Paulus

  •   

    Innledning

    I dette studium skal vi se på Paulus´ egen "signatur" i sine brev:

    "Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus."- Rom 1,7

    Dette er den hilsen apostelen, Paulus, vanligvis bruker i brevene sine. Og vi skal nå se litt

    på dette vers og spesielt ta for oss ordene, nåde og fred.

     

    Guds Nåde

    For å si det enkelt betyr nådeat Gud har elsket oss uten grunn i oss selv, for Jesu skyld.

    I Guds nåde finner vi den uforskyldte barmhjertighet Guds hjerte er fullt av, som fører med seg vennskap og kjærlighet til dem som er i Kristus. For det andre bærer ordet nåde i seg alt det gode som Gud gir de troendes hjerter når han gir dem Den Hellige Ånd, som opplyser deres forstand og helliger deres sinn og gjerninger.

     

    Nåden er en kilde til helliggjørelse

    Fra nådens kilde flyter alt som virker til liv og gudfryktighet. La oss lese fra Paulus´ brev til Titus:

    "For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve edruelig* og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet, han som ga seg selv for oss for å løse oss ut fra all lovløshet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger." - Titus 2,11-14

    *Edruelig,sofronos. Fra sozo, "å frelse, og fren, "sinnet". Ordet er et adverb som betyr å handle på en ansvarlig måte, fornuftig, sindig, klokt, ha selvkontroll og være i full besittelse av alle mentale og fysiske evner.

    Legg merke til i første setning (Titus 2,11) at nåden frelser ikke ved å bare være åpenbart, men den er åpenbart for alle, slik at den som gir troens respons finner frelse. For videre leser vi at nåden i seg selv opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve edruelig* og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.

    Ordet opptukter, er på gresk "paideuó" og blir brukt i forbindelse med å oppdra barn. Direkte har ordet betydningen å tukte, instruere, lære og undervise. "Paideuó" stammer fra det greske ordet "Pais" som betyr; å oppdra et barn, eller utdanne ved disiplin (underforstått; ved tukt), tukte, instruere, undervise, lære.

    Med dette forstår vi at vi ikke bør forakte Herrens tukt og være utålmodig når han refser oss (Ord. 3,11-12). For den Herren elsker, den tukter han(Heb 12,6a). Og han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet (Heb 12,10).

    Ser du at Paulus her sier at nåden ikke er begrenset til bare tilgivelse? Den er også grunnlaget og kjernen i den helliggjørende veksten. Guds nåde gjør altså langt mer enn å tilgi, den oppdrar, underviser, lærer, utdanner og skaper da vekst i den troenes liv.

    Når Den Hellige Ånd skaper handlinger som er gode gjerninger og frukter i våre liv, er alt av nåde. Ingen av oss har evne til åndelig vekst i oss selv. Denne veksten er sentralt knyttet til helliggjørelse og seier over synd i Guds kraft, når vi fristes. En slik livsendring er av nåde og begrenser ikke på noen måte nåden som tilgir oss når vi faller.

    Apostelen oppsummerer en hel rekke av Åndens frukter: "Kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet" (Gal 5:22). Alt dette får vi gjennom dette ordet nåde.

     

    Kristus er vår helliggjørelse

    Når vi da vet at Kristus er gitt oss av nåde på grunn av Gud elsket verden, da kan vi se av 1. Kor. 1,30 at Kristus Jesus er for oss blitt visdom fra Gud, rettferdighet, og helliggjørelse og forløsning.

    "For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." - 1. Kor. 1,30

    Man kan si det slik at Kristus har benådet oss med nåde i det han sonet vår straff på korset. For nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus(Joh 1,17).

    Jesus er kilden til alt! Alt er skapt ved Ham og til Ham (Kolosserne 1,16). I Jesus har vi alt.

     

    Alt er av nåde

    - Det er av nåde Gud søker oss opp når vi går vår egen vei. 


    - Det er av nåde han påvirker oss slik at vi blir bevisst vår elendighet. 


    - Det er av nåde hans Ånd skaper i oss anger over vår synd. 


    - Det er av nåde han gir oss lengsel etter renhet. 


    - Det er av nåde og kjærlighet han driver oss til å søke tilgivelse. 


    - Det er av nåde vi blir frelst og omvendt. 


    - Det er av nåde vi blir bevart i et frelsende forhold. 


    - Det er av nåde vi kan vinne seier over synd når Ånden får prege våre sinn. 


    - Det er av nåde åndens frukter og Guds bilde kommer til syne i den troende. 


    - Det er av nåde vi en dag får bli med Jesus hjem.

    "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." - Efeserne 2,8

     

    Guds fred

    Fredvar det neste i apostelens ønske for dem. Ordet fredhar en betydning som går på et begrenset "indre" område. Men også en betydning som står for et mer omfattende område.

    Ser vi på det begrensede, konkrete området som gjelder vårt forhold til Gud, betyr det først og fremst at fiendskapet er opphevet, at forlikelsen er skjedd ved Jesus Kristus (Rom 5,11). For det andre er dette åpenbart for hjertet vårt, så vi har samvittighetens fred i sjelen, og et fortrolig forhold til Gud. Dette er den fred som har nærmest sammenheng med nåde, som apostelen også taler om i Rom 5:1 hvor han sier: "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus."

    Men i sin mer omfattende betydning av freden har vi også all den hjertelige trygghet og lykke som følger med dette gode forholdet til Gud. Derfor, sier apostelen, roser vi oss ikke bare av håp om Guds herlighet, med bakgrunn i nåden, men vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at når det gjelder oss som er frelst, så må til og med trengselen tjene til alt mulig godt. Ja, han sier til slutt, "vi roser oss også av Gud" (Rom 5). Vi roser oss av Gud, over at nå er han vår Far, og da må vi nødvendigvis ha alt godt, for "Er Gud for oss, hvem er da imot oss?" (Rom 8:31). Tenk, Gud, "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Rom 8:32).

     

    En stor og salig fred

    Alt dette ligger i ordet fred. Og tenk: Når Gud har gjort det nådeverket i et menneske at han har åpnet de åndelige sanser, slik at det ser hva det vil si at himmelens og jordens Herre er en venn, - og det på en slik måte at ingen ting av all den synd som ennå bor i kjødet i dette mennesket på noen som helst måte kan rokke ved dette forholdet! - da må det jo bli en stor og salig fred. Når vi i tillegg får øynene opp for den sannhet at ikke et hår kan falle av mitt hode, uten at vår himmelske, kjærlige Far vet det, at det ikke finnes noe vondt hvor han ikke kan hjelpe, så snart det behager ham, og at han nå ikke kan la noe som helst vondt ramme meg - uten at det er noe som er helt nødvendig for meg - ! Jo, sannelig, dette gir en stor og salig fred.

     

    Fred fra Gud - ikke fred fra verden

    En ting å legge merke til er at denne freden heter med rette "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus", slik apostelen uttrykker det her. Dette skal vi forstå slik at freden ikke bare er en gave som Gud gir oss. Det betyr også at Gud selv, hans vennskap og hans makt, er selve freden. Han sier ikke: fred fra verden, for Kristus sier tvert imot: "I verden har dere trengsel"(Joh 16,33), og: "verden hater dere" (Joh 15,19), osv.  Han sier heller ikke: fred fra kjødet, for "kjødet begjærer imot Ånden" (Gal 5,17). Han sier ikke: fred fra djevelen, for "djevelen er steget ned til dere i stor vrede" sier Johannes (Åp 12:12). Han sier heller ikke: fred på grunn av gode livsvilkår, fred fra gode venner, fred på grunn av et godt rykte, god helse osv. Nei, fordi alt dette gir en ustadig fred. Men han sier: "fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus".

    Det vil si at han ønsker oss en guddommelig og himmelsk fred, slik Kristus også uttrykker det: "Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere" (Joh 14:27). Den fred verden gir, består i at det onde som vi opplever i legemet, eller omkring oss, og som uroer oss, blir tatt bort. På samme måte som når en fiende har inntatt en by, da er det ufred, men fred igjen når fienden er borte. Slik er der også ufred når fattigdom eller sykdom tynger deg. Men når problemene er borte, da har du på nytt fred. Likeså når onde tunger angriper deg med løgn og baksnakkelse, da har du ufred. Men når baktalelsen opphører, da har du igjen fred. Slik svinger verdens fred.

     

    Selv i stormens hete har du fred i hjertet

    Men Guds fred består i at selv om alt dette utvendige vonde ennå driver på og anklager deg, så har du fremdeles fred i hjertet, bare fordi Gud er din venn, at Gud er allmektig, at han hører dine bønner, teller dine tårer og kan når han vil, på et øyeblikk stille stormen, og på nytt gi deg hvile.

    Guds fred består i at selv mens ditt kjød ennå er nedtynget av synd, og djevelen anklager samvittighet din, så vet du fremdeles at Kristus med sin rettferdighet og nåde veier mye mer enn alt dette, og at han er din sterke forsvarer hos Faderen. Guds fred består i at selv om alt vondt i verden kan plage deg, enten det er sykdom, fattigdom, frykt, forkastelse, baktalelse osv, så vet du likevel at Gud og hans vennskap er tusen ganger større enn alt dette, og at han snart skal komme og hente deg fra denne jord til seg i himmelen. Der skal du i all evighet være fri fra alt vondt, være trygg og salig med Gud og de hellige.

    Dette er Guds fred. Men denne freden kommer fra nåden i hjertet. Derfor kan den øke og minke. Hele vårt liv som kristen hviler på nåden og freden i hjertet. Da forstår vi hvor stor betydning det har, ikke bare å ønske hverandre nådeog fred, men også flittig å ta vare på dette.

     

    Voks i nåde og fred!

    "Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!" - 2. Peter 3,18a

    Jo mer vi kjenner Gud og vår Herre Jesus Kristus, desto mer nåde og fred får vi i hjertet. Vokser vi i nåden, vokser vi i freden. Vi finner fred i den nåden Gud har elsket oss i det han gav sin Enbårne sønn, Jesus Kristus, til å sone den straffen vi skulle ha, helt uforskyld, som en gave, helt gratis.

    Om vi da vokser i kunnskapen om Gud og Jesus. Hvor meget større synes ikke nåden å være jo større du ser din Frelser? Hvor meget mer synes ikke freden å innta ditt hjerte når du innser at du er fri!? Jeg vil da formane deg, voks i nåde og fred ved å tilbringe tid ved Bibelen og i bønn.

    "Nåde og fred bli dere til del i rikt mål gjennom kunnskapen om Gud og Jesus, vår Herre."- 2. Peter 1,2

     

    Troen har vi på grunn av nåden

    Helt til slutt skal vi ta med oss et lite studium på dette vers fra brevet til Romerne.

    "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus."

    - Rom 5,1

    Hva er det vi leser her da? Da vi nå er rettferdiggjort av tro. Dette henspeiler jo nettopp på nåden. For Gud, i sin kjærlighet, har gitt oss Sønnen, Jesus Kristus, til vår rettferdiggjørelse, ved nåden. Uten den er det ikke tro. For Jesus er troens opphavsmann (Heb 12,2) og: "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Heb 11,1). "For i håpet er vi frelst"(Rom 8,24). Han er håpet og troen! Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus(Joh 1,17). På samme måte kom håpet og troen ved Jesus Kritus.

    "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette." - Ord. 3,5f

     

  •  
     
     
    INNLEDNING
     
     
     
    "Tungen har makt over død og liv, og hver den som bruker den, skal ete dens frukt" (Ordspråkene 18:21)
     
    Bibelen lærer oss at vi skal være varsom og forsiktig med våre ord. De ord vi taler kan nemlig forandre våre omgivelser. Ja, de kan rett og slett snu opp/ned på våre situasjoner! Vi leser her at tungen, dvs våre ord, har makt over død og liv.
     
    Det dette taler om, er at vi kan bruke våre ord til å spre negative utsagn, baktalelse, onde rykter, sladder, forbannelser og hat. Dersom vi gjør dette, vil våre ord skape det vi sier.
     
    "Har du latt deg binde ved din munns ord, har du latt deg fange ved din munns ord."(Ordspråkene 6:2)
     
    Også mange kristne ligger under for negative ting, ganske enkelt fordi vi bekjenner ting som er negative. Mange er bundet av fordømmelse, sykdom, frykt, fattigdom eller sitter fast i synder de ikke klarer å beseire. De opplever ikke et liv i frihet og seier, rett og slett fordi de bekjenner ting som er feil!
     
    Om du f.eks. skulle si følgende: "Ja, nå har denne influensaen kommet til bygda vår også. Det er så mange som har fått den, så jeg får den nok helt sikkert!"
     
    Hva tror du vil skje? Du får helt sikkert influensaen! Hvorfor? Jo, fordi din bekjennelse er som en åpen låvedør for sykdom og angrep fra djevelen inn i ditt liv!
     
    "Glede i hjerte gir god helse, men mismot tærer på marg og ben." (Ordspråkene 17:22)
     
    Det er ikke bare negative ord som gir sin frukt. Også positive ord gjør det samme! Derfor kan vi legge vinn på å tale positivt, velsigne, oppmuntre og tale ord av tro! Gjør vi dette, vil vår positive bekjennelse begynne å bære  frukt i våre omgivelser.
     
    Det er nemlig slik at Ord fyllt av tro gir deg seier, mens ord fylt av frykt og tvil, vil beseire deg!
     
    Bibelen gir oss flere eksempler på hvordan ord kan snu opp/ned på situasjoner. Vi skal se på noen av dem. Men vi tar utgangspunkt i et skrifsted i Jobs bok.
     
    "Når det fører nedover, skal du si: Oppover! Han skal frelse den som slår sitt øye ned." (Job 22:29)
     
     
     
    1. JOB
     
     
    "I landet Us var det en mann som hette Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde. Han fikk syv sønner og tre døtre, og han eide syv tusen får og tre tusen kameler og fem hundre par okser og fem hundre aseninner. Han hadde en stor mengde tjenere, for han var mektigere enn alle Østens barn. Hans sønner pleide å holde gjestebud på hver sin dag i hver sitt hus, og de sendte da bud til sine tre søstre og innbød dem til å ete og drikke sammen med dem. Og så ofte en omgang av disse gjestebud var til ende, sendte Job bud etter dem og helliget dem; han stod tidlig op om morgenen og ofret brennoffer, ett for hver av dem; for Job sa: Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte. Slik gjorde Job alltid.

     

    Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg frem for Herren, og blandt dem kom også Satan. Og Herren sa til Satan: Hvor kommer du fra? Satan svarte Herren: Jeg har faret og flakket omkring på jorden. Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som han - en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde. Men Satan svarte Herren: Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke hegnet om ham og om hans hus og om alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerning har du velsignet, og hans buskap har bredt seg vidt utover i landet. Men rekk bare ut din hånd og rør ved alt som hans er! Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt. Da sa Herren til Satan: Se, alt som hans er, er i din hånd; men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd. Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn.

     

    Så hendte det en dag mens hans sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus, da kom det et bud til Job og sa: Oksene pløide, og aseninnene beitet tett ved; da kom sabeerne over dem og tok dem, og tjenerne hogg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Guds ild fór ned fra himmelen og rammet småfeet og gjeterne og brente dem opp, bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Kaldeerne delte seg i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og tjenerne hogg de ned med sverdet, og bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Mens han ennå talte, kom en annen og sa: Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brors hus; da kom det med ett en sterk storm fra den andre siden i ørkenen og støtte mot alle fire hjørner av huset, så det falt sammen over de unge folk, og de omkom, og bare jeg alene slapp unna, så jeg kunne melde deg det. Da reiste Job seg og sønderrev sin kappe og klipte håret av sitt hode og kastet seg ned på jorden og tilba og sa: Naken kom jeg av min mors liv, og naken skal jeg vende dit tilbake. Herren gav, og Herren tok; Herrens navn være lovet! Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham." (Job kapittel 1)

     

    Her førte det virkelig nedover for Job. Fra å være en velsignet mann, ble alt røvet fra ham og hans liv var bare elendighet og ulykke! Til slutt sto han helt ribbet tilbake. 
     
    Mange kristne har tatt til seg historien om Job, og når vanskeligheter og motgang har kommet i livet, så har man bare resignert og sagt: "Jaja, jeg er vel som Job jeg da. Det er vel mitt lodd i livet."
     
    Men det er viktig at vi leser hele Jobs bok. For denne prøvelsen varte bare omlag et år!
     
    Leser vi slutten av boken, ser vi at etter Job sluttet å bebreide Gud for den ulykke som hadde rammet ham, gikk det bra med ham - og han ble mer velsignet enn noen gang! Deretter levde han i Guds velsignelse i 140 år! 
     
    "Da svarte Job Herren og sa: Jeg vet at du kan alt, og at ingen tanke er umulig å utføre for deg. Hvem er den som vil formørke ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: Jeg har talt om det jeg ikke forsto, om det som var for underlig for meg, og som jeg ikke skjønte. Men hør nå, så vil jeg tale! Jeg vil spørre deg, og du skal lære meg. Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg; men nå har mitt øye sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske.
     

    Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: Min vrede er optendt mot deg og dine to venner; for dere har ikke talt rett om meg, som min tjener Job. Ta derfor syv okser og syv værer og gå til min tjener Job og ofre dem som brennoffer for dere! Og min tjener Job skal be for dere; bare ham vil jeg bønnhøre, så jeg ikke gjør med dere etter deres uforstand; for dere har ikke talt rett om meg, slik som min tjener Job. Så gikk Elifas fra Teman og Bildad fra Suah og Sofar fra Na'ama og gjorde som Herren hadde talt til dem; og Herren bønnhørte Job.

     

    Og Herren gjorde ende på Jobs ulykke, da han ba for sine venner; og Herren økte alt det Job hadde eid, til det dobbelte. Og alle hans brødre kom til ham, og alle hans søstre og alle som hadde kjent ham før, og de åt med ham i hans hus og viste ham medynk og trøstet ham for all den ulykke Herren hadde latt komme over ham; og de ga ham hver en kesitte og hver en gullring. Og Herren velsignet Jobs siste dager mere enn hans første, og han fikk fjorten tusen får og seks tusen kameler og tusen par okser og tusen aseninner. Og han fikk syv sønner og tre døtre. Den ene datter kalte han Jemima, den annen Kesia og den tredje Keren-Happuk. Så fagre kvinner som Jobs døtre fantes ikke i hele landet; og deres far gav dem arv blandt deres brødre. Deretter levde Job hundre og førti år, og han så sine barn og barnebarn i fjerde ledd. Og Job døde, gammel og mett av dager." (Job kapittel 42)

     

    Med en gang Job omvendte seg og trakk tilbake det han hadde talt i uforstand, endte hans ulykke! 

    Det er viktig å vite hva som kommer fra Gud og hva som kommer fra djevelen!

     

    "Tyven kommer bare for å stjele, myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod." (Johannes 10:10)

     

    Situasjonen snudde da Job sa: OPPOVER!

      

     

     

    2. ABRAHAM

     
     
     
    Vi kjenner jo til historien om Abraham. Gud kom til ham og ga ham løfte om at han skulle bli far til mange folkeslag og at konger skulle utgå fra ham. Men han var jo en gammel mann, og hans kone Sara var også så gammel at hennes morsliv forlengst var utdødd.
     
    Omstendighetene var såmenn ikke lyse for Abraham. Han skulle bli far, men årene gikk uten at løftet ble oppfylt.
     
    Likevel så tvilte ikke Abraham på Guds løfte! Han tok vare på det, bekjente det og ble sterk i sin tro!
     
    "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det skulle være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er jo vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
     
    Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet." (Romerne 4:16-22)
     
    Da det førte nedover og omstendighetene ble verre og verre, bekjente Abraham Guds løfte.  Han sa: OPPOVER! 
     
     
     
    3. JONAS
     
     
     
    Jonas hadde vært ulydig mot Herren. Gud hadde bedt ham gå til Ninive og forkynne Herrens Ord til folket der i byen. Men Jonas ville ikke, og flyktet dermed fra Herren. Han kommer seg ombord på en båt, men blir etterhvert kastet på sjøen. Deretter kommer en stor fisk og sluker ham!

    (Alt dette kan du lese i første kapittel i Jonas bok)
     
    Dette kan trygt kalles for en gedigen nedtur!!
     
    Men der i fiskens buk skjer det noe med Jonas. Han omvender seg, roper til Gud og sier OPPOVER!
     
    "Herren sendte en stor fisk for å sluke Jonas, og Jonas var i buken på fisken i tre dager og tre netter. Jonas ba til Herren sin Gud fra fiskebuken. Han sa:

              Jeg kalte på Herren i min nød,
              og han svarte meg.
              Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp,
              og du hørte meg.
              Du kastet meg i dypet
              midt ute på havet,
              strømmen omga meg.
              Alle dine brenninger og bølger
              slo over meg.

              Jeg tenkte:
              Jeg er drevet bort fra dine øyne.
              Skal jeg aldri mer få løfte blikket
              mot ditt hellige tempel?
              Vannet lukket seg om strupen,
              dypet omringet meg,
              sivet viklet seg rundt hodet.
              Jeg sank ned til foten av fjellene.
              Bommene på jordens porter
              slo igjen bak meg for alltid.

              Men du, Herre, min Gud,
              førte meg levende opp av graven.
              Da livet mitt ebbet ut,
              husket jeg på Herren,
              og bønnen min nådde til deg,
              til ditt hellige tempel.
              De som holder seg til vind og tomhet,
              har sviktet sin kjærlighet.
              Men jeg vil ofre til deg med takkesang.
              Det jeg har lovet, vil jeg holde.
              Frelsen kommer fra Herren.
    Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på tørt land."
     (Jona kapittel 2)
     
     Legg merke til at Jonas satt fortsatt inne i fiskens buk da han sa "Men du, min Herre og min Gud, førte meg levende opp av graven." Han satt fortsatt inne i fiskens buk da han proklamerte at Gud hadde hørt hans rop.
     
    Når det førte nedover, sa Jonas OPPOVER!
     
    Det er sli vi må handle når vi er i situasjoner der alt ser svart ut. Jeg vet ikke hvordan det er med deg som leser dette. Kanskje du er midt oppe i ditt livs hardeste trengsel og kamp? Begynn da der "i fiskens buk" og si oppover! Bekjenn Guds løfter! Ord fyllt av tro gir deg seier!
     
     
     
    4. PAULUS OG SILAS
     
     
     
    Paulus og Silas kom i store vanskeligheter i Filippi. Etter å ha drevet en spådomsånd ut av en kvinne som fulgte etter dem i flere dager, ble det et voldsomt oppstyr. Det hele endte med at Paulus og Silas ble satt i fengsel for sin forkynnelse og virksomhet. De ble satt i det innerste fangehullet. Her var det både mørkt og kaldt, og man må regne med at der var rotter og krypdyr der også. Virkelig et ufyselig sted! Omstendighetene førte virkelig nedover!
     
    Men hva gjorde Paulus og Silas i denne situasjonen?
     
    "De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken. Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt. Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus. I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud." (Ap gjerninger 16:20-34)
     
    Istedet for å sukke og klage, holdt de bønn og sang lovsanger til Gud!
     
    Det er virkelig det samme som å si OPPOVER når det fører nedover!
     
    Denne tonen snudde opp/ned på hele situasjonen, og det endte med vekkelse, frelse og dåpsmøte! Pris derfor Gud under alle forhold! Vi priser Ham ikke på grunn av våre omstendigheter, men på tross av dem!
     
    Tenk om Paulus og Silas hadde latt mismot og frykt få råde? Silas kunne jo virkelig gitt seg til å skjenne på Paulus og si: "Her ser du hva du har ført oss oppi. Kunne du ikke la den kvinnen i fred? Alltid skal du føre oss opp i bråk og stridigheter!" Og så hadde krangelen, bitterheten og mismotet vært i full gang.

    Men nei! Disse menn visste hvem de trodde på! Og de visste også hvilken makt som ligger i bønn, lovsang og Ordets bekjennelse!
     
     
     
    5. DEN BORTKOMNE SØNNEN
     
     
     
    Jesus fortalte en lignelse om en ung mann som var lei av å være hjemme hos sin far. Han ber derfor faren gi ham den del av arven som tihører ham, og begir seg så av sted for å "leve livet der ute". Men det viser seg at det går slett ikke så bra for denne unge mannen.
     
    "Jesus sa: «En mann hadde to sønner. Den yngste sa til faren: ‘Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.’ Han skiftet da sin eiendom mellom dem. Ikke mange dager etter solgte den yngste sønnen alt sitt og dro til et land langt borte. Der sløste han bort formuen sin i et vilt liv. Men da han hadde satt alt over styr, kom det en svær hungersnød over landet, og han begynte å lide nød. Da gikk han og søkte tilhold hos en av innbyggerne der i landet, og mannen sendte ham ut på markene sine for å passe grisene. Han ønsket bare å få mette seg med de belgfruktene som grisene åt, og ingen ga ham noe. Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’Dermed brøt han opp og dro hjem til faren. Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham, og han fikk inderlig medfølelse med ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham. Sønnen sa: ‘Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din.’ Men faren sa til tjenerne sine: ‘Skynd dere! Finn fram de fineste klærne og ta dem på ham, gi ham ring på fingeren og sko på føttene. Og hent gjøkalven og slakt den, så vil vi spise og holde fest. For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.’ Og så begynte festen og gleden." (Lukas 15:11-24)
     
    Denne sønnen hadde dratt hjemmefra, for å oppleve hva verden hadde å by på. Men denne reisen endte opp i ren elendighet for gutten. Han mistet alt han hadde og endte opp i grisebingen.
     
    Men der skjedde det noe med ham. Noe inne i han våknet, og han begynte å si: OPPOVER!
     
    Han vender om og drar hjem til sin far. Og det blir til hans livs største fest og velsignelse. Det blir hans frelse!
  • 1. Bakgrunn:

    Født i Tarsus i Kilikia (Apg 22,3). Av Benjamins stamme (Fil 3,5)

    2. Opplæring:

    Lærte teltmakerkunsten (18,3). Var Gamaliels elev (Apg 22,3)

    3. Tidlig tro:

    Hebreer og fariseer (Fil 3,5). Forfulgte de kristne (Apg 8,1-3; Fil 3,6)

    4. Frelse:

    Møtte den oppstandne Kristus på veien til Damaskus (Apg 9,1-8). Mottok Den Hellige Ånds fylde i gaten som ble kalt Den Rette (Apg 9,17).

    5. Kalt til tjeneste:

    Den Hellige Ånd befalte menigheten i Antiokia å sende Paulus ut til sin misjonsgjerning (Apg 13,1-3). Brakte evangeliet til hedningene (Gal 2,7-10).

    6. Begivenheter:

    Talte på vegne av menigheten i Antiokia under apostelmøtet i Jerusalem (Apg 15,1-4.12) Kontrovers med Peter (Gal 2,11-21). Uenighet med Barnabas angående Johannes Markus (Apg 15,36-41).

    7. Gjerninger:

    Tre lenge misjonsreiser (Apg 13-20). Grunnla mange menigheter i Lilleasia, Hellas, og muligens Spania (Rom 15,24.28). Skrev brev til mange menigheter og ulike enkeltpersoner. Hans brev utgjør en fjerdedel av vårt Nytestamente.

    8. Slutten av livet:

    Sendt til Rom etter å ha blitt arrestert i Jerusalem (Apg 21,27; 28,16-31). Ifølge kristen tradisjon ble han løslatt fra fengselet og fortsatte sin virksomhet i sitt misjonsarbeid; ble arrestert igjen og fengslet i Rom, og halshugd utenfor 
     
  • Saulus som i de første kapitler i apostlenes gjerninger, forfølger de første troende på Jeshua og dømmer med troende til å steine dem til døde. Han fremstår som en innbitt undersått som vil gjøre sin religiøse elite til lags med sine handlinger. Apostlenes gjerninger 22: 19Da sa jeg: Herre, de vet selv at jeg rundt om i synagogene fengslet og pisket dem som trodde på deg. 20Og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, sto jeg også der og samtykte i drapet på ham, og tok vare på klærne til dem som slo ham i hjel.
     

    Paulus blir den mest markante og opprivende apostelen av dem alle. Han får åpenbaringer som utfordrer rabbinsk jødedom og skaper i noen tilfeller ulegelig sår mellom jødedommen og dets yngre bror kristendom. Dessverre har Paulus sin teologi blitt brukt som en brekkstang for dispensasjonalismen for å forklare at Paulus opprettet et nytt evangelium som stod i strid med Jesu ord i de fire evangeliene. Dette er den kristendomsforståelse som skaper flest misforståelser og diskusjoner mellom kristne i dag. I dag kamuflerer denne forkynnelsen seg under nådeforkynnelse, antijudaisme, eller som ett nytt Pauli evangelium som er i strid med Jesu evangelium og dermed gitt kun for de jødekristne.

     

    For å kunne forstå Paulus sin teologi trenger vi også å vite hvem rabbineren Paulus var før møte med Jesus på vei til Damaskus. Det nye testamentet forteller imidlertid ikke alt for meget om hvem Paulus var før den dramatiske omvendelsen. Tradisjonen vil ha det til at han forfedre kom fra Galilea. Årsaken til at de utvandret til Tarsus i Kilikia er uvisst. Uansett her vokser jøden Saulus opp (Ap.gj. 22,3). Han er også en ektefødt og stolt hebreer, omskåret på den åttende dag, tilhørende Benjamin stamme. Apostlenes gjerninger 23,6 forteller også at han i en stolt tradisjon av fariseerer velger å følge sin far og forfedres lærevei.

     

    Detaljen i Filliperbrevet at han er en hebreer født av en hebreer forteller også at han ikke var blitt oppslukt av den gresktalende delen av jødedommen utenfor Judea. Stoltheten i hans menneskelige arv skjules heller ikke når Paulus legger vekt på at han innehar romersk statsborgerskap, som var en rett en kunne betale for å få. Han var ingen hvem som helst. Etter Paulus sin omvendelse ser man også at hans stolthet ikke lå i en hellenistisk oppfatning av livet, men i den jødiske forståelsen. Han diskuterer livlig med både epikureiske og stoiske filosofer på Areapagos. Hans artikulering var heller ikke blitt polert med veltalenhet og gode filosofiske argumenter fra de greske tanker. Han viser i Korinterbrevet en lett forakt for den menneskelige visdom som ligger den greske filosofien. Denne holdningen har han nok ervervet seg gjennom hjemmet og den senere fariseiske skolen til Gamaliel.

     

    Paulus ønsket å leve ut den fariseiske grunntanken om å tjene Jehova og sørge for at alle andre gjorde det samme. Hans gudsfrykt var virkelig en frykt for å ikke å tjene Gud på den riktige måten. Til og med de nyomvendte av den såkalte Veien trengte å innordne seg den fariseiske oppfatningen av Torah. Paulus hadde trolig allerede i sitt fariseiske liv en opplevelse av et kall for at folkene skulle erfare Herren gjennom Torah og ett rett liv.

     

    Paulus ser derimot ikke ut til å følge Hillels linje i sin forkynnelse med å vende det andre kinnet til og velsigne dem som forfølger deg, men han satser på ett kort. Saulus ønsker å være flinkeste elev i klassen. Han ønsker å gjøre de mennesker som han tror vil føre til korteste vei i karriere stigen til lags i det han dømmer de troende til en grusom død. Paulus ser ikke ut til å ønske noe direkte blodskyld over sitt eget hode når vi får høre hans eget vitnesbyrd i Apostlenes gjerninger 22:3-5

     

    "Jeg er jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen. Ved Gamaliels føtter ble jeg opplært etter de strenge kravene i den lov som vi har fra fedrene. Og jeg var nidkjær for Gud, som dere alle er i dag. Denne Veien forfulgte jeg til døden, og jeg bandt og kastet i fengsel både menn og kvinner. Det kan både ypperstepresten og hele eldsterådet bevitne. Av dem fikk jeg også brev med til brødrene i Damaskus, og jeg reiste dit for å føre dem som var der, i lenker til Jerusalem, for at de skulle bli straffet."

     

    Paulus så derfor ut til å havne mellom barken og veden når omvendelsen er ett faktum. Han kan ikke lengre fullføre sitt «plettfrie» liv og han en vandel som behaget den fariseiske gudsdyrkelsen. Ei kunne han smelte sammen de jødiske tradisjoner med sin nyervervede kallelse fra Apostlenes gjerninger: Men han (Jesus) sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.

     

    Paulus måtte søke Gud for å finne den riktige veien for sitt fremtidige liv. Men så plutselig midt i all forfølgelse og nidkjærhet for Torah som Paulus tjener Gud gjennom blir han kastet av hesten og forblindet som i en himmelsk intervensjon.

     

    "Men da jeg var på veien og nærmet meg Damaskus, da strålte plutselig ved middagstider et sterkt lys fra himmelen om meg. Og jeg falt til jorden og hørte en røst som sa til meg: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Jeg svarte: Hvem er du, Herre? Og han sa til meg: Jeg er Jesus fra Nasaret, han som du forfølger. De som var med meg, så lyset, men røsten av ham som talte til meg, hørte de ikke. Jeg sa da: Hva skal jeg gjøre, Herre? Og Herren sa til meg: Reis deg opp og gå inn i Damaskus! Der skal det bli talt til deg om alt det du er bestemt til å gjøre. På grunn av glansen av dette lyset kunne jeg ikke se. De som var med meg, leide meg da ved hånden, og jeg kom inn til Damaskus. Og en mann ved navn Ananias, en gudfryktig mann etter loven, som hadde godt vitnesbyrd av alle jødene som bodde der, kom til meg, stilte seg foran meg og sa: Saul, bror, se opp! Og i samme stund fikk jeg synet igjen og så opp på ham. Han sa til meg: Våre fedres Gud har utvalgt deg til å kjenne hans vilje og til å se Den Rettferdige og høre røsten av hans munn. For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og la deg døpe og få dine synder vasket bort, idet du påkaller hans navn! Da jeg så var vendt tilbake til Jerusalem og ba i templet, skjedde det meg at jeg kom i en henrykkelse. Jeg så ham, og han sa til meg: Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg." (Ap gjerninger 22:6-18)

     

    En ting som Paulus definitivt ikke forkaster fra sin tidligere tradisjon og lære er sin opposisjon til de hellenistiske strømninger. Paulus sin lære var basert på den samme tro på jødiske enhet mot de hellenistiske kreftene som ønsket å radere ut troen på monoteismen. Her stod Paulus på samme linje som de øvrige jødiske og senere jødekristne medbrødre.

     

    Men i møtet med Jesus utvides misjonen til å innlemme alle folkeslag. Paulus kjenner sin jødiske historie: Gud har innlemmet de hedenske folkeslag til gudsriket. Han forstår plutselig at denne åpenbaringen må intensiveres.

    Paulus hoved oppgave blir å finne en teologisk plattform for å kunne foredle evangeliet slik at de hedenske folkeslag utenfor Israel også lett kunne gripe dette nådes evangelium. Opposisjonen til Paulus ligger ikke først og fremst i å avslutte Torah sin påvirkning på livet, men å innlemme hedningene i Kristus.

     

    Paulus primære oppgave er som han selv sier det i Galaterbrevet 2:7-8

     

    "Tvert imot: De så at jeg var blitt betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne, likesom Peter for de omskårne. For han som ga Peter kraft til aposteltjeneste blant de omskårne, han ga også meg kraft til det blant hedningene."

     

    Paulus med sin nidkjære bakgrunn hadde ingen planer om å svikte det kall som han fikk på veien til Damaskus. Men han skjønner tidlig at det budskapet som han kommer til å presentere for hedningene vil være ett tveegget sverd og også ramme de troende av jødisk herkomst.

     

    I Galaterbrevet 4:21-26 får vi innblikk i Paulus sin streben etter å få menigheten til å fatte hvordan de skulle forstå loven i forhold til Kristus.

     

    "Si meg, dere som vil være under loven: Hører dere ikke loven? Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinnen. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnens sønn ble født på grunn av løftet. I dette ligger en dypere mening. For disse kvinnene er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder barn til trelldom. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor."

     

    Retorisk er jo dette å tråkke i salaten i forhold til rabbinsk jødedom. Å sammenligne Torah med Hagar og ikke matriarken Sarah fornærmer jødisk teologi. Å forstå kristendommen i sitt jødiske lys er ikke å legge ned alle stridigheter, men å se sammenhengen. Vi som kristne må også orke å forholde oss til jøder med forskjellige oppfatninger og vis versa. Paulus får i sin omvendelse en dobbel forståelse av det skrevne ordet. Han opplever at Jesus legger til rette en forståelse av at Loven fra Sinai ikke oppfyller nåden, men ser at Jesus med verket i Jerusalem som vår virkelige matriark.

     

    Paulus har sterkt behov for å avgrense jødedommens sermonielle krefter for å kunne stå oppreist i sin forkynnelse for hedningene. Derfor tar Paulus tak i Abraham og setter de kristne i samme situasjon som ham. Abraham troens far. Situasjonen før Dekalogen (de 10 bud) er for Paulus situasjonen for hedningene i Paulus sin menighet. Abraham ble jo rettferdiggjort utelukket gjennom troen. Nå skjer det samme gjennom troen på Kristus. På grunn av at den rabbinske jødedommen fra ca 160 år f. Kristus helt klart så hedningene som en del av Guds planer også før Jesus, måtte Paulus forsvare menigheten mot at de skulle gjeninnføre sermonielle lover som en del av prosessen for å bli helliggjort.

     

    Husk at mange hedninger i de første jødekristne forsamlinger også huset såkalte rettferdige hedninger. Disse trodde på den jødiske Gud uten kanskje å gjennomføre alle sermonielle vedtak i synagogene. Paulus så imidlertid faren med at hedningene måtte judaiseres for å kunne oppnå frelsen. Paulus ble med sine egne ord, en forsvarer, av det evangeliet i kraft av sitt kall til hedningene, ikke for å avskaffe det for de jødiske troende.

     

    Paulus er ingen motstander og utfører ingen erstatning av det jødekristne evangeliet. Paulus beviser jo med å omskjære Timoteus at det er ikke judaismen som er problemet, men han ønsker ikke at Loven skal stå i veien for Kristus. Men han hadde ingen innvendinger med å bruke judaismen når det gagnet evangeliet. Han motsetter seg ikke overholdelsen av loven så lenge den ikke står i veien for rettferdiggjørelse gjennom troen til folkeslagene. Men det betyr ikke at han forkaster den jødiske overholdelsen av Torah.

     

    «Loven må forstås instrumentalt» sier Professor Jackob Neusner, den kjente jødiske Jesus-forskeren fra USA. Loven er ett instrument som brukes for å få utført en bestemt gjerning. Loven er ikke det som er viktigst, men resultatet. Akkurat som ett musikk instrument. Det er ikke instumentet som er viktigst, men den melodi og følelse det skaper i oss. Det innebærer at Paulus fordømmer alle forsøk på å få ikke-jøder til å lyde loven bud.

     

    Det finnes det idag en form for nåde forkynnelse som ikke forsøker å se Guds Ord som levende i alle deler. Disse fremholder at det er ulike pakter for enhver anledning og Gudommelig intervensjon i Bibelen. En pakt før Loven med Abraham, en pakt for hedningene før Noah, en for Israel fra Moses til Johannes (jfr.Matt 11:12: Men fra døperen Johannes' dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg), en mellom Johannes til de tolv apostlene, en pakt fra Jesu borttykkelse til pinsedag, en pakt fra Pinsedag til Paulus og ikke minst menighetens tidsalder som strekker seg fra Paulus «sitt evangelium» til Jesu tilbakekomst.

     

    Denne forståelsen kalt dispensasjonalisme (pakt eller husholdningslære) forstår ikke loven som ett instrument, en hjelp for å føre mennesker til frelse, men som en fordømmelse. Loven ble ikke først og fremst satt opp for å fordømme, men for å hjelpe oss til ett rettferdig liv. Som små barn trenger hjelp til å lære å leve, trenger vi loven som en rettesnor, mal eller mål for å kunne finne den rette vei. Men når Kristus lyser der fremme vil vi likevel kaste oss i hans armer. Det innebærer likevel ikke at vi forkaster loven som hjelp og veiviser. Vi bruker den bare som forebilde til finner Kristus. Dispensasjonalismen forkaster den ene pakten fremfor den andre. Men vi må forstå at om deigen i ett bakverk er Kristus, så trenger vi likefullt alle ingrediensene for å få riktig smak og konsistens på deigen.

     

    Det Paulus advarer mot er at ikke-jøder skal bli presset til å måtte gjennomføre sermonielle riter for å kunne oppleve Kristus. Nåden er nok! Kristus skaper en frihet til å følge den sermonielle handlinger, men også frihet til å la være for de ikke-jødiske troende. Det er den virkelige frihet i Kristus. Loven settes ikke ut av kraft, men Kristus setter oss i frihet til å tjene. Dekalogen samtykker jo alle kristne fra alle leire at en holder. Kristus i oss hjelper oss til å holde dekalogen med glede. Men dekalogen fører oss ikke til Kristi rettferdighet. Likefullt er dekalogen en del av vår kristne vandring. Den er en del av den smakfulle deigen som danner Kristi liv i oss.

     

    Husholdnings teologien skaper i motsetning til denne frelseshistoriske planen absolutter som ikke kan rokkes eller omgås. Ett eksempel er læren om Fader Vår og at Misjonsbefalingen er gitt til jødene eksplisitt og ikke er ett kall for den kristne uten jødisk blod. Indergård sier i sin bok (Kristendommens jødiske røtter):

     

    Når vi analyserer Jesu forkynnelse, så er den knyttet både til lov og til nåde. Han stilte krav til jødene, for at de kunne komme inn i «Riket for Israel». Slike krav var at de måtte selge det de eide og dele det med de andre, at de måtte holde loven, at de måtte tilgi hverandre, for selv å få tilgivelse, at de måtte bekjenne sine synder, for selv å få syndenes forlatelse, og at de måtte holde budene for å få del i Guds rike.

     

    Dette er krav vi ikke finner igjen i Paulus sin forkynnelse. I hans forkynnelse er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef. 2, 8-9)Etter det jeg (Oskar Edin Indergård) ser, gjelder både «Fadervår» og misjonsbefalingen i Matteus 28 kun jødene og «riket for Israel». Dette betyr ikke at vi ikke kan be «Fader vår» i vår tidperiode, men at det kan være greit å kjenne til innholdet i «Fader Vår».

     

    Det er ingen grunn til å tro at Paulus ikke kunne dele Jesu forståelse av loven. Jesus hadde som Paulus en instrumental forståelse av loven. Han han vendte seg til de jøder i sin krets som lente seg til Loven og trodde det var nok i forhold til å bli rettferdiggjort. Mange av hans jødiske tilhørere mente at å overholde loven automatisk gav ett rettferdig liv. Det å være perfekt skapte en personlig frelse, men det stemmer ikke. Jesus så imidlertid at disse menneskene kynisk holdt Loven på en mekanisk og følelseskald måte for å «safe» sin frelse. Jesus mente som Paulus at loven på denne måten ikke kunne frelse noen som en skjematisk metode. Jesus måtte «spice» opp budskapet for å få folket til å forstå at Loven var gitt for å oppnå resultater i sitt gudsliv. Akkurat som troen skaper rettferdige handlinger krever også loven frukter i sin gjerning. Men om Loven settes foran Kristus skaper den bare fordømmelse, men Kristus skaper rettferdige handlinger som en frukt av rettferdigheten.

     

    Så forskjellen mellom loven og nåden er ikke at den ene utsletter den andre, men at nåden får gå foran og vise veien til fullkommen frelse. Paulus visste meget vel hvordan en"perfekt" ytre gudsdyrkelse skapte fordømmelse i sitt møte med Kristus. Jesus tro trenger dypere ned i sjelen. Han ønsket ikke at noen måtte erfare den intense kamp for å arbeide på sin frelse kun gjennom loven. Han ønsket at alle skulle få et møte først med Kristus. Hans liv som fariseer ble avkledt i sitt møte med Jesu forkynnelse: "Døm ikke etter synet, men fell en rettferdig dom". I sitt gamle liv dømte Paulus livet hos andre etter synet. Nå så Paulus muligheten til å gi evengeliet først. Paulus etter sitt møte med Jesus forsvarte at ingenting kom foran Kristus og hans nåde. Han avskaffet ikke den jødiske arven.