Treenigheten

  •  

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

     

    I 1997 kom Bibelforlaget med en norsk oversettelse av den engelske New King James Bible (NKJV). New King James er en språkmodernisert utgave av den gamle og ærverdige King James Bible (KJV) av 1611, som også av mange blir kalt for "den autoriserte bibelen". Den norske utgaven kalles på fagspråket for BF97.

Blar vi litt i denne oversettelsen, vil vi finne at den inneholder setninger og "passasjer" som mangler i andre bibeloversettelser. Nå er ikke dette et studium over alle forskjeller mellom disse oversettelsene. Jeg har derimot valgt å konsentrere meg om én forskjell som er meget viktig - det såkalte "Comma Johanneum" i 1 Johannes 5:7. 

     

    Om du finner en norsk Bibel som er utgitt før 1904, vil du kunne lese følgende i 1 Johannes 5:7-8...

     

     "Thi de ere Tre, som vidne i Himmelen: Faderen, Ordet og den Hellig-Aand, og disse Tre ere Eet; og de ere Tre, som vidne paa Jorden: Aanden og Vandet og Blodet, og disse Tre vorde Eet."(Bibelen eller Den Hellige Skrift, Christiania, 1883)

     

    I BF97 finner du det samme i nyere språkdrakt:

     

    "For det er tre som vitner i Himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er Èn. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet. Og disse tre er ett." (1 Johannes 5:7-8)

     

    Dersom vi nå siterer de samme versene fra 1930-oversettelsen (BS1930), får vi følgende variant:

     

    "For de er tre som vidner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre går ut på ett." (1 Johannes 5:7-8)

     

    Vi kan også ta med oss 1978-oversettelsen (BS78), som sier følgende:

     

    "For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer." (1 Johannes 5:7-8)

     

    Vi tar også med oss Thoralf Gilbrandts bibeloversettelse av 1988 (NB88), som gjengir versene slik:

     

    "For de er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer." (1 Johannes 5:7-8)

Vi kan nevne at den nyeste norske oversettelsen av 2011 (BS11) gjengir versene på nøyaktig samme måte som BS78 og NB88 gjør.

     

    Dersom vi nå går til internasjonale engelskspråklige bibeloversettelser, vil vi finne det samme. Det er kun den gamle KJV fra 1611 og dens språkreviderte NKJV som tar med hele vers 7. I andre oversettelser finner man kun følgende i vers 7: "For de er tre som vitner:" Så kommer vers 8, som taler om Ånden, vannet og blodet.

     

    • Hvorfor er det slik?
    • Hvem har fjernet eller lagt til denne passasjen i vers 7?
    • Er passasjen  "...i Himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er Èn. Og det er tre som vitner på jorden..." et senere tillegg, som ikke var med i Johannes' originale manuskipt da han skrev 1 Johannes brev?
    • Hvilke argumenter har man for å fjerne denne passasjen, og hva taler for å la det være med i vår Bibel?

     

    Det er dette vi skal se på i dette studiet...

     

     

     

     

    1. ERASMUS FRA ROTTERDAMS OVERSETTELSESARBEID

     

     

     

     

     Dersom vi leser kommentaren til 1 Johannes 5:7-8 i Bibelen Guds Ord Studieutgave fra 2007 (bygger på BF97), leser vi følgende:

     

    *UN og F-tekst utelater ordene fra: i Himmelen (v.7) t.o.m.: på jorden (v.8). Disse ordene finnes i få håndskrifter...

     

    Det er nettopp her nøkkelen til dette problemet ligger...

     

    De som argumenterer imot å ha med denne passasjen i våre bibeloversettelser, viser til at de fleste greske manuskripter ikke har med dette. I en kjent engelsk studiebibel leser vi:

     

    Det er generell enighet om at vers 7 har ingen reell autoritet, da dette har blitt satt inn på et senere tidspunkt.

     

    Man hevder altså at dette verset var ikke en original del av 1 Johannes brev, at apostelen ikke skrev disse ordene og følgelig at Den Hellige Ånd ikke inspirerte dem. Derimot ble ordene satt inn i teksten på et senere tidspunkt. Faktisk er det et flertall av bibeloversettere og teologer i dag som sier dette!

     

    Som et såkalt "bevis" på at dette er sant, viser man til følgende historie: 

Den første publiserte greske versjon av Det Nye Testamente ble redigert i 1516 av Erasmus fra Rotterdam. Han var en augustiner, teolog og forsker. Utgaven av 1516 inneholdt ikke de omstridte ordene i 1 Johannes 5:7. Senere kom en revidert utgave i 1519, som heller ikke inkluderte denne passasjen.

     

    Erasmus ble sterkt kritisert av av de katolske teologer og prester, for å ikke inkludere disse ordene i den greske versjonen, da de jo var godt kjent for dem fra latinske manuskripter. Erasmus svarte at han hadde utelatt disse ordene rett og slett fordi han ikke fant dem i noen av de greske manuskriptene han hadde undersøkt. Han lovte så å innlemme disse ordene dersom de ble funnet i så mye som et eneste gresk manuskript.

     

    Historien sier videre at en irsk fransiskanermunk som het Froy, bevisst fabrikkerte et slikt manuskript, for å imøtekomme Erasmus' krav. Dette manuskriptet, som kalles for nr. 61, ble kopiert fra et tidligere manuskript som ikke inneholdt disse ordene. 

     

    I følge denne historien, var dette et meget dyktig utført falskneri, og som den hederlige mannen han var, inkluderte Erasmus så motvillig disse versene i neste opplag. Dette ferdigstilte opplaget, utgitt i 1522, ble til det vi i dag kjenner som «Textus Receptus», eller på norsk: Den overleverte tekst.

     

     

     

     

    2. BLE ERASMUS VIRKELIG BEDRATT?

     

     

     

     

    Så langt denne historien... La oss nå kommentere dette. Ble virkelig Erasmus bedratt av sine samtidsteologer?

     

    Det stemmer at Erasmus ikke hadde med denne passasjen i sin første og andre utgave, men at det først kom med i hans tredje. Dette er historisk bevist og kan ikke motsies.

     

    Men spørsmålet er jo om dette skyldes at han ble bedratt av et menneskefabrikkert falsum? 

     

    Det merkelige er at innholdet i dette manuskriptet, som hevdes å ha blitt laget "på bestill­ing" på den tiden for å få den falske lesemåten inn i teksten, blir aldri diskutert i de høyteologiske oversettelsesmiljøer, som skal være seriøse "bastioner for ortodoksitet". Du skal derimot bare tro ut ifra de "fakta" som er gitt ovenfor, uten å sjekke dem eller undersøke nærmere, at 1 Johannes 5:7 skulle fjernes fra Det Nye Testamentet.  

     

    Ifølge Dr. Bruce Metzger, er denne historien usann. Han viser til at H.J. de Jonge, en ekspert på Erasmus, har fastslått at der ikke finnes et eneste bevis for denne historien. (Metzger: Teksten i Det Nye Testamentet, side 291).

     

    Samtlige høyskoler, universiteter, fakulteter og Bibelinst­itutter (de største) svelger hele snøret, med krok og alt. Rent tilfeldig kan det imidlertid hende at du går på en skole som vil "slippe en katt ut av sekken" ved å fortelle deg at det fins mer enn ett gresk hånd­skrift som har lesemåten. 

     

     

     

     

    3. ELDRE MANUSKRIPTER VISER TIL "COMMA JOHANNEUM"

     

     

     

     

    Et standardargument som man møter, er at de omstridte ordene, som blir kalt for "Comma Johanneum", er sitert kun i latinske tekster, og først etter midten av det 5. århundre. Men dette stemmer faktisk ikke!

     

    "De tre himmelske vitner" finnes faktisk i alle de bevarte latinske versjoner av Vulgata MSS (Den Katolske Bibel på latin). Det er mye som tyder på at denne historiske bruken av teksten i den vestlige kirken, lå bak Erasmus' endelige konklusjon om å inkludere passasjen i den greske teksten.



     

    Slik lyder 1 Johannes 5:7-8 på latin:

     

    "Quoniam tres sunt, gui testimonium dant i coelo: Pater, Verbum, et Spiritus Sanctus: et hi tres Unum sunt Et tres sunt, qui testimonium dant i terra: Spiritus, et aqua, et sanguis: et hi tres Unum sunt ."

     

    I tillegg er det minst 12 bekreftede greske manuskripter som inneholder Comma Johanneum:

     

    1 ) nr 61 ( slutten av 15. århundre ) ( Aland Tekst , tredje utgave , s. . 824 )

    2 ) nr 629 ( 14. århundre ) ( Ålands , 3rd ed . , S. . 824 )

    3 ) nr 918 ( Åland er; . . Tredje ed , s. 824 )

    4 ) nr 221 ( Oppført av Dr. DA Waite ; . . Ålands , 3rd ed , s. 824 )

    5 ) nr 2318 ( Oppført av Dr. DA Waite ; . . Ålands , 3rd ed , s. 824 ) 

    6 ) nr 634 ( Oppført som bekreftet av Dr. D.A. Waite )

    7 ) nr 636 , margin ( Ålands , 3rd ed . , S. . 824 )

    8 ) nr 88 , margin , Codex Ravianus , 12. århundre ( Ålands , 3rd ed . , S. . 824 )

    9 ) nr 429 , margin ( Ålands , 3rd ed . , S. . 824 )

    10 ) Omega 110 ( Oppført som bekreftet av Dr. DA Waite ) 

    11 ) nr 635 , margin ( Holland)

    12 ) Codex Wizanburgensis ( 8. århundre ) ( Cloud )

     

     

    Vi finner også flere eldre skrifter fra kirkefedrene, som henviser til dette verset:

     

     

    1 ) 170 e.Kr. - Gammel syrisk versjon har med verset (GA Riplinger , s. 381)

    2 ) 180 e.Kr. - Tatian har med verset

    3 ) 200 e.Kr. - Tertullian siterer verset (Gill, "En framstilling av NT", Vol. 2, s. 907-8 )

    4 ) 250 e.Kr. - Cyprian av Kartago, som skriver: "Og igjen om Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd det står skrevet : 'og tre er ett '... " ( Wien , vol III , s. 215 )

    5 ) 385 e.Kr. - Priscillian siterer vers (Corpus Scriptorum Ecclesiasticorum Latinorum , Academia Litterarum Vindobonensis, Wien , vol XVIII , s. 6 ) . .

    6 ) 350 e.Kr. - Idacius Clarus siterer vers ( MPL , vol 62 , col 359 ) . .

    7 ) 350 e.Kr. - Athanasius siterer verset i hans "De Incarnatione" ( Gill )

    8 ) 380 e.Kr. - Varimadum siterer verset

    9 ) 398 e.Kr. - Aurelius Augustin brukte verset til å forsvare treenighetslæren i "De Trinitate" mot Sabellianismens kjetteri

    10) 415 e.Kr. - Rådet i Kartago viste til verset når de diskuterte den Arianske troen (arianerne trodde ikke på Jesu guddommelighet)

    11) 435 e.Kr. - Cassian siterer verset

    12) 450 e. Kr. - Hieronymus siterer verset

    13) 510 e. Kr. - Fulgentius siterer verset

    14) 750 e. Kr. - Codex Wizanburgensis har med verset

     

     

     

    4. DET HISTORISKE BEVIS FOR "COMMA JOHANNEUM" 

     

     

     

     

    La oss nå se på noen historiske bevis for denne passasjen:

     

    1) Det første historiske beviset vi møter, finner vi fra Valdenserne. Disse levde i nord-Italia fra omlag år 120. Senere finner vi dem også i de franske alper. De beskyttet den gamle latinske bibelen fra 157 e.Kr. med sine liv. Disse hadde den tidligste av forbindelser med kirken i Lilleasia og Syria, og kunne enkelt kontrollere deres egen oversettelse med den mottatte tekst fra disse kirkene.  "Comma Johanneum" er med i deres Bibel .

     

    Valdensiske bibler strekker seg helt fra år 157 e.Kr. og helt fra til 1400-tallet. Theodore Beza hevder at Valdenserne mottok Skriften fra de kristne i Antiokia i Syria fra år 120 og oversatte det til sitt latinske språk i år 157. Denne Bibelen ble overlevert fra generasjon til generasjon, fram til reformasjonen på 1500-tallet, da protestantene oversatte den Valdensiske Bibelen til fransk og italiensk.

     

    Historien viser oss at den romersk-katolske religion var nådeløs i sin innsats for å ødelegge Valdenserne og deres Bibel . Det tok dem helt til 1650-tallet for å fullføre sine hatske angrep . Men Valdenserne var vellykket i å bevare Guds ord til dagene av reformasjonen .

     

    Nå må vi spørre oss selv et spørsmål: Hvem hadde mest å vinne på å legge til eller ta bort fra Bibelen? Hadde Valdenserne, som ble drept for å ha sine bibler, noe å vinne ved å legge til eller trekke fra Guds ord ? Kompromiss er hva den romerske religion ønsket! Hadde Valdenserne bare fulgt pavene, ville deres liv ha vært mye lettere. Men de regnet ut kostnaden. Dette var ikke politikk, det handlet om deres liv og sjel! De av alle mennesker, ville ikke ønske å endre en eneste bokstav i ordene de mottok fra Antiokia i Syria . De betalte for dette med sine egne liv.

     

    Reformasjonen selv står i stor gjeld til disse kristne i de italienske og franske Alpene. De har ikke bare bevart Skriften, men deres vitnesbyrd viser oss hvor langt Gud ville gå i å holde sitt løfte 

     

    Etter en ærlig undersøkelse av historien til Valdenserne kan det ikke nektes for at de var Guds folk. Deres apostoliske tilknytning, deres læremessige tro, deres evangelisering av Europa og deres standpunkt for sannheten i møte med de største forfølgelser, er alle bevis på at de var den sanne Guds menighet i disse mørke dager. De oversatte ord fra sine latinske bibler til gallisk, tysk og andre språk . (Armitage)

     

    Når oversetterne som utgav Authorized Version (KJV) i 1611 satte seg ned, var de ikke avhengige av Erasmus' overleverte Textus Receptus. De hadde nemlig i tillegg fire valdensiske bibler fra 400 - 600 e.Kr. liggende på sine bord. Og alle disse biblene inneholdt "Comma Johanneum" - altså hele 1 Johannes 5:7.

     

    2) Flere ortodokse afrikanske forfattere (450-530 e.Kr.) siterer verset når de forsvarer treenighetslæren mot  vandalene på Kirkemøtet i Kartago. Etter at vandalene overvant de afrikanske provinsene, innkalte kong Hunnerich biskopene i Kirken i Afrika og de tilstøtende øyer, for å bevise treenighetslæren. 

     

    Mellom 3-400 prelater deltok i rådet i Kartago. Eugenius trakk opp bekjennelse av den ortodokse lære, der det omstridte syvende verset er uttrykkelig sitert. At hele Den Afrikanske Kirke, samlet i kirkemøtet, har sitert et vers som ikke fantes i den opprinnelige teksten, er helt utenkelig .

     

    Vi har også flere forfattere som proklamerer høylytt at den syvende verset var en del av sin tekst fra begynnelsen . Disse forfattere er :

     

    A) Vigilius av Tapensis ( 490 e.Kr. ) ( MPL , vol . 62, col . 243 )

    B ) Victor Vitensis ( Wien , vol . Vii, side . 60 )

    C ) Fulgentius (død 533 ) av Ruspe i N. Afrika ( MPL , vol . 65, col . 500 )

    D ) Cassiodorus av Italia ( 480-570 e.Kr. ) .

    E ) Eugenius, biskop av Kartago, i en trosbekjennelse ( 484 e.Kr. ) . 

     

    Vi tar med oss at de to viktigste reformasjonsbiblene, nemlig Den autoriserte versjonen fra den engelske reformasjo­nen (KJV) og Martin Luthers "den Heilige Schrift" fra den tyske reformasjonen, inne­holdt begge hele 1 Johannes 5:7. Neppe en tilfeldighet!

     

     

     

     

    5. DET GRAMMATISKE BEVIS FOR "COMMA JOHANNEUM"

     

     

     

     

    Legg merke til hvordan verset står i de romersk-katolske aleksan­drinske tekstene:

     

     7) "For det er tre som vitner: 8) Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer." 

     

     Og som det står i Textus Receptus:

     

     7) "For de er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett. 8) Og de er tre som vitner på jorden: Ånden, vannet og blodet, og disse tre samstemmer til ett."

     

     Dersom verset var "falskt", hvorfor brukte ikke forfatteren da hodet sitt? Hva ville han vinne på å finne opp en annen formel enn den som er gitt i Matteus 28:19, som alle kristne i den fø­rste tid kunne utenat: "Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd."?

     

    Skal vi anta at den slue, skumle "tilføyeren til Guds Ord" i 1 Johannes 5:7 var så dum at han fant opp formelen "Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd" når han kunne ha klart seg kjempefint med "Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd"? Det ville med letthet ha passert hos alle ortodokse kristne. Hvorfor ta sjansen på å ødelegge opplegget? Dersom verset skulle være læremessig mistenkelig (en Westcott og Hort - klisje fra 1880) så hvorfor ikke ordlegge seg slik at det ville unngå enhver mistanke?

     

    Den siste lesemåten ville utpeke og opphøye treenighetsdogmet og Kristi guddommelig­het like så godt som den førstnevnte, om ikke enda mer! Alt tatt i betraktning, så kunne uttrykket "Ordet" være en henvisning til Kristus før Han ble "Sønnen". Hvorfor da ta sjansen på å få verset ditt kastet ut når det ikke en gang ville være så bra til å opphøye Kristi guddommelig­het som det verset Jesus allerede gav i Matteus 28:19?

     

    Se på versene igjen. Legg merke til at de følgende ord har blitt fjernet: 

     

    "en to urano, ho pater, ho logos, kai to hagion pnevma. kai hutoi hoi treis hen eisin. kai treis eisin hoi martyruntes en te ge."

     

    Med disse ordene fjernet, vil jeg at du undersøker det Aleksan­drinerne har funnet på:

     

      5:7 "hoti treis eisin hoi martyruntes(maskulin),8) to pnevma(nøytral) kai to hydor(nøytral) kai to haima(nøytral), kai hoi treis(maskulin) eis to hen(nø­ytral) eisin."

     

    De har gitt deg "vitner" som er maskuline (hoi martyruntes) med tre nøytrale benevnelser (to pnevma kai to hydor kai to haima), og disse tre maskuline vitner (hoi treis) samstemmer som ett nøytralt vitne (to hen eisin).

     

    Merk deg dette! Disse er de samme menn som har påstått at de var intelligente nok til å korrigere din Authorized Version (King James utgaven, eller gamle norske bibeloversettelser) på mer enn fire tusen steder i Det nye testamentet, og hver gang du leser at "den greske teksten sier egentlig..." gjør de deg forlegen på grunn av dine manglende greskkunnskaper. Og så viser det seg at de kan selv ikke håndtere elementær gresk, for de grammatiske kjønnene samstemmer ikke med hverandre!

     

    Men dersom du lot KJV teksten være uforandret (ved å benytte Erasmus' lærde tekst), ville du ha to maskuline objekter (Faderen og Ordet: ho pater, ho logos) for å få de maskuline vitnene (hoi martyruntes) til å passe. Videre vet vi at Den Hellige Ånd er en mannlig person ifølge Joh.14,15 og 16, så selv om grunnteksten benyttet et nøytralt kjønn for Ham (to hagion pnevma), ville Han ikke bli utelukket fra de tre vitnene, for Han er et medlem av Treenighet­en.

     

    Ifølge vanlig regel for gresk syntaks (som oversetterne av NIV og NASV ikke kunne takle), "kontrollerer de maskuline i gruppen kjønnet over et nøytralt som er forbundet med dem." Dette kalles "kraften av tiltrekning" i gresk syntaks.

     

    Nettopp dette beviser at hele teksten i 1 Johannes 5:7-8 blir helt uten mening dersom vi utelater den omstridte passasjen om de tre himmelske vitner.

     

     

     

     

    6. DET OMSTRIDTE MANUSKRIPTET MS 61

     

     

     

     

    La oss nå se litt nærmere på dette omstridte manuskriptet som ble forelagt Erasmus, og som førte til at han reviderte sin utgave av Textus Receptus. Vi snakker altså om Håndskrift nr 61 i Dublin. Også her finner vi en del meget interessante poeng som taler imot den påståtte "Erasmus-historien".

     

    Ifølge profes­sor Michaelis, har MS 61 fire kapitler i Markus som inneholder tre sammentreff med den "Gamle syriske" bibelen, hvorav to også stemmer overens med "Gamle Itala".Det forunderlige er at alle lesemåter varierer fra alle eksisterende greske håndskrifter, i hvilken som helst tekstfamilie! Det er da meget interessant å vite at den gamle "Itala" ble skrevet lenge før 200 e.Kr., og den gamle syriske oversettelsen dateres til før 170 e.Kr. (Tatians Diatess­eron).

     

    Noen hevder at Manuskript 61 ble skrevet i 1519. Spørsmålet som kommer til oss er - fra hva? Ikke fra Ximenes' Polyglot - det var ikke utgitt ennå. Det kan heller ikke stamme fra Erasmus, for på mange steder passer den ikke med "gresken" hans. De direkte likhetene til MS 61 finner vi derimot i den syriske bibelen, altså fra Antiokia.

     

    "Så reiste Barnabas derfra til Tarsus for å oppsøke Saulus, og da han hadde funnet ham, tok han ham med til Antiokia. Slik skjedde det at de gjennom et helt år var sammen med menigheten og underviste et stort antall mennesker. Og det var i Antiokia at disiplene først ble kalt kristne." (Ap gjerninger 11:25-26)

     

     

     

     

    7. DET TEOLOGISKE BEVIS FOR "COMMA JOHANNEUM"

     

     

     

     

     La oss se på noen rent teologiske betraktninger rundt Comma Johanneum:

     

    1) Den trinitariske formen "Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd" er unik, ikke bare for Johannes, men for alle NT's forfattere. En falskner ville høyst sannsynligvis anvendt den vanlige formen: "Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd".

     

    Faktisk er det kun apostelen Johannes som anvender denne bruken av "Ordet" istedet for "Sønnen". Dermed er 1 Johannes 5:7 helt forenlig med apostelen Johannes' stil.

     

    2) Dersom vi inkluderer 1 Johannes 5:7, vil vi finne at Johannes bruker "Ordet", som omtaler Jesu evige pre-eksistens, 7 ganger. Tallet 7 står for fullkommenhet, og vi vet at Johannes ellers også er opptatt av tallsymbolikk. Et eksempel er at han også presenterer 7 "Jeg er" proklamasjoner fra Jesu munn. For mere om dette viser jeg til mine artikler om Johannes Evangelium og Johannes Første Brev.

     

    Her er de 7 gangene Johannes nevner "Ordet":

     

    "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud." (Johannes 1:1)

     

    "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Johannes 1:14)

     

     "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord." (1 Johannes 1:1)

     

    "For de er tre som vitner i Himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett." (1 Johannes 5:7)

     

    "Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord." (Åpenbaringen 19:13)

     

    3) Motivet med teksten i 1 Johannes 5:7 er å ære og opphøye Kristus. Verset viser Hans guddom og enhet med Gud. Jesus sa selv at Den Hellige Ånd skulle komme og veilede oss i Sannheten. Han sa også at Den Hellige Ånds oppgave er å forherlige Jesus.

     

    "Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere. Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner for dere." (Johannes 16:13-15)

     

    La oss nå se på 1 Johannes 5:7 i sin sammenheng. Vi leser da fra vers 5 - 12:

     

    "Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn? Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus - ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. For de er tre som vitner i Himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd, og disse tre er ett. Og det er tre som vitner på jorden: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer. Tar vi imot menneskers vitnesbyrd, så er Guds vitnesbyrd større. For dette er Guds vitnesbyrd, at han har vitnet om sin Sønn. Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrdet Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet." (1 Johannes 5:5-12)
     
     
    "Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er lutret i en smeltedigel i jorden - sju ganger renset. Du, Herre, vil bevare dem. Du vil vokte dem for denne slekt for evig." (Salme 12:7-8)

     

     

     

    Kilder:

    Jeg skylder en stor takk til den amerikanske baptistpastoren Dr Peter Ruckman. Det er hans studier som legger grunnlaget for denne artikkelen. En stor takk også til John Kjetil Lode, som har oversatt professor Ruckmans stoff til norsk...

     

     

     

     

  •  

     

     

     

    Innledning

     

     

     

    ”Jeg kan ikke tro på noe jeg ikke forstår.”  Utsagnet kom fra en forkynner som jeg snakket med for en tid tilbake.  Hun avviste troen på en treenig Gud fordi hun ikke forstod dette.  Da er det mye vi må avvise, tenkte jeg.  På hvilket som helst fagfelt er det ting jeg ikke forstår.  Men å avvise treenigheten skaper mer problemer enn det løser.  Den kristne kirke har gjennom alle tider holdt fast ved troen på at det finnes bare en Gud, og samtidig forkynt at både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er Gud.  Begrepet treenighet kom inn i kirken etter et par hundre år, men innholdet i begrepet er forkynt fra første kristne tid, også av Jesus selv.  

     

     

     

    Gud er én

     

     

    Den kristne kirke har av og til blitt anklaget for å ha flere guder.  Religiøse grupper som ikke har forstått kirkens lære om treenigheten mener da at de kristne forkynner tre guder.  Men både Bibelen og kirken lærer at det finnes bare en Gud.  Det er mange skriftsteder som understreker akkurat dette faktum:

     

    • "Det er én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far." (Efeserne 4:5-6)
    • "For det er én Gud..." (1. Timoteus 2:5)
    • "Men for oss er det bare én Gud, Faderen. Av ham er alle ting, og vi er skapt til ham." (1. Korinter 8:6)
    • "Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i." (Jakob 2:19)
    • "Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én." (5. Mosebok 6:4)
    • "Jesus svarte: Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én." (Markus 12:29)

     

    Når vi leser disse, og andre bibelvers om Gud, er det tydelig at Bibelen underviser at det kun finnes en Gud. 

    Troen på én Gud kommer også tydelig fram i den nikenske trosbekjennelse (fra år 325 e.Kr):

     

    ”Jeg tror på én Gud, den allmektige Fader, som har skapt himmel og jord, alle synlige og usynlige ting.”

     

    Den athanasianske trosbekjennelse (trolig forfattet på 500-tallet) er enda mer detaljert i sin beskrivelse av Gud, både som en, men også som treenig.  Nedenfor siterer jeg de 26 første punktene i denne trosbekjennelsen:

     

    1. Enhver som vil bli salig, må framfor alle ting holde fast på den felles kristne tro.

    2. Enhver som ikke bevarer denne hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.

    3. Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten,

    4. idet vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet.

    5. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds.

    6. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig.

    7. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd.

    8. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd.

    9. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd.

    10. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.

    11. Og likevel er det ikke tre evige, men én evig,

    12. likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig.

    13. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig,

    14. og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig.

    15. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud,

    16. og likevel er det ikke tre guder, men én Gud.

    17. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre,

    18. og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre.

    19. For likesom den kristelige sannhet tvinger oss til å bekjenne hver person for seg som Gud og Herre, slik forbyr den felles kristne tro oss å si at det er tre guder eller herrer.

    20. Faderen er ikke virket av noen, heller ikke skapt, heller ikke født.

    21. Sønnen er av Faderen alene, ikke virket, heller ikke skapt, men født.

    22. Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men han går ut fra dem.

    23. Altså er det én Fader, ikke tre fedre, én Sønn, ikke tre sønner, én Hellig Ånd, ikke tre helligånder.

    24. Og i denne Treenighet er ikke noe tidligere eller senere, ikke noe større eller mindre,

    25. men alle tre personer er seg imellom like evige og jevnbyrdige, så at på alle måter, slik som det allerede er sagt ovenfor, både Treenigheten må æres i enheten og enheten i Treenigheten.

    26. Den som altså vil bli salig, må tenke slik om Treenigheten.

     

    Disse oldkirkelige trosbekjennelsene (sammen med den apostolske trosbekjennelsen) er anerkjent av alle de kristne kirkesamfunn i Norge som en beskrivelse av den kristne tro.

     

     

     

    En brutal far?

     

     

    I Johannes 3:16 beskrives Jesu Kristi gjerning for oss på en fantastisk måte.  Skriftstedet kalles ”Den lille Bibel” fordi dette verset oppsummerer Bibelens budskap til oss og kjernen i den kristne tro.  Men det knytter seg store problemer til første delen av dette verset; ”For så høyt har Gud elsker verden, at Han gav sin sønn….” 

     

    Er det virkelig slik at Gud elsket noen andre så høyt, at Han ofrer sin egen sønn til fordel for noen andre?  Denne tanken har fått enkelte av kristendommens motstandere til å omtale Gud som brutal og kjærlighetsløs.  Ingen ofrer da sine egne barn fordi man elsker noen andre høyere.  Gud dømmer og straffer Jesus for at vi skulle slippe den straffen vi hadde fortjent.  Dette er umulig å forstå for oss.

     

    Jesaja 53:5 sier: ”Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.” Lot Gud virkelig en annen uskyldig person, til og med sin egen sønn, utsettes for slike enorme lidelser og til slutt døden for vår skyld? 

     

    Løsningen på dette spørsmålet ligger nettopp i gudsbildet, den treenige Gud.  Gud er én, men samtidig uttrykker Gud seg gjennom tre personer.  Hva betyr dette?  Det betyr at alt Faderen gjør, er gjort av den ene Gud.  På samme måte er alt Jesus Kristus gjør, gjort av den ene Gud.  Alt Ånden gjør er også gjort av den ene Gud.  Alt Jesus Kristus måtte gjennomgå her på jorden, er noe Gud opplevde. All smerte, lidelse og død, var noe den ene sanne Gud opplevde. Gud sendte ikke en annen for å ta vår smerte. Han kom selv hit ned for å ta vår straff på seg. 

     

    Jesus sier om det å gi sitt liv: ”Ingen tar det fra meg, men jeg gir det av meg selv.  Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen,” Joh 10:18. Hvis ikke Gud var en treenig Gud, ville dette verset være i konflikt med Johannes 3:16, som ikke sier at Jesus valgte dette selv, men som sier at Han ble gitt oss av Faderen.  Men det var Gud selv som kom til oss i Jesus Kristus og som ofret sitt liv for oss, for å gi oss evig liv. At den allmektige Gud, himmelens og jordens skaper, skulle gi seg selv til oss mennesker på denne måten er en så stor tanke at en del sekter og religioner sier at dette umulig kan være riktig.  Men det er dette Bibelen forkynner.

     

     

     

    Døde Gud på korset?

     

     

    Den neste utfordringen for oss blir spørsmålet om Gud faktisk var død i tre dager. Hvis det er slik at det var Gud selv som kom hit til verden og gav sitt liv for oss, da er det naturlig å spørre seg selv; døde Gud på korset? 

     

    Når enkelte sekter avviser treenigheten, og samtidig holder fast ved at Jesus er Gud, vil man få store problemer med spørsmålet knyttet til Jesu død.  For dette innebærer at Gud med hele sitt vesen var død og borte fra de levendes verden i tre dager. Også dette er en tanke som treenigheten løser for oss. Men først må vi minne om at døden ikke innebærer opphør av eksistens. Selv om de døde ikke lengre er tilgjengelige for oss som fortsatt lever, så betyr ikke det at deres eksistens har opphørt.  Før Kristi død og oppstandelse var alle de døde i dødsriket.  Etter Jesu oppstandelse lever de troende videre i Guds himmel, mens de ikke-troende er i dødsriket i påvente av den evige dommen.  Så dersom Gud døde, så betyr ikke det at Han ikke lengre eksisterte.  Men det må jo bety at Han ikke lengre var tilgjengelig blant de levende, noe som også er et problematisk synspunkt.

     

    I Apgj 10:40 leser vi hvordan Gud Fader oppreiste Kristus på den tredje dagen.  Vi ser altså at den som døde var Jesus Kristus, men at det fortsatt var noe utenfor Kristus som kalles Gud og som reiste ham opp fra de døde.  Noen mener at dette verset viser oss at Jesus ikke er Gud.  Men det er ikke en mulig tolkning når man leser Bibelen i sin sammenheng.  Dette handler om at Gud er mer enn Jesus Kristus. Så svaret på spørsmålet om Gud døde på korset, er både ja og nei. Dette må vi se nærmere på:

     

     

     

    Tre personer

     

     

    For å forstå hvordan man kan svare både ja og nei på spørsmålet om Gud døde på korset, må man forstå hvordan Gud uttrykkes gjennom tre personer.  Vi tenker da ikke personer i betydning av mennesker, men kanskje heller i form av uttrykksformer.  Det bibelverset som fremfor noen understrekker hvordan Gud uttrykkes gjennom tre personer er 1. Joh 5:7 i den tradisjonelle grunnteksten: ”For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd. Og disse tre er en.” I det første kapittel i Johannes evangelium ser vi hvordan Jesus Kristus omtales som Ordet. 

     

    Dermed forstår vi at Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er en, samtidig som vi også ser at disse har sitt eget uttrykk.  Dette kommer frem i forbindelse med Jesu dåp, Matt 3:16-17.  Da Jesus kom opp fra vannet etter dåpen, lyder Faderens ord fra himmelen, samtidig som Den Hellige Ånd kommer ned over Jesus i form av en due.  Dette skjer altså samtidig som Bibelen sier at det er bare en Gud.  I Misjonsbefalingen finner vi også treenigheten uttrykt når det står at vi skal døpe mennesker til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, Matt 28:19.

     

    Velsignelsen i 2. Kor 13:14 understreker også de tre personer i guddommen når det står ”Herren Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle!” 

     

     

     

    Faderen er Gud

     

     

    Så vidt jeg vet er det ikke noen diskusjon om at Faderen er Gud. At Gud omtales som Fader har to årsaker.  For det første så omtales forholdet mellom Gud Fader og Jesus Kristus, som et forhold mellom far og sønn, se f.eks Joh 3:16, Matt 10:32. Den andre årsaken til at Gud omtales som Fader er også at vi som mennesker kan ta imot Kristus og gjennom det bli Guds barn, Joh 1:12. Familieforholdet er benyttet gjennom hele Bibelen som et bilde på vårt forhold både til Gud, til Kristus og til hverandre.

     

    Bibelen er veldig tydelig på at Gud er vår Far: Mal 2:10, Rom 1:7, 1. Kor 1:3, 2. Kor 1:2, Gal 1:3, Ef 1:2 m.fl. Det er altså ikke noen tvil om at Faderen er Gud.

     

     

     

    Jesus Kristus er Gud

     

     

    Hvordan kan man si at Jesus Kristus også er Gud?  Hvilke bibelvers er med å understreke dette?  Det er flere vers og sammenhenger som både indirekte og direkte viser oss at Jesus Kristus er Gud.  Vi har tidligere nevnt et par eksempler, for eksempel 1. Joh 5:7 og Misjonsbefalingen i Matt 28:19, som begge likestiller både Faderen, Sønnen og Ånden. 

     

    Et par andre forhold som indirekte viser oss at Jesus er Gud er det faktum at Han tilgir synd og tar imot tilbedelse fra mennesker.

     

    Jesus tilgir synd. Det står om Jesus i Matt 1:20-21 at Han skal frelse sitt folk fra deres synder.  I Mark 2:5 tilgir Han syndene til en lam mann.  Å tilgi synder er det bare Gud som kan gjøre.  Det var derfor folket også reagerte så sterkt når Jesus tilga synd, Mark 2:7. Dermed kan vi si at enten så var Jesus Gud eller så hadde Han ikke noen mulighet til å tilgi synd.

     

    Jesus blir tilbedt som Gud. ”Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene,” svarer Jesus da Han fristes av djevelen i ørkenen, Luk 4:8.  Jesus visste med andre ord at tilbedelsen kun skal gis til Gud.  Likevel aksepterer Han at en kanaaneisk kvinne tilber ham i Matt 15:25.  Når Tomas sier: ”Min Herre og min Gud,” aksepterer Jesus dette i Joh 20:28.  Enda tydeligere blir det i Hebr 1:6 ”Alle Guds engler skal tilbe Ham.”

     

    Andre ord om Jesus som Gud. Men Jesus har også noen utsagn som ikke kan tolkes annerledes enn at Han hevder at Han er Gud. 

     

    • ”Jeg og Faderen er ett” (Johannes 10:30).
    • ”Den som har sett meg har sett Faderen.” (Johannes 14:9 se også 1. Johannes 2:23).
    • ”Den som tar imot meg, tar imot Han som har sendt meg.” (Matteus 10:40). 

     

    Også andre deler av Bibelen har tilsvarende utsagn om Kristus, for eksempel ”Gud ble åpenbart i kjødet…” (1. Timoteus 3:16).

     

     

    Jesus omtales som skaperen i både Kol 1:16 og i Hebr 1:2.  Videre står det også at Jesus er bildet av den usynlige Gud, Kol 1:15 og Hebr 1:3. Det er i Jesus at vi får se Gud.  Dette understrekes også i Joh 14, hvor Jesus sier at dersom vi hadde kjent Han, hadde vi også kjent Faderen.  Den som har sett Han har sett Faderen, Joh 14:7-9. 

     

     

    I Johannes 1:1-14 finner vi et slikt avsnitt som understreker hvordan Jesus er Gud midt iblant oss. ”I begynnelsen var ordet … og ordet var Gud” står det i Joh 1:1.  Når vi leser videre i kapittel 1, ser vi hvordan Ordet blir kjød i v. 14.  Av sammenhengen ser vi tydelig at dette handler om Jesus Kristus.  Han er Ordet/Gud som tok bolig blant oss mennesker. 

     

     

    I Kol 2:9 står det om Kristus at ”i Ham bor hele guddommens fylde legemlig.” Dette kan heller ikke tolkes på annen måte enn at alt hva Gud er og har, bor i Kristus, og at dette er en understrekning av at Kristus er Gud på jord.

     

    Rom 9:5 er et av de mest tydelige versene.  Det står det at Jesus Kristus er over alle, den evige velsignede Gud.  Også 1. Joh 5:20 sier rett ut at Jesus Kristus er den sanne Gud. 

     

     

     

    Den Hellige Ånd er Gud

     

     

    Ser man på Åndens egenskaper og gjerning vil man fort finne at Han fremstilles på samme måte som både Faderen og Sønnen, og at Han omtales med personlige egenskaper. 

     

     

    Den Hellige Ånds gjerning

    Den Hellige Ånd er til stede i skapelsen av denne verden, 1. Mos 1:2, hvilket innebærer at Han ikke er et skapt vesen, men er en del av guddommen som stod bak skapelsen.  Dette kommer også fram når Gud skaper mennesket.  Da velger Bibelen å bruke flertallsform ”La oss gjøre mennesker i vårt bilde”  1. Mos 1:26. Hvem er ”oss” som skaper mennesket? Jo, det er Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

     

    Gjenfødelsen er knyttet til Den Hellige Ånd, Titus 3:5. Det å bli født på nytt, altså frelsen, omtales som å være født av Ånden, Joh 3:7-8.  Samtidig sier Bibelen andre steder at frelsen skjer ved å ta imot Jesus, Joh 1:12, Rom 10:9. Dette viser oss hvordan Jesus Kristus og Den Hellige Ånd er ett, slik også  1. Joh 5:7 i den tradisjonelle grunnteksten sier: ”Disse tre er en.” 

     

     

    Den nære forbindelsen både til Kristus og til Faderen blir spesielt tydelig i forbindelse med Jesu fødsel.  Både Matt 1:18-20 og Luk 1:34-35 viser oss hvordan det er Ånden som kommer over Maria på en slik måte at Jesus Kristus blir menneske.  Dette viser ikke bare hvordan Ånden er skaper, men også at Han er aktiv i Guds komme til denne verden.  Vi så tidligere hvordan Jesus er Gud på jorden, og Hans inntog i denne verden ble gjort mulig av Ånden.  Guds komme til jorden i Jesus Kristus er en frukt av Gud Faders beslutning i himmelen, og virkeliggjort på jorden ved Gud Den Hellige Ånd.

     

    Hvis vi ser på de mange oppgavene som er knyttet til Ånden i Bibelen, vil summen av dem vis oss at Ånden er Gud.

     

    • DHÅ er opphavet til overnaturlige evner  (1. Mosebok 41:38).
    • DHÅ er giveren av kunstneriske gaver/evner  (2. Mosebok 31:2-5)
    • DHÅ er kilden til styrke og kraft  (Dommerne 3:9-10)
    • DHÅ er inspirasjonskilden for profetier fra Gud  (1 Samuel 19:20 og 23)
    • DHÅ er den som bringer Guds budskap  (Mika 3:8)
    • DHÅ er den som renser hjertet for et hellig liv  (Esekiel 36:25-29)
    • DHÅ er den som helliggjør den troende  (2. Tessaloniker 2:13)
    • DHÅ er den som fyller de troende  (Ap gjerninger 2:4)
    • DHÅ forkynner sannheten om Kristus  (Johannes 16:13-14)
    • DHÅ underviser de troende  (Johannes 14:26)
    • DHÅ utruster med kraft for å forkynne evangeliet  (Ap gjerninger 1:8)
    • DHÅ utøser Guds kjærlighet i hjerter  (Rom 5:5)
    • DHÅ griper inn i våre liv  (Romerne 8:26)
    • DHÅ utruster med gaver til tjeneste  (1. Korinter 12:4-11)
    • DHÅ muliggjør gode frukter fra et hellig liv  (Galaterne 5:22-23)
    • DHÅ styrker det indre mennesket  (Efeserne 3:16)
    • DHÅ inspirerte til å nedskrive Guds ord  (2 Timoteus 3:16 og 2. Peter 1:21)

     

     

    Den Hellige Ånds personlige egenskaper

    Noen beskriver Guds Ånd som en kraft eller som Faderen og Sønnens aktive vilje.  Dette er en mangelfull forståelse av Den Hellige Ånd.  Han er mer enn det, Han er en person med personlige egenskaper. Nedenfor ser du en oversikt over egenskaper som Bibelen tillegger Den Hellige Ånd.  Disse egenskapene viser oss tydelig at Ånden ikke bare er en kraft, men at Han er en person:

     

    • Han taler, Apg. 13:2, 1. Tim 4:1
    • Han kaller og sender ut i tjeneste, Apg 13:2
    • Han stenger/hindrer, Apg 16:6-7
    • Du kan gjøre Ånden sorg, Ef 4:30
    • Du kan lyve for Ånden Apg 5:3
    • Han hjelper oss i vår svakhet, Rom 8:26
    • Han ber for oss, Rom 8:26
    • Han underviser oss, 1. Kor 2:13, Joh 14:26
    • Han viser kjærlighet, Rom 15:30

     

    Du kan ikke gjøre en kraft sorg eller lyve for en kraft. Det som forvirrer mange er at Ånden ikke uttrykker seg gjennom et fysisk legeme.  Vi knytter begrepet ”person” til en kropp, mens Bibelen knytter det til bestemte egenskaper.

     

     

    Egenskaper som bare Gud har

    Gjennom å vise at Ånden har egenskaper som bare Gud har, forteller Guds ord oss indirekte at Ånden er Gud.  I Hebr 9:14 presenteres Han som en evig Ånd.  1. Kor 2:10 understreker at Ånden er allvitende. Salme 139:7f åpenbarer for oss at Ånden er allesteds nærværende. Dette er egenskaper som er knyttet til Gud, og Han alene.  Ånden omtales også som Hellig, slik Gud er hellig.

     

    Gud i deg og blant oss

    Når vi sier at Gud eller Jesus bor i den som tror, er det ved Den Hellige Ånd at Gud bor i oss.  Ånden tar bolig i oss når vi tar imot Jesus Kristus som vår Herre og Frelser.  Faderen befinner seg i himmelen, Matt 6:9.  På Kristi himmelfartsdag dro også Jesus til himmelen og vil være der inntil Han kommer tilbake på samme måte som han forlot jorden, Apgj 1:10.  Men både Faderen og Sønnen er representert på jorden ved Guds Ånd. 

     

     

    Når Jesus i Johannes 14 underviser sine disipler om Den Hellige Ånd og forteller at Han skal sende dem Talsmannen, så sier Han at ”Jeg skal komme til dere,” Joh 14:18.  Åndens komme er altså det samme som Jesu komme. Det er ikke det samme som Jesu gjenkomst, men Hans nærvær blant de troende.  I vers 17 står det at Han skal være hos oss og i oss.  Dette løftet ble oppfylt på pinsedagen, Apgj 2:1ff. 

     

     

    Hvis Den Hellige Ånd ikke er Gud, så betyr det at Gud ikke lengre er til stede i denne verden. Heldigvis viser Bibelen oss noe annet.  Gud er ikke bare til stede, men Han er aktivt til stede ved sin Ånd.  Den Ånd som bor i oss, er midt iblant oss, handler både utfra egen tjeneste og gjennom de nådegaver Han gir den enkelte troende. Uten Guds tilstedeværelse ved sin Ånd hadde vi vært etterlatt alene i en verden som ligger i det onde, 1. Joh 5:19.  Men vi er ikke etterlatt alene.  Jesus sier i Joh 14:18 ”Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere.”  På pinsedagen kom Han til oss ved Ånden.

     

     

     

    Disse tre er en

     

     

    Når vi ser hva Bibelen sier om Faderen, Sønnen og Ånden, ser vi tydelig at disse hver for seg fremstilles som Gud.  Samtidig sier altså Bibelen at det er bare en Gud.  Mange opplever dette som vanskelig å forstå.  Det burde ikke overraske noen at det er vanskelig for mennesket å forstå Gud.  Gud er langt større enn vårt menneskelige intellekt har evne til å fatte.  Gud er ubegrenset – vi er begrenset. 

     

     

    Jeg har ved et par anledninger sitert 1. Joh 5:7 fra den tradisjonelle grunnteksten (textus receptus), slik den er oversatt i Bibelforlagets norske bibeloversettelse fra 1997.  Denne bibel-oversettelsen følger de gamle tradisjonelle bibeltekstene, slik den engelske King James oversettelsen og den tyske Luther-Bibelen også gjorde.  Dette verset, som også ble benyttet som argument i diskusjonen omkring treenigheten i den tidlige kristne kirke, er kanskje det enkeltstående bibelvers som tydeligst understreker treenigheten:

     

    ”For det er tre som vitner i himmelen: Faderen, Ordet og Den Hellige Ånd.  Og disse tre er én.”

     

     

     

    Elohim

     

     

    Jeg vil avslutte dette heftet om treenigheten med å si noen ord om Guds navn, slik vi møter det i den hebraiske grunnteksten.  Bibelen bruker flere navn på Gud, men det vi møter først (1. Mos 1:1) og flest ganger, er ”Elohim.” I den norske oversettelsen brukes noen ganger ordet ”Gud” og noen ganger ”Herre.” 

     

     

    Det som er interessant med dette ordet er at det er et flertallsord.  Selv om det er et flertallsord brukes det på hebraisk som om det var et entallsord.  I setninger hvor Elohim benyttes, står både verb og adjektiv i samsvar med entallsform.  Noe som igjen understreker at Gud er én (entall), men samtidig uttrykkes i tre personer (flertall).