Synd

  • "For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott." - Heb 6,4-6

     

    "26For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder,27 men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.28 Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord.29 Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd?30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde! - Og et annet sted: Herren skal dømme sitt folk.31 Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!" - Heb 10,26-31

     

    I.

    Ved siden av Jesu ord om bespottelse mot den Hellige Ånd er det vel ingen del av Skriften som har vært årsak til så mye anfektelse og mørke som disse to avsnitt av Hebreerbrevet. Men det gjelder her, som ellers overalt når vi har med enkelte avsnitt av Skriften å gjøre, at vi får tak i sammenhengen.


    I dette tilfelle er det av stor betydning å få klarhet over hvem disse ord er skrevet til, og hvilken stilling, de befant seg som behøvde dette alvorlige budskapet. Så får vi etterpå spørre oss selv om vi er i en lignende stilling. Er vi det, da har vi grunn for å ta advarselen inn over oss. Men hvis ikke, kan vi prise Gud for at disse ord ikke gjelder oss.

    For da å få klarhet i denne sak, vil vi først undersøke hvem disse alvorsord var skrevet til, og i hvilken stilling de befant seg.

    Som også navnet på brevet angir,
ble det skrevet til hebreere,
altså jøder, d.v.s. jøder som hadde
tatt imot evangeliet. Men som vi
kan forstå, var det mange vanskeligheter og fristelser for de jøder
som i den aller første tid tok imot
denne nye lære, og bekjente sin tro på Ham som ble forkastet og dømt
av deres eget folks religiøse autoriteter. Dessuten lå det jo også så nær å føle fristelse til tvil om det ikke var bedre å beholde den gamle pakt, loven som de hadde fått fra Gud gjennom Moses, og ofringene og forøvrig alt det som i århundrer hadde vært deres folks herlige skatt fra Gud. Hva hadde de nå igjen? Ingen tempeltjeneste som kunne sammenlignes med den de hadde forlatt. Ingen annen bibel enn den de hadde fra før og som de skriftlærde hadde undervist dem i. Jesus hadde jo selv ikke skrevet noen ting. Hva Han skrev i sanden den gangen Han talte til kvinnen som var grepet i hor, var forlengst utslettet av menneskers fottrinn. Og apostlenes skrifter var jo enda ikke samlet og var ikke for dem hva de er for oss idag.

    Under slike forhold kom sikkert for mange den tanken: Har vi kanskje allikevel tatt, feil? Kanskje våre prester og folkets ledere hadde rett da de stemplet Jesus som en forfører, og da hadde Han jo virkelig fortjent døden!

    Hva noen kunne føle som en fristelse, det ble av andre uttalt som et faktum, og noen gikk kanskje så langt at de hånet Jesu blod og død. De korsfestet ham på ny.

    II.

    Som vi ser, er det frafall som tales om i Heb. 6 ikke ensbetydende med et fall i synd, som ender med adskillelse fra livssamfunnet med Gud, heller ikke at en gradvis sløvnet av, inntil livet ebber ut. Ordene i dette kapittel gjelder ikke slike. Dersom noen av disse vil hvite hva Skriften har å si til Guds barn som har falt i synd, da må de søke andre steder, f.eks. Jer 3,14; Matt 18,12-14; Joh 6,37 og 1. Joh 2,1-2 m. fl.

    At de som dette brev ble skrevet til, ikke var falt fra i troen. (det er nemlig frafall i troen det her dreier seg om), ser vi av hva det sies videre i v. 9:

    "Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik."

    Men faren var stor. Og derfor behøvde de et alvorlig budskap, som kunne gi dem en vekkende advarsel.
Men på samme tid gir dette brev
en herlig motgift mot den sykdom
som truet dem: det viste dem at denne Kristus som de stod i fare for
å forkaste og vende seg bort fra, var
den eneste som kunne hjelpe dem.
Og at Kristus var den virkelighet
som alt i den gamle pakt bare var
en skygge av. Den største del av brevet går derfor ut på å vise dette. Vi kan gjerne si at nøkkelen til Hebreerbrevet finner vi i det lille ord "bedre" som forekommer så ofte i dette brev. Kristus er bedre enn englene (kap. l og 2), bedre enn Moses (kap. 3), bedre enn den gamle pakts ypperstprester (kap. 5, 7 og 8). Han gikk inn i en bedre helligdom og tilveiebragte en bedre forløsning idet han bragte et bedre offer (kap. 9 og 10). Alt i den gamle pakt er ufullkomment. Kristus, Hans person, Hans offer og Hans stilling som Yppersteprest er alene fullkomment. "Og derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham."

    Men fordi Kristus er den eneste
som kan frelse, er det heller ikke
noen frelse eller noe håp utenom Ham. Om derfor disse jødekristne nå ville forlate Ham som alene kunne frelse dem, og så ville vende seg til Gud på den gamle pakts grunn, da måtte Gud svare dem: "Vil dere vende om til meg, da må dere komme til Jesus. Jeg møter dere kun på Golgatargrunnen". Om nå disse svarer, ved sin forkastelse av Jesus, at de ikke tror på Ham og ikke annerkjenner Ham som et sonoffer for deres synder, da må Gud svare: "Da er det umulig at dere kan fornyes til omvendelse". Når de ikke vil vende om til Gud gjennom Jesus og for Jesu skyld, men gjennom de offer som nå bare er tomme skygger, og utenom Jesus, da er det umulig for Gud å ta imot dem. I dette er det betydningen av ordet umulig ligger. Det er ikke Gud som sier: "Jeg vil ikke, jeg har nå avskåret alle muligheter for deg". Men han sier: "Jeg kan ikke, fordi du har avskåret den eneste mulighet for meg, nemlig å møte deg gjennom Jesu forsoning".

    At det her ikke kan være tale om en synder som gjerne vil komme tilbake, men som Gud har berøvet enhver mulilghet, finner vi bl.a. av det følgende, hvor vi leser en nærmere forklaring:

    "For den jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes." (Heb 6,7-8)

    Om hjertets jordbunn ved synd og troløshet skulle komme til å bli fortørket, idet himmelen lukkes til, så er allikevel Gud villig til igjen å gi ny nåde - Han lar nådens regn falle ofte. Og den jord som drikker regnet som ofte faller på den, den får velsignelse fra Gud. Det kommer bare an på at nåden blir tatt imot i tro.

    Dessuten finner vi det så ofte fremholdt i Skriften at Gud er villig til å ta imot alle som vender seg til Ham med et oppriktig hjerte og som vender tilbake fra sitt frafall. La oss da ha dette klart for oss, at her er det ikke tale om frafalne
som gjerne vil vende om, mens Gud
skulle være uvillig til å ta imot
dem, men derimot om slike som
forkaster Kristus som sonoffer for
deres synder, og derfor ikke kan
fornyes til omvendelse, d.v.s. vende om til Gud igjen, idet de nok vil
komme til Gud, men vil gå Kristus
forbi. Da er det Gud sier: "Det er umulig".

    III.


    Men hva vil det så si å synde med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne? (10,26). - Den oppfatning som ligger nærmest er vel den at det å synde med vilje vil si det samme som å begå en syndig handling med fritt forsett, idet den som synder er klar over at det er synd, og allikavell gjør det, stikk imot Guds ords, Guds Ånds og ens egen samvittighets protest.

    Før vi går nærmere inn på dette, må vi søke å forstå hva det i dette tilfellet menes med å synde. Vi finner at Guds Ord taler om synd i to forskjellige betydninger, nemlig synd som en enkelt handling i strid med Guds vilje ("Synd er lovbrudd") og synd som en tilstand eller et livsprinsipp. Det er dette siste Johannes tenker på når han sier at den som er født av Gud ikke kan synde. Han fremholder at kjennemerket på den ugudelige er at han lever i synd. Men kjennetegnet på den som er født av Gud, altså den hellige, er at hans liv er i hellighet. Derfor kan han ikke synde, dvs derfor kan han ikke være en synder, ikke ha sitt naturlige element i synden. Det ville være like så utenkelig som en hvit neger eller en firkantet sirkel. Det ene utelukker det andre. Det finnes ikke noe som en hellig synder. Men derimot er det mulighet for at den som er hellig kan falle i synd, dvs. kan gjøre seg skyldig i enkelte syndige handlinger. Derfor skriver den samme Johannes som før har sagt: "Den som er født av Gud synder ikke" i det samme brev: "Om noen av dere synder", nemlig i den førstnevnte betydning av ordets synd.

    Når det i Heb. 10,26 tales om å synde med vilje, er det utenkelig at det kan menes synd i betydning å begå en enkelt syndig handling med fritt forsett. Hvem kan da være sikker på at han ikke kommer under en forferdelig dom? Dessuten, som vi har sett, den fare som truet disse jødekristne var ikke egentlig syndens makt, men vantro; de stod i fare for å falle fra i troen. Og dersom de nå, etter å blitt opplyste, også gjennom dette brev, som så klart viste dem hvem og hva Kristus er, og hvilken alvorlig sak det var å forkaste Ham, allikevel med fritt forsett valgte å forkaste Kristus, den eneste som kunne hellige og bevare dem fra synden, da var jo denne ensbetydende med å velge synden, eller med andre ord, å synde med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne. For utenom Jesus og Hans frelsesverk må det nødvendigvis bli synd, ikke bare enkelte syndige handlinger, men synd som et prinsipp i ens liv og natur. Utenom Jesus finnes det ingen hellighet og ingen renhet, etter Guds målestokk, og det er den det kommer an på.

    Og når de på denne måten med fritt forsett forkastet Kristi offer, da kunne Gud ikke si noe annet enn: "Så er det ikke mere tilbake noe offer for synder". Det finnes kun ett gyldig offer. Derfor, om de nå ville komme til Gud med ti tusen okser, om de ville la strømmer av blod flyte - Gud ville aldri kunne annerkjenne det. Enten Guds eget Lam etter intet. Hvilken alvorlig sannhet for alle dem som forkaster Jesu forsoning!

    Og fordi Kristus ikke får gi dem sin fred ved sitt kors' blod, så blir de uten fred. De er under dommen, og en gang vil disse mennesker erfare hvor forferdelig det er å komme under Guds rettferdighets dom over synden. Dette kalle å falle i den levende Guds hender. Utenom Jesus kan det ikke bli annet en fordømmelse.

    De som er blitt bekymret ved disse avsnitt i Hebreerbrevet som vi her har betraktet, har som regel aldri vært i den stilling som det her er advart imot. De lengtes etter nåden og ønsker å klynge seg til korset. Og, ære være Jesus, i nådens tid hender det aldri, nei aldri, at noen blir støtt bort fra korset når de kommer med et oppriktig hjerte og ber om nåde for blodets skyld. Vi får møte en nådig Gud dersom vi vil gå gjennom frelsens dør, som Jesus Kristus, Guds egen elskede Sønn, slik som den Herre Jesus selv sier i Joh 10,9: "Jeg er døren, den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde."

    "Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke. Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut." - Joh 6,37-39

    "Kan jeg vende tilbake om jeg er en frafallen?"

    For det første så vil jeg si at frafall er ikke det samme som fall. Frafall er et resultat av fall som ikke blir gjenopprettet. Som vi leste så innbyr Guds Ord de frafalne til å vende tilbake. En utilgivelig synd, er i grunnen synd som fører synderen inn i en stilling hvor han ikke vil ha samfunnet med Gud gjenopprettet og er ikke lenger mottakelighet for Guds nåde. Det vil altså si, det nytter ikke for en troende som falt fra troen og ikke gjenopprettet sitt forhold med Jesus før Hans gjenkomst. 

    Å si til Jesus når han kommer for å hente sine: "jeg trodde på deg, men så følte jeg at du var ikke der og det var jo ikke logisk at du fantes. Jeg så deg jo ikke. Men nå tror jeg. Kan du frelse meg?" Nei, da er det ingen unnskyldning. Men, den gode nyhet er at NÅ er frelsens dag, Nådens tid (2. Kor 6,2). Forholdet kan gjenopprettes.

    Skriften sier uttrykkelig at Jesu, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd, 1. Joh 1,7, og like sikkert som Kristi forsoningsverk gjelder for all synd, like sikkert er dette den eneste frelsesmulighet for syndere. Kristus vil tilgi alle synder, men han kan bare tilgi den som av Guds Ånd lar seg lede til omvendelse.

     

  • Det fortelles om en berømt smed i middelalderen at han var blitt grepet og kastet i et fengselshull. Han kom på den tanke at han ville søke å rømme fra fengselet. Han begynte å undersøke lenken som han var bundet med for om mulig å oppdage en brist på den som kunne gjøre det lettere å få den i stykker. Men forgjeves! Av et merke på lenken fant han ut den var hans egen tilvirkning, det hadde alltid vært hans stolthet at ingen noensinne kunne få brutt en lenke som han hadde smidd. Og nå var han bundet i sin egen lenke!

    Det er på samme måte med synderen. Hans egne hender har smidd den lenke som binder ham, en lenke som ingen mennesklig hånd kan bryte i stykker. Det er bare en vei til frelse. Bare Jesus kan bryte lenkene, Jesus alene! Søk hans hjelp i din nød! "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri." (Joh. 8,36)

  • Lovene for syndoffer var gradert etter hvor alvorlig synden var: 

    Hvem som har syndet

    Type synd

    Offerprest

    Blodet skal stenkes

    Offer

    Noen av folket

    (3. Mos 4,27ff)

    Synd av vanvare

    En av prestene

    I forgården

    En geit uten lyte, et hunndyr

    En høvding

    3. Mos 4,22ff)

    Synd av vanvare

    En av prestene

    I forgården

    En geitebukk, et hanndyr uten lyte

    Hele Israels menig-het (3. Mos 4,13ff)

    Synd av vanvare

    Ypperstepresten

    I Det hellige

    En ung okse

    Ypperstepresten

    (3. Mos 4,3ff)

    Synd av vanvare

    Ypperstepresten

    I Det hellige

    En ung okse uten lyte

    Folket

    (3. Mos 16,5ff)

    Alle folkets over-tredelser og synder

    Ypperstepresten

    I Det Aller Helligste

    En geitebukk uten lyte

    Hele verden

    (Heb 9,11f, 24)

    Alle synder

    Kristus

    I selve himmelen

    Kristus selv

    Bare Kristus brakte en virkelig soning for synder. De andre ofrene var kun forbilder på hans offer.

     

     

  •  

    1.  ORDET OM KORSET

     

    “For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.”(l Korinter 1:17-18)

     Det er Korsets budskap som bringer frelse og forsoning til hele menneskeheten. Korset er også en Guds kraft for oss som tror. Det er en kraft til frelse og total utfrielse fra Syndens makt.

    Men la oss se litt nærmere på dette. Hvorfor er det slik kraft i dette budskapet? Hvorfor var Paulus så opptatt av Korset i sine brev? 

    “Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” (1 Korinter 2:1-2)

     

    2. SYNDENS MAKT OVER MENNESKET

     

    (l Mosebok 3)

    I Syndefallet ble mennesket underlagt Syndens makt. La oss se nærmere på dette, med utgangspunkt i mennesket som en fallen skapning - borte fra Gud.

    Uansett hvor mange synder "jeg" (det fallne menneske) gjør, så er det alltid en MAKT som står bak det jeg gjør. Dette er SYNDENS MAKT. Den kontrollerer det ugjenfødte menneske, og driver det til å begå synd.

    Uansett hvor mange synder jeg da gjør, er det snakk om et SYNDEPRINSIPP som er virksom i meg (som et fallent menneske).

    Jeg trenger da TILGIVELSE fra mine SYNDER, men jeg trenger også UTFRIELSE fra denne SYNDENS MAKT! Jeg trenger altså både BLODET og KORSET!

    Når jeg har syndet, kan jeg jo p.g.a. JESU BLOD be om TILGIVELSE for mine synder. Men jeg vil snart oppdage noe mere - nemlig SYNDENS MAKT! Da forstår jeg at jeg ikke bare har gjort syndige handlinger, men at jeg ER en synder av natur (vi taler nå om det ufrelste menneske).

    “Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.”(Romerne 7:15-20)

     Her beskriver Paulus sin kamp som en ufrelst fariseer imot Syndens makt. 

    Jeg trenger tilgivelse for det jeg GJØR, men jeg trenger også utfielse fra det jeg ER! Og nettopp her kommer Korset inn i bildet.

    “Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.”(Kolosserne 1:13-14)

    - vers 13: Korset!

    - vers 14: Blodet!

    Blodet berører min samvittighet, mens Korset berører mitt liv! Blodet har å gjøre med hva vi har gjort, mens Korset har å gjøre med hva vi er.

    Blodet fjerner våre synder, mens Korset fjerner årsaken til våre synder, nemlig SYNDEREN!!! Vi skal se nærmere på dette...

      

    3. DET UGJENFØDTE MENNESKE OG DEN UGJENFØDTE ÅND

     

    Vi har allerede sett at mennesket er en åndelig skapning, som består av ånd, sjel og kropp (legeme).

    “Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” (1 Tessaloniker 5:23)

     Et ufrelst menneske har en "uren ånd" – dvs en ugjenfødt ånd, som er underlagt Syndens makt. Vi vet at Syndener djevelens natur. Dermed er det fallne mennesket under djevelens innflytelse og påvirkning, ettersom det er underlagt Syndens makt. Det fallne mennesket har derfor "djevelens natur" (synden) i sin ånd.

    Vi har flere skriftsteder som beviser dette:

    1)   Det fallne menneske har djevelen til "far".

     “Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.”(Johannes 8,44)

    2)   Synden kommer fra hjertet (den ugjenfødte ånd).

    “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.” (Matteus 15:19)

    3)   Djevelens ånd (Syndenaturen) er nå virksom i de vantro. 

    “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.”(Efeserne 2:1-2)

     

    4)   Frelse er derfor at Gud tar bort "steinhjertet" og gir deg et nytt hjerte.

          “Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.” (Esekiel 36:25-27)

     * Legg merke til at vers 25 taler om blodet, vers 26 om korset og vers 27 om Den Hellige Ånd.

    Gud må altså fjerne selve roten til problemet, nemlig SYNDENS MAKT. Ettersom det fallne menneske "produserer" synd ut fra sin ånd (steinhjertet), er den eneste løsningen å bli "født på ny".

    “Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!” (Johannes 3:3-7)

    Vi skal komme nærmere inn på hva dette innebærer, for det er dette som er "Ordet om Korset". Men først må vi se på et annet begrep, nemlig spørsmålet om arvesynd.

     

    4. SPØRSMÅLET OM ARVESYND

     

    Når vi nå har sett at mennesket består av ånd, sjel og legeme, må vi se litt nærmere på et annet begrep, nemlig ordet ”arvesynd”. Har du hørt dette ordet før? Det er flere ulike teorier ute og går rundt dette begrepet, men for å holde balansen innenfor dette emnet, trengs Åndens åpenbaring over Ordet!Vi trenger altså å vite NÅRsynden fikk makt over mennesket? Hva skjedde egentlig i Edens hage?

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage, til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø!”(1 Mosebok 2:15-17)

    Legg merke til en viktig detalj her. Syndefallet skjedde når ADAM spiste, ikke når Eva spiste! Det var ADAM som av Gud var satt til å vokte hagen. HAN hadde ansvaret for Eva, og var den som skulle ”gjøre regnskap” for menneskene innfor Gud!

    Adam representerte alle mennesker til alle tider! Når han falt, falt hele menneskeslekten med ham!Det var jo dette vi leste i Romerne 5:12: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”

    Men her åpenbarer skriften noe mer. Noe som jeg tror har vært skjult for mange troende. Bibelen sier nemlig at vi arver vår dårlige ferd fra fedrene!!

    ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” (1 Peter 1:18-19)

    Det er altså gjennom fedrene at syndens makt spres videre. Dermed og derfor hadde ikke Jesus noe ”arvesynd”! Maria måtte derfor ikke være hellig og syndefri (som katolikkerne mener). Dette fordi ”den dårlige ferd” (synden) arves fra fedrene.Jesus ble jo unnfanget ved Den Hellige Ånd.

    ”Mens han nå tenkte på dette, se da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.”(Matteus 1:20)

    Derfor hadde Jesus er ren og syndefriånd. Han var jo prøvet i alt, men uten synd.

    ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.”(Hebreerne 4:15)

    Vi ser dermed at Jesus var uten arvesynd fordi Hans far er Gud selv. For alle oss andre gjelder det at vi har arvet vår dårlige ferd (synden) fra ”fedrene”. Dermed holder ikke et argument som ofte brukes mot begrepet arvesynd, hvor man sier: ”Jesus var fullkomment menneske, akkurat som oss. Og hvis mennesket blir født med arvesynd (fra Satan) så ville ikke Jesus vært uten synd.”

    Javisst er det riktig at Jesus kom som et menneske. Men Han kom som det fullkomne menneske, fullkommen i den forstand at Han kom som ”den siste Adam” og ”det andre menneske”.

    ”Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.”(1 Korinter 15:45)

    ”Det første mennesket (Adam) var av jorden, jordisk. Det andre mennesket (Jesus) er av himmelen.”(1 Korinter 15:47)

    Grunnen til at det står ”siste Adam” er jo at Jesus ble, på samme måte som Adam, skapt ren og syndefri!

    Men hvordan forklarer man da at vi mennesker er ”født med arvesynd”? Jesus sier jo at Guds Rike hører de små barn til. Hvordan kan dette forklares dersom barn fødes med arvesynd? Jesus snakker jo også om å ta imot Guds Rike som et lite barn. Hva med dette?

    Her mener jeg at løsningen ligger mellom to ”grøfter”. Vi har allerede sett på den ene grøften, som sier at barn overhodet ikke er påvirket av synd fordi også Jesus var et menneske likesom oss, men uten synd. (Hvordan forklarer man da at det forekommer at små barn dreper hverandre?). Den andre grøften er den læren som sier at barn fødes med arvesynd i form av en ”død ånd”. Begge deler blir like feil!

    Barn har nemlig ikkearvesynd i sin ånd fordi det er umulig at Gud kan skape mennesker med en uren ånd (urent hjerte) inne i seg.Hvordan skulle Gud i sin renhet kunne skape noe med djevelens liv og natur i seg?

    Nei, dette med ”arvesynd” kan bare forklares på EN måte. Dette har nemlig TO sider; en JURIDISK side og en ORGANISK side. Jeg skal forklare hva jeg mener. Vi slår opp og leser i Romerbrevet, kapittel 7:

    ”Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov(da han var et barn og ikke forsto budenes krav). Men da budet kom(da han ble gammel nok til å forstå konsekvensen av sine handlinger), våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.”(Romerne 7:7-11)

    Her sier Paulus at Synden fikk liv da BUDET kom. DA døde Paulus en åndelig død, dvs. han mistet livsfellesskapet med Gud. Men han hadde jo allerede vært åndelig død rent JURIDISK helt fra fødselen av, fordi han gjennom Adamtilhørte den falne menneskeslekt. Men for å falle fra Gud PERSONLIG og miste livet i Gud, måtte Paulus oppleve denne syndens makt SELV! DA ble han åndelig død også ORGANISK, ikke bare JURIDISK!

    Det var i 12-års alderen at jødegutter lærte loven (Toraen) å kjenne. Inntil da var Paulus selv uten lov, og Guds Rike hørte ham til. Men så kom BUDET og drepte ham, dvs. drepte livsfellesskapet han hadde med Gud. Ved BUDET kom en bevissthet om synd, og dermed ble Paulus underlagt Syndens makt!

    ”… for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.” (1. Mosebok 8:21)

    Legg merke til at det står ”fra ungdommen av” og ikke ”fra fødselen av”.

    La oss gå videre. Vi leser i 1. Mosebok at Gud hadde sagt at Adam og Eva ville dø den dagen de åt av treet midt i hagen. Og vi leser at de tok begge av frukten og åt. Men de døde jo ikke den dagen! Adam levde jo til han ble over 900 år gammel! Hadde Gud lurt dem?

    Nei, så klart ikke! Men menneskene døde en åndelig død. De døde bort fra livsfellesskapet med Gud, deres Far. Fra å være ikledd Guds herlighet, ble deres hjerter ”okkupert” at syndens makt og syndens natur.

    ”For syndens lønn er døden…”(Romerne 6:23)

    ”Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter (Satan), den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets (legemets, sansenes) og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.”(Efeserne 2:1-3)

    Følgen av andelig død er jo også fysisk død. For Adam skjedde ikke dette før 900 år senere. Vi kan se litt på hva som kom inn i verden gjennom syndefallet. Vi bruker 1. Mosebok 3 som utgangspunkt:

    ·     Menneskets ånd ”døde” og mistet livet i Gud. Vi ble dermed underlagt syndens makt. (Vers 3)

    ·     Menneskets sinn og sjelsliv ble forvrengt. Gudsbildet ble forvandlet fra trygghet til frykt. (Vers 6-10)

    ·     Menneskets kropp kom under ”forgjengelighet.Med dette menes at kroppen blir utsatt for sykdom og plager, vi eldes og dør. I forgjengeligheten kom også dette med at kvinner føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (Vers 16-19)

      

    5. ADAM OG KRISTUS

     

    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere, både juridisk (gjennom Adam) og organisk, fordi vi må kapitulere for syndens makt. Vi blir regelrett slaver under synden! Resultatet blir at vi klarer ikke å gjøre det vi gjerne ønsker. Vi gjør det vi ikkevil, og det vi vildet gjør vi ikke.

    ”Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.”(Romerne 7:15-17)

    Her omtaler Paulus hvordan han som lovlærd ung mann prøvde å leve et rett liv etter loven. Men han klarte det ikke. Hvorfor? Fordi han hele tiden måtte kapitulere for syndens makt! Slik er det med det ufrelste/ugjenfødte menneske. Man prøver i større eller mindre grad å være god og snill og man ønsker å gjøre gode gjerninger. Men problemet ligger på innsiden. 

    ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.”(Romerne 3:20)

    I syndefallet skjedde det en forandring av Adams karakter. Han fikk djevelens natur (syndenaturen) i sin ånd, og dette gjorde ham til en synder som ikke kunne tilfredsstille Gud. Og gjennom det ENE menneskes (ikke Evas) ulydighet, ble vi ALLE syndere av natur!

    Menneskene er i utgangspunktet SYNDERE. Ikke mest på grunn av oss selv og våre gjerninger, men på grunn av Adams fall. Romerbrevet lærer oss ikke at vi er syndere fordi vi gjør synd, men omvendt. Vi (det falne menneske) gjør synd fordi vi er SYNDERE! Og hvordanble vi syndere? Jo, ved Adams ulydighet!

    Jeg er derfor ikke en synder fordi jeg personlighar syndet, men fordi jeg var ”I ADAM” da han syndet!

    Våre liv stammer jo fra Adam. Dersom din oldefar hadde dødd da han var tre år gammel, hvor ville da DU ha vært? Ville du i det hele tatt blitt født? Nei! Du vill ha dødd sammen meddin oldefar! Ditt liv er knytet til din oldefars, på samme måte som den enkeltes liv er knyttet til Adams liv.

    Ingen av oss kan til sitt forsvar si: ”Jeg har aldri vært i Edens hage!”Hvorfor det? Jo, fordi vi var alle sammen der – i Adam!Ved at vi er ”født i Adam”, får vi også del i hans natur – syndenaturen. Det som skjedde med Adam, skjedde også med oss! Vårt problem ligger derfor i vår ”avstamning” som syndere, ikke i vår egen oppførsel.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam), slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. For vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme (Jesus). Men med nådegaven (Jesus) er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes (Adams) fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

    Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse! For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus! Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden var stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”                          (Romerne 5:12-21)

    Dette vidunderlige avsnittet i Romerne 5 forteller oss ikke bare om Adam, men også om Kristus – Guds gave til oss! Og her står vi overfor en absolutt viktig sannhet:

     

    ·       I Adam mottar vi alt som er av Adam!

    ·     I Kristus mottar vi alt som er av Kristus!

     

    I Adam var alt tapt. Ved en manns ulydighet ble vi alle slaver under Syndens makt. VI BLE ALLE SYNDERE!

    “alle har syndet og mangler Guds ære.” (Romerne 3:23)

    Men gjennom en annens lydighet kom budskapet om rettferdighet!

     “For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet.”(Romerne 5:19)

     Vi har fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!

    “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.”(2. Korinter 5:21)

    GUDS rettferdighet er jo den rettferdighet som Gud selv har! Hvordan kan det være mulig at vi skrøpelige mennesker kan eie Guds egen rettferdighet? Dette er kun mulig fordi JESUS er vår rettferdighet!

    “For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” (l Korinter 1:30)

    Vi ser her at Adam og Kristus er motstykker til hverandre. Vår håpløshet er "i Adam", mens vårt håp er "i Kristus".

      

    6. KORSFESTET MED KRISTUS

     

    Vi står overfor et problem. Vi ble altså født under Syndens makt, men hvordan kan vi bli kvitt syndearven vår? Vi vet at vi er født "i Adam", men hvordan komme UT av Adams slekt/ætt? DET ER BARE EN MATE! Siden vi ble FØDT inn i denne syndige slekten, må vi for å komme ut av den!

    “Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud.”(Romerne 6:1-10)

    Vi ble bundet til Synden ved vår FØDSEL, og blir utfridd fra den ved å DØ!

    Her ligger Korsets hemmelighet, at GUD HAR TATT SEG AV VARE LIV I KRISTUS! VI BLE ALLE KORSFESTET MED HAM!

    Da Jesus hang på Korset, døde vi alle sammen! Ikke enkeltvis, for vi var jo ikke født ennå noen av oss. Men ved at vi var I KRISTUS, døde vi også I HAM. Da Han ble korsfestet ble vi alle korsfestet med Ham!

    “For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.” (2 Korinter 5:14-15)

    La oss studere dette avsnittet i Romerne 6. Vi er Korsfestet, død, og begravet MED HAM! VI var med Kristus i hele forsoningsverket!

    Hvordan kan det ha seg, spør du kanskje? Jo, vi må huske at Jesus gjorde alt dette FOR OSS! Ved at Jesus gikk denne lidelsens vei, så førte Han oss gjennom død og grav, slik at vi nå kan regne oss som oppstått med Ham, til et nytt liv!

    "For Synden har ikke lenger noen makt over den som er død". (Romerne 6:7 – fra 1978 overs.)

    Og hva blir den praktiske konsekvens av denne åndelige realitet?

    “Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” (Romerne 6:11)

    “Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    “Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.”(Romerne 6:22)

    "Livets Ands lov har i Kristus Jesus frigjort oss fra Syndens og dødens lov..." (Romerne 8:2)

    Dette er Guds gave til oss gjennom Forsoningsverket! Gud naglet ossfast til Korset, vi ble NAGLET FAST TIL JESUS!

    Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20)

     

     

     

    7. SEIER OVER SYND

     

    Dersom Gud har plassert oss i Kristus, må vi sørge for å forbli i Ham for at dette skal få virkning og autoritet i våre liv.

    “For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.

    Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.”(Romerne 8:2-14)

    Vi må leve et liv i ånden, dvs. i Kristus, for å kunne seire over Synden. Dette har vi ingen mulighet til å klare ved egne gjerninger! Nei, dette er kun mulig fordi GUD HAR PLASSERT OSS I KRISTUS! Vi står derfor i seiersposisjon over Synden!

    “For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.” (Romerne 5:17-21) 

    “Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.” (Efeserne 2:6-7)

    Hemmeligheten til å kunne seire over Synden ligger egentlig i det avsnittet vi leste i Romerbrevet, kap. 8. Det hele handler nemlig om å VITE HVOR DU BOR.

    Legg merke til hva disse versene sier. Enten er du i Ånden eller så er du i kjødet.

    "Men dere er (bor) ikke i kjødet, dere er (bor) i Anden, så sant Guds And bor i dere..." (Romerne 8:9)

    DU BOR I ÅNDEN, IKKE I KJØDET!

    Du vet, for·å kunne fungere ganske normalt i livet trenger man å kjenne sin identitet. Man må altså vite HVEM MAN ER og HVOR MAN BOR.

    Enkelte kristne oppfører seg som om de ikke vet noen av delene! "Oj, for en vanvittig påstand", sier du kanskje? Javel, men hvorfor finnes det kristne som ikke er sikker på om man er frelst?

    ”Og dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.”(1 Johannes 5:11-13)

     ”Men alle dem som tok imot Ham (Jesus), dem gav han (Gud) rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.”  (Johannes 1:12)

    Det er jo bare å spørre seg selv: Har jeg tatt imot Jesus? Dersom du har gjort dette, så ER du et Guds barn! Da HAR du Sønnen og da HAR du evig liv! Johannes skrev dette for at vi skal VITE at vi har evig liv! Dersom du ikke er sikker på om du er frelst, så vet du ikke hvem du er – et Guds barn, en ny skapning, en rettferdiggjort!!

    Mange kristne er også opptatt med å kalle seg ”frelste syndere”. Men Bibelen viser oss med all ønskelig tydelighet at da vi ble frelst, gikk vi over fra å være syndere til å bli rettferdige!! Hvorfor skal man gå rundt og kalle seg for en synder, når Bibelen sier så tydelig at vi VAR syndere, mens vi nå ER rettferdige for Gud?

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå VAR syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi ER rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden.” (Romerne 5:8-9)

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.” (Romerne 5:19)

    ”For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.” (Romerne 6:7)

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    ”Men nå, når dere er frigjort fra synden, og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.”  (Romerne 6:22)

    Kan Bibelen bli tydeligere? Vi er jo døde og frigjort fra synden, så hvordan kan vi da gå rundt og si at vi fortsatt er syndere? Hvordan kan vi ”regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus”, dersom vi kaller oss for frelste syndere? Visst er vi frelst, men vi er ikke lenger syndere!!

    Vi kan ikke være BÅDE syndere og rettferdige samtidig! Enten er du en synder (ufrelst) eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ikke lenger en synder! Erkjennelsen ogbevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi i stedet fått bevissthet om rettferdighet!!

    På samme måte er det alt for mange kristne som kapitulerer for KJØDET. De sier: "Joda, vi er rettferdige for Gud, p.g.a. Jesu blod. Men vi har jo KJØDET. Derfor kommer vi til kort."

    DETTE ER DET SAMME SOM A IKKE VITE HVOR MAN BOR! En Kristen er skapt til å leve (bo) i Ånden! Vi lever ut fra det nye livet.

    Bibelen sier at vi VAR i kjødet, mens vi nå ER i Ånden. (Romerne 8:9) Så lenge man er i kjødet, kan man ikke behage Gud. Skal du behage Gud, må du bevege deg i Ånden.

    ”Jamen, jeg føler meg ikke åndelig i det hele tatt!”, sier du kanskje. Vel, det er ikke de som følerat de bor i Norge, som bor i Norge. Nei, de som bor i Norge, de bor i Norge, enten de føler det eller ei. Bibelen sier at du er/bor i ånden. Derfor må du begynne å oppføre deg som omdu bor i ånden, uansett om du føler det slik eller ei. Dette bygger ikke på følelser. Det er noe som Jesus har ordnet for oss. Gud har plassert oss i Kristus, dvs. i ånden.

    Vi er i ånden så sant Guds Ånd bor i oss! Spør deg selv: ”Er jeg frelst?” Dersom du er frelst, da BOR du i ånden! 

    Vi må derfor leve ut fra vår posisjon i Kristus! Det er kun da vi kan leve i seier på alle livets områder. Vi må minne oss selv på (akte oss som) at vi er DØDE fra synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus.

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”(Romerne 6:11)

    Dette gjelder måten vi tenker på. Her tales det om sinnets fornyelse. Det som har skjedd med vår ånd (den nye fødsel) må bli en bevissthet i våre tanker.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.”(Romerne 12:2)

    Da kan vi væpne oss med denne tanken: Den som har lidt med Kristus (korsfestet med Ham) ER FERDIG MED SYNDEN!

    ”Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.”  (1 Peter 4:1) 

    Du vet, det vil alltid reise seg ting i kjødet som forsøker å få deg til å begå synd. Men du kan BESEIRE KJØDET, ved å leve i Ånden og drepe kjødets gjerninger. Ved å vite hvor du bor og leve i ånden, drepes ditt kjød dag for dag. På denne måten kan du leve i SEIER over synd!

    ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” (Romerne 8:13)

     

  • Innledning

    Vi skal i dette studiet se på dette at Kristus vinner skikkelse i oss. Dette er et meget viktig tema siden dette har med vår vekst med Gud å gjøre. Men det må også være sagt at Kristus vinne skikkelse i oss, ellers er det ingen helliggjørelse i våre liv og vi kommer aldri forbi barnelærdommen om Kristus (Heb 6,1). Vi må gå videre mot det fullkomne.

    Kristus vinner skikkelse i oss

    "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!" - Gal 4,19

    Grunnen til at Kristus kan vinne skikkelse i oss, er at Kristus i oss er en realitet. Det er jo dette Jesus ønsker. Han vil at vi skal ta vårt kors opp å følge ham og se på ham som er kilden til alle ting, Han som er lyset, kjærligheten, veien, sannheten og livet. Han vil at vi skal ha Ham som eksempel i vår vekst med Gud. Og ikke bare som eksempel, men Han er også Hodet for menigheten, Han er vår Herre og Mester! Det er noe som vi må ta inn over oss at Kristus er ikke bare Frelseren, men også vår Herre!

    Adam´s hjerterop som vi ser uttrykt gjennom Adams liv; er et profetisk bilde av Jesus som den siste Adam (Rom 5,14).

    Adam som et forbilde på den siste adam, Jesus

    I 1. Mosebok ser vi at når Gud skaper, er det et grunnleggende prinsipp at han skaper alt "etter sitt slag". I denne prosessen skaper Gud først en original, så lager han en jevnbyrdig make og medarbeider, "etter sitt slag". Da han hadde skapt løven, skapte han et motstykke av samme slag, løvinnen. Gud la dette guddommelig mønster til grunn i alt han skapte. Men da han kom så langt til å skape mennesket, skjedde noe interessant. Gud brøt med mønsteret han hadde holdt gjennom hele prosessen, og skapte ikke først noen original, for da han skapte mennesket, var han selv originalutgaven. Gud sa: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse." (1. Mos 1,26). Mennesket ble altså skapt i Guds bilde og lignelse, det vil si etter Guds slag, som Guds medarbeider og like.

    "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." - 1. Mos 1,27

    I den første skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte mann og kvinne til å være hans motstykke sammen. I den andre skapelsesberetningen skapes Adam først, og her står han som et bilde på Jesus som "den siste Adam". I 1. Mos 2,18 slår Gud fast at i hans fullkomne verden der alt er godt, er det noe som ikke er godt, nemlig at mennesket ikke har noen etter sitt slag. "Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like." (1. Mos 2,18).

    "Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt." - 1. Mos 2,21-22

    Endelig fant Adam en som var etter samme slag som ham. På samme måte tror jeg Gud talte over den siste Adam (Jesus) før tidenes begynnelse. "Det er ikke godt for Min Sønn å være alene". Det betyr ikke at guddommen ikke var komplett. Adam var skapt til å elske, og det var ikke godt, selv ikke i en fullkommen verden, å ikke ha noen å dele kjærligheten med. På samme vis var det ikke godt for Guddommen at all kjærligheten de hadde, ikke kunne deles med noen utenfor dem selv.

    Synden ødelegger

    Under skapelsen ble Adam og Eva skapt i Guds bilde. Da fikk Jesus en kommende brud etter sitt slag. Men mennesket falt i synd. Guds bilde i oss ble forkludret, og Jesus kunne ikke si om sin kommende brud det Adam sa om Eva: "Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt." (1. Mos 2,21). Siden den gang, tror jeg Jesus, akkurat som Adam, har vært på utkikk ettet bein av sine bein og kjøtt av sitt kjøtt. Denne lengselen etter å ha noen som var etter sitt slag - mennesker med uskadet bilde av ham - ble så sterk, så intens, at Han var villig til å forlate himmelens herlighet og overgi seg selv til en smertefull død på korset. Skaperen blir korsfestet av skapningen!

    "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." - Hebreerne 12,2

    Han gjorde det for å få en brud som var bein av Hans bein og kjøtt av hans kjøtt. Vi ser Jesus henge på korset med et gapende sår i siden. Hendelsen fører oss tilbake til hagen der Adams side ble åpnet. Idet den siste Adam, Jesus, henger på korset med åpen side, blir menigheten, hans brud født.

    Kristus må vinne mer og mer skikkelse i oss

    Når et menneske tar imot Kristus og blir renset fra synd, kan Jesus - ved Ånden - ta bolig i den troende. Menneskets ånd blir levende. En prosess av vekst og forandring begynner, og den iboende Kristus vinner mer og mer skikkelse i den troende. Til slutt vil han eller hun være helt inntatt av Kristus. Nå er det Kristus som lever i ham eller henne, og det gamle selvet er borte.

    "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for den." - Gal 2,20

    Til å begynne med er sjel og kropp uforandret. Prosessen som fornyer vår sjel og til slutt forvandler vår kropp, begynner langsomt og fortsetter gradvis. Denne vedvarende prosessen skjer når Kristus vinner skikkelse i oss. Derfor oppfordrer Paulus oss:

    "Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes" -Rom 12,2

    Når vi leser Romerbrevet 8,22-34, ser vi hvor viktig det er at Kristus får skikkelse i oss. I dette avsnittet leser vi om hvordan hele skaperverket, de troende, Den Hellige Ånd og Jesus selv ber om at vi må nå dette målet.

    "For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord." - Rom 8,22-26

    Skapningen stønner som i fødselsveer, de troende stønner (det er dette Paulus snakker om) og Ånden sukker også etter "vårt barnekår, vårt legemes forløsning".

    Både skapningen, de troende og Ånden stønner altså som i fødselsveer etter at Guds barn skal bli åpenbart; barn som har bli likedannet med Kristus.

    Jesus går i forbønn for oss! (Rom 8,34)

    Vi er kalt til å bli likedannet med Hans bilde! (Rom 8,29)

    Få del i guddommelig natur

    Når Kristus vinner skikkelse i oss, får vi del i guddommelig natur (2. Pet 1,4). Gjennom en prosess av forandring og vekst, vil hans Ånd i oss begynne å virkeliggjøre seg i vår sjel og utstråle Kristi vesen som vinner stadig mer skikkelse i oss. Dette fører til slutt til at sjelen vår forvandles.

    Husk at det endelige målet med at Kristus skal få skikkelse i oss, er at han skal kunne se på oss, bruden sin, og si som Adam: "Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt". Det er dette Jesus har ventet på og lengtet etter. Dette er hjerteropet hans. Nettopp derfor er det så viktig at vi villig overgir oss selv til denne prosessen og lar Kristus få skikkelse i oss. Prosessen utvikler seg raskt i oss når vi med visdom og omhu velger hva vi fester blikket på. Øynene er sjelens vindu. Jesus sa:

    "Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst. Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!" - Matt 6,22-23

    Vi blir det vi ser. For at Jesus skal få stadig mer skikkelse i oss, bør vi altså feste blikket på ham og hans skjønnhet, ikke på øynenes lyst som drar oppmerksomheten bort fra ham og fyller sjelen vår med mørke.

    Vårt herliggjorte legeme

    Vi skal en dag få vårt herliggjorte legeme, i det vi forvandles ved den siste basun.

    "Se, jeg sier dere et mysterium*: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet." - 1. Korinterbrev 15,51-53

    Det forgjengelige bli uforgjengelig, slik at vi blir kjøtt av hans kjøtt - og i oppstandelsen erfarer Kristus fullt ut. Hans kropp, som aldri forfaller, blir en realitet for oss også.

    En annen side ved dette er at vi kan være med på å gjøre i stand herlighetslegemet vårt. Johannes Åpenbaring 19,7 forteller oss at hans brud har gjort seg rede. Kristi brud bør gjøre kroppen klar for bryllupsdagen.

    Troen må vise seg i rett liv

    "Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i rett liv, og i det rette liv kunnskap, og i kunnskapen selvbeherskelse, og i selvbeherskelsen utholdenhet, og i utholdenheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. For når disse tingene finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Men den som ikke har disse tingene, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike." - 2. Peter 1,3-11

  • Den velsignede gudsmannen Luther hadde en gang en merkelig drøm. Han drømte at Satan kom til ham en rull, bred og lang og aldeles tett beskrevet, og begynte å rulle den opp for reformatorens øyne, idet han bad ham lese det som stod på den. Luther gjorde det og merket at den inneholdt en redegjørelse for hans synder. Forgjeves søkte han blandt alle disse synder for å finne noen som han var uskyldig i, men da kom han bare på synder som han hadde for lenge siden hadde glemt bort.

    Etter at han grundig hadde gått gjennom hele fortegnelsen, spurte han Satan: "Er dette all mine synder?".

    "Nei," svarte Satan.

    "La meg da få se alle" ropte Luther.

    Og Satan gikk bort, men kom snart igjen med en ny rulle, like bred og like lang og igjen gikk Luther igjennom det forskrekkelige register.

    Da han hadde konstantert riktigheten av fortegnelsen, spurte han igjen Satan: "Og nå, er dette alt?"

    "Ja," svarte Satan, "dette er alt".

    "Ta da," svarte Luther, "min penn og skriv med rødt blekk tvers over rullene: Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd."

    Kjære leser, kan du takke for blodet?

  •  
     
     
     

    Ordet om Korset = Budskapet om Rettferdighet


    ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.” 
    (1 Korinterbrev 1:18)

    ”Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.” 
    (1 Korinterbrev 2:1-2)

    Paulus sier til menigheten i Korint at han ville ikke vite av noe annet budskap enn Korsets budskap, som er evangeliets kjerne. Han sier at det er ”Ordet om Korset” som er selve frelseskraften! Dermed er det tydelig at når vi skal snakke om synd og rettferdiggjørelse, så er det et veldig viktig emne i kristenlivet – ja det kan vel sies å være selve kristenlivets fundament!

    Det er derfor en nødvendighet at våre liv er forankret i dette budskapet, og at vi kan være ”grunnfestet ved rettferdighet”.

    ”Ved rettferdighet skal du bli grunnfestet. Vær langt fra angst, for du skal ikke ha noe å frykte, og fra redsel, for den skal ikke komme nær til deg!” 

    (Jesaja 54:14)

    Som vi ser, driver denne ”vissheten om rettferdighet” bort all frykt, angst og fordømmelse. I dagens stressende samfunn er det så mange som opplever at man ”kommer til kort” i så mange ting, samtidig som det er lett å bli grepet av frykt og angst for alt som skjer der ute. Det er også lett å bli grepet av fordømmelse over at man ikke lever helt slik som man hadde ønsket. Vi kristne er ofte enda mer grepet av slike tanker enn det ufrelste er. Jeg tror derfor at det er tid for å betone dette budskapet sterkere, slik at vi kan forebygge og hindre frykten og fordømmelsen, som vil kvele så mange.

    Bibelen sier faktisk at modenhet og vekst i kristenlivet kommer ved å få åpenbaring og innsikt i ”budskapet om rettferdighet”.

    ”Etter så lang tid burde dere selv være lærere; men dere trenger noen som på nye kan lære dere de første og grunnleggende ting i Guds Ord. Dere må ha melk og ikke fast føde. For den som får melk, mangler innsikt i budskapet om rettferdighet; han er umoden.  
    (Hebreerne 5:11-13).


    Dersom den som får melk ”mangler innsikt i budskapet om rettferdighet”, må jo det motsatte bety at ”innsikt i budskapet om rettferdighet” er det samme som å være moden som kristen. Vi ser i dag at mange kristne sliter med ”frelsesvissheten”, samtidig som de bekjenner seg som syndere, i stedet for å takke Gud for rettferdiggjørelsen. Men man blir aldri moden av å gå rundt og slite med disse tingene.  La oss heller sørge for  ”…og vær iført rettferdighetens brynje.” 
    (Efeserne 6:14)

    En brynje dekker til de livsviktige indre organer som mennesket har (hjerte, lunger, nyrer, lever, fordøyelsessystem osv). Det er derfor på tide at vi tar på oss ”rettferdighetens brynje”. La oss derfor se på hva denne brynjen er for noe, og prøve å få tak i dette ”budskapet om rettferdighet”. Da må vi begynne med starten på våre problemer – nemlig syndefallet.




    1.    SYNDEFALLET


    ”Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.” 
    (1. Mosebok 3:1-7)

    Syndefallet er den største katastrofe som har hendt i hele menneskehetens historie! Menneskene var jo skapt av Gud, for å leve i livsfellesskap med Ham. Et liv uten i det hele tatt å kjenne til det onde! Tenk deg et liv i Guds nærhet, hvor synd, hat, vold, krig, nød, sykdom, død og alt vondt ikke eksisterer! Tenk deg et absolutt perfekt liv, i skjønneste harmoni! Det var slik Gud skapte oss – og Han så at det var overmåte godt.

    Men menneskene brukte sin frie vilje til å vende seg bort fra sin skaper. Dermed kom synden inn i verden. Syndefallets katastrofe har ført til at alle mennesker fødes inn i en syndig verden, som ligger i det onde.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.” 
    (Romerne 5:12)

    Helt fra fødselen av blir alle mennesker kontinuerlig påvirket av det onde. Men så lenge man er et barn, er man imidlertid i Guds hender inntil man selv personligmå resignere for syndens makt eller får en erkjennelse av synd. Dette skjer når barnet vokser opp til å ta konsekvensene av sine handlinger, og forstår hva som er rett og galt. Fra da av er man ikke lenger et uskyldig barn, men en person som er underkuet av syndens makt og dermed i behov for frelse.

    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere. Bibelen sier det så brutalt som at vi da blir slaver under syndens makt! Og dette skjer på grunn av Adams fall.

    Men før vi går videre, er det nødvendig å repetere en av Bibelens grunnsannheter, som sier at mennesket består av ånd, sjel og legeme.

    ”Må Han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” 

    (1. Tessaloniker 5:23)

     

     

    a)  Menneskets ånd (gresk ”pneuma”)

     


    Gud skapte oss med ånd for at vi skulle leve og lære Gud å kjenne. Menneskets ånd er selve ”livssnoren” vår, samtidig som den er senteret for vår gudsbevissthet.

    ”Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over……..før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.”(Forkynneren/Predikantens bok 12:6-7)

    ”Det er Han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.”(Job 12:10)

    ”For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.”(Jakob 2:26)

    Gud er ånd og den som tilber eller kommuniserer med Gud, må gjøre dette ut fra sinånd, ikke forstanden, sinnet, sjelen. Når et menneske blir frelst, er dette det samme som at ånden blir født på nytt. Gud tar ut ”steinhjertet” (den gamle menneskeånden) og gir deg et kjøtthjerte i stedet (den nye ånden). Det er dette Bibelen kaller for å bli en ”ny skapning i Kristus Jesus”.

    ”Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.” 
    (Johannes 4:23-24)

    ”Ånden selv (Den Hellige Ånd) vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.”(Romerne 8:16)

    ”Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.”(Ordspråkene 20:27)

    ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det (hjertet, menneskeånden) som er født av Ånden (Den hellige Ånd) er ånd (den nye skapningen). Undre deg ikke over at Jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!” 
    (Johannes 3:6-7)

    ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning…” 
    (2. Korinterbrev 5:17)

     

     

    b)  Menneskets sjel (gresk ”psychè”)

     

     

     

    Gud skapte oss med sjel for at vi skulle kunne gi uttrykk for åndens fellesskap med Gud gjennom, viljen, følelsen, tankene og intellektet (sinnet). Gjennom å ”spise” Guds Ord og la det bli en del av oss, skjer det en prosess i oss som kalles for”Sinnets fornyelse”. Gud vil at vi skal lære oss å ”styre våre tanker den rette veien”, slik at våre sinn er dominert av Guds Ord og alt som har med Guds Rike å gjøre.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” 
    (Romerne 12:2)

    ”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” 
    (Salme 131:2) 

    Et ufrelst menneske lever et ”sjelelig” liv. Dette betyr at man handler ut fra hva man mener, tenker og føler. Beslutninger tas og man gjør seg opp meninger ut fra omstendigheter man har rundt seg. Sjelen kan ikke kommunisere med den åndelige verden, men kun operere i den mentale (psykiske).

    ”Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.  
    (1. Korinterbrev 2:14)

     

     

    c)  Menneskets kropp (gresk ”soma”)

     

     

    Det er kroppen som er den delen av oss som kommuniserer med den fysiske verden. Dette skjer gjennom sansene. Gjennom dem kan vi se, høre, føle, smake og lukte.

    Når vi står overfor et annet menneske, er det bare kroppen, det ytre, man kan se. Kroppen er et fantastisk skaperverk, som er utrustet til å gjøre ting i den fysiske verden. Men kroppen er likevel ikke ditt egentlige jeg. Den er bare et ”hus” eller ”hytte” som du bor i. Ditt legeme kommer en dag til å gå til grunne, men ditt ”indre menneske” fornyes dag for dag.

    ”Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre menneske dag for dag. 
    (2 Korinterbrev 4:16)

    ”Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte (kropp) brått skal legges ned, som jo også vår Herre Jesus Kristus varslet meg.” 
    (2 Peter 1:13-14)
     

     

     

     

    d)  Hva lærer bibelen om begrepet Arvesynd?

     

     

     

    Når vi nå har sett at mennesket består av ånd, sjel og legeme, må vi se litt nærmere på et annet begrep, nemlig ordet ”arvesynd”. Har du hørt dette ordet før?  Det er flere ulike teorier ute og går rundt dette begrepet, men for å holde balansen innenfor dette emnet, trengs Åndens åpenbaring over Ordet! Vi trenger altså å vite NÅR synden fikk makt over mennesket? Hva skjedde egentlig i Edens hage?

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage, til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø!” 
    (1 Mosebok 2:15-17)

    Legg merke til en viktig detalj her. Syndefallet skjedde når ADAM spiste, ikke når Eva spiste! Det var ADAM som av Gud var satt til å vokte hagen. HAN hadde ansvaret for Eva, og var den som skulle ”gjøre regnskap” for menneskene innfor Gud!

    Adam representerte alle mennesker til alle tider! Når han falt, falt hele menneskeslekten med ham! Det var jo dette vi leste i Romerne 5,12: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”

    Men her åpenbarer skriften noe mer. Noe som jeg tror har vært skjult for mange troende. Bibelen sier nemlig at vi arver vår dårlige ferd fra fedrene!!

    ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” 
    (1 Peter 1:18-19)

    Det er altså gjennom fedrene at syndens makt spres videre. Dermed og derfor hadde ikke Jesus noe ”arvesynd”! Maria måtte derfor ikke være hellig og syndefri (som katolikkerne mener). Dette fordi ”den dårlige ferd” (synden) arves fra fedrene. Jesus ble jo unnfanget ved Den Hellige Ånd.

    ”Mens han nå tenkte på dette, se da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.” 
    (Matteus 1:20)

    Derfor hadde Jesus er ren og syndefri ånd. Han var jo prøvet i alt, men uten synd.

    ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.”(Hebreerne 4:15)

    Vi ser dermed at Jesus var uten arvesynd fordi Hans far er Gud selv. For alle oss andre gjelder det at vi har arvet vår dårlige ferd (synden) fra ”fedrene”. Dermed holder ikke et argument som ofte brukes mot begrepet arvesynd, hvor man sier:”Jesus var fullkomment menneske, akkurat som oss. Og hvis mennesket blir født med arvesynd (fra Satan) så ville ikke Jesus vært uten synd.”

    Javisst er det riktig at Jesus kom som et menneske. Men Han kom som det fullkomnemenneske, fullkommen i den forstand at Han kom som ”den siste Adam” og ”det andre menneske”.

    ”Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.” 
    (1 Korinter 15:45)

    ”Det første mennesket (Adam) var av jorden, jordisk. Det andre mennesket (Jesus) er av himmelen.” (1 Korinter 15:47)

    Grunnen til at det står ”siste Adam” er jo at Jesus ble, på samme måte som Adam, skapt ren og syndefri!

    Men hvordan forklarer man da at vi mennesker er ”født med arvesynd”? Jesus sier jo at Guds Rike hører de små barn til. Hvordan kan dette forklares dersom barn fødes med arvesynd? Jesus snakker jo også om å ta imot Guds Rike som et lite barn. Hva med dette?

    Her mener jeg at løsningen ligger mellom to ”grøfter”. Vi har allerede sett på den ene grøften, som sier at barn overhodet ikke er påvirket av synd fordi også Jesus var et menneske likesom oss, men uten synd. (Hvordan forklarer man da at det forekommer at små barn dreper hverandre?). Den andre grøften er den læren som sier at barn fødes med arvesynd i form av en ”død ånd”. Begge deler blir like feil!

    Barn har nemlig ikke arvesynd i sin ånd fordi det er umulig at Gud kan skape mennesker med en uren ånd (urent hjerte) inne i seg. Hvordan skulle Gud i sin renhet kunne skape noe med djevelens liv og natur i seg?

    Nei, dette med ”arvesynd” kan bare forklares på EN måte. Dette har nemlig TO sider; en JURIDISK side og en ORGANISK side. Jeg skal forklare hva jeg mener. Vi slår opp og leser i Romerbrevet, kapittel 7:

    ”Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov (da han var et barn og ikke forsto budenes krav). Men da budet kom (da han ble gammel nok til å forstå konsekvensen av sine handlinger), våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.” 
    (Romerne 7:7-11) 

    Her sier Paulus at Synden fikk liv da BUDET kom. DA døde Paulus en åndelig død, dvs. han mistet livsfellesskapet med Gud. Men han hadde jo allerede vært åndelig død rent JURIDISK helt fra fødselen av, fordi han gjennom Adam tilhørte den falne menneskeslekt. Men for å falle fra Gud PERSONLIG og miste livet i Gud, måtte Paulus oppleve denne syndens makt SELV! DA ble han åndelig død også ORGANISK, ikke bare JURIDISK!

    Det var i 12-års alderen at jødegutter lærte loven (Toraen) å kjenne. Inntil da var Paulus selv uten lov, og Guds Rike hørte ham til. Men så kom BUDET og drepte ham, dvs. drepte livsfellesskapet han hadde med Gud. Ved BUDET kom en bevissthet om synd, og dermed ble Paulus underlagt Syndens makt!

    ”… for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.” 
    (1. Mosebok 8:21)

    Legg merke til at det står ”fra ungdommen av” og ikke ”fra fødselen av” eller "fra barnsben av".

    La oss gå videre. Vi leser i 1. Mosebok at Gud hadde sagt at Adam og Eva ville dø den dagen de åt av treet midt i hagen. Og vi leser at de tok begge av frukten og åt. Men de døde jo ikke den dagen! Adam levde jo til han ble over 900 år gammel! Hadde Gud lurt dem? 

    Nei, så klart ikke! Men menneskene døde en åndelig død. De døde bort fra livsfellesskapet med Gud, deres Far. Fra å være ikledd Guds herlighet, ble deres hjerter ”okkupert” at syndens makt og syndens natur.

    ”For syndens lønn er døden…” (Romerne 6:23)

    ”Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter (Satan), den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets (legemets, sansenes) og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” 
    (Efeserne 2:1-3)

    Følgen av andelig død er jo også fysisk død. For Adam skjedde ikke dette før 900 år senere. Vi kan se litt på hva som kom inn i verden gjennom syndefallet. Vi bruker 1. Mosebok 3 som utgangspunkt:

     

    1. Menneskets ånd ”døde” og mistet livet i Gud. Vi ble dermed underlagt syndens makt. (Vers 3)

     

    2. Menneskets sinn og sjelsliv ble forvrengt. Gudsbildet ble forvandlet fra trygghet til frykt. (Vers 6-10)

     

    3. Menneskets kropp kom under ”forgjengelighet.” Med dette menes at kroppen blir utsatt for sykdom og plager, vi eldes og dør. I forgjengeligheten kom også dette med at kvinner føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (Vers 16-19)

     

     



    2.    KRISTUS – GUDS FRELSESPLAN




    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere, både juridisk (gjennom Adam) og organisk, fordi vi må kapitulere for syndens makt. Vi blir regelrett slaver under synden! Resultatet blir at vi klarer ikke å gjøre det vi gjerne ønsker. Vi gjør det vi ikke vil, og det vi vil det gjør vi ikke. 

    ”Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.” 
    (Romerne 7:15-17)

    Her omtaler Paulus hvordan han som lovlærd ung mann prøvde å leve et rett liv etter loven. Men han klarte det ikke. Hvorfor? Fordi han hele tiden måtte kapitulere for syndens makt! Slik er det med det ufrelste/ugjenfødte menneske. Man prøver i større eller mindre grad å være god og snill og man ønsker å gjøre gode gjerninger. Men problemet ligger på innsiden.

    ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.” 
    (Romerne 3:20)

    I syndefallet skjedde det en forandring av Adams karakter. Han fikk djevelens natur (syndenaturen) i sin ånd, og dette gjorde ham til en synder som ikke kunne tilfredsstille Gud. Og gjennom det ENE menneskes (ikke Evas) ulydighet, ble vi ALLE syndere av natur!

    Menneskene er i utgangspunktet SYNDERE. Ikke mest på grunn av oss selv og våre gjerninger, men på grunn av Adams fall. Romerbrevet lærer oss ikke at vi er syndere fordi vi gjør synd, men omvendt. Vi (det falne menneske) gjør synd fordi vi er SYNDERE! Og hvordan ble vi syndere? Jo, ved Adams ulydighet!

    Jeg er derfor ikke en synder fordi jeg personlig har syndet, men fordi jeg var ”I ADAM” da han syndet!

    Våre liv stammer jo fra Adam. Dersom din oldefar hadde dødd da han var tre år gammel, hvor ville da DU ha vært? Ville du i det hele tatt blitt født? Nei! Du vill ha dødd sammen med din oldefar! Ditt liv er knytet til din oldefars, på samme måte som den enkeltes liv er knyttet til Adams liv.

    Ingen av oss kan til sitt forsvar si: ”Jeg har aldri vært i Edens hage!” Hvorfor det? Jo, fordi vi var alle sammen der – i Adam! Ved at vi er ”født i Adam”, får vi også del i hans natur – syndenaturen. Det som skjedde med Adam, skjedde også med oss! Vårt problem ligger derfor i vår ”avstamning” som syndere, ikke i vår egen oppførsel.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam), slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. For vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme (Jesus). Men med nådegaven (Jesus) er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes (Adams) fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse! 


    For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus! Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden var stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”(Romerne 5:12-21)

    Dette vidunderlige avsnittet i Romerne 5 forteller oss ikke bare om Adam, men også om Kristus – Guds gave til oss! Og her står vi overfor en absolutt viktig sannhet:

     

    • I Adam mottar vi alt som er av Adam!
    • I Kristus mottar vi alt som er av Kristus!


    Gud elsker oss med en evig kjærlighet. Gud er ikke lunefull. Han er stabil og til å stole på. Derfor etterlot Han oss ikke her nede uten et håp og et løfte om forsoning. Han lovte menneskene en frelser – en mellommann, som skulle sone synden for alle mennesker og bringe oss tilbake til Gud.

    ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg (slangen/satan) og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han (Jesus) skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” 
    (1 Mosebok 3:15)

    I Adam var alt tapt. Ved en manns ulydighet ble vi alle slaver under syndens makt. Vi ble alle syndere!

    ”alle har syndet og står uten ære for Gud.” (Romerne 3:23)

    Men gjennom en annens lydighet kom budskapet om rettferdighet!

    For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.(Romerne 5:19)

    Jesus kom derfor, som forsoneren, mellommannen mellom Gud og mennesker.

    ”For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” 
    (1 Timoteus 2:5)

    Jesus utførte dermed Guds store redningsplan – FORSONINGEN! La oss se litt på hva det greske ordet for ”forsoning” betyr:

     

    Forsoning (gresk ”katallàge”): Bytte, forandre, skifte form, forvandle, forlike, gjenforene, forsone. Ordet brukes i betydningen ”forandring fra fiendskap til vennskap”. Vi er altså blitt forsonet med Gud gjennom Jesu død og oppstandelse!

     

    Her kan vi ta med oss at engelske bibeloversettelser har oversatt ordet kattalàge til reconsiliation. Ordet får da betydningern gjenforening. Vi er gjenforenet med Gud - tilbake til den stilling vi hadde før syndefallet.

     

    Dette betyr at Jesu verk har forandret Guds innstilling til mennesket! Fra å ha Guds anklage hengende over våre liv på grunn av synden, har vi nå fått tilgivelse, nåde og kjærlighet over våre liv. Men dette er heller ikke nok! Gud har ikke bare endret sin holdning til oss, men Han har forvandlet oss til NYE SKAPNINGER i Kristus Jesus!!! Vi har nå Guds eget liv (gresk ”Zoè”) boende i oss!!

     

     



    3.    KORSFESTET MED KRISTUS!

     

     

     

    La oss se på enda en ting ved syndefallet og dets konsekvenser.  Vi ble jo født under syndens makt, men hvordan kan vi bli KVITT syndearven vår? Vi har jo slått fast at vi er ”født i Adam”, men hvordan komme UT av Adams slekt/ætt?

    Det er bare en måte! Siden vi ble FØDT inn i denne syndige slekten, må vi DØ for å komme ut av den! Vi ble bundet til synden ved vår FØDSEL, og blir utfridd fra den ved å DØ!

    ”For er vi blitt forenet med Ham ved en død som er lik Hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik Hans oppstandelse. Vi vet at vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med Ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham. For sin død, den døde Han en gang for synden, men sitt liv, det lever Han for Gud.” 
    (Romerne 6:5-10)

    Dette er Korsets hemmelighet – at Gud har tatt seg av våre liv i Kristus! Vi ble alle korsfestet med Ham!

    Da Jesus hang på Korset, døde vi alle sammen! Ikke enkeltvis, for vi var jo ikke født ennå noen av oss. Men ved at vi var I KRISTUS, døde vi også I HAM!

    ”For Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.”(Romerne 8:2)

    Alt dette er Guds gave til oss gjennom forsoningsverket. Gud naglet oss fast til korset – vi ble naglet fast til Jesus! (Selvsagt i åndelig betydning. Vi var jo ikke der rent fysisk).

    ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i legemet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.” 
    (Galaterne 2:20)

     

     



    4. HELLIG OG RETTFERDIG!

     

     

    ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er borte, se det nye er blitt til. Men alt dette er av Gud, Han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at Han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og Han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da sendebud for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Ham (Jesus) som ikke visste av synd, har Gud gjort til syndoffer for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet.” (2 Korinter 5:17-21)

     

     

    Ordet rettferdighet er det greske ordet dikaíôsis. Ordet er avledet fra det greske verbet dikaíoô, som betyr "å frikjenne" eller "å erklære rettferdig".

     

     Grunnbetydningen av ordet rettferdig kan blant annet beskrives som "rett", eller "oppreist". På samme måte som synden er det nedbøyde. Og vi kan ikke være både oppreist og nedbøyd samtidig! Dermed kan vi heller ikke være "samtidig synder og rettferdig" ("simul justus et peccator").

    Gud forsonte HELE VERDEN med seg selv. Han tilregner oss ikke lenger våre synder. Dette er gode nyheter til oss! Vi hadde jo ikke særlig mye å stille opp med her. Legg spesielt merke til vers 21: ”Ham (Jesus) som ikke visste av synd, har Gud gjort til syndoffer for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet.”

    Guds rettferdighet er jo den rettferdighet som GUD SELV har! Hvordan kan det være mulig at vi skrøpelige mennesker kan EIE GUDS EGEN RETTFERDIGHET? Jo, dette er kun mulig fordi vi har fått Jesu rettferdighet!

    Ser du at det her er snakk om en byttehandel? Jesus ble det vi var, mens vi fikk det Han hadde. Kan du se det? Jesus hadde Guds egen rettferdighet, mens vi hadde syndens fortærende byrde og anklage over oss. Men Jesus tar på seg våre synder. Han tar synden og straffen i vårt sted! Og så gir Han oss den rettferdighet som han selv hadde!! Vi har dermed fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!!

     

    La oss nå også se litt på ordet Rettferdiggjørelse. Det er det greske ordet dikaíosís. Dette substantivet er avledet fra det greske verbet dikaíoô, som betyr "å frikjenne" eller "å erklære rettferdig".

     

    Dette er et juridisk begrep, som blir brukt om en frifinnelsesdom i en rettssak. Ordet tar oss med inn i en rettssal med Gud som dommer, hvor Han avgjør troskapen mot loven for hvert et menneske.

     

    I den første delen av Romerbrevet gjør Paulus det klart at ingen kan bli stående i Guds dom. Loven ble ikke gitt for å rettferdiggjøre syndere, men for å avdekke deres synd.

     

    For å redde oss ut av denne situasjonen sendte Gud sin Sønn i vårt sted, for å ta dødsstraffen for våre synder. Jesus oppfylte loven, og oppnådde en fullkommen rettferdighet i vårt sted. Når vi så tror på Jesus, tilregner Gud oss denne rettferdighet, slik at vi blir erklært rettferdige for Gud.

     

    På denne måten viser Gud at Han både er en rettferdig dommer, og at Han også er den eneste som kan erklære oss rettferdige ved tro. 


    Hør her: At et menneske rettferdiggjøres, betyr i skriften at det mennesket av Gud erklæres rettferdig, frigjøres fra syndeskyld og blir ikledd Guds egen rettferdighet. Resultatet blir derfor at Gud ser oss gjennom Jesu Kristi offer, som om vi aldri har syndet!!

    ”Ojj… dette er mer en jeg klarer å svelge”, sier du kanskje. Men det er ikke nok med dette! Bibelen sier at på grunn av Jesu offer har vi nå adgang innfor Guds nådetrone (åndelig sett, fysisk er vi jo selvsagt her nede) med en status som hellige og ulastelige innfor Guds ansikt! Gud finner ingen feil eller mangler ved oss, fordi Jesu blod har dekket over all synd, skrøpeligheter, feil og mangler!!

    ”For i Ham har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.” 
    (Efeserne 1:4)

    ”Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forsont med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.” 
    (Kolosserne 1:21-22)

    Legg merke til at disse versene sier at dette er noe som Gud HAR gjort. Det er ikke noe som vi skal få når vi kommer til himmelen. Vi står i denne posisjon NÅ!

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.” (Hebreerne 10:19-22)

    Vi fortjente ikke å bli satt i denne posisjon, men vi ER satt i den, kun på grunn avnåde! Derfor har vi nå gjennom Jesu blod fått fred med Gud. Vi er av Gud ERKLÆRT RETTFERDIGE! Og den som er rettferdiggjort, eier Guds fred!

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.”(Efeserne 2:8)

    ”Men i vår tid ville Gud vise sin rettferdighet, både at Han selv er rettferdig, og at Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.” (Romerne 3:26)

    ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.”(Romerne 5:1)
     

     



    5. HVORDAN FORBLI RETTFERDIG?


    Gud er rettferdig, og Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus! Det finnes altså kun en måte å tilregne seg denne sannheten på: Du må tro at Jesus har gjort dette for deg, ta imot det og takke Ham for det!

    ”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” 
    (Romerne 10:9-10)

    Gud er 100% rettferdig og Han gjør ikke forskjell på folk. Det finnes ingen ”smutthull”! Frelsens vei er den samme for alle! Det er kun en vei til å bli erklært rettferdig, og det er å ta imot Jesus Kristus som sin Frelser og Herre!

    ”Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet! Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”  
    (Johannes 14:6)


    Rettferdiggjørelsen skjer MOMENTANT – I DET ØYEBLIKK DU BLIR FRELST!! Du er erklært fullstendig rettferdig fra det øyeblikk du mottar Jesus Kristus som din Frelser, og du blir ikke noe mer rettferdig etter som årene går! Alle kristne, som har mottatt Frelsen, er like rettferdige innfor Gud – enten de har vært frelst i 50 år eller 3 dager!!!

    ”Ojj… dette kan ikke være mulig”, sier du kanskje. Men vi forstår dette best ved å se forskjellen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

    Mens rettferdiggjørelsen er en gave som du mottar i det øyeblikk du blir frelst, erhelliggjørelse noe du vokser gradvis inn i mens du lever med Herren.

     

    • Rettferdiggjørelse  =  Jeg i Kristus
    • Helliggjørelse  =  Kristus i meg

     

    Helliggjørelse er å la det nye livet prege våre tanker, våre holdninger, våre handlinger og vår karakter. Dette handler om å omvende seg fra ting som Den Hellige Ånd viser oss underveis. Det kan være hindre som f.eks: stolthet, hovmod, hissighet, gjerrighet, misunnelse, bitterhet, utilgivelse, egoisme, baktalelse, ryktespredning, løgn, overdrivelser, skryt, selvhevdelse, pengekjærhet, begjær osv. Dette er en livslang prosess, og alle kjenner vi en daglig kamp mot slike ting.

    Men det er viktig å vite at SELV OM man har et godt stykke igjen på helliggjørelsens veg, så er man HELE TIDEN LIKE RETTFERDIG FOR GUD!! Dette fordi rettferdiggjørelsen bygger IKKE på egne gjerninger! Dette er noe som Gud selv har ordnet for oss, uten at vi fikk anledning til å tukle med det i det hele tatt! Så alt du trenger å gjøre, er å MOTTA det og TAKKE Ham for det!

    Men la oss nå gå videre. Hvordan skal vi på beste måte kunne vedlikeholde vår rettferdighet? Vi har allerede sett litt på begrepene ”sinnets fornyelse” og ”helliggjørelse”. La meg nå, uten å bruke for mange kompliserte ord og vendinger, presentere enda et bibelsk begrep: ”å leve et liv i Ånden”.

    ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden. For de som er etter kjødet, attrår (søker og begjærer) det som hører kjødet til. Men de som er etter ånden, attrår (søker og begjærer) det som hører ånden til. For kjødets attrå er død, men åndens attrå er liv og fred. 


    Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal Han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” (Romerne 8:1-13)

    Dersom Gud har erklært oss rettferdige I KRISTUS, så må vi også sørge for å FORBLI I HAM, for at dette skal få noen virkning og autoritet i våre liv. I praksis betyr dette at vi har vårt fokus på Kristus og mater vår pånyfødte ånd, den nye skapningen, vårt hjerte, med Guds Ord og med bønnekommunikasjon! Vi må derfor leve et liv i ånden– altså ut fra den nye skapningen, for å kunne seire over synd og alle prøvelser og fristelser som vi møter i hverdagen! Vi har ingen mulighet til å klare dette ved egne gjerninger! Nei, dette er kun mulig fordi vi lar Guds Ånd få virke i vår ånd, slik at vi blir sterke på innsiden!

    ”Guds Ånd vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” 
    (Romerne 8:16)

    ”Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, Guds Ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.” 
    (1. Johannes 2:14 siste del av verset)

    Hemmeligheten til å kunne ”seire over synd” ligger egentlig i det avsnittet vi leste i Romerbrevet, kapittel 8. Det hele handler nemlig om å vite ”HVEM DU ER” og ”HVOR DU BOR”!!

    Du vet, for å kunne fungere normalt i livet, trenger man å kjenne sin identitet. Vi har jo alle hørt om personer som har fått komplett hukommelsestap, og forstår hvor ille dette må være. Man må altså vite både hvem man er og hvor man bor. Min påstand er at enkelte kristne oppfører seg som om de ikke vet noen av delene!

    ”Oj, for en vanvittig påstand”, sier du kanskje. Javel, men hvorfor er det så mange kristne som lurer på om man er frelst eller ei? Det er mange troende som ikke er sikker på om man er frelst!

    ”Og dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.” 
    (1. Johannes 5:11-13)

    ”Men alle dem som tok imot Ham (Jesus), dem gav han (Gud) rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.” 
    (Johannes 1:12)

    Det er jo bare å spørre seg selv: Har jeg tatt imot Jesus? Dersom du har gjort dette, så ER du et Guds barn! Da HAR du Sønnen og da HAR du evig liv! Johannes skrev dette for at vi skal VITE at vi har evig liv! Dersom du ikke er sikker på om du er frelst, så vet du ikke hvem du er – et Guds barn, en ny skapning, en rettferdiggjort!!

    Mange kristne er også opptatt med å kalle seg ”frelste syndere”. Men Bibelen viser oss med all ønskelig tydelighet at da vi ble frelst, gikk vi over fra å være syndere til å bli rettferdige!! Hvorfor skal man gå rundt og kalle seg for en synder, når Bibelen sier så tydelig at vi VAR syndere, mens vi nå ER rettferdige for Gud?

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå VAR syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi ER rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden.” 
    (Romerne 5:8-9)

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.” 
    (Romerne 5:19)

     

     

     

    Disse nøkkelversene sier at Adam produserte syndere, mens Jesus produserer rettferdige. Jeg er født som Adam, men gjenfødt som Jesus. Jeg er født som en synder, men gjenfødt som en rettferdig. Før var jeg en synder med en kjødelig natur, men nå er jeg en rettferdig med Guds natur. Grammatikken er ikke til å ta feil av. Synderstatus er preteritum (fortidsform) og rettferdighetsstatus er presens (samtidsform).

     

     

    ”For den som er død er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi lever med ham.”(Romerne 6:7-8) 

     

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”  (Romerne 6:11)

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    ”Men nå, når dere er frigjort fra synden, og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.” 
    (Romerne 6:22)

    Kan Bibelen bli tydeligere? Vi er jo døde og frigjort fra synden, så hvordan kan vi da gå rundt og si at vi fortsatt er syndere? Hvordan kan vi ”regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus”, dersom vi kaller oss for frelste syndere? Visst er vi frelst, men vi er ikke lenger syndere!! Vi kan ikke være BÅDE syndere og rettferdige samtidig!

     

    Vi kan takke den store reformatoren Martin Luther for mye, og rettferdiggjørelse ved tro var en av de viktigste sannhetene som Luther løftet fram. Men midt i dette kom han med en påstand som nesten har blitt et slagord blant kristne, nemlig tesen: simul justus et peccator! Dette er latin, og betyr: samtidig rettferdig og synder.

     

     

     

     

    Denne læresetningen har altfor lenge ligget som en svøpe over en stor del av kristenheten. Ifølge Luther er en kristen kun en synder som lever i håpet. Han sa også at rettferdiggjorte syndere er lik mennesker som er syke, men som dog er kommet til en dyktig lege. De er blitt rettferdige, «ikke faktisk, men i håpet» (non in re, sed in spe). Tegn på helbredelse og fornyelse i vårt indre peker frem mot vår fremtidige fullkomne rettferdiggjørelse, like sikkert som en pasient under tilsyn av en dyktig lege føler seg trygg på at han skal bli frisk, når han begynner å kjenne seg bedre.

     

     

     

    Men dette kan umulig stemme, ut fra Romerbrevets klare budskap! 

     

     

     

    For enten er du en synder (ufrelst) eller så er du en rettferdig (frelst).Men vi er frelst, takk og lov! Det greske ordet for frelse er ordet sozo. Det betyr reddet, helbredet, gjenopprettet, befridd, gjort helt og bevart. Dette er et nåværende faktum. Jeg er ikke litt syk (synder) og samtidig litt frisk (rettferdig). Ei heller er vi litt Guds barn og litt djevelens barn.

     

    Den rettferdige er nemlig ikke lenger en synder! Erkjennelsen og bevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi i stedet fått bevissthet om rettferdighet!!

    ”Ellers hadde de vel holdt opp med å ofre? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset en gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.”(Hebreerne 10:2)

    Vi er Guds levende Menighet, som i Bibelen betegnes som ”de rettferdiges menighet”. Dermed kan vi ikke gå rundt og bekjenne oss som syndere, for syndere skal ikke bli stående i de rettferdiges menighet.

    ”Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.” 
    (Salme 1:5)

    Bibelen er svært konsekvent med å kalle den troende for ”den rettferdige”. Vi blir aldri kalt for ”syndere”, ikke engang ”frelste syndere”. Du finner ikke dette begrepet i Bibelen! Det er de ugudelige og ufrelste som blir kalt for syndere. Men Bibelen sier at ”den rettferdige” skal leve ved, av og i tro. Her er noen av skriftstedene som viser at den troende alltid blir betegnet som ”den rettferdige”:

     

    ”For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”(Romerne 1:17)

     

    ”Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdigeskal leve ved tro.”(Galaterne 3:11) 

     

    ”En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere…”(1 Timoteus 1:9)

     

    ”Men den rettferdige skal leve ved tro. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.”(Hebreerne 10:38) 

     

    “Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.”(Jakob 5:16)

     

    Dette er bare et utvalg av de skrifstedene dette nevnes. Det stården rettferdige, ikkeden syndige ellersynderen!

     

    Det går ikke an å være synder og rettferdig samtidig! Man kan simpelthen ikke ha en dobbeltidentitet i Guds Rike. Bibelen viser oss at enten er du en synder, eller du er en rettferdig! Ja, Bibelen viser oss, med all ønskelig tydelighet, at da vi ble frelst gikk vi over fra å være syndere til å erklæres rettferdige for Gud! Så enten er du en synder (ufrelst), eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ingen synder lenger! I Guds Ord finner vi at disse to tilstandene, frelst og synder, er direkte motpoler! 

     

    Det er derfor viktig å ha klart for seg at vi er IKKE noe ”arme syndige menneske, som har krenket Gud med tanker, ord og gjerninger og KJENNER DEN ONDE LYST i våre hjerter…” slik som syndsbekjennelsen i Den Norske Kirke lyder. Om jeg skulle kjenne den onde lyst, så er det i mitt kjød - men det kan aldri være i mitt hjerte!

    Gud har jo tatt ut steinhjertet (det gamle mennesket) og gitt oss et nytt hjerte (ny ånd) som ikke kjenner synd! Den nye skapningen på innsiden av deg kan ikke synde! 
     

     

    ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta ut steinhjertet fra deres kropp og gi dere et kjøtthjerte i stedet.”(Esekiel 36:26)

     

    Vi er omskåret med Kristi omskjærelse, som er å sammenligne med en hjertetrasplantasjon. Jeg tenker ikke da på hjertet som den fysiske blodpumpen som pumper blod rundt i kroppen. Bibelen omtaler hjertet som drivkraften din, ditt indre menneske, din ånd. 

     

    ”I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse…”(Kolosserne 2:11) 

     

    Og i Romerne forklarer Paulus at denne omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden.

     

    ”…og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven…”(Romerne 2:28)

     

    Menneskets ånd - vårt indre menneske - den nye skapningen, kan ikke synde fordi den er født av Gud!

     

    ”Dere vet at han (Jesus) er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den (den nye skapningen – vår ånd) som blir i ham, synder ikke. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den (den nye skapningen – vår ånd) som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig. Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen.

     

    Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud…” (1 Johannes 3:5-10)

     

    ”Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud.” (1 Johannes 3:8-9)

     

    Å si at vi fortsatt er syndere, etter at vi har tatt imot frelsens gave og blitt erklært rettferdige av Gud, er det samme som å si at Jesu forsoningsverk ikke var bra nok! Det var altså ikke nok at Jesus tok din og min plass, bar våre synder på korset og døde for oss! Det var heller ikke nok at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse! Dersom vi fortsatt er syndere må det jo kreves noe mer for at vi skal kunne bli stående i Guds nærvær. Ser du at dette blir et hån imot Guds verk – som om forsoningen ikke var bra nok?

     

    Jesu legeme, menigheten, er ikke en kollektiv synder, mens hodet, Kristus, er rettferdig. Begge deler er koblet sammen. Vi er ett med Ham.

    Men nå vil noen si at Johannes også skriver at ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” og to vers lengre ned: ”Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss.” 
    (1. Johannes 1:8 og 10)

    Hva så med dette? Vi har nettopp påstått at vi ikke lenger er syndere, men her sier Johannes at om vi sier at vi ikke har synd så bedrar vi oss selv. Han sier også at dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Gud til en løgner! Det virker jo som om disse to tingene står imot hverandre. Hvordan skal vi så forstå dette? 

    Javisst stemmer det at vi fortsatt synder i blandt. Noen av oss mer, og noen mindre. Men synder - det gjør vi! Det er jo også dette Johannes sier. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Jesus til en løgner! Selv om det er lenge siden sist du gjorde en synd, så er det ingen tvil om at du har syndet, og du kommer ganske sikkert til å gjøre det igjen! 

    Men du blir like lite en synder fordi du har begått en synd, som du blir en fisk ved å falle i sjøen! Det er forskjell på å falle i vannet og å leve i vannet! På samme måte er det forskjell på å falle i synd og leve i synd!

    Å si at man ER en synder fordi man har FALLT i synd, er å ikke vite hvem man er! Du er rettferdig, selv om du har falt. Reis deg igjen! Bekjenn din synd og gå videre i livet – som ren og rettferdig!

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” 
    (1 Johannes 2:1-2)

    Her ser vi at det normale for en kristen er at man IKKE synder. ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere IKKE skal synde. Men OM noen synder….”

    Det normale når man kjører bil er å holde seg på veien. Men OM noen kjører i grøfta, da kan man tilkalle hjelp fra ”NAF”, ”Falken” eller ”Viking Redningstjeneste”. Slik er det også med deg som en kristen.

    ”Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1. Johannes brev 1:9)

     

    Dette er Guds sikkerhetsnett for oss, da vi jo er skrøpelige mennesker. Og da må vi selvsagt ikke si at vi ikke har syndet, men straks bekjenne våre synder og ydmyke oss for Gud. Så vil Jesu blod rense oss fra all synd!

     

    Dersom du har gjort noe dumt, eller sagt noe dumt, så føler du deg gjerne nokså elendig. Så kan vi tenke oss at den du har gjort dette mot, kommer til deg og sier: "La oss sette en strek over det her. Jeg er glad i deg og tilgir deg." Da blir du løftet opp. Det du har gjort er ikke ugjort, men det er tilgitt og ute av verden! Når du møter dette mennesket igjen, så maser du ikke videre om hvor dum og elendig du er, som har sagt og gjort både det ene og det andre. Om du aldri skal skjønne at saken er tilgitt og ute av verden, da blir det etter hvert tungvint å treffe deg. Det er jo det samme maset hver gang, om synder og ugjerninger som jeg har tilgitt deg for lenge siden.

     

    Slik er ofte vår oppførsel overfor Gud. Gud har reist oss opp. Han har erklært oss rettferdige, men vi maser om hvor syndige vi er. Men vi er jo ikke syndige, for Gud har gjort oss rettferdige. Alle de gamle råtne syndene har han kastet i et hav som heter "glemselens hav".

     

    Men på dette havet ligger det en båt og gynger på bølgene. I denne båten sitter du og fisker! Hvor mange ganger har ikke du tatt fram ting som Gud har tilgitt og glemt? Ting du har gjort som gnager rundt i ditt hode. Gud har tilgitt det og kastet det i glemselens hav! Og der er det faktisk fisking forbudt! (Skal du fiske, så dra over til nådens hav - der får du bedre og finere fisk).

     

    Har Gud tatt din synd, så har han gjort det. Da er du rettferdig, ikke en synder.

     

    Javel, men hva da med fortellingen om fariseeren og tolleren? Gir ikke det en real advarsel mot å skryte av å være rettferdig?

     

    «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»  (Lukas 18:10-14)

     

    Dette avsnittet bekrefter faktisk det vi har snakket om! Fariseeren bygde ikke på Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, men på sin egen rettferdighet og sine egne gjerninger.

     

    Tolleren derimot, kom ydmykt og bekjente seg som en synder. Derfor ble han frelst der og da, og GIKK HJEM RETTFERDIG! Han var ingen synder lenger! (vers 14)

     

    Det å være en synder er å ha et ødelagt forhold til Gud. Når vi har et ødelagt forhold til Gud, da bryter det oss ned, vi blir nedbøyd - men Gud løfter oss opp og gjør oss rettferdige. Det at du er rettferdig er ikke ditt verk. Det at du ikke er en synder, det skal ikke du få ære for. Det er Guds verk i oss.

     

     

     

    Den rettferdige (altså en kristen) kan falle i synd, men det gjør ikke vedkommende til en ussel, skitten synder. Vi kan illustrere dette med bildet av en treflis i fingeren, som ikke gjør at man forvandles til et tre selv om det er en bit av treet i kroppen. Det gjelder å kvitte seg med flisen (legge av synden), og ikke være uvøren i håndtering av uhøvlet treverk (ikke gi djevelen rom).

     

    "For sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer." (Ordspråkene 24:16)

     


    Som kristne kan vi derfor ikke LEVE i synd. Da ville vår ånd (den nye skapningen) ”dø” og ikke lenger ha noe samfunn med Gud. Vi ville dermed bli frafallne! Men det hender derimot at en kristen FALLER i synd. Da er det vårt kjød (kroppen, sansene) som har fristet oss til å synde, men ikke vår ånd. Vi har en daglig kamp mot KJØDET, fordi dette ikke er født på ny. Derfor må vi SELV drepe kjødets gjerninger hver dag! Vi må la oss dominere av ånden (den nye skapningen) og ikke av kjødet. Bibelen kaller også dette for å korsfeste sitt kjød!

    ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” 
    (Romerne 8:1-13)

    ”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet, med dets lidenskaper og lyster.” 
    (Galaterne 5:24)

    Det er mange kristne som kapitulerer for kjødet. De sier: ”Joda, vi er rettferdige for Gud på grunn av Jesu blod. Men vi har jo KJØDET. Derfor kommer vi til kort.” Men dette er like ille som å ikke vite hvem du er. Dette er det samme som å ikke vite hvor du bor! En kristen er skapt til å leve (bo) i ånden!

    ”Men dere er (bor) ikke i kjødet, dere er (bor) i ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.” 
    (Romerne 8:9)

    Så lenge man er (bor) i kjødet, kan man ikke behage Gud. Skal du behage Gud, må du leve (bo) i ånden.

    ”Jamen, jeg føler meg ikke åndelig i det hele tatt!”, sier du kanskje. Vel, det er ikke de som ”føler” at de bor i Norge, som bor i Norge. Nei, de som bor i Norge, de bor i Norge, enten de føler det eller ei!

    Bibelen sier at du er/bor i ånden. Derfor må du begynne å oppføre deg som om du bor i ånden, uansett om du føler det slik eller ei. Dette bygger ikke på følelser. Det er noe som Jesus har ordnet for oss. Gud har plassert oss i Kristus, dvs. i ånden.

    Vi er i ånden så sant Guds Ånd bor i oss! Spør deg selv: ”Er jeg frelst?” Dersom du er frelst, da BOR du i ånden! 

     

    Å vandre i ånden er det samme som å vandre i lyset. Vi har følgende skriftavsnitt fra 1. Johannes brev:

     

    "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1 Johannes 1:7)

     

    La oss ta enda en illustrasjon. Hvis du som nordmann, lever og bor i Norge, da er du fullt og helt beskyttet av norsk lov. Men dersom du reiser til Kina, må du finne deg i at du underlegges kinesiske lover. Men selv om du har en ferietur til kina, så er du til en viss grad beskyttet av deler av norsk lovverk. Hvis du derimot flytter til Kina, da er det likegyldig hva det står i Norges lover. Da har du flyttet!

     

    Slik er det også med forskjellen på å leve i synd kontra det å falle i synd.

     

    Poenget med denne illustrasjonen er at dersom du er en kristen og lever i lyset, da er du fullt og helt beskyttet at Guds lover. Herrens vern er da over deg og du rammes ikke av syndens makt og djevelens lover. Men dersom du tar deg en tur inn i mørkets rike, ved å gjøre synd, er du underlagt helt andre lover. Der regjerer mørkets fyrste utfra sine lover. Synden har sin lønn. Det er et helt annet lovverk, og beskyttelsen gjelder ikke på samme måte der. Derfor skal vi være veldig snare til å bekjenne våre synder, reise oss opp og ikke bli liggende i synden. For den har en fortærende effekt.

     

    Dette gjelder måten vi tenker på. Her tales det om ”sinnets fornyelse”. Det som har skjedd med vår ånd (den nye fødsel) må bli en bevissthet i våre tanker. Vi må ”væpne oss” med vår bevissthet om rettferdighet. Når vi vet hvor vi bor (i ånden) blir det etter hvert mer og mer unaturlig å overnatte i nabohuset (kjødet). Til sist blir vi så glad i vårt eget hus at vi ikke en gang orker å besøke nabohuset. Og når vi av og til likevel havner i nabohuset, så er det kun fordi vi snublet oss inn feil dør.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” 
    (Romerne 12:2)

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” 
    (Romerne 6:11)

    ”Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.” 

    (1 Peter 4:1)

    ”Hør nå min sønn, og bli vis, styr dine tanker den rette veien.” 

    (Ordspråkene 23:19. Denne gang fra 1978 oversettelsen)

    ”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” 
    (Salme 131:2) 

    Når vi vet på bibelsk grunn hvem vi er og hvor vi bor, at vi er frelst, frigjort og rettferdig og at vi lever og bor i ånden, da har vi et godt vedlikeholdsgrunnlag for vår rettferdighet…


     

     
izmir escort izmir escort ankara escort ankara escort altyazılı porno travesti porno rus porno