Profetisk

  •  
     
    INNLEDNING
     
    Når vi studerer Bibelen, er det viktig å forstå forskjellen på Den Gamle Pakt og Den Nye Pakt. Samtidig er det også viktig å få tak i samspillet og sammenhengen mellom dem. En ting som kan gjøre Det Gamle Testamente mer interessant å studere, er å sette seg inn i alle de symbolene og forbildene som finnes der. Den Gamle Pakt var nemlig bare en skygge av de goder som skulle komme, men nå er virkeligheten kommet.
     
    "For loven var bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem." (Hebreerne 10:1)

    Vi har sluttet å gjøre ting på den gammeltestamentlige måten, for nå er virkeligheten kommet - ved Den Hellige Ånd. Men samtidig kan gammeltestamentlige forbilder si oss noe om hvordan den nytestamentlige virkeligheten er. Nå skal vi studere Guds Ord nettopp fra denne vinklingen, og se på hvordan Herrens høytider i Den Gamle Pakt har blitt viktige åndelige realiteter for oss i Den Nye Pakt.
     
     
     
    1. HERRENS HØYTIDER
     

    "Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Dette er Herrens høytider, mine fastsatte tider, da dere skal lyse ut hellige sammenkomster." (3 Mosebok 23:1-2)
     
    Hele dette kapitlet (3 Mosebok 23) forteller om Herrens høytider. Disse høytidene blir kalt for Herrens høytider for å understreke at Israels Gud er annerledes enn hedningenes guder, og at Hans folk skal leve annerledes enn hedningene. Derfor sier Gud gjentatte ganger til Israel:
     
    "Dere skal være hellige, for Jeg er hellig." (3 Mosebok 11:44)
     
    Som hjelp til å bevare sin egenart fikk Israel forordnet sine såkalte "moedim", dvs fastsatte tider av Herren. Ordet moedim kan også oversettes med møtesteder. Gud ville møte sitt folk, så det kunne være opptatt med Ham og tilbe Ham.
     
    Disse Herrens høytider, som er nevnt i 3 Mosebok 23, følger israelsfolkets religiøse kalender. Den fikk de i forbindelse med utgangen fra Egypt. Fra før hadde de en sivil kalender. I Norge følger vi den gregorianske kalenderen. Den følger jordens kretsløp rundt solen, som grunnlag for inndelingen av året. Israels to kalendere bruker derimot månens kretsløp rundt jorden til å dele inn året, slik Bibelen også beskriver det:
     
    "Han gjorde månen for å fastsette tidene..." (Salme 104:19)
     
    De årlige høytidene som nevnes i 3 Mosebok 23, var innhøstningsfester. Dette vitner om Israel som et jordbrukssamfunn. Men siden Herrens høytider følger den religiøse kalender, viser dette at høytidene hadde et klart åndelig siktemål. 
     
    Vi ser i 3 Mosebok 23 at det var forordnet syv årlige fester. Syvtallet står svært sentralt i Bibelen. Det står for fullendelse. De syv festene var inndelt slik at 3 av dem var på våren, en var på sommeren, og tre var på høsten.
    • Påsken (Pesach)
    • De usyrede brøds høytid (Hag hammazzarot)
    • Førstegrødens dag - Dagen etter Sabbaten (Bikurim)
    • Pinse - Ukenes høytid (Shavuot)
    • Basunklangdagen (Rosh Hashanah)
    • Den store Forsoningsdagen (Yom Kippur)
    • Løvhyttefesten (Sukkot)
    I tillegg til disse har vi også den ukentlige høytiden - Sabbaten. Den skulle feires og helligholdes hver syvende dag gjennom hele året.
     
     
     
    2. SABBATEN - HERRENS HVILE
     
     
    Når Herrens høytider omtales i 3 Mosebok 23, nevnes den ukentlige høytiden, Sabbaten, først. Den er nemlig jødenes viktigste høytid. Sabbaten kalles derfor for høyhellig.
     
    "I seks dager skal dere arbeide, men på den syvende dagen er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst. Da skal dere ikke gjøre noe arbeid, det er sabbat for Herren hjemme hos dere alle." (3 Mosebok 23:3)
     
    Det hebraiske ordet "Shabbat" betyr å avstå fra arbeid, altså å hvile. Gud avsto fra sitt arbeid på den syvende dagen da Han skapte jorden. Av den grunn skilte han ut denne dagen fra andre dager, og velsignet den.
     
     "Gud velsignet den syvende dagen og helliget den, for på den hvilte han fra alt sitt verk, det Gud hadde skapt og gjort." (1 Mosebok 2:3)
     
    Og ved Sinai fjellet fikk Israels folk påbud fra Gud om å holde sabbaten:
     
    "Kom hviledagen i hu så du holder den hellig! Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. Men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid...." (2 Mosebok 20:8-10)
     
    Gud trengte ikke å hvile, men gjorde det på sabbatsdagen, fordi Han var fornøyd og tilfreds med sitt skaperverk. Mennesket derimot, trenger hvile. Arbeid fører til at mennesket blir sliten. Derfor kunne Jesus i sannhet si at "Sabbaten ble til for menneskets skyld"(Markus 2:27).
     
    Vi vet hvor viktig sabbaten var for jødene. Vi vet også hvilke konflikter Jesus kom i på sabbaten, fordi Han hadde et friere syn på hvordan den skulle praktiseres.
     
    Men for oss, som lever i Den Nye Pakt, blir det klart at sabbaten var et forbilde, et symbol på det å komme inn i troens hvile.
     
    "La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå.For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror. Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! - Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.Og på dette stedet igjen: Nei, de skal ikke komme inn til min hvile! Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen. Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.Derfor fastsetter han på ny en bestemt dag, idet han så lang tid etter sier gjennom David, slik som før er sagt: I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter!For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag.Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk.Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro." (Hebreerne 4:1-11)
     
    Sabbaten var en hviledag, og det var praktisk at arbeiderne fikk en dags hvile fra sitt arbeid. Det er det fortsatt. Men samtidig har sabbaten en åndeling betydning. Gud vil føre oss over fra eget strev og gjerninger, inn i troens hvile.
     
    Det finnes nemlig to helt forskjellige måter å nærme seg Gud på. Det ene er lovgjerninger og gjerningsreligion, hvor man streber og gjør så godt man kan for å tekkes Gud. Det andre er troens hvile, der du har oppdaget Guds nåde
     
    Hebreerne 4 tar opp hele denne problematikken. Kapitlet forteller oss at det fortsatt er mulig å komme inn til Guds hvile. Det forklarer oss at de som døde i ørkenen, ikke kom inn til hvilen. Det gjorde heller ikke de som Josva ledet inn i landet. Men så forklares det også hvem som virkelig kommer inn i hvilen:
     
    "For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror." (Hebreerne 4:3)
     
    Så den sabbatshvilen som det refereres til her, er ikke himmelen! Mange som leser Hebreerne 4 tror at det her snakkes om himmelen. Men det snakkes jo om en hvile som vi skal gjøre oss umak for å komme inn i mens vi lever her.
     
    Det tales derfor om troens hvile, at den som kommer inn til Herrens hvile får hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. Det vil si hvile fra strev, kav og det å prøve å tekkes Gud via gjerninger. 
     
     
     
    3. PÅSKE FOR HERREN
     
     
    "Dette er Herrens høytider, de hellige sammenkomster, som dere skal lyse ut til fastsatte tider: I den første måneden, på den fjortende dagen i måneden, mellom de to aftenstunder, er det påske for Herren." (3 Mosebok 23:4-5)
     
    Her får vi et enda klarere lys over høytidenes oppfyllelse. Det som i Den Gamle Pakt var en dag på kalenderen, som de skulle feire til minne om utgangen fra Egypt, er i Den Nye Pakt blitt en åndelig realitet som kalles Forsoningen
     
    Nå er det ikke lenger bare slik at vi kan få tilgivelse for våre synder på en spesiell dag, men Jesus har for alltid gjort dem fullkomne som ble helliget. Påsken pekte fram mot Jesu dyrebare blod og tidspunktet når Han skulle ofres som vårt påskelam. Derfor sier også Bibelen at Jesus kom for å forkynne et nådens år fra Herren. (Lukas 4:18-19)
     
    "Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus." (1 Korinter 5:7)
     
    Påsken er altså gjennom Jesu forsoning blitt forandret fra å være en spesiell dag på kalenderen, til å være en åndelig realitet og løserkraft som heter Jesu Forsoning, tilgivelse og nåde! For Gud har i Kristus Jesus forsonet verden med seg selv. Dette skjedde på korset, da Jesus tok på seg all verdens synd. Dette var den virkelige oppfyllelsen av "påske for Herren".
     
    "Det var Gud som i Kristus forsoningen verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forsoningen.Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forsone med Gud!Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.""Men alt dette er av Gud, han som forsonte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forsoningens tjeneste." (2 Korinter 5:18-21)
     
    Påsken kommer på den 14. dagen i den første måneden Nissan, i jødenes religiøse kalender. Og det var på denne dagen, omtrent kl 15:00 på ettermiddagen, at Jesus døde.
     
    Det er interessant å se hvor nøye Guds forbilder var, ned til minste detalj. Da påskelammet ble slaktet og blodet strøket på dørstolpene, var dette en profeti om Jesus som skulle ofres, og om Hans blod som skulle gi oss beskyttelse mot fienden og en rett stilling innfor Gud. Blodet vitnet for Guds åsyn at de som var bak disse blodbestenkte dørstolpene skulle reddes. Blodet og lammet ble også deres befrielse fra Faraos tyranni. 
     
    På samme måte forteller Bibelen oss at Jesu blod har gitt oss en fullkomen stilling innfor Gud, samtidig som Jesu blod også gjør at vi seirer over djevelen. Takk derfor Gud for Lammet og blodet! Takk Gud for at påsken er blitt noe mer enn bare en høytid - at den er blitt en åndelig virkelighet, en kraft som fungerer døgnet runt, året rundt. Du kan oppleve påske midt på sommeren, eller midt på vinteren. For hver gang en synder kommer og får oppleve Guds nåde, da er det påske for Herren....
     
     
     
    4. DE USYREDE BRØDS HØYTID
      

    "Den femtende dagen i samme måneden er det de usyrede brøds høytid for Herren. I syv dager skal dere ete usyret brød." (3 Mosebok 23:6)
     
    Det er interessant å merke seg at påskehøytiden gikk rett over i de usyrede brøds dager. Dagen etter påsken skulle de usyrede brøds høytid starte, og den varte i syv dager. Denne ukelange vårfesten skulle Israels barn feire til minne om hva som skjedde ved utgangen fra Egypt. De måtte jo bryte opp i en slik hast at det også fikk konsekvenser for maten deres.
     
    "Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker. Deigen var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypt og ikke torde dryge der lenger. Heller ikke hadde de laget istand reisekost." (2 Mosebok 12:39)
     
    Hva betyr så dette? La oss ta med enda et skriftavsnitt fra 2 Mosebok:
     
    "I syv dager skal dere ete usyret brød. Staks på den første dagen skal dere ha all surdeig bort fra huset deres. Hver den som eter syret brød fra den første til den syvende dagen, han skal utryddes av Israel." (2 Mosebok 12:15)
     
    De usyrede brøds høytid påminte israelsfolket om at deres forløsning fra Egypt innebar en ny vandring for dem. På samme måte er frelsen i Jesus Kristus starten på en ny vandring, et nytt liv.
     
    Om vi studerer Det nye testamentes tolkning, vil vi se at surdeigen er et bilde på synd. Det Guds altså forkynner, er at når du har opplevd påsken, med nåde og tilgivelse, så starter et liv i seier over synd! Da starter et liv hvor du ikke bare har fått dine synder tilgitt, men du har fått et nytt liv - med kraft til å leve uten synd! Påsken og forsoningen fører oss altså inn i et liv i frihet fra synd. La oss se på noen vers fra Romerbrevets kapittel 6:
     
    "Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden, for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den?" (Romerne 6:1-2)
     
    "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham, for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død er rettferdiggjort fra synden." (Romerne 6:6-7)
     
    "Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus." (Romerne 6:11)
     
    "Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten." (Romerne 6:18)
     
    "Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv." (Romerne 6:22)
     
    Peter er ikke mindre klar i sin tale, når han sier at vi er ferdige med synden:
     
    "Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med dem samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden." (1 Peter 4:1)
     
    Paulus bruker nettopp disse bildene når han i 1 Korinter 5 forklarer at vi skal rense ut den gamle surdeigen, fordi vårt påskelam er slaktet, Kristus. Han sammenligner synden med surdeig og taler om å holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens durdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød.
     
    "Det passer dårlig at dere roser dere! Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være ny deig, siden dere jo er usyret. For vårt påskelam er slaktet, Kristus.Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig, ikke med ondskapens og lastens surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!" (1 Korinter 5:6-8)
     
    De usyrede brøds høytid er altså i Det Nye Testamente blitt oppfylt ved et liv i frihet fra synd.
     
     
     
    5. FØRSTEGRØDENS DAG
     
     

    "Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, hans skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det." (3 Mosebok 23:9-11)
     
    På våren var bygget blitt modent, og da ble førstegrøden av bygghøsten innviet Herren. Dette skjedde i takknemlighet til Gud, som hadde gitt folket enda en høst. Etter hvert ble det en fast seremoni i Jerusalem at tre menn gikk til en avmerket plass i Asjesdalen, tvers over for Kedron. De hadde med seg sigd og kurv og skar av akset på bygget, som allerede var bundet sammen i bunter. Disse aksene ble så behandlet i tempelets forgård, før presten svingte kornbåndet i de fire vindretninger. Guds forbilder er så detaljert nøyaktige at det gir oss en veldig tiltro til Guds måte å tenke og handle på. Det første kornbåndet av høsten skulle altså svinges for Herrens åsyn på dagen etter sabbaten. Hva skulle så dette bety?
     
    Da Jesus var død, så greide ikke døden å holde på Guds Sønn. Den fikk veer som en fødende kvinne, og måtte gi slipp på Ham. Dermed ble Jesus den førstefødte av de døde.
     
     "Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast." (Ap gjerninger 2:24)
     
    "Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste."(Kolosserne 1:18)  
     
    Dagen etter sabbaten er den dagen vi feirer som søndag. Det var den dagen Jesus sto opp fra de døde. Og bibelen forkynner at Jesus symboliserer det første kornbåndet. Han er førstegrøden, men også vi skal senere komme etter i vår oppstandelse. Men Jesus er allerede oppstått, og Han er den førstefødte av de døde.
      
    "Men nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.For ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske.For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme." (1 Korinter 15:23-23)
     
    Dagen etter sabbaten er forvandlet til å symbolisere Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Kristus er førstegrøden fordi Han er oppstanden!
     
     
     
    6. PINSEFESTENS DAG
     
     
    "Femti dager skal dere telle til den dagen etter den syvende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3 Mosebok 23:16)
     
    Den neste høytiden var pinse. Denne høytiden går under flere betegnelser. Den kalles bl.a for "ukenes høytid". Dette fordi den kom syv uker ettter påsken. Høytiden ble også kalt for "kornhøstens høytid" fordi den var en innhøstingsfest for "førstegrøden av hvetehøsten". Lukas kaller den derimot for "pinsefestens dag". Ordet som er oversatt med pinse, er det greske ordet pentekoste. Det betyr "den femtiende"
     
    Pinsen kom i måneden sivan, som var årets tredje måned ifølge den religiøse kalender. Dette var en høytid tidlig på sommeren, tilsvarende månedsskiftet mai/juni for oss. Om pinsehøytiden var kortvarig, så var den likevel veldig viktig for Israels folk. Alle voksne menn blant folket var derfor pliktige til å møte fram på Guds utvalgte sted denne høytiden.
     
     Lukas beretter om en slik pinse i Jerusalem. En høytid hvor det var svært folksomt i byen. Denne folkemengden hørte på pinsedags morgen en lyd fra himmelen, som når et veldig stormvær farer fram. Denne lyden ledet folkemengden til en skare av kristne, som sto fram og talte inspirert på ulike språk.
     
     "Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted.Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt.Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale.Nå bodde det i Jerusalem gudfryktige jødiske menn fra alle folkeslag under himmelen.Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folkemengde. Og de ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk.De ble helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?Hvordan kan det da gå til at hver av oss hører vårt eget språk, det som vi er født i,vi partere og medere og elamitter, vi som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, Pontus og Asia,Frygia og Pamfylia, Egypt og områdene i Libya mot Kyréne, og vi tilreisende fra Roma,både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere - vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre egne språk!Alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være?" (Ap gjerninger 2:1-12)
     
    Denne høytiden kom nøyaktig femti dager etter påske, og da skulle man bære fram for Herren et offer av den nye grøden. Og det var nettopp det som skjedde på pinsefestens dag. Da Guds Ånd ble utgytt, kom den første innhøstingen av den første grøden. Det ene kornbåndet som var blitt svingt for Herren 50 dager tidligere, nemlig Jesu oppstandelse fra de døde, fikk nå følge av den nye grøden. Allerede første dagen ble 3000 mennesker frelst, og den store innhøstingen var igang fra pinsedagen av.
     
    I påsken skulle ett kornbånd av bygghøsten svinges for Herren av presten. Men i pinsen skulle to brød av hvetehøsten svinges for Herren av presten. I profetisk perspektiv ser vi at det som skjedde med Kristus i påsken, skulle få betydning for både jøder og hedninger i pinsen.
     
    "Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere." (1 Korinter 12:13)
     
    "Han er vår fred, han som gjorde de to til ett." (Efeserne 2:14)
     
    Denne menigheten sto offentlig fram på pinsedagen. 
     
     
     
    7. BASUNKLANGDAGEN
     
     
    "Tal til Israels barn og si: I den syvende måneden, og på den første dag i måneden, skal dere holde hviledag med basunklang til påminnelse og en hellig sammenkomst." (3 Mosebok 23:24)
     
    Den femte av de årlige høytider som nevnes, er Yom Teruah - Basunklangdagen. Dette er den første dagen i måneden Tishri, som er jødenes syvende måned i følge deres religiøse kalender. Det tilsvarer månedsskiftet september/oktober for oss. Måneden Tishri er en spesiell høytidsmåned for jødene. I denne måneden finner vi alle de 3 bibelske høstfester: Basunklangdagen, Den Store Forsoningsdagen og Løvhyttefesten
     
    Basunklangdagen kalles også for Rosh HaShana, dvs hodet for året eller Nyttårsdagen, i følge jødenes sivile kalender. Den kalenderen er eldre enn deres religiøse kalender. Det som var dag èn i skapelsen, ble siden til dag èn i det nye året. Det var vanlig å blåse i basun når en ny måned begynte i Israel. Men dette gjaldt i særlig grad når et nytt år begynte med måneden Tishri. Det ble skikk å blåse nærmere hundre ganger i basun på Basunklangdagen.
     
    Det var shofar dvs. bukkehorn som ble brukt til dette. Og dette var til minne om bukkehornene som væren hadde, som Abraham ofret som stedfortreder for Isak på fjellet Moria.  Rabbinerne omtalte denne værens to horn som den første og siste shofar. Den første shofaren var knyttet til hva Israels folk opplevde ved Sinai. Da var folket samlet etter utgangen av Egypt.
     
    "Når jubelhornet lyder med lange toner, da skal de stige opp på fjellet". (2 Mosebok 19:13)
     
    Den siste shofaren knyttes til Messias' ankomst til Israel. Da hender det som forutsies i Jesaja 27:13, som sier:
     
    "Det skal skje på den tiden at de skal blåse i et stort horn. Da skal de komme, de fortapte i Assurs land og de fordrevne i landet Egypt, og de skal tilbe Herren på det hellige berg i Jerusalem". Da skal Israel være samlet i løfteslandet fra alle folkeslag.
     
    Vi merker oss at basunklangdagen først kom fire måneder etter pinsedagen. Dette tidsrommet beskriver profetisk hva som skjer i menighetens tid. Da samles hedningenes fylde inn fra jordens fire hjørner.
     
    "...Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn."(Romerne 11:25)
     
    Basunklangdagen avslutter disse fire månedene. Dette er et profetisk forbilde på at Jesus kommer for å hente sin menighet, etter at menighetens tid er over- altså etter at hedningenes fylde er kommet inn. Basunklangdagen står derfor som et forbilde på Jesu gjenkomst. Guds basun lyder over jorden og Jesus kommer i skyen. Da skal først de som døde i troen på Jesus oppstå, for å rykkes opp i skyen sammen med de troende som lever, for å møte Jesus.
     
    "For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn.For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren."(1 Tessaloniker 4:15-17)
     
    Først etter denne tiden vil også Israels fylde samles inn.
     
    "Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet:Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:26-27)
     
    "...ved deres fall er frelsen kommet til hedningene for å vekke Israel til nidkjærhet. Men hvis deres fall er blitt til en rikdom for verden, og er deres fåtallighet blitt til en rikdom for hedningene, hvor meget mer da deres fulltallighet!" (Romerne 11:11-12)
     
     
     
    8. DEN STORE FORSONINGSDAGEN
     
     "Og Herren talte til Moses og sa: Men den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag. Da skal dere holde en hellig sammenkomst, og dere skal faste og ofre ildoffer til Herren. Den dag skal dere ikke gjøre noe arbeid, for det er en soningsdag. Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn." (3 Mosebok 23:26-28)
     Den sjette årlige høytiden som der nevnes er Yom Kippur, den store forsoningsdagen. Herren ga klar befaling til Moses når denne høytiden skulle finne sted: "Den tiende dagen i den samme sjuende måneden er det soningsdag". Denne høstfesten fant altså sted i måneden Tishri, som tilsvarer september / oktober. For Israel var denne dagen svært viktig: "En høyhellig sabbat skal den dagen være for dere" (vers 32). Grunnen til det var: "Da skal det gjøres soning for dere, for Herrens, deres Guds åsyn"


    Yom Kippur betyr egentlig soningenes dag. Flertallsbetegnelsen forteller at den dagen ble syndene til både ypperstepresten, hans hus og til hele Israels folk sonet.
     
    "Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet." (3 Mosebok 16:17)
     
    Om dette heter det i Hebeerne 9:7: "I det andre teltet går bare ypperstepresten inn, en gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser". Da ofret ypperstepresten for seg og sine nærmeste, en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. For hele folket ofret han to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer.
     
    "Dette skal Aron ha med seg når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer.Han skal kle seg i en hellig kappe av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem.Av Israels barns menighet skal han få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer." (3 Mosebok 16:3-5)
     
    Når det gjaldt folkets syndoffer, så ble bare den ene geitebukken slaktet. Den andre ble sendt levende bort i ørkenen.
      
    "Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Denbukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer.Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen." (3 Mos. 16:8-10)
     
    Men blodet fra offerdyra tok han med inn i helligdommens Aller helligste, og stenket det både på og foran nådestolen. Nådestolen var soningslokket på Paktens Ark.  Med seg inn i det Aller helligste hadde ypperstepresten også røkelse fra røkofferalteret. Han sto altså innhyllet i røkelse og bak forhenget når han utførte sin tjeneste, slik at folket ikke kunne se ham. Dette brakte ikke bare soning for folket, men også renselse for hele helligdommen. Deretter gikk ypperstepresten til brennofferalteret i forgården. Han renset alteret ved å stenke blod på det. Til sist la han sine hender på den levende geitebukken. Han bekjente folkets synder over den og sendte den ut i ørkenen. Alt dette leser vi om i 3 Mosebok 16, som er en detaljert beskrivelse av det som foregikk på den store forsoningsdagen.
     
    Ypperstepresten la av seg den vanlige embetsdrakten på denne dagen og tok på seg en hellig kappe av lin og benklær av lin. Hvert eneste år på den tiende dagen i måneden Tishri måtte Israels yppersteprest gjøre det som var foreskrevet for dagen. På den måten kunne synden bli skjult og Gud kunne bære over med folkets synder for enda ett år. Men det var umulig at dyreblod kunne ta bort synder for alltid. Dyreblod hadde ikke nok verdi til det. Men ofringene bar bud om at en slik dag ville komme. Paulus sier jo i Kol. 2:16-17 at høytiden bare var "en skygge av det som skulle komme".
     
    "For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de ofrene som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.Ellershadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset.Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder.Fordet er umulig at blod av okser og bukker kan bære bort synder." (Hebreerne 10:1-4)
     
    Den store forsoningsdagen har allerede fått sin oppfyllelse i Jesu offer. Han tok av seg herlighetsdrakten og ikledde seg tjenerdrakten for å sone verdens synd.
     
     "Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens." (1 Johannes 2:2)
    "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk hangjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og fant en evig forløsning". (Hebreerne 9:11-12)
     
    Jesus brakte ikke sitt offer i det skjulte, men i full offentlighet.
     
    "Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort." (Romerne 3:25)
     
     
     
    9. LØVHYTTEFESTEN
     
     
     
     
    "Så talte Herren til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: Den femtende dagen i den samme sjuende måneden skal det være Løvhyttefest for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være en hellig samling; da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. I sju dager skal dere komme fram med matoffer til Herren. På den åttende dagen skal dere holde en hellig samling, og dere skal komme fram med matoffer til Herren. Det er en hellig samling, og da skal dere ikke gjøre noe arbeidsverk. Dette er Herrens høytider som dere skal utrope som hellige samlinger, for å komme fram til Herren med matoffer, brennoffer og grødeoffer, slaktoffer og drikkoffer, hver dag det som er foreskrevet for den dagen. Dette skal være i tillegg til Herrens sabbater, gavene deres, løfteofrene deres og alle de frivillige ofrene dere gir til HerrenOgså på den femtende dagen i den sjuende måneden, når dere har samlet inn landets grøde, skal dere holde høytid for Herren i sju dager. På den første dagen skal det være sabbatshvile, og på den åttende dagen skal det også være sabbatshvile. På den første dagen skal dere ta frukt av prektige trær, palmegrener, grener av løvtrær og poppeltrær fra bekken, og dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager. I sju dager skal dere holde denne festen som en høytid for Herren hvert år. Det skal være en evig lov for hele etterslekten. I den sjuende måneden skal dere feire den. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at etterkommerne deres skal kjenne at Jeg lot Israels barn bo i løvhytter da Jeg førte dem ut fra landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud." (3 Mosebok 23:33-43)
     
     
    Løvhyttefesten (Sukkot) er den siste av Herrens 8 høytider, som vi finner i 3 Mosebok 23. Den kalles også for høytidenes høytid.
     

    Som vi leste her blir de jødene som er født i Israel pålagt å bo i løvhytter under de sju dagene høytiden varer. Dette for å minnes Guds godhet og omsorg under vandringen fra fangenskapet i Egypt til det lovede landet. ”..dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager..”var beskjeden fra Gud i vers 40.

    Løvhyttene består av minst 3 vegger og et tak. Taket dekkes av grener som skygger for solen, men det må ikke være så tett at man ikke kan se stjernene på himmelen om natten.

    Løvhyttens skrøpelighet er en påminnelse om at allt i denne verden er forgjengelig og at vårt eneste trygge ankerfeste finnes i Gud og Hans omsorg og løfter. Løvhytten er også et bilde på Guds nærvær. Den er også en påminnelse om at vi er på reisefot. Det var nemlig slik Israels barn bodde da de dro ut fra Egypt. Løvhyttefesten blir derfor et symbol på det å være klar for oppbrudd. Den understreker at vi er fremmede og gjester her på jorden. Selv om vi er i dcnne verden, så er vi ikke av denne verden. Vi er på vei til et bedre sted, som er vårt hjemland.

    Løvhyttefesten er den avsluttende innhøstningsfesten, da er også all frukt høstet inn. Profetisk handler det om at høsten av mennesker, både jøder og hedninger, har kommet inn i Guds rike.

    "For jeg vil ikke, brædre, at dere skal være uvitende om denne hemmelighet - for atdere ikke skal anse dere selv for kloke: Forherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn. Og slik skal hele Israel bli frelst, som det står skrevet: Fra Sion skal befrieren komme. Han skal rydde bort ugudelighet fra Jakob. Og dette skal være min pakt med dem, når jeg tar bort deres synder." (Romerne 11:25-27)

    Sukkot er en høytid hvor man feirer Messias’ tilbakekomst til jorden, en høytid hvor man på forhånd feirer hva som vil skje når Han har kommet og starter sin regjeringstid fra Jerusalem. Basunhøytiden handler om Hans tilbakekomst. Forsoningsdagen markerer slutten på Guds dom og plager over de ugudelige. Løvhyttefesten handler om Guds rike her på jorden gjennom kong Messias. Det handler om Messias’ 1000 års rike.

    Løvhyttefesten er den eneste av Herrens høytider som spesifikt inkluderer alle nasjoner og folk.

    "Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom imot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten. Det skal bli slik at den av slektene på jorden som ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, over dem skal det ikke komme regn. Hvis ikke slektene i Egypt vil dra opp og komme inn, skal de heller ikke få regn. De skal slås med den samme plagen som Herren lar ramme de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten. Dette blir straffen for Egypt og straffen for alle de folkeslagene som ikke kommer opp for å feire Løvhyttefesten." (Sakarja 14:16-19)

     
     
     
     
  •  
     
    Preterister og andre erstatningsteologer hevder og tror at de fleste endetidsprofetiene i Bibelen allerede er oppfylt og at den historiske ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 var oppfyllelsen av den store trengsel.
     
    Preterismen sier i korte trekk; "Ikke bruk tid på å studere profetiene, de er allerede oppfylt."
     
    Hvis denne læren er feil, så trenger man ikke være teolog for å forstå at preterismen er en forførelse av dimensjoner. 
     
    Preterister forfører mennesker til å tro at profetiene ikke lenger er relevante. De står dermed i fare for å ignorere dem uansett hva som måtte skje i tiden som kommer. 

     

     

     

    Den store trengsel ender ved oppstandelsens dag

     

     

     
    Men faktum er at Jesu avskjedstale slår bena under den preteriske teorien. 
    Problemene blir åpenbare når vi studerer talen som Jesus holdt på Oljeberget:
     
    Jesus sa: "Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det!...For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli." (Matteus 24:15 og 21)
     
    Jesus sier at vi må studere Daniels bok for å forstå hva som skal skje og ikke minst når det skal skje. Det store problemet med å sette den store trengsel i sammenheng med hendelsene i år 70, er at Daniel plasserer trengselstiden i sammenheng med den første oppstandelse, når de døde i Kristus står opp, verdens forløsnings dag:
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. De mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky..."(Daniel 12:1-2)
     
    Daniel er krystall klar, han sier at på den tiden skal alle som er skrevet inn i livets bok bli reddet og det skjer samtidig som de døde gjenoppstår, altså ved den første oppstandelse.
     
    "Fra den tid da det daglige offeret blir avskaffet og det motbydelige som ødelegger, blir stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til 1335 dager. Og du, gå endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende."(Daniel 12:11-13)
     
    Jødene og Jerusalem har opplevd mange trengsler opp gjennom historien, men Den store trengsel som Jesus og Daniel snakker om varer i 1335 dager (3,5 år) og avbrytes ved oppstandelsens dag. De som hevder at oppfyllelsen av den store trengsel skjedde i år 70 har her et uoverstigelig problem. I dag, 2000 år senere har hverken forløsningen eller oppstandelsen funnet sted. 
     
     
     
    Israels største trengsel i historien 
     
     
     
    En annen detalj som preterismen sliter med å komme forbi, er det faktum at både Daniel og Jesus legger vekt på at trengselen på den tiden blir historiens største for det jødiske folk. 
     
    "For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli."(Matteus 24:21)
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden."(Daniel 12:1)
     
    Under hærfører Titus sin ødeleggelse av Jerusalem i år 70 ble ca. 1,5 millioner jøder drept. Dette var en stor trengsel, men det var ikke historiens største. 1870 år senere, under andre verdens krig ved Hitlers ledelse, ble ca. 6 millioner massakrert bare fordi de var jøder, altså seks ganger fler drepte.
     
    Vi har sett følgende om den store trengsel:
    - Varer i 3,5 år og ender ved den første oppstandelse.
    - Blir den største for Guds utvalgte folk noensinne.
     
    Det fundamentale spørsmålet blir da:
     
    - Er det Jesus og Daniel eller den preteriske teorien som tar feil? 
     
    Jeg velger å tro det siste. Jesus underviser på en så enkel og lettfattelig måte at alle som vil kan forstå følgende:
     
    En vanære av Tempelplassen og trengsel for Israel som ikke ender med oppstandelse av de døde og guddommelig inngripen etter 3,5 år, kan ikke være oppfyllelse av profetien om den store trengsel!
     
     
    "Da (den store trengsel) skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld." (Matteus 24:9)
     

    "For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! Og dersom ikke de dagene ble forkortet, ville intet kjød bli frelst!. Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet." (Matteus 24:21-22)

     

    Allerede her ser vi at dette ikke taler om år 70. Man kan godt si at hele verden på den tiden var Romerriket, men man kan ikke si at hele menneskeheten refererer kun til jøder. I tillegg snakker versene før dette om Messias sin gjenkomst. Jesus kom ikke igjen i år 70!

     

    "Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.” Og han skal sende sine engler ut til lyden av et veldig trompetstøt, og de skal samle hans utvalgte fra de ytterste ender av jorden og himmelen." (Matteus 24:30-31)

     

    Altså Verdens nasjonerskal se at Jesus kommer i himmelensskyer med kraft og stor herlighet. Man kan da ikke mene at dette hendte i år 70!

     
     
     
    Verden skal gjenfødes
     
     
     
    Akkurat som Daniel, forsto disiplene at Jesus gjenkomst står i sammenheng med tidsaldernes ende:
     
    "Da han satt på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?"(Matteus 24:3)
     
    Jesus bruker fødsel som bilde på verdens forløsning og alle vet at fødselsrier ikke kommer før helt på slutten av svangerskapet:
     
    "Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.  Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene."(Matteus 24:6-8)
     
    Ved å følge Jesu enkle undervisning så skjønner vi at slutt riene/den store trengsel ikke kan være hendelsene i år 70. De mest smertefulle veene kommer alltid helt på slutten i et svangerskap. 
     
    Israel som fødte verdens frelser har vært borte fra kartet lenge og fødselsveene til Jesu gjenkomst har derfor ikke kunne starte, men verden skal gjenfødes og jorden er i dag "gravid" igjen. Israel, Guds rikes livmor, er som et mirakel tilbake på kartet. Og faktum er at det strammer seg til rundt livmoren som aldri før, kynnere er i gang. De sterkeste riene ligger derfor foran oss og Jesus forklarte hva som vil komme til å skje med Israel ved tidens ende:
     

    Preteristene synes å unnslå Jesu undervisning om at Evangeliet først skal nå frem til alle jordens folk og stammer før sluttstreken blir satt. Det manglet mye på dette i år 70.

     

    "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matteus 24:14)

     

     
     
    Preterisme på fremmarsj
     
     
     
    På tross av de mange åpenbare problemene med preterismen er teorien på sterk fremmarsj, spesielt blant den yngre garde. Læren er faktisk en av de store forførelsene som har fått fotfeste i vår tid og det samtidig som vi nå går inn selve avslutningen av endetiden.
     
    Preterismen har på en måte blitt en moderne form for erstatningsteologi. Akkurat som det kristne jødehatet ble frontet av erstaningsteologer frem til andre verdenskrig, så ser vi at de mest rabiate kristne Israel kritikerne står for denne teologien i dag. 
     
    Det å stå opp imot løgn og hat mot jødestaten er svært kontroversielt og politisk ukorrekt.
    Nå som konflikten og demoniseringen av Israel tilspisses kan det være fristende å omfavne slik forførende teologi. Preterismen er på en måte littbehagelig fordi den er tilpasset denne verdens ånd og forsøker å bortforklarer Skriftens store fokus på den største kontroversen i vår tid, nemlig striden om Judea og Jerusalem.
     
    Til tross for Bibelens sentrale Israel fokus og de store lidelsene i endens tid, forkynner preterister at: 
     
    - Den store trengsel er oppfylt, landet Israel er ute av frelses historien, verden skal fra nå av bli et fredeligere sted og at de kristne til slutt vil servere jorden over til Jesus på et "sølvfat". 
     
    Men alle sannhetssøkende kristne som leser Skriften i sin sammenheng ser at dette er et falsum.
     
     
     
    Hvorfor raser verden mot Israel?
     
     
     
    Når vi i dag ser hvordan verden beveger seg bort fra Gud, ja så blir preterisme å leve i fornektelse av de faktiske forhold. Midtøsten og Nord-Afrika, Bibelens kjerne område, er på vei inn i totalt lovløse tilstander. Forfølgelse av kristne er historisk høyt og nedtellingen til det siste slaget mot Jerusalem har startet, det blir varslet i mediene daglig.
     
    Det faktum at det er slik enorm spenning rundt Jerusalem, Israel og det jødiske folk, er i seg selv et bevis for at Herren ikke er ferdig med dem. Hvis det er slik at Israel er ferdige i frelseshistorien så er det tydelig at Satan ikke har fått dette med seg. 
     
    Hvorfor har FNs menneskerettighets råd flere fordømmelser av Israel enn resten av verden til sammen?
     
    Jøder kan bo og bygge hus i New York, Paris og alle andre steder i verden uten noen fordømmelse. Men hvorfor går hele verden av skaftet når jøder bygger hus i Judea og Jerusalem, i sin egen hovedstad i sitt eget hjemland som Gud har gitt dem? 
     
    Hvorfor blir det meldt i alle nyhetsmedier hver gang jøder planlegger nye boligfelt i området hvor selve navnet jøde kommer fra og hvor de har flere tusen år gammel historie? 
     
    Hva var den egenlige grunnen til at 6 millioner jøder ble utryddet kort tid etter bestemmelsen (1922) om at Judea og Jerusalem igjen skulle bli et jødisk nasjonal hjem?
     
    Hvorfor samarbeidet Stormuftien av Jerusalem,Haj Amin al-Husseini, med Hitler om den "endelige løsningen" og sørget for at jødiske flyktninger på vei til Palestina heller ble sendt direkte til utryddelsesleirer i Polen? 
     
    Hvorfor planla Hitler og den muslimske stormuftien å utrydde alle jøder i Midtøsten etter hvert som det tredje riket vokste frem? 
     
    Hvorfor var det en utbredt oppfatningen i den muslimsk verden om at Allah måtte ha sendt islams Messias, den tolvte imam, til verden i Adolf Hitlers skikkelse? 
     
    Hvorfor har de muslimske nabofolkene forsøkt å utslette Israel fra dag èn? 
     
    Bibelen beskriver forfølgelse og masseslakt av Guds folk rett før oppstandelsens dag. Hvorfor forkynte Muhammed at muslimenes oppstandelse kommer når de har nedkjempet og utryddet jødene?
     
    Hvorfor forkynner dagens radikale muslimer at de vil iverksette noe som er helt identisk med den store trengsel som Bibelen beskriver?
     
    Hvorfor står Israels søsken, de kristne, nå i fare for å bli utslettet der hvor radikal islam er på fremmarsj?
     
    Det finnes ingen rasjonell forklaring på alt dette, det er dypest sett en åndskamp og det bør ringe noen bjeller hos en hver. 
     
    "Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet!
    For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort for han vet at hans tid er kort...
     
    Dragen (Satan) ble rasende på kvinnen (Israel som fødte Jesus) og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus."(Åpenbaringen 12:12 og 17)
     
    Verden ligger i det onde og det vil den fortsatt gjøre helt frem til Jesus kommer tilbake, men med Israel tilbake på kartet vet Satan at han har kort tid igjen. Derfor vil raseriet og spenningen mot Israel og de kristne øke frem mot klimaks, til den store trengsel  som ender ved verdens gjenfødelse.

     

  •  

     

     

     

     

    1. FORSKJELLEN PÅ EN GOD OG EN DÅRLIG HUND

     

     

     

    ”Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder som ikke kan gjø. De ligger og drømmer og liker å sove. Ja, grådige hunder er de, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke har forstand. Alle sammen har de vendt seg til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste. Kom, jeg vil hente vin! La oss drikke sterk drikk! Og som denne dagen er, skal også dagen i morgen være, herlig over all måte!” (Jesaja 56:10-12)

     

    Det er en knusende dom Herren her forkynner for Israel. Det er en dom over Israels åndelige ledere. For dette er ikke en dom over hedningenes avgudsdyrkelse eller deres presteskap av ymse slag. Dette er en dom over Guds utvalgte folks presteskap og ledere, over de som forkynte Messias og talte om Ham når de var sammen, dette var dommen over de som sa seg å tjene Israels Gud og stå nærmere Ham enn noen andre!

     

    Jeg har tenkt en del på dette uttrykket: “stumme hunder som ikke kan gjø”. Hvorfor gjør hunden? Den gjør først og fremst for å advare mot en fare som den som eier den kan bli utsatt for. Videre gjør den for å vise styrke mot faren som nærmer seg. Først knurrer den advarende og så gjør den for å skremme!

     

    En hund som bare logrer med halen fordi inntrengeren har et kjøttbein til den, eller en hund som sover uansett hva som kommer, er absolutt ingen ting verd for eieren. En slik hund er tvert imot verre enn intet fordi folket i huset selv ikke er så på vakt – de stoler jo på vakthunden.

     

    Min kone kommer fra Romania. Dermed er dette landet blitt mitt andre hjemland. Og jeg har sett og lært mye fra dette landet og folket. Blant annet er det vanlig at folk som bor på landsbygda har minst én vakthund. Jeg har ofte opplevd å nærme meg porten til noen som har en slik vakthund. Hunden starter å gjø allerede før man kommer innenfor porten. Og dersom hunden er løs, må man også regne med å få et glefs i leggen dersom hundens eier ikke er til stede, roer ned hunden og “går god for deg”.

     

    På denne måten kan også husets eiere stole på at dersom en hund lager unormalt mye bråk, så er det fordi det er noe på ferde. Det har fascinert meg å være vitne til dette.

     

    Her i Norge er det ganske så anerledes. De fleste hunder oppdras til å bli sofahunder, som logrer med halen og slikker enhver besøkende på hendene. Hunder som bjeffer og gjør, får tilsnakk og blir avvent.

     

    Kommer det så uvedkommende på besøk, så kan ikke eieren regne med noen advarsel fra hunden. Den er enten inne og ligger på sofaen, eller den er så fredelig og snill at den naivt logrer for alle og enhver.

     

    Her leser vi altså at Israels lederskap blir sammenlignet med stumme hunder, som ikke kan gjø. De var m.a.o. slike som tier og ikke sier fra!

     

     

     

     

    2. ET BUDSKAP TIL GUDS MENIGHET I VÅR TID

     

     

     

    Hva har dette å si til oss i dag? Jeg anser dette som et ord som taler rett inn i den åndelige situasjonen som råder grunn i vårt land. Våre åndelige ledere er blitt sløvet og de tier istedet for å si fra der hvor ugudelighet og frafall får stadig større rom. De er blitt som logrende hunder, stumme fordi de ikke kan gjø.

     

    Hos profeten Jeremia finner vi et budskap som er synonymt med det vi leste hos Jesaja. Jeremia blir kalt for “den gråtende profet”. Det var sannelig ikke mye glede og oppmuntring i de domsord han fikk av Gud å forkynne til nasjonen og dens ledere.

     

    Vi skal se nærmere på Jeremias budskap. Men først skal vi se på et ord som på mange måter også taler rett inn i den situasjon som vi befinner oss i idag. Vi leser fra det syvende kapittelet hos Jeremia:

     

    “Fest ikke lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!”(Jeremia 7:4)

     

    “Se, dere fester lit til løgnaktige ord – til ingen nytte. Hva så? Dere stjeler, slår ihjel, driver hos, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren.”(Jeremia 7:8-11)

     

    Også idag er folk veldig opptatt med å skryte av at Gud er mektig tilstede både her og der. Og man roper: “Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!” Men når Gud skal bedømme dette “templet”, kaller Han dette for løgnaktige ord!

     

    Så kommer det en oppramsing av de synder som Israels menighet drev med. Her er både tyveri, mord, hor, løgn og avgudsdyrkelse nevnt. Og det samme folket som driver med slike ting, kommer så inn i Guds hus og sier: “Vi er frelst!”

     

    Er det ikke det samme vi ser i dag? “Nei, vi slår da verken ihjel eller brenner røkelse for andre guder”, sier du kanskje? “Vi er jo frelst!”

     

     

     

    3. Å OFRE SINE EGNE BARN – ET BILDE PÅ ABORTSAKEN

     

     

     

     La oss se nærmere på dette. Av alle de synder som utløste Guds dom over Israel, var det én som utmerket seg:

     

    “For Judas barn har gjort det som er ondt i mine øyne, sier Herren. De har satt sine styggedommer i det hus som er kalt med mitt navn, og gjort det urent. De har bygd Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å brenne sine sønner og sine døtre i ilden, noe som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte.”(Jeremia 7:30-31)

     

    Det å ofre sine egne barn på avgudenes alter var det absolutt verste som Israel gjorde. Det ser vi også at de følgende vers. Nettopp denne synden skulle Gud spesielt straffe:

     

    “Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si Tofet eller Hinnoms sønns dal, men Drapsdalen. Og de skal begrave folk i Tofet, fordi det ikke er plass andre steder.”(Jeremia 7:32)

     

    Av alle grove synder som Israel levde i, var dette den mest alvorlige. Hele folkesjelen var i ferd med å gå i forråtnelse. Av hensyn til de kommende generasjoner, måtte Gud derfor sette en stopp for ugudeligheten og urettferdigheten i Israel. Det gjorde Han ved å la sin dom komme over dem.

     

    Gud hadde lenge vært overbærende med deres synder. Gjentatte ganger hadde Han talt til dem gjennom ulike profeter og formant dem til omvendelse. Men de ville ikke høre…

     

    Det som fikk begeret til å flyte over, var altså at de begynte å ofre sine egne barn som brennoffer til avgudene. Dette var en skikk blant flere av de hedningefolk som bodde rundt Israel, men det at Guds eget eiendomsfolk gjorde denne ugjerningen, de som absolutt visste bedre, kunne ikke tålereres.

     

    Dette er absolutt en tankevekker for oss som bor i dagens Norge. Hos oss blir omlag 15 000 barn drept i mors liv hvert år. Det finnes sikkert mange forklaringer på disse uønskede svangerskapene, men dersom Guds anvisninger for seksuallivet var blitt fulgt, nemlig at det hører hjemme innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne, ville de aller fleste av disse abortene vært unødvendige.

     

    Ungdommen trenger mer undervisning og veiledning om dette enn bare å bli undervist om ulike prevensjonsmidler. Dessuten burde det i dagens opplyste samfunn være lettere enn noen gang å skape en bevissthet hos den oppvoksende generasjon om at menneskelivet faktisk begynner inne i mors liv. Det finnes tilgjengelig både bilder og filmer som viser at barnet i mors liv er en levende skapning – et lite menneske.

     

    Men hvem skal gi de unge denne informasjonen? Når samfunnets ledere sover, hva da med Guds menighet? Er det ikke først og fremst våre åndelige veiledere som burde rettlede våre unge ut fra Guds Ord? Og er det ikke våre åndelige ledere som har et ansvar for å si ifra om hva som er rett og galt?

    Istedet tier man, i frykt for å bli upopulær, miste statsstøtte eller risikere forfølgelser. På denne måten er man med og ofrer sine egne barn, et samfunns framtid,  på “likegyldighetens alter”.

     

    Andre igjen, blir så revet med av humanismens argumenter at de faktisk forsvarer “kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp” og andre lignende argumenter.

     

    Man kan ikke skyve alt ansvar over på staten og myndighetene. Til sist handler dette om den enkeltes valg. Dersom en så dramatisk handling blir gjort ut fra et materielt hensyn, vitner det om en skremmende liten respekt for menneskelivet.

     

    Et vanlig argument er: “Det passer ikke med et barn nå. Jeg må først utdanne meg”. Andre tenker slik: “Jeg har en karriere og kan ikke være hjemme og passe barn. Denne graviditeten passer ikke for en yrkesaktiv kvinne som meg.” En abort ut fra slikeer hensyn, er å ofre barnet på materialismens og egoismens alter. Det er skremmende hvor mye dette ligner på de synder som engang utløste dom over Israels folk…

     

    Våre folkevalgte har altså sørget for en abortlov som fratar de ufødte deres soleklare rett til å bli født selv om det av en eller annen grunn ikke passer mor. Det finnes ingen som er mer hjelpeløs enn det ufødte barnet i mors liv. Og nå har de også blitt rettsløse!

     

    At denne loven har et stort flertall bok seg i befolkningen, gjør situasjonen enda mer alvorlig. Det er mer nødvendig enn noen gang før å rope til Gud om en folkevekkelse som skaper en erkjennelse av at vi som nasjon har blod på våre hender. Våre egne barns blod! Og Guds dom over dette er meget klar.

     

     

     

    4. DEN KJØNNSLØSE EKTESKAPSLOVEN

     

     

     

     “Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser.”(Jesaja 10:1)

     

    Som åndelige veiledere trenger vi å advare vårt folk om den kommende dom. For det kommer en dom over alle nasjoner, og den eneste måten å unngå den på, er å omvende seg og ta imot evangeliet om Jesus Kristus. Derfor trenger vi som er evangeliets forvaltere, å mer enn noen gang forkynne evangeliet, samtidig som vi også advarer mot den kommende dom.

     

    “Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag (nasjoner) skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene.”(Matteus 25:31-32)

     

    Men gjør vi dette? En sann prest i bibelsk betydning, identifiserer seg med folkets synder, ber Gud om nåde og om en folkevekkelse som fører til omvendelse. I kjølvannet av en folkevekkelse og nasjonal omvendelse kan også disse ugudelige lover endres. Dersom ikke, vil dette bli holdt opp mot Norge når dommen over nasjonene skal holdes.

     

    “Rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære.”(Ordspråkene 14:34)

     

    “…og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.”(2 Krøniker 7:14)

     

    Vi skal også se på en annen lov, nemlig ekteskapsloven. 27. juni 2008 vedtok Det Norske Storting en endring i Ekteskapsloven, som gir lesbiske og homofile rett til å inngå ekteskap på lik linje med heterofile par. Loven trådte i kraft fra 1. Januar 2009 og erstattet den såkalte Partnerskapsloven.

     

    Guds Ord er meget klar i sin omtale av homofili.

     

    “Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.”(3 Mosebok 18:22)

     

    “Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!”  (3 Mosebok 20:13)

     

    Nå vil noen innvende at dette er sitater fra Det Gamle Testamente og tilhører “Moseloven”. Ettersom Paulus argumenterer med at vi er “fri fra loven” vil noen mene at man ikke kan sitere fra Mosebøkene.

     

    Dette er bare tøv, men vi tar gjerne med oss et par skriftsteder også fra Det Nye Testamente.

     

    “Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.”(Romerne 1:26-27)

     

    Her blir både homofili og lesbiskhet omtalt som “skammelige lidenskaper”. Det levnes dermed ingen tvil om at homoseksualitet er synd. Disse skammelige lystene består i at man gjør ting som er imot naturen. På denne tiden ble homoseksualitet praktisert og forsvart over hele den greske og romerske verden, ikke minst i de høyere kretser av folket. Besatt av en tørst som ikke lar seg slokke, synker menneskene stadig i sine forsøk på nye oppfinnelser på det seksuelle område.

     

    Det er derfor Paulus skriver i fortid her. Han beskriver både det som allerede florerte i de dominerende kulturer på hans tid, samtidig som det er en profeti om endens tid. I dette avsnittet er ikke hovedpoenget at homoseksualitet er en synd som burde vært straffet. Det er selve homoseksualiteten som er straffen! På grunn av synden og forkastelsen av Guds klare bud, overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Slik fikk de på sin egen kropp den straff som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse.

     

    Vi tar også med oss et avsnitt fra Paulus første brev til Timoteus.

     

    “En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.”(1 Timoteus 1:9-10)

     

    Her nevnes homofili i samme liste som mordere og menneskerøvere. Det burde være lett å se at dette er en vederstyggelighet i Guds øyne.

    Likevel går åtte av tolv biskoper i Den Norske Kirke inn for å vie homofile. Her snakker vi om utdannede teologer, som er satt til å være overhoder for presteskapet i Den Norske Kirke. Det er altså åndelige veiledere det er snakk om. Og hvor mange er det i de “lavere rekker” av presteskapet som støtter homofile ekteskap og samtidig også forsvarer homofile samliv?

     

    Og hva med de frikirkelige organisasjoner? I dise dager raser det en sak media om en 41 år gammel mann som etter et havarert ekteskap sto fram som homofil. Han hadde da allerede vært med i Frelsesarmeen i flere år. Nå nylig var han aktuell som kandidat til oppgaven som korpssekretær i den lokale Frelsesarmemenigheten. Men da det ble kjent at han hadde en mannlig kjæreste, ble det uaktuelt å innsette ham som korpssekretær. Nå hauses dette opp, og var tilmed på TV 2 nyhetene, ettersom mannen gikk til media med saken og mener seg diskriminert. I innslagene på TV, samt avisoppslag, er det nær sagt ingen som argumenterer ut fra hva Bibelen sier om saken.

     

    Dette er skremmende og viser bare hvor langt bort fra Guds Ord vårt samfunn er kommet. Men en honnør til Frelsesarmeen, som våger å stå på Guds Ord og de gamle statutter som er like i alle land.

     

    Men hvor skakkjørt blir det ikke når mannen stiller spørsmålet: “Hvordan kan noen ha et bibelsyn som sier at ikke også jeg er skapt i Guds bilde?” Hvem har noensinne sagt at han ikke er skapt i Guds bilde? Men synd er synd, og vi kan ikke legge et dekke over Guds Ord som taler om omvendelse fra synd!

     

    Men hvor står nå våre åndelige veiledere? Hvor står de som er satt til å forvalte og stride for den tro og lære som engang for alle er blitt overgitt til de hellige? Blir vi skremt og beveger oss inn i en likegyldighetens stillhet, eller våger vi å si fra om hva Guds Ord lærer om ekteskap, samliv og seksualitet. Tørr vi stå fram og si at homoseksualitet er synd?

     

    “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrie til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”(Judas vers 3)

     

     

     

    5. PAVEKIRKEN OG DEN EKUMENISKE BEVEGELSEN

     

     

     

     I flere aviser har vi i en årrekke kunnet lese følgende tekster: «Stor oppslutning om fellesmøter», «Tverrkirkelig bønneuke», «Kirkene sammen i sosialetisk forum», «Evangelikale og katolikker forenes», «Religiøst Verdensparlament», «Ny verdensorden gjennom global etikk» osv. Det er en voldsom bevegelse i gang for å samle verden, ikke bare på det politiske, men også på det religiøse området. Det ser ut for at taktikken er klar. Akkurat som i politikken, har man i lengre tid arbeidet for å få i stand en sentralisering.

     

    Biskoper og prester har laget sitt eget system, et hiarkisk system, hvor nye retningslinjer, ved flertallsbeslutninger, stakes ut av den religiøse makteliten, gjennom de store kirkerådene - slike som Verdensalliansen, Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdensforbund m.fl... og så skal resten av kristenheten innordne seg etter den troen og de retningslinjene som de meisler ut.

     

    Den religiøse eliten forsøker å forene de forskjellige kirkesamfunnene gjennom stikkord som ekumenikk, solidaritet, karismatikk, felles-gudstjenester og bønnemøter, en ekumenisk/katolsk nattverd, nyteologiske fellessangbøker m.m. Kirkelederne har i lang tid forsøkt å finne felles trospunkter, mens andre trospunkter som de ikke kan enes om, selv om det er et klart Bibelsk trospunkt, lar de ligge.

    Den Katolske Kirke har hele tiden ønsket å samle verden under sine «vinger». Metodene har vært mange, men etter det 2. Vatikankonsil (1962-65) gikk den Katolske Kirke mer åpent inn for den ekumeniske bevegelsen. Protestantene ble da ikke lenger kalt for «kjettere», men «adskilte brødre».

    Både i pavens hyrdebrev (encyklika), som utkom i 1995, og i den nye Katolske Kirkes Katekisme, ivret pave Johannes Paul II sterkt for kristen enhet - på den Katolske Kirkes premisser. Pave Benedict XVI og den nye Pave Frans følger bare i de samme fotspor.

     

    Vi ser også hvordan store verdensforkynnerne som Robert Schuller, Paul Crouch og mange mange flere forsøker å forene kirkesamfunnene og være brobyggere, ikke minst overfor den Romersk Katolske Kirke, med paven i spissen.

    Den kjente predikanten Robert Schuller sier: «Det er nå tid for oss protestanter å komme til den Hellige Far i Rom å si: Hvordan kan vi komme hjem?»

    Paul Crouch følger på, og sier: «Det er slutt på protestantismen. Jeg sletter ordet protestantisme til og med ut av mitt vokabular. Jeg protesterer ikke lenger. Det er tid for katolikker og ikke-katolikker til å komme sammen som én i ånden og én i Herren.»

     

    Stadig flere kristenledere valfarter nå til Rom og taler vel om Den Romersk Katolske Kirke. I ekumenikkens navn bygger man broer i øst og i vest. Riktignok taler Jesus om at "på dette skal verden se at dere er mine disipler - at dere elsker hverandre". Dermed tror jeg på forbrødring blant evangeliske og protestantiske kristne. Men å lefle med katolikker og jesuitter - det er å lefle med det som Bibelen klart definerer som Skjøgekirken.

     

    Vi bør være klar over at den Katolske Kirke gjennom flere århundre har satset på utdannelse. De har sine egne skoler og universiteter verden over, men de har også i lengre tid fått sine menn og kvinner inn på protestantiske skoler og universiteter. De strever etter å få sine menn og kvinner inn i beslutningsdyktige posisjoner, for på den måten å påvirke både den religiøse og politiske utviklingen etter deres mønster.

    La oss ta med et par uttalelser fra deres egne kilder som bekrefter dette. De sier det bl.a. slik: «Alle katolikker må bli aktive elementer i det daglige politiske livet i landet der de bor. Alle katolikker må utøve sin makt for å bidra til at nasjonenes grunnlover blir formet etter prinsippene til den Sanne kirke.»

    Opus Dei og Jesuittene er to grupper innen den Katolske Kirke som arbeider meget bevisst for å infiltrere andre kirkesamfunn, skoler osv. I den fullstendige jesuitt-eden leser vi om hvordan disse spesial-trente katolikkene blir oppfordret til «å være en kalvinist blant kalvinistene, en protestant blant protestantene, en jøde blant jødene,» osv.... «for om mulig å samle all informasjon til nytte for din orden(pavens orden) som en trofast Pavens soldat.»

    Som en «lutheraner», «pinsevenn», «metodist» eller «baptist» vil Vatikanets infiltratører ha mulighet til å få innflytelse og posisjoner i disse menighetene. Dette vil etterhvert gi dem anledning til å påvirke utviklingen mot et katolsk mønster. Ser vi den trenden i kirkelivet i dag?Jeg ville si at vi ser det til en så stor grad at det er direkte skremmende!

    I den fullstendige eden til katolikkenes frontkjempere, jesuittene, står det at de vil arbeide for paven i de land de kommer til, og «gjøre mitt ytterste for å utrydde de hedenske protestantiske eller liberale doktriner,og å ødelegge alle deres påståtte statsmakter, kongelige eller annet.»

     

    Her ser vi hvilken strategi den Katolske kirke har med protestantiske land. De vil ødelegge de selvstendige landene og bryte ned protestantismen. Idag ser vi at protestantismen er i ferd med å bli ødelagt gjennom katolsk infiltrasjon og liberal teologi, slik katolikkene har som målsetting. De har fått sine menn og kvinner inn i kirkelivet og i politikk, og staten og kirken vil nå oppdra barna til religiøs pluralisme.

    Dette ser vi rent praktisk i kirkelivet og i skolevesenet. I det nye kristendomsfaget skal barna på barne- og ungdomsskole-trinnet få undervisning i en blandingsreligion. De skal lære om gresk myteologi, fremmede religioner og filosofi og etikk, som skal inn i timeplanen uten at timetallet økes. Dessuten skal elevene «tilegne seg kunnskap og få opplevelser gjennom arbeid med» jesuittene og den spiritistiske jesuitt-grunnleggeren Ignatius de Loyola.

    Faget inneholder også kunnskap om katolsk historie, katolsk utbredelse, katolsk tradisjon og religiøse særpreg. Den rene protestantismen har i lengere tid gradvis blitt brutt istykker, i pakt med katolikkenes strategi og kamp-plan, og nå skal barna og de unge forføres.

    Flere protestanter påstår at katolisismen idag ikke avviker så sterkt fra protestantismen som tidligere. Det er riktig at det har skjedd en forandring, men det er ikke pavedømmet som har blitt annerledes. Katolisismen ligner i sannhet protestantismen idag, fordi protestantismen har forandret seg siden reformatorenes tid.

    Mange protestanter har idag lukket sine øyne for katolisismens sanne karakter, og de farer som dens herredømme fører med seg. Folket trenger til å vekkes for å kunne motstå denne fiendens framgang, som truer både den borgelige og religiøse frihet.

    Romerkirken viser seg nå for verden fra en tiltalende side. Den kler seg i en «kristelig» drakt, men har ikke forandret seg. Pavedømmets prinsippper er de samme. De doktriner som ble til i den mørke tidsalder, gjelder fremdeles.

    Den Katolske Kirke er i ferd med å få sin tidligere maktdominans igjen, ikke minst gjennom EU og de felleskirkelige alliansene. Bibelen sier at hele verden vil undre seg og følge etter dyret = pavemakten. Martin Luther sa på sin tid: «Paven bærer Antikrists kjennetegn». Dvs. alle Bibelens kjennetegn på den store Antikristelige maktfaktoren som Bibelen omtaler, passer på pavemakten.

     

    Det siste som de kristne avisene skriver om for tiden, er at Ulf Ekman har konvertert til katolisismen. Nå tror han på jomfru Marias "opphøyde guddommelighet" og han sier også at Guds menighet trenger å underordne seg et åndelig lederskap i tråd med den katolske kirke og paven. Han mener at vi som kristne har tilgang til de syv "sakramenter" som Den Romersk Katolske Kirke er kjent for, og tar også til orde for apostolisk suksesjon.

     

    Bibelen beskriver Pavekirken som «skjøgen». Alle kjennetegnene på «skjøgen» passer på Pavemakten. «Skjøgen» har også sine skjøgedøtre, og de vil gå inn i samarbeidsforhold med «skjøgen». Ser vi at dette blir oppfyllt idag, bl.a. gjennom den felleskirkelige bevegelsen?

    «GÅ UT FRA HENNE, MITT FOLK, forat dere ikke skal ha del i hennes synder, og forat dere ikke skal få noen av hennes plager.»(Åpenbaringen 18:4)

    Hvis du og jeg anser oss for å være endel av Guds folk, så bør vi ikke gå inn i ekumeniske forbindelser med pavemakten og frafallen protestantisme. Vi er på det sterkeste oppfordret til å gi en høy og klar advarsel om å gå ut fra denne falske ekumeniske bevegelsen, som forsøker å samle verden under falske, villedende og ubibelske doktriner.

     

    Hvor er våre åndelige veiledere i dag? Hvorfor står ikke de reformerte protestantiske trossamfunn opp og advarer mot dette? Hvorfor taler man ikke lenger imot det som både Luther, Calvin, Melacton, Knox og Wycliffe klart definerte som Skjøgen?

     

    Er vi blitt stumme hunder som ikke kan gjø…?