Israel

  • 28. mai 1967 sa Egypts og den forente arabiske republikks president, Gamal Abdel Nasser:
    ”Vi planlegger å innlede en angrepskrig mot Israel. Dette vil bety en total krig. Vårt hovedmål er å ødelegge Israel.”


    Da krigen brøt ut den 5. juni, sluttet Jordan, Syria, Irak, Algerie, Sudan, Kuwait, Saudi-Arabia og Marokko seg til Egypt. Konføderasjonens forsøk på å drive Israel på sjøen lyktes ikke. I løpet av 6 dager var krigen over. Israel stod igjen som den udiskutable seierherren.


    Salme 83 fikk en ny betydning for mange troende etter 6- dagers -krigen.
    La oss se litt nærmere på de 9 første versene:

    1.En sang, en salme av Asaf.
    2. Gud, ti ikke! Vær ikke stille og hold deg ikke rolig, Gud!  
    3. For se, dine fiender larmer, og de som hater deg, løfter hodet.
    4. Mot ditt folk legger de med svik hemmelige råd, og de rådslår mot dem du verner.
    5. De sier: Kom og la oss utslette dem, så de ikke mere er et folk, og Israels navn skal ikke mere kommes i hu.
    6.For de har av hjertet rådslått med hverandre; mot deg inngår de pakt,
    7.Edoms telt og ismaelittene, Moab og hagarenene,
    8.Gebal og Ammon og Amalek, Filistea tillikemed innbyggerne av Tyrus.
    9. Også Assur har gitt seg i lag med dem, de er blitt Lots barns arm. Sela.

    Språket viser at det er et beleiret Israel vi har å gjøre med. Et folk som roper til Gud om hans inngrep. Men selv om de bønnfaller Gud om å beskytte og verne dem som folk og nasjon, framstiller de situasjonen som om det like mye gjaldt Guds sak som deres egen:
    Dine fiender… de som hater Deg… Ditt folk… de legger hemmelige planer mot Ditt folk ( eng.overs: De danner en konføderasjon mot Deg)…dem Du verner.
    De har ingen tanker om å la Gud glemme at Israels fiender er Hans fiender.

    I bakgrunnen aner man en kolossal fiendtlig aktivitet med sovjetiske rådgivere og arabiske toppmøter i fleng:
    Med svik legger de hemmelige planer mot ditt folk, de rådslår mot dem du verner. De truer med å utslette Israel og danner en formidabel sammenslutning eller konføderasjon av nasjoner mot lille Israel. Det er Davids kamp mot Goliat ennå en gang.


    Det er ikke like lett å identifisere nasjonene som stod mot Israel den gangen og dem som truer landet i dag, men noen unntak er det: Assur eller Assyria er dagens Irak, muligens inngår deler av Iran i det også. Filisterland er det området som i dag er kjent som Gaza-stripen. Byen Tyrus lå i det som i dag er kjent som Libanon.

    Hvordan kunne lille Israel motstå angrepet fra en så overveldende fiendtlig makt?
    Noe av svaret på det ligger i det faktum at Guds folk er dem du (Gud) verner, v. 3. Andre oversettelser: Guds skjulte, Guds dyrebare, dem Gud elsker.

    Når situasjonen er som mest prekær, beskytter Herren Sitt folk på mirakuløst vis og gjør Sin styrke fullkommen i deres svakhet. Når alle odds går i mot dem, gir Han en seier som det ikke finnes noen menneskelig forklaring på. Slik er Gud kjærlighet mot sin øyesten - Israel!

  •                    

     

    Fra bønnesjal til nasjonalsymbol og flagg

    Israel er et annerledes land på mange måter. Dette folket har tatt vare på historiske verdier og symboler på en måte som ingen annen nasjon i verden. Israels eldste symbol er "den syvarmede lysestaken" (Menorahen). Men også det israelske flagget, med de to blå striper og Davidsstjernen i midten, er et symbol av stor historisk og profetisk betydning for jødene.

    Flagget, slik vi kjenner det idag, ble "født" i Basel i Sveits i 1897, under den første Zionistkongressen. Det var David Wolfsohn som fikk inspirasjonen. Han hevdet at jødene allerede hadde et flagg. Dette var den hvite og blå talliten, bønnesjalet som den troende jøde svøper seg inn med når han ber. Dette er altså utgangspunktet for det israelske flagget. Israels første president, David Ben Gurion, hadde flagget ved sin side da Israels uavhengighetserklæring ble lest 14. mai 1948, men det ble likevel ikke Israels offisielle flagg før seks måneder senere - den 28. oktober 1948.

     

    Davidssternens symbolske betydning

    Davidstjernens seks tagger eller «spisser», symboliserer skapelsesberetningen om at Gud brukte seks dager på å lage jorden og på den syvende hvilte Han. De seks taggene pluss midten utgjør syv, som er jødenes hellige tall. Den øverste taggen står for loven. De neste taggene mot høyre står for håpet, folket, troen, landet og den siste trengsel. I midten skal det stå "Geula" som betyr "gjenløsning"

    En teori går ut på at Davidstjernen var kong Davids eget monogram. Fordi vokaler ikke inngår i hebraisk skriftspråk ble David D–V–D. På gammelhebraisk skrives bokstaven D (dalet) som en likesidet trekant, og man tror da at kong David flettet samme de to D-ene til denne stjernen.

    Stjernen har også tolv sider, som symboliserer de tolv stammene i Israel som ble forent av kong David. Davidstjernen er en av de aller fineste og eldste symboler som går 3000 år tilbake i tid. Og en finner faktisk denne stjernen inngravert flere plasser i Israel.  

    Allerede på 1200-tallet brukte jødene Davidsstjernen som symbol i den jødiske bosettingen i Praha, hvor de fikk lov til å ha et flagg. Det ble også populært å bruke Davidsstjernen som symbol i bøker og jødiske gravsteiner. Etter hvert ble det kjent både blandt jøder og ikke-jøder som et jødisk symbol.

     

    Nazistenes gule jødestjerne

    De tyske naziztmyndighetene krevde at jøder i Tyskland og tyskokkuperte områder skulle bære en godt synlig, gul davidstjerne, ofte bare kalt «jødestjerne», på ytterklærne sine. Dette var i tråd med blodsvernloven i Nürnberglovene, det vil si de antisemittiske raselovene som nazistene vedtok i Nürnberg 1935, som «den endelige løsningen på jødespørsmålet».

    Påbudet om stjerne trådte i kraft fra 19. september 1941 i Tyskland. Merkene kunne ha litt forskjellig utforming. Den 1. juni 1942 ble også jøder i det okkuperte Frankrike tvunget til å bære jødestjerne. Norske jøder bar aldri slike merker, men fikk en stor, rød J stemplet i passene sine. Gul jødestjerne som tøymerke har siden blitt et av 1900-tallets mest kjente symboler på antisemittisme.

     

    Dagens flagg - en profetisk proklamasjon om det kommende riket for Israel

    I dag består Israels flagg av en Davidstjerne og to horisontale blå striper på hvit bunn. Flagget skal symbolisere en Davidstjerne på et jødisk bønneskjerf (tallit). De to blå strekene symboliserer de to elvene Eufrat og Nilen, og er et sterkt symbol og en mektig proklamasjon om Guds løfte at Israels barn skal eie hele det land som ligger mellom disse to elvene. Disse stripene kommer altså fra bønnesjalet, samtidig som den hvite bakgrunnen symboliserer renhet.

    "Og Herren sa til Abraham etter at Lot hadde skilt lag med ham: Løft nå dine øyne og se ut fra stedet der du står - mot nord, mot syd, mot øst og mot vest! For hele det landet som du ser, til deg vil jeg gi det, og til din ætt for alle tider." (1 Mosebok 13:14-15)

    "Den dagen gjorde Herren en pakt med Abram og sa: Din ætt har jeg gitt dette landet, fra Egypts elv (Nilen) like til den store elv, floden Frat (Eufrat)." (1 Mosebok 15:18)

    "Og det land som jeg ga til Abraham og til Isak, til deg vil jeg gi det, og til din slekt vil jeg gi landet." (1 Mosebok 35:12)

    Denne tid kommer, og da skal Jesus selv regjere som konge fra Jerusalem...

    "Og hele ditt folk skal være rettferdig. Til evig tid skal de eie landet. De er jo en kvist som jeg har plantet, et verk av mine hender til min ære." (Jesaja 60:21)

    "Dette er landegrensene. I nord: fra Storhavet over Hetlon, Lebo- Hamat og Sedad, Berota og Sibrajim – mellom Damaskus- området og Hamat- området – til Hasar- Enon, ved Havran - området. Grensen går fra havet til Hasar- Enon. I nord ligger Damaskus- området og Hamat- området. Dette er nordgrensen. I øst: mellom Havran og Damaskus, mellom Gilead og Israels land, danner Jordan grense helt til sjøen i øst, til Tamar. Dette er østgrensen. I Negev, mot sør: Fra Tamar til vannet ved Meribat- Kadesj og videre langs elveleiet til Storhavet. Dette er grensen i Negev, mot sør. I vest: Storhavet danner grense til man kommer på høyde med Lebo- Hamat. Dette er vestgrensen. Dere skal dele dette landet mellom dere, mellom stammene i Israel."(Esekiel 47:15-21)

    "Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder. Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på Hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.» Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herrens, hærskarenes Guds munn har talt." (Mika 4:1-4) 

     


  •  
    For mer enn to tusen seks hundre år siden, profeterte Esekiel om Israels oppstandelse fra hedningegravene i de landene de var blitt spredt til. Han forutsa Israels gjenfødelse, som fant sted 14. mai 1948. 
     
    Gud gav Esekiel et syn hvor han så en dal full av tørre bein. Noen har lagt ut denne teksten til å være en profeti om at de døde troende skal reise seg og gå ut fra den frafalne Skjøgekirken i endetiden. Selv om temaet er interessant, og at det faktisk går et kall ut til Guds folk om å gå ut av Skjøgekirken i våre dager, så tror jeg bestemt at denne profetien hos Esekiel kun omhandler Israel og ikke taler om Guds menighet.
     
    Vi går til teksten:
     
    "Herrens hånd kom over meg. Ved Herrens Ånd førte han meg ut og satte meg ned i en dal som var full av knokler. Han førte meg omkring blant dem. Se, det lå en stor mengde knokler utover dalen, og de var helt tørre. Da sa han til meg: «Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?» Jeg svarte: «Min Herre og Gud, det vet bare du.» Han sa: «Tal profetord over disse knoklene og si til dem: Tørre knokler, hør Herrens ord! Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere ånd så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.» Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de. Da sa han til meg: «Tal profetord til ånden! Menneske, tal profetisk og si til ånden: Så sier Herren Gud: Kom, Ånd, fra de fire vindretninger og blås på disse drepte så de blir levende.» Jeg talte profetord, slik han hadde befalt meg. Da kom det ånd i dem, så de ble levende. De reiste seg opp og sto på føttene. Det var en umåtelig stor hær. Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» Tal derfor profetord og si til dem: Så sier Herren Gud: Se, mitt folk, jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav. Så fører jeg dere til Israels land. Mitt folk, dere skal kjenne at jeg er Herren når jeg åpner gravene deres og lar dere stige opp av grav! Jeg gir dere min ånd så dere blir levende, og lar dere finne hvile i deres eget land. Da skal dere kjenne at jeg, Herren, har talt og satt det i verk, sier Herren." (Esekiel 37:1-14)
     
    I et syn tok Gud Esekiel med til en dal full av døde bein, som var tørre og spredt utover. Dette var Guds framstilling av nasjonen Israel. Studerer vi skriften grundig, hersker det ingen tvil om at dette skriftavsnittet ikke kan handler om noe annet.
     
    Israel opphørte å eksistere som nasjon i år 70. Da ble jødene spredt vidt omkring, like til jordens ender, av den romerske hæren, som var ledet av general Titus. Det skulle gå hele 1878 år, før Israel igjen oppsto som egen stat i mai 1948. Beina ble virkelig veldig tørre!
     
    Legg merke til at Gud stilte Esekiel et forunderlig spørsmål: "Menneske, kan disse knoklene bli levende igjen?"
    Esekiel svarte Gud med å si: "Herre Gud, du vet det." Han sa med andre ord: "Jeg skjønner ikke hvordan det kan være mulig. Døden har gjort jobben sin. Livet er borte. Herre, hvis disse knoklene skal få liv igjen, krever det din mirakelkraft!"
     
    Som svar på dette sa Gud at Han skulle gjøre noe meget underlig. Så kommer det merkeligste budskapet, til den mest døde forsamlingen i hele forkynnelsens historie!
     
    Gud ba Esekiel om å forkynne Herrens Ord til de tørre knoklene. Han skulle profetere liv til disse beina. Ordet profetere betyr ikke alltid å forutsi. Her betyr det å tale ut og proklamere et budskap til Guds folk. Det er overnaturlig kraft i det talte Guds Ord. 
     
    Vi ser at Esekiels tro overvant begrensningene i hans sinn, og han adlød Guds røst. Esekiel så utover en dal full av meget tørre knokler, som lå spredt utover, men i tro forkynte han dette budskapet:
     
    "Så sier Herren Gud til disse knoklene: Se! Jeg lar det komme ånd i dere, så dere blir levende. Jeg fester sener på dere, legger på kjøtt, trekker hud over og gir dere åndedrett så dere blir levende. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.» (vers 5 og 6)
     
    Esekiel proklamerte at Gud skulle gjøre et overnaturlig verk, som ville gi nytt liv til disse tørre, livløse beina som lå spredt utover. Dette ville bli en reversering av død og fordervelse. Vi leser videre:
     
    "Jeg talte profetord, slik jeg hadde fått påbud om. Se, jeg profeterte, og det begynte å buldre og skjelve. Knoklene la seg inn mot hverandre, knokkel mot knokkel. Jeg så, og se! – det kom sener og kjøtt på dem, og hud ble trukket over. Men ånd manglet de." (vers 7 og 8)
     
    Legg merke til at det innebar en prosess å gjenopprette livet i disse knoklene. Det var ikke noe som skjedde i et øyeblikk. Beina var tørre, de lå spredt utover og hadde vært døde veldig lenge. Disse tørre knoklene representerer nasjonen Israel i diasporaen, som begynte i år 70 - og varte helt til 1948. Israels barn var da spredt ut blandt alle folkeslag på jorden.
     
    "Så sa han til meg: Menneske, disse knoklene er hele Israels folk. Hør hva de sier: «Våre knokler er tørket inn, vårt håp er knust. Det er ute med oss!» (vers 11)
     
    Men "Guds profetiske klokke" viste at tiden var inne for at disse døde beinene skulle bli levende igjen. Litt etter litt kom knoklene sammen, og det kom sener og kjøtt på dem. Når begynte dette å skje? Det var på dette punktet i Israels gradvise gjenopprettelse at mennesker som Chaim Weissmann og Theodor Herzl, sionismens far, begynte å kalle jødene tilbake til Erets Israel. Herzl startet i 1895 den sionistiske tanke om å samle alle jødene til løfteslandet, tilbake til fortidens Israel. Dette kalles for "Sionismen""Senene og kjøttet" fortsatte så å komme sammen, mens jødene stadig vendte tilbake til Israel for å drenere sumper og gjøre den ufruktbare ørkenen til en rose.
     
    Når Esekiel her ser at benene nærmer seg hverandre og at det kommer sener, muskler og hud på dem, så er det den nasjonale gjenopprettelsen av staten Israel han er vitne til. Og den 14. mai 1948, klokken 16:32, ble staten Israel gjenfødt etter nesten to tusen år. Esekiels profetiske syn var gått i oppfyllelse!
     
    "Du skal si til dem: Så sier Herren Gud: Se, jeg henter israelittene fra de folkeslagene de dro bort til. Jeg samler dem fra alle kanter og fører dem til deres eget land." (Esekiel 37:21)
     
    Gud gjorde det klinkende klart at Han ville føre dem tilbake til "deres eget land". Han ville ikke føre dem tilbake til palestinernes land. Han ville gi dem tilbake Løfteslandet fra den evige pakten Gud hadde inngått med Abraham, Isak, Jakob og deres etterkommere.
     
    På slutten av dette mektige kapitlet hos Esekiel, leser vi at nasjonen Israel har gjenoppstått fysisk. I dag har Israel sitt eget flagg. De har en grunnlov. De har en president og en statsminister. De har Knesset, deres nasjonalforsamling. De har en politistyrke. De er en sterk og moderne militærmakt og har verdens beste etterretningstjeneste. De har tilmed byen Jerusalem - Guds stad.
     
    De har alt, bortsett fra åndelig liv.Vi leser at det var ikke livsånde i dem! 

    Slik er situasjonen i dag. Israel er oppreist som en nasjonal stat, men deres åndelige tilstand er ennå ikke oppfylt. Dette skjer først når Messias (dvs Jesus) kommer tilbake for å opprette riket for Israel ved slutten av Daniels 70'ende åruke, slik vi leser om i Sakarja kapittel 12 og 13.
     
    Så når Skriften taler om at Israel skal bli ført tilbake fra alle folkeslagene og komme tilbake til sitt land, som det også er profetert om mange steder, så forstår man at det her er snakk om Israels land, både rent geografisk, historisk og som bibelsk profeti. Når vi leser i Amos 9 at Herren skal spre Israel ut blandt alle folkeslag, men etter en tid samle dem tilbake i deres land, er det klart for enhver som kjenner til nyere historie, at profetordet er gått i oppfyllelse.
     
    "Se, Herren Herrens øyne er vendt mot dette syndige riket, og jeg vil utslette det av jorden. Men jeg vil ikke helt utslette Jakobs hus, sier Herren.For se, jeg befaler at Israels ætt skal ristes blant alle folkeslag, likesom en rister med et såld, og ikke et korn faller til jorden. For sverd skal de dø, alle syndere blant mitt folk, de som sier: Ulykken skal ikke nå oss eller komme over oss! På den dagen vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte. Jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den. Jeg vil bygge den opp igjen som i gamle dager, slik at de får ta i eie det som er tilbake av Edom, og alle de hedningefolkene som kalles ved mitt navn, sier Herren, han som gjør dette. Se, dager kommer, sier Herren, da den som pløyer, skal nå igjen den som høster, og den som tråkker vindruer, skal nå igjen den som kaster ut sæden, og fjellene skal dryppe av most, og alle haugene skal flyte over. Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap. De skal bygge opp igjen de ødelagte byene og bo der og plante vingårder og drikke deres vin, og de skal dyrke opp hager og ete deres frukt. Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud."(Amos 9:8-15)
     
     
    Men når vi leser profetien hos Esekiel i kapittel 37, ser vi at denne er bare delvis gått i oppfyllelse. Den åndelige siden er ennå ikke oppfylt, og man kan derfor ikke sette segl på det profetiske ord. Det er mer som skal oppfylles. I likhet med de tørre knoklene i Esekiel 37, venter Israel på Guds Ånds pust og Messias' komme. Det kommer til å komme en mektig vekkelse med en sterk Åndsutgytelse over Israel. Det Israelske folk vil oppleve en åndelig gjenfødelse, på samme måte som de mennesker som har tatt imot Jesus og er en del av Hans menighet. Og da skal hele Israel bli frelst - på en dag!
     
    "For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:25-27)
     
    "Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte." (Sakarja 12:10)
     
    Det er ikke lenge til disse tingene skal hende. Tiden er kort! Verden og Israel går virkelig særdeles spennende tider i møte...
     
     
     
  • Det 23. Kapittel i 3. Mosebok inneholder guddommelige bestemmelser for Israel angående årets syv regulære fester. 3. Mos. er den bok i Bibelen som minst leses av de kristne. Det burde ikke være så. For det er vel ikke noen av Bibelens bøker som inneholder flere direkte ord av Gud enn nettopp denne. For Israels barn var den meget viktig, da den inneholdt

    så nøiaktige bestemmelser om de tre ganger i året, da de skulde gå opp til Jerusalem for å tilbe.

    Det gamle testamentet er fullt av forbilder, som gir uttrykk for de store sannheter og virkeligheter i Det nye testamentet. Dette kapittel er ingen untagelse, men det er en levende fremstilling av Guds frelsesplan. De Syv fester i dette kapittel er følgende:

    1. Påskehøytiden

    2. De usyrede brøds høytid

    3. Førstegrødefesten.

    4. Pinsefesten.

    5. Basunens høytid.

    6. Den store forsoningsdag (Yom Kippur)

    7. Løvhyttefesten.

    1. Påskehøytiden (Pesach) - 3. Mos 23,4-5

    Denne fest var til minne om befrielsen fra Egypts trelldom. Den overbeviste hver israelitts hjerte om den kjennsgjerning at han hadde vært slave under den onde Faraos hånd, men var nå forløst og fri ved Guds makt.

    Som Paulus så vakkert uttrykker det i 1. Kor 5,6-8 er dette et forbilde på den store forløsning. Jesus ble korstfestet ikke bare på den samme dag, men på den samme time som da påskelammet ble slaktet. Paulus sier: "Vårt påskelam er jo slaktet, det er Kristus." Hvis Israels folk bare slaktet lammet og ikke la hendene på det, og på denne måten ikke regnet det som sitt stedfortredende offer, så falt hans skyld på hans eget hode. På denne måten må den troende komme til Kristus, Guds påskelam, og legge sine hender på hans hode og bekjenne sine synder og tro at han som døde, - den rettferdige for de urettferdige - bar hans synder på sitt legeme opp på korset.

    Ordet påske betyr "å gå forbi". Det første vi finner om påske i Bibelen er i 2. Mosebok kapittel 12. Der gir Herren instruks til Moses at en hver husfar skal ta seg ut et lam. Lammet skulle være årsgammelt, og uten lyte. De skulle så ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.

    Når Paulus i 1 Kor 5,7-8 omtaler Israels påske, fører han med en gang tanken over på Kristus og sier: "Vårtpåskelam er jo slaktet: Kristus." Det er derfor hevet over all tvil, at vi i Påskelammet har et forbillede på Kristus.

    Med dette for øye vender vi oss til 2. Mos 12,3:

    2. Mos 12,3 "Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus."

    Dette leder våre tanker over på en uangittdag. Gud sa: "På den tiende dagskal dere ta et lam". – Hvilken dag i måneden Gud sa dette, vet vi ikke. At det var en av de foregående ni dager er klart, men ingen vet hvilken av disse det var.

    Således ble det på en for oss ukjent dag bestemt og sagt: Dere skal ta et lam –.

    Fra denne "ukjente dag" og til den tiende, har så hver husfar utsett seg et bestemt lam og sagt: Når den tiende dag kommer, vil det bli det der.

    På denne måten ble altså lammet utvalgt og bestemt til å slaktes før det ble "offisielt" uttatt.

    Men hvilken vidunderlig sannhet uttrykker ikke dette forhold med hensyn til vårt påskelam: Kristus! Hør bare hva for eksempel Peter skriver om dette i 1 Pet 1,18-20:

    "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbaret ved tidenes ende."

    Hvor klart er ikke dette. I evigheten, på et for oss ukjent tidspunkt, ble Kristus utsett til å dø for våre synders skyld. (Apg. 2,23; 4,26; 1 Pet. 2,6.) Fallet og synden som senere kom til, ga bare anledning til å legge for dagen hva Gud i sitt evige råd hadde planlagt og fastsatt.

    Når jeg da tror på Kristus Jesus, så tror jeg på intet mindre enn hva Gud fra evighet har forutbestemt til min frelse. Men dermed har jeg en forunderlig fast og trygg grunn å hvile på. Det er en evig grunn. En grunn som står selv når jord og himmel forgår.

    "På den tiendedag i denne måned skal dere ta et lam –."

    Hvorfor nettopp den tiendedag?

    Ja, sier vel noen, dette kan da vel ikke ha noe å bety. Det måtte være en dag og da kunde det like såvel være den tiende som en annen dag.

    Det syn kan vi ikke dele. Selv om noen mener at vi gjør "vold på teksten" og allegoriserer, så tror vi like fullt at Gud har hatt en mening med det. Men om vi er i stand til å se den, er en annen sak.

    Ett er i alle tilfelle sikkert: Tallet 10 forekommer ofte i Bibelen. Og den som vil ofre forholdet litt oppmerksomhet, vil lett overbevise seg om, at dette tall likeså lite som de andre tall – brukes på slump. Der er plan og mening i alt. Å studere Skriftens bruk av 10-tallet vil her føre for vidt. Vi skal bare eksempelvis nevne at vi har:

    - 10 bud
- 10 jomfruer (Mat 25,1ff)
- 10 pund (Luk 19)
- 10 byer (Luk 19)
- 10 tusen talenter (Matt 18)

    Når vi forstår disse bud og lignelser, fremgår det meget klart, at Skriften bruker tallet 10 i forbindelse med Guds fordringer på menneskets lydighet og vårt ansvar overfor denne fordring.

    Det ligger da nær å tro, at Gud har hatt den samme tanke for øye også her. Og går vi ut fra det, så får den tiendedag i 2. Mos 12, stor verdi. At forløsningslammet skulde uttas nettopp denne dag, taler da til oss om den store sannhet, at da Kristus ble åpenbart i verden, gikk han inn under alle de krav og fordringer Gud hadde på oss.

    At han gjorde det, er en ubestridelighet. For vi leser nemlig i Heb 10,5-7:

    "Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud."

    Men kan der være en mer befriende sannhet, enn denne?

    Tenk: Som menneske gikk Kristus inn under hele vårt ansvar. Han kom her ene og alene for å gjøre Guds vilje. Det altseende øye hvilte på ham under hele hans liv. Og alltid så Gud på ham med velbehag. For han feilet aldri. I alle ting tilfredsstilte han Gud.

    Men glem nå ikke at dette Gudtilfredsstillende liv levde han for deg!

    Først når du tilegner degdette som ditt, har du gavn av det. Å vite alt om Kristus og holde det for sant, hjelper deg ikke. Med alt det kan du fortapes. Når du ser hva Kristus erog hva han har gjort,så må du gå inn i dette som ditt. Du må skrive det hele over på deg og si: Vel, når hanhar gjort dette for meg,så har jeggjort det. Gud har selv gitt meg en stedfortreder,og alt hans verk godtar Gud som om det var gjort av meg.

    Dette syn er det som frelser.

    Og dette syn er det som befrier og gleder den som er frelst.

    Men dette syn kan ingen ta seg til. Det står utelukkende på Åndens levendegjørelse av sannheten. Om derfor noen av leserne ikke eier dette frigjørende syn på Kristus, så vil vi be deg: Ta frem noen av de ord Gud har vitnet om sin Sønn. Sepå dem! Lær dem utenat. Dvel ved dem, til de fyller og opptar ditt sinn. Føles alt lukket og stengt, så bry deg ikke om det. Bare se du på ordet: Klyng deg til dem som om det gjaldt livet. Gjør det, og vi tar ansvar for å si deg: Ordet skalfrelse deg!! Guds Ånd skal kjennes ved ordet og din fastholden ved det. Og lyset skal komme. Enten plutselig eller snart, vil ordet stråle deg i møte, og du vil se, at Kristi verk er dittverk. Og dermed er din samvittighet fri.

     

     

    2. De usyrede brøds høytid (Chag HaMotzi) - 3. Mos 23,6-8

    Denne festen fulgte dagen etter. Surdeig betegner overalt i Skriften det onde og urene. Derfor representerer de usyrede brøds høytid et evangelium som er absolutt rent, usyret, uten judaismens, fariseerismen, saddukeerismens og herodianismens surdeig. Jesus sa: "Se til å ta dere i vare for fariseernes og saddukkeernes surdeig." Se Matt 16,6-12; Mark 8,15; Luk 12,1. Og Paulus sier i 1. Kor 5,6-8: "Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" Se også Gal 5,9.

    Surdeig var forbudt i alle Det gamle testamentes ofringer, som er forbilder på Kristus. Se 3. Mos 2,11. Men noen sier kanskje: Er ikke surdeig et bilde på noe godt, når Jesus sier: "Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen". Vi svarer: På ingen måte. Kvinnen i denne lignelsen er ikke, som noen tror, i ferd med å bake brød, men det synes å gjelde et matoffer. Og i stedet for å ha salt, som hun burde ha gjort, i overnsstemmelse med den levittiske lov, hadde hun med overlegg i surdeig, som uttrykkelig var forbudt. Resultatet var at det hele ble syret. Denne Jesu lignelse fremstiller for oss fordervelsen i himlenes rike, akkurat som klinten blant hveten er et forbilde på det samme. Se også Matt 13,25. For riktig å kunne forstå disse lignelser i dette kapitlet, må de betraktes under ett.

    3. Førstegrødefesten (Reshit Katzir) - 3. Mos 23,9-14

    Denne fest ble feiret den følgende sabbat. Det er en slående likhet mellom ordene i 3. Mos 23,11: "... dagen etter sabbaten skal presten svinge det" osv. og Matt 28,1: "Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken." osv. Førstegrødefesten er et herlig forbilde på Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Han er kalt: "Førstegrøden av de hensovede". "Kristus er førstegrøden" og "den førstefødte av de døde". Ap.gj. 26,23; 1. Kor 15,20-23; Kol 1,18; Åp 1,5.

    Jesus sto opp fra de døde, da førstegrøden ble svinget for Gud. Apostelen forteller oss at: "Er Kristus ikke oppstanden, da er vår forkynnelse intet, da er også deres tro intet,.... da er dere ennå i deres synder" 1. Kor 15,14-17.

    4. Pinsefesten (Høstfesten, Shavu'ot) - 3. Mos 23,15-22

    Syv uker (det er 49 dager) etter førstegrødens fest kom pinsefesten på den femtiende, som også pinse betyr.

    Det er ingen vanskelighet å se hva denne fest er forbilde på, da dagen for den Hellige Ånds komme i Det nye testamentet er av samme navn. Jesus var førti dager på jorden etter sin oppstandelse. Se Ap.gj. 1,3. Og ti dager etter hans himmelfart kom Den Hellige Ånd over den første menighet. Se Ap.gj. 2,1. "Og da pinsefestens dag var kommet...", leser vi, "da ble de alle fylt med den Hellige Ånd". Igjen ser vi hvor nøyaktig Guds kalender er. Akkurat som Jesus døde nøyaktig i det samme øyeblikk som tiden for påskefesten, og som han sto opp det samme øyeblikk som tiden for førstegrødefesten, slik kom Ånden da "pinsefestens dag var kommet". "Kjent av Gud er alle hans gjerninger fra verdens begynnelse." (Eng. overs. av Ap.gj. 15,18) Guds tids ur viser alltid rett tid; aldri for fort og aldri for sakte, alltid riktig tid. "Og med ett kom det en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt." Ap.gj. 2,2.

    Det gamle testamentes pinsefest ble feiret i anledning loven på Sinai berg. Det nye testamentes pinsefest ble feiret i anledning den Hellige Ånds komme på den øvre sal i Jerusalem. Selv om disse to viktige begivenheter er skilt fra hverandre med over 1000 år, inntraff de på samme tid i den jødiske kalender. Den første var Guds lov, skrevet med hans egen finger på steintavler. Den annen var den samme lov skrevet på "hjertets kjødtavler" med den levende Guds Ånd. Se 2 Kor 3,3.

    5. Basunens høytid (Yom Teru'ah) - 3. Mos 23,23-25

    Denne fest skulle feires i den syvende måned (etter den hebraiske kalender, omkr. sept. måned). Slik var det en tid av over fire måneder mellom pinsefesten og basunens høytid. Disse syv fester faller i grunnen i to grupper, første fire ved årest begynnelse, og de tre siste på slutten av året. Som vi har sett, så er festene ved årets begynnelse forbilde på de større begivenheter i begynnelsen av den evangeliske husholdning; som vi nå skal se, så er de tre store begivenheter som skal finne sted ved denne husholdnings avslutning. Likesom de første fester var et forbilde på de begivenheter som fant sted i forbindelse med Frelserens første komme, slik er de tre siste bilde på begivenheter med hans annet komme. Tidsrommet som ligger mellom peker muligens på tiden mellom Jesu Kristi første og hans andre komme.

    Nå vet vi at "basunen" i Det gamle testamentet står særlig i forbindelse med sammenkallelse av Israel til deres hellige sammenkomster. Se 4. Mos 10. I Det nye testamentet er "basunens" nesten alltid i forbindelse med oppstandelsen fra de døde. Basunens høytid, som peker frem til begynnelsen av den tid da de store begivenheter skal finne sted, ved avslutningen av denne tidshusholdning, da Kristus skal komme igjen, kan derfor sues å være et forbilde særlig på to begivenheter: for det første Israels samling i sitt land, som igjen forbereder de senere begivenheter som de to følgende fester er et bilde på, nemlig den store forsoningsdag og løvhyttefesten; og for det andre de helliges oppstandelse når Herren kommer i skyen for å hente sin brud.

    Med henblikk på den første av disse begivenheter kan vi referere til Jes 27,13 (hele kapitlet handler om Israels samling i sitt land): "Og det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem."

    Videre peker basunen hen til oppstandelsen av de døde i Kristus. I Det nye testamentet finner vi mange henvisninger til denne begivenhet. Paulus sier: "Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet." 1. Kor 15,51f Se også 1. Tess 4,16f. Når Paulus taler om de troende som er døde, så sier han at de er "hensovet i Kristus". Når Jesus kommer, vil derfor basunen vekke disse av deres søvn, likesom en vekkes ved et rop om morgenen. Dette å hensove og våkne gjelder imidlertid bare legemet, ikke ånden, som går bort for å "være med Kristus" (Fil 1,23).

    Legg også merke til at det er på oppfyllelsen av det som denne høytid er et bilde på, at vi nå venter. Påsken er over, førstegrødefesten er også over, likeledes pinsen, alt dette hører allerede fortiden til. Den neste fest i Guds underfulle plan som disse fester fremstiller for oss, er basunenes høytid. Derfor venter vi nå på at basunen skal lyde, at Jesus skal komme!

    Hvis vi med troskap har feiret alle de fester som har være hittil, la oss da se til at vi ikke er sløve når det gjelder å berede seg til basunens høytid. Det kommer ganske sikkert til å bli dem som ikke er rede når han kommer.

    Når vil denne basun lyde? Jesus sa: "Men denne dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men bare Faderen." Mark 13,32.

    6. Den store forsoningsdag (Yom Kippur) - 3. Mos 23,26-32

    Denne festen ble holdt ti dager etter basunens høytid på den tiende dag i den syvende måned. Det var den mest høytidelige og den viktigste av alle årets fester i Israel. Detaljene i denne fest leser vi om i 3. Mos 16. Hele sermonien i alle dens detaljer er et på forbilde på frelsens verk, slik som det ble fullbragt av Kristus i hans stedfortredende offer på korset for den falne menneskeslekt. Med hensyn til den profetiske betydning av denne fest, så sikter den til tiden for Israels nasjonale omvendelse. Den store forsoningsfest var den tid på året da folket sørget over synder og omvendte seg og mottok full forsoning for all deres skyld.

    Tiden vil komme da Guds utvalgte folk ikke bare vil vende tilbake fra det land som de er blitt adspredt i og bo i sitt eget land, men tiden vil også komme da de skal se opp til ham som de har gjennomstunget, og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham som en klager over sin førstefødte (Sak 12,10). Profeten Sakarias får først se den korsfestede Messias og Israels nasjonale omvendelse, men han får også se deres renselse. Profeten fortsetter med å si: "På den dagen skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet." (Sak 13,1)

    I lyset av disse underfulle forutsigelser om Guds folk og alt det herlige som kommer til å skje i forbindelse med dem burde alle sanne kristne "be om fred for Jerusalem", idet vi bekjenner at det "går dem vel som elsker deg" (Sal 122,6).

    7. Løvhyttefesten (Sukkot) - 3. Mos 23,33-44

    Dette var den siste og herligste av alle de syv fester. Den ble holdt om høsten på den femtende i den syvende måned, fem dager etter den store forsoningsfest. Det var tiden for nasjonal takksigelse og pris til Herren Gud for årets mange velsignelser, og den peker frem til tiden for Israels fremtidige herlighet. Den er et forbilde på den dag da Israel ikke alene finner full velsignelse i ham, men da han, deres store og herlige Messias, som så lenge har vært forkastet og foraktet av dem, til slutt vil komme for å bo i deres midte i tusenårsrikets herlighet.

    Israel hadde vært slaver i Egyptens land, de hadde lenge vandret om i ørkenen på grunn av sine synder. De var kommet i besittelse av Kanaans løftesland, men det varte ikke så lenge. Igjen ble de tatt til fange og spredt omkring blandt nasjonene. Når vil de finne et hvilested? Når skal oppfyllelsen av denne velsignede løvhyttefestens høytid bli virkelighet? Ikke før Jesus, Messias, Israels Kristus, kommer igjen og blir mottatt av sine egne og blir deres konge, ja, også konge for alle nasjoner. Løvhyttefestens høytid er et forbilde på vår Frelsers tusenårige kongedømme.

    Profeten Sakarias forteller om denne herlige tid og sier: "Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolkene som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem." (Sak 14,16-17)

    Ved sitt første komme bodde Jesus iblandt menneskene bare i ca. 33 år, men når han kommer igjen i herlighet, vil han bo hos menneskene i tusen år (Se Åp. 20,4.6; 21,3). I sin jordiske tilværelse tok han tre av sine disipler opp på et fjell og ble forklaret for dem (Matt 17,1-8). Dette vidunderlige må ha minnet Peter om oppfyllelsen av løvhyttefestens høytid, den forherligede Kristus i Israels midte, for han sa: "Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elia.". I sitt brev henviser Peter senere til denne tid, "da vi var sammen med ham på det Hellige berg"... og "var øyenvitner til hans storhet" som pekende til "vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst", 2. Pet 1,16-19. Dette er den herlige oppfyllelse av det Jesu navn - Immanuel, som betyr "Gud med oss". Da apostelen Johannes beskriver et av sine siste syn, sier han: "Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud." (Åp 21,3).

    Et siste overblikk

    La oss ta et overblikk over Israels syv fester, som vi har studert, og la oss forsøke å få den viktigste lærdom av hver enkelt:

    Påskefesten lærer oss at vi må ha en personlig tro på Jesus Kristus som Guds lam, som utgytte sitt blod som en soning for vår synd.

    De usyrede brøds høytid lærer oss at vi som troende skal renses fra det gamle livs urenhet.

    Førstegrødefesten lærer oss at vi som kristne skal kjenne Kristi oppstandelseskraft i vårt personlige liv og også "at han alltid lever for å gå i forbønn for oss".

    Pinsefesten lærer oss at enhver kristen bør fylles med den Hellige Ånd til liv og tjeneste for ham.

    Basunens høytid lærer oss at vi alltis skal våke og være rede til å møte ham i skyen, da vi ikke vet dagen eller timen da basunen skal lyde, som bebuder at Brudgommen kommer.

    Den store forsoningsdag lærer oss at vi bør be for Guds utvalgte folk, at de snart må vende seg til deres sanne Messias og finne fred for sine sjeler.

    Løvhyttefestens høytid lærer oss at vi bør lengte etter, atbeide for og be om "Herrens dag", når han skal regjere over alle nasjonene på jorden. Da og ikke før vil verden få universal fred.

    Hva skal vi vente på?

    Til slutt, la oss minne om at de fire første store fester, påsken, de usyrede brøds høytid, førstegrødens høytid og pinsefesten allerede er gått i oppfyllelse. At det hendte i nøyaktig rett tid, er sannelig et bevis på at den femte fest, basunenes høytid, og de to andre fester, også skal inntreffe og nettopp i Guds bestemte tid. "For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge."(Heb 10,37). Hva skal vi så vente på? På lyden av hans basun. "For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren." (1. Tess 4,16-17).

    Jesus sa: "Ja, jeg kommer snart!". La oss alle av hjertet svare: "Amen, ja kom Herre Jesus!" (Åp 22,20).

  • Jødene ble etterhvert de som bøyde seg for undertrykkerne i den teologiske debatten i oldkirken. De jødiske miljø både ble kuet og underkuet seg selv i sin omgang med de kristne miljøer. Kirken utarbeider med flere kirkefedre en klar erstatning for de jødiske løfter i sin teologi. Begrepet erstatningteologi blir en realitet.
     

    Erstatningsteologien har ektet ideen om at Kirken har erstattet Jødene som de utvalgte og at Gud har forkastet det Jødiske folket for all tid. Den benytter følgene tankerekke: På grunn av at Jødene gav avkall på Jesus Kristus, har Gud dermed forkastet dem. Videre, hevder forkjemperne for erstatningsteologien, at lidelsene Jødene har opplevd gjennom historien, er straffen for at de tillot Jesus å dø på korset. Det triste er at denne logikken hadde sin sørgelige begynnelse hos Kirkefedrene.

     

    Hieronymus (år 347-420 e.kr) Som oversatte den Latinske Vulgata Bibelen inn under grotta i Fødselskirken i Betlehem, kalte Jødene for "tobente neslespisende esler" og "dyr slaktet for Helvete".

     

    Athahasius (år 295-373 e.kr) Som i følge Kirke historien var av den evige herkomst, lærte at "jøder er verre enn demoner" og at det er "tillatt å forfølge dem med kaldt blod, fordi de ikke har noen fremtid, verken på jorden eller i himmelen".

     

    Chrysostom (år 347-407 e.kr) Patriarken av Konstantinopel, lærte sine etterfølgere: "Israel har alltid blitt forkastet på grunn av at Gud i sin forsyn visste at de kom til å korsfeste Jesus". Han underviste at uttalelsen i Matteus 27:25 "Hans blod skall komme over oss og våre barn!" var beviset på Jødenes evige forkastelse.

     

    Å hevde at Matteus 27:25 er en forbannelse er ytterst absurd. Messias blod renser oss fra synd, slik kan det aldri være en forbannelse – det er eneste veien til forløsning. Verken Jødene eller Romerne var alene ansvarlig for avrettelsen av Jesus på korset. Han gav villig opp sitt eget liv for all synd og alle mennesker på jordens overflate. Han ble "gitt for våre overtredelser" (Romerne 4:25). Han led og døde på grunn av sin overøsende kjærlighet for menneskene. Ingen tok hans liv fra ham. Hans gråt fra korset var: "Far tilgi dem, de vet ikke hva de gjør" (Lukas 23:34).

     

    Guds pakt med Israel er evig. "Jeg sier igjen, har da Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! Også jeg er Isralitt, en etterkommer av Abraham av Benjamins stamme" (Romerne 11:1). Erstatningsteologien sier kun at dette referere til Paulus og messianske jøder, ikke til det jødiske folket. De overser det faktum at "forherdelse er til dels kommet over Israel, inntil Hedningenes fylde er kommet inn" (Romerne 11:25). Den midlertidige forblindelse skjedde for å tillate mange nasjoner å komme inn til frelse.

     

    Paulus skriver: "Gud gav dem (jødene) sløvhets ånd, øyne som ikke ser og ører som ikke hører" (Romerne 11:8). Her kan vi dra en slutning i forbindelse med skapelsen: "Gud lot en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og... skapte kvinnen". (1.Mosebok 2:21-22)

     

    Billedlig, Adam representerte Israel og Eva Menigheten. Eva var skapt ut av Adams kropp, akkurat som kirken er født ut av Israel. Eva erstattet ikke Adam. Hun var skapt for å utfylle og samstemme med ham. Gud drepte ikke Adam, Han satte kun Adam i bero lenge nok til å nå Evas helhet. Så fikk Adam lov til å våkne opp, og begge innså at de var skapt for hverandre: "Ben av mine ben".

     

    I åpenbaringen 15, ett kor synger "Moses sang" og "Lammets sang". Det synger ikke "Lammets sang" isteden for "Moses sang", men synger heller begge sangene i himmelsk harmoni. Det himmelske Jerusalem omfatter elementer både fra nye og gamle Testamente, både fra Israel og Menigheten. Ingen erstatter den andre, men begge utfyller hverandre. Kapittel 9, 10 og 11 i Romerbrevet ettertrykkelig klart at Gud ikke har forkastet sitt folk. "For Gud angrer ikke sine kall og sine nådegaver." (Romerne 11:29)

     

    Det teologiske hovedresonnement går som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I Den nye pakt derimot gjelder Jesu ord om at "Mitt rike er ikke av denne verden". Gudsrike trer nå frem på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetier oppfylt på en åndelig måte.

     

    Dette gjør at når de gammeltestamentlige profetier leses, må de tolkes åndelig i lys av Det nye testamentet. Landløftet som Abraham fikk, oppfylles i nytestamentlig tid på et høyere plan. Løftets egentlige oppfyllelse blir den nye himmel og nye jord. Eller som det også sies: landløftet er gjort om til en åndelig samling i Kristus.

     

    Med denne konkurrerende holdning til hverandre spirer det frem en religiøs forakt til hverandre. Det er viktig å forstå at nettopp synagogen motsvar til jødekristendommen hos mange skaper hos mange tidlige kirkefedre en slags antijudaisme. Den utvikler seg i kirken til å bli erstatnings teologi.

     

    Den syriske kirkefaderen Afrarat skriver i år 344 nøkternt mot den jødiske læren for å styrke de kristne og deres anstrengte forhold i øst. Han beretter at jødene har mange positive egenskaper som sabbat, omskjærelse og lignende. Disse er god skikk fremmes ikke mot Messias, men de er kun forordninger som er midlertidig og bare bilder. Sabbat er gitt for hvilens skyld og ikke for å rettferdiggjøre fra synd.

     

    1.Mosebok 49,10: Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.

     

    Ved dette skriftstedet påpeker Afrarat at når Messias kommer skal hedningene sette sin lit til Herren. Det er slik at jødene starter denne polemikken. "Jødene anklager oss, så derfor skriver jeg for å forsvare de kristne i denne tid".

     

    Kirkefader Augustin kommer med "Preken mot Jødene" ca år 420 som er en dialog og fordømmelse mot dem han mener er vranglærere. Han blir enda tøffere mot disse vranglærerne. Det var Augustin (354‐430) som utviklet erstatningsteologien mest systematisk. Nå bygget han jo videre på en lære om Gudsriket som allerede var formulert av Origines. I denne læren tilpasses Gudsrike tanken til «Kirken» som institusjon. I sin «Preken mot jødene» utvikler Augustin forståelsen av jødenes spredning som et vitnesbyrd for de kristne. Det som skjedde med det jødiske folket etter at de forkastet sin Messias, var et skrekkens eksempel på hvordan det ville gå med mennesker som falt fra «Kirken». «De uintelligente» (jødene) har i eie de intellektuelle bøker,» skrev Augustin.

     

    Han talte riktignok imot beskyldningen om «Gudsmord», men i likhet med de fleste, trolig alle kirkefedrene, bruker han også jødenes tragiske skjebne som et bevis på «kirkens» sannhet. I «Jødene i deres fornedrelse» skriver han: «Jødenes fornedrelse er et vitnesbyrd om deres urett, og om vår sannhet.» I sin traktat: «Mot jødene», anser han at de daværende jøder som ansvarlige for korsfestelsen av Jesus. I denne traktaten gir Augustin uttrykk ikke bare for den alminnelige antijødiske teologi, men også for den antisemittisme.

     

    Det var ikke bare Augustin som fremmet erstatningsteologi. Det gjorde også i høyeste grad Eusebius, kirkefar og historiker. Allerede i år 310 skriver han: «Som straff og tukt er det jødiske folk feiet tilside, adspredt for alle vinder og som alle folks slaver. Jerusalem og templet er for alle tider utslettet. Jødenes statlige og religiøse ordning er forkastet av Gud, alle positive verdier er overtatt av kirken og staten, og inntil tidens ende vil dette ikke endres.» Kirkelig antijudaisme gir dermed grobunn for senere antisemittisme.

     

    Mye av erstatningsteologi stammer i fra de kristnes skuffelse over at jødefolket ikke omvender seg til Kristus. Vi ser det samme hos Luther som reiser skarpe skiller mellom jødene og kirken. Luthers antijødiske innstilling er noe som fremstår i full styrke i den senere fasen av hans liv. Den må ikke oppfattes som antisemittisme, som er rasemessig fundert, den korrekte betegnelse vil være anti judaisme, som er religiøst motivert. Den tidlige Luther la ikke slike holdninger for dagen. I 1523 la han i skriftet «Daß Jesus ein Geborner Jude Sei» vekt på at Jesus tilhørte det jødiske folk, avviste vold mot jødene, og skrev at den sosiale isolasjon de var påtvunget, var et hinder mot at de «forbedrer» seg, det vil si tok den kristne tro. Han håpet at den kirkelige reform ville bevege dem til omvendelse.

     

    Johannes Krysostomos "Taler mot Jødene" den greske kirkelærer, lærd og helgen (festdag 13. september). Han var berømt for sin retorikk og prekenkunst. Navnet Chrysostomos, som betyr «gullmunn», henspiller på hans veltalenhet. Han virket først i Antiokia i Syria, men ble i 398 patriark i Konstantinopel. Der gjorde han seg bl.a. Til uvenn med keiserinnen Eudoxia ved å gå til angrep på det moralske forfall i alminnelighet og ved hoffet i særdeleshet, hvilket ledet til at han ble anklaget for kjetteri og landsforvist av keiser Arcadius. Hans popularitet i befolkningen førte dog til at han snart fikk komme tilbake, men han ble senere landsforvist på nytt, og døde av strabasene under reisen til destinasjonsstedet ved Svartehavet. Hans rettergang mot jødene blir som et kompendium i antijudaismen i 2., 3. Og 4. Århundre.

     

    Egentlig er det formaningstaler til filosemitter, med andre ord kristne som følte seg tiltrukket til jødisk tradisjon. Johannes Gullmunn påpeker at synagogen er forlatt av Gud, en bolig for demoner og ett hedensk tempel. Jødiske fastetelt er ikke bedre enn en leir for horer. Jødene er Kristus mordere – de har intet håp uten omvendelse og forløsning. Ergo det var ingen fremtid for en kristen å være i synagogens nærhet. Budskapet er egentlig ikke å ramme jødene, men heller å skape fredshet med å kun oppholde seg i kirken. Mange kristne og jødekristne i oldkirken forlot ikke synagogen, men videreførte sin tro på Gud gjennom Jesus. Mange opprettholdt omskjærelse, sabbat og feiret høytidene. Men ettersom kirken selv utviklet sin egen religiøse kalender ønsket de å rendyrke denne med kristne høytider som dåp, søndag og kristne feiringer.

     

    Flere av oldkirkens skrifter er skrevet av disse philosemitter også. Det er skrifter som er skrevet av kristne om jøder, men for ett kristent publikum. Oskar Skarsaune sier i sin artikkel "The neglected story of christian Philosemitism": "Det var tanken at kristne skulle lese disse skriftene, ikke jøder. Og hvorfor var det så mange bøker som ble skrevet om jødene? Ofte for å bekrefte og styrke kristne i deres tro og i enkelte tilfeller for å utruste kristne med argumenter til diskusjoner mot jøder. Judaisme kunne da ikke være en fjernt som ikke var en utfordring.

     

    Så disse bøkene er også ett direkte bevis for kristen anti-judaisme, er de også ett indirekte vitnesbyrd om samhandling og sosial kontakt mellom kristne og jøder." Det philosemittiske skriftet som er best kjent er Justin Martyrens "Dialogen med Trypho". De var ingen organisert gruppe, men trolig kristne som ikke var helt fornøyd med grasrota. De langet spesielt ut mot de som næret ett varmere forhold til rabbinsk og jødisk tradisjon i menighetene. Kirkefaderen Ignatius skrev flere brev hvorpå han anklaget de kristne, ikke-jødiske judaistene i det 2. Århundret.

     

  •  
     
    INNLEDNING
     
    Når vi studerer Bibelen, er det viktig å forstå forskjellen på Den Gamle Pakt og Den Nye Pakt. Samtidig er det også viktig å få tak i samspillet og sammenhengen mellom dem. En ting som kan gjøre Det Gamle Testamente mer interessant å studere, er å sette seg inn i alle de symbolene og forbildene som finnes der. Den Gamle Pakt var nemlig bare en skygge av de goder som skulle komme, men nå er virkeligheten kommet.
     
    "For loven var bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem." (Hebreerne 10:1)

    Vi har sluttet å gjøre ting på den gammeltestamentlige måten, for nå er virkeligheten kommet - ved Den Hellige Ånd. Men samtidig kan gammeltestamentlige forbilder si oss noe om hvordan den nytestamentlige virkeligheten er. Nå skal vi studere Guds Ord nettopp fra denne vinklingen, og se på hvordan Herrens høytider i Den Gamle Pakt har blitt viktige åndelige realiteter for oss i Den Nye Pakt.
     
     
     
    1. HERRENS HØYTIDER
     

    "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." (3 Mosebok 23:1-2)
     
    Hele dette kapitlet (3 Mosebok 23) forteller om Herrens høytider. Disse høytidene blir kalt for Herrens høytider for å understreke at Israels Gud er annerledes enn hedningenes guder, og at Hans folk skal leve annerledes enn hedningene. Derfor sier Gud gjentatte ganger til Israel:
     
    "Dere skal være hellige, for Jeg er hellig." (3 Mosebok 11:44)
     
    Som hjelp til å bevare sin egenart fikk Israel forordnet sine såkalte "moedim", dvs fastsatte tider av Herren. Ordet moedim kan også oversettes med møtesteder. Gud ville møte sitt folk, så det kunne være opptatt med Ham og tilbe Ham.
     
    Disse Herrens høytider, som er nevnt i 3 Mosebok 23, følger israelsfolkets religiøse kalender. Den fikk de i forbindelse med utgangen fra Egypt. Fra før hadde de en sivil kalender. I Norge følger vi den gregorianske kalenderen. Den følger jordens kretsløp rundt solen, som grunnlag for inndelingen av året. Israels to kalendere bruker derimot månens kretsløp rundt jorden til å dele inn året, slik Bibelen også beskriver det:
     
    "Han gjorde månen for å fastsette tidene..." (Salme 104:19)
     
    De årlige høytidene som nevnes i 3 Mosebok 23, var innhøstningsfester. Dette vitner om Israel som et jordbrukssamfunn. Men siden Herrens høytider følger den religiøse kalender, viser dette at høytidene hadde et klart åndelig siktemål. 
     
    Vi ser i 3 Mosebok 23 at det var forordnet syv årlige fester. Syvtallet står svært sentralt i Bibelen. Det står for fullendelse. De syv festene var inndelt slik at 3 av dem var på våren, en var på sommeren, og tre var på høsten.
    • Påsken (Pesach)
    • De usyrede brøds høytid (Hag hammazzarot)
    • Førstegrødens dag - Dagen etter Sabbaten (Bikurim)
    • Pinse - Ukenes høytid (Shavuot)
    • Basunklangdagen (Rosh Hashanah)
    • Den store Forsoningsdagen (Yom Kippur)
    • Løvhyttefesten (Sukkot)
    I tillegg til disse har vi også den ukentlige høytiden - Sabbaten. Den skulle feires og helligholdes hver syvende dag gjennom hele året.
     
     
     
    2. SABBATEN - HERRENS HVILE
     
     
    Når Herrens høytider omtales i 3 Mosebok 23, nevnes den ukentlige høytiden, Sabbaten, først. Den er nemlig jødenes viktigste høytid. Sabbaten kalles derfor for høyhellig.
     
    "I seks dager skal dere arbeide, men på den syvende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." (3 Mosebok 23:3)
     
    Det hebraiske ordet "Shabbat" betyr å avstå fra arbeid, altså å hvile. Gud avsto fra sitt arbeid på den syvende dagen da Han skapte jorden. Av den grunn skilte han ut denne dagen fra andre dager, og velsignet den.
     
     "Gud velsignet den syvende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1 Mosebok 2:3)
     
    Og ved Sinai fjellet fikk Israels folk påbud fra Gud om å holde sabbaten:
     
    "Kom hviledagen i hu så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid...." (2 Mosebok 20:8-10)
     
    Gud trengte ikke å hvile, men gjorde det på sabbatsdagen, fordi Han var fornøyd og tilfreds med sitt skaperverk. Mennesket derimot, trenger hvile. Arbeid fører til at mennesket blir sliten. Derfor kunne Jesus i sannhet si at "Sabbaten ble til for menneskets skyld"(Markus 2:27).
     
    Vi vet hvor viktig sabbaten var for jødene. Vi vet også hvilke konflikter Jesus kom i på sabbaten, fordi Han hadde et friere syn på hvordan den skulle praktiseres.
     
    Men for oss, som lever i Den Nye Pakt, blir det klart at sabbaten var et forbilde, et symbol på det å komme inn i troens hvile.
     
    "La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå.For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! - Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.Og på dette stedet igjen: Nei, de skal ikke komme inn til min hvile! Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.Derfor fastsetter han på ny en bestemt dag, idet han så lang tid etter sier gjennom David, slik som før er sagt: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter!For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag.Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk.Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro." (Hebreerne 4:1-11)
     
    Sabbaten var en hviledag, og det var praktisk at arbeiderne fikk en dags hvile fra sitt arbeid. Det er det fortsatt. Men samtidig har sabbaten en åndeling betydning. Gud vil føre oss over fra eget strev og gjerninger, inn i troens hvile.
     
    Det finnes nemlig to helt forskjellige måter å nærme seg Gud på. Det ene er lovgjerninger og gjerningsreligion, hvor man streber og gjør så godt man kan for å tekkes Gud. Det andre er troens hvile, der du har oppdaget Guds nåde
     
    Hebreerne 4 tar opp hele denne problematikken. Kapitlet forteller oss at det fortsatt er mulig å komme inn til Guds hvile. Det forklarer oss at de som døde i ørkenen, ikke kom inn til hvilen. Det gjorde heller ikke de som Josva ledet inn i landet. Men så forklares det også hvem som virkelig kommer inn i hvilen:
     
    "For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror." (Hebreerne 4:3)
     
    Så den sabbatshvilen som det refereres til her, er ikke himmelen! Mange som leser Hebreerne 4 tror at det her snakkes om himmelen. Men det snakkes jo om en hvile som vi skal gjøre oss umak for å komme inn i mens vi lever her.
     
    Det tales derfor om troens hvile, at den som kommer inn til Herrens hvile får hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. Det vil si hvile fra strev, kav og det å prøve å tekkes Gud via gjerninger. 
     
     
     
    3. PÅSKE FOR HERREN
     
     
    "Dette er Herrens høytider, de hellige sammenkomster, som dere skal lyse ut til fastsatte tider: I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstunder, er det påske for Herren." (3 Mosebok 23:4-5)
     
    Her får vi et enda klarere lys over høytidenes oppfyllelse. Det som i Den Gamle Pakt var en dag på kalenderen, som de skulle feire til minne om utgangen fra Egypt, er i Den Nye Pakt blitt en åndelig realitet som kalles Forsoningen
     
    Nå er det ikke lenger bare slik at vi kan få tilgivelse for våre synder på en spesiell dag, men Jesus har for alltid gjort dem fullkomne som ble helliget. Påsken pekte fram mot Jesu dyrebare blod og tidspunktet når Han skulle ofres som vårt påskelam. Derfor sier også Bibelen at Jesus kom for å forkynne et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19)
     
    "Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus." (1 Korinter 5:7)
     
    Påsken er altså gjennom Jesu forsoning blitt forandret fra å være en spesiell dag på kalenderen, til å være en åndelig realitet og løserkraft som heter Jesu Forsoning, tilgivelse og nåde! For Gud har i Kristus Jesus forsonet verden med seg selv. Dette skjedde på korset, da Jesus tok på seg all verdens synd. Dette var den virkelige oppfyllelsen av "påske for Herren".
     
    "Det var Gud som i Kristus forsoningen verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forsoningen.Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forsone med Gud!Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.""Men alt dette er av Gud, han som forsonte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forsoningens tjeneste." (2 Korinter 5:18-21)
     
    Påsken kommer på den 14. dagen i den første måneden Nissan, i jødenes religiøse kalender. Og det var på denne dagen, omtrent kl 15:00 på ettermiddagen, at Jesus døde.
     
    Det er interessant å se hvor nøye Guds forbilder var, ned til minste detalj. Da påskelammet ble slaktet og blodet strøket på dørstolpene, var dette en profeti om Jesus som skulle ofres, og om Hans blod som skulle gi oss beskyttelse mot fienden og en rett stilling innfor Gud. Blodet vitnet for Guds åsyn at de som var bak disse blodbestenkte dørstolpene skulle reddes. Blodet og lammet ble også deres befrielse fra Faraos tyranni. 
     
    På samme måte forteller Bibelen oss at Jesu blod har gitt oss en fullkomen stilling innfor Gud, samtidig som Jesu blod også gjør at vi seirer over djevelen. Takk derfor Gud for Lammet og blodet! Takk Gud for at påsken er blitt noe mer enn bare en høytid - at den er blitt en åndelig virkelighet, en kraft som fungerer døgnet runt, året rundt. Du kan oppleve påske midt på sommeren, eller midt på vinteren. For hver gang en synder kommer og får oppleve Guds nåde, da er det påske for Herren....
     
     
     
    4. DE USYREDE BRØDS HØYTID
      

    "Den femtende dagen i samme måneden er det de usyrede brøds høytid for Herren. I syv dager skal dere ete usyret brød." (3 Mosebok 23:6)
     
    Det er interessant å merke seg at påskehøytiden gikk rett over i de usyrede brøds dager. Dagen etter påsken skulle de usyrede brøds høytid starte, og den varte i syv dager. Denne ukelange vårfesten skulle Israels barn feire til minne om hva som skjedde ved utgangen fra Egypt. De måtte jo bryte opp i en slik hast at det også fikk konsekvenser for maten deres.
     
    "Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker. Deigen var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypt og ikke torde dryge der lenger. Heller ikke hadde de laget istand reisekost." (2 Mosebok 12:39)
     
    Hva betyr så dette? La oss ta med enda et skriftavsnitt fra 2 Mosebok:
     
    "I syv dager skal dere ete usyret brød. Staks på den første dagen skal dere ha all surdeig bort fra huset deres. Hver den som eter syret brød fra den første til den syvende dagen, han skal utryddes av Israel." (2 Mosebok 12:15)
     
    De usyrede brøds høytid påminte israelsfolket om at deres forløsning fra Egypt innebar en ny vandring for dem. På samme måte er frelsen i Jesus Kristus starten på en ny vandring, et nytt liv.
     
    Om vi studerer Det nye testamentes tolkning, vil vi se at surdeigen er et bilde på synd. Det Guds altså forkynner, er at når du har opplevd påsken, med nåde og tilgivelse, så starter et liv i seier over synd! Da starter et liv hvor du ikke bare har fått dine synder tilgitt, men du har fått et nytt liv - med kraft til å leve uten synd! Påsken og forsoningen fører oss altså inn i et liv i frihet fra synd. La oss se på noen vers fra Romerbrevets kapittel 6:
     
    "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?" (Romerne 6:1-2)
     
    "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død er rettferdiggjort fra synden." (Romerne 6:6-7)
     
    "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus." (Romerne 6:11)
     
    "Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten." (Romerne 6:18)
     
    "Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv." (Romerne 6:22)
     
    Peter er ikke mindre klar i sin tale, når han sier at vi er ferdige med synden:
     
    "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med dem samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden." (1 Peter 4:1)
     
    Paulus bruker nettopp disse bildene når han i 1 Korinter 5 forklarer at vi skal rense ut den gamle surdeigen, fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus. Han sammenligner synden med surdeig og taler om å holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens durdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød.
     
    "Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus.Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" (1 Korinter 5:6-8)
     
    De usyrede brøds høytid er altså i Det Nye Testamente blitt oppfylt ved et liv i frihet fra synd.
     
     
     
    5. FØRSTEGRØDENS DAG
     
     

    "Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, hans skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det." (3 Mosebok 23:9-11)
     
    På våren var bygget blitt modent, og da ble førstegrøden av bygghøsten innviet Herren. Dette skjedde i takknemlighet til Gud, som hadde gitt folket enda en høst. Etter hvert ble det en fast seremoni i Jerusalem at tre menn gikk til en avmerket plass i Asjesdalen, tvers over for Kedron. De hadde med seg sigd og kurv og skar av akset på bygget, som allerede var bundet sammen i bunter. Disse aksene ble så behandlet i tempelets forgård, før presten svingte kornbåndet i de fire vindretninger. Guds forbilder er så detaljert nøyaktige at det gir oss en veldig tiltro til Guds måte å tenke og handle på. Det første kornbåndet av høsten skulle altså svinges for Herrens åsyn på dagen etter sabbaten. Hva skulle så dette bety?
     
    Da Jesus var død, så greide ikke døden å holde på Guds Sønn. Den fikk veer som en fødende kvinne, og måtte gi slipp på Ham. Dermed ble Jesus den førstefødte av de døde.
     
     "Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Ap gjerninger 2:24)
     
    "Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste."(Kolosserne 1:18)  
     
    Dagen etter sabbaten er den dagen vi feirer som søndag. Det var den dagen Jesus sto opp fra de døde. Og bibelen forkynner at Jesus symboliserer det første kornbåndet. Han er førstegrøden, men også vi skal senere komme etter i vår oppstandelse. Men Jesus er allerede oppstått, og Han er den førstefødte av de døde.
      
    "Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme." (1 Korinter 15:23-23)
     
    Dagen etter sabbaten er forvandlet til å symbolisere Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Kristus er førstegrøden fordi Han er oppstanden!
     
     
     
    6. PINSEFESTENS DAG
     
     
    "Femti dager skal dere telle til den dagen etter den syvende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3 Mosebok 23:16)
     
    Den neste høytiden var pinse. Denne høytiden går under flere betegnelser. Den kalles bl.a for "ukenes høytid". Dette fordi den kom syv uker ettter påsken. Høytiden ble også kalt for "kornhøstens høytid" fordi den var en innhøstingsfest for "førstegrøden av hvetehøsten". Lukas kaller den derimot for "pinsefestens dag". Ordet som er oversatt med pinse, er det greske ordet pentekoste. Det betyr "den femtiende"
     
    Pinsen kom i måneden sivan, som var årets tredje måned ifølge den religiøse kalender. Dette var en høytid tidlig på sommeren, tilsvarende månedsskiftet mai/juni for oss. Om pinsehøytiden var kortvarig, så var den likevel veldig viktig for Israels folk. Alle voksne menn blant folket var derfor pliktige til å møte fram på Guds utvalgte sted denne høytiden.
     
     Lukas beretter om en slik pinse i Jerusalem. En høytid hvor det var svært folksomt i byen. Denne folkemengden hørte på pinsedags morgen en lyd fra himmelen, som når et veldig stormvær farer fram. Denne lyden ledet folkemengden til en skare av kristne, som sto fram og talte inspirert på ulike språk.
     
     "Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted.Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i,vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma,både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!Alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være?" (Ap gjerninger 2:1-12)
     
    Denne høytiden kom nøyaktig femti dager etter påske, og da skulle man bære fram for Herren et offer av den nye grøden. Og det var nettopp det som skjedde på pinsefestens dag. Da Guds Ånd ble utgytt, kom den første innhøstingen av den første grøden. Det ene kornbåndet som var blitt svingt for Herren 50 dager tidligere, nemlig Jesu oppstandelse fra de døde, fikk nå følge av den nye grøden. Allerede første dagen ble 3000 mennesker frelst, og den store innhøstingen var igang fra pinsedagen av.
     
    I påsken skulle ett kornbånd av bygghøsten svinges for Herren av presten. Men i pinsen skulle to brød av hvetehøsten svinges for Herren av presten. I profetisk perspektiv ser vi at det som skjedde med Kristus i påsken, skulle få betydning for både jøder og hedninger i pinsen.
     
    "Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere." (1 Korinter 12:13)
     
    "Han er vår fred, han som gjorde de to til ett." (Efeserne 2:14)
     
    Denne menigheten sto offentlig fram på pinsedagen. 
     
     
     
    7. BASUNKLANGDAGEN
     
     
    "Tal til Israels barn og si: I den syvende måneden, og på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst." (3 Mosebok 23:24)
     
    Den femte av de årlige høytider som nevnes, er Yom Teruah - Basunklangdagen. Dette er den første dagen i måneden Tishri, som er jødenes syvende måned i følge deres religiøse kalender. Det tilsvarer månedsskiftet september/oktober for oss. Måneden Tishri er en spesiell høytidsmåned for jødene. I denne måneden finner vi alle de 3 bibelske høstfester: Basunklangdagen, Den Store Forsoningsdagen og Løvhyttefesten
     
    Basunklangdagen kalles også for Rosh HaShana, dvs hodet for året eller Nyttårsdagen, i følge jødenes sivile kalender. Den kalenderen er eldre enn deres religiøse kalender. Det som var dag èn i skapelsen, ble siden til dag èn i det nye året. Det var vanlig å blåse i basun når en ny måned begynte i Israel. Men dette gjaldt i særlig grad når et nytt år begynte med måneden Tishri. Det ble skikk å blåse nærmere hundre ganger i basun på Basunklangdagen.
     
    Det var shofar dvs. bukkehorn som ble brukt til dette. Og dette var til minne om bukkehornene som væren hadde, som Abraham ofret som stedfortreder for Isak på fjellet Moria.  Rabbinerne omtalte denne værens to horn som den første og siste shofar. Den første shofaren var knyttet til hva Israels folk opplevde ved Sinai. Da var folket samlet etter utgangen av Egypt.
     
    "Når jubelhornet lyder med lange toner, da skal de stige opp på fjellet". (2 Mosebok 19:13)
     
    Den siste shofaren knyttes til Messias' ankomst til Israel. Da hender det som forutsies i Jesaja 27:13, som sier:
     
    "Det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem". Da skal Israel være samlet i løfteslandet fra alle folkeslag.
     
    Vi merker oss at basunklangdagen først kom fire måneder etter pinsedagen. Dette tidsrommet beskriver profetisk hva som skjer i menighetens tid. Da samles hedningenes fylde inn fra jordens fire hjørner.
     
    "...Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn."(Romerne 11:25)
     
    Basunklangdagen avslutter disse fire månedene. Dette er et profetisk forbilde på at Jesus kommer for å hente sin menighet, etter at menighetens tid er over- altså etter at hedningenes fylde er kommet inn. Basunklangdagen står derfor som et forbilde på Jesu gjenkomst. Guds basun lyder over jorden og Jesus kommer i skyen. Da skal først de som døde i troen på Jesus oppstå, for å rykkes opp i skyen sammen med de troende som lever, for å møte Jesus.
     
    "For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn.For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren."(1 Tessaloniker 4:15-17)
     
    Først etter denne tiden vil også Israels fylde samles inn.
     
    "Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet:Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:26-27)
     
    "...ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet!" (Romerne 11:11-12)
     
     
     
    8. DEN STORE FORSONINGSDAGEN
     
     "Og Herren talte til Moses og sa: Men den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er en soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn." (3 Mosebok 23:26-28)
     Den sjette årlige høytiden som der nevnes er Yom Kippur, den store forsoningsdagen. Herren ga klar befaling til Moses når denne høytiden skulle finne sted: "Den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag". Denne høstfesten fant altså sted i måneden Tishri, som tilsvarer september / oktober. For Israel var denne dagen svært viktig: "En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere" (vers 32). Grunnen til det var: "Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn"


    Yom Kippur betyr egentlig soningenes dag. Flertallsbetegnelsen forteller at den dagen ble syndene til både ypperstepresten, hans hus og til hele Israels folk sonet.
     
    "Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet." (3 Mosebok 16:17)
     
    Om dette heter det i Hebeerne 9:7: "I det andre teltet går bare ypperstepresten inn, en gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Da ofret ypperstepresten for seg og sine nærmeste, en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. For hele folket ofret han to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer.
     
    "Dette skal Aron ha med seg når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer.Han skal kle seg i en hellig kappe av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem.Av Israels barns menighet skal han få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer." (3 Mosebok 16:3-5)
     
    Når det gjaldt folkets syndoffer, så ble bare den ene geitebukken slaktet. Den andre ble sendt levende bort i ørkenen.
      
    "Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Denbukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer.Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen." (3 Mos. 16:8-10)
     
    Men blodet fra offerdyra tok han med inn i helligdommens Aller helligste, og stenket det både på og foran nådestolen. Nådestolen var soningslokket på Paktens Ark.  Med seg inn i det Aller helligste hadde ypperstepresten også røkelse fra røkofferalteret. Han sto altså innhyllet i røkelse og bak forhenget når han utførte sin tjeneste, slik at folket ikke kunne se ham. Dette brakte ikke bare soning for folket, men også renselse for hele helligdommen. Deretter gikk ypperstepresten til brennofferalteret i forgården. Han renset alteret ved å stenke blod på det. Til sist la han sine hender på den levende geitebukken. Han bekjente folkets synder over den og sendte den ut i ørkenen. Alt dette leser vi om i 3 Mosebok 16, som er en detaljert beskrivelse av det som foregikk på den store forsoningsdagen.
     
    Ypperstepresten la av seg den vanlige embetsdrakten på denne dagen og tok på seg en hellig kappe av lin og benklær av lin. Hvert eneste år på den tiende dagen i måneden Tishri måtte Israels yppersteprest gjøre det som var foreskrevet for dagen. På den måten kunne synden bli skjult og Gud kunne bære over med folkets synder for enda ett år. Men det var umulig at dyreblod kunne ta bort synder for alltid. Dyreblod hadde ikke nok verdi til det. Men ofringene bar bud om at en slik dag ville komme. Paulus sier jo i Kol. 2:16-17 at høytiden bare var "en skygge av det som skulle komme".
     
    "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de ofrene som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.Ellershadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset.Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder.Fordet er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder." (Hebreerne 10:1-4)
     
    Den store forsoningsdagen har allerede fått sin oppfyllelse i Jesu offer. Han tok av seg herlighetsdrakten og ikledde seg tjenerdrakten for å sone verdens synd.
     
     "Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens." (1 Johannes 2:2)
    "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk hangjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning". (Hebreerne 9:11-12)
     
    Jesus brakte ikke sitt offer i det skjulte, men i full offentlighet.
     
    "Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort." (Romerne 3:25)
     
     
     
    9. LØVHYTTEFESTEN
     
     
     
     
    "Så talte Herren til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: Den femtende dagen i den samme sjuende måneden skal det være Løvhyttefest for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være en hellig samling; da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. I sju dager skal dere komme fram med matoffer til Herren. På den åttende dagen skal dere holde en hellig samling, og dere skal komme fram med matoffer til Herren. Det er en hellig samling, og da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er Herrens høytider som dere skal utrope som hellige samlinger, for å komme fram til Herren med matoffer, brennoffer og grødeoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som er foreskrevet for den dagen. Dette skal være i tillegg til Herrens sabbater, gavene deres, løfteofrene deres og alle de frivillige ofrene dere gir til HerrenOgså på den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere har samlet inn landets grøde, skal dere holde høytid for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være sabbatshvile, og på den åttende dagen skal det også være sabbatshvile. På den første dagen skal dere ta frukt av prektige trær, palmegrener, grener av løvtrær og poppeltrær fra bekken, og dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager. I sju dager skal dere holde denne festen som en høytid for Herren hvert år. Det skal være en evig lov for hele etterslekten. I den sjuende måneden skal dere feire den. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at etterkommerne deres skal kjenne at Jeg lot Israels barn bo i løvhytter da Jeg førte dem ut fra landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud." (3 Mosebok 23:33-43)
     
     
    Løvhyttefesten (Sukkot) er den siste av Herrens 8 høytider, som vi finner i 3 Mosebok 23. Den kalles også for høytidenes høytid.
     

    Som vi leste her blir de jødene som er født i Israel pålagt å bo i løvhytter under de sju dagene høytiden varer. Dette for å minnes Guds godhet og omsorg under vandringen fra fangenskapet i Egypt til det lovede landet. ”..dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager..”var beskjeden fra Gud i vers 40.

    Løvhyttene består av minst 3 vegger og et tak. Taket dekkes av grener som skygger for solen, men det må ikke være så tett at man ikke kan se stjernene på himmelen om natten.

    Løvhyttens skrøpelighet er en påminnelse om at allt i denne verden er forgjengelig og at vårt eneste trygge ankerfeste finnes i Gud og Hans omsorg og løfter. Løvhytten er også et bilde på Guds nærvær. Den er også en påminnelse om at vi er på reisefot. Det var nemlig slik Israels barn bodde da de dro ut fra Egypt. Løvhyttefesten blir derfor et symbol på det å være klar for oppbrudd. Den understreker at vi er fremmede og gjester her på jorden. Selv om vi er i dcnne verden, så er vi ikke av denne verden. Vi er på vei til et bedre sted, som er vårt hjemland.

    Løvhyttefesten er den avsluttende innhøstningsfesten, da er også all frukt høstet inn. Profetisk handler det om at høsten av mennesker, både jøder og hedninger, har kommet inn i Guds rike.

    "For jeg vil ikke, brædre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for atdere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:25-27)

    Sukkot er en høytid hvor man feirer Messias’ tilbakekomst til jorden, en høytid hvor man på forhånd feirer hva som vil skje når Han har kommet og starter sin regjeringstid fra Jerusalem. Basunhøytiden handler om Hans tilbakekomst. Forsoningsdagen markerer slutten på Guds dom og plager over de ugudelige. Løvhyttefesten handler om Guds rike her på jorden gjennom kong Messias. Det handler om Messias’ 1000 års rike.

    Løvhyttefesten er den eneste av Herrens høytider som spesifikt inkluderer alle nasjoner og folk.

    "Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten. Det skal bli slik at den av slektene på jorden som ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, over dem skal det ikke komme regn. Hvis ikke slektene i Egypt vil dra opp og komme inn, skal de heller ikke få regn. De skal slås med den samme plagen som Herren lar ramme de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. Dette blir straffen for Egypt og straffen for alle de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten." (Sakarja 14:16-19)

     
     
     
     
  •  

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

     

    Om du har vært en ivrig bibelleser i noen år, så har du kanskje lest om den store "Gog-krigen" som beskrives i profeten Esekiels kapittel 38 og 39. Da har du kanskje også hørt uttalelser om at man "venter på den store Gog-krigen, når Russland og andre nasjoner skal gå imot Israel".

    Om du også har deltatt på noen "bibeltimer", og i tillegg interessert i "det profetiske ord" og Bibelens beskrivelse av "endetiden", så er det forhåpentligvis kjent stoff jeg presenterer her. Men om dette er nye begrep for deg, så er heller ikke det noe farlig. Jeg skal forsøke å legge ut dette på en måte som gjør at både de som studerer mye i Bibelen, samt de som er litt mer ukjent med det profetiske ord, kan henge med.

    Vi går nå til den aktuelle teksten i Esekiel:

     

    "Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Vend ditt ansikt mot Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesjek og Tubal, og profeter imot ham! Du skal si: Så sier Herren Herren: Se, jeg er imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesjek og Tubal! Jeg vil vende deg om og legge kroker i dine kjever og føre deg ut med hele din hær, hester og ryttere, alle sammen prektig kledd, en stor skare med store og små skjold, alle sammen med sverd i hånd. Persia, Etiopia og Libya er med dem, alle sammen med skjold og hjelm. Gomer og alle dets skarer, Togarma-folket i det ytterste Norden og alle dets skarer, mange folkeslag er med deg. Rust deg og gjør alt ferdig, du og alle dine skarer, som har samlet seg hos deg. Du skal være deres vokter. Når lang tid er gått, skal du bli mønstret. Ved årenes ende skal du komme til et land som er frigjort fra sverdet. Dets folk er samlet fra mange folkeslag, opp på Israels fjell, som stadig hadde ligget øde. Men nå er det ført ut fra folkene, og de bor der trygt alle sammen.

     

    Dit skal du dra opp. Som en storm skal du komme, som en sky skal du være til å skjule landet, du og alle dine skarer og mange folkeslag med deg. Så sier Herren Herren: På den dagen skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut en ond plan og si: Jeg vil dra opp mot et land med åpne byer. Jeg vil komme over fredelige folk, som bor trygt, som alle sammen bor uten murer og verken har bom eller porter - for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle. Sjeba og Dedan og kjøpmennene fra Tarsis og alle deres unge løver skal si til deg: Kommer du for å rane og røve? Har du samlet dine skarer for å vinne hærfang, for å føre bort sølv og gull, for å ta fe og gods, for å vinne et stort bytte? Derfor skal du profetere, menneskesønn, og si til Gog: Så sier Herren Herren: Se, på den tid når mitt folk Israel bor trygt, skulle du da ikke vite det?
     
    Da skal du komme fra ditt land, fra det ytterste Norden, du og mange folkeslag med deg, alle sammen ridende på hester, en stor skare og en tallrik hær. Og du skal dra opp mot mitt folk Israel som en sky og skjule landet. I de siste dager skal det skje. Da lar jeg deg komme over mitt land, for at folkene skal lære meg å kjenne, når jeg for deres øyne helliger meg på deg, Gog! Så sier Herren Herren: Er det deg jeg har talt om i eldgamle dager ved mine tjenere, Israels profeter, de som spådde i de dager, år etter år, at jeg ville la deg komme over dem? Men på den samme dagen, den dagen Gog kommer over Israels land, sier Herren Herren, da skal min harme stige opp i mitt åsyn.Og i min nidkjærhet, i min brennende vrede sier jeg: Sannelig, på den samme dagen skal det komme et stort jordskjelv over Israels land. Havets fisker og himmelens fugler og markens dyr og alt det kryp som rører seg på jorden, og alle mennesker som bor på jorden, skal skjelve for mitt åsyn.
     
    Fjellene skal ramle og bergveggene styrte ned, og hver en mur skal falle til jorden. Og jeg vil kalle på sverdet mot ham på alle mine fjell, sier Herren Herren. Den enes sverd skal vendes mot den andre. Og de skal kjenne at jeg er Herren. Jeg vil gå i rette med ham med pest og med blod, og med et skyllregn og haglsteiner. Ild og svovel vil jeg la regne ned over ham og hans skarer og over de mange folkeslag som er med ham. Og jeg vil åpenbare min storhet og min hellighet og gi meg til kjenne for mange folks øyne, og de skal kjenne at jeg er Herren." (Esekiel 38)


    For å få et komplett bilde av denne endetidsprofetien, trenger vi å ta med oss mesteparten av det påfølgende kapittel hos Esekiel:

     

    "Og du, menneskesønn! Profeter mot Gog og si: Så sier Herren Herren: Se, jeg er imot deg, Gog, fyrste over Ros, Mesjek og Tubal! Og jeg vil vende deg om og drive deg fram og føre deg opp fra det ytterste Norden og la deg komme over Israels fjell. Jeg vil slå din bue ut av din venstre hånd og la dine piler falle ut av din høyre hånd. På Israels fjell skal du falle, du og alle dine skarer og de folkeslagene som er med deg. Jeg gir deg til føde for all slags rovfugler og for markens ville dyr. På marken skal du falle. For jeg har talt, sier Herren Herren. Og jeg vil sende ild mot Magog og mot dem som bor trygt på øyene, og de skal kjenne at jeg er Herren. Jeg vil kunngjøre mitt hellige navn blant mitt folk Israel og ikke mer la mitt hellige navn bli vanhelliget. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, hellig i Israel. Se, det kommer! Det skjer, sier Herren Herren. Det er dagen som jeg har talt om.
     
    Da skal de som bor i Israels byer, gå ut og gjøre opp ild og holde den ved like med rustninger og små og store skjold, med buer og piler og staver og spyd, og de skal holde ilden ved like med det i sju år. De skal ikke hente ved fra marken og ikke hogge i skogene, men med rustningene skal de holde ilden ved like. De skal røve fra dem som har røvet fra dem, og plyndre dem som har plyndret dem, sier Herren Herren. På den dagen vil jeg gi Gog et gravsted i Israel, de veifarendes dal øst for havet. Og det skal stenge veien for de veifarende. Der skal de begrave Gog og hele hans hop, og de skal kalle den Gog-hopens dal.
     
    I sju måneder skal Israels hus holde på med å begrave dem for å rense landet. Alt folket i landet skal være med på å begrave dem. Og det skal bli til ære for dem på den dagen jeg åpenbarer min herlighet, sier Herren Herren.De skal utvelge noen menn som stadig skal dra gjennom landet, og andre som sammen med dem som drar gjennom landet, skal begrave alle som er blitt liggende igjen på marken rundt om i landet, for å rense det. Når sju måneder er til ende, skal de gjennomsøke det, og når noen av dem som drar gjennom landet, på sin ferd ser et menneskeben, da skal de sette opp et merke der, til de som skal begrave, får begravd det i Gog-hopens dal. Der skal også en by ha navnet Hamona. Slik skal de rense landet.Og du, menneskesønn: Så sier Herren Herren: Si til alle slags fugler og til alle markens villdyr: Samle dere og kom, samle dere fra alle kanter til det slaktofferet som jeg slakter for dere, et stort slaktoffer på Israels fjell. Dere skal ete kjøtt og drikke blod.

     

    Kjempers kjøtt skal dere ete, og blod av jordens fyrster skal dere drikke, værer, lam og bukker og okser, alle sammen gjødd i Basan. Dere skal ete fett til dere blir mette, og drikke blod til dere blir drukne, av det slaktofferet som jeg slakter for dere. Dere skal bli mette ved mitt bord med ridehester og vognhester, med kjemper og alle slags krigsmenn, sier Herren Herren. Jeg vil åpenbare min herlighet blant folkene, og alle folkene skal se den dom som jeg har holdt, og min hånd som jeg har lagt på dem.Og Israels hus skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, fra den dagen og i fremtiden." (Esekiel 39:1-22)
     
    Denne profetien utgjør en spesiell "visjonær-profetisk seksjon" av forferdelige begivenheter, som spesielt berører Israel, men også angår andre nasjoner. Dette vil finne sted etter at Israels folk er hjemme i sitt eget land, noe som får oss til å ane at oppfyllelsen av Gog-profetien skje i nær fremtid.
     
    Det er tindrende klart at det er Israels land og Israels folk som blir overfalt, ifølge profetien. I vers 8-9 sier Gud gjennom profeten at Gog og hans hær skal "dra opp på Israels fjell". Ifølge vers 16 og 18 leser vi at Gog skal dra opp mot Israels folk og at Gog skal komme over Israels land. Det samme fremgår også ifølge Esekiel 39: 2-4. I vers 11 står det tilmed at Gud vil gi Gog et gravsted i Israel. 

    Overfallet vil skje hurtig og voldsomt. Dette forstår vi fra Esekiel 38:9 og 16. Det er videre et angrep både i luften (vers 9 og 16) og til lands (vers 4 og 15). 
     
     
     
     
     
    1. HVILKE NASJONER OG FOLKESLAG ER DISSE?
     

     


    Profeten Esekiel forutsier i disse kapitlene at Gog i Magogs land skal angripe Israel i den siste tid. Men Herren skal også sende en forferdelig straff over ham og hans tallrike hær. Skal vi forstå hva som ligger bak disse navnene, må vi gå tilbake til 1 Mosebok kapitel 10:

     

    "Dette er slektshistorien til Noahs sønner Sem, Kam og Jafet. De fikk sønner etter vannflommen. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras.Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma. Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Dodanim. Fra disse ble hedningenes kystland befolket i sine land, hvert med sitt tungemål, etter sine slekter, i sine folkeslag. Kams sønner var Kusj, Misrajim, Put og Kana’an."  (1 Mosebok 10:1-6)

     

     

    a) Gog

     

     

    Ser vi nærmere på denne teksten vil vi se at Gog omtales som en fyrste, som en leder og anfører og Magog er hans land. Gog er altså en person, en konge eller fyrste (president) som vil oppstå i endens tid. Han omtales også som en fyrste over RosMesek og Tubal. Vi snakker altså her om en politisk leder.

     

    Gransker vi bibeltekster og ser dette i samsvar med demografiske folkevandringer, kommer vi til at Gog er en statsleder for den nasjon som vi i dag kaller for Russland.

     

    Vi kan som en liten kuriøsitet fortelle at før den 2. verdenskrig ble det innført blyanter fra Russland til England. På disse blyantene sto det "Made in Gog"!

     

     

    b) Magog

     

     

    Magog var den andre sønnen til Jafet (vers 2). Ifølge den jødiske historikeren Josefus, slo Magog seg ned i området nord for Svartehavet. De bodde i det gamle Skytia, som lå i nordøst-Europa og nord-Asia. Skyterne og tartarene er etterkommere av Magog. Dette betyr at Magog hører med til de indoeuropeiske folkene i Russland. Ut fra dagens kart snakker vi da om Kaukasusområdet og det sørlige Ukraina.

    Hierapolis, som ble tatt av Skyterne, ble senere kalt for Magog. Dette viser at det fryktende barbariske skyter-folekt, identifiserte seg med sitt gamle stammenavn, som var Magog.

     

     

    c) Ros

     

     

    Ros er Russland og dette kan begrunnes ut fra følgende: Det hebraiske ordet for "ros" betyr "sjef" eller "hode, topp". Bysantinske og arabiske forfattere taler ofte om et folk som kalles "ros" eller "rus", som bor i landskapet Taurus, og er anerkjent blant skyterne. I sitt hebraiske leksikon sier Gesenius at dette var et navn på stammene nord for Taurus-fjellene, de som bodde i områdene rundt Volga. Han konkluderer med at dette navnet er det første historiske sporet til det som er blitt den russiske nasjonen. På russisk heter Russland for Rossiya.

     

     

    d) Mesek

     

     

    Mesek var Jafets sjette sønn. Hans etterkommere bosatte seg nord for Svartehavet. Senere ble dette området utvidet til et stort område, med Moskva i sentrum. Mesek er stamfar til russerne. Moskva kommer av det samme ordet, og vi kan nevne at dette folkeslaget også kalles for muskoviter.

     

     

    e) Tubal

     

     

    Tubal, eller Tobal, den femte sønnen til Jafet, vet vi slo seg ned i områdene rundt Det Kaspiske hav og Svartehavet, det som er de østlige delene av Russland. Navnet til denne sønnen til Jafet finnes fortsatt igjen i navnet på elven Tobal som renner i denne delen av det russiske territoriet, og i byen ved navn Tobalski

     

    Dette folket ble senere også kalt for tabanere.

     

    Den greske filosofen Herodotus, fra det 5.årh.undre f.Kr, nevner Mesek og Tubal. Han identifiserer dem som en folkegruppe som kalles "Muschovites", som den gang levde i den gamle provinsen Pontus i det nordlige Lille-Asia. Den jødiske historikeren Josefus sier mennesker som i hans tid var kjent som "Moschevi" og "Thobelites" stammet fra Mesek og Tubal. "Magog ble kalt skytere av grekerne", sier Josefus, og han fortsetter med å si at disse menneskene lever i de nordlige regionene overfor Kaukasus fjellene.

     

    Josefus sier videre at fra Tubal og Mesek kommer Abiern - Kapadokien i Asia, området som i dag er Tyrkia. Dersom vi ser på et kart fra Bibelens tid, da vil vi klart se at Mesek og Tubal er lokalisert i dagens Tyrkia, og ikke i Russland. Plinius, en kjent romersk forfatter fra tidlig kristen tid, sa: "Hierapolis, som ble tatt av skyterne, ble etterpå kalt Magog." 

    Enhver god historiebok kan fortelle at skyterne er de samme folkene som i dag utgjør de som kalles russere. Wilhelm Gesenius, en anerkjent hebraisk forsker, fra tidlig på 1900-tallet, tar for seg disse ordene i sitt hebraiske leksikon, og sier der at Mesek var stamfar til Moschi, et barbarisk fjellfolk. Han sier videre at Moschi stammet fra det hebraiske Mesek, som igjen er kilden til navnet Moskva.

     

     

     

    2. EN ALLIANSE I ENDENS TID

     

     


    Det er også interessant å se på hvem Russlands allierte er i denne sammenhengen:

     


    1. Persia, eller våre dagers Iran

     


    Dette landet har et styre som fornekter Holocaust, og som nå arbeider for å produsere atomvåpen, og med en uforbeholden støtte til terroristorganisajonen Hamas, og deres planer om å utslette Israel fra kartet. Så dette er en av de viktigste alliansepartnerne for Gog. I Iran finnes det virkelige grobunnet for hatet mot jødene, og her finnes det mennesker som er villig til å dø for Allah.

     

    Når Esekiel nevner perserne, er det da naturlig å inkludere både Iran, Afghanistan og Pakistan. Også Irak bør nevnes i denne sammenheng. Disse vil inngå i den persiske alliansen.

     


    2. Etiopia eller Kusj (Nubia)

     


    Etiopia er en oversettelse av det hebraiske ordet kusjKusj var Kams første sønn, som igjen var en av Noahs sønner. Moses nevner Kusj i 1.Mos 2,13. I Bibelselskapets oversettelse av 1978/85 står det slik i vers 13: "Den andre elven heter Gihon. Det er den som renner omkring hele Nubia." I 78/85 oversettelsen er også Etiopia/Kusj i Esekiel 38 oversatt med Nubia, og er nok en mer korrekt oversettelse. 

    I Store Norske Leksikon kan vi lese følgende om Nubia: "Område i Afrika i nordlige Sudan og sørlige Egypt. Størstedelen er et platåland mellom Rødehavet og Nilen og omfatter Nubiske ørken. Nilen renner gjennom Nubia, fra sør til nord." Det er interessant at en del av Sudan er medregnet i dette, fordi dagens Sudan er et land hvor islamistene står bak grusomheter mot den kristne delen av befolkningen, og er en interessant alliansepartner sammen med andre som vil angripe erkefienden Israel. Mens Russland er kalt "kongen av nord", vil Nubia representere "kongen av sør".

     


    3. Put eller Libya

     


    Libya er med i denne alliansen, og Libya var en viktig alliansepartner for det sovjetiske systemet. Her er det gammelt vennskap å pleie. Dessuten har Libya vært terroristenes hjemland fremfor noen, både som skjulested og også som "utdannelsesland".

     

    Put betegner puteerne som bodde i Libya.

     


    4. Gomer og alle dets skarer/stridstropper

     


    Gomer var Jafets eldste sønn, og far til Asjkenas, Rifat og Togarma. Gesenius skriver at "Gomer og hans skarer/horder er navnet på en region  i det nordlige Asia." De slo seg ned i det nordlige området av Svartehavet og spredte seg til Europa. Gomer betegner uten tvil i kimmeriene – Kimmerioi hos Homer – en folkestamme som holdt til på Krim eller i området rundt halvøya.


     

    Moderne jøder omtaler faktisk Tyskland som Gomer. Så er da også Gomer det gamle navnet på Germania, som ble bebodd av etterkommere etter Gomer. Josefus kaller sønnene til Asjkenas for Rheginians, og ser du nærmere på gamle kart over det romerske riket så vil du se at disse områdene omfatter det moderne Polen, det tidligere Tsjekkolslovakia og det tidligere Øst-Tyskland helt frem til elven Danube. Det er interesssant at Bibelen Guds Ord omtaler "Gomer" og de som står sammen med Gomer, ikke som skarer/horder men "stridstropper".

     


    5. "Togarmas hus fra det fjerne Nord og alle hans stridstropper, mange folk er med deg".

     


    Togarma var sønn til Gomer, Jafets eldste sønn. Dette folket bodde opprinnelig i Nord-Armenia. Bibelforskere mener at vi her snakker om det sørlige Russland og da særlig områdene med kosakker. Kosakkene har jo nettopp vært kjent for å være spesielt jødefiendtlige.

     

    I tillegg til de folkeslagene vi har nevnt her, står det at mange andre folkeslag vil gå sammen med Gog. Dette gjelder en rekke land i Midt-Østen og Nord-Afrika - det vi kan kalle en arabisk eller muslimsk union.

     

     

     

     

    3. HVORFOR VIL GOG (RUSSLAND) ANGRIPE ISRAEL?

     

     

     


    Så kan man da spørre seg hvorfor Russland vil angripe Israel? Det er flere faktorer man bør ta med i betraktningen når man skal svare på det spørsmålet. For det første finnes det et latent historisk hat blant russerne når det gjelder jødene. Russland er kjent for sine pogromer, sine organiserte jødedrap. Dessuten er det massevis av antijødisk propaganda i Russland som har overlevd gjennom årenes løp. Jødene gis skylden for det meste som har gått galt i det russiske samfunnet.

     

    Det er også interessant å legge merke til hva som står i Esekiel 38,12-13:

     

    "for å rane og røve og ta hærfang, for å vende din hånd mot ruiner som er bygd opp igjen, og mot et folk som er sanket sammen fra folkene, som har samlet seg fe og gods, som bor på jordens navle".

     

    Israel har verdensstrategisk beliggenhet. Vi leser her at Israels land blir kalt "jordens navle", som dens åndelige og geografiske midtpunkt. Fra Israels land er utgått tre verdensreligioner, jødedom, kristendom og islam.

     

    I Israels land møtes også tre kontinenter: Europa, Asia og Afrika. Besittelsen av Israels land er også nødvendig for å vinne herredømmet over Suezkanalen, den overmåte viktige vannvei mellom Middelhavet og Rødehavet, mellom havene i vest og sørøst. Derfor må den som skal vinne verdensherredømmet, besitte dette verdensstrategiske knutepunkt, Israels land.

     

    Jerusalem er ansett som jordens midtpunkt. Dette ordet synes dermed å antyde at Russland ser en stor økonomisk gevinst ved å angripe Israel, for derved å få tilgang på Israels velstand. 

    En annen faktor er den betydningen Russland vil få i mange nasjoners øyne ved å ta tilbake noe av sin fordums storhet, makt og innflytelse, som landet mistet da Sovjetunionen ble oppløst. Det er mange, ikke minst russiske generaler, som drømmer seg tilbake til den storhetstiden de da hadde med alle sine privilegier i det sovjetiske samfunnet, og som de nå har mistet.

    Det som også særlig lokker Russland til overfall på Israel, er den jødiske verdensfinans og Israels enorme naturrikdommer. I løpet av de siste årene har "Gog i Magogs land" fått enda et sterkt motiv for å gå mot "Det velsignede land". Jeg tenker da på de "Skjulte skattene" som er kommet fram i lyset nede i Israel - enorme forekomster av olje!

    Russerne trenger olje for å holde på sin posisjon som stormakt. Den enorme olje og gassforekomsten Israel nå råder over, er større enn all den oljen Saudi Arabia har til rådighet! Så det i seg selv er nok en god nok grunn til at fyrsten over Ros tar seg noen flere turer på besøk ned til klagemuren i Jerusalem.

     

     

     

     

    4. GOGS MOTSTANDERE

     

     

     

    Gog-krigen vil utløse Guds dom over Russland og over den Islamske verden, som begge forsøker å ødelegge Israel. Vi skal nå se på hvem som vil utgjøre Gogs motstandere i denne krigen.

     

    "Sjeba og Dedan og kjøpmennene fra Tarsis og alle deres unge løver skal si til deg: Kommer du for å rane og røve? Har du samlet dine skarer for å vinne hærfang, for å føre bort sølv og gull, for å ta fe og gods, for å vinne et stort bytte?" (Esekiel 38:13)

     

    Sjeba var  et semittisk folk som bodde i Sørvest-Arabia, men hadde kolonier både i Nord-Arabia og Øst-Afrika i nærheten av Bab el Mandeb-stredet. I vår tid peker dette mot Saudi-Arabia, som jo også er allierte med USA i dag.

     

    Sjeba ser dermed ut til å være Aden og Aden-protektoratene i Sørvest-Arabia. De vestlige og østlige Aden-protektorater dekker et område som er omtrent like stort som Norge. De er delt i 23 stater, som alle er bestyrt av sultaner under beskyttelse av Storbritannia, 18 i de vestlige protektorater og 5 i de østlige - altså Hadramaut. De er i dag sammensluttet i den såkalte Sør-Arabia-føderasjonen. 


    Dedan var et semittisk folk som bodde nær Edom mellom Sela og Dødehavet. 
    Dedan ser dermed ut til å være Oman og Muskat med hovedstaden Muskat i Sørøst-Arabia ved den persiske gulf. Oman og Muskat er et uavhengig sultanat, som har nært samarbeid med Storbritannia og er i praksis et protektorat. 


    Jeg mener derfor at Sjeba og Dedan må være Sør-Arabia-føderasjonen og Oman-Muskat, altså det av den arabiske halvøy som ligger sør for Saudi-Arabia og Jemen. Disse lokaliteter har tidlig vært knyttet til Vesten, idet det romerske prinsipats handelsvei til India til sjøs hadde stapelplass i Sørøst-Arabia og citadell nord for Aden. 


    Kjøpmennene fra Tarsis er Storbritannia. Ifølge Esekiel 27:12 var Tarsis rik på sølv, jern, tinn og bly, mineraler som Storbritannia produserer. Israelene hadde sin forbindelse med Tarsis gjennom fønikerne, som kalte Tarsis for Barathanak (=tinnlandet), hvorav navnet Britannia kommer. Også Herodot kaller de britiske øyer for tinnøyene. 
    Den britiske nasjon er en nasjon av kjøpmenn. 


    Moderløven er å finne på britisk mynt og på kongelig britiske emblemer. Den britiske nasjon har siden ødeleggelsen av den "spanske armada" i 1588 vært hersker på verdenshavene, men er distansert av Amerikas Forente Stater i verdenstonnasje. 


    Den innledende opposisjon mot Gog ifølge Esekiel 38:13 vitner også om britisk diplomati. Noen forskere mener at Tarsis er den fønikiske koloni Tartessus i Sør-Spania ved munningen av Baetis (Guadalquivir). Dersom Tartessus kan settes i forbindelse med Tarsis, så kan det tenkes på den måte at de fønikiske skip måtte seile forbi Tartessus og Gibraltar på sine reiser fra og til Tarsis, og for de folk som bodde så langt borte som ved det østlige Middelhav, kunne Tartessus og Tarsis synes som den samme geografiske yttergrense. 


    Det er liten tvil om, etter min mening, at Tarsis er Storbritannia. 


    Men hvem er Tarsiskjøpmennenes unge løver? Det må være de unge, frie kolonimakter som har sprunget ut fra Storbritannia. Vi snakker om 
     Storbritania, USA, Canada og Australia. Altså nasjoner av unge løver som ikke eksisterte på Esekiel tid. 

     

     

  • 0

     

     

    At Israel var Guds folk i gammeltestamentlig tid, det er vi alle enige om. Men langt fra alle vil være enige i at Israel er Guds folk også i nytestamentlig tid. De fleste vil nok si at jødene av i dag er å forstå på lik linje med andre folkeslag og staten Israel på lik linje med andre stater. Israels særstilling er visket helt bort.

     

    Den alminnelige oppfatning av Israel i dag


    Den alminnelige forståelse av jødene som folk, er nok farget av Midt-Østen konflikten. Toneangivende kretser, både her hos oss og i den vestlige verden, er ytterst kritiske til staten Israel. Mange er blitt sittende igjen med en negativ innstilling – ikke bare til staten Israel – men også til jødene som folk. Hvor negativ denne holdningen er, fikk vi demonstrert i Jostein Gaarders kronikk i Aftenposten i august 2006. Her heter det:


    ”Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk... Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme!”

    Å hevde at jødene er Guds utvalgte folk, er altså en forbrytelse mot menneskeheten, ja, det er bent frem rasisme. Dessverre viste påfølgende gallup at denne forståelsen av Israel hadde stor tilslutning i det norske folk.



    Kristenfolkets oppfatning er delt

     

     

    Men ikke bare verdslige mennesker stiller seg negativt til jødene, også kristenfolket er sterkt påvirket av tidsånden. Åpenbart føler også kristne mennesker det maktpåliggende å være politisk korrekte. Få er villige til å stå på bibelske standpunkter – i denne saken som i så mange andre saker. Den som tar Israel i forsvar under henvisning til Bibelen, blir satt i skammekroken, og der er det selvsagt ingen som ønsker og stå.

    Det er ikke nok at folks alminnelige holdning til jødene er preget av antisemittisme. Verre er det at den kristne kirke har oppfatninger som trekker i samme retning. Jeg tenker da spesielt på den såkalte ”erstatningsteologien”, som går ut på at kirken har erstattet det jødiske folket og er det virkelig Israel i dag. De løfter og det kall som Israel fikk i Den gamle pakts tid, er nå overført på kirken. Det er kirken som er det nye Gudsfolket.

    Som en praktisk konsekvens av dette synet, har kirken forfulgt jødene opp gjennom århundrene. Dette er et stort og stygt kapittel i kirkens historie. I vår tid kommer kirkens anti-jødiske holdning spesielt til syne i Midt-Østen konflikten. Jeg tenker da på rekken av biskoper og kirkeledere som i tur og orden har besøkt Israel – ikke for å gi uttrykk for sin sympati med jødene, men med jødenes fiender. Siste par ut i så måte var Baasland og Byfuglien som stemplet Israel som en apartheidstat! Intet mindre.

    Parallelt med erstatningsteologien har vi også et annet teologisk fenomen som heter ”den historisk-kritiske forskningsmetode”. Dette er et samlebegrep for en lang rekke forskningsteknikker, som i sum får den konsekvens at Det gamle testamentet blir desavuert. Det blir mindre verd sett i lys av Det nye testamentet. De løftene som ble gitt til Israel i Det gamle testamentet, kan ikke lenger forstås etter sitt historiske innhold. I lys av Det nye testamentet blir løftene til bilder, tegn og symboler på noe annet. De må forstås etter sin åndelige betydning sies det, hva det nå enn måtte være.

    I sum betyr dette at Israel som historisk fenomen isoleres til Det gamle testamentet. Folket og landet har ingen funksjon i Guds åpenbaringshistorie i nytestamentlig tid. Israel befinner seg på et frelseshistorisk sidespor, sier teologene.

    Det springende punktet i dagens teologi er forståelsen av Det gamle testamentet. For oss er dette viktig. For det er her - i Det gamle testamentet – at vi finner løftene til Israel. Setter vi strek over Det gamle testamentet, har vi også satt strek over løftene til Israel!

    Men ingen behøver å være i tvil. For Bibelen skal selvsagt leses og forstås etter sin ordlyd. Det gjelder både Det gamle og Nye testamentet. Hele Bibelen er Guds Ord. Og da er vitnesbyrdet klart: Israel er Guds folk fra evighet og til evighet! Israels særstilling som Guds folk kommer aldri til å bli rokket. Selv inn i evigheten, i den nye himmel og på den nye jord, beholder Israel sin særstilling!

     

    Israel er Guds ”tjener”


    Israel betegnes i Bibelen som Guds tjener. Som kristne er vi alle Guds tjenere, men Israel er den eneste som har denne betegnelsen som folk. Israel er på en enestående måte et Guds redskap, og vil forbli det gjennom hele frelseshistorien.

    Vi skal legge merke til at det er et uløselig bånd mellom Jesus Messias og hans folk. De er på en måte knyttet sammen i et skjebnefelleskap, der begge parters gjerninger er avhengig av hverandre. De har parallelle oppgaver i Guds frelsesplan – ikke de samme oppgavene – men oppgaver som forutsetter hverandre for at Guds råd til frelse skal kunne virkeliggjøres.

    Det er et fellestrekk som er slående. På samme måte som Jesus var både skyldig og uskyldig på en og samme tid, så er også Israel det samme. Jesus var skyldig fordi han bar alle menneskers skyld, og for det ble han forlatt av Gud og støtt ned i dødsriket. Han gikk i døden i ditt og mitt sted. Men samtidig var han det Guds lam som ikke visste av synd. Derfor ble han oppreist av graven til alle menneskers rettferdiggjørelse.

    Den samme dobbelthet går igjen med Israel – også det er både skyldig og uskyldig. Israel var skyldig i å korsfeste sin Messias. Det var jødenes vantro som ytre sett brakte Jesus på korset. Men samtidig var dette en gjerning som Bibelen forutser. Allerede 1000 år før dette skjer, skriver David i Salme 22 om en lidende frelser som blir korsfestet av sitt folk. Det var et oppdrag som Herren i sitt råd hadde lagt på det, og som folket ikke hadde mulighet for å unndra seg. I den forstand var jødene uskyldig.

    I det følgende skal vi se på disse momentene i tur og orden:

    - Først utvelgelsen og løftene i Det gamle testamentet, og dernest hvorledes Paulus ser på disse i henhold til Romerbrevet.

    - Så skal vi fokusere på Jesu lidelseshistorie for der å forstå rekkevidden av jødefolkets medvirkning.

    - Til slutt skal vi se på den betydning jødenes forherdelse hadde for misjonen, og den virkningen jødenes omvendelse vil få for folkeslagene.

     

    Utvelgelsen av Israel


    Utvelgelsen av Israel som Guds folk skjer ved at Herren kaller tre personer: Abraham, Isak og Jakob - patriarkene. Disse får tre løfter: De får et løfte om land, et løfte om at de skal bli til et stort folk – så tallrik som stjernene på himmelen og for det tredje får de velsignelsen. Velsignelsen innebærer et løfte om at Herren vil bevare dem som folk for alltid. Vi leser om dette i 1. Mosebok fra kapittel 12 og utover.

    Israels utvelgelse hviler på disse tre løftene: landløftet, ætteløftet og velsignelsen. Det spesielle med disse løftene er at de er nådeløfter. Det vil si at det er ubetingede løfter fra Herrens side. Det kreves ingen motytelse. Det er ikke noe Israel skal gjøre eller være, for at Herren skal stå ved sine løfter. Dette i motsetning til Moseloven der Herren krever noe til gjengjeld for sin velsignelse. Men ”Abrahamspakten” er en ensidig forpliktelse. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv.

    Dette er det viktig å forstå og viktig å fastholde. For vi vet at Israel var ulydig gjennom store deler av den Gamle pakts tid.


    ”Hvem er blind uten min tjener og døv som den budbæreren jeg sender? Hvem er blind som min fortrolige venn, blind som Herrens tjener? Du har sett mye, men du tar ikke vare på det. Han har åpne ører, men han hører ikke.”
    (Jesaja 42:19-20).

    Profetene advarte folket gang på gang og sa at Gud kom til å straffe folket for dets ondskap. Men Israel svarte: Vi vil være som hedningene, som folkene rundt om i landene! Vi vil dyrke tre og stein." (Esekiel 20:32).

    Det som er viktig å fastholde her, er at Israels ulydighet ikke rokker ved dette folkets utvelgelse. Herren visste at dette folket var troløst, at det var en overtreder fra mors liv av, slik det står i Jesaja 48:8. Men så står det at Herren vil rense det og prøve det i lidelsens ovn (vers 10).

    Israel fikk føle Herrens vrede da ”Nordriket” (Israel) gikk tapt under Assyrerne og ”Sydriket” (Juda) gikk tapt under Babylonerne. Men Guds ord sier:


    ”I et lite øyeblikk forlot jeg deg, men med stor barmhjertighet vil jeg samle deg. Da min vrede strømmet over, skjulte jeg mitt åsyn for deg et øyeblikk, men med evig miskunn forbarmer jeg meg over deg.” ”For fjellene kan vel vike, og haugene rokkes, men min miskunnhet skal ikke vike fra deg, og min fredspakt skal ikke rokkes, sier Herren, han som forbarmer seg over deg.” (Jesaja 54:7-8 og 10).

    Herren straffer sitt folk og han kan skjule sitt åsyn, men han forlater ikke Israel. Herren lar sin vrede få fritt rom, men han forkaster ikke.

    Herrens pakt med Abraham, Isak og Jakob står fast til evig tid, for tusen slekter!                       

    ”Kom i hu hans pakt til evig tid, det ord han fastsatte for tusen slekter, den pakt han gjorde med Abraham, og hans ed til Isak! Han stadfestet pakten som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel. Og han sa: Deg vil jeg gi Kana’ans land til arvedel!” (1 Krøniker 16:15-18).

    Her nevnes landløftet spesielt. Kana’ans land er gitt Israel til arvedel. Det vil aldri komme noen tid hvor Kana’an opphører å være Israels land.

    Herren viser til naturlovene i skaperverket for å understreke hvor sikker Israels utvelgelse er:

    ”Så sier Herren, som satte solen til å lyse om dagen, og lover for månen og stjernene, så de lyser om natten, han som opprører havet så dets bølger bruser – Herren, hærskarenes Gud er hans navn: Dersom disse lover ikke lenger står ved makt for mitt åsyn, sier Herren, da skal også Israels ætt opphøre å være et folk for mitt åsyn alle dager. Så sier Herren: Dersom himmelen kan måles der oppe, og jordens grunnvoller utforskes der nede, da vil også jeg forkaste Israels ætt for alt de har gjort, sier Herren”. (Jeremia 31:35-37).

    Like sikkert som havets bølger slår mot stranden, like sikkert som natt avløses av dag, like sikker er også Israels utvelgelse. Så lenge verden består, vil det aldri komme noen tid da Israels utvelgelse opphører. Dette er budskapet fra Gud.

    Romerbrevet kapittel 9-11


    Romerbrevet bekrefter til fulle at løftene til patriarkene står ved lag. Ikke slik at vi trenger noen bekreftelse av Det nye testamentet for å tro det som står skrevet i Det gamle, slik mange hevder. Men det er nyttig å fastslå at Paulus forstår Det gamle testamentet etter sin ordlyd. Han foretar ingen åndeliggjøring av løftene. Fullførelsen av frelsesverket innebærer heller ikke at vi er kommet opp på et nytt og høyere åpenbaringstrinn, som gjør løftene til Israel uaktuell. Tvert om. Israels ulydighet rokker ikke ved dette folkets fortsatte utvelgelse.

    Etter at jødene hadde forkastet sin Messias, var det jo en nærliggende tanke at Gud til gjengjeld forkastet Israel. Særlig blant de hedningekristne kom dette til uttrykk. ”Dere har myrdet den rettferdige”, sa Justin Martyr. ”Gud hater dere”, sa Chrysostomos. At Israel skulle være forlatt av Gud, dannet opptakten til den såkalte erstatningsteologi som vi nevnte innledningsvis.

    Det er likesom apostelen Paulus må ha forstått at denne utviklingen i kirken ville komme. Han bruker hele tre kapitler i Romerbrevet for å advare ”de hedningekristne” mot selvgodhet, og til å begrunne jødenes fortsatte særstilling som Guds utvalgte folk.

    Paulus begynner Romerbrevets 11. kapittel med å stille spørsmålet: ”Har da Gud forkastet sitt folk?” Han stiller spørsmålet utelukkende for å avvise det. ”Langt derifra!” Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente. De er rett nok blitt forherdet, men de er ikke forkastet. En rest er blitt tilbake, det er de syv tusen som ikke har bøyd kne for Ba’al. På denne resten vil Herren bygge sin fortsatte utvelgelse.

    Gud kan ikke forkaste et folk som han forut kjente, sier Paulus (Romerne 11:1-2). Det vil si at han har vedkjent seg dette folket fra evighet av og derfor ikke kan forkaste det. Hvordan det, kan vi spørre? Jo, sier Paulus:

    ”De er jo israelitter. Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene.” (Romerne 9:4).

    Paulus peker på de gaver og det kall som dette folket har fått i henhold til løftespakten (Abrahamspakten). Selv om folket har gått seg vill, er det slik at ”Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall” (Romerne11:29). De er elsket for fedrenes skyld.

    At de er elsket for fedrenes skyld, betyr at Gud kan ikke gå tilbake på noe som han har lovt. Derfor er Israel fortsatt å forstå som Guds utvalgte folk!

    Hvis det var slik at Israels stilling i nytestamentlig tid hadde forandret seg, at gudsforholdet ikke lenger var det samme som før, må vi ha lov til å anta at Det nye testamentets skribenter hadde gjort oppmerksom på det. Men det motsatte er tilfelle. Etter sin oppstandelse bebreider Jesus Emmaus vandrerne for at de er så trege til å tro alt det som står i Skriften – det vil si Det gamle testamentet. Han er ikke kommet for å oppheve Loven og Profetene – altså Det gamle testamentet – men for å oppfylle.

    Det gamle testamentet er med andre ord ikke kommet i noen annen stilling etter at frelsesverket er fullført. Følgelig er heller ikke løftene til Israel rokket. Utvelgelsen ligger fast også i nytestamentlig tid. Det er Det nye testamentets eget vitnesbyrd.


    Jødenes rolle i Jesu lidelseshistorie


    Vi sa innledningsvis at Israel går i det sporet som Herren i sitt råd hadde trukket opp. De forkastet sin Messias, fordi de måtte det. Det var noe som var forutbestemt. Ikke alle liker ordet forutbestemt, teologene foretrekker å tale om Guds forutviten. Vel, dette er en diskusjon som vi må la ligge.

    Når Paulus i Romerbrevet forklarer det som har skjedd sier han at ”Gud gav dem en sløvhets ånd, øyne som ikke ser, ører som ikke hører, helt til denne dag.” (Romerne 11:8). Gud gav dem! Her skjer altså noe som var bestemt i Guds råd. Det var en gudvillet bestemmelse at jødene skulle forherde seg! Det er denne forherdelsen som førte Jesus til Korset.

    I 2. Korinter 3:14-16 leser vi: ”Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser Den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerte når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort.”

    At det ligger et dekke over deres hjerter, betyr at de har fått en forståelse av Det gamle testamentet, som ikke gjør dem mottakelig for Jesu frelsergjerning. At dette er tilfelle, går også klart frem av de stridssamtaler Jesus hadde med fariseerne.

    Men her ligger også en framtidsprofeti! Når Israel en dag skal omvende seg til Herren, da skal dekket tas bort! Da skal hele Israel bli frelst!

    ”For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet – for at dere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort all ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder.”(Romerne 11:25-27)

    Den samme tanken går igjen i Peters store Pinsetale: ”Han ble forrådt etter Guds fastsatte råd og forutviten, og dere slo ham i hjel idet dere naglet ham til korset ved lovløse menns hender.”(Ap. Gjerninger 2:23).

    Det var riktig nok jødene som slo ham i hjel, sier Peter, men det som skjedde, var bestemt i Guds råd.

    Hva sier så Jesus selv?

    I Getsemane hugger Peter øret av yppersteprestens tjener. Han får en reprimande av Jesus:

    ”Da sa Jesus til ham: Stikk ditt sverd tilbake på plass. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Eller tror du ikke jeg kunne be min Far, og så ville han nå sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da Skriftene bli oppfylt, at så må skje?” ”Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle bli oppfylt.” (Matteus 26:52-54 og 56.)

    Det som nå skjer i Getsemane og på Golgata, er en oppfyllelse av profetiene. For der – i Skriftene - står hans lidelse og død forutsagt. Det betyr at om jødene ikke hadde forfulgt ham og korsfestet ham, ville profetiene heller ikke ha blitt oppfylt. Og var ikke profetiene blitt oppfylt, ville Det gamle testamentet ha mistet sin troverdighet. Jødenes rolle var med andre ord nødvendig.

     

    Gammeltestamentlige profetier

     

    Hva er det så som står profetert i Det gamle testamentet? Det kan være nyttig med en rask repetisjon.

    Vi har allerede nevnt Salme 22, salmen som begynner med ordene: ”Min Gud, min Gud hvorfor har du forlatt meg?” Det var denne salmen Jesus ba på korset. Salmen beskriver Messias lidelse som en korsfestelse. Og det er ganske utrolig når vi vet at korsfestelse ikke var en kjent henrettelsesmetode på denne tiden. Men foruten han som lider på korset, sier Salmen også noe om dem som står omkring:

    ”De stirrer, de ser på meg med skadefryd.” Det står til og med noe om hva disse menneskene sier. De rister på hodet og spotter ham og sier: Sett din vei i Herrens hånd! La han redde ham! Han skal utfri ham siden han har behag i ham.”(Salme 22:8-9)

    Evangeliene beretter om at det var akkurat dette som skjedde på Langfredag. Fariseerne og de skriftlærde stod der ved korset og spottet Jesus. Det gjorde de med ordene fra Salme 22:9, akkurat som forutsagt.

    Høydepunktet i Jesu lidelseshistorie er altså utførlig beskrevet 1000 år før det skjer! Det sier oss noe om at det i Guds råd, fra tidenes morgen, ble lagt en plan for å tilveiebringe menneskets frelse. Guds sønn måtte ofres, og Gud måtte ha noen som kunne medvirke til dette. Hvem var nærmere til det enn nettopp hans eget folk?

    Korsfestelsen er også nevnt flere andre steder i Bibelen. Sakarja skriver at ”de skal skue opp til meg som de har gjennomstunget.” (Sakarja 12:10).

    Jødene skal skue opp til ham som de har korsfestet. Det kommer først skje på den dagen de vender om. Men det interessante er at den Messias de venter på, blir omtalt som den de har gjennomstunget.

    I 4. Mosebok 21:8-9 finner vi beretningen om Moses som henger opp en kobberslange på en stang. Hver den som blir bitt og ser på den skal få leve. Jesus bruker dette som et bilde på sin egen lidelse og død.

    ”Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet for at hver den som tror på ham skal ha evig liv.” (Johannes 3:14-15).

    Korsfestelsen var ingen ”arbeidsulykke”. Det var ingen impulshandling eller tilfeldighet, som brakte Jesus til korset. Jesus lider i henhold til Skriftene. Ved sin lidelse og død oppfyller han profetiene i Det gamle testamentet. Han tilveiebringer menneskenes frelse. Dertil var han også kommet.


    Den lidende Messias

     

    Vi må også nevne at foruten omtalen av selve korsfestelsen, taler Det gamle testamentet også om ”den lidende Messias”. At Messias skulle lide, var jo blant de ting jødene ikke kunne forstå. Selv blant disiplene satt dette langt inne. Peter tok jo Jesus til side for å tale ham til rette, når Jesus prøvde å forklare disiplene at han måtte dra opp til Jerusalem for der å lide og dø.

    Den lidende Messias finner vi best beskrevet hos Jesaja i sangene om ”Guds lidende tjener” (på hebraisk ”Ebed Yahweh”), kapitlene 49 til 53.

    ”Min rygg bød jeg frem til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.” (Jesaja 50:6)

    ”Så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske.” (Jesaja 50:6 og 52:14)

    Kapittel 53 taler om ”en smertens mann”, en som var forlatt og foraktet av mennesker.
    ” Men det behaget Herren å knuse ham… Ved trengsel og dom ble han revet bort…”


    Jesus ble ikke tatt imot av sitt folk. Tvert om; de håner og forfølger ham. Men så står det altså at det var Herren som behaget å knuse ham. Det var ikke noe som jødene tok seg til. For en bestemmelse var fattet i Guds råd, og Jesaja uttrykker dette 700 år før det skjer.

    Ikke alle har fått med seg innledningen til kapittel 53, som begynner slik:

    ”Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?.. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. …og vi aktet ham for intet.”

    Her står det svart på hvitt at når Messias kommer, vil han bli aktet for intet. Han vil bli avvist av sine egne, akkurat som Johannes sier: ”Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham”. (Johannes 1:11).

    Nok en gang blir inntrykket bekreftet, her er det noe som er forutbestemt. Her blir jødene tillagt en rolle enten de vil eller ikke.

    Så vel Jesu lidelse som jødenes medvirkning er altså utførlig profetert i Det gamle testamentet. Det er to roller som på en måte er vevet inn i hverandre og som er nødvendig for at frelsesverket skal kunne fullføres. En Messias-troende jøde formulerte det en gang slik: ”Det ble dessverre vår jobb å spille skurken i dramaet på Golgata.” Det tror jeg er en meget korrekt bibelforståelse.


    Det er ikke jødene, men menneskets synd som driver Jesus til korset


    Det skjer noe i Guds folk som jødene ikke har kontroll med og som de heller ikke forstår. Gud holder oppgjør med Djevelens makt. Nå skal denne verdens fyrste støtes ut, sier Jesus om sin egen gjerning. Nå var den time kommet, da den makt som Djevelen fikk over menneskeslekten gjennom syndefallet, skulle knuses.

    Vi leser om syndefallet i 1. Mosebok 3. kapittel. Her sier Gud Herren til slangen:

    ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode og du skal knuse hans hæl.” (1. Mosebok 3:15)

    Kvinnens ætt, det er Messias. Han representerer menneskeslekten, og som menneske skal han knuse Slangens hode. Det er en profeti om at syndefallet i Edens have en dag skal overvinnes. Det skjer på korset. Da er det fullbrakt. Men seieren har sin pris, for slangen skal ”knuse hans hæl”. Allerede her – i Bibelens første evangelium - kommer varslet om at det er seier gjennom lidelse.

    Beretningen om syndefallet viser oss at det er ikke jødenes ulydighet som bringer Jesus på korset, men menneskets synd. Det er Adam og Evas ulydighet, menneskeslektens synd og skyld, som gjør dette offer nødvendig. På det historiske, ytre plan ble korset reist på Golgata i jødenes hovedstad Jerusalem. Men i åndelige forstand, ble det reist allerede i Paradisets have!

    I det ytre er det jødenes rop om ”korsfest” som fører Jesus til korset. Men på det indre plan er det Jesu kamp mot Djevelens makt som råder. Jesus må være det Adam ikke var, og det er nettopp dette Djevelen prøver å forhindre. Til denne kampen blir jødene bare tilskuere. Eller for å si det mer riktig – de er ikke en gang klar over at denne kampen foregår.


    Jødenes fall er blitt en rikdom for verden


    Frelsesverket skjer i jødefolket og vi kan si: ”med jødefolkets ufrivillige medvirkning”. Ingen hadde spurt dem om de ville være Guds folk, langt mindre om de ville medvirke til gjennomføringen av Guds frelsesgjerninger. Vi kan si at dette er den uskyldige siden ved jødene.

    Men jødefolkets medvirkning har også en annen side. Deres avvisning av Jesus som Messias, førte til at evangeliet ble spredd til alle folkeslag. Det er jødenes vantro som blir foranledningen til at evangeliet blir spredt blant alle verdens folkeslag. Paulus skriver at ”ved deres fall er frelsen kommet til hedningene..” ”deres fall er blitt til en rikdom for verden.” (Romerne 11:11-12).

    Verden er blitt forlikt med Gud ved at jødene har forkastet evangeliet. Det er som om Paulus har fått et glimt inn i Den høyestes rådslutning. Han ser Guds finger i det som skjer og han ser Guds frelsesplan med verden.

    Men sier Paulus, jødenes forherdelse er bare en midlertidig tilstand. For når ”hedningenes fylde er kommet inn”, skal hele Israel bli frelst. Det kommer en tid da ordet vender tilbake til Israel. Da skal de igjen bli innpodet i sitt eget oljetre, og det dekket som ligger over jødenes hjerter bli fjernet. Men frem til dette skjer, skal altså evangeliet, misjonen, gå sin gang.

    Vi er altså vitne til en guddommelig strategi, der jødenes avvisning av evangeliet har frelseshistorisk betydning. Paulus skriver at det er for vår skyld at jødene er blitt fiender av evangeliet. Det synes altså å være en forutsetning for evangeliets gang at jødene i utgangspunktet avviser det. For jødene må jo dette bli en selsom opplevelse. For de blir jo tilskuere til at verden antar ”deres” religion. Men slik må det altså være.

    Gud har en plan for at hans ord skal nå alle verdens mennesker og denne planen synes å forutsette jødenes forherdelse. Dette sier oss noe om jødenes fortsatte rolle i Guds frelsesplan. Jødene lider for vår skyld.

     

    Dersom jødene hadde akseptert Messias, hva da med oss?

     

     

    Det kunne være interessent å stille spørsmålet: Hva om jødene hadde antatt Jesus som Messias? Hva da med misjonen? Hva da med oss?

    Hvis vi kunne tenke oss at jødene som folk hadde antatt Jesus som Messias fra begynnelsen av, så ville evangeliet ha blitt en del av den jødiske religion. De hedninger – det vil si ikke-jøder – som ønsket å tro på Jesus, måtte i praksis ha omvendt seg til den jødiske religion. De måtte opptas i det jødiske folkefellesskap og forplikte seg på Moseloven og omskjærelsen.

    At dette ikke bare er en tenkt mulighet men en realitet, går klart frem av Galaterbrevet. Her må Paulus ta et oppgjør med de såkalte judaister – det vil si jøder som var kommet til tro på Jesus som Messias. Disse resonnerte helt i tråd med sin jødiske arv, når de forfektet at de hedningekristne måtte anta Moseloven med alt hva den inneholdt av regler og bestemmelser.

    Paulus bryter radikalt med judaistenes lovtenkning. Han setter Moseloven, gjerningene og omskjærelsen til side og forkynner frelse utelukkende på grunnlag av tro. De jødiske forordninger etter Moseloven ble dermed ingen hindring for hedningemisjonen.

    Det ser ut for å ha være en guddommelig tanke at evangeliet skal få utbre seg på sine egne premisser. Ordet alene skal være virkekraftig og uavhengig av nasjonal opprinnelse. Men for å få dette til, måtte jødene settes ut av spill. Det måtte legges et ”dekke over deres hjerter”, som Paulus sier. Så i stedet for å klandre jødene, burde vi heller dvele ved hva vår frelse har kostet dette folket.


    Jødene skal bli et lys for verden

     

    Herren har utvalgt seg et folk for også å bruke det i den tiden som ligger foran oss. Men her er mye skjult. Herren har ikke gitt oss å se inn i alle ting. Men noe er åpenbart. Israel skal bli et lys for verden den dagen de vender om. Det skal følge en stor velsignelse med Israels omvendelse.

    Forbannelsen over Israel kommer gradvis til å vike. Vi leser om dette i Esekiels kapittel 37, om ”de tørre ben”. Disse ben er Israels hus. Først samles de inn og blir til ett legeme – det vil si en nasjon. Dernest kommer det ånde i dem, så de blir levende. Det vil si at Israel blir en kristen nasjon, slik også Paulus sier det. Dit er vi ikke kommet i dag, men vi er trolig ikke langt unna.

    Når det skjer, skal Israels sørgedager være til ende. Jesaja vier tre kapitler til å proklamere dette som skal skje, i kapittel 60-62. Her er noen utdrag, men les alt og bli oppglødet over guds plan med sitt eiendomsfolkfolk Israel.

    ”Dere skal få dobbelt gjengjeld for deres skam, og de som led vanære, skal nå juble over sin lodd. Derfor skal de få dobbel lodd i sitt land, evig glede skal bli dem til del.”

    ”Alle som ser dem, skal kjenne at de er en ætt som Herren har velsignet. Sønner av dem som har plaget deg, skal komme og bøye seg for deg. Alle de som har foraktet deg, skal kaste seg ned for dine føtter. ..”

    Blant jordens folkeslag skal det skje en fullstendig omvurdering av Israel. Fra å være foraktet skal de nå bli tiljublet. Jerusalem skal bli en lovsang på jorden, ikke en løftestein som nå. Israel skal få en posisjon som verdens åndelige midtpunkt.

    Det som skjer med Israel blir også et vitnesbyrd for alle jordens mennesker. Han bruker sitt folk for å åpenbare seg selv for verden. Israels omvendelse blir et vekkerrop og et vitnesbyrd om den levende Gud.

    Oppsummering:

    ·     Pakten med Abraham, Isak og Jakob er en nådepakt. Herren har ikke forpliktet andre enn seg selv. Det spørres ikke etter noen motytelse fra Israels side. Derfor kan heller ikke Israels ulydighet rokke ved pakten.

    ·     Gud har ikke forkastet sitt folk, sier Paulus. Det har rett nok forherdet seg, men de er ikke forkastet. Løftene til fedrene står fortsatt ved lag. Gud angrer ikke på sine nådegaver og sitt kall.

    ·     Jødene forkastet sin Messias fordi de måtte det. De snublet i vantro mot ordet, sier Peter, og til det var de også satt. Vi aktet ham for intet, sier Jesaja. Jødene gikk i det spor som forut var lagt ferdig for dem.

    ·     Korset reises i åndelig forstand ikke på Golgata, men i Paradisets have. Det var jødenes lodd å være mellommann i oppgjøret mellom Gud og Satan når syndefallet skulle utsones.

    ·     Jødene forherder seg mot evangeliet, men deres fall blir til frelse for hedningene. Men når hedningenes fylde er kommet inn, skal hele Israel bli frelst. Jødenes omvendelse blir et vekkerrop for alle verdens mennesker.

    Herren bruker Israel i sin frelsesplan, først i gammeltestamentlig tid, så for å gjennomføre selve forsoningen og dernest for å kalle menneskene til omvendelse og frelse så lenge verden består. Israel er Guds særskilte redskap fra evighet og til evighet...

  •  

    Israel og kristenfolket

    Kunnskap og forståelse om Israel er mangelvare, ikke bare i samfunnet generelt, men også blant mange kristne. Israel synes å være i konstant krig mot den arabisk-muslimske verden, og det virker å være en krig uten ende. For Israel er fremdeles ikke akseptert i den arabiske verden. De holdninger og standpunkter som kom til uttrykk i 1948, lever fremdeles i beste velgående. I forbindelse med Israels frigjøringskrig er det interessant å få med seg norske holdninger til den nye staten. I særdeleshet er det interessant å notere seg hva et norske kristenfolket mente. Forbløffende nok viste det norske kristenfolk ingen entusiasme for den nye staten. Det var først etter at Arbeiderpartiet og Håkon Lie signaliserte en positiv holdning, at kristenfolket snudde. Omvendt da Arbeiderpartiet begynte å ta avstand fra Israel på 1980-tallet, snudde også kristenfolket. Bibelen ble merkelig nok aldri normerende for det norske kristenfolks oppfatning av Israel. Unntaket var en liten gruppe bibellesende kristne.

    Situasjonen er i dag kort sagt Israel mot resten av verden. FN – de 193 ”forenede nasjoner” – er ikke så samlet som navnet skulle tilsi, og den er sterkt påvirket av de 57 medlemmene i OIC, Organisation of islamic Cooperation. Et godt eksempel på dette har vi nylig sett ved at et forslag fra OIC i FN om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem, ble til en flertallsresolusjon. Dette ble av ”verden” mottatt med øredøvende stillhet, og så godt som hele media verden syntes dette var slik det skulle være. Hvor var den norske kirke, mellomkirkelig råd eller kirkens verdensråd for den saks skyld? Har de ikke lest sin Bibel? En helt annen reaksjon vakte Donald Trumps og USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Alle de 4 foregående presidenter i USA hadde sagt det samme, og flyttingen av USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem var vedtatt allerede i 1995! Det mest interessante er imidlertid Israels egen holdning. De vil på en og samme tid ha fred gjennom landavståelser og beholde kontrollen med Judea og Samaria (vestbredden). Det er ikke alle gitt å forstå hvordan slike ønsker skal forenes.

    Teologien er viktig fordi jødenes samling i fedrenes land er knyttet opp til Bibelens løfter. Man kan ikke legge skjul på at det blant norske kristne og fagteologer rår dyp uenighet når det gjelder Israel. Vi husker vel mange svovelpredikanten Ole Hallesby som i harde ordelag refset de som påstod at Israel skulle gjenoppstå slik man hadde tolket Bibelen – han måtte svelge sine ord, og innrømme at han tok grundig feil.. Debatten har avslørt en ting – det dreier seg dypest sett ikke om Israel, men om vår bibelforståelse, og nettopp derfor rommer temaet Israel så stor teologisk sprengkraft. Det er min erfaring og åndelige overbevisning at det er en nøye sammenhang mellom det å ha en levende tro og det å ha en riktig innstilling til Israel.

     

    Erstatningsteologi

    De fleste i vår tid har valgt å forstå Israel ut fra den rolle landet spiller i Midtøsten konflikten. Tanken om at dette folket fremdeles er Guds utvalgte folk, er fjern for de fleste. Det å legge bibelske perspektiver på Midtøsten konflikten, vil bli helt avvist – også av kirkens egne folk. Mange av dagens teologer benekter at Det gamle testamentets mange løfter om land til jødene kan anvendes på de hjemvendte jøder i vår tid. På samme måte vil tanken om en egen utvelgelse av jødefolket og en særskilt velsignelse bli avvist med den begrunnelse at det er noe som hører hjemme i gammeltestamentlig tid. Et av de verktøyer teologene anvender for å begrunne sitt standpunkt er den såkalte ”erstatningsteologi”. Hva er så denne ”erstatningsteologi”? Det ligger i selve ordet at det er noe som skal erstattes. Israel i den gamle pakt skal erstattes med den kristne kirke i den nye pakt. Det er den kristne kirken som er det nye gudsfolket – det nye Israel. Alle løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid blir overført til Kirken. Landløftet blir erstattet med Guds rike. Med Guds rike her på jorden menes kirken her på jord og himmelen i evigheten. Løftet om land som Abraham, Isak og Jakob fikk, blir åndeliggjort. Løftene forstås ikke lenger etter sitt historiske innhold, og knyttes ikke lenger til Israel. Det samme skjer med andre sentrale løfter, som ætteløftet og velsignelsen. Israel er ikke lenger Guds folk fordi det er bare de troende i Kristus – altså kirken. Israel er heller ikke lenger bærer av velsignelsen, for det betinger et rett gudsforhold, og det har ikke lenger jødene, men det har kirken. 

    Med andre ord – den kristne kirken har tatt jødenes plass. Den rolle, og den betydning jødefolket hadde i gammeltestamentlig tid er forbi. Jødene har gjennom sin vantro så å si eliminert seg selv som Guds folk. Erstatningsteologien opptrer ikke eksplisitt, men er innarbeidet som en selvsagt forutsetning i de teologiske resonnementer. Dette er også grunnen til at mange kan si at de ikke har hørt om dette. Erstatningsteologien opptrer som regel når fagteologene skal forklare hvordan det forholder seg med løfter, tilsagn og profetier som vi finner i Det gamle testamentet. Blant fagteologer er det vanlig å si at vi med Det nye testamentet er kommet opp på et nytt og høyere nivå i åpenbaringshistorien, som skyver Det gamle testamentet i bakgrunnen. Løftene i Det gamle testamentet kan ikke lenger leses etter sin ordlyd, men må nytolkes. Denne nytolkningen har flere varianter, men felles for dem alle er at løftene åndeliggjøres. Det teologiske hovedresonnementet er som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I den nye pakt derimot gjelder Jesus ord om at ”Mitt rike er ikke av denne verden”. Gudsriket trer nå fram på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetiene oppfylt på en åndelig måte.

    Det mest påfallende ved denne måten å tenke på er at løftenes konkrete historiske side er borte vekk. På samme måte som landet er borte, er også utvelgelsen borte. Israel eksisterer i nytestamentlig tid kun som et folk blant folkene. Det er selvsagt NOE SANT i det disse teologene sier, ellers hadde de ikke fått gjennomslag for sine synspunkter. Vi vet at alle løftene i Det gamle testamentet har en åndelig side, det gjelder også landløftet. Bibelen taler jo om en ny himmel og en ny jord, og om det nye Jerusalem som skal stige ned fra himmelen gjort i stand av Gud selv. Land her i tiden blir i åndelig forstand også land i evigheten. Så langt er det riktig. Men når landløftet i sin materielle og konkrete betydning blir borte, og ikke lenger knyttes til Israel – da har man foretatt et grep som det ikke finnes dekning for i Bibelen. Videre er det riktig å si at vi som kristne har del i Guds velsignelse, og at vi alle er Guds barn. Alle som bekjenner troen tilhører den ætt som Gud har utvalgt. I åndelig forstand er vi alle Abrahams barn, og vi har fått del i de løfter som tidligere bare gjaldt Israel. Men det blir galt når disse frelsesløftene tas fra Israel og utelukkende blir anvendt på kirken. Skulle ikke da jødene lenger ha del i Guds velsignelse? Skulle de ikke lenger være Guds utvalgte ætt? Ja, vi må spørre med Paulus: ”Har Gud forkastet sitt folk?” Vi vet svaret: ”Langt derifra! … Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” (Rom 11:1-2). At Gud forut kjente sitt folk betyr at Gud fra evighet av har vedkjent seg dette folk og derfor ikke forkastet det. Utvelgelsen står ved lag, sier Paulus. ”for fedrenes skyld, for sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på.” Med nådegaver og kall menes blant annet de løfter som dette folket har fått. Dette er som vi ser løfter som Gud ikke går tilbake på. Den pakt som Herren har inngått med fedrene, er en evig pakt med Israel, sier Guds ord – les selv i 1 Krøn 16:17 – ”Han stedfestet pakten som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel.”

    Romerbrevet bekrefter at løftene til Israel i den gamle pakt fremdeles står ved lag etter sin ordlyd. Paulus foretar så vist ingen åndeliggjøring av løftene.

      

    Erstatningsteologiens historiske side

    Erstatningsteologien står ikke alene. En annen fremgangsmåte går under betegnelsen ”historisk-kritisk bibelforskning”. Den har røtter tilbake til opplysningstiden på 1600-tallet, og den har brakt med seg et nytt grunnsyn på Bibelen som Guds ord. Det skjer ved at man ser på Det gamle og nye testamentet som to adskilte skriftsamlinger, der Det nye testamentet har forrang framfor Det gamle. Det gamle testamentet har havnet i skyggen. De beretninger og profetier vi finner der, blir bare å forståsom ”modeller” eller ”bilder” på de hendelser som finner sted i nytestamentlig tid. Den historisk-kritiske bibelforskning må forstås som en rammebetegnelse på en lang rekke forskjellige forskningsteknikker - eksempelvis den litteraturkritiske, den formkritiske og den tradisjons-historiske metode. Men alle forstår at når teologene har gjort seg ferdig med Bibelen, så blir det ikke mye igjen. Enkelte teologer taler om at løftene til Israel i Bibelen gjennomgår en transformasjon, slik at de gradvis får et annet innhold enn det de opprinnelig hadde. Forståelsen av løftene må justeres etter det trinn i åpenbaringshistorien man befinner seg på – dette er teologenes svar på Charles Darwin.

    Til Emmaus-vandrerne sier Jesus i Luk 24: ”Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!” Og så begynner han å utlegge Skriftene for dem: ”Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem ….” Det bemerkelsesverdige her er at Jesus ETTER sin død og oppstandelse fremdeles fremhever Det gamle testamentet. Han sier slett ikke at dette er noe de nå kan legge bak seg ettersom frelsesverket er utført.

    I Bergprekenen sier Jesus (Matt 5:17-18): ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, …” Dette er en voldsom understrekning av Det gamle testamentets betydning. ”DEN HELE SKRIFT ER INNBLEST AV GUD”, sier Paulus (2 Tim 3:16)

    Erstatningsteologien kom svært tidlig inn i den kristne kirke. Justin Martyr, som levde i det andre århundre, var den første som formaliserte tanken om at kristenfolket hadde erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin hadde jødene for all fremtid tapt sine bibelske rettigheter. Også Ignatius som levde omtrent samtidig med Justin Martyr, understøttet tanken om at kirken var den nye Israel. Ut fra erstatningsteologien kom det et regulært jødehat, og en rekke fremtredende kirkeledere i Oldkirken gikk til nådeløst angrep på jødene. Johannes Chrsostomos (344-407 – en høyt ansett kirkefader kunne si at på grunn av ”Kristusmordet” fantes det ingen soning, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse for jødene. ”Gud hater dere” var ordet fra Chrysotomos. Dette kom til å lyde som et ekko i mange århundrer. Siden har det gått slag i slag opp gjennom kirkens historie. Etter at kirken var blitt anerkjent i Romerriket begynte et systematisk arbeid med å gjøre jødene til annenrangs borgere i samfunnet. I Middelalderen fikk kirken gjennomført påbud om at jødene måtte bære egne kjennetegn på klærne. Kirken gikk også i bresjen for å opprette egne gettoer for jødene og for å stenge dem ute fra alle ledende stillinger i samfunnet. Reformasjonen brakte ingen endring i dette, tvert i mot – under Martin Luther forsterket jødehatet seg. Kirkens teologi har fungert som premissleverandør og moralsk begrunnelse for de overgrep jødefolket har blitt utsatt for opp gjennom historien. Kirkens fordømmelse av jødefolket har åpnet for, og legitimert forfølgelse, også blant ikke-kristne. Hitler siterte Luther i sin kamp for å utrydde jødene, og han la bevist krystallnatten til Luthers fødselsdag. For oss som bekjenner troen er det ganske ufattelig at vi har en kirke som forfølger sine egne åndelig røtter. Enda verre blir dette når forfølgelsen skjer med utgangspunkt i en bestemt bibelforståelse.

    Vi skulle ha trodd at erstatningsteologien på bakgrunn av historiske fatale feil for lengst var avgått ved døden, at kirken hadde gått i seg selv og bekjent sin synd og sine feilgrep. Men det er så langt fra å være tilfelle. Som vist ovenfor lever den i beste velgående ved våre akademiske læresteder. Den har til og med fått ny næring av den pågående Midtøsten konflikten. For her engasjerer kirken seg – ikke for å forsvare jødene, men jødenes fiender. Spranget fra Hans Nielsen Hauge til vår egen tid er ikke stort. På 17-1800 tallet ble bibeltro kristne utfordret av rasjonalismen. I dag blir vi utfordret av en bibeloppløsende teologi. På samme måte som Hans Nielsen Hauge ikke ble tålt, blir bibeltro kristne i dag heller ikke tålt. Vi havner heldigvis ikke i fengsel, men vi havner definitivt utenfor det gode selskap.

     

  •  

     

    En av hoved grunnene til avsporing og feiltolkning av Bibelen og det profetiske ord, er erstatningsteologien. Teorien om at Gud er ferdig med jødefolket og at menigheten har erstattet det fysiske Israel, har ført forståelsen av Guds Ord på ville veier.

     
    Mange kristne lever i den tro om at de fleste profetiene om Jesus gjenkomst allerede er oppfylt og bortforklarer og åndelig gjør Bibelens klare fremtids tale om jødene og Israel. De hevder at alle profetiene nå kun handler om den kristne menigheten, det åndelige Israel.
     
    La det være helt klart; Gud er ikke ferdig med Israel, hverken med folket eller landet! Hun er ikke erstattet av menigheten, Paulus forklarer dette rett frem:
     
    "Jeg spør så: Har Gud forkastet sitt folk? Slett ikke! For også jeg er israelitt, av Abrahams ætt og Benjamins stamme. Gud har ikke forkastet sitt folk, det folket han hadde vedkjent seg." (Romerne 11:1-2)
     
    Klarere og enklere kan det ikke sies! Israel er ikke forkastet, løftene står fast. Gud er ikke ferdig med dem, Herren skal en dag oppfylle løftene som Han ga gjennom pakten med Abraham. 
     
    "Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd.  Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg.  De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. De har fedrene, og fra dem stammer også Kristus, han som er Gud over alt, velsignet i all evighet. Amen." (Romerne 9:1-5)
     
     
     
    Gud gav et løfte
     
     
     
    Herrens pakt med Abraham og Isak ga bl.a. løfte om noen konkrete landegrenser: 
     
    "Den dagen sluttet Herren en pakt med Abram og sa: «Din ætt (gjennom løftes sønnen Isak) gir jeg dette landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene."(1 Mosebok 15:18-20)
     
    Isaks og Jakobs etterkommer, Israel, har aldri i historien erobret og regjert hele dette landområdet. Og løftet er evig, betingelsesløst og uoppsigelig fra Gud sin side, det bekreftes mange ganger. 
     
    Herren skal ikke oppfylle pakten fordi Israel gjør alt riktig eller fordi de er noe bedre en andre folk, men Han gjør det fordi Han har gitt løfte om det. Gud kan ikke lyve og Han skal fullføre det for sitt hellige navn skyld. 
     
    Det er viktig å forstå at den tosidige pakten som Herren inngikk med Moses (Sinai) ikke annullerer pakten med Abraham som er fundamentet for utvelgelsen av Israel og det jødiske folk. Paulus forklarer også dette rett frem:
     
    "Jeg sier da dette: Den pakten som tidligere var stadfestet av Gud… kan ikke loven, som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig, så den setter løftet ut av kraft."(Galaterne 3.17)
     
    Den nye pakt avløser ikke Abrahams pakten, men gjennom den nye pakt bekrefter Herren at Han skal oppfylle løftet selv om Israel er troløse og ikke holder Guds lover som ble gitt dem ved utgangen av Egypt:
     
    "Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt med Israels hus og Judas hus, ikke som den pakten jeg sluttet med fedrene deres den dagen jeg tok dem i hånden og førte dem ut av Egypt; den pakten brøt de, enda jeg var deres herre, sier Herren. Men dette er pakten jeg vil slutte med Israels hus i dager som kommer, sier Herren: Jeg legger min lov i deres sinn og skriver den i deres hjerte. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger undervise sin neste og sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil tilgi skylden deres og ikke lenger huske synden."(Jeremia 31:31-34)
     
    Uansett hva Israel som nasjon gjør eller ikke gjør, så vil Herren sørge for at de en dag blir frelst og får bo i sann trygghet i hele landet som Han har gitt dem og Jeremia bruker naturlovenes uforanderlighet som forsikring på Guds trofasthet mot dem: 
     
    "Så sier Herren, han som satte solen til å lyse om dagen og bestemte månen og stjernene til å lyse om natten, han som rører opp havet så bølgene drønner, Herren over hærskarene er hans navn: Lar jeg disse ordningene vike, sier Herren, da skal også Israels ætt for alltid opphøre å være et folk for mitt ansikt. Så sier Herren: Hvis himmelen der oppe kan måles og jordens grunnvoller der nede kan utforskes, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt de har gjort, sier Herren."(Jeremia 31:35-37)
     
    Abrahams pakten er utgangspunktet for Guds store frelsesplan. Selve land løftet er bokstavelig og har ikke på noe vis blitt oppfylt i Jesus, men det skal en dag bokstavelig talt oppfylles gjennom Jesus. 
     
    Løftet legger grunnlaget for Davids pakten som kom senere og de mange profetiene om at Messias en dag skal knuse Israels fiender og gjenreise Davids falne hytte
     
     
     
    Disiplene ventet på riket for Israel
     
     
     
    De første kristne hadde ikke det Nye Testamentet, de studerte kun Gamle Testamentet og så frem til dagen hvor Messias skulle gjenreise riket for Israel. Når Jesus forkynte om himmelriket som var kommet nært så forsto disiplene det slik at riket som var bestemt for Israel snart ville komme.
     
    Målet for Guds store frelsesplan er å opprette sitt rike på jorda, Faderen skal enda en gang sende sin Sønn til verden for å oppfylle dette. Jesus lærte oss å be om følgene: 
     
    "Vår Far i himmelen! La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen."(Matteus 6:9-10)
     
    I de første linjene som leses i Guds forsamling ber vi om at Faderen må sende Jesus tilbake til jorden for å opprette riket for Israel og herredømme over resten av verden.
     
    Når Jesus holdt sin avskjedstale på Oljeberget spurte disiplene om når dette skulle skje og om tegnet på hans gjenkomst:
     
    "Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?"(Matteus 24:3)
     
    Jesus forklarer at før enden kommer vil det bli krig, jordskjelv og stor trengsel, og alt dette vil skje parallelt med at:
     
    "...evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme."(Matteus 24:14)
     
    De første kristne hadde stor forventning om at dette skulle oppfylles i deres tid. Rett før Jesus forlot verden og steg opp til Faderen spurte disiplene Ham enda en gang:
     
    "Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?"(Apgj. 1:6)
     
    Jesu aller siste ord før han forlot verden var faktisk svaret på dette spørsmålet:
     
    "Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt." (Apgj. 1:7)
     
    Jesus bekrefter at riket for Israel skal gjenreises på den tid som Faderen har fastsattDersom det var slik at dette var oppfylt, omgjort eller annullert, så ville Jesus selvfølgelig gjort disiplene oppmerksom på det. 
     
    Jesus ga disiplene befaling om å forkynne at riket en dag vil komme, og understreket at oppdraget ikke bare var å invitere menneskene i Israel, men fra hele verden:
     
    "Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende."(Apgj. 1:8) 
     
    Og to engler bekreftet etterpå det hele Skriften forteller oss, nemlig at tiden for oppfyllelsen av riket for Israel skjer når Jesus kommer tilbake til jorden:

    "Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen
    ."(Apgj. 1:9-11)
     
     
     
    Riket for Israel gjenreises når hedningenes tidsalder er over
     
     
     
    Paulus forklarer også veldig klart at oppfyllelsen står i sammenheng med Jesus gjenkomst. Jesus skal frelse Israels rest når hedningenes tid er over:
     
    "Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall."  
     
    Israel som nasjon forherdet seg og forkastet Jesus som Messias, men når vi hedninger har kommet inn i fult tall, når misjonsbefalingen er oppfylt, skal Guds løfter til Israel oppfylles: 
     
    "På denne måten skal hele Israel bli frelst, slik det står skrevet: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal ta bort gudløsheten fra Jakob. Dette er min pakt med dem når jeg tar bort syndene deres." (Romerne 11:25-27)
     
    Paulus referer de gamle profetene og den ubetingede og evige pakten med Abraham, det ville han aldri ha gjort hvis den var oppfylt eller annullert. 
     
     
     
    Jesus returnerer til Jerusalem
     
     
     
    Jesus himmelfart skjedde fra Oljeberget og det blir også plassen hvor Han setter sine føtter når Han kommer tilbake. Det at Jesus returnerer til Jerusalem og ikke Brussel eller New-York bør få en hver Bibel leser til å tenke etter om dette er tilfeldig. Hva skal Han der? Hva vil Han si?
     
    Forfatteren DaltonThomas twittret treffende om dette spørsmålet, han skrev følgende om hva erstatningsteologer mener Jesus vil si når Han setter føttene på Oljeberget: - "Dette meningsløse landet var bare ment som en metafor". 
     
    Og de som tror Jesus kommer for å redde jødene, vil hevde at Jesus sier: - "Jeg oppfyller alle mine løfter til Israel"
     
    Skriften varsler historiens største trengsel for Israel i endens tid. At Jesus returnerer til Jerusalem er derfor ikke tilfeldig. Profeten Joel beskriver hva Jesus sier og gjør den dagen:
     
    "Herren skal brøle fra Sion, la røsten runge fra Jerusalem, himmel og jord skal skjelve. Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels barn. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud som bor på Sion, mitt hellige fjell. Jerusalem skal være et hellig sted, der skal fremmede aldri mer komme inn."(Joel 3:21-22)
     
    Han kommer som redningsmann for Sions sak og skal brøle for å frelse Israels rest, de som har overlevd Antikrist sine brutale herjinger. Herren kommer for å opprette herredømme på jorda fra Jerusalem og Israels kongedømme skal fra den tid aldri mer trues av fremmede:
     
    "De skal bygge opp igjen ødelagte byer og bo i dem. De skal plante vinmarker og drikke vinen. De skal anlegge hager og spise frukten. Jeg planter dem i deres egen jord, og de skal aldri mer rykkes opp av jorden jeg har gitt dem, sier Herren din Gud." (Amos 9:14-15)
     
    Kristne som benekter at jødene har fått eiendomsrette til landet til evig tid må bortforklare veldig mange avsnitt som understreker nettopp dette. At Herren igjen skal plante dem (jødene) i deres egen jord, og at de skal aldri mer rykkes opp av jorden Herren har gitt demblir vanskelig å bortforklare uten å gjøre Gud til en løgner.
     
    Israel er Guds utvalgte frelsesfolk og demonstrasjonsfolk, det er ved å se på Israel at kristne kan få lys over det profetiske ord. Og åndelig gjøre eller fjerne Israel fra Guds Ord, blir som å fjerne lyspæra fra lampa, det blir helt mørkt og vi hverken ser eller forstår noen ting. 
     
    Og nå som mørket krefter faller over jorden, har Gud satt Israel der som et fyrtårn for oss. Det er ved å se på Israel at menigheten kan forstå når hedningenes tidsalder er slutt. 
     
    Abrahams pakten er utgangspunktet for Guds store frelsesplan og legger fundamentet for alle Messias profetiene om at Jesus en dag skal knuse Israels fiender og gjenreise Davids rike. Selve land løftet er bokstavelig og har ikke på noe vis blitt oppfylt i Jesus, men det skal en dag bokstavelig talt oppfylles gjennom Jesus. 
     
     
     
    Jesus forutsier at Israel en dag skal ønske Ham velkommen
     
     
     
    Rett før Jesus gir sitt liv på korset for å frelse verden refser han de skriftlærde og fariseerne, Han gråter og profeterer om det som skal skje:
     
    "Derfor sender jeg profeter og vismenn og skriftlærde til dere. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene deres og forfølge fra by til by."(Matteus 23:34)
     
    Jesu ord gikk i oppfyllese, han ble selv korsfestet og de første messianske jødene ble forfulgt av andre jøder. Jesus fortsatte å refse Israel:
     
    "Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde!" (Matteus 23:37-38)
     
    Jesus varsler sin egen korsfestelse og død, og at huset til jødene, dvs templet, skal ødelegges. Profetiene ble oppfylt, han døde og sto opp igjen, og kort tid etter steg han opp til Himmelen og forlot denne verden.
     
    Og drøye 30 år senere oppfylles den andre delen av profetien, templet ble ødelagt og lagt i ruiner av Romerne i år 70. Ca 60 år etter ble Israel som nasjon utslettet og spredd utover hele verden.
     
    Når Jesus forutsa at han skulle forlate Israel og at templet skulle ødelegges, profeterte han også om sin gjenkomst. Jesus forutsa hva som skal skje når han kommer tilbake til Jerusalem: 
     
    "For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ”Velsignet er han som kommer i Herrens navn!”(Matteus 23:39)
     
    Jesus profeterer og gjør det klart at nasjonen Israel en dag vil ta imot ham som Messias.
     
    Erstatningsteologer vil påstå at denne profetien ble oppfylt på palmesøndag, da Jesus red inn i Jerusalem og ble hyllet som konge. Men denne teorien stemmer rett og slett ikke overens med det Jesus faktisk sier, de overser kronologien på hendelsesforløpet.
     
    Ut i fra det Jesu sier, så måtte Israel tilbake til landet slik de er i dag fordi hendelsene skal skje i en bestemt rekkefølge:
     
    1. Først skulle Jesus forlate Israel:  Huset deres blir forlatt...
    2. Så skulle Huset dvs templet ødelegges: Huset deres blir forlatt og legges øde!
     
    Disse to hendelsene skulle skje før den tredje og siste som er:
    3. Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: ”Velsignet er han som kommer i Herrens navn!
     
    Vi vet at Jesus forlot verden og at Israel ble oppløst som nasjon kort tid etter templet ble ødelagt, men Jesus sa at Israel skal se ham igjen etter dette var skjedd, og at de da vil ønske ham velkommen. Derfor er Israel tilbake på kartet etter å ha levde i eksil i ca. 2000 år, de er gjenopprettet for at de skal ta imot Jesus når han kommer tilbake.
     
    Og faktum er at Jesus sa følgende da Han red inn i Jerusalem å ble hyllet som konge palmesøndag:
     
    "Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for øynene dine. Det skal komme dager over deg da fiendene dine kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter.  De skal slå deg og barna dine til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg."(Lukas 19:41-44)
     
    Derfor var det ikke velkomsten på Palmesøndag som Jesus henviste til, det var bare en skygge av den endelig oppfyllelsen. Dagen kommer ved hedningenes siste angrep på Jerusalem:
     
    "Se, jeg gjør Jerusalem til et giftbeger for alle folkene omkring. Også Juda rammes under beleiringen av Jerusalem. Den dagen gjør jeg Jerusalem til en tung stein å løfte for alle folk. Alle som prøver å løfte den, skal rive seg til blods. Men alle jordens folkeslag skal samle seg mot henne…." (Sakarja 12:2-3)
     
    "Den dagen akter jeg å utrydde alle folkeslagene som kommer mot Jerusalem. Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte. "(Sakarja 12:9-10)
     
    Ved Jesus første komme kom Han som verdens offerlam, men ved sin gjenkomst i endens tid, kommer Han som løven av Juda. Da skal Israel forstå og erkjenne at han som de korsfestet virkelig er Messias!
     
    Jerusalem har vært angrepet og ødelagt en rekke ganger opp gjennom historien, men Jeremia understreker at fra den dagen Jerusalem bygges opp for Messias, skal Jerusalem aldri ødelegges igjen:
     
    "Se, dager skal komme, sier Herren, da byen(Jerusalem) skal bygges opp igjen for Herren, fra Hananel-tårnet til Hjørneporten. Målesnoren skal gå videre rett fram til Gareb-haugen og så bøye av til Goa. Hele dalen med likene og den fete offerasken og alle skråningene ned til Kedron-dalen, til hjørnet ved Hesteporten mot øst, skal være hellig for Herren. Aldri mer skal byen rives ned eller knuses."(Jeremia 31:38-40)
     
     
     
    Israels forkastelse av Messias er midlertidig
     
     
     
    Men hvorfor forkastet Israel Jesus som Messias når han kom første gang? Profeten Jesaja forutsa Jesus død ca. 700 år før det skjedde og forklarer hvorfor:
     
    Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei.Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham(Jesus)Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid(Jesu tid) tenkte på at han ble utryddet av de levendes land(Israel) fordi mitt folks(jødenes) lovbrudd rammet ham?"(Jesaia 53:6-8)
     
    Ja hvem tenkte på det da? Men vi ser jo dette klart i dag. Israel ble utvalgt til å føde Jesus til verden og Gud visste at Israel ville ta livet av ham. Avsnittet forteller videre at:
     
    "Det var Herrens vilje å knuse ham(Jesus). Han(Faderen) slo ham med sykdom. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.”(Jesaia 53:10)
     
    Det var Faderens vilje at hans enbårne sønn skulle gi sitt liv som løsepenge og på den måte gjøre opp for hele verdens synderegister. 
     
    Apostelen Paulus forklarer i klartekst hvorfor Israel forkastet Messias: 
     
    "Så spør jeg: Snublet de (Israel) for at de skulle falle? Slett ikke! Nei, deres fall gjorde at frelsen kom til de andre folkene,.."(Romerne 11:11)
     
    Fordi Israel forkastet Jesus som Messias, kom frelsen til oss hedninger, men Herren er ikke ferdig med Israel som nasjon. Før Herren igjen tar seg av Israel og oppfyller sine løfter til dem skal frelste hedninger komme inn i fult tall:
     
    "Simon har forklart hvordan Gud for lenge siden sørget for å vinne seg et folk av hedninger for sitt navn. Og dette stemmer med profetenes ord, slik det står skrevet: Deretter vil jeg komme tilbake og gjenreise Davids falne hytte. Det som er revet ned, skal jeg bygge opp, jeg reiser det på ny, for at resten av menneskene skal søke Herren, alle folkeslag som navnet mitt er nevnt over. Så sier Herren, han som gjør dette kjent fra evighet av."(Apgj. 15:14-18)
     
    Mange hedninge kristne på Paulus tid var hovmodige mot jødene, derfor advarte han dem om å tro at Gud var ferdig med dem:
     
    "Jeg sier dette til dere som tilhører hedningfolkene... Jeg vil at dere skal kjenne til en hemmelighet, søsken, så dere ikke skal ha for høye tanker om dere selv: En del av Israel er blitt forherdet, inntil hedningene er kommet inn i fullt tall." (Romerne 11:13 og 24-25)
     
    Paulus advarer altså hedningene om å tro at de er noe bedre enn Israel og om at de har tatt deres plass. Han sier pass deg din hedning, Gud står de stolte imot, dere er frelst av nåde og ikke fordi dere er noe bedre en Israel. 
     
    Løftene om at Israel skal ta imot Jesus som sin Messias står fast, men først skal tallet på frelste hedninger komme inn i det antallet som Gud har bestemt.
     
    "På grunn av evangeliet er de blitt Guds fiender, for at dere skal få frelsen. Men på grunn av utvelgelsen er de elsket av Gud, for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall."(Romerne 11:28-29)
     
    Paulus underviser om hva som kan skje med kristne som har hovmoding holdningen mot Israel:
     
    "Noen av greinene (Israel) er nå brukket av, og du (hedninge kristen) som var en vill oljekvist, er blitt podet inn blant greinene og har fått sevje fra roten sammen med dem. Men innbill deg ikke at du er bedre enn greinene! Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. 
     
    Kanskje du vil si: «Greinene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.»  Ja vel, men det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående. Vær ikke overmodig, men frykt Gud! Sparte han ikke de naturlige greinene, skal han heller ikke spare deg. Så ser du at Gud er både god og streng – streng mot dem som er falt, men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet. Ellers blir også du hugget av.
     
    Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.  Du ble hugget av fra et vilt oliventre og mot naturen podet inn på et godt tre. Hvor mye mer skal ikke da de naturlige greinene kunne bli podet tilbake på sitt eget oliventre?"(Romerne 11:17-24)
     
    Paradokset er at store deler av kirken aldri har tatt Paulus sin advarsel alvorlig. Den falske teologien om at Israel er ferdig i frelseshistorien har ridd kirken i 1800 år og har vært roten til jødehat som kommer fra kristne. Den falske blods anklagen som går ut på at jødene som folk tok livet av Jesus, har opp gjennom historien legitimert et kollektivt hat og forfølgelse av jøder. 
     
     
     
    Hedningene er skyldige i Jesus død
     
     
     
    Apostelen Peter holdt en tale i Tempelet hvor han sa følgende til en gruppe israelitter:
     
    "Dere utleverte ham og fornektet ham for Pilatus, som hadde besluttet å gi ham fri. Dere fornektet Den hellige og rettferdige og ba om å få løslatt en morder.  Men livets opphavsmann drepte dere, han som Gud reiste opp fra de døde, det er vi vitner om. Jeg vet nok, brødre, at dere handlet i uvitenhet, akkurat som rådsherrene deres. Men slik oppfylte Gud det han hadde latt alle profetene forkynne på forhånd, at hans Messias skulle lide.  Angre derfor og vend om, så syndene deres blir strøket ut." (Apgj. 3:17-19)
     
    Profetene hadde forutsagt at Israel ville snuble og korsfeste Messias, men Israel er ikke noe mer skyldig i Jesus død en det vi er, for hvis ikke du og jeg innser at Jesus tok straffen like mye for vår synd, så blir vi ikke frelst.
     
    Hedningene er like mye skyldig i Jesus død som det Israel er, for det var slik at Gud GAV sin sønn som løsepenge da han betalte for våre synder. Og Jesus sa følgende til dem som tok livet av ham: tilgi dem Far, for dem vet ikke hva de gjør.
     
    Og så var det faktisk hedninger (romerske soldater) som utførte selve torturen og korsfestelsen, og ikke jøder. Derfor er hedninger og jøder like mye skyldige i Jesu død:
     
    "Gud lukket alle (jøder og hedninger) inne i ulydigheten for å kunne forbarme seg over alle."(Romerne 11:32)
     
     
     
    Verdens forløsning skjer gjennom Israels gjenopprettelse
     
     
     
    Peter bekrefter så hva som skjer den dagen Israel vender om å tar imot Jesus som Messias:
     
    "Da skal det komme tider med lindring fra Herren, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus (snakker til Israel). Men Han må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn."(Apgj.3:20-21)
     
    Så vi ser at Jesu gjenkomst står i klar sammenheng med tiden da Israel vender om, Gud skal sende Jesus til Israel for å oppfylle løftene enten vi liker det eller ikke. 
     
    Konklusjonen er at verdens gjenopprettelse skjer den dagen Jesus kommer tilbake til Jerusalem og da vil Israel som nasjon bli frelst, og så vil de andre nasjonene komme etter. Det var Israel som fødte Jesus og menigheten inn i denne verden og det er også Israel som vil føde frem Jesus gjenkomst, verdens gjenfødelse og det Messianske riket på jorda.
     
    Når riket for Israel blir opprette skal jøden Jesus styre verden gjennom sitt rike fra Jerusalem, da blir alle løftene til Israel oppfylt! 
     
    Det ikke bare løftene til jødene som da oppfylles, men også løftene til oss hedninger. Da skal alle, både jøder og hedninger, de som tok imot troen på evangeliet, sitte sammen med Jesus på tronen i Jerusalem:
     
    "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Den som seirer, vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, slik jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone."(Åpenbaringen 3:20-21)

     

  •  
     
    "Jerusalem, du velbygde, lik en by som er tett sammenføyet, hvor stammene drar opp, Herrens stammer, etter en lov for Israel, for å prise Herrens navn! For det er stoler satt til dom, stoler for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler" (Salme 122:3-7)
     
    Jerusalem er en av verdens eldste byer med kontinuerlig bebyggelse. Ingen by er blitt kjempet så mye om gjennom historien som Jerusalem. Vi kan nevne babylonere, persere, makedonere, romere, byzantinere, korsfarere, muslimer, tyrkere, briter og jordanere. Disse er bare noen av alle de erobrerne vi kan lese om i byens blodige historie.
     
    I dag bærer deler av byen storbypreg, med skyskrapere, hoteller og noen få brede gater. Ellers er byen en mosaikk av kulturer og nasjonaliteter. Og den er i dag sentrum for tre religioner, nemlig jødedom, kristendom og islam.
     
    Den rolle som Jerusalem har spilt, og kommer til å spille i historien, er enorm! Særlig når man tenker på byens størrelse i forhold til andre byer. I dag bor det i overkant av 800 000 mennesker i Jerusalem. Det er faktisk mere enn i de moderne byene Tel-Aviv, hvor det bvor omlag 420 000, og Haifa, hvor det bor litt i overkant av 300 000 inbyggere. Dette gjør Jerusalem til Israels mest befolkede by.
     
    Ingen by i verden har vært mere gjenstand for medias oppmerksomhet, og det tales stadig om planer for å løse Midt-Østen konflikten og da særlig spørsmålet om jødenes og palestinaarabernes rett på byen. Det er derfor viktig å se på historien, for å finne ut hvem som har besittet denne byen og hvilket folk som har det rettmessige krav på byen. Er det jødene? Er det araberne? Er det palestinerne?
     
     
    ABRAHAM OG MELKISEDEK - 4000 ÅR SIDEN 
     
    Første gangen vi hører om Jerusalem, er i 1 Mosebok 14:18. Da hette stedet for Salem. Melkisedek, kongen i Salem, kommer Abraham i møte med brød og vin, og Abraham gir ham tiende. (Dette var før Gud gav Abraham løftet om Isak og før hans navn ble endret fra Abram til Abraham).
     
    "Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord. Og lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt." (1 Mosebok 14:18-20)
     
    "Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den Høyeste Gud. Det var han som gikk Abraham i møte og velsignet ham da han vendte tilbake etter seieren over kongene. Det er han som Abraham gav tiende av alt. Han er - når en utlegger navnet - for det første rettferdighetens konge. Dernest er han også Salems konge, det vil si fredens konge." (Hebreerne 7:1-2)
    Igjen leser vi om Jerusalem i 1 Mosebok 22, der Abraham blir satt på sitt livs største prøve.

    "En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.(1 Mosebok 22:1-14)
    Stedet hvor Herrens engel åpenbarte seg for Abraham, er Tempelplassen i Jerusalem. I 4000 år har Israels barn vært knyttet til dette fjellet - Moria berget.
     
     
    Dette var rundt år 2000 f.Kr.
     
    Deretter går det litt tid før vi igjen leser om Jerusalem. Men israelittene inntok byen etter at Josva var død. Det var  Juda stamme som tok byen.
     
    "Judas barn angrep og inntok Jerusalem. De slo folket med sverdets egg og satte ild på byen." (Dommerne 1:8)
     
    Senere må jebusittene ha overtatt byen igjen. For vi leser i Dommerne 19 at ingen israelitter bodde der, bare fremmede. Den gang het byen for Jebus.
     
    "Da de var ved Jebus, var det alt sent på dagen, og tjenestegutten sa til sin herre: Kom, la oss ta inn i jebusittenes by og bli der i natt! Men hans herre sa til ham: Vi vil ikke ta inn i en by hvor det bare bor fremmede og ikke noen av Israels barn. Vi vil dra videre til Gilbea." (Dommerne 19:11-12)
     
     
    KONGENE DAVID OG SALOMO 

    David er en av bibelhistoriens mest bemerkelsesverdige personer. Han ble først konge over de to stammene Juda og Benjamin i år 1011 f.Kr. og regjerte i 7 år i Hebron. Deretter leser vi at alle Israels eldste kom til Hebron og salvet David til konge over hele Israel. David var da 30 år gammel.
     
    "Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi! Vi er av samme kjøtt og blod som du! Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel ut og inn. Og Herren sa til deg: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel. Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn, og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i trettitre år over hele Israel og Juda." (2 Samuel 5:1-5)
     
    Etter dette dro David og hans menn umiddelbart ut mot jebusittene som bodde i landet og inntok byen Jebus. David endret så navnet til Jerusalem, Davids stad.
     
    "Så dro kongen og hans menn til Jerusalem mot Jebusittene, som bodde der i landet. Men de sa til David: Du kommer aldri inn her! Blinde og halte skal drive deg bort med disse ord: David kommer aldri inn her! Men David inntok likevel Sions borg, det er Davids stad." (2 Samuel 5:6-7)
     
    "David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad. Og David bygde omkring fra Millo og innover. David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud var med ham." (2 Samuel 5:9-10)
     
    Dette skjedde i år 1004 f.Kr. Derfor feiret Israel 3000 års jubileum for Jerusalem i 1996.
     
    David brakte Paktens Ark til Moria fjellet, som også kalles Sions berg og ligger i Jerusalem. Det er dette som kalles for Tempelplassen. Senere bygde Davids sønn, Salomo, et tempel for arken og gjorde Jerusalem til jødenes åndelige sentrum til evig tid. Sion (Tempelplassen) ble fra nå av synonymt med byen, landet og folket.
     
    "Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen, og fortærte brennofferet og slaktoffrene, og Herrens herlighet fylte huset. Og prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (2 Krøniker 7:1-2)
     
    "Salomo var nå ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus. Alt det han hadde hatt i sinne å gjøre i Herrens hus og i sitt eget hus, hadde han godt og vel fullført." (2 Krøniker 7:11)
     
    "Og nå har jeg utvalgt og helliget dette hus, for at mitt navn skal bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager." (2 Krøniker 7:16)
     
     
    NORDRIKET OG SØRRIKET

    Etter at kong Salomo døde i 922 f.Kr. ble det hebraiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn, Rehabeam, som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel, med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sørriket som Judea. Gjennom skiftende omstendigheter eksisterte disse rikene gjennom ca. 300 år.

    Nordriket Israel forsvant ut av historien da Assyria erobret hovedstaden Samaria i 722 f.Kr. De ti israelske stammene som utgjorde kongedømmet Israel ble spredt utover det assyriske riket og mange ble drept.

     
     
    DET BABYLONSKE FANGENSKAPET
     
    I år 587 f.Kr. blir Judea og Jerusalem angrepet av babylonerkongen Nebukadnesar. Byen og tempelet blir brent og ødelagt, og alle de hellige kar og gjenstander i tempelet, inkludert gullysestaken, blir bortført til Babylon.
     
    "Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Kong Nebukadnesar av Babel dro opp mot ham. Han bandt ham med bronselenker for å føre ham til Babel. Nebukadnesar tok også med seg utstyr fra Herrens hus til Babel og plasserte det i sitt tempel der. 
     
    Det som ellers er å fortelle om Jojakim, om det avskyelige han gjorde, og som han ble funnet skyldig i, det står skrevet i boken om Israels og Judas konger. Hans sønn Jojakin ble konge etter ham. Jojakin var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. 
     
    Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og lot ham hente til Babel, sammen med kostbare gjenstander fra Herrens hus. Så gjorde han Sidkia, Jojakins bror, til konge i Juda og Jerusalem. Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn. 
     
    Sidkia gjorde til og med opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud. Han var stivnakket og hardhjertet og ville ikke vende om til Herren, Israels Gud. Også lederne blant prestene og folket ble mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget i Jerusalem. Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere, for han ville skåne sitt folk og sin bolig. 
     
    Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes. Da lot han kaldeerkongen dra opp mot dem. Han drepte de unge mennene deres med sverd i helligdommen, og han skånte verken gutter eller jenter, gamle eller skrøpelige. Alt ble overgitt i kongens hender. Alt utstyret i Guds hus, både stort og smått, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og stormennene hans – alt tok han med seg til Babel. 
     
    Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de i brann, og de ødela alle kostbare gjenstander. De som slapp unna sverdet, førte han i eksil til Babel. Der ble de slaver for ham og sønnene hans helt til perserne fikk makten. Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Landet fikk hvile til det hadde tatt igjen sabbatsårene sine, så lenge det lå øde, til sytti år var gått."(2 Krøniker 36:5-21)
     
    Dette hadde profeten Jeremia profetert skulle skje. Men her lå også et løfte om at dette fangenskapet skulle kun vare i 70 år.
     
    "Hele dette landet skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i sytti år. Men når sytti år er til ende, vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, på grunn av deres misgjerninger. Og kaldeernes land vi jeg hjemsøke og gjøre det til evige ørkener." (Jeremia 25:11-12)
     
    KONG KYROS OG PERSERNE - EN TID AV RESTAURERING
     
    70 år senere, i år 517 f.Kr. blir Babylon erobret av perserkongen Kyros. Gud rørte ved hans hjerte slik at han lot jødene få reise hjem til Jerusalem og bygge opp igjen tempelet, muren og byen.
     
    "Så skjedde det i perserkongen Kyros' første år. For at Herrens ord i Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved et skriv: Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk - må Herren hans Gud være med ham: Han kan dra dit!" (2 Krøniker 36:22-23)
     
    Vi kan lese om denne restaureringen og gjenoppbyggingen av Jerusalem hos profetene Esra, Nehemja og Haggai.
     
     
     ALEKSANDER DEN STORE OG DET GRESK-MAKEDONSKE RIKE
    I år 332 f.Kr. kom Aleksander den Store til Jerusalem. Det fortelles at etter at han hadde tatt Tyrus, reiste en delegasjon av Jerusalems ledende menn, med ypperstepresten i spissen, for å oppsøke den unge hærføreren. De fikk overtalt ham til å skåne deres by. 
     
    En interessant bemerkning er at profeten Daniel hadde profetert om Aleksander den Store, både hans komme til makten og hvordan hans rike skulle bli delt mellom 4 generaler etter hans død. Daniel skrev sin bok under sin til i eksil i Babel. Han var at de var med i den første deportasjonen til Babel, i år 605 f.Kr. Hans profetier om Aleksander er følgelig skildret i detalj onlag 300 år før det faktisk hendte! Vi finner Aleksander nevnt i Daniel kapittel 8:3-8 og versene 19-22, samt i kapittel 11:2-4.
     
    Den jødisk-romerske historieskriveren Flavius Josefus beretter at den daværende ypperstepresten viste fram Daniels bok til Aleksander den Store og lot ham lese om seg selv, da han kom til Jerusalem.
     
    Jerusalem hadde det forholdsvis trygt og godt under Aleksander den Store. Men da han døde, 33 år gammel, kom nye herskere til makten. Hans rike ble delt mellom de 4 generalene: Kassandros (Hellas), Lysimakhos (Tyrkia og Thrakia), Seleukos Nikator (Mesopotamia og Syria) og Ptolemaios (Egypt). 
     
     
    ANTIOKUS 4. EPIFANES
     
    Antiokus Epifanes fikk makten over Syria og Israel som vasallkonge under Romerriket i år 175 f.Kr. Han ville kaste av seg det romerske åket. Men for å gjøre dette måtte han først sørge for at hans uensartede rike ble mer sammensveiset. Han mente at dette kunne skje ved å framelske gresk filosofi og livsførsel. Alle hans undersotter måtte følgelig bekjenne seg til den samme tro - gresk mytologi og dens filosofi.
     
    Jødene protesterte selvsagt mot dette, og da sendte Antiokus sin hærfører Appolinius mot Judea og Jerusalem. Han plyndret Jerusalem, satte byen i brann og rev ned store deler av bymurene. Han bortførte kvinner og barn som slaver og røvet alt kveget til mat for sine soldater. 
     
    Jødedommen skulle utryddes og folket skulle dyrke den største av alle guder, den gresk-olympiske Zevs, universets allmektige hersker. Tempelet ble plyndret, og en billedstøtte av Zevs ble satt opp i Det Aller Helligste. Alle de hellige skrifter som ble funnet, ble brent. 
     
    Dette medførte grusomme og bestialske forfølgelser av jødene, og over 60 000 ble drept i Jerusalem.
     
    Også Antiokus Epifanes er beskrevet i detalj av profeten Daniel. Vi finner  en profeti om ham i Daniel 8:23-25 og  utfyllende skildring fra de apokryfiske historiebøkene 1 og 2 Makkabeerbok.
     
     
    MAKKABEERNE
     
    I år 165 f.Kr. startet Mattatias, som regnes som Makkabeernes far, et opprør mot syrerne. Hans sønn, Judas Makkabeus, ledet et slag hvor de slo syrerne. Dette førte til at Jerusalem ble gjenerobret. Bildestøtten av Zevs ble fjernet fra Det Aller Helligste og de hedenske kultgjenstandene ble ødelagt.
     
    Tempelet ble renset og de daglige gudstjenestene og offerhandlingene ble gjenopptatt. Dette ble feiret med stor jubel blant folket i Jerusalem. Jødene har siden den tid gjennom historien feiret "Hannuka" (Tempelvielsens fest) til minne om dette.
     
    "Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter." (Johannes 10:22)
     
    Siden styrte de hasmoneiske kongene, også kalt Makkabeerne, fra et nesten uavhengig Jerusalem fra år 165 til 63 f.Kr. Under dene tiden ble også Hasmoner-tunnelen laget.
     
     
    ROMERNE INNTAR JERUSALEM - JESU TID
    I år 63 f.Kr. inntok romerne Jerusalem, den hellige by, og satte den romerske ørnen over tempelet.
     
    Idumeeren Herodes (den grusomme) ble av romerme innsatt som konge i år 37 f.Kr. Han var en mistenksom og nevrotisk person, som tok livet av mange av sine nærmeste. Men han gjorde også gode ting. Han gjenoppbygde Jerusalem og utvidet tempelet.
     
    I denne tiden ble Jesus født.
     
    Føste gang vi leser om Jesus i Jerusalem, er da han som 12 år gammel gutt blir funnet i temepelet av sine foreldre. Vi leser om dette i Lukas 2:41-50.
     
    Senere dro han stadig til Jerusalem i løpet av sin tjeneste. Dette endte så opp i den uken som skulle forandre hele verdens historie - påskeuken i år 33 e.Kr. Her ble han dømt i Jerusalem, pisket i Antoniaborgen og korsfestet på en høyde som ble kalt for Golgata (Hodeskallestedet) like utenfor den gamle bymuren. 
     
     
    DET TRAGISKE ÅR 70 
    I år 66 e.Kr. begynte et opprør mot romerne i Cæsarea ved Middelhavet. Det varte i 4 år og kulminerte med Jerusalems beleiring og fall i år 70 e.Kr.
     
    Det var dette Jesus profeterte om 40 år tidligere.
     
    "Da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster enn voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge seg på deg fra alle kanter. Og de skal slå degtil jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." (Lukas 19:41-44)
     
    Den romerske keiseren Vespasian og hans sønn, general Titus (som senere ble keiser), kom til Israel med store hærstyrker. De slo ned de jødiske frihetskjemperne i tusentall. Så samlet Titus sine styrker for å beleire Jerusalem. Den kristne menigheten i Jerusalem, som var ledet av Simon, Kleopas sønn, en slektning av Jesus, husket Jesu profeti og flyktet fra Jerusalem til byen Pella østenfor Jordanelven.
     
    Sommeren år 70 inntok Titus' armeer Jerusalem, etter en av verdenshistoriens verste beleiringer. Mødre, forpint av sult, åt sine egne barn! Omlag en million jøder ble drept under dette opprøret. De ble korsfestet som lange aléer langs veiene, 97 000 ble solgt på slavemarkedet i Egypt (5 Mosebok 28:68) og atter tusenvis ble drept på de romerske sirkusarenaene i gladiatorkamper mot ville løver.
     
    Både byen (Jerusalem) og tempelet ble brent, og jødene ble spredt. 
     
     
    SIMON BAR KOCHBA OG DET KATASTROFALE ÅR 135
    I år 131 e.Kr. sto det fram en mann i Judea som hette Simon. Han fikk ærestilnavnet Bar Kochba, som betyr "stjernesønnen". Mange av jødene trodde tilmed at han var deres lenge etterlegtede messias og frelser. (De hadde jo forkastet sin virkelige Messias - Jesus). Simon var en meget dyktig hærfører, og vant det første slaget mot romerne.
     
    Jerusalem ble nå atter befridd og for en kort tid var Israel igjen selvstendig.
     
    Hadrian var da keiser i Rom. Han sendte ut soldater mot Jerusalem, og beleiret den. Det siste jødiske støttepunktet, vest for Jerusalem, holdt stand helt til år 135 e.Kr. Nå ville Hadrian fjerne enhver rest av jøder fra "det lovede land" en gang for alle, og jødene som rase og folk var nær ved å bli helt utryddet! Over 600 000 jøder ble drept i slagene som ble ledet av Simon Bar Kochba mellom år 132 og 135 e.Kr.
     
    Hadrian kalte Judea for Palestina, som betyr Filistrenes land. Jerusalem ble kalt Colonia Aelia Capitolina. Dermed fjernet han navnet Jerusalem fra Guds by.
     
    Dette var jødenes siste forsøk på å vinne nasjonal selvstendighet helt til vår tid, og de ble spredt over hele verden, blandt alle folkeslag.
     
    Men det har likevel alltid bodd jøder i området, og alltid har de lengtet etter sitt land og sin hellige by. På tross av deportasjoner og lover som forbød jøder å nærme seg Jerusalem, var det etter år 135 fortsatt omlag 3 millioner jøder igjen i landet. Den såkalte Peel-komisjonen av 1937 bekrefter dette, da den slår fast at "alltid siden jødestatens fall har jødene levd i Palestina".
     
    Men nå ble altså den store "diasporaen" innledet. Og det er av stor betydning at vi fortsetter å se på hvem som har vært i besittelse av Jerusalem opp igjennom historien - helt fram til vår tid.
     
     
    KEISER KONSTANTIN OG BYZANTINERNE
    Keiser Konstantins mor, Helena, gjorde Jerusalem til sentrum for sin nye tro (kristendommen) i år 326 e.Kr. Konstantin fikk også gjort kristendommen til statsreligion i hele hans rike. Tyngdepunktet i det nokså svekkede romerriket ble liggende lenger østover, og i år 330 flyttet Konstantin hovedstaden fra Roma til Konstantinopel (også kalt for Bysantinum). Det romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket (med Roma som hovedstad) og Østromerriket (med Konstantinopel som hovedstad) i år 395 e.Kr. Det vestromerske riket ble stadig svakere og utsatt for en rekke invasjoner. Det gikk derfor gradvis i oppløsning utover 400-tallet.
     
    I nesten 300 år var det nå byzantinerne som dominerte det hellige land, inntil en bande med persere overfallte landet i år 614 e.Kr. og la det i ruiner. Men i år 629 e.Kr. gjenerobret byzantinerne landet.
     
     
    ISLAM OG DEN MUSLIMSKE PERIODE
    I år 637 e. Kr. inntok den arabiske kalifen Omar Jerusalem, og lot Islams stjerne og halvmåne vaie over Jerusalem og Moriafjellet.
     
    Muslimene fikk bygd to islamske moskéer på Tempelhøyden. Den såkalte Klippemoskéen (også kalt for Omar-moskéen) ble sluttført i år 691 e.Kr. På samme område ligger også al-Aqsa-moskéen (Den fjerntliggende moské), som ble reist i tiden 705 - 715 e.Kr. Disse to moskéene ligger der fortsatt.
     
    Muslimene beholdt makten over Jerusalem i 462 år - helt til 1099.
     
     
    KORSFARERTIDEN  1099 - 1291 e.Kr.
     
    I 1096 samlet det seg en hær på 300 000 menn fra det kristne europa. Disse skulle befri Israel og Jerusalem fra de vanhellige muslimene og jødene. Disse ble ledet av den franske Godtfred de Buillion. De nådde Jerusalem med en redusert hær på 20 000 menn i 1099.
     
    Den 15 juli 1099 ble det gitt ordre til angrep, og det ble et fryktelig blodbad av både jøder og arabere. Jødene ble forfulgt og drept fordi kirken (Den Katolske) anså dem som vanhellige Kristusmordere. De ble drevet inn i deres synagoger, som deretter ble satt fyr på. Man regner med at omlag 200 000 ble drept. Mange ble kastet utfor tempelmuren.
     
    Dermed var det latinske kongerikes regime over Jerusalem grunnlagt. Men korsfarerne beholdt makten over byen i knapt 100 år. Den 2. oktober 1187 kapitulerte korsfarerne i Jerusalem for den berømte kurdiske hærføreren Saladin (se gjerne filmen "Kingdom of Heaven") og byen vendte tilbake til Islam.
     
     
    MAMELUKKENE
     
    11. september 1192 inngikk Saladin og den engelske kong Richard Løvehjerte en avtale som medførte at Jerusalem forsatt ville være under muslimsk kontroll, men kristne pilegrimer skulle likevel få besøke byen.
     
    Saladin tok også makten i Egypt og grunnla det ayyubidiske dynasti, som regjerte Egypt fra 1171 - 1250. For å finansiere de mange krigene og den betydelige byggevirksomheten, ble mye av jorden forlent ut til de kurdiske og tyrkiske offiserene, som med sine tropper av slaver og frigitte var regimets støttespillere. Disse ble kalt mamelukker, som på arabisk betyr "kjøpt slave". Disse ble etter hvert Egypts herskere, og hadde også herredømmet over Jerusalem i hele 273 år, fra 1244 - 1517.
     
     
    OSMANERNE (TYRKERNE)
    I 1517 tok det Osmanske riket Palestina fra de egyptiske mamelukkene, under sultanen Selim den første. Hans sønn, Suleiman den store, var så betatt av byen Jerusalem og dens forfall etter å ha blitt forsømt i århundrer under mamelukkenes styre, at han beordret byggingen av en storslagen festningsmur, som fortsatt omslutter gamlebyen.
     
    I Jerusalem førte styret til Suleiman og de etterfølgende osmanske sultanene til en periode med religiøs fred. Jøder, kristne og muslimer nøt den religiøse friheten som osmanerne gav dem og det var mulig å finne en synagoge, en kirke og en moské i samme gate. 
     
    Osmanerne (tyrkerne) hadde herredømme over Jerusalem i 400 år. Selv om dette var en tid med større frihet for jødene i Jerusalem, var det også en sørgelig periode, med forsømmelse og forfall. Men jødene utgjorde majoriteten av befolkningen i Jerusalem. For resten av Israel viser kilder at det i 1880 var 470 000 arabere og 24 000 jøder i Israel. Inntil år 1914 kom det nye 60 000 jøder. Til sammen 90 000 jøder grunnla jødebyen Tel-Aviv i 1909.
     
     
    JØDENES DRØM - "NESTE ÅR I JERUSALEM"
    Men jødene kunne aldri glemme Jerusalem! "Neste år i Jerusalem" var en profetisk hilsen som man gav hverandre under de jødiske høytider som ble feiret rundt om i ulike land i den store diasporaen (adspredelsen).
     
    Ordene i Salme 137:5 har vært en bekjennelse som jødene har tatt med seg gjennom alle generasjoner. Jerusalem har vært symbolet gjennom alle tider, på jødenes lengsel etter å komme tilbake til sitt eget land.
     
    "Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!" (Salme 137:5)
     
     
     
    DET BRITISKE PALESTINA MANDATET AV 1917
     
     Den første verdenskrig førte til at det Osmanske riket måtte gi fra seg Israel og Jerusalem til Britene. General Allenby sto med sine armeer utenfor Jerusalem i 1917. Tyrkerne hånet ham og sa: "Dere kommer ikke inn i Jerusalem før Nilens vann renner i Jerusalems gater".
     
    Men i begynnelsen av desember 1917 tok Britene Jerusalem uten at et eneste skudd ble løsnet! 
     
    Allenby nektet å ri inn i byen på sin hvite hest, men steg ned av den og gikk til fots inn Jaffa-porten. Han sa følgende: "Frelseren, Jesus Kristus selv, skal en dag ri inn i denne byen på sin hvite hest, og hvem er da jeg at jeg skal gjøre det samme?"
     
    Allenbys armeer hadde, via rørledninger og pumpe, hele veien gjennom ørkenen hatt vann nok fra Nilen. Så da de endelig gikk inn i byen, kunne de pumpe vann fra Nilen i Jerusalems gater!
     
    Folkeforbundet overlot nå hele området til Britene, til å bli administrert som et mandatområde. Derav navnet Det Britiske Palestinamandatet.
     
    I 1921 delte Churchill mandatet i to, og opprettet en ny stat for araberne, hvor de fikk 77% av landområdet, mens jødene fikk 23%. Den arabiske staten ble kalt Transjordan (senere bare Jordan). Egentlig var planen at de såkalte palestinaaraberne (palestinerne) skulle få denne staten, mens jødene skulle få resten av mandatet. Men araberne klarte å drive palestinerne ut av Jordan, og dermed ble dette nok en arabisk stat. Palestinerne ble dermed fordrevet til Israel og Libanon.
     
    Det Britiske Palestinamandatet opphørte i 1948, da staten Israel ble opprettet. Forut for dette hadde FN's generalforsamling hatt avstemning om Israel, den 29 november 1947. 33 delegater stemte for at Israel skulle få sitt land. 13 delegater stemte imot og det ble avgitt 10 blanke stemmer. Dette førte så til at David Ben Gurion proklamerte staten Israel i Tel-Avivs musem den 14. mai 1948, klokken 17:00.
     
     
    FRIHETSKRIGEN
    Det brøt ut krig umiddelbart! Nesten 50 millioner arabere angrep 650 000 jøder! Egypt, Transjordan, Irak, Syria og Libya sto samlet i et massivt angrep på den nye staten Israel. Likevel endte det med at Israel i løpet av juli 1949 hadde overvunnet den enorme overmakten og tvunget araberstatene til våpenhvile. Men de måtte avstå Vestbredden og Øst-Jerusalem til Transjordan.
     
    Alle jødiske innbyggere ble fordrevet fra Gamlebyen og den jødiske bydelen i øst ble rasert av jordanerne. Alle synagoger og jødiske skoler ble ødelagt - 27 i alt.
     
    I 20 år lå nå Jerusalem som en delt by, med piggtråd i mellom, uten at jødene fikk adgang til sine hellige steder.
     
     
    7. JUNI 1967 - JERUSALEM BEFRIS
    Tidlig på morgene den 5. juni 1967 braket det løs igjen. Egypt, Jordan, Syria og Irak sto igjen sammen mot Israel. Igjen var araberstatene totalt overlegne i antall. Men i løpet av 6 dager ble krigen avgjort, og den 10. juni kl 16:30 tok krigen offisielt slutt.
     
    7. juni står som en historisk milepæl fra denne krigen. Klokken 10:00 denne dagen, ble Klagemuren befridd og den gamle bydelen av Jerusalem gjenerobret. For første gang på 20 år fikk jøder igjen be på dette hellige sted. Jødene jublet! Overrabbiner Goren blåste i bukkehornet så det gjallet i Jerusalems gater.
     
    En dypt grepet Israelsk offiser gikk opp til Davids grav og sa: "Jeg meddeler herved, kong David, at Jerusalem er befridd!" Dette var en historisk og profetisk begivenhet av voldsomme dimensjoner!
     
    "...Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Lukas 21:24)
     
     

    PALESTINERE, HVEM ER DET?

     

     

    Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

     

    Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!

     

    Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

     

    FN burde ha vært klare på at Transjordan (nå Jordan) skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har palestinerne hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

     
     
    JERUSALEM - ISRAELS HOVEDSTAD, VERDENS LØFTESTEIN
    Den 23. januar 1950 erklærte Israels parlament, Knesset, at med opprettelsen av staten Israel, er Jerusalem på nytt det jødiske folkets hovedstad. Da var Jerusalem ennå delt. 
     
    Den 30. juli 1980 vedtok Knesset at Jerusalem er Israels evige, udelelige og uforanderlige hovedstad.
     
    Men problemet med Jerusalem er ikke over med dette. Denne byen, som har vært gjenstand for så mange erobringer er stadig i medias søkelys, akkurat som forutsagt av profeten Sakarja.
     
    "Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja alle hedningefolk skal samle seg mot det." (Sakrja 12:2-3)
     
    Oslo-avtalen, som ble inngått mellom Israels president Yitzak Rabin og PLO lederen Yassir Arafat i 1994, tok ikke stilling til Jerusalem-spørsmålet. Det har også i ettertid blitt skjøvet under teppet. Men det er en kjent sak at Arafat ville gjøre Jerusalem til "Palestinas hovedstad". Det samme vil palestinernes nåværende president, Makhmod Abbas.
     
    I flere av sine taler har de palestinske lederne (det være seg ledere for PLO, Fatah eller Hamas) oppfordret alle palestinere  til å ikke gi seg før det palestinske flagget vaier over alle Jerusalems hellige steder.
     
    At Islam har bygget sine helligdommer i Jerusalem er en kjent sak, dette har bidratt til å legitimere deres "rett til byen" mener man. Det folk flest ikke vet, er imidlertid at de to fremste islamske helligdommene i Jerusalem er bygget på to andre trosretningers helligste steder.
     
    Klippemoskeen, symbolet på arabernes krav på Jerusalem, er frekt nok bygget på jødedommens absolutt helligste sted på jord, nemlig på Tempelhøyden. Det er over en milliard muslimer verden over, som regner Klippemoskeen som Islams tredje helligste sted, etter Mekka og Medina. Det er klart at det blir konflikter av slikt.
     
    Al-Aqsa-moskeen er bygget på et av kristendommens helligste steder, opprinnelsesstedet for den kristne menighet, nemlig "Salomos søylegang". Også dette er en vanvittig frekk provokasjon, som tydeligvis har gått den menige mann hus forbi.
     
    "Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang." (Apostlenes gjerninger 5:12)
     
    Tempelplassen i Jerusalem er den største menneskelagde plattform i verden. Den ble bygd av Herodes den store, da han bygde det nye jødiske tempel. Trolig på samme sted som stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, Josadaks sønn, gjenreiste tempelet i årene 520 - 515 f.Kr., etter hjemkosten fra Babylon.
     
    Tempelplassen er på størrelse med 24 fotballbaner, hele 587 250 kvadratmeter!
     
    Herfra skal Jesus regjere over hele jorden, fra sitt tempel i Jerusalem, i tusen år! Dette tempelet må gjenreises - på tempelhøyden! Snakk om at det da er spennende og profetiske tider vi går i møte!
     
    "For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utrydet av byen. For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør." (Sakarja 14:2-4)
     
    "På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én og hans navn ett." (Sakarja 14:8-9)
     
    "Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder. Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på Hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.» Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herrens, hærskarenes Guds munn har talt." (Mika 4:1-4)
     
    "Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshugd for Jesu vitnesbyrds skyld (de kristne) og for Guds Ords skyld (jødene), og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket med Kristus i tusen år." (Åpenbaringen 20:4)
     
     
  •  

    Jesus er uløselig knyttet til Torah og de religiøse rabbinere i sin tid. Det er utopisk å tro at Jesus skapte en ny religiøs bevegelse. Jesus forkynte jødisk tro, men han skilte seg fra sine samtidige lærere med å identifisere seg selv med Gudommen. Forkynnelsen i evangeliene står ikke i motsetning til rabbinerne og deres retninger, men den faller sammen med deres forståelse og tradisjon.

    Jesus-forskere innser i større grad nå enn tidligere at Jesu forkynnelse står i rabbinsk tradisjon. Utfra ulike skrifter som er blitt brukt av rabbinere under 2. tempel perioden kan man se sammenfallende bønner og liturgiske tekster,som bekrefter de nære forbindelser mellom Jesus og rabbinsk jødedom. Det finnes en Kaddish (helliggjørelses) bønn som opprinnelig ble skrevet på arameisk. Denne har trolig inspirert Jesu nytestamentlige «Fader Vår» som vi finner i Matteus.

    Når en sammenligner disse to bønnene er det også interessant å se at denne også bekrefter den tendens man ser ut fra forskjellen mellom tekster fra Makabeertiden og Jesu forkynnelse. Tekstene fra den arameiske bønnen innlemmer frasen «Og Israel» hele fire ganger. Om man tenker på de forventninger som jødene hadde, og forsatt har, når det gjelder Messiasforventninger, søker de den kongelige og nasjonale frelseren som har potensiale til å forløse hele Israel.

    Jesu forkynnelse "tar likevel jøde folket litt på senga" med å tale så mye om deres personlige gudsforhold. Jesus peker mindre på en nasjons forløsning enn sine medrabbinere. Hans lære peker heller klarere på at folket må forholde seg til Guddommen enda tettere og nærmere enn før. Det som var ett nasjonalt anliggende, som f.eks Yom Kippur (den store forsoningsdagen) er, ønsker Jesus til motsetning å gjøre til ett personlig anliggende.

    Hans forkynnelse peker fremover på det ultimate og endelige oppgjør og forsoning Han skal utføre på vegne av Faderen. Men i den tiden Jesus opptrer, er samfunnet preget av at Israel som nasjon skal forløses med en intervensjon fra himmelen. Israel forgriper seg på denne handlingen, men Jesu kall er først å sone for synden og gjøre himmelen tilgjengelig for alle mennesker, så skal Messias forløse Israel.

    Må hans store navn opphøyes og helliges
    i hele verden som han skapte etter sin vilje.
    Må han opprette ett kongevelde i deres dager
    for dere og for Israel, snart, i dager som kommer!
    Og man svarer Amen
    Må hans store navn velsignes og prises evig og alltid!
    Må hans hellige navn prises, æres, og opphøyes,
    løftes opp og æres, tilbes og lovsynges.
    Må Må han prises utover all lovprisning, sang,
    pris og trøst som kan sies i verden!
    Og man svarer Amen!
    La himmelen sende fred og liv over oss og hele Israel!
    Og man svarer Amen!
    La ham som skaper fred i det høye,
    skape fred over oss og hele I Israel!
    Og man svarer Amen!

    Fader vår,
    du som er i himmelen!
    Helliget vorde ditt navn
    komme ditt rike; skje din vilje,
    som i himmelen, så og på jorden
    gi oss idag vårt daglige brød
    og forlat oss vår skyld,
    som vi og forlater våre skyldnere;
    og led oss ikke inn i fristelse
    men fri oss fra det onde. For riket er ditt,
    og makten og æren i evighet.
    Amen.

    Det er ingen grunn til å forstå det slik at Jesus kunne ha gjort en tjeneste uten en samhørighet til de jødiske åpenbaringene i GT. I boken ”In the shadow of the Temple” av Oskar Skarsaune, siterer han den svenske rabbiner Marcus Ehrenpreis:

    En forskjell mellom jødiske rabbinere og Jesus åpenbares umiddelbart fra begynnelsen som separerer fariseerne og Jesus. Jesus taler i kraft av sitt navn (personlig pronomen ”I”-jeg på engelsk). Judaismen på den andre side kjenner kun til en tidligere ”I”. Det er den evige ”I” (Anochi på hebraisk) som gav oss budene på Sinai. Ingen andre super ”jeg” har vært før Gud. Hillel og hans etterfølgere fulgte Moses sin linje. Jesus bryter nå denne tradisjonen mener Ehrenpreis. Jesus starter sine lære med ”Jeg sier dere..” Mens alle profeter før begynte sine taler med ”så sier Herren”.

    Fariseernes hardeste kritikk fikk Jesus nettopp på grunn av sin holdning av å sette seg i Guds sted og utrope frelse og helbredelse i sin kraft. Enhver gudfryktig jøde ville vært livredd en slik tilnærming. Det var jo blasfemi på sitt verste. Jøder i Jesu samtid fryktet ikke hans forkynnelse, men det at Han ikke motsatte seg at mennesker omtalte han som Gud. Ingen uten Gud gjennom Yom Kippur, dagen for forsoning og offer i Templet kunne utrope syndsforlatelse.

    Mattus forteller i 9:2-6 "Se, da førte de til Ham en lam mann som lå på en seng. Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: “Barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt.” Og se noen av de skriftlærde sa seg i mellom: “Denne Mannen spotter Gud!” Men Jesus kjente tankene deres og sa: “Hvorfor tenker dere ondt i deres hjerte? For hva er lettest å si: Dine synder er deg tilgitt, eller å si: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder” – så sier Han til den lamme: “Stå opp, ta sengen din og gå til ditt hus!”

    Rabbinerne hadde flere innvendinger mot Jesu sammenheng med Faderen. Axel Torm skriver i boken ”Er det du Kristus”:

    "Gud kunne ifølge rabbinerne ikke ha en sønn og at Messias ikke kunne kalles en Guds Sønn. I en Talmud traktat om Daniel sier Nebukadnesar at han i en drøm har sett en gudesønn. Men i det samme steg engelen ned og slo den onde på munnen. Du må endre dine ord! Gud har ikke sendt sin sønn, men sin engel!"

    Likevel er de fleste diskusjoner mellom Jesus og fariseerne knyttet til hvordan loven skulle tolkes og leves ut.

    Matt 12:9-13 "Da Han hadde dratt derfra, gikk Han inn i synagogen deres. Og se, det var et menneske som hadde en vissen hånd. Og de spurte Ham og sa: “Er det tillatt å helbrede på sabbaten?” De spurte for å få noe å anklage Ham for. Da sa Han til dem: “Hvem blant dere er det som har en sau, som ikke tar tak i den og løfter den opp hvis den faller i en grøft på sabbaten? Hvor mye mer verd er da ikke et menneske enn en sau? Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten.” Så sa Han til dette mennesket: “Rekk ut hånden din!” Og han rakte den ut, og den ble god igjen og like frisk som den andre."

    Her setter Jesus en liten lov opp mot ett større bud. Dette var en vanlig måte for alle fariseere når de skulle avgjøre påvirkningen et bud skulle ha på mennesket. Hillel utarbeidet 8 forskjellige regler for hvordan Torah skulle forstås. «Kal Va Chomer» var en av disse regler fra Hillels hus. Det betyr lett og tung, noe som innebar at en konklusjon fra en mindre sak skulle bøye seg for en større og mer betydningsfull sak. I dette tilfellet ville det bety at helbredelsen betydde mer enn budet om ikke å arbeide på sabbaten. Noe av denne fortolkningen benyttes også av det offisielle Israel når f.eks nasjonen trues av ytre fiender og landet må mobiliseres på tross av at det er sabbat. Matteus 23:23 viser at Jesus tolket flere skriftsteder i lyset av «Kal Va Chomer».

    "Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette burde gjøres, og det andre ikke forsømmes."

    Jesus refset sin samtids skriftlærde, som ikke tok høyde for at noen skrifter veide tyngre og hadde større betydning i hvordan menneskene skulle dømme i forskjellige saker. Rett, barmhjertighet og trofasthet var begreper som hadde mye mer å si enn å holde alle budene om renhet, tiende og andre religiøse skikker. Jesus satte hjertet i sentrum for dommen. Ofte kunne fariseerne heller være interessert i å vedlikeholde forholdet mellom de statlige forordninger. Og dermed pleie sitt forhold til de profane og religiøse myndigheter mer enn å forstå menneskenes hjerter.

  •  

    GUDS EVIGE KJÆRLIGHET TIL SITT FOLK ISRAEL

    "Fra det fjerne har Herren åpenbaret seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har Jeg elsket deg. Derfor har Jeg latt min miskunn mot deg vare ved." (Jeremia 31:3)

    Historien fra 1. Mosebok kap. 37 - 48, om Josef, forteller om den evige kjærlighet Gud har til sitt folk. Ikke bare som nasjon, men også til enkeltmennesket. Det er en reise som starter med et ungdommelig overmot og brødrenes sterke trang til å sette Josef på plass. Brødrene blir rammet av Kains synd – misunnelse og deres slag rammer nesten Josef med døden, men «ikke ett ben blir knust».

    På tross av den lidelse som Josef opplever får han det vitnesbyrd at Jakob, Josefs Far, har han mer kjær enn de andre brødrene. Dette minner oss om Guds store kjærlighet til sin Sønn Jesus. Jesus er Guds elskede Sønn.

    Det er mektig å lese om Guds store frelsesplan for sitt folk. Hendelser som i starten ser ut til å være tilfeldig og uten evig inngripen, viser seg å være en gudommelig interaksjon i historien.

     

     

    HISTORIEN OM JOSEF - EN PROFETI OM ISRAELS FRAMTID

    "For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om denne hemmeligheten, så dere ikke skal være kloke i egne øyne, nemlig at forherdelse har rammet en del av Israel inntil fylden av hedningene er kommet inn." (1 Korinter 11:25)

    Josef er denne hemmeligheten som blir Israel til frelse inn i fremtiden! Akkurat som Gud har latt menigheten være i skjul for Israel i nesten 2000 år, ser vi nå at flere av Israels stammer ser de evangeliske kristne som den største velsignelsen for Israel gjennom historien. Rabbinere og det offisielle Israel innser nå oftere at Messias i form av Yeshua er kimen til frelse for Israel.

    I 1.Mosebok 45 sier Josef til sine brødre: "Jeg ber dere, kom nærmere!" Da kom de nærmere. Så sa han: "Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Men nå skal dere ikke sørge eller være harme på dere selv fordi dere solgte meg hit. For Gud sendte meg foran dere for å berge liv. For nå har det vært to år med hungersnød i landet, og det vil fremdeles gå fem år til uten at noen får pløyd eller høstet. Gud sendte meg foran dere for å bevare en rest for dere på jorden, og for å berge livet deres gjennom en stor utfrielse." (1 Mosebok 45:4-7)

    I en tid etter 2.verdenskrig har vi sett kirken prøve å gjøre opp sine antisemittiske synder i forhold til Israel. Menigheten har, som Josef, prøvd å lokke sine medbrødre som vi er podet inn på med ordene: "Jeg ber dere, kom nærmere!» Guds ultimate forsoningsprosjekt Israel og menigheten, Stammene og Hedningene skal i følge Bibelen kysse hverandre og anerkjenne, åpenbare og elske hverandre. Jesus skal bli overhyrden som åpenbarer seg og forener de to flokkene.

    Forut for dette sender Gud sin frelsesåpenbaring til hedningene, slik at de skal kunne gå foran og berge liv. Den store Jakobs trengsel som beskrives av profetene i den ytterste tid skal ikke enda engang viske Israel av kartet. Derimot skal menigheten støtte Israel og ikke vike fra hennes side og livene skal berges gjennom en stor utfrielse når Herren åpenbarer seg på Oljeberget og derfra skal regjere sammen med sitt folk...

  •  

    Det lille landområdet Israel er gjenstand for stor oppmerksomhet i verdens medier. Det strides og debatteres i alle verdens ledende politiske arenaer, samtidig som det også pågår en strid mellom "jøder" og "palestinere" om det samme landområdet. Spørsmålet blir da: Hvordan skal vi som er kristne forholde oss til dette?

     

    For det første må vi være klar over at dette landområdet har vært okkupert av imperialistiske makter nesten gjennom hele historien.

     

    Om vi har lest litt av den gamle bibelhistorien, leser vi om en gammel storhetstid, hvor Israel hadde sitt eget land, under kongene David og Salomo. Dette fortsatte også etter at dette riket ble delt. Selv om "nordriket" ble okkupert og 10 av stammene spredt over alle vinder, så besto "sørriket" Judea, med de to stammen Juda og Benjamin. Jeg snakker nå om en tid for rundt 3000 år siden. Dette er historie som også bekreftes av historiske bøker og oppslagsverk, som stadfester Bibelens historiske autentitet.

    Etter hvert ble området inntatt av Babylonere, senere kom det under Assyria, senere Persia, så Grekenland (Hellas) og Aleksander de Store. På Jesu tid var området underlagt Romerriket. Så var det muslimsk område i en periode (vi kjenner vel de fleste til historien om Saladdin osv - se filmen Kingdom of Heaven). Men det interessante starter egentlig med det store tyrkiske riket, som hadde dette området i over tusen år!

     

    Byssanterne/Ottomanerne/Tyrkerne lot både jøder og arabere bo der. De viste ingen videre interesse for området, da det så ut som en steinørken. Det var ingen som ble kalt for palestinere på den tiden. Det fantes rett og slett ingen folkegruppe som het palestinere! Man forholdt seg kun til jøder og arabere.

     

    Da tyrkerne/ottomanerne var på den tapende siden i første verdenskrig, ble dette landområdet overgitt til Britene, og vi fikk det som kalles Det Britiske Palestina Mandatet av 1920. Navnet Palestina ble brukt fordi man hadde funnet av historien at Romerne brukte dette navnet på området. Ordet Palestin betyr egentlig flyktning og rebell. Det ble i oldtiden brukt på Filisterne, som var en folkegruppe av sjørøvere og pirater som hadde kommet sjøveien fra Kreta.

     

    Så dersom man i det hele tatt skulle snakke om ekte palestinere i denne sammenheng, så måtte det da være de svært få som befinner seg nede i Midt-Østen idag som stammer direkte fra disse Filisterne/Kreterne/Piratene. Og dette er ikke det samme som de som blir kalt for Palestinere idag. Dagens såkalte Palestinere er et blandingsfolk av arabere, persere og europeere av ulike slag, iblandet disse eldgamle Filisterne.

    Det Britiske Palestina Mandatet ble bestemt oppdelt etter den andre verdenskrig. Det var da meningen at det skulle opprettes en jødisk stat og en arabisk stat ut fra dette mandatet. Ideen var å dele opp det Osmanske riket i selvstyrte nasjoner, basert på befolkningen i området. Storbritannia fikk ikke en koloni, men et mandat fra Folkeforbundet i 1920.  Mandatet innebar å opprette et jødisk nasjonalhjem i Palestina. Det gjorde de ikke, fordi de hadde lovet for mye til for mange ulike arabiske støttespillere under første verdenskrig. De hadde lovet hele Arabia til både Saudi-klanen fra Riyad og til brødrene Abdullah og Faisal Hussein fra hashemitt-stammen som regjerte i Mekka.

    Saudiklanen gav seg ikke, så derfor lovte Storbritannia prins Abdullah Palestina i stedenfor. Prins Faisal fikk Irak. Men det var i strid med mandatet fra Folkeforbundet å gi Abdullah Palestina, og derfor delte Storbritannia området i to, og gav Abdullah øst-Palestina i første omgang. Men Folkeforbundet protesterte på dette. 

    I perioden 1922-1946 etablerte britene en arabisk stat i 4/5 av det området som på den tiden gikk under navnet Det Britiske Palesina Mandatet. I disse områdene var befolkningen 80% palestinere (dvs. arabere tilhørende familier og klaner som går under denne betegnelsen).

    Men så begynte nazismen å røre seg i Europa, og så kom andre verdenskrig og satte det hele på hold. Stormuftien i Jerusalem, al Husseini, satset på Hitler og nazistene under 2. verdenskrig, og var derfor ikke i posisjon til å bli premiert etter at vestmaktene vant. Storbitannia, som hadde lovet hele Palestinamandatet til Abdullah i Jordan, sendte mandatforvaltningen over til FN etter 2. verdenskrig.

    I 1946 ble Hashemite Kingdom of Transjordan godkjent som uavhengig stat, og den må betraktes som en palestinsk stat ettersom befolkningen er 80% palestinere. Denne staten er i dag kjent som Jordan.

    Det Britiske Mandatet var en internasjonal anerkjennelse og forlengelse av det britiske initiativet som lå i Balfour-deklarasjonen fra 1917 å opprette en jødisk stat. I den 1/5 som var igjen av mandatområdet, unnlot britene, etter å allerede avskilt 4/5 til opprettelse av en palestinsk stat, å utføre sin internasjonalt pålagte oppgave å etablere en jødisk stat. I 1948 gikk britenes mandatperiode ut, og de trakk seg ut vel vitende om at det ville bli krig i og om området. 

    Jødene proklamerte på eget iniitiativ sin stat i denne 1/5 av deres opprinnelige område. Vi fikk da staten Israel, som ble opprettet i 1948 som en stat for jødene. Dette utgjorde bare 20% av det store Britiske Palestina Mandatet i Midt-Østen. De restrerende 80% fikk navnet Transjordan (senere kun Jordan) OG VAR DEN STATEN SOM BLE TILTENKT ARABERE OG DET VI IDAG KALLER PALESTINERE!! 

    Flere arabiske land gikk nå til angrep for å utslette den nye staten. Jordan okkuperte Judea og Samaria, som de annekterte og kalte Vestbredden. Det var bare Storbritannia og Pakistan som godkjente den annekteringen. Jordan holdt området til i 1967, da Israel okkuperte (eller vi kan jo si befridde) området. Israel har frem til i dag, i tråd med FNs delingsplan, ikke annektert disse områdene. 

    Staten Israel klarte ikke å forsvare hele området, men aksepterte grensene ved våpenvilen i 1948. Jordan okkuperte vestbredden i 1948, og anekterte den i 1950. Det samme gjorde Egypt med Gaza. I 1967 lyktes Israel i forsvarskrig å ta tilbake herredømmet over disse områdene, som de ikke klarte å forsvare i 1948.

    Dermed har disse såkalte palestinerne allerede fått sitt land - Jordan! Men det som skjedde var at araberne vokste seg mektig i denne staten, og de fordrev disse "palestinerne" på flukt som flyktninger, til Israel og Libanon.

    Det er dette FN burde forhindret. FN burde ha vært klare på dette, at Jordan skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har "palestinerne" hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

     

     


    Litt mer historikk

    Hva forteller så demografiske opplysninger om hvem som bodde i landet fra hundreår til hundreår – etter den muslimske okkupasjon av Jerusalem i 638.


    Det er en kjent sak at de muslimske hærene ikke var tallrike. Bosettingen i de nylig erobrete områder var tynn i de første århundrer. Tom Hollands bok «I Skyggen av sverdet» har all dokumentasjonen om det.


    År 985: Muqadassi, den store arabiske forfatter slår fast: "
    ...den tynne muslimske bosettingen i Palestina er et faktum fortsatt –... jødene er majoriteten i landet … moskeen er fullstendig tom for tilbedere. Jødene konstituerer majoriteten av Jerusalems innbyggere."


    År 1377: Ibn Khaldun, den neste store arabiske forfatteren, sier følgende: "
    Jødisk suverenitet i Israels land strekker seg over 1400 år. Det var jødene som implanterte kulturen og skikkene til de permanente bosettingene."

     

     År 1695-1696: Adriaan Reland, den hollandske kartografen, hevder at mesteparten av landet var tomt og øde: "Innbyggerne var få og for det meste konsentrert i Jerusalem, Acco, Tsfat, Jaffa, Tiberias og Gaza. Mesteparten var jøder og resten kristne. De få muslimer var for det meste nomadiske beduiner. Navnene på bosettingene var for det meste hebraiske, noen greske, og noen latinsk-romanske. Ikke noen bosetting hadde et muslimsk navn. Araberne var for det meste kristne – og en liten minoritet muslimer."

     

    År 1835: Alphonse de Lamartine, en fransk forfatter, poet og politiker og besøkte Det Hellige Land. Han skriver:
    "…utenfor byen Jerusalem så vi intet levende vesen, hørte ingen levende lyd, en komplett stillhet hersker i byen, på landeveiene, og i landet."


    År 1850 gir den første skikkelige folketelling jødene stor majoritet i Jerusalem – jødenes udelelige by fra kong Davids tid av.


    År 1857: James Finn, britisk konsul i Palestina uttaler: "Landet er i betydelig grad tomt for innbyggere og det er i høyeste grad behov for en befolkningsstamme."

    År 1867: Mark Twain, den radikale britisk- amerikanske journalisten og berømtheten skriver følgende i boka «Innocents Abroad»: "Livlige scener utfolder seg ikke i dalen (Jisreel )lenger. Det finnes ikke en eneste landsby på hele sletten - ikke så nært som 50 kilometer i noen retning. Det finnes en eller tre grupperinger av beduintelter, men ikke en eneste permanent bolig. En kan ri 15 kilometer uten å møte så mye som 10 mennesker... Galilea, disse avfolkete ørkenområdene, disse medtatt ufruktbare åsene."


    År 1874: Presten Samuel Manning skriver i boka The holy Fields: "...den overdådige fruktbarhet og skjønnhet som for den hebreiske oppfatning gjorde det til et symbol på rikdom. Men hvor er innbyggerne? Den fruktbare sletten som kan underholde en stor befolkning, er nesten en ødemark. Dag for dag må vi lære leksen som nå tvinges på oss, at straffedommene (denunciations) i de gamle profetier er oppfylt til siste bokstav, landet er forlatt, tomt og øde - uten innbyggere."


    År 1881: Arthur P. Stanley, den store britiske kartografen: "I Judea er det neppe noen overdrivelse å si at på kilometer etter kilometer er det ikke noe tegn på liv eller bosetting."


    År 1913: Den palestinske kongelige kommisjon: "Ingen appelsintrær, oliventrær, eller vingårder var å se inntil man nådde Yabna (en jødisk landsby)...Den vestlige del mot sjøen var nesten en ørken...Landsbyene i disse områdene var få og tynt befolket (om veien fra Gaza og nordover). Veien som leder fra Gaza og nordover er bare en sti til sommerbruk, som bare passer for transport med kamel og vogn. Ingen appelsinlunder eller vingårder kan sees før en når den jødiske landsbyen Yabna. Den ytterste ødemark, det totale underskudd på befolkning, bortsett fra den jødiske majoritet i byer som Jerusalem, Tsfat, Tiberias, Acco, og Jaffa."


    År 1918: Sherif Hussein, vokter av de muslimske hellige plasser i Arabia uttaler: "Landets ressurser er fortsatt jomfruelig jord og vil bli utviklet av jødiske immigranter."


    Disse kilder sier sannheten. Er universitetene, NRK og Utenriksdepartementet ikke klar over disse kildene fra hver århundre som sier:

    1. Muslimer var få i landet, jøder var flere.
    2. På 1800-tallet, da den store jødiske innvandring begynte, framstod landet som øde og tomt. Selv på begynnelsen av 1900-tallet sier vokteren av moskeen i Mekka, Sherif Hussin dette. "Det er jomfruelig jord som venter på jød
    iske immigranter», sier han.


    Det er en historieforfalsking å si at jødene okkuperte et tett befolket land – da den jødiske immigrasjonen startet på alvor fra 1880-årene av.

     

     

    Begrepet "okkupert land"

    Så til dette med Golan-høydene og det som kalles "den israelsk okkuperte vestbredden av Jordan". Etter at jødene strømmet til Israel og Israel ble proklamert som egen selvstandig stat av president David Ben Gurion kl 17:00 den 14. mai 1948, så har de omkringliggende araberlandene gjentatte ganger prøvd å utslette Israel. Dagen etter at Israel hadde proklamert sin frihet og selvstendighet, ble de angrepet. De vant den første "frigjøringskrigen" i 1948. De vant også senere kriger, selv om araberne var totalt overlegne i antall. I 1967 vant de den såkalte "seksdagers-krigen". Israel forfulgte sine fiender mye lengre enn de grensene som er der i dag. Og det var Israel som hadde blitt angrepet, ikke motsatt. Men de israelske styrkene/troppene trakk seg tilbake til de grenser de idag er innenfor.

     

    Synes derfor det blir nokså malplassert å bruke begrep som "den israelsk-okkuperte vestbredden av Jordan". Jordanelven har forresten alltid vært et naturlig delingssted/skille mellom Israel og de andre folk (idag Jordan). Vestsiden av jordanelven har derimot en historie som klart sier at dette er jødeland. Vi kan ikke avskrive Bibelen som en gammel uvesentlig bok, selv om vi evt ikke vil tro på den. Historien bekrefter jo det som vi finner beskrevet i Bibelen.

     

    På 1800-tallet var det flere jødiske forretningsmenn som kom fra Europa og USA ned til dette området. De fant et område som lignet på en steinørken. Men de ville gjerne kjøpe landområder, og araberne sa ja for de var ikke interessert i områdene. Merk dere dette! Araberne ville ikke ha disse steinområdene! Derfor lot de jøder kjøpe opp store landområder der hvor det idag strides! Har da ikke jødene rett på disse områdene, som de kjøpte av de arabiske beduinene?

     

    I 1930-årene ble jøder direkte fordrevet fra Europa, med store plakater som sa "Palestina kaller". Det var ikke bare tyskerne som sto for dette, men i flere land ville man ha jødene ut. Og når de da endelig kommer til sitt rettmessige land, som jo også verdenssamfunnet så enstemmig ville deponere dem til - ja da får de som stempel på seg at de har "okkupert" landet! Snakk om historieløshet!

     

    Vi kan derfor slå fast at "Jødeland" er jødenes land!
    a) opprinnelig som urbefolkning, 
    b) hvert århundre som tynt bosatt av fremmede 
    c) anerkjent av folkeretten fra San Remo og Palestina-mandatet paragraf 6 og 11, som forutsetter «tett bosetting» av jøder. Bosetterne har altså folkeretten, ikke de som vil nekte dem å bosette seg.

     

     

    Palestinere - hvem er det?

    Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan nesten si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

     

    Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!


    Landet er jødenes – i følge de historiske og folkerettslige kilder.Først i 1967 foreligger kravet om en palestina-arabisk nasjonalitet og stat. Dette er basert på den sterke palestina-arabiske innvandring og befolkningseksplosjon – som fulgte av den moderne jødiske innvandring. Den gjorde landet grønt og skapte ernæringsgrunnlag og arbeidsplasser for araberne.


    Jødenes historiske tilknytning til landet gjør at folkeretten slår fast i Palestina-mandatet, paragraf 6 og 11, jødenes rett til «tett bosetting», i «ødeland» og «statsallmenninger».


    Det betyr at jødene har retten til husbygging på alle tomter de kjøper i Øst-Jerusalem, og på unyttet allmenn-grunn (som Har Homa).


    Det betyr at bosetterne i Judea og Samaria har folkeretten på sin side. Under hensyntagen til andre gruppers sivile og religiøse rettigheter, sier Palestinamandatet.

     

     


    Sitater fra ledende arabere og PLO 

    År 1937: Auni Bey Abdul Hadi, sentral arabisk leder, sa til Peel-kommisjonen: "Det er ikke noe slikt land som Palestina. Palestina er et begrep som sionistene oppfant. Palestina er fremmed for oss. Vårt land var i hundreder av år en del av Syria."


    År 1946: Philip Hitti, arabisk professor i Midtøsten-historie, ved topp-universitetet Princeton, fortalte den anglo-amerikanske undersøkelseskomiteen, følgende: "Det er allmenn kunnskap at det er ingen slik ting i historien som Palestina."


    Professor Juhan Hazam sa til den samme komiteen: "Før 1917 da Balfour utarbeidet sin erklæring, var det aldri et palestinsk spørsmål, og det var intet Palestina som en politisk, eller geografisk enhet."


    År 1977: Zahir Muhsein, eksekutiv-medlem av PLO, sa i et intervju med den hollandske avisen Trouw: "Det palestinske folket eksister ikke. Skapelsen av en palestinsk stat er bare et middel for fortsatt kamp mot staten Israel."


    Joseph Farah, en arabisk-amerikansk journalist, skrev det samme: "Sannheten er at Palestina ikke er mer reelt enn Soria Moria -landet (Never, Never Land). Palestina har aldri eksistert som en selvstendig entitet."


    Walid Shoebat, en tidligere PLO-terrorist, erkjente at han hadde kjempet for en løgn og sier:
    "Hvordan kan det ha seg at 4. juni 1967 var jeg en jordaner, og over natten ble jeg en palestiner? Vi betraktet oss selv som jordanere inntil jødene kom tilbake til Jerusalem. Da plutselig var vi alle palestinere!"

     

    Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

     

     

    Gaza problemet

    Skal vi så ta for oss Gaza problemet? Før vi nevner noe mer, ber jeg om at alle som leser tar inn over seg at ISRAEL TRAKK SEG UT AV GAZA FOR NOEN ÅR SIDEN! Ikke glem dette! Israel trakk seg frivillig ut av Gaza, og overga dette området til disse såkalte "palestinerne". Palestinerne har ikke bygd ett eneste sykehus i Gaza - alt er bygd av Staten Israel. Palestinerne fikk et område med en vestlig standard og infrastruktur lagt rett i fanget! Hva skjedde så? Jo, de ekstremistiske Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, fra Gaza-stripen. Israel har måttet tåle tusenvis av rakettangrep inn over Israels territorium fra Hamas baser på Gaza-stripen. Hamas er ikke fornøyd med at Israel trakk seg ut av Gaza. De er ikke fornøyd før Israel er totalt utslettet. 

     

    Det er dette som er det store problemet - ikke Israel. Blokkaden av Gaza er i høyeste grad nødvendig, fordi ekstremistiske muslimske grupper gjør det de kan for å prøve å smugle inn våpen inn til Gaza-stripen. Men vær klar over at også Egypt har en mur og en blokkade mot Gaza - ikke bare Israel. Men det snakkes kun om Israels blokkade i media. Hvorfor det?

    Israel utgjør i dag bare 0,15% av de totale arabiske områdene. I Israel er det både arabere og jøder som er statsborgere. I de arabiske områdene tillates ikke jøder statsborgerskap. Hvor finner vi intoleranse og diskriminering? Hvor finner vi korrupsjon der lederne bruker midler øremerket som utviklingstøtte på seg eg og våpen i stedet for nettopp utvikling? Hvor finner vi ideer om at utvikling av samfunnet der den fører til bedret situasjon for alle er prioritet? Hvor finner vi infrastrukturer som fungerer, og hvor er all fokus på å skade motpart med alle midler tilgjengelige? 

    Hvis det skulle være noen sannhet i påstandene om at Israel er en undertrykkende militærstat, ville snart 70 år av militær overlegenhet gitt et annet geografisk kart. Israel skulle for lenge siden erobret Egypt, Jordan, Libanon og Syria og anektert disse områdene. Det tok bare uker for Napoleon å erobre Europa. Israel har i stedet hele tiden vært villige til å gi land for fred og garanti for anerkjennelse.

     

  • Muslimsk krav på Jerusalem har først og fremst blitt intensivert etter opprettelsen av en jødisk nasjonalstat i 1948 og i særdeleshet med Yassir Arafats propaganda vedrørende hans påstander om et palestinske folk i landflyktighet. Tiden etter 1987 ved den første intifadaen, førte til ett nesten unisont krav om at Israel må dele sin hovedstad Jerusalem med sine arabiske naboer. Den massive politiske støtten i blant verdens ledere førte til Osloavtalen, Camp David og Wye River. I dette kravet om en deling av Israel som stat og ikke minst en partering av jødenes hovedstad, finnes det svært sjelden en solid argumentasjon forankret de historiske fakta. Den politiske og religiøse venstresiden støtter seg i stor grad til moderne islamsk teologi, utarbeidet av Arafat og levende gjort via Fatha, Hamas og Hizbollha sine militante aksjoner. 

    To ideologiske argumenter ligger i bunnen for moderne krav på Jerusalem. Det ene er aksepten av palestinere som ett folk med felles land, kultur og blodsbånd. Det andre er kravet om anerkjennelsen av Tempelhøyden som muslimenes helligste sted etter steinen Kaba i Mekka.

     
    Opphavet til uttrykket Palestiner
    Om man studerer ordene "Philistia" og "Philistines", som er roten til navnene Palestiner som igjen avledes av ordet filister som er brukt i Bibelen, ser man at disse benevnelse overhodet ikke har noen semittisk bakgrunn, men folket er etterkommere av "Pelasgeans" som hadde sin opprinnelse i dagens Albania. Opprinnelig kom disse Filisterne fra øya Kreta som i tidligere tider hette Kaftor. De seilte derfra til Egypt. Men kom i konflikt med Farao, og ble som en av sine mer kjente etterfølger, Arafat, jaget ut. Senere reiste de derfor til Gazastripen. I Gaza ble de som Bibelen forteller gjenkjent som "Cherethites" eller som de uomskårne. Dette er historisk underbygget i en avhandling fra Prof. Daniel Schenkel i 1869. Bibelen beskriver også disse filisterne som et blodig og stridig folk. Ett folk som forsvant ut av historien for aldri å oppstå igjen.  

    Keiser Hadrian gav rundt år 117 jødenes hjemland navnet Palestina etter Israels verste fiender ”Philistines”, som et hån og for å markere slutten på det jødiske riket i Judea. Etter flere jødiske motstandskriger i denne perioden ønsket romerne med dette å eliminere alle jødiske bånd til landet. Så etter ett av de hardeste opprørene ledet av Bar Kokhba, som opprettholdt ett indre selvstyre for det jødiske folket i Judea, tvang keiser Hadrian at området skulle hånes med filisternes navn, Palestina.

    Rundt år 400 forsvant navnet Palestina. Deretter for å oppstå med det engelske mandatet i 1917. På grunn av Storbritannias romersk-latinske tradisjon brukte de derfor navnet Palestina-mandatet etter Hadrians påfunn. Dagens Palestinere har derfor ikke noen kjødelig tilhørighet til disse filistere. I forrige århundres Palestina bodde jo både jøder, kristne, drusere og muslimer. Alle disse ble benevnt som Palestinere etter det engelske mandatet. Navnet på landet avgjorde ikke om du var jøde eller araber. Likevel er denne palestinske myten blitt en av verdens mest anerkjente ”sannheter” om ett folk uten land.

    Palestinere er i det store og hele arabere som tidligere bodde i i dagens Egypt, Syria, Jordan, Libanon og delvis i Israel. Mennesker som av ulike årsaker ble tvunget til å være statsløse pga. uvilje hos sine arabiske søsken. Kulturen er arabisk og troen stort sett muslimsk, noe som i utgangspunktet ikke sørger for at de genetisk er ett eget folkeslag, med rettslige krav på å være ett palestinsk folk 

     
    Retten til Tempelhøyden
    I The Jerusalem Post den 21. november 2008 stiller de spørsmålet om Al Aksa moskeen er bygget over det som en gang var en Byssantisk kirke. Fotografi tatt under utgravningene på Tempelplassen i 30-årene, men som først i dag er funnet frem, viser mosaikk fra den Byssantiske perioden. R.W Hamilton, direktør for The British Mandate Antiquities Department ledet utgravningene i sammen med Wakf Islamic Trust, etter at to jordskjelv i 1927 og 1937 skadet moskeen på området. De mosaiske gulvene som Hamilton avdekket dokumenterte han med fotografi og beskrivelser i arbeidet The Structual History of the Al Aksa Mosque. Hamilton fant også restene av rituelle bad under disse Byssantiske gulvene. Badene stammer fra det andre Templets periode, sier Zachi Zweig arkologen under ett foredrag nylig ved Bar-Ilan universitetets konferanse for arkeologi. 

    Disse nye opplysningene samstemmer med norske rektor ved Katedralskolen i Oslo, Volrath Vogt sin dokumentasjon angående Jerusalem fra 1879 ”Det Hellige Land”. Han laget en utførlig oversikt over bruken av Tempelplassen fra år 70 fram til Kalifene inntar Jerusalem. Skrifter slår fast at den blir brukt som tilhold for flere kirker. I følge historien fantes det 4 kirker på denne plassen over Moria-berg. Mariakirken som ble bygd av Justinian i 529, Anastasiakirken som ble bygd av Konstantin den Store i 326, Basilikaen og Golgatakirken. Disse ble ødelagt av Perserkongen Kosroes i år 614. men gjenoppbygd av Modestus i årene mellom 614 til 629.

    Oldtidsmynter kan ofte spille en rolle for å datere historiske hendelser og opptrer objektivt som historiske vitner for sin tid. Det ser ut til at arabiske mynter fra de første århundrer etter Mohammed frem til slutten av Umayyad Dynastiets tid, ikke er relatert i forhold til islamsk historie, men isteden til opprinnelsen av semittisk-kristen periode, slik at myntene kun er preget med kristne symboler.  

     Denne oppdagelsen støttes av inskripsjonen på Klippemoskeen som står på Tempelberget i Jerusalem. Alle som besøker moskeen, som ofte kalles Omarmoskeen, blir fasinert av dens kalligrafi. Imidlertid, når de arabiske tekstene som ble funnet på Klippemoskeen studeres med språkvitenskapelig presisjon, ser man at versene, som man allment antar er fra Koranen, heller er tekster fra det Syro-arameiske språket, i følge språkanalytikeren Christoph Luxenberg. Tekstene på moskeen fra år 694 e.kr, er ikke islamske, men fremstiller en teologisk diskusjon mellom Syriske og Hellenistiske kristne om Jesus sin Guddommelighet. Dette kan bevise at moskeen i sin opprinnelse var en kirke, som senere ble omgjort til en moske, på samme måte som muslimene gjorde med Hagia Sophia moskeen i Istanbul. 

    Klippemoskeen ble ikke bygget til minne om Mohammeds angivelige reise om natten (isra), ei heller hans oppstigning til himmelen (mirag). Men moskeen er bygget til minne om ”Jesus, Marias sønn, Herrens tjerner”. Dette er ”Den Lovpriste” (Mohammed – ett upassende oversettelse av navnet) som står skrevet på moskeen i Jerusalem. 

    Først 200 år etter Mohammeds død blir for første gang navnet hans nevnt i teksten ”Sira” av Ibn-Hisham, da beskrevet som ”type med ett stort arabisk kongedømme”. Først i det niende århundre ble Mohammeds ord nedskrevet i Koranen. Selve navnet Mohammed er kun nevnt i Koranen 4 ganger. Likevel er det uklart om betydningen av navnet skal være en tittel eller navnet på en person, siden ordet oversettes med ”Den Lovpriste”. 200 år etter dette igjen blir navnet Mohammed nevnt i Koranen, etter at en forkynner kommer til Mekka. Jerusalem nevnes ikke i det hele tatt i Koranen. 

    Tatt i betraktning Islamsk propaganda angående Tempelområdet, bekrefter dette de antakelser som historikere i årevis har hatt, at moskeene egentlig i utgangspunktet har vært kirker. Muhammeds etterfølgere var krigerske og beseglet sine seiere med å omgjøre kirker til moskeer. Det levnes liten tvil om deres militære taktikk gjennom historien. 

    Og siden Klippemoskeen var en kirke, motbeviser dette Mohammeds visjonære nattlige reise, som ikke engang er nevnt i Koranen. Dette beviser heller at muslimene ikke på noen måte har rett på ”sin del” av Jerusalem. Muslimenes krav er null verd. 
  •  

    Sabbaten

    Hver sjuende dag var det hvile fra alt arbeid.

    2 Mos 20,8-11; 31,12-17; 3 Mos 23,3; 5 Mos 5,12-15

    Sabbatsåret

    Hvert sjuende år var det et "utløsningsår", da landet fikk ligge brakk.

    2 Mos 23,10-11; 3 Mos 25,1-7

    Jubelåret

    I det 50. året - som fulgte etter sju sabbatsår - skulle det forkynnes frihet for dem som tjente på grunn av gjeld, og jorden skulle gis tilbake til de tidligere eierne.3 Mos 25,8-55; 27,17-24; Esek 46,17

    Nymåne

    Den første dagen i den hebraiske måneden - på 29 eller 30 dager - var en hviledag med spesielle ofringer og basunblåsing.

    4 Mos 28,11-15; Sal 81,4

    Innvielse

    Lysfesten, eller Hanukkah

    En åtte dager lang høytid i den niende måneden (kislev) til minne om renselsen av templet etter syrernes forurensing, og dets gjeninnvielse.

    Joh 10,22

    Purim

    En høytid den 14. og 15. i den 12. måneden (adar). Navnet kommer av det babyloniske pur, som betyr "lodd".

    Ester 9,18-32

     
     
     
     
  • I 1920 ga daværende Folkeforbundet et mandat til Storbritannia:  Opprett ”et jødisk hjemland” i Palestina. Palestina omfattet den nåværende staten Jordan og alt landet vest for elven. Palestinamandatet ble justert i 1922 ved at Folkeforbundet opphevet jødenes rett til å slå seg ned øst for elven Jordan, i daværende Transjordan. Verden har glemt at palestina-araberne da fikk sitt Palestina, nemlig Jordan...

     

    FN foreslo i Resolusjon UN 181 en delingsplan for den 1/4 av det opprinnelige Palestina som Folkeforbundet lot jødene beholde. Hensikten var altså å la araberne få enda mer. Jødene aksepterte planen, men araberne ville ha hele Palestina. Dermed mistet araberne muligheten til å få iverksatt UN 181.

    Egypt, Syria, Transjordan, Libanon og Irak angrep 15 mai 1948 Israel, som var opprettet dagen før, den 14 mai. Med denne selvtekt viste araberne enda tydeligere at de var imot delingsplanen og ikke respekterer FNs charter, artikkel 80 som opprettholder vedtakene i Folkeforbundet.

    Det er palestina-araberne som okkuperer israelsk territorium, og ikke motsatt, som mange tror. Araberne avviste og stanset FN-resolusjon 181, og kan ikke senere bruke denne til å hevde at Israel okkuperer ”palestinsk” område vest for Jordan.

    Under 2. verdenskrig skjedde det et folkemord i tyske gasskammere. Dette kunne gjennomføres fordi britene trenerte jødenes bosetting i ”hjemlandet”, og fordi motviljen mot jødene var sterkt utbredt. På grunn av desinformasjon vokser jødehatet nå igjen. Situasjonen i Israel er nå så vanskelig at mange jøder gruer seg for å flytte dit. 

    Araberne/muslimene må akseptere Israel! De bør integrere de såkalte palestinske flyktninger i det romslige Jordan, som er selve Palestina, eller i andre arabiske land. Stans støtten til araberne, dersom støtten benyttes til selvtekt og overfall. Hjelp palestina-araberne hjem til Jordan og hjelp jødene hjem til Israel. Støtt Israel, det eneste demokratiet i Midtøsten, mot ikke-demokratiske fiender. Handle mot Israel som mot en likesinnet nabo!

     
  •  
     
    Preterister og andre erstatningsteologer hevder og tror at de fleste endetidsprofetiene i Bibelen allerede er oppfylt og at den historiske ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 var oppfyllelsen av den store trengsel.
     
    Preterismen sier i korte trekk; "Ikke bruk tid på å studere profetiene, de er allerede oppfylt."
     
    Hvis denne læren er feil, så trenger man ikke være teolog for å forstå at preterismen er en forførelse av dimensjoner. 
     
    Preterister forfører mennesker til å tro at profetiene ikke lenger er relevante. De står dermed i fare for å ignorere dem uansett hva som måtte skje i tiden som kommer. 

     

     

     

    Den store trengsel ender ved oppstandelsens dag

     

     

     
    Men faktum er at Jesu avskjedstale slår bena under den preteriske teorien. 
    Problemene blir åpenbare når vi studerer talen som Jesus holdt på Oljeberget:
     
    Jesus sa: "Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det!...For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli." (Matteus 24:15 og 21)
     
    Jesus sier at vi må studere Daniels bok for å forstå hva som skal skje og ikke minst når det skal skje. Det store problemet med å sette den store trengsel i sammenheng med hendelsene i år 70, er at Daniel plasserer trengselstiden i sammenheng med den første oppstandelse, når de døde i Kristus står opp, verdens forløsnings dag:
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. De mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky..."(Daniel 12:1-2)
     
    Daniel er krystall klar, han sier at på den tiden skal alle som er skrevet inn i livets bok bli reddet og det skjer samtidig som de døde gjenoppstår, altså ved den første oppstandelse.
     
    "Fra den tid da det daglige offeret blir avskaffet og det motbydelige som ødelegger, blir stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til 1335 dager. Og du, gå endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende."(Daniel 12:11-13)
     
    Jødene og Jerusalem har opplevd mange trengsler opp gjennom historien, men Den store trengsel som Jesus og Daniel snakker om varer i 1335 dager (3,5 år) og avbrytes ved oppstandelsens dag. De som hevder at oppfyllelsen av den store trengsel skjedde i år 70 har her et uoverstigelig problem. I dag, 2000 år senere har hverken forløsningen eller oppstandelsen funnet sted. 
     
     
     
    Israels største trengsel i historien 
     
     
     
    En annen detalj som preterismen sliter med å komme forbi, er det faktum at både Daniel og Jesus legger vekt på at trengselen på den tiden blir historiens største for det jødiske folk. 
     
    "For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli."(Matteus 24:21)
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden."(Daniel 12:1)
     
    Under hærfører Titus sin ødeleggelse av Jerusalem i år 70 ble ca. 1,5 millioner jøder drept. Dette var en stor trengsel, men det var ikke historiens største. 1870 år senere, under andre verdens krig ved Hitlers ledelse, ble ca. 6 millioner massakrert bare fordi de var jøder, altså seks ganger fler drepte.
     
    Vi har sett følgende om den store trengsel:
    - Varer i 3,5 år og ender ved den første oppstandelse.
    - Blir den største for Guds utvalgte folk noensinne.
     
    Det fundamentale spørsmålet blir da:
     
    - Er det Jesus og Daniel eller den preteriske teorien som tar feil? 
     
    Jeg velger å tro det siste. Jesus underviser på en så enkel og lettfattelig måte at alle som vil kan forstå følgende:
     
    En vanære av Tempelplassen og trengsel for Israel som ikke ender med oppstandelse av de døde og guddommelig inngripen etter 3,5 år, kan ikke være oppfyllelse av profetien om den store trengsel!
     
     
    "Da (den store trengsel) skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld." (Matteus 24:9)
     

    "For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! Og dersom ikke de dagene ble forkortet, ville intet kjød bli frelst!. Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet." (Matteus 24:21-22)

     

    Allerede her ser vi at dette ikke taler om år 70. Man kan godt si at hele verden på den tiden var Romerriket, men man kan ikke si at hele menneskeheten refererer kun til jøder. I tillegg snakker versene før dette om Messias sin gjenkomst. Jesus kom ikke igjen i år 70!

     

    "Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.” Og han skal sende sine engler ut til lyden av et veldig trompetstøt, og de skal samle hans utvalgte fra de ytterste ender av jorden og himmelen." (Matteus 24:30-31)

     

    Altså Verdens nasjonerskal se at Jesus kommer i himmelensskyer med kraft og stor herlighet. Man kan da ikke mene at dette hendte i år 70!

     
     
     
    Verden skal gjenfødes
     
     
     
    Akkurat som Daniel, forsto disiplene at Jesus gjenkomst står i sammenheng med tidsaldernes ende:
     
    "Da han satt på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?"(Matteus 24:3)
     
    Jesus bruker fødsel som bilde på verdens forløsning og alle vet at fødselsrier ikke kommer før helt på slutten av svangerskapet:
     
    "Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.  Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene."(Matteus 24:6-8)
     
    Ved å følge Jesu enkle undervisning så skjønner vi at slutt riene/den store trengsel ikke kan være hendelsene i år 70. De mest smertefulle veene kommer alltid helt på slutten i et svangerskap. 
     
    Israel som fødte verdens frelser har vært borte fra kartet lenge og fødselsveene til Jesu gjenkomst har derfor ikke kunne starte, men verden skal gjenfødes og jorden er i dag "gravid" igjen. Israel, Guds rikes livmor, er som et mirakel tilbake på kartet. Og faktum er at det strammer seg til rundt livmoren som aldri før, kynnere er i gang. De sterkeste riene ligger derfor foran oss og Jesus forklarte hva som vil komme til å skje med Israel ved tidens ende:
     

    Preteristene synes å unnslå Jesu undervisning om at Evangeliet først skal nå frem til alle jordens folk og stammer før sluttstreken blir satt. Det manglet mye på dette i år 70.

     

    "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matteus 24:14)

     

     
     
    Preterisme på fremmarsj
     
     
     
    På tross av de mange åpenbare problemene med preterismen er teorien på sterk fremmarsj, spesielt blant den yngre garde. Læren er faktisk en av de store forførelsene som har fått fotfeste i vår tid og det samtidig som vi nå går inn selve avslutningen av endetiden.
     
    Preterismen har på en måte blitt en moderne form for erstatningsteologi. Akkurat som det kristne jødehatet ble frontet av erstaningsteologer frem til andre verdenskrig, så ser vi at de mest rabiate kristne Israel kritikerne står for denne teologien i dag. 
     
    Det å stå opp imot løgn og hat mot jødestaten er svært kontroversielt og politisk ukorrekt.
    Nå som konflikten og demoniseringen av Israel tilspisses kan det være fristende å omfavne slik forførende teologi. Preterismen er på en måte littbehagelig fordi den er tilpasset denne verdens ånd og forsøker å bortforklarer Skriftens store fokus på den største kontroversen i vår tid, nemlig striden om Judea og Jerusalem.
     
    Til tross for Bibelens sentrale Israel fokus og de store lidelsene i endens tid, forkynner preterister at: 
     
    - Den store trengsel er oppfylt, landet Israel er ute av frelses historien, verden skal fra nå av bli et fredeligere sted og at de kristne til slutt vil servere jorden over til Jesus på et "sølvfat". 
     
    Men alle sannhetssøkende kristne som leser Skriften i sin sammenheng ser at dette er et falsum.
     
     
     
    Hvorfor raser verden mot Israel?
     
     
     
    Når vi i dag ser hvordan verden beveger seg bort fra Gud, ja så blir preterisme å leve i fornektelse av de faktiske forhold. Midtøsten og Nord-Afrika, Bibelens kjerne område, er på vei inn i totalt lovløse tilstander. Forfølgelse av kristne er historisk høyt og nedtellingen til det siste slaget mot Jerusalem har startet, det blir varslet i mediene daglig.
     
    Det faktum at det er slik enorm spenning rundt Jerusalem, Israel og det jødiske folk, er i seg selv et bevis for at Herren ikke er ferdig med dem. Hvis det er slik at Israel er ferdige i frelseshistorien så er det tydelig at Satan ikke har fått dette med seg. 
     
    Hvorfor har FNs menneskerettighets råd flere fordømmelser av Israel enn resten av verden til sammen?
     
    Jøder kan bo og bygge hus i New York, Paris og alle andre steder i verden uten noen fordømmelse. Men hvorfor går hele verden av skaftet når jøder bygger hus i Judea og Jerusalem, i sin egen hovedstad i sitt eget hjemland som Gud har gitt dem? 
     
    Hvorfor blir det meldt i alle nyhetsmedier hver gang jøder planlegger nye boligfelt i området hvor selve navnet jøde kommer fra og hvor de har flere tusen år gammel historie? 
     
    Hva var den egenlige grunnen til at 6 millioner jøder ble utryddet kort tid etter bestemmelsen (1922) om at Judea og Jerusalem igjen skulle bli et jødisk nasjonal hjem?
     
    Hvorfor samarbeidet Stormuftien av Jerusalem,Haj Amin al-Husseini, med Hitler om den "endelige løsningen" og sørget for at jødiske flyktninger på vei til Palestina heller ble sendt direkte til utryddelsesleirer i Polen? 
     
    Hvorfor planla Hitler og den muslimske stormuftien å utrydde alle jøder i Midtøsten etter hvert som det tredje riket vokste frem? 
     
    Hvorfor var det en utbredt oppfatningen i den muslimsk verden om at Allah måtte ha sendt islams Messias, den tolvte imam, til verden i Adolf Hitlers skikkelse? 
     
    Hvorfor har de muslimske nabofolkene forsøkt å utslette Israel fra dag èn? 
     
    Bibelen beskriver forfølgelse og masseslakt av Guds folk rett før oppstandelsens dag. Hvorfor forkynte Muhammed at muslimenes oppstandelse kommer når de har nedkjempet og utryddet jødene?
     
    Hvorfor forkynner dagens radikale muslimer at de vil iverksette noe som er helt identisk med den store trengsel som Bibelen beskriver?
     
    Hvorfor står Israels søsken, de kristne, nå i fare for å bli utslettet der hvor radikal islam er på fremmarsj?
     
    Det finnes ingen rasjonell forklaring på alt dette, det er dypest sett en åndskamp og det bør ringe noen bjeller hos en hver. 
     
    "Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet!
    For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort for han vet at hans tid er kort...
     
    Dragen (Satan) ble rasende på kvinnen (Israel som fødte Jesus) og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus."(Åpenbaringen 12:12 og 17)
     
    Verden ligger i det onde og det vil den fortsatt gjøre helt frem til Jesus kommer tilbake, men med Israel tilbake på kartet vet Satan at han har kort tid igjen. Derfor vil raseriet og spenningen mot Israel og de kristne øke frem mot klimaks, til den store trengsel  som ender ved verdens gjenfødelse.

     

  •  

    Ca. År

    Hvem som ble bortført

    Skrifthenvisninger

    605 f.kr.

    Daniel og noen av Israels barn, både av kongeætten og av de ansette familier

    Dan 1,1-4

    597 f.kr.

    Kong Jojakin ble bortført til Babel sammen med den beste del av folket. Blant dem var sannsynligvis profeten Esekiel.

    2 Kong 24,12-16; 2 Krøn 36,10; Esek 1,1

    587 f.kr.

    Mesteparten av folket

    2 Kong 25,11f; 2 Krøn 36,17-20