Trengsel

  •  
     
    Preterister og andre erstatningsteologer hevder og tror at de fleste endetidsprofetiene i Bibelen allerede er oppfylt og at den historiske ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 var oppfyllelsen av den store trengsel.
     
    Preterismen sier i korte trekk; "Ikke bruk tid på å studere profetiene, de er allerede oppfylt."
     
    Hvis denne læren er feil, så trenger man ikke være teolog for å forstå at preterismen er en forførelse av dimensjoner. 
     
    Preterister forfører mennesker til å tro at profetiene ikke lenger er relevante. De står dermed i fare for å ignorere dem uansett hva som måtte skje i tiden som kommer. 

     

     

     

    Den store trengsel ender ved oppstandelsens dag

     

     

     
    Men faktum er at Jesu avskjedstale slår bena under den preteriske teorien. 
    Problemene blir åpenbare når vi studerer talen som Jesus holdt på Oljeberget:
     
    Jesus sa: "Når dere ser at det motbydelige som ødelegger, det som profeten Daniel har talt om, står på hellig sted – la den som leser opp, tyde det!...For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli." (Matteus 24:15 og 21)
     
    Jesus sier at vi må studere Daniels bok for å forstå hva som skal skje og ikke minst når det skal skje. Det store problemet med å sette den store trengsel i sammenheng med hendelsene i år 70, er at Daniel plasserer trengselstiden i sammenheng med den første oppstandelse, når de døde i Kristus står opp, verdens forløsnings dag:
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden. Men på den tiden skal ditt folk bli berget, alle som er skrevet opp i boken. De mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky..."(Daniel 12:1-2)
     
    Daniel er krystall klar, han sier at på den tiden skal alle som er skrevet inn i livets bok bli reddet og det skjer samtidig som de døde gjenoppstår, altså ved den første oppstandelse.
     
    "Fra den tid da det daglige offeret blir avskaffet og det motbydelige som ødelegger, blir stilt opp, skal det gå 1290 dager. Salig er den som venter og når fram til 1335 dager. Og du, gå endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende."(Daniel 12:11-13)
     
    Jødene og Jerusalem har opplevd mange trengsler opp gjennom historien, men Den store trengsel som Jesus og Daniel snakker om varer i 1335 dager (3,5 år) og avbrytes ved oppstandelsens dag. De som hevder at oppfyllelsen av den store trengsel skjedde i år 70 har her et uoverstigelig problem. I dag, 2000 år senere har hverken forløsningen eller oppstandelsen funnet sted. 
     
     
     
    Israels største trengsel i historien 
     
     
     
    En annen detalj som preterismen sliter med å komme forbi, er det faktum at både Daniel og Jesus legger vekt på at trengselen på den tiden blir historiens største for det jødiske folk. 
     
    "For da skal det komme en trengselstid så stor som det aldri har vært fra verdens begynnelse og til nå, og som det heller aldri skal bli."(Matteus 24:21)
     
    "Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til fra folkeslag oppsto og helt til den tiden."(Daniel 12:1)
     
    Under hærfører Titus sin ødeleggelse av Jerusalem i år 70 ble ca. 1,5 millioner jøder drept. Dette var en stor trengsel, men det var ikke historiens største. 1870 år senere, under andre verdens krig ved Hitlers ledelse, ble ca. 6 millioner massakrert bare fordi de var jøder, altså seks ganger fler drepte.
     
    Vi har sett følgende om den store trengsel:
    - Varer i 3,5 år og ender ved den første oppstandelse.
    - Blir den største for Guds utvalgte folk noensinne.
     
    Det fundamentale spørsmålet blir da:
     
    - Er det Jesus og Daniel eller den preteriske teorien som tar feil? 
     
    Jeg velger å tro det siste. Jesus underviser på en så enkel og lettfattelig måte at alle som vil kan forstå følgende:
     
    En vanære av Tempelplassen og trengsel for Israel som ikke ender med oppstandelse av de døde og guddommelig inngripen etter 3,5 år, kan ikke være oppfyllelse av profetien om den store trengsel!
     
     
    "Da (den store trengsel) skal de utlevere dere til forfølgelse og slå dere i hjel; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld." (Matteus 24:9)
     

    "For da skal det bli en trengsel så stor som det ikke har vært fra verdens begynnelse til nå, og heller ikke mer skal bli! Og dersom ikke de dagene ble forkortet, ville intet kjød bli frelst!. Men for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet." (Matteus 24:21-22)

     

    Allerede her ser vi at dette ikke taler om år 70. Man kan godt si at hele verden på den tiden var Romerriket, men man kan ikke si at hele menneskeheten refererer kun til jøder. I tillegg snakker versene før dette om Messias sin gjenkomst. Jesus kom ikke igjen i år 70!

     

    "Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet.” Og han skal sende sine engler ut til lyden av et veldig trompetstøt, og de skal samle hans utvalgte fra de ytterste ender av jorden og himmelen." (Matteus 24:30-31)

     

    Altså Verdens nasjonerskal se at Jesus kommer i himmelensskyer med kraft og stor herlighet. Man kan da ikke mene at dette hendte i år 70!

     
     
     
    Verden skal gjenfødes
     
     
     
    Akkurat som Daniel, forsto disiplene at Jesus gjenkomst står i sammenheng med tidsaldernes ende:
     
    "Da han satt på Oljeberget og disiplene var alene med ham, kom de og spurte: Si oss: Når skal dette skje, og hva er tegnet på ditt komme og verdens ende?"(Matteus 24:3)
     
    Jesus bruker fødsel som bilde på verdens forløsning og alle vet at fødselsrier ikke kommer før helt på slutten av svangerskapet:
     
    "Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder.  Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsriene."(Matteus 24:6-8)
     
    Ved å følge Jesu enkle undervisning så skjønner vi at slutt riene/den store trengsel ikke kan være hendelsene i år 70. De mest smertefulle veene kommer alltid helt på slutten i et svangerskap. 
     
    Israel som fødte verdens frelser har vært borte fra kartet lenge og fødselsveene til Jesu gjenkomst har derfor ikke kunne starte, men verden skal gjenfødes og jorden er i dag "gravid" igjen. Israel, Guds rikes livmor, er som et mirakel tilbake på kartet. Og faktum er at det strammer seg til rundt livmoren som aldri før, kynnere er i gang. De sterkeste riene ligger derfor foran oss og Jesus forklarte hva som vil komme til å skje med Israel ved tidens ende:
     

    Preteristene synes å unnslå Jesu undervisning om at Evangeliet først skal nå frem til alle jordens folk og stammer før sluttstreken blir satt. Det manglet mye på dette i år 70.

     

    "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matteus 24:14)

     

     
     
    Preterisme på fremmarsj
     
     
     
    På tross av de mange åpenbare problemene med preterismen er teorien på sterk fremmarsj, spesielt blant den yngre garde. Læren er faktisk en av de store forførelsene som har fått fotfeste i vår tid og det samtidig som vi nå går inn selve avslutningen av endetiden.
     
    Preterismen har på en måte blitt en moderne form for erstatningsteologi. Akkurat som det kristne jødehatet ble frontet av erstaningsteologer frem til andre verdenskrig, så ser vi at de mest rabiate kristne Israel kritikerne står for denne teologien i dag. 
     
    Det å stå opp imot løgn og hat mot jødestaten er svært kontroversielt og politisk ukorrekt.
    Nå som konflikten og demoniseringen av Israel tilspisses kan det være fristende å omfavne slik forførende teologi. Preterismen er på en måte littbehagelig fordi den er tilpasset denne verdens ånd og forsøker å bortforklarer Skriftens store fokus på den største kontroversen i vår tid, nemlig striden om Judea og Jerusalem.
     
    Til tross for Bibelens sentrale Israel fokus og de store lidelsene i endens tid, forkynner preterister at: 
     
    - Den store trengsel er oppfylt, landet Israel er ute av frelses historien, verden skal fra nå av bli et fredeligere sted og at de kristne til slutt vil servere jorden over til Jesus på et "sølvfat". 
     
    Men alle sannhetssøkende kristne som leser Skriften i sin sammenheng ser at dette er et falsum.
     
     
     
    Hvorfor raser verden mot Israel?
     
     
     
    Når vi i dag ser hvordan verden beveger seg bort fra Gud, ja så blir preterisme å leve i fornektelse av de faktiske forhold. Midtøsten og Nord-Afrika, Bibelens kjerne område, er på vei inn i totalt lovløse tilstander. Forfølgelse av kristne er historisk høyt og nedtellingen til det siste slaget mot Jerusalem har startet, det blir varslet i mediene daglig.
     
    Det faktum at det er slik enorm spenning rundt Jerusalem, Israel og det jødiske folk, er i seg selv et bevis for at Herren ikke er ferdig med dem. Hvis det er slik at Israel er ferdige i frelseshistorien så er det tydelig at Satan ikke har fått dette med seg. 
     
    Hvorfor har FNs menneskerettighets råd flere fordømmelser av Israel enn resten av verden til sammen?
     
    Jøder kan bo og bygge hus i New York, Paris og alle andre steder i verden uten noen fordømmelse. Men hvorfor går hele verden av skaftet når jøder bygger hus i Judea og Jerusalem, i sin egen hovedstad i sitt eget hjemland som Gud har gitt dem? 
     
    Hvorfor blir det meldt i alle nyhetsmedier hver gang jøder planlegger nye boligfelt i området hvor selve navnet jøde kommer fra og hvor de har flere tusen år gammel historie? 
     
    Hva var den egenlige grunnen til at 6 millioner jøder ble utryddet kort tid etter bestemmelsen (1922) om at Judea og Jerusalem igjen skulle bli et jødisk nasjonal hjem?
     
    Hvorfor samarbeidet Stormuftien av Jerusalem,Haj Amin al-Husseini, med Hitler om den "endelige løsningen" og sørget for at jødiske flyktninger på vei til Palestina heller ble sendt direkte til utryddelsesleirer i Polen? 
     
    Hvorfor planla Hitler og den muslimske stormuftien å utrydde alle jøder i Midtøsten etter hvert som det tredje riket vokste frem? 
     
    Hvorfor var det en utbredt oppfatningen i den muslimsk verden om at Allah måtte ha sendt islams Messias, den tolvte imam, til verden i Adolf Hitlers skikkelse? 
     
    Hvorfor har de muslimske nabofolkene forsøkt å utslette Israel fra dag èn? 
     
    Bibelen beskriver forfølgelse og masseslakt av Guds folk rett før oppstandelsens dag. Hvorfor forkynte Muhammed at muslimenes oppstandelse kommer når de har nedkjempet og utryddet jødene?
     
    Hvorfor forkynner dagens radikale muslimer at de vil iverksette noe som er helt identisk med den store trengsel som Bibelen beskriver?
     
    Hvorfor står Israels søsken, de kristne, nå i fare for å bli utslettet der hvor radikal islam er på fremmarsj?
     
    Det finnes ingen rasjonell forklaring på alt dette, det er dypest sett en åndskamp og det bør ringe noen bjeller hos en hver. 
     
    "Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet!
    For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort for han vet at hans tid er kort...
     
    Dragen (Satan) ble rasende på kvinnen (Israel som fødte Jesus) og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus."(Åpenbaringen 12:12 og 17)
     
    Verden ligger i det onde og det vil den fortsatt gjøre helt frem til Jesus kommer tilbake, men med Israel tilbake på kartet vet Satan at han har kort tid igjen. Derfor vil raseriet og spenningen mot Israel og de kristne øke frem mot klimaks, til den store trengsel  som ender ved verdens gjenfødelse.

     

  • Denne artikkel er hentet fra Bibelsk Tidskrift, nr. 12, Des 1931. Av: Bernh. Peters.

    I den kristne menighet i Tessalonika var en sterk uro oppstått. Noen hadde nemlig forkynt at Herrens store ogforferdelige dag, avslutningen på folkeverdenens historie ved Guds veldige vredesdommer, allerede stod for døren (egentlig «var kommet») ogat de politiske tildragelser på jorden skulde betegne avslutningen på hedningenes tider ogden nåværende tidsalder.

    Hvordan kunde tessalonikerne komme på disse tanker? De hadde Den gamle Pakts skrifter, som skjenket dem lys over Guds vei med menneskeheten. Særskilt kjente de profeten Daniels bok, som så klart og malende skildrer folkeverdenens politikk og utvikling og siste katastrofe.

    For gjennom Daniel hadde Gud kunngjort at det skulde oppstå fire verdensrikerog ikke flere, at det ene skulde følge efter det andre og at det siste skulde sønderknusesav den Eviges mektige inngrep. Efter det babyloniske rike skulde det mediskpersiske rike komme, så skulde det greske følge, og endelig skulde den verdenspolitiske utvikling avsluttes med det romerske rike.

    Men nu var det romerske rikepå denne tiden på høyden av sin makt. Augustus hade hersket som keiser over hele datidens kulturverden, og 120 millioner talte hans undersåtter. Hans rike strakte sig fra Atlanterhavet til Eufrat i Asia og fra Donau og Rhinen til den afrikanske ørken.

    All herlighet og rikdom var samlet i Rom. Men med den ytre glans. hadde også den indre fordervelse vokset på en forferdelig måte. Allerede under hans efterkommer, Tiberius,hadde villkårligheten og urettferdigheten fullstendig tatt overhånd. Gajus Caligulatilbragte tiden med meningsløse utsvevelser som grenset til vannvidd, og grusomheter og blev endelig myrdet av pretorianene. Og skjønt keiser Klaudiusvar besjelet av de beste hensikter, var han næsten sinnsvak og han lot sig beherske av kvinner og frigitte slaver, så at Rom også under hans tid var skueplass for grusomheter og utsvevelser. Hans gemalinne Agrippinalot ham til slutt forgifte, efterat han hadde adoptert hennes sønn Nero.Denne var kanskje den uverdigste innehaver av verdensrikets trone. Til slutt vendte hæren sig i oprør mot ham, og han tok livet av sig selv. Dette var det stolte Rom, tross sin storhet og ytre glans var det i sitt indre råttent og fullstendig fordervet.

    Men nu fremgikk det tydelig av Skriften at det romerske verdensrike skulde være det siste.Når tidsalderen hadde nådd sin avslutning, da skulde dette siste rike knuses av den sten som skulde løses uten menneskehånd og falle ned ovenfra og slå ned det nuværende verdenssystem, og så skulde Kristi rike komme.

    «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noget annet folk; det skal knuse og gjøre ende på alle hine riker, men selv skal det stå fast evindelig». Dan. 2, 44.

    Dette nye rike er Kristi rike,som skal komme, når hedningenes tider er til ende. Ved Herrens andre komme i makt og herlighet skal det siste verdensrike for alltid ødelegges. Herav må vi imidlertid dra den slutning at det romerske verdensrike skal igjenopstå, ved slutten av denne tidsalder og beherske det område som fordum romanske folk bebodde.

    Vi forstår nå tessalonikernes forskrekkelse, da noen forkynte at tidsalderens ende var forhånden, og at «Herrens dag» allerede var kommet. Frykt og bekymring for at de var inne i domstiden og trengselen og latt tilbake til vredesdommene. Det var dette,som fylte dem med sådan forskrekkelse.

    Men de tenkte ikke på hva Daniel hadde sagt om det fjerde rike: at det skulle oppløses og deles i to for ved slutten av tidsalderen å igjenopstå i form av et forbund mellem ti stater,styrt av en diktators jernhårde hånd. Om de troende i Tessalonika hadde studert denne profeti i Dan. 2 og 7 nærmere, hadde de kommet til å fått en rikdom av oplysninger om disse viktige ting., og de skulde ikke på noen måte ha tapt sin frimodighet og trodd at Herren hadde latt dem bli tilbake i de redselsfulle domskatastrofer.

    I Jesu Kristi åpenbaring, som ved tiden for Pauli brev til tessalonikerne, ennu ikke var blitt overgitt de hellige, gav Herren sin menighet nærmere opplysninger angående avslutningen av hedningenes tider.

    Ja, det fjerde verdensrike, som Daniel skrev om, fantes på tessalonikernes tid, men de var kommet ikke kommet inn i sitt siste avsnitt. Dette rike skulle forsvinne, for ved tidsalderens ende å fremstå igjen med sin fordums karakter og makt. Vi skal nærmere betrakte denne Herrens profeti.

    Paulus beroliger de engstede hjerter i Tessalonika i sitt andre brev. Han formaner dem: La ingen bedrage eder! Har jeg ikke tydelig skrevet til eder i mitt første brev om det salig håp, som fyller hver troendes hjerte: vår bortrykkelse og møte med vår kjære Frelser i luften? Hvorfor lar I dere dåre så meget at I med angst venter Antikrist og den store trengsel istedenfor å burde vente vår Herres åpenbaring igjen?

    "Ingenlunde skal Herrens dag kornrne førdet store frafall og før syndens menneske, fortapelsens sønn, åpenbares." - 2.Tess. 2, 3.

    Hva menes nå med «Herrens dag»?Er det Jesu Kristi komme for å møte den forherligede brud i luften, som apostelen skriver om i det foregående brevs fjerde kapitell? Ingenlunde! Der er det tale om den fullkomne menighet som skal tas fra denne verden, der den har vært et lys, som hindret mørkets seier, og et salt som hindret forråtnelsen.

    For apostelen Paulus hadde denne underfulle hemmelighet blitt åpenbart, at Gud hadde tatt ut for sig et hellig folk, en utvalgt menighet, fra folkeverdenen, kjøpt gjennom Lammets blod, løst fra ondskapens og gudløshetens forbannelse, for å være Hans redskap til å virkeliggjøre Hans nådefulle hensikter. Et særskilt klart lys kastes over dette i Ap.gj. 15,14-18. Gud hadde først uttatt for sig et folk blandt hedningene, som skulde kalles med Hans navn (menigheten) og derefterskal Davids falne hytte bli gjenoprettet, det teokratiske rike gjenreist, «forat alle andre mennesker skal søke Herren, ja, alle hedningefolkene, som mitt navn er blitt nevnt over, sier Herren, som gjør dette». Først etterJesu Kristi menighets bortrykkelse fra folkeverdenen kommer Kristi kongelige prestedømme til å opprettes i Jerusalem. Så forstår vi at det som ble forkynt for tessalonikerne i det første brevet, det betegner avslutningen av menighetens historie.

    Herren kommer selv til å hente hjem sin hellige menighet bort fra dommen.

    Denne samling er for verden en hemmelighet,og verden har intet å gjøre med den. Men det er alle de levende Guds salige håp. Da skal legemet forenes med sitt Hode, menigheten skal møte sin Frelser, rykkes bort fra lidelse og bedrøvelse og for alltid være hos Ham. Verden som har forkastet Gudsnåde, har ingen del i denne herlighets åpenbaring. Den skal ikke se noe til den, og Herren skal da ikke komme til jorden, men vi blir rykket opp i skyer for å møte Ham i luften. Verden har domi vente, og over den skal "Herrens dag" komme, og dermed er hedningenes tider til ende.

    Denne Guds store doms dagskildres for oss i Jesu Kristi åpenbaring. Apostelen får skue inn i himmelen og ser der en trone satt og på denne den Allmektige. På andre troner rundt omkring satt tjuefire eldste, representanter for Israel og menigheten, som nå er forherliget. Omkring Guds trone stod også fire vesener, sannsynligvis kjeruber,således representanter for skapningen. Tiden er inne at alt skal forløses av Satans hånd. Og det slaktede Lam er Goel,Forløseren eller Frelseren. Lammet overrekkes den forseglede domsbok, og dens segl brytes. Kap. 4-6.

    Nå åpenbares den siste verdenshersker som rytteren på den hvite hest og for vårt åndelige øie skildres de øvrige dommer, basundommene og vredesskålene frem for Babylons fall og den store dommen over folkene og Herrens åpenbaring som seierherren i stor makt og herliget.

    Med forferdelige ord taler Skriften om denne «Herrens dag». Den gamle Pakts profeter skildrer dens redsler, og de profetiske røster i Den nye Pakt taler advarselens ord om den. Profeten Danielskildrer hele verdenspolitikken fra begynnelse til slutt, og han gjør det klart for oss at nasjonenes makt er begrenset til bare en tid og når denne tid er utløpet, vil enden bli en forferdelig katastrofe. Likesom agner på treskeplassene forsvinner for vinden, så skal den knuste herlighet forsvinne, så det ikke finnes spor igjen efter den. Så grundig skal verket utføres. Så fullstendig skal denne verdens riker sønderknuses, så intet skal bli igjen efter dem.

    "Skrik og jamre eder! For Herrens dag er nær; den kommer som en ødeleggelse fra den Allmektige». Jerm. 13, 6. Skrekk og angst skal komme over menneskene, harme og brennede vrede, v.9.

    «Men den dag er for Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud en hevnens dag, til hevn over Hans fiender, og sverdet skal fortære og mettes og bli drukkent av deres blod». Jerm. 46, 10.

    «For nær er dagen, ja, nær er Herrens dag; en dag med skyer, en dommens tid for folkene skal den være». Esek.. 30, 3.

    «Ve oss, for en dag! For Herrens dag er
nær og kommer som en ødeleggelse
fra den Allmektige». Joel 1,15. «Støt i basun på Sion og blås alarm på det hellige
berg, alle som bor i landet, beve ! For
Herrens dag kommer, en dag med
mørke og mulm, en dag med
skyer og skodde». Joel. 2, 1.

    "Ve dem som stunder efter Herrens dag! Hvad vil I da med Herrens dag? Den er mørke og ikke lys". Amos 5,18

    Det er den forferdelige dag da Guds strenge vredes persekar skal tredes. Om denne dag sier Paulus i 1. Tess. 5, 2:


    «l vet jo selv grant at Herrens dag skal komme som en tyv om natten. Når de sier (rettere: bestemmer):Fred og ingen fare! da kommer en brå undergang over dem,likesom veer over den fruktsommelige, og de skal ingenlunde undfly».

    Denne store og forferdelige dag kommer dog ikke, før «frafallet kommer, og syndens menneske åpenbares, fortapelsens sønn», 2. Tess. 2, 3, nemlig Antikrist, som ophøier sig over alt som heter Gud. Innholdet av det som Paulus skriver til tessalonikerne i det andre brevet er dette:

    Hvorfor frykter I? Denne Guds vredes dag er jo ikke bestemt for eder! l er ikke vredens barn, men I er Guds elskede, dyrebare for Hans hjerte. Det forestår ikke eder Guds dom over folkeverdenen, men det som jeg skrev til eder om i mitt første brev, nemlig at Sønnen skal komme og hente eder bort fra det som skal komme over jorden. Først derefter skal fordervelsen få overmakt i verden, når Guds nådelys i Kristus Jesus ikke mere stråler ut i verden. Da er tiden inne for det store frafall da ingen lenger lytter til Guds ånds maning og da først kan Antikrist velde opprettes, men han skal den Herre Kristus "fortære med sin munns ånde og gjøre til intet ved åpenbarelsen av sitt komme" 2. Tess 2,8

    Således skal vi ikke gå og vente på Antikrist og Harmageddon, men vi får i stedet vente på opfyllelsen av vårt salige håp og på vår Guds og Frelsers herlighets åpenbarelse. Når vi er blitt rykket opp i luften for å møte Ham, skal vredesdommene gå over jorden over en ond og forherdet menneskehet. Og efterat verdens riker er blitt knust skal Guds og Kristi rike, Himmeriket eller Tusenårsriket oprettes på den forløste jord. Dette stunder ikke bare Herrens hellige efter, men hele skapningen.

    "For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.  For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning." - Rom 8,19-23