.

    Påkallelse er sjelens SOS, vårt nødskrik. Enhver kristen er utstyrt med en "Sender" og en "Mottaker"! Vi kan sende våre nødrop til Gud, og han gir svar. Skip som er i havsnød kan sende ut sine signaler, men dersom ingen oppfatter dem, så går de under. Slik er det ikke med dem som sender sine nødrop til Gud. Om ham heter det: Hans øre er ikke for tunghørt til å høre. Ja, i salmen heter det til og med at han hører ravnungenes skrik. Skulle han da ikke høre et menneske, et elsket Guds barn. Han hører og ser deg, min venn.

    Det var denne slags bønn Moses brukte ved Rødehavet. Han stod som leder for et helt folk, og de var i store vanskeligheter. Han sa ingenting, men fra hans hjerte steg det opp et nødrop, og Gud hørte ham og svarte ham. Da Moses rakte den knudrete hyrdestaven sin over havet, delte det seg, og det ble en mektig ferdselsvei, der Israels barn kunne dra over. Da egypterne prøvde på det, omkom de.

    "Kall på meg på nødens dag, og jeg skal utfri deg, og du skal prise meg!"

    Takksigelsen og lovprisningen hører også med til bønnelivet, og dette er fine toner. La oss våke over at dette ikke dør bort i oss, for dette er himmelske saker. Vi har alltid noe å takke for, og til og med i nøden kan vi få blande inn noe takk. Det hjelper. Da Israel ved et tilfelle var i strid med sine fiender, står det at Herren lot et bakhold komme over fienden, da Israel begynte å be og lovprise Herren. Vi skal ofre Gud takksigelse. Det kan koste å takke i prøvens stund.

    Tilbedelse er ingen bønn i nød eller takk for noe du har fått. Det er en beundring av Guds vesen, hans skjønnhet, herlighet og storhet. Har Gud vært så levende for deg at du har tilbedt ham? Det er likesom hele ens vesen gjennomrisles av et guddommelig bad.

    Vi leser i 2. Mos. 30,33 om kryddersalvene som skulle være i røkelseskaret. Det skulle være like meget av hver av disse ingrediensene. Slik skal det være i vårt bønneliv også: Det skal være bønn og påkallelse, takksigelse og tilbedelse. Dette skaper noe himmelsk, både i den enkelte og i menighetslivet. Der hvor bønnelivet er rikt er også åndsatmosfæren rik og vidunderlig; Det viktigste i våre møter er selve atmosfæren. Bønnens atmosfære er vekkelsens og Guds-åpenbarelsens atmosfære. Det er dødens vei å vike av fra dette. Etterligninger må vi vokte oss for. Vi vil holde fast ved Ordet og bønnen. Det er skapende og gir en herlig atmosfære.

    Det sies at det i selve luften, atmosfæren, skal være både sølv, gull og salt. Det lønner seg ikke å utvinne det, men det er der. Men også i den åndelige bønneatmosfæren finnes det både sølv, gull og salt!

    Røkelseskarene virket uanselige i det israelittiske tabernaklet, men de var meget viktige for gudstjenesten. Bønnesjelene blir ikke framtredende mennesker, en blir ikke berømt ved å være det. Og virkelig åndelige mennesker er enkle og alminnelige.

    Dette allsidige bønnelivet dekker hele den kristnes behov.

    Nå finnes det også en kampside i bønnelivet. Epafras var en bønnens kjempe, leser vi i Skriften. Paulus bad også venner å være med ham og stride og kjempe i bønn. Men det er ikke bare en stridsside i bønnen - det er en hvileside også. Det er godt å få legge saken fram for Herren og hvile i ham.