Rettferdiggjørelse

  •  

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

     

    På Golgata og i Jesu forsoningsverk skjedde det en fantastisk "byttehandel" mellom Jesus og oss. Jesus tok vår skyld og vår straff. Han tok vår plass og samtidig gav Han oss sine himmelske velsignelser og rettigheter.

     

    Jesus ble det vi var og vi ble det Han var. Han var det vi skulle slippe å være og Han bar det vi skulle slippe å bære.

     

    Vi skal gå nærmere inn på rekkevidden av denne "byttehandelen" og se på hva Jesus egentlig har tilveiebrakt for oss.

     

     

     

     

    1.  GJORT TIL SYND SÅ VI SKULLE FÅ GUDS RETTFERDIGHET!

     

     

     

     

    ”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.”( 2Korinter 5:21) 

     

    Jesus ble det vi var, og vi ble det Han var! Han ble gjort til synd for oss (dvs. tok på seg våresynder og ble et syndoffer i vårt sted) for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet!Kan du se det? Jesus hadde Guds egen rettferdighet, mens vi hadde syndens fortærende byrde og anklage over oss.

     

    Men Jesus tar på seg våre synder. Han tar synden og straffen i vårt sted! Og så gir Han oss den rettferdighet som han selv hadde!! Vi har dermed fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!!

     

    Guds rettferdighet = den rettferdighet som Gud selv har! Jeg vet dette får det til å knake i tankene, men faktum er at dette gjør oss like rettferdige som Gud selv er!!

     

    Dette kan få de fleste til å steile, men vi må bøye oss for at Guds Ord faktisk sier dette. Men hemmeligheten til dette ligger ikke i vår "egenrettferdighet", men i det faktum at Jesus er vår rettferdighet.

     

    ”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.”(1 Korinter 1:30)

     

    ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.”(Romerne 5:1)

     

    Gud har dermed kledd oss i "rettferdighetens klær" og·satt oss i "rettferdighetens tjeneste".

     

    “For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod. Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Selv dødens tjeneste, som bygde på bokstaver hugget i stein, var omgitt av en slik herlighet og glans at israelittene ikke klarte å se på ansiktet til Moses. Så klart strålte det, enda glansen tok slutt. Hvor mye klarere stråler ikke da glansen fra Åndens tjeneste? For hadde fordømmelsens tjeneste en herlig glans, så må den rettferdighetens tjeneste stråle med en enda rikere glans. Ja, det som den gang strålte så klart, har nå helt mistet sin glans. For nå stråler en herlighet som er så uendelig mye klarere. Men når det som tok slutt, strålte så herlig, hvor mye herligere er ikke da glansen av det som består?”(2 Korinter 3:3-11)

     

    I Kristus framstår vi som hellige og ulastelige for Gud!

     

    ”For i ham (Krisus) har han (Gud) utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.”(Efeserne 1:4)

     

    ”Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forsont med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp som evangeliet gir…”(Kolosserne 1:21-23)

     

    Legg merke til hva som står her. Gjennom frelsen blir vi av Jesus framstilt for Gud som hellige, ulastelige og ustraffelige! Men det er en betingelse, nemlig at vi "blir ved i troen, grunnfestet og faste..." Vi må derfor kjenne til vår posisjon gjennom korset, og leve ut fra denne posisjonen.

     

    Dette betyr at den rettferdige kan stå i Guds nærhet uten følelse av skyld og skam, som om synd aldri har eksistert!

    Men dette er selvsagt Gudsverk, ikke vårt eget.

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.”(Efeserne 2:8-9)

     

    ”For det er Gud som virker i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.”(Filipperne 2:13)

     

    Vi skal også legge merke til at disse versene sier at dette er noe som Gud har gjort. Det er ikke noe som vi skal få når vi kommer til himmelen. Vi står i denne posisjon nå!

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.” (Hebreerne 10:19-22)

     

    Vi fortjente ikke å bli satt i denne posisjon, men vi ersatt i den, kun på grunn av nåde! Derfor har vi nå gjennom Jesu blod fått fred med Gud. Vi er av Gud erklært rettferdige! Og den som er rettferdiggjort, eier Guds fred!

     

    Vi skal se på et veldig viktig poeng her. Bibelen taler alltid om den troende som "den rettferdige". Og det slås fast flere steder at den rettferdige skal leve ved tro!

     

    ”For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”(Romerne 1:17)

     

    ”Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdigeskal leve ved tro.”(Galaterne 3:11)

     

    ”En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere…”(1 Timoteus 1:9)

     

    ”Men den rettferdige skal leve ved tro. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.”(Hebreerne 10:38)

     

    “Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.”(Jakob 5:16)

     

    Dette er bare et utvalg av de skrifstedene dette nevnes. Det står den rettferdige, ikke den syndige eller synderen!

    Det går ikke an å være synder og rettferdig samtidig! Bibelen viser oss at enten er du en synder, eller du er en rettferdig! Ja, Bibelen viser oss, med all ønskelig tydelighet, at da vi ble frelst gikk vi over fra å være syndere til å erklæres rettferdige for Gud! Så enten er du en synder (ufrelst), eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ingen synder lenger!

     

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden.” (Romerne 5:8-9)

     

    Vi VAR syndere, men nå ER vi rettferdige for Gud!

     

    Bibelen viser oss at det er UMULIG å være både synder og rettferdig på en gang - eller "frelste syndere", som noen kaller det. I Guds Ord finner vi at disse to tilstandene, frelst og synder, er direkte motpoler!

     

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.”(Romerne 5:19)

     

    ”For den som er død er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi lever med ham.”(Romerne 6:7-8)

     

    ”Slik skal dere også regne dere som døde fra synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”(Romerne 6:11)

     

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.”(Romerne 6:18)

     

    Bevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi istedet fått bevissthet om rettferdighet!

    “Ellers hadde de vel holdt opp med å bære fram offer? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset én gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.”(Hebreerne 10:2)

     

    Vi er "de rettferdiges menighet", og kan dermed ikke gå rundt og bekjenne oss som syndere. Syndere skal nemlig ikke bli stående i de rettferdiges menighet!

     

    ”Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.” (Salme 1:5)

     

    Jeg er altså ikke noe "arme syndige menneske som har krenket Gud med tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte..."Gud har jo tatt ut steinhjertet, og gitt oss et nytt hjerte (ny ånd) som ikke kjenner synd! Om jeg skulle kjenne den onde lyst, så er det i mitt kjød– men det kan aldri være i mitt hjerte!

     

    ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta ut steinhjertet fra deres kropp og gi dere et kjøtthjerte i stedet.”(Esekiel 36:26)

     

    Vi er omskåret med Kristi omskjærelse, som er å sammenligne med en hjertetrasplantasjon. Jeg tenker ikke da på hjertet som den fysiske blodpumpen som pumper blod rundt i kroppen. Bibelen omtaler hjertet som drivkraften din, ditt indre menneske, din ånd.

     

    ”I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse…”(Kolosserne 2:11)

     

    Og i Romerne forklarer Paulus at denne omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden.

     

    ”…og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven…”(Romerne 2:28)

     

    Menneskets ånd - vårt indre menneske - den nye skapningen, kan ikke synde fordi den er født av Gud!

     

    ”Dere vet at han (Jesus) er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den (den nye skapningen – vår ånd) som blir i ham, synder ikke. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den (den nye skapningen – vår ånd) som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig. Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud…” (1 Johannes 3:5-10)

     

    Som kristne kan vi ikke leve i synd. Da ville vår ånd (den nye skapningen) "dø" og ikke lenger ha noe samfunn med Gud. Vi ville dermed bli frafallne.

     

    Det hender derimot at en kristen faller i synd. Da er det vårt kjød som har fristet oss til å synde, ikke vår ånd. Vi har en daglig kamp mot kjødet, fordi det ikke er født på ny. Derfor må vi selv korsfeste kjødet (drepe kjødets gjerninger) hver dag. Vi må altså la oss dominere av ånden, ikke av kjødet.

     

    ”Derfor brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden dreper kjødets gjerninger, skal dere leve.”(Romerne 8:12-13)

     

    Det er altså forskjell på det å leve i synd og det å falle i synd. En blir som kjent ikke en fisk fordi om man faller i vannet. Fisken lever i vannet. En blir heller ikke en hest om man går inn i en stall. Hesten bor i stallen. På samme måte blir man heller ikke en synder fordi man faller i synd. Synderen lever i synd.

     

    Å si at vi fortsatt er syndere, etter at vi har tatt imot frelsens gave og blitt erklært rettferdige av Gud, er det samme som å si at Jesu forsoningsverk ikke var bra nok! Det var altså ikke nok at Jesus tok din og min plass, bar våre synder på korset og døde for oss! Det var heller ikke nok at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse! Dersom vi fortsatt er syndere må det jo kreves noe mer for at vi skal kunne bli stående i Guds nærvær. Ser du at dette blir et hån imot Guds verk – som om forsoningen ikke var bra nok?

     

    Men nå vil noen si at Johannes også skriver at ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” og to vers lengre ned: ”Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss.” (1 Johannes 1:8 og 10)

     

    Hva så med dette? Vi har nettopp påstått at vi ikke lenger er syndere, men her sier Johannes at om vi sier at vi ikke har synd så bedrar vi oss selv. Han sier også at dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Gud til en løgner! Det virker jo som om disse to tingene står imot hverandre. Hvordan skal vi så forstå dette? 

     

    Javisst stemmer det at vi fortsatt synder av og til. Noen av oss mer, og noen mindre. Men synder - det gjør vi! Det er jo også dette Johannes sier. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Jesus til en løgner! Selv om det er lenge siden sist du gjorde en synd, så er det ingen tvil om at du har syndet, og du kommer ganske sikkert til å gjøre det igjen! 

    Men hva da når en kristen begår synder? Hva skjer da?

     

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” (1 Johannes brev 2:1-2)

     

    Her ser vi at det normale for en kristen er at man IKKE synder. ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere IKKE skal synde. Men OM noen synder….”

     

    Det normale når man kjører bil er å holde seg på veien. Men OM noen kjører i grøfta, da kan man tilkalle hjelp fra ”NAF”, ”Falken” eller ”Viking Redningstjeneste”. Slik er det også med deg som en kristen.

     

    ”Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1 Johannes brev 1:9)

     

    Dette er Guds sikkerhetsnett for oss, da vi jo er skrøpelige mennesker. Og da må vi selvsagt ikke si at vi ikke har syndet, men straks bekjenne våre synder og ydmyke oss for Gud. Så vil Jesu blod rense oss fra all synd!

     

    Javel, men hva da med fortellingen om fariseeren og tolleren? Gir ikke det en real advarsel mot å skryte av å være rettferdig?

     

    «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»  (Lukas 18:10-14)

     

    Dette avsnittet bekrefter faktisk det vi har snakket om! Fariseeren bygde ikke på Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, men på sin egen rettferdighet og sine egne gjerninger.

     

    Tolleren derimot, kom ydmykt og bekjente seg som en synder. Derfor ble han frelst der og da, og GIKK HJEM RETTFERDIG! Han var ingen synder lenger! (vers 14)

     

    La oss nå, i lyset av budskapet om rettferdighet, se nærmere på Romerbrevets kapittel 7. Dette er kanskje det mest misforståtte kapitlet i hele Det Nye Testamente, fordi mange har trodd at Paulus her taler om en kristen (frelst) som kjemper en håpløs kamp mot synden. Men jeg vil prøve å bevise ut fra Guds Ord at kapitlet derimot beskriver den kamp et menneske får når det forsøker å leve rettferdig i egen kraft - under loven.

     

    Omtrendt 30 ganger nevner kapitlet ordene ”jeg” og ”meg”, mens ordet ”loven” nevnes over 40 ganger. ALTSA BESKRIVES ET INDIVID SOM KJEMPER UNDER LOVEN!

     

    Jeg vil trekke opp 4 bevis for at Paulus ikke beskriver en kristen i dette kapitlet:

     

    1. Vi er IKKE under loven (vers 4 og 6)

    2. Vi er IKKE solgt til synden (vers 14)

    3. Vi er IKKE lenger i kjødet (vers 5) (Romerne 8:9)

    4. Paulus beskriver sin egen barndom og oppvekst.

     

    Han starter i sin egen barndom, før han kjente loven, og tar oss med til det punktet hvor han innser at han er en synder. I resten av kapitlet beskriver Paulus sin egen frustrasjon og kamp da han som en from jøde ønsker å gjøre det gode, men strever under loven og syndens makt.

     

    (Romerne 7:22 kan forklares av Romerne 2:14-15) 

     

     

     

     

    2.  FORLATT AV GUD SÅ VI FOR ALLTID SKULLE LEVE I GUDS NÆRHET!

     

     

     

     

    ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?”(Matteus 27:46)

     

    Hvorfor ble Jesus forlatt av Gud? Aldri før hadde Jesus vært borte fra Guds nærhet. Dette var det absolutt verste Jesus kunne oppleve - å ikke lenger leve i Faderens nærhet og ikke lenger kjenne Guds salvelse, velsignelse og velbehag hvile over seg.

     

    Jesus hadde jo levd i Guds nærhet fra evighet av. Han hadde tilmed lekt foran Guds åsyn. 

     

    “Herren bar meg fram som sitt første verk, før hans gjerninger i fjerne tider. Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til. Før fjellene var satt på plass, før høydene ble jeg født. Han hadde ennå ikke laget jorden og marken og landjordens første støvkorn. Jeg var der da han grunnfestet himmelen og risset opp himmelranden over dypet, da han ga kraft til skyene der oppe og kildene i dypet fikk styrke, da han satte grense for havet så vannet stanset der han befalte, da han risset opp jordens grunnvoller. Jeg var byggmester hos ham. Jeg var til glede for ham dag etter dag og lekte stadig for hans ansikt. Jeg lekte på hans vide jord og gledet meg med menneskene.”(Ordspråkene 8:22-31)

     

    Men her på korset var det mørkt, kaldt, vondt og ensomt. Og en tung djevelsk atmosfære fyllte stedet.Da hele menneskehetens syndebyrde og skyld ble lagt på Jesus, måtte Gud vende seg bort fra Ham. Denne følelsen var det verste Jesus kunne oppleve. Dette var mye verre enn naglene, tornekronen og piskeslagene. Ja det var verre enn all den torturen Jesus opplevde. Nå ble Han overlatt til ensomhet, angst og smerte – ja, til dødens veer.

     

    ”Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg!”(Salme 51:13)

     

    Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang. Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. 

     

    Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst. Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. Vær ikke langt fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. Store okser samler seg om meg, stuter fra Basan flokker seg rundt meg. De sperrer opp gapet mot meg lik en løve som brøler og river i stykker. 

     

    Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om min kjortel. Men du, Herre, vær ikke langt borte, min styrke, skynd deg og hjelp meg!”(Salme 22:2-20)

     

    Dette måtte Jesus oppleve for at du og jeg aldri noengang skulle oppleve å være forlatt av Gud. Jesus ble forlatt av Gud for at du og jeg alltid skulle leve i Guds nærhet!  

     

    “Herre, du ransaker meg og du vet – du vet om jeg sitter eller står, langt bortefra kjenner du mine tanker. Om jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner alle mine veier. Før jeg har et ord på tungen, Herre, kjenner du det fullt ut. Bakfra og forfra omgir du meg, du har lagt din hånd på meg. Det er et under jeg ikke forstår, det er så høyt at jeg ikke kan fatte det. Hvor skulle jeg gå fra din Ånd, hvor kunne jeg flykte fra ditt åsyn? Stiger jeg opp til himmelen, er du der, legger jeg meg i dødsriket, er du der. Tar jeg soloppgangens vinger og slår meg ned der havet ender, da fører din hånd meg også der, din høyre hånd holder meg fast.”(Salme 139:1-10)

     

    Faderen og Sønnen har tatt bolig i deg ved Den Hellige Ånd, slik at du for alltid kan leve i Guds nærvær og ha samfunn med Gud! Du har derfor "helkontinuerlig selskap" med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd!

     

    ”Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mine ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.”(Johannes 14:23)

     

     

     

     

    3.  FANGET FOR AT VI SKULLE VÆRE FRI ALL FANGENSKAP!

     

     

     

     "Vakten og høvedsmannen og jødenes tjenere grep da Jesus og bandt ham. De førte ham først til Annas, for han var svigerfar til Kaifas, som var yppersteprest dette året." (Johannes 18:13-14)

     

    Jesus ble her en fange. Han hadde aldri latt seg fange før. De hadde prøvd å fange Ham flere ganger, tilmed prøvd å styrte Ham utfor et stup, men uten å klare det. 

     

    Men her lot Jesus seg fange fullstending. Senere ble Han naglet til korset, neten uten evne til å bevege seg i det hele tatt!

    Hvorfor lot Jesus seg fange?

     

    "En av dem som var sammen med ham, grep sverdet sitt, trakk det og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd. Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene oppfylles, de som sier at dette må skje?» I samme stund sa Jesus til flokken: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men alt dette er skjedd for at profetenes skrifter skulle oppfylles.»" (Matteus 26:51-56)

     

    Her sier Jesus at dette måtte skje, for at skriftene skulle oppfylles. Jesus måtte nemlig la seg fange, for at du og jeg for alltid skulle være løst og fri fra all fangenskap! Enten det er åndelig fangenskap, sjelelig (psykisk) fangenskap eller kroppslig (fysisk) fangenskap!

     

    Jesus ble den fangen jeg og du skulle slippe å være, for at vi skulle få Hans frihet!

     

    "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren." (Lukas 4: 18-19)

     

    "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk." (Galaterne 5:1)

     

     

     

    4.  GJORT TIL FORBANNELSE SÅ VI SKULLE LEVE I GUDS VELSIGNELSE!

     

     

     

    "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus og for at vi ved troens skulle få Ånden som det var gitt løfte om."  (Galaterne 3:13-14)

     

    Jesus ble en forbannelse for vår skyld, for at vi skulle få leve i Abrahams velsignelse og for at vi skulle få Den Hellige Ånd.

     

    Men hva var denne "lovens forbannelse" for noe? Hva var dette som Jesus kjøpte oss fri fra?

     

    Om vi slår opp i 5 Mosebok 28, finner vi et helt kapittel som omhandler både lovens velsignelse og lovens forbannelse. I de 14 vers kan vi lese om alle de velsignelser som følger den som holder Guds bud. Men deretter, fra vers 15 og ut kapittelet kommer alle de forbannelser som  skulle ramme de som ikke gjør det. Alle disse forbannelsene har Jesus kjøpt oss fri fra! Jesus kjøpte oss fri fra all form for forbannelse, for å gi oss velsignelser i rikelig mål.

     

    "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus." (Efeserne 1:3)

     

    "Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?" (Romerne 8:32)

     

    "For så mange som Guds løfter er, i ham (Jesus) har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, til Guds ære." (2 Korinter 1:20)

     

    "Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden." (2 Peter 1:4)

     

    Dermed er vi også løst fra slektsforbannelser og alle andre mulige slags forbannelser! Vi er ikke kalt til å drive å rote i fortiden til mennesker og deres familier, for å prøve å finne ut om noen kastet en forbannelse som vi må løse dem fra. Dette kan kanskje ha effekt på ufrelste mennesker, som ikke har den beskyttelse over sine liv som frelsen gir. Men Jesus brøt forbannelsen en gang for alle! Du er velsignet!

     

     

     

    5.  JESUS BLE FATTIG SÅ VI SKULLE FÅ HANS RIKDOM!

     

     

     

    "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." (2 Korinter 8:9)

     

    Her får vi virkelig se konsekvensene av denne "korsets byttehandel". Forsoningens rekkevidde er grenseløs stor. Det som står å lese mellom linjene her, er at fordi Jesus manglet alt da Han hang der på korset, så skal ikke du behøve å mangle noen ting!

     

    Jesus er din hyrde. Han har tatt alle dine mangler og all din fattigdom, for at du skal leve i Guds rike velsignelse!

     

    "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til vann der jeg finner hvile. Han styrker min sjel. Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal frykter jeg ikke noe ondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like foran mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje. Mitt beger renner over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom alle tider." (Salme 23)

     

    "Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus." (Filipperne 4:19)

     

    "Gled deg i Herren, så skal han gi deg det ditt hjerte begjærer." (Salme 37:4)

     

    Nå vil det selvsagt være noen som drar dette alt for langt, og vi ser idag at det såkalte "prosperity-evangeliet" ofte sporer helt av. Det er ikke slik at Gud er en "kelner" som vi bare kan knipse med fingeren til. Dersom man tenker at vi bare kan "tro Gud for" flotte hus, luksusbiler, flere hytter ved sjøen og på fjellet, luksusbåter og mange millioner i banken - da har man sannelig misforstått dette budskapet helt!

     

    Derimot er budskapet om at Jesus ble fattig, et budskap til de fattige. Jesus tok din og min fattigdom, slik at vi alltid skal ha det vi trenger til. Vi skal ikke mangle noe. Herren er vår hyrde og vi mangler ingen ting.

     

    Det er derfor Jesus også sier at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal spise, eller hva vi skal drikke, eller hva vi skal kle oss med.

     

    "Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke mye mer kle dere - dere lite troende? Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slikt søker hedningene etter. Men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!" (Matteus 6:25-33)

     

     

     

    6.  JESUS BLE HJEMLØS SÅ VI ALLTID SKULLE HA ET STED Å BO!

     

     

     

    "Jesus sier til ham: Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på." (Matteus 8:20)

     

    Mange som leser dette, vil ha det til at Jesus var hjemløs da Han vandret her nede. Men dette stemmer jo ikke. Han hadde jo et hjem i Nasaret, der Han hadde vokst opp hos sin mor Maria og Josef og sine brødre. Vi leser også at han ofte tok inn i huset til Marta, Maria og Lasarus i Kapernaum.

     

    "Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme." (Markus 2:1)

     

    Likevel sier altså Jesus at Menneskesønnen har ikke engang en pute å hvile sitt hode på. Men når var det Jesus hadde det slik? 

     

    Jo, vi må se at det var på korset at Jesus opplevde alt dette! Da ble Jesus hjemløs, for at du og jeg alltid skulle ha en seng å sove i! Et hjem og et sted å bo inngår faktisk i hele forsoningsbudskapet!

     

    Men vi kan også nevne enda mer, for det stopper ikke her. På korset var Jesus:

    -sulten, for at du og jeg aldri skal mangle mat!

    - tørst, for at du og jeg aldri skal mangle drikke!

    - naken, for at du og jeg aldri skal mangle klær!

    - ensom og forlatt, for at du alltid kan ha selskap med både Gud og medmennesker! 

     

     

     

    7. JESUS BAR VÅRE SYKDOMMER SÅ VI SKULLE VÆRE FRISKE!

     

     

    "Hvem trodde budskapet vi fikk? For hvem ble Herrens arm åpenbart? Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på, ikke et utseende vi kunne glede oss over. Han var foraktet, forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom, en de skjuler ansiktet for. Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe. Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom

     

    Vi gikk oss alle vill som sauer, vi vendte oss hver til sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. Han ble mishandlet, han ble plaget, og han åpnet ikke munnen, lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes, og han åpnet ikke munnen. Etter fengsel og dom ble han tatt bort. Men hvem i hans tid tenkte på at han ble utryddet av de levendes land fordi mitt folks lovbrudd rammet ham? Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik, enda han ikke hadde brukt vold og det ikke fantes svik i hans munn.

     

    Det var Herrens vilje å knuse ham med sykdom. Når hans liv er gitt som skyldoffer, skal han se etterkommere og leve for evig. Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil. Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt. Min rettferdige tjener skal rettferdiggjøre de mange, han har båret deres skyld. Derfor gir jeg ham del med de mange, med de mektige deler han bytte, fordi han tømte ut sitt liv til døden og ble regnet blant lovbrytere. Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere." (Jesaja 53)

     

    Mange har misforstått versene 2, 3 og 10. Her kan det jo se ut som om Jesus var ofte syk og at plager stadig rammet Ham. Det kan se ut som om Han fikk rundt med et frastøtende utseende.

     

    Men sannheten er at Jesus hadde en perfekt skikkelse og et vakkert utseende. Djevelen klarte aldri å kaste noen som helst sykdom eller forbannelse på Jesus. Jesus sto imot alle angrep fra djevelen - også sykdommer! Jesus hadde et så stort overskudd av helse, liv og kraft at alle som rørte ved Ham ble friske. Han hadde også en slik "jernhelse" at Han ofte tilbrakte hele natten i bønn, i stedet for å sove.

     

    Så Jesus gikk så aldeles ikke rundt og var syk og skrøpelig.

     

    Men på korset tok Jesus frivillig på seg all verdens sykdommer og plager, for at vi skulle slippe å bære dem! Det var på korset Jesus led, var slått med sykdom og var et frastøtende syn for andre mennesker.

     

    "Likesom mange var forundret over deg - så ille tilredt var han at han ikke så ut som et menneske, og hans skikkelse ikke var som andre menneskebarn." (Jesaja 52:14)

     

    Grunnen til at Jesus så så ille tilredt ut, var at Han i tillegg til piskeslagene, tornekronen, naglene og  fysiske slag og spark - også måtte oppleve at all verdens sykdommer og plager ble lagt på Ham! Kan du tenke deg for en påkjenning! Kan du tenke deg hvordan Han så ut?

     

    Men dette var på korset. Og det var for oss Han utholdt dette.

     

    "Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten. Ved hans sår er dere blitt legt." (1 Peter 2:24)

     

    Jesus tok både vår synd og våre sykdommer på seg. Ved Hans sår har vi fått legedom! Dette er hva syke mennesker trenger å se!

     

    La meg stille deg et spørsmål: Hvis Jesus virkelig bar dine sykdommer på korset, hvorfor skal også du bære dem? Jeg mener, hvis jeg betalte en av dine regninger, da ville vel ikke du gå og betale den samme regningen - ville du? Det ville være dumt av deg...

     

    På samme måte blir det unødvendig tungt for deg å bære en sykdom som Jesus allerede har båret for deg! Du må se at Jesus har tatt bort din sykdom! Jesus ikke bare døde for deg slik at du kunne bli frelst og få evig liv. Han døde for at du skulle være frisk og leve i helse!

     

  •  
     
     
     

    Ordet om Korset = Budskapet om Rettferdighet


    ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.” 
    (1 Korinterbrev 1:18)

    ”Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.” 
    (1 Korinterbrev 2:1-2)

    Paulus sier til menigheten i Korint at han ville ikke vite av noe annet budskap enn Korsets budskap, som er evangeliets kjerne. Han sier at det er ”Ordet om Korset” som er selve frelseskraften! Dermed er det tydelig at når vi skal snakke om synd og rettferdiggjørelse, så er det et veldig viktig emne i kristenlivet – ja det kan vel sies å være selve kristenlivets fundament!

    Det er derfor en nødvendighet at våre liv er forankret i dette budskapet, og at vi kan være ”grunnfestet ved rettferdighet”.

    ”Ved rettferdighet skal du bli grunnfestet. Vær langt fra angst, for du skal ikke ha noe å frykte, og fra redsel, for den skal ikke komme nær til deg!” 

    (Jesaja 54:14)

    Som vi ser, driver denne ”vissheten om rettferdighet” bort all frykt, angst og fordømmelse. I dagens stressende samfunn er det så mange som opplever at man ”kommer til kort” i så mange ting, samtidig som det er lett å bli grepet av frykt og angst for alt som skjer der ute. Det er også lett å bli grepet av fordømmelse over at man ikke lever helt slik som man hadde ønsket. Vi kristne er ofte enda mer grepet av slike tanker enn det ufrelste er. Jeg tror derfor at det er tid for å betone dette budskapet sterkere, slik at vi kan forebygge og hindre frykten og fordømmelsen, som vil kvele så mange.

    Bibelen sier faktisk at modenhet og vekst i kristenlivet kommer ved å få åpenbaring og innsikt i ”budskapet om rettferdighet”.

    ”Etter så lang tid burde dere selv være lærere; men dere trenger noen som på nye kan lære dere de første og grunnleggende ting i Guds Ord. Dere må ha melk og ikke fast føde. For den som får melk, mangler innsikt i budskapet om rettferdighet; han er umoden.  
    (Hebreerne 5:11-13).


    Dersom den som får melk ”mangler innsikt i budskapet om rettferdighet”, må jo det motsatte bety at ”innsikt i budskapet om rettferdighet” er det samme som å være moden som kristen. Vi ser i dag at mange kristne sliter med ”frelsesvissheten”, samtidig som de bekjenner seg som syndere, i stedet for å takke Gud for rettferdiggjørelsen. Men man blir aldri moden av å gå rundt og slite med disse tingene.  La oss heller sørge for  ”…og vær iført rettferdighetens brynje.” 
    (Efeserne 6:14)

    En brynje dekker til de livsviktige indre organer som mennesket har (hjerte, lunger, nyrer, lever, fordøyelsessystem osv). Det er derfor på tide at vi tar på oss ”rettferdighetens brynje”. La oss derfor se på hva denne brynjen er for noe, og prøve å få tak i dette ”budskapet om rettferdighet”. Da må vi begynne med starten på våre problemer – nemlig syndefallet.




    1.    SYNDEFALLET


    ”Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.” 
    (1. Mosebok 3:1-7)

    Syndefallet er den største katastrofe som har hendt i hele menneskehetens historie! Menneskene var jo skapt av Gud, for å leve i livsfellesskap med Ham. Et liv uten i det hele tatt å kjenne til det onde! Tenk deg et liv i Guds nærhet, hvor synd, hat, vold, krig, nød, sykdom, død og alt vondt ikke eksisterer! Tenk deg et absolutt perfekt liv, i skjønneste harmoni! Det var slik Gud skapte oss – og Han så at det var overmåte godt.

    Men menneskene brukte sin frie vilje til å vende seg bort fra sin skaper. Dermed kom synden inn i verden. Syndefallets katastrofe har ført til at alle mennesker fødes inn i en syndig verden, som ligger i det onde.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.” 
    (Romerne 5:12)

    Helt fra fødselen av blir alle mennesker kontinuerlig påvirket av det onde. Men så lenge man er et barn, er man imidlertid i Guds hender inntil man selv personligmå resignere for syndens makt eller får en erkjennelse av synd. Dette skjer når barnet vokser opp til å ta konsekvensene av sine handlinger, og forstår hva som er rett og galt. Fra da av er man ikke lenger et uskyldig barn, men en person som er underkuet av syndens makt og dermed i behov for frelse.

    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere. Bibelen sier det så brutalt som at vi da blir slaver under syndens makt! Og dette skjer på grunn av Adams fall.

    Men før vi går videre, er det nødvendig å repetere en av Bibelens grunnsannheter, som sier at mennesket består av ånd, sjel og legeme.

    ”Må Han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” 

    (1. Tessaloniker 5:23)

     

     

    a)  Menneskets ånd (gresk ”pneuma”)

     


    Gud skapte oss med ånd for at vi skulle leve og lære Gud å kjenne. Menneskets ånd er selve ”livssnoren” vår, samtidig som den er senteret for vår gudsbevissthet.

    ”Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over……..før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.”(Forkynneren/Predikantens bok 12:6-7)

    ”Det er Han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.”(Job 12:10)

    ”For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.”(Jakob 2:26)

    Gud er ånd og den som tilber eller kommuniserer med Gud, må gjøre dette ut fra sinånd, ikke forstanden, sinnet, sjelen. Når et menneske blir frelst, er dette det samme som at ånden blir født på nytt. Gud tar ut ”steinhjertet” (den gamle menneskeånden) og gir deg et kjøtthjerte i stedet (den nye ånden). Det er dette Bibelen kaller for å bli en ”ny skapning i Kristus Jesus”.

    ”Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.” 
    (Johannes 4:23-24)

    ”Ånden selv (Den Hellige Ånd) vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.”(Romerne 8:16)

    ”Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.”(Ordspråkene 20:27)

    ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det (hjertet, menneskeånden) som er født av Ånden (Den hellige Ånd) er ånd (den nye skapningen). Undre deg ikke over at Jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!” 
    (Johannes 3:6-7)

    ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning…” 
    (2. Korinterbrev 5:17)

     

     

    b)  Menneskets sjel (gresk ”psychè”)

     

     

     

    Gud skapte oss med sjel for at vi skulle kunne gi uttrykk for åndens fellesskap med Gud gjennom, viljen, følelsen, tankene og intellektet (sinnet). Gjennom å ”spise” Guds Ord og la det bli en del av oss, skjer det en prosess i oss som kalles for”Sinnets fornyelse”. Gud vil at vi skal lære oss å ”styre våre tanker den rette veien”, slik at våre sinn er dominert av Guds Ord og alt som har med Guds Rike å gjøre.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” 
    (Romerne 12:2)

    ”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” 
    (Salme 131:2) 

    Et ufrelst menneske lever et ”sjelelig” liv. Dette betyr at man handler ut fra hva man mener, tenker og føler. Beslutninger tas og man gjør seg opp meninger ut fra omstendigheter man har rundt seg. Sjelen kan ikke kommunisere med den åndelige verden, men kun operere i den mentale (psykiske).

    ”Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.  
    (1. Korinterbrev 2:14)

     

     

    c)  Menneskets kropp (gresk ”soma”)

     

     

    Det er kroppen som er den delen av oss som kommuniserer med den fysiske verden. Dette skjer gjennom sansene. Gjennom dem kan vi se, høre, føle, smake og lukte.

    Når vi står overfor et annet menneske, er det bare kroppen, det ytre, man kan se. Kroppen er et fantastisk skaperverk, som er utrustet til å gjøre ting i den fysiske verden. Men kroppen er likevel ikke ditt egentlige jeg. Den er bare et ”hus” eller ”hytte” som du bor i. Ditt legeme kommer en dag til å gå til grunne, men ditt ”indre menneske” fornyes dag for dag.

    ”Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre menneske dag for dag. 
    (2 Korinterbrev 4:16)

    ”Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte (kropp) brått skal legges ned, som jo også vår Herre Jesus Kristus varslet meg.” 
    (2 Peter 1:13-14)
     

     

     

     

    d)  Hva lærer bibelen om begrepet Arvesynd?

     

     

     

    Når vi nå har sett at mennesket består av ånd, sjel og legeme, må vi se litt nærmere på et annet begrep, nemlig ordet ”arvesynd”. Har du hørt dette ordet før?  Det er flere ulike teorier ute og går rundt dette begrepet, men for å holde balansen innenfor dette emnet, trengs Åndens åpenbaring over Ordet! Vi trenger altså å vite NÅR synden fikk makt over mennesket? Hva skjedde egentlig i Edens hage?

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage, til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø!” 
    (1 Mosebok 2:15-17)

    Legg merke til en viktig detalj her. Syndefallet skjedde når ADAM spiste, ikke når Eva spiste! Det var ADAM som av Gud var satt til å vokte hagen. HAN hadde ansvaret for Eva, og var den som skulle ”gjøre regnskap” for menneskene innfor Gud!

    Adam representerte alle mennesker til alle tider! Når han falt, falt hele menneskeslekten med ham! Det var jo dette vi leste i Romerne 5,12: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”

    Men her åpenbarer skriften noe mer. Noe som jeg tror har vært skjult for mange troende. Bibelen sier nemlig at vi arver vår dårlige ferd fra fedrene!!

    ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” 
    (1 Peter 1:18-19)

    Det er altså gjennom fedrene at syndens makt spres videre. Dermed og derfor hadde ikke Jesus noe ”arvesynd”! Maria måtte derfor ikke være hellig og syndefri (som katolikkerne mener). Dette fordi ”den dårlige ferd” (synden) arves fra fedrene. Jesus ble jo unnfanget ved Den Hellige Ånd.

    ”Mens han nå tenkte på dette, se da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.” 
    (Matteus 1:20)

    Derfor hadde Jesus er ren og syndefri ånd. Han var jo prøvet i alt, men uten synd.

    ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.”(Hebreerne 4:15)

    Vi ser dermed at Jesus var uten arvesynd fordi Hans far er Gud selv. For alle oss andre gjelder det at vi har arvet vår dårlige ferd (synden) fra ”fedrene”. Dermed holder ikke et argument som ofte brukes mot begrepet arvesynd, hvor man sier:”Jesus var fullkomment menneske, akkurat som oss. Og hvis mennesket blir født med arvesynd (fra Satan) så ville ikke Jesus vært uten synd.”

    Javisst er det riktig at Jesus kom som et menneske. Men Han kom som det fullkomnemenneske, fullkommen i den forstand at Han kom som ”den siste Adam” og ”det andre menneske”.

    ”Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.” 
    (1 Korinter 15:45)

    ”Det første mennesket (Adam) var av jorden, jordisk. Det andre mennesket (Jesus) er av himmelen.” (1 Korinter 15:47)

    Grunnen til at det står ”siste Adam” er jo at Jesus ble, på samme måte som Adam, skapt ren og syndefri!

    Men hvordan forklarer man da at vi mennesker er ”født med arvesynd”? Jesus sier jo at Guds Rike hører de små barn til. Hvordan kan dette forklares dersom barn fødes med arvesynd? Jesus snakker jo også om å ta imot Guds Rike som et lite barn. Hva med dette?

    Her mener jeg at løsningen ligger mellom to ”grøfter”. Vi har allerede sett på den ene grøften, som sier at barn overhodet ikke er påvirket av synd fordi også Jesus var et menneske likesom oss, men uten synd. (Hvordan forklarer man da at det forekommer at små barn dreper hverandre?). Den andre grøften er den læren som sier at barn fødes med arvesynd i form av en ”død ånd”. Begge deler blir like feil!

    Barn har nemlig ikke arvesynd i sin ånd fordi det er umulig at Gud kan skape mennesker med en uren ånd (urent hjerte) inne i seg. Hvordan skulle Gud i sin renhet kunne skape noe med djevelens liv og natur i seg?

    Nei, dette med ”arvesynd” kan bare forklares på EN måte. Dette har nemlig TO sider; en JURIDISK side og en ORGANISK side. Jeg skal forklare hva jeg mener. Vi slår opp og leser i Romerbrevet, kapittel 7:

    ”Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov (da han var et barn og ikke forsto budenes krav). Men da budet kom (da han ble gammel nok til å forstå konsekvensen av sine handlinger), våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.” 
    (Romerne 7:7-11) 

    Her sier Paulus at Synden fikk liv da BUDET kom. DA døde Paulus en åndelig død, dvs. han mistet livsfellesskapet med Gud. Men han hadde jo allerede vært åndelig død rent JURIDISK helt fra fødselen av, fordi han gjennom Adam tilhørte den falne menneskeslekt. Men for å falle fra Gud PERSONLIG og miste livet i Gud, måtte Paulus oppleve denne syndens makt SELV! DA ble han åndelig død også ORGANISK, ikke bare JURIDISK!

    Det var i 12-års alderen at jødegutter lærte loven (Toraen) å kjenne. Inntil da var Paulus selv uten lov, og Guds Rike hørte ham til. Men så kom BUDET og drepte ham, dvs. drepte livsfellesskapet han hadde med Gud. Ved BUDET kom en bevissthet om synd, og dermed ble Paulus underlagt Syndens makt!

    ”… for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.” 
    (1. Mosebok 8:21)

    Legg merke til at det står ”fra ungdommen av” og ikke ”fra fødselen av” eller "fra barnsben av".

    La oss gå videre. Vi leser i 1. Mosebok at Gud hadde sagt at Adam og Eva ville dø den dagen de åt av treet midt i hagen. Og vi leser at de tok begge av frukten og åt. Men de døde jo ikke den dagen! Adam levde jo til han ble over 900 år gammel! Hadde Gud lurt dem? 

    Nei, så klart ikke! Men menneskene døde en åndelig død. De døde bort fra livsfellesskapet med Gud, deres Far. Fra å være ikledd Guds herlighet, ble deres hjerter ”okkupert” at syndens makt og syndens natur.

    ”For syndens lønn er døden…” (Romerne 6:23)

    ”Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter (Satan), den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets (legemets, sansenes) og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” 
    (Efeserne 2:1-3)

    Følgen av andelig død er jo også fysisk død. For Adam skjedde ikke dette før 900 år senere. Vi kan se litt på hva som kom inn i verden gjennom syndefallet. Vi bruker 1. Mosebok 3 som utgangspunkt:

     

    1. Menneskets ånd ”døde” og mistet livet i Gud. Vi ble dermed underlagt syndens makt. (Vers 3)

     

    2. Menneskets sinn og sjelsliv ble forvrengt. Gudsbildet ble forvandlet fra trygghet til frykt. (Vers 6-10)

     

    3. Menneskets kropp kom under ”forgjengelighet.” Med dette menes at kroppen blir utsatt for sykdom og plager, vi eldes og dør. I forgjengeligheten kom også dette med at kvinner føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (Vers 16-19)

     

     



    2.    KRISTUS – GUDS FRELSESPLAN




    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere, både juridisk (gjennom Adam) og organisk, fordi vi må kapitulere for syndens makt. Vi blir regelrett slaver under synden! Resultatet blir at vi klarer ikke å gjøre det vi gjerne ønsker. Vi gjør det vi ikke vil, og det vi vil det gjør vi ikke. 

    ”Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.” 
    (Romerne 7:15-17)

    Her omtaler Paulus hvordan han som lovlærd ung mann prøvde å leve et rett liv etter loven. Men han klarte det ikke. Hvorfor? Fordi han hele tiden måtte kapitulere for syndens makt! Slik er det med det ufrelste/ugjenfødte menneske. Man prøver i større eller mindre grad å være god og snill og man ønsker å gjøre gode gjerninger. Men problemet ligger på innsiden.

    ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.” 
    (Romerne 3:20)

    I syndefallet skjedde det en forandring av Adams karakter. Han fikk djevelens natur (syndenaturen) i sin ånd, og dette gjorde ham til en synder som ikke kunne tilfredsstille Gud. Og gjennom det ENE menneskes (ikke Evas) ulydighet, ble vi ALLE syndere av natur!

    Menneskene er i utgangspunktet SYNDERE. Ikke mest på grunn av oss selv og våre gjerninger, men på grunn av Adams fall. Romerbrevet lærer oss ikke at vi er syndere fordi vi gjør synd, men omvendt. Vi (det falne menneske) gjør synd fordi vi er SYNDERE! Og hvordan ble vi syndere? Jo, ved Adams ulydighet!

    Jeg er derfor ikke en synder fordi jeg personlig har syndet, men fordi jeg var ”I ADAM” da han syndet!

    Våre liv stammer jo fra Adam. Dersom din oldefar hadde dødd da han var tre år gammel, hvor ville da DU ha vært? Ville du i det hele tatt blitt født? Nei! Du vill ha dødd sammen med din oldefar! Ditt liv er knytet til din oldefars, på samme måte som den enkeltes liv er knyttet til Adams liv.

    Ingen av oss kan til sitt forsvar si: ”Jeg har aldri vært i Edens hage!” Hvorfor det? Jo, fordi vi var alle sammen der – i Adam! Ved at vi er ”født i Adam”, får vi også del i hans natur – syndenaturen. Det som skjedde med Adam, skjedde også med oss! Vårt problem ligger derfor i vår ”avstamning” som syndere, ikke i vår egen oppførsel.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam), slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. For vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme (Jesus). Men med nådegaven (Jesus) er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes (Adams) fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse! 


    For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus! Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden var stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”(Romerne 5:12-21)

    Dette vidunderlige avsnittet i Romerne 5 forteller oss ikke bare om Adam, men også om Kristus – Guds gave til oss! Og her står vi overfor en absolutt viktig sannhet:

     

    • I Adam mottar vi alt som er av Adam!
    • I Kristus mottar vi alt som er av Kristus!


    Gud elsker oss med en evig kjærlighet. Gud er ikke lunefull. Han er stabil og til å stole på. Derfor etterlot Han oss ikke her nede uten et håp og et løfte om forsoning. Han lovte menneskene en frelser – en mellommann, som skulle sone synden for alle mennesker og bringe oss tilbake til Gud.

    ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg (slangen/satan) og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han (Jesus) skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” 
    (1 Mosebok 3:15)

    I Adam var alt tapt. Ved en manns ulydighet ble vi alle slaver under syndens makt. Vi ble alle syndere!

    ”alle har syndet og står uten ære for Gud.” (Romerne 3:23)

    Men gjennom en annens lydighet kom budskapet om rettferdighet!

    For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.(Romerne 5:19)

    Jesus kom derfor, som forsoneren, mellommannen mellom Gud og mennesker.

    ”For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” 
    (1 Timoteus 2:5)

    Jesus utførte dermed Guds store redningsplan – FORSONINGEN! La oss se litt på hva det greske ordet for ”forsoning” betyr:

     

    Forsoning (gresk ”katallàge”): Bytte, forandre, skifte form, forvandle, forlike, gjenforene, forsone. Ordet brukes i betydningen ”forandring fra fiendskap til vennskap”. Vi er altså blitt forsonet med Gud gjennom Jesu død og oppstandelse!

     

    Her kan vi ta med oss at engelske bibeloversettelser har oversatt ordet kattalàge til reconsiliation. Ordet får da betydningern gjenforening. Vi er gjenforenet med Gud - tilbake til den stilling vi hadde før syndefallet.

     

    Dette betyr at Jesu verk har forandret Guds innstilling til mennesket! Fra å ha Guds anklage hengende over våre liv på grunn av synden, har vi nå fått tilgivelse, nåde og kjærlighet over våre liv. Men dette er heller ikke nok! Gud har ikke bare endret sin holdning til oss, men Han har forvandlet oss til NYE SKAPNINGER i Kristus Jesus!!! Vi har nå Guds eget liv (gresk ”Zoè”) boende i oss!!

     

     



    3.    KORSFESTET MED KRISTUS!

     

     

     

    La oss se på enda en ting ved syndefallet og dets konsekvenser.  Vi ble jo født under syndens makt, men hvordan kan vi bli KVITT syndearven vår? Vi har jo slått fast at vi er ”født i Adam”, men hvordan komme UT av Adams slekt/ætt?

    Det er bare en måte! Siden vi ble FØDT inn i denne syndige slekten, må vi DØ for å komme ut av den! Vi ble bundet til synden ved vår FØDSEL, og blir utfridd fra den ved å DØ!

    ”For er vi blitt forenet med Ham ved en død som er lik Hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik Hans oppstandelse. Vi vet at vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med Ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham. For sin død, den døde Han en gang for synden, men sitt liv, det lever Han for Gud.” 
    (Romerne 6:5-10)

    Dette er Korsets hemmelighet – at Gud har tatt seg av våre liv i Kristus! Vi ble alle korsfestet med Ham!

    Da Jesus hang på Korset, døde vi alle sammen! Ikke enkeltvis, for vi var jo ikke født ennå noen av oss. Men ved at vi var I KRISTUS, døde vi også I HAM!

    ”For Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.”(Romerne 8:2)

    Alt dette er Guds gave til oss gjennom forsoningsverket. Gud naglet oss fast til korset – vi ble naglet fast til Jesus! (Selvsagt i åndelig betydning. Vi var jo ikke der rent fysisk).

    ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i legemet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.” 
    (Galaterne 2:20)

     

     



    4. HELLIG OG RETTFERDIG!

     

     

    ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er borte, se det nye er blitt til. Men alt dette er av Gud, Han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at Han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og Han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da sendebud for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Ham (Jesus) som ikke visste av synd, har Gud gjort til syndoffer for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet.” (2 Korinter 5:17-21)

     

     

    Ordet rettferdighet er det greske ordet dikaíôsis. Ordet er avledet fra det greske verbet dikaíoô, som betyr "å frikjenne" eller "å erklære rettferdig".

     

     Grunnbetydningen av ordet rettferdig kan blant annet beskrives som "rett", eller "oppreist". På samme måte som synden er det nedbøyde. Og vi kan ikke være både oppreist og nedbøyd samtidig! Dermed kan vi heller ikke være "samtidig synder og rettferdig" ("simul justus et peccator").

    Gud forsonte HELE VERDEN med seg selv. Han tilregner oss ikke lenger våre synder. Dette er gode nyheter til oss! Vi hadde jo ikke særlig mye å stille opp med her. Legg spesielt merke til vers 21: ”Ham (Jesus) som ikke visste av synd, har Gud gjort til syndoffer for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet.”

    Guds rettferdighet er jo den rettferdighet som GUD SELV har! Hvordan kan det være mulig at vi skrøpelige mennesker kan EIE GUDS EGEN RETTFERDIGHET? Jo, dette er kun mulig fordi vi har fått Jesu rettferdighet!

    Ser du at det her er snakk om en byttehandel? Jesus ble det vi var, mens vi fikk det Han hadde. Kan du se det? Jesus hadde Guds egen rettferdighet, mens vi hadde syndens fortærende byrde og anklage over oss. Men Jesus tar på seg våre synder. Han tar synden og straffen i vårt sted! Og så gir Han oss den rettferdighet som han selv hadde!! Vi har dermed fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!!

     

    La oss nå også se litt på ordet Rettferdiggjørelse. Det er det greske ordet dikaíosís. Dette substantivet er avledet fra det greske verbet dikaíoô, som betyr "å frikjenne" eller "å erklære rettferdig".

     

    Dette er et juridisk begrep, som blir brukt om en frifinnelsesdom i en rettssak. Ordet tar oss med inn i en rettssal med Gud som dommer, hvor Han avgjør troskapen mot loven for hvert et menneske.

     

    I den første delen av Romerbrevet gjør Paulus det klart at ingen kan bli stående i Guds dom. Loven ble ikke gitt for å rettferdiggjøre syndere, men for å avdekke deres synd.

     

    For å redde oss ut av denne situasjonen sendte Gud sin Sønn i vårt sted, for å ta dødsstraffen for våre synder. Jesus oppfylte loven, og oppnådde en fullkommen rettferdighet i vårt sted. Når vi så tror på Jesus, tilregner Gud oss denne rettferdighet, slik at vi blir erklært rettferdige for Gud.

     

    På denne måten viser Gud at Han både er en rettferdig dommer, og at Han også er den eneste som kan erklære oss rettferdige ved tro. 


    Hør her: At et menneske rettferdiggjøres, betyr i skriften at det mennesket av Gud erklæres rettferdig, frigjøres fra syndeskyld og blir ikledd Guds egen rettferdighet. Resultatet blir derfor at Gud ser oss gjennom Jesu Kristi offer, som om vi aldri har syndet!!

    ”Ojj… dette er mer en jeg klarer å svelge”, sier du kanskje. Men det er ikke nok med dette! Bibelen sier at på grunn av Jesu offer har vi nå adgang innfor Guds nådetrone (åndelig sett, fysisk er vi jo selvsagt her nede) med en status som hellige og ulastelige innfor Guds ansikt! Gud finner ingen feil eller mangler ved oss, fordi Jesu blod har dekket over all synd, skrøpeligheter, feil og mangler!!

    ”For i Ham har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.” 
    (Efeserne 1:4)

    ”Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forsont med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.” 
    (Kolosserne 1:21-22)

    Legg merke til at disse versene sier at dette er noe som Gud HAR gjort. Det er ikke noe som vi skal få når vi kommer til himmelen. Vi står i denne posisjon NÅ!

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.” (Hebreerne 10:19-22)

    Vi fortjente ikke å bli satt i denne posisjon, men vi ER satt i den, kun på grunn avnåde! Derfor har vi nå gjennom Jesu blod fått fred med Gud. Vi er av Gud ERKLÆRT RETTFERDIGE! Og den som er rettferdiggjort, eier Guds fred!

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.”(Efeserne 2:8)

    ”Men i vår tid ville Gud vise sin rettferdighet, både at Han selv er rettferdig, og at Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.” (Romerne 3:26)

    ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.”(Romerne 5:1)
     

     



    5. HVORDAN FORBLI RETTFERDIG?


    Gud er rettferdig, og Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus! Det finnes altså kun en måte å tilregne seg denne sannheten på: Du må tro at Jesus har gjort dette for deg, ta imot det og takke Ham for det!

    ”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” 
    (Romerne 10:9-10)

    Gud er 100% rettferdig og Han gjør ikke forskjell på folk. Det finnes ingen ”smutthull”! Frelsens vei er den samme for alle! Det er kun en vei til å bli erklært rettferdig, og det er å ta imot Jesus Kristus som sin Frelser og Herre!

    ”Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet! Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”  
    (Johannes 14:6)


    Rettferdiggjørelsen skjer MOMENTANT – I DET ØYEBLIKK DU BLIR FRELST!! Du er erklært fullstendig rettferdig fra det øyeblikk du mottar Jesus Kristus som din Frelser, og du blir ikke noe mer rettferdig etter som årene går! Alle kristne, som har mottatt Frelsen, er like rettferdige innfor Gud – enten de har vært frelst i 50 år eller 3 dager!!!

    ”Ojj… dette kan ikke være mulig”, sier du kanskje. Men vi forstår dette best ved å se forskjellen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

    Mens rettferdiggjørelsen er en gave som du mottar i det øyeblikk du blir frelst, erhelliggjørelse noe du vokser gradvis inn i mens du lever med Herren.

     

    • Rettferdiggjørelse  =  Jeg i Kristus
    • Helliggjørelse  =  Kristus i meg

     

    Helliggjørelse er å la det nye livet prege våre tanker, våre holdninger, våre handlinger og vår karakter. Dette handler om å omvende seg fra ting som Den Hellige Ånd viser oss underveis. Det kan være hindre som f.eks: stolthet, hovmod, hissighet, gjerrighet, misunnelse, bitterhet, utilgivelse, egoisme, baktalelse, ryktespredning, løgn, overdrivelser, skryt, selvhevdelse, pengekjærhet, begjær osv. Dette er en livslang prosess, og alle kjenner vi en daglig kamp mot slike ting.

    Men det er viktig å vite at SELV OM man har et godt stykke igjen på helliggjørelsens veg, så er man HELE TIDEN LIKE RETTFERDIG FOR GUD!! Dette fordi rettferdiggjørelsen bygger IKKE på egne gjerninger! Dette er noe som Gud selv har ordnet for oss, uten at vi fikk anledning til å tukle med det i det hele tatt! Så alt du trenger å gjøre, er å MOTTA det og TAKKE Ham for det!

    Men la oss nå gå videre. Hvordan skal vi på beste måte kunne vedlikeholde vår rettferdighet? Vi har allerede sett litt på begrepene ”sinnets fornyelse” og ”helliggjørelse”. La meg nå, uten å bruke for mange kompliserte ord og vendinger, presentere enda et bibelsk begrep: ”å leve et liv i Ånden”.

    ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden. For de som er etter kjødet, attrår (søker og begjærer) det som hører kjødet til. Men de som er etter ånden, attrår (søker og begjærer) det som hører ånden til. For kjødets attrå er død, men åndens attrå er liv og fred. 


    Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal Han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” (Romerne 8:1-13)

    Dersom Gud har erklært oss rettferdige I KRISTUS, så må vi også sørge for å FORBLI I HAM, for at dette skal få noen virkning og autoritet i våre liv. I praksis betyr dette at vi har vårt fokus på Kristus og mater vår pånyfødte ånd, den nye skapningen, vårt hjerte, med Guds Ord og med bønnekommunikasjon! Vi må derfor leve et liv i ånden– altså ut fra den nye skapningen, for å kunne seire over synd og alle prøvelser og fristelser som vi møter i hverdagen! Vi har ingen mulighet til å klare dette ved egne gjerninger! Nei, dette er kun mulig fordi vi lar Guds Ånd få virke i vår ånd, slik at vi blir sterke på innsiden!

    ”Guds Ånd vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” 
    (Romerne 8:16)

    ”Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, Guds Ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.” 
    (1. Johannes 2:14 siste del av verset)

    Hemmeligheten til å kunne ”seire over synd” ligger egentlig i det avsnittet vi leste i Romerbrevet, kapittel 8. Det hele handler nemlig om å vite ”HVEM DU ER” og ”HVOR DU BOR”!!

    Du vet, for å kunne fungere normalt i livet, trenger man å kjenne sin identitet. Vi har jo alle hørt om personer som har fått komplett hukommelsestap, og forstår hvor ille dette må være. Man må altså vite både hvem man er og hvor man bor. Min påstand er at enkelte kristne oppfører seg som om de ikke vet noen av delene!

    ”Oj, for en vanvittig påstand”, sier du kanskje. Javel, men hvorfor er det så mange kristne som lurer på om man er frelst eller ei? Det er mange troende som ikke er sikker på om man er frelst!

    ”Og dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.” 
    (1. Johannes 5:11-13)

    ”Men alle dem som tok imot Ham (Jesus), dem gav han (Gud) rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.” 
    (Johannes 1:12)

    Det er jo bare å spørre seg selv: Har jeg tatt imot Jesus? Dersom du har gjort dette, så ER du et Guds barn! Da HAR du Sønnen og da HAR du evig liv! Johannes skrev dette for at vi skal VITE at vi har evig liv! Dersom du ikke er sikker på om du er frelst, så vet du ikke hvem du er – et Guds barn, en ny skapning, en rettferdiggjort!!

    Mange kristne er også opptatt med å kalle seg ”frelste syndere”. Men Bibelen viser oss med all ønskelig tydelighet at da vi ble frelst, gikk vi over fra å være syndere til å bli rettferdige!! Hvorfor skal man gå rundt og kalle seg for en synder, når Bibelen sier så tydelig at vi VAR syndere, mens vi nå ER rettferdige for Gud?

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå VAR syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi ER rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden.” 
    (Romerne 5:8-9)

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.” 
    (Romerne 5:19)

     

     

     

    Disse nøkkelversene sier at Adam produserte syndere, mens Jesus produserer rettferdige. Jeg er født som Adam, men gjenfødt som Jesus. Jeg er født som en synder, men gjenfødt som en rettferdig. Før var jeg en synder med en kjødelig natur, men nå er jeg en rettferdig med Guds natur. Grammatikken er ikke til å ta feil av. Synderstatus er preteritum (fortidsform) og rettferdighetsstatus er presens (samtidsform).

     

     

    ”For den som er død er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi lever med ham.”(Romerne 6:7-8) 

     

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”  (Romerne 6:11)

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    ”Men nå, når dere er frigjort fra synden, og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.” 
    (Romerne 6:22)

    Kan Bibelen bli tydeligere? Vi er jo døde og frigjort fra synden, så hvordan kan vi da gå rundt og si at vi fortsatt er syndere? Hvordan kan vi ”regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus”, dersom vi kaller oss for frelste syndere? Visst er vi frelst, men vi er ikke lenger syndere!! Vi kan ikke være BÅDE syndere og rettferdige samtidig!

     

    Vi kan takke den store reformatoren Martin Luther for mye, og rettferdiggjørelse ved tro var en av de viktigste sannhetene som Luther løftet fram. Men midt i dette kom han med en påstand som nesten har blitt et slagord blant kristne, nemlig tesen: simul justus et peccator! Dette er latin, og betyr: samtidig rettferdig og synder.

     

     

     

     

    Denne læresetningen har altfor lenge ligget som en svøpe over en stor del av kristenheten. Ifølge Luther er en kristen kun en synder som lever i håpet. Han sa også at rettferdiggjorte syndere er lik mennesker som er syke, men som dog er kommet til en dyktig lege. De er blitt rettferdige, «ikke faktisk, men i håpet» (non in re, sed in spe). Tegn på helbredelse og fornyelse i vårt indre peker frem mot vår fremtidige fullkomne rettferdiggjørelse, like sikkert som en pasient under tilsyn av en dyktig lege føler seg trygg på at han skal bli frisk, når han begynner å kjenne seg bedre.

     

     

     

    Men dette kan umulig stemme, ut fra Romerbrevets klare budskap! 

     

     

     

    For enten er du en synder (ufrelst) eller så er du en rettferdig (frelst).Men vi er frelst, takk og lov! Det greske ordet for frelse er ordet sozo. Det betyr reddet, helbredet, gjenopprettet, befridd, gjort helt og bevart. Dette er et nåværende faktum. Jeg er ikke litt syk (synder) og samtidig litt frisk (rettferdig). Ei heller er vi litt Guds barn og litt djevelens barn.

     

    Den rettferdige er nemlig ikke lenger en synder! Erkjennelsen og bevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi i stedet fått bevissthet om rettferdighet!!

    ”Ellers hadde de vel holdt opp med å ofre? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset en gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.”(Hebreerne 10:2)

    Vi er Guds levende Menighet, som i Bibelen betegnes som ”de rettferdiges menighet”. Dermed kan vi ikke gå rundt og bekjenne oss som syndere, for syndere skal ikke bli stående i de rettferdiges menighet.

    ”Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.” 
    (Salme 1:5)

    Bibelen er svært konsekvent med å kalle den troende for ”den rettferdige”. Vi blir aldri kalt for ”syndere”, ikke engang ”frelste syndere”. Du finner ikke dette begrepet i Bibelen! Det er de ugudelige og ufrelste som blir kalt for syndere. Men Bibelen sier at ”den rettferdige” skal leve ved, av og i tro. Her er noen av skriftstedene som viser at den troende alltid blir betegnet som ”den rettferdige”:

     

    ”For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”(Romerne 1:17)

     

    ”Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdigeskal leve ved tro.”(Galaterne 3:11) 

     

    ”En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere…”(1 Timoteus 1:9)

     

    ”Men den rettferdige skal leve ved tro. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.”(Hebreerne 10:38) 

     

    “Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.”(Jakob 5:16)

     

    Dette er bare et utvalg av de skrifstedene dette nevnes. Det stården rettferdige, ikkeden syndige ellersynderen!

     

    Det går ikke an å være synder og rettferdig samtidig! Man kan simpelthen ikke ha en dobbeltidentitet i Guds Rike. Bibelen viser oss at enten er du en synder, eller du er en rettferdig! Ja, Bibelen viser oss, med all ønskelig tydelighet, at da vi ble frelst gikk vi over fra å være syndere til å erklæres rettferdige for Gud! Så enten er du en synder (ufrelst), eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ingen synder lenger! I Guds Ord finner vi at disse to tilstandene, frelst og synder, er direkte motpoler! 

     

    Det er derfor viktig å ha klart for seg at vi er IKKE noe ”arme syndige menneske, som har krenket Gud med tanker, ord og gjerninger og KJENNER DEN ONDE LYST i våre hjerter…” slik som syndsbekjennelsen i Den Norske Kirke lyder. Om jeg skulle kjenne den onde lyst, så er det i mitt kjød - men det kan aldri være i mitt hjerte!

    Gud har jo tatt ut steinhjertet (det gamle mennesket) og gitt oss et nytt hjerte (ny ånd) som ikke kjenner synd! Den nye skapningen på innsiden av deg kan ikke synde! 
     

     

    ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta ut steinhjertet fra deres kropp og gi dere et kjøtthjerte i stedet.”(Esekiel 36:26)

     

    Vi er omskåret med Kristi omskjærelse, som er å sammenligne med en hjertetrasplantasjon. Jeg tenker ikke da på hjertet som den fysiske blodpumpen som pumper blod rundt i kroppen. Bibelen omtaler hjertet som drivkraften din, ditt indre menneske, din ånd. 

     

    ”I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse…”(Kolosserne 2:11) 

     

    Og i Romerne forklarer Paulus at denne omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden.

     

    ”…og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven…”(Romerne 2:28)

     

    Menneskets ånd - vårt indre menneske - den nye skapningen, kan ikke synde fordi den er født av Gud!

     

    ”Dere vet at han (Jesus) er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den (den nye skapningen – vår ånd) som blir i ham, synder ikke. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den (den nye skapningen – vår ånd) som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig. Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen.

     

    Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud…” (1 Johannes 3:5-10)

     

    ”Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud.” (1 Johannes 3:8-9)

     

    Å si at vi fortsatt er syndere, etter at vi har tatt imot frelsens gave og blitt erklært rettferdige av Gud, er det samme som å si at Jesu forsoningsverk ikke var bra nok! Det var altså ikke nok at Jesus tok din og min plass, bar våre synder på korset og døde for oss! Det var heller ikke nok at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse! Dersom vi fortsatt er syndere må det jo kreves noe mer for at vi skal kunne bli stående i Guds nærvær. Ser du at dette blir et hån imot Guds verk – som om forsoningen ikke var bra nok?

     

    Jesu legeme, menigheten, er ikke en kollektiv synder, mens hodet, Kristus, er rettferdig. Begge deler er koblet sammen. Vi er ett med Ham.

    Men nå vil noen si at Johannes også skriver at ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” og to vers lengre ned: ”Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss.” 
    (1. Johannes 1:8 og 10)

    Hva så med dette? Vi har nettopp påstått at vi ikke lenger er syndere, men her sier Johannes at om vi sier at vi ikke har synd så bedrar vi oss selv. Han sier også at dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Gud til en løgner! Det virker jo som om disse to tingene står imot hverandre. Hvordan skal vi så forstå dette? 

    Javisst stemmer det at vi fortsatt synder i blandt. Noen av oss mer, og noen mindre. Men synder - det gjør vi! Det er jo også dette Johannes sier. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Jesus til en løgner! Selv om det er lenge siden sist du gjorde en synd, så er det ingen tvil om at du har syndet, og du kommer ganske sikkert til å gjøre det igjen! 

    Men du blir like lite en synder fordi du har begått en synd, som du blir en fisk ved å falle i sjøen! Det er forskjell på å falle i vannet og å leve i vannet! På samme måte er det forskjell på å falle i synd og leve i synd!

    Å si at man ER en synder fordi man har FALLT i synd, er å ikke vite hvem man er! Du er rettferdig, selv om du har falt. Reis deg igjen! Bekjenn din synd og gå videre i livet – som ren og rettferdig!

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” 
    (1 Johannes 2:1-2)

    Her ser vi at det normale for en kristen er at man IKKE synder. ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere IKKE skal synde. Men OM noen synder….”

    Det normale når man kjører bil er å holde seg på veien. Men OM noen kjører i grøfta, da kan man tilkalle hjelp fra ”NAF”, ”Falken” eller ”Viking Redningstjeneste”. Slik er det også med deg som en kristen.

    ”Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1. Johannes brev 1:9)

     

    Dette er Guds sikkerhetsnett for oss, da vi jo er skrøpelige mennesker. Og da må vi selvsagt ikke si at vi ikke har syndet, men straks bekjenne våre synder og ydmyke oss for Gud. Så vil Jesu blod rense oss fra all synd!

     

    Dersom du har gjort noe dumt, eller sagt noe dumt, så føler du deg gjerne nokså elendig. Så kan vi tenke oss at den du har gjort dette mot, kommer til deg og sier: "La oss sette en strek over det her. Jeg er glad i deg og tilgir deg." Da blir du løftet opp. Det du har gjort er ikke ugjort, men det er tilgitt og ute av verden! Når du møter dette mennesket igjen, så maser du ikke videre om hvor dum og elendig du er, som har sagt og gjort både det ene og det andre. Om du aldri skal skjønne at saken er tilgitt og ute av verden, da blir det etter hvert tungvint å treffe deg. Det er jo det samme maset hver gang, om synder og ugjerninger som jeg har tilgitt deg for lenge siden.

     

    Slik er ofte vår oppførsel overfor Gud. Gud har reist oss opp. Han har erklært oss rettferdige, men vi maser om hvor syndige vi er. Men vi er jo ikke syndige, for Gud har gjort oss rettferdige. Alle de gamle råtne syndene har han kastet i et hav som heter "glemselens hav".

     

    Men på dette havet ligger det en båt og gynger på bølgene. I denne båten sitter du og fisker! Hvor mange ganger har ikke du tatt fram ting som Gud har tilgitt og glemt? Ting du har gjort som gnager rundt i ditt hode. Gud har tilgitt det og kastet det i glemselens hav! Og der er det faktisk fisking forbudt! (Skal du fiske, så dra over til nådens hav - der får du bedre og finere fisk).

     

    Har Gud tatt din synd, så har han gjort det. Da er du rettferdig, ikke en synder.

     

    Javel, men hva da med fortellingen om fariseeren og tolleren? Gir ikke det en real advarsel mot å skryte av å være rettferdig?

     

    «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»  (Lukas 18:10-14)

     

    Dette avsnittet bekrefter faktisk det vi har snakket om! Fariseeren bygde ikke på Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, men på sin egen rettferdighet og sine egne gjerninger.

     

    Tolleren derimot, kom ydmykt og bekjente seg som en synder. Derfor ble han frelst der og da, og GIKK HJEM RETTFERDIG! Han var ingen synder lenger! (vers 14)

     

    Det å være en synder er å ha et ødelagt forhold til Gud. Når vi har et ødelagt forhold til Gud, da bryter det oss ned, vi blir nedbøyd - men Gud løfter oss opp og gjør oss rettferdige. Det at du er rettferdig er ikke ditt verk. Det at du ikke er en synder, det skal ikke du få ære for. Det er Guds verk i oss.

     

     

     

    Den rettferdige (altså en kristen) kan falle i synd, men det gjør ikke vedkommende til en ussel, skitten synder. Vi kan illustrere dette med bildet av en treflis i fingeren, som ikke gjør at man forvandles til et tre selv om det er en bit av treet i kroppen. Det gjelder å kvitte seg med flisen (legge av synden), og ikke være uvøren i håndtering av uhøvlet treverk (ikke gi djevelen rom).

     

    "For sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer." (Ordspråkene 24:16)

     


    Som kristne kan vi derfor ikke LEVE i synd. Da ville vår ånd (den nye skapningen) ”dø” og ikke lenger ha noe samfunn med Gud. Vi ville dermed bli frafallne! Men det hender derimot at en kristen FALLER i synd. Da er det vårt kjød (kroppen, sansene) som har fristet oss til å synde, men ikke vår ånd. Vi har en daglig kamp mot KJØDET, fordi dette ikke er født på ny. Derfor må vi SELV drepe kjødets gjerninger hver dag! Vi må la oss dominere av ånden (den nye skapningen) og ikke av kjødet. Bibelen kaller også dette for å korsfeste sitt kjød!

    ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” 
    (Romerne 8:1-13)

    ”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet, med dets lidenskaper og lyster.” 
    (Galaterne 5:24)

    Det er mange kristne som kapitulerer for kjødet. De sier: ”Joda, vi er rettferdige for Gud på grunn av Jesu blod. Men vi har jo KJØDET. Derfor kommer vi til kort.” Men dette er like ille som å ikke vite hvem du er. Dette er det samme som å ikke vite hvor du bor! En kristen er skapt til å leve (bo) i ånden!

    ”Men dere er (bor) ikke i kjødet, dere er (bor) i ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.” 
    (Romerne 8:9)

    Så lenge man er (bor) i kjødet, kan man ikke behage Gud. Skal du behage Gud, må du leve (bo) i ånden.

    ”Jamen, jeg føler meg ikke åndelig i det hele tatt!”, sier du kanskje. Vel, det er ikke de som ”føler” at de bor i Norge, som bor i Norge. Nei, de som bor i Norge, de bor i Norge, enten de føler det eller ei!

    Bibelen sier at du er/bor i ånden. Derfor må du begynne å oppføre deg som om du bor i ånden, uansett om du føler det slik eller ei. Dette bygger ikke på følelser. Det er noe som Jesus har ordnet for oss. Gud har plassert oss i Kristus, dvs. i ånden.

    Vi er i ånden så sant Guds Ånd bor i oss! Spør deg selv: ”Er jeg frelst?” Dersom du er frelst, da BOR du i ånden! 

     

    Å vandre i ånden er det samme som å vandre i lyset. Vi har følgende skriftavsnitt fra 1. Johannes brev:

     

    "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1 Johannes 1:7)

     

    La oss ta enda en illustrasjon. Hvis du som nordmann, lever og bor i Norge, da er du fullt og helt beskyttet av norsk lov. Men dersom du reiser til Kina, må du finne deg i at du underlegges kinesiske lover. Men selv om du har en ferietur til kina, så er du til en viss grad beskyttet av deler av norsk lovverk. Hvis du derimot flytter til Kina, da er det likegyldig hva det står i Norges lover. Da har du flyttet!

     

    Slik er det også med forskjellen på å leve i synd kontra det å falle i synd.

     

    Poenget med denne illustrasjonen er at dersom du er en kristen og lever i lyset, da er du fullt og helt beskyttet at Guds lover. Herrens vern er da over deg og du rammes ikke av syndens makt og djevelens lover. Men dersom du tar deg en tur inn i mørkets rike, ved å gjøre synd, er du underlagt helt andre lover. Der regjerer mørkets fyrste utfra sine lover. Synden har sin lønn. Det er et helt annet lovverk, og beskyttelsen gjelder ikke på samme måte der. Derfor skal vi være veldig snare til å bekjenne våre synder, reise oss opp og ikke bli liggende i synden. For den har en fortærende effekt.

     

    Dette gjelder måten vi tenker på. Her tales det om ”sinnets fornyelse”. Det som har skjedd med vår ånd (den nye fødsel) må bli en bevissthet i våre tanker. Vi må ”væpne oss” med vår bevissthet om rettferdighet. Når vi vet hvor vi bor (i ånden) blir det etter hvert mer og mer unaturlig å overnatte i nabohuset (kjødet). Til sist blir vi så glad i vårt eget hus at vi ikke en gang orker å besøke nabohuset. Og når vi av og til likevel havner i nabohuset, så er det kun fordi vi snublet oss inn feil dør.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” 
    (Romerne 12:2)

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” 
    (Romerne 6:11)

    ”Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.” 

    (1 Peter 4:1)

    ”Hør nå min sønn, og bli vis, styr dine tanker den rette veien.” 

    (Ordspråkene 23:19. Denne gang fra 1978 oversettelsen)

    ”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” 
    (Salme 131:2) 

    Når vi vet på bibelsk grunn hvem vi er og hvor vi bor, at vi er frelst, frigjort og rettferdig og at vi lever og bor i ånden, da har vi et godt vedlikeholdsgrunnlag for vår rettferdighet…