Kristenfolket

  •  

    Israel og kristenfolket

    Kunnskap og forståelse om Israel er mangelvare, ikke bare i samfunnet generelt, men også blant mange kristne. Israel synes å være i konstant krig mot den arabisk-muslimske verden, og det virker å være en krig uten ende. For Israel er fremdeles ikke akseptert i den arabiske verden. De holdninger og standpunkter som kom til uttrykk i 1948, lever fremdeles i beste velgående. I forbindelse med Israels frigjøringskrig er det interessant å få med seg norske holdninger til den nye staten. I særdeleshet er det interessant å notere seg hva et norske kristenfolket mente. Forbløffende nok viste det norske kristenfolk ingen entusiasme for den nye staten. Det var først etter at Arbeiderpartiet og Håkon Lie signaliserte en positiv holdning, at kristenfolket snudde. Omvendt da Arbeiderpartiet begynte å ta avstand fra Israel på 1980-tallet, snudde også kristenfolket. Bibelen ble merkelig nok aldri normerende for det norske kristenfolks oppfatning av Israel. Unntaket var en liten gruppe bibellesende kristne.

    Situasjonen er i dag kort sagt Israel mot resten av verden. FN – de 193 ”forenede nasjoner” – er ikke så samlet som navnet skulle tilsi, og den er sterkt påvirket av de 57 medlemmene i OIC, Organisation of islamic Cooperation. Et godt eksempel på dette har vi nylig sett ved at et forslag fra OIC i FN om at jødene ikke har noen historisk tilknytning til Jerusalem, ble til en flertallsresolusjon. Dette ble av ”verden” mottatt med øredøvende stillhet, og så godt som hele media verden syntes dette var slik det skulle være. Hvor var den norske kirke, mellomkirkelig råd eller kirkens verdensråd for den saks skyld? Har de ikke lest sin Bibel? En helt annen reaksjon vakte Donald Trumps og USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Alle de 4 foregående presidenter i USA hadde sagt det samme, og flyttingen av USAs ambassade fra Tel Aviv til Jerusalem var vedtatt allerede i 1995! Det mest interessante er imidlertid Israels egen holdning. De vil på en og samme tid ha fred gjennom landavståelser og beholde kontrollen med Judea og Samaria (vestbredden). Det er ikke alle gitt å forstå hvordan slike ønsker skal forenes.

    Teologien er viktig fordi jødenes samling i fedrenes land er knyttet opp til Bibelens løfter. Man kan ikke legge skjul på at det blant norske kristne og fagteologer rår dyp uenighet når det gjelder Israel. Vi husker vel mange svovelpredikanten Ole Hallesby som i harde ordelag refset de som påstod at Israel skulle gjenoppstå slik man hadde tolket Bibelen – han måtte svelge sine ord, og innrømme at han tok grundig feil.. Debatten har avslørt en ting – det dreier seg dypest sett ikke om Israel, men om vår bibelforståelse, og nettopp derfor rommer temaet Israel så stor teologisk sprengkraft. Det er min erfaring og åndelige overbevisning at det er en nøye sammenhang mellom det å ha en levende tro og det å ha en riktig innstilling til Israel.

     

    Erstatningsteologi

    De fleste i vår tid har valgt å forstå Israel ut fra den rolle landet spiller i Midtøsten konflikten. Tanken om at dette folket fremdeles er Guds utvalgte folk, er fjern for de fleste. Det å legge bibelske perspektiver på Midtøsten konflikten, vil bli helt avvist – også av kirkens egne folk. Mange av dagens teologer benekter at Det gamle testamentets mange løfter om land til jødene kan anvendes på de hjemvendte jøder i vår tid. På samme måte vil tanken om en egen utvelgelse av jødefolket og en særskilt velsignelse bli avvist med den begrunnelse at det er noe som hører hjemme i gammeltestamentlig tid. Et av de verktøyer teologene anvender for å begrunne sitt standpunkt er den såkalte ”erstatningsteologi”. Hva er så denne ”erstatningsteologi”? Det ligger i selve ordet at det er noe som skal erstattes. Israel i den gamle pakt skal erstattes med den kristne kirke i den nye pakt. Det er den kristne kirken som er det nye gudsfolket – det nye Israel. Alle løfter som Israel fikk i den gamle pakts tid blir overført til Kirken. Landløftet blir erstattet med Guds rike. Med Guds rike her på jorden menes kirken her på jord og himmelen i evigheten. Løftet om land som Abraham, Isak og Jakob fikk, blir åndeliggjort. Løftene forstås ikke lenger etter sitt historiske innhold, og knyttes ikke lenger til Israel. Det samme skjer med andre sentrale løfter, som ætteløftet og velsignelsen. Israel er ikke lenger Guds folk fordi det er bare de troende i Kristus – altså kirken. Israel er heller ikke lenger bærer av velsignelsen, for det betinger et rett gudsforhold, og det har ikke lenger jødene, men det har kirken. 

    Med andre ord – den kristne kirken har tatt jødenes plass. Den rolle, og den betydning jødefolket hadde i gammeltestamentlig tid er forbi. Jødene har gjennom sin vantro så å si eliminert seg selv som Guds folk. Erstatningsteologien opptrer ikke eksplisitt, men er innarbeidet som en selvsagt forutsetning i de teologiske resonnementer. Dette er også grunnen til at mange kan si at de ikke har hørt om dette. Erstatningsteologien opptrer som regel når fagteologene skal forklare hvordan det forholder seg med løfter, tilsagn og profetier som vi finner i Det gamle testamentet. Blant fagteologer er det vanlig å si at vi med Det nye testamentet er kommet opp på et nytt og høyere nivå i åpenbaringshistorien, som skyver Det gamle testamentet i bakgrunnen. Løftene i Det gamle testamentet kan ikke lenger leses etter sin ordlyd, men må nytolkes. Denne nytolkningen har flere varianter, men felles for dem alle er at løftene åndeliggjøres. Det teologiske hovedresonnementet er som følger: I gammeltestamentlig tid kom Gudsriket til uttrykk i Israelfolkets politiske og religiøse liv. Det hadde en konkret og jordisk presentasjonsform. I den nye pakt derimot gjelder Jesus ord om at ”Mitt rike er ikke av denne verden”. Gudsriket trer nå fram på en åndelig måte, og ikke konkret som tidligere. Kristus regjerer ikke lenger gjennom et konkret folk, men gjennom Ånden, ordet og nådemidlene. Derfor blir alle profetiene oppfylt på en åndelig måte.

    Det mest påfallende ved denne måten å tenke på er at løftenes konkrete historiske side er borte vekk. På samme måte som landet er borte, er også utvelgelsen borte. Israel eksisterer i nytestamentlig tid kun som et folk blant folkene. Det er selvsagt NOE SANT i det disse teologene sier, ellers hadde de ikke fått gjennomslag for sine synspunkter. Vi vet at alle løftene i Det gamle testamentet har en åndelig side, det gjelder også landløftet. Bibelen taler jo om en ny himmel og en ny jord, og om det nye Jerusalem som skal stige ned fra himmelen gjort i stand av Gud selv. Land her i tiden blir i åndelig forstand også land i evigheten. Så langt er det riktig. Men når landløftet i sin materielle og konkrete betydning blir borte, og ikke lenger knyttes til Israel – da har man foretatt et grep som det ikke finnes dekning for i Bibelen. Videre er det riktig å si at vi som kristne har del i Guds velsignelse, og at vi alle er Guds barn. Alle som bekjenner troen tilhører den ætt som Gud har utvalgt. I åndelig forstand er vi alle Abrahams barn, og vi har fått del i de løfter som tidligere bare gjaldt Israel. Men det blir galt når disse frelsesløftene tas fra Israel og utelukkende blir anvendt på kirken. Skulle ikke da jødene lenger ha del i Guds velsignelse? Skulle de ikke lenger være Guds utvalgte ætt? Ja, vi må spørre med Paulus: ”Har Gud forkastet sitt folk?” Vi vet svaret: ”Langt derifra! … Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.” (Rom 11:1-2). At Gud forut kjente sitt folk betyr at Gud fra evighet av har vedkjent seg dette folk og derfor ikke forkastet det. Utvelgelsen står ved lag, sier Paulus. ”for fedrenes skyld, for sine nådegaver og sitt kall angrer ikke Gud på.” Med nådegaver og kall menes blant annet de løfter som dette folket har fått. Dette er som vi ser løfter som Gud ikke går tilbake på. Den pakt som Herren har inngått med fedrene, er en evig pakt med Israel, sier Guds ord – les selv i 1 Krøn 16:17 – ”Han stedfestet pakten som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel.”

    Romerbrevet bekrefter at løftene til Israel i den gamle pakt fremdeles står ved lag etter sin ordlyd. Paulus foretar så vist ingen åndeliggjøring av løftene.

      

    Erstatningsteologiens historiske side

    Erstatningsteologien står ikke alene. En annen fremgangsmåte går under betegnelsen ”historisk-kritisk bibelforskning”. Den har røtter tilbake til opplysningstiden på 1600-tallet, og den har brakt med seg et nytt grunnsyn på Bibelen som Guds ord. Det skjer ved at man ser på Det gamle og nye testamentet som to adskilte skriftsamlinger, der Det nye testamentet har forrang framfor Det gamle. Det gamle testamentet har havnet i skyggen. De beretninger og profetier vi finner der, blir bare å forståsom ”modeller” eller ”bilder” på de hendelser som finner sted i nytestamentlig tid. Den historisk-kritiske bibelforskning må forstås som en rammebetegnelse på en lang rekke forskjellige forskningsteknikker - eksempelvis den litteraturkritiske, den formkritiske og den tradisjons-historiske metode. Men alle forstår at når teologene har gjort seg ferdig med Bibelen, så blir det ikke mye igjen. Enkelte teologer taler om at løftene til Israel i Bibelen gjennomgår en transformasjon, slik at de gradvis får et annet innhold enn det de opprinnelig hadde. Forståelsen av løftene må justeres etter det trinn i åpenbaringshistorien man befinner seg på – dette er teologenes svar på Charles Darwin.

    Til Emmaus-vandrerne sier Jesus i Luk 24: ”Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!” Og så begynner han å utlegge Skriftene for dem: ”Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem ….” Det bemerkelsesverdige her er at Jesus ETTER sin død og oppstandelse fremdeles fremhever Det gamle testamentet. Han sier slett ikke at dette er noe de nå kan legge bak seg ettersom frelsesverket er utført.

    I Bergprekenen sier Jesus (Matt 5:17-18): ”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, …” Dette er en voldsom understrekning av Det gamle testamentets betydning. ”DEN HELE SKRIFT ER INNBLEST AV GUD”, sier Paulus (2 Tim 3:16)

    Erstatningsteologien kom svært tidlig inn i den kristne kirke. Justin Martyr, som levde i det andre århundre, var den første som formaliserte tanken om at kristenfolket hadde erstattet jødefolket som Guds folk. Ifølge Justin hadde jødene for all fremtid tapt sine bibelske rettigheter. Også Ignatius som levde omtrent samtidig med Justin Martyr, understøttet tanken om at kirken var den nye Israel. Ut fra erstatningsteologien kom det et regulært jødehat, og en rekke fremtredende kirkeledere i Oldkirken gikk til nådeløst angrep på jødene. Johannes Chrsostomos (344-407 – en høyt ansett kirkefader kunne si at på grunn av ”Kristusmordet” fantes det ingen soning, ingen ettergivenhet, ingen tilgivelse for jødene. ”Gud hater dere” var ordet fra Chrysotomos. Dette kom til å lyde som et ekko i mange århundrer. Siden har det gått slag i slag opp gjennom kirkens historie. Etter at kirken var blitt anerkjent i Romerriket begynte et systematisk arbeid med å gjøre jødene til annenrangs borgere i samfunnet. I Middelalderen fikk kirken gjennomført påbud om at jødene måtte bære egne kjennetegn på klærne. Kirken gikk også i bresjen for å opprette egne gettoer for jødene og for å stenge dem ute fra alle ledende stillinger i samfunnet. Reformasjonen brakte ingen endring i dette, tvert i mot – under Martin Luther forsterket jødehatet seg. Kirkens teologi har fungert som premissleverandør og moralsk begrunnelse for de overgrep jødefolket har blitt utsatt for opp gjennom historien. Kirkens fordømmelse av jødefolket har åpnet for, og legitimert forfølgelse, også blant ikke-kristne. Hitler siterte Luther i sin kamp for å utrydde jødene, og han la bevist krystallnatten til Luthers fødselsdag. For oss som bekjenner troen er det ganske ufattelig at vi har en kirke som forfølger sine egne åndelig røtter. Enda verre blir dette når forfølgelsen skjer med utgangspunkt i en bestemt bibelforståelse.

    Vi skulle ha trodd at erstatningsteologien på bakgrunn av historiske fatale feil for lengst var avgått ved døden, at kirken hadde gått i seg selv og bekjent sin synd og sine feilgrep. Men det er så langt fra å være tilfelle. Som vist ovenfor lever den i beste velgående ved våre akademiske læresteder. Den har til og med fått ny næring av den pågående Midtøsten konflikten. For her engasjerer kirken seg – ikke for å forsvare jødene, men jødenes fiender. Spranget fra Hans Nielsen Hauge til vår egen tid er ikke stort. På 17-1800 tallet ble bibeltro kristne utfordret av rasjonalismen. I dag blir vi utfordret av en bibeloppløsende teologi. På samme måte som Hans Nielsen Hauge ikke ble tålt, blir bibeltro kristne i dag heller ikke tålt. Vi havner heldigvis ikke i fengsel, men vi havner definitivt utenfor det gode selskap.