Tro

  • "Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv. Og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper."(Hebreerne 11:8)
     
     
    Far til oss alle
     
    Abraham blir stående som det ypperste eksempelet på tro. Derfor kalles han også "de troendes far". Det var på grunn av pakten med Abraham at Gud kunne la alle oss andre komme inn i et trosliv! Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.

    Det første som sies om Abrahams tro, er at han var lydig da han ble kalt. Han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro av sted uten å vite hvor han skulle komme! Hvilken lydighet!
     
    Det er her trosvandringen starter, og igjen ser vi at tro bygger på åpenbaring. Abraham var rett og slett lydig da Gud talte! Dette er nøkkelen til et lykkelig liv, å adlyde Guds kall og ledelse! Når Gud kaller, må vi være rede til oppbrudd. Abraham var villig til å forlate sin familie og sine omgivelser, for å gå inn i det som Gud hadde for ham. Og det livet Gud hadde for ham, var så mye bedre og så mye rikere på velsignelse, at jeg er sikker på at Abraham ikke angret en eneste dag! Gud ledet ham inn i et land som fløt med melk og honning, og Gud lot Abraham få oppleve en vandring der livet ble et overnaturlig liv - i Guds ledelse.
     
    Men Abraham dro altså av sted uten å vite hvor han skulle komme. Slik er trosvandringen. Vi vet ikke mer enn neste steg. Gud viser oss ikke hele resten av vårt liv, slik at alt skal gå av seg selv. Nei, Han har lagt gjerningene ferdig, for at vi skal vandre inn i dem. Og Han åpenbarer for oss akkurat nok til at vi kan ta neste steg.

    Dette gjør det spennende å leve i Guds plan med sitt liv! 
     
     
    Troens utholdenhet
     
    "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, Han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli."(Romerne 4:16-18)
     
    Abrahams eksempel når sitt klimaks i dette: Han trodde på Guds kraft, selv om alle omstendigheter sa at det var umulig! Han var 99 år og hans kone Sara var 90 år, da Guds løfte endelig ble et faktum.
     
    Guds Ord sier noe veldig fint om tro og tålmodighet:
     
    "...så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmodighet arver løftene"(Hebreerne 6:12)
     
    Abraham viser oss troens utholdenhet. Mange gir opp når de ikke får et øyeblikkelig bønnesvar. De kaster hele trosforkynnelsen over bord og sier: "Dette virker ikke for meg!"
     
    Men Abraham har vist oss et eksempel på at tro må kombineres med tålmodighet og utholdenhet. Det er da man arver løftene!
     
    Alle ytre omstendigheter sa at det var umulig for Abraham og Sara å få barn. Men Bibelen sier:
     
    "Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var Han også mektig til å gjøre."(Romerne 4:19-21)
     
    Dette er et ordentlig skoleeksempel, som demonstrerer levende tro! Omstendighetene sa det motsatte! Alle fornuftmessige vurderinger sa at det var umulig! Men Abraham ble ikke engang svak i sin tro ved å se på disse omstandighetene! Han bare gav Gud ære for løftet, og holdt fast på håpet - i tro!
     
    Den samme kampen vil du og jeg oppleve gjentatte ganger i vårt liv, nemlig at løftene i Guds Ord sier èn ting, men våre erfaringer, omstendigheter og andre mennesker - sier noe helt annet. Det er da vi må velge hvor vi vil stå og hva vi vil tro. Det er da vi må være villige til å "kalle på det som ikke er til, som om det var til".
     
    Abraham kalte seg far til mange folk, mens han enda var barnløs! Han hadde jo fått et nytt navn av Gud selv. Før het han Abram, som betyr "Min Far er stor". Nå hadde han derimot fått et nytt navn, Abraham. Det betyr "far til mange folk". Så hver gang han nevnte sitt nye navn, bekjente han sin tro og "kalte på det som ikke er til, som om det var til."
     
    Men legg merke til en ting. Det står ikke at han talte om det som var til, som om detikke var til. Noen tror at det erdet som er tro - å fornekte de fysiske realiteter. Men Abraham forsøkte ikke å nekte for at han og hans kone var gamle. Han innså at deres tilstand var et fysisk faktum. Men han hadde et høyere vitnesbyrd. Han hadde vitnesbyrdet fra Guds løfte, som sa:

    "Din ætt skal bli som stjernene på himmelen og sanden på havets bredd." (1 Mosebok 13:16 og 15:5) Løftet sa også: "Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg." (1 Mosebok 15:4) og "På denne tid neste år skal Sara ha en sønn."  (1 Mosebok 17:21)

    Abraham valgte å tro helt og fast på Guds løfte, og dermed fikk han se himmelske resultater.
     
    Vil også du våge å tro på Guds løfter til deg, og stå på dem gjennom mange års tålmodighet og utholdenhet? 
     
     
    Den prøvede tro
     
    "Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal nevnes deg en ætt. Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde."(Hebreerne 11:17-19)
     
    Abraham fikk sitt livs store test da Gud ba ham om å ofre Isak. Isak var jo selveste løftessønnen, selve oppfyllelsen av det Gud hadde talt om! Men Gud ville teste hvor Abrahams hengivenhet og hjerte lå. Derfor måtte Abraham være villig til å ofre Isak, før han kune få ham tilbake. 
     
    Hele hendelsen er en profeti og et forbilde på hvordan Gud ville ofre sin sønn for å frelse hele verden.
     
    Abraham ble Guds paktspartner ved å ofre sin sønn. Det var en profeti om Golgata og Forsoningen da Isak ble ofret. Samtidig var det en trosprøve på om Abraham elsket Gud høyere enn Guds gjerninger, Guds under og Guds velsignelser i hans liv.
     
    Det er veldig viktig for Gud å vite at etter Han bruker oss, etter at Han har velsignet oss og gjort under i våre liv - at vi fortsatt elsker Ham høyere enn alt det Han gav oss og gjorde for oss. Derfor ønsker Gud å se et bevis på vår hengivenhet og vår kjærlighet til Ham. Elsker vi Gud som den Han er, eller elsker vi bare Hans gjerninger?
     
    Mange kristne kommer aldri i nærheten av denne type hengivenhet, fordi de lever et selvopptatt liv, der de selv er sentrum i hele deres tilværelse! Men Abrahams eksempel minner oss om at ingenting må komme mellom Gud og oss, ikke engang Hans gaver, Hans velsignelser eller det kall og den oppgave Han har gitt oss!
     
    Det finnes tragiske eksempler på at mennesker var så opptatt av sin gjerning, sitt kall, sin karriere og sin suksess, at det kom mellom Herren og dem.
     
    Men Abraham fikk oppleve Guds velsignelse i sitt liv på en enda sterkere måte etter at han hadde båret fram det dyrebareste han hadde, og var villig til å ofre det for Gud. Det kommer du også til å erfare om du stoler på Gud og tror Ham slik som Abraham gjorde. Gud vil ha det beste og mest dyrebare du har. Ja, Han vil ha deg selv!
     
     
     
  •  
     

    INNLEDNING
     
     
    "Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Slik blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham." (Galaterne 3:6-9)
     
    Abraham utpeker seg som en av de ypperste eksempler på tro og lydighet mot Guds kall i hele Bibelen. Vi ser her at Guds Ord gir ham et mektig vitnesbyrd. Han blir tilmed kalt for de troendes far.
     
    Vi skal derfor ta et lite studium hvor vi går gjennom de viktigste begivenhetene fra Abrahams liv og da spesielt hans vandring med Gud. Vi ønsker å finne ut hvordan og hvorfor denne mannen ble kalt for de troendes far.
     
     
     
    1. ABRAM MØTER GUD OG MOTTAR SITT KALL
     
     
    "Og Herren sa til Abram: Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus, til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse. Jeg vi lvelsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne. Og i deg skal alle jordens slekter velsignes. Så drog Abram av sted, som Herren hadde sagt ham, og Lot drog med ham. Abraham var syttifem år da han drog ut fra Karan.
     
    Abram tok med seg Sarai, sin hustru, og Lot, sin brorsønn, og all den eiendom som de hadde samlet, og de folk de hadde fått i Karan. De drog ut for å reise til Kana'ans land, og de kom til Kana'ans land. Og Abram drog gjennom landet til stedet Sikem, til Mores terebintelund. Kana'anerne bodde den gang i landet. Da åpenbarte Herren seg for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette landet. Og han bygde der et alter for Herren som hadde åpenbaret seg for ham." (1 Mosebok 12:1-7)
     
    Abram vokste opp i Kaldea og levde der til han ble en eldre mann. Hans far, Tarah, hadde allerede flyttet fra Ur og til et sted som het Karan. Dette er litt interessant, for her ser vi at Abrams trosvandring egentlig startet med hans far (1 Mosebok 11:31).
     
    Men Abram var allerede en gammel mann på 75 år nå. Han måtte sannelig vente lenge på Guds kall.
     
    Men så kom kallet og visjonen som skulle forandre hele Abrams liv. Gud møter Abram og ber ham dra ut fra sitt land og sin slekt og sin fars hus, for å reise langt avsted - til et fremmed land som Gud ville vise ham. Dersom Abram var lydig i dette, ville Gud velsigne ham og gjøre ham til et stort folk!
     
    Dette var den første trosprøve som Abram møtte - og han besto prøven! Han var villig til å reise fra sitt land, sin slekt og sitt eget folk, og dra til et ukjent land. Abram brøt opp og gjorde som Gud hadde sagt.
     
    Historikere forteller at det folk som bodde i Kaldea, var månetilbedere. Fra et slikt miljø kalte altså Gud Abram, og Abram bådde trodde og adlød kallet.
     
     
     
    2. ABRAM MOTTAR LØFTET OM EN SØNN
     
     
    Senere talte Herren til Abram i et syn. Her mottar Abram et enda større kall - en visjon som lå på Guds eget hjerte: Abram skulle få en sønn, som skulle utgå fra hans eget liv!
     
    "Etter at dette var skjedd, kom Herrens ord til Abram i et syn, og det lød så: Frykt ikke Abram! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor. Da sa Abram: Å Herre Herre, hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort. Den som skal  overta mitt hus, er Elieser fra Damaskus. Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.
     
    Da kom Herrens ord til ham, og det lød så: Denne mann skal ikke arve deg, men den som skal utgå av ditt eget liv, han skal arve deg. Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham:Slik skal din ætt bli. Og Abram trodde på Herren, og han regnet ham det til rettferdighet." (1 Mosebok 15:1-6)
     
    Gud sa at Abram skulle bli far til et stort folk, og fra hans eget liv skulle det komme en ætt som skulle bli like tallrike som stjernene på himmelen!
     
    Tenk at Abram nå var en gammel mann, men likevel så stolte han fullt og helt på det Gud sa. Vi leser at Abram trodde Herren, og det ble regnet ham til rettferdighet.
     
     
     
    3. ÅRENE GÅR OG VISJONEN SETTES PÅ PRØVE
     
     
     Vi ser at årene går og omstendighetene rundt Abram og hans liv blir bare verre og verre, i forhold til det løftet Gud hadde gitt om at han skulle få en sønn. Abram blir bare eldre og eldre og hans hustru Sarai har forlengst blitt så gammel at hun er ute av stand til å føde barn.
     
    Dermed faller de for fristelsen til å prøve å "hjelpe Gud" med å oppfylle sitt løfte. Vi leser:
     
    "Sarai, Abrams hustru, fødte ham ikke barn. Men hun hadde en egyptisk trellkvinne som hette Hagar. Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har nektet meg barn. Jeg ber deg, gå derfor inn til min trellkvinne, Kanskje jeg kunne få et varn ved henne. Og Abram gjorde som Sarai sa. Så tok Sarai, Abrams hustru, sin egyptiske trellkvinne Hagar og gav henne som hustru til sin mann Abram. Det var da ti år siden Abram hadde bosatt seg i Kana'ans land. Og han gikk inn til Hagar, og hun ble med barn. Men da hun så at hun var blitt med barn, ringeaktet hun sin frue." (1 Mosebok 16:1-4)
     
    "Og Hagar fødte Abram en sønn, og Abram kalte sin sønn som Hagar fødte, Ismael. Abram var åttiseks år gammel, da Hagar fødte ham Ismael." (1 Mosebok 16:15-16)
     
    Sarai lar Abram gifte seg med sin trellkvinne Hagar, slik at de på den måten kan få en sønn. Slett ingen dum tanke, rent menneskelig sett. Men var dette Guds idé, eller bare en menneskeidé?
     
    Så Ismael blir født, og Abram er nå 86 år gammel. Elleve år var gått siden Abram første gang møtte Gud, og nå sto Guds herlige plan overfor en stor prøve. Da Ismael var født, trodde Abram nemlig at Guds løfte endelig var oppfylt. Endelig hadde han en sønn som kunne arve ham.
     
    Men Guds plan gjaldt ikke Ismael. Herren hadde utsett noe enda større for Abram.
     
     
    4. GUD INNGÅR EN PAKT MED ABRAM, OG GIR HAM NAVNET ABRAHAM
     

    "Da Abram var nittini år gammel, åpenbarte Herren seg for ham og sa til ham: Jeg er Gud Den Allmektige, vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg, og jeg vil gjøre din ætt overmåte tallrik. Da falt Abram på sitt ansikt, og Gud talte med ham og sa: Se, jeg slutter min pakt med deg og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men ditt navn skal være Abraham, for jeg gjør deg til far til en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt - en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. Jeg vil gi til deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kana'ans land, til en evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud." (1 Mosebok 17:1-8)
     
    "Så sa Gud til Abraham: Sarai, din hustru, skal du ikke lenger kalle Sarai, men Sara skal være hennes navn. Jeg vil velsigne henne, og gi deg en sønn også med henne. Ja, jeg vil velsigne henne og hun skal bli til folkeslag, konger over mange folk skal framgå av henne. Da falt Abraham på sitt ansikt og lo, og han sa i sitt hjerte: Skulle en som er hundre år gammel, få barn? Og Sara, som er nitti år gammel, skulle hun føde? Og Abraham sa til Gud: Måtte bare Ismael få leve for ditt åsyn! Men Gud sa: Sannelig, Sara din hustru, skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans ætt etter ham. Og Ismael - også om ham har jeg hørt deg: Se, jeg vil velsigne ham, jeg vil gjøre ham fruktbar og gi ham en overmåte tallrik ætt. Han skal bli far til tolv høvdinger, og jeg vil gjøre ham til et stort folk. Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne tid neste år." (1 Mosebok 17:15-21)
     
    Her ser vi at Gud åpenbarer seg for Abram igjen, og forsterker visjonen og løftet til å bli en pakt. En pakt er mye sterkere enn en visjon. En pakt er evig, den kan ikke brytes.
     
    Abram får løfte om en sønn sammen med Sarai. Gud forandrer også deres navn til Abraham (far til en mengde folk) og Sara.
     
    Dette blir for mye for Abraham, så han bryter ut i latter. Hans sinn kunne ikke fatte at en gammel mann på 100 år skule bli far, og enda mindre at en kvinne på 90 år skulle bli mor.
     
    Derfor sier han: "...Måtte bare Ismael leve for ditt åsyn!"
     
    Abraham var tilfreds med at han allerede hadde en sønn. Han hadde slått seg til ro med Ismael. Nå var han jo gammel og mett av dage og ellers fornøyd med det livet hadde gitt ham. Han hadde jo endelig også fått en sønn.
     
    Har dette noe å si til oss kristne i dag?
     
    Ja, det har det så absolutt!
     
    I dag er det mange kristne som går rundt med en slik "fornøyd" holdning til alt rundt seg. Man er fornøyd med at man selv er frelst og har en menighet å gå i. Man er fornøyd med det man kaller et "jevnt godt virkeår", at møtene, økonomien og de ulike virkegrener i menigheten går jevnt og trutt. Man slår seg til ro med årsrapporter som f.eks. sier: "Dette året hadde vi to innmeldte, tre utmeldte og fire døde. Ellers et jevnt godt virkeår..."
     
    Men en bonde eller en fisker ville aldri kalle en slik rapport for "et jevnt godt virkeår". Han ville betegne rapporten som en katastrofe! Ingen høst, ingen fangst! Ingen korn og ingen fisk. 
     
    Jesus selv var inne på dette temaet, og se hva han sier:
     
    "Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!" (Johannes 4:35)
     
    Men disse fornøyde "menighetsmedlemmene" sier: "Ro dere litt ned. Vi må fostre de vi har. Vi har ikke nok ressurser til noe evangelistisk framstøt her. Det er ikke tiden for å ha en mer utadrettet virksomhet, vi har nok å strides med likevel. Menighetens økonomi er også stram nok som den er....."
     
    Dette er det samme som å si: "La oss få beholde Ismael. Det er mer enn bra nok for oss."

    Sara hadde den samme holdningen som Abraham. Hun hadde godtatt Ismael som sønn i huset, enda hun ikke var hans mor. Derfor reagerer også hun med latter når hun får høre dette budskapet.
     
    "Og han (Herren) sa: Jeg vil komme tilbake til deg på denne tid neste år, og se, da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Sara hørte dette i teltdøren, som var bak ham. Nå var Abraham og Sara gamle, langt oppe i årene, og Sara hadde det ikke lenger på kvinners vis. Derfor lo Sara ved seg selv og sa: Skulle jeg, når jeg er blitt gammel, føle lyst - og min herre er også gammel! Da sa Herren til Abraham: Hvorfor ler Sara og sier: Skal jeg virkelig føde barn når jeg er blitt så gammel? Skulle noen ting være umulig for Herren? På den bestemte tid vil jeg komme til deg igjen, på denne tid neste år, og da skal Sara ha en sønn. Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Da sa han: Jo, du lo!" (1 Mosebok 18:10-15)
     
    Gud bekrefter for dem begge at på samme tid året etter, skal Sara ha en sønn!
     
     
     
    5. ISAK - EN FRUKT AV ABRAHAMS TRO
     

    Nå hadde Abraham gått og båret på dette løftet, denne visjonen i snart 25 år. Men Bibelen forteller at selv om Abrahams hode nok hadde tvilt, slik vi nettopp har sett, så holdt han likevel fast på løftet og ble sterk i sin tro.
     
    "Derfor fikk han løftet ved tro, for at det skulle være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er jo vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.
     
    Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han og mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet." (Romerne 4:16-22)
     
    Abraham bevarte løftet og visjonen i sitt hjerte, og begynte å tro på den - helt til han var helt oppslukt av den!
     
    Abraham takket Gud for den visjonen og det løftet han hadde fått. Derfor fødtes en levende tro i hans hjerte. Dette førte også til at Isak ble født til bestemt tid.
     
    "Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara slik han hadde lovt. Sara ble med barn og fødte Abraham en sønn i hans høye alder, til fastsatt tid som Gud hadde talt til ham om. Og sønnen som Abraham hadde fått, som Sara hadde født ham, gav han navnet Isak. Abraham omskar Isak, sin sønn, da gutten var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham. Abraham var hundre år gammel da han fikk sin sønn Isak." (1 Mosebok 21:1-5)
     
    Dersom Abraham hadde glemt det Gud hadde sagt, og nektet å tro på løftet, ville ingenting ha skjedd. Det var Abrahams tro som gjorde at visjonen ble oppfylt! Han lot ikke de mørke omstendighetene kvele visjonen og troen på Guds løfte.
     
    Har dette noe å si oss idag?
     
    Ja, det har det så absolutt!
     
    Når vi ser ut over kristenheten i dag, kan vi stille spørsmålene:
     
    - Hvor mange troende er villige til å bære på en visjon i 25 år, slik Abraham gjorde?
    - Hvem holder ut i flere år, selv om omstendighetene bare blir værre og værre?
    - Hvem blir sterkere og sterkere i sin utholdenhet og tro jo flere år som går?
     
    Fordi mange ikke holdt ut i tålmodighetens og troens prøve, har både enkeltindividers kall, virksomheter og menigheter svunnet bort. Kanskje mindre enn halvparten av de prosjekter og visjoner som vi hørte om for 20 år siden, består i dag?
     
    Vi har derfor en hel del å lære av Abraham. Han er i sannhet troens far, og et mektig eksempel for oss. Vi behøver virkelig mennesker av et slikt kaliber også i dag!
     
     
     
     
  • - JEG HAR ALLTID TRODD PÅ GUD!

    Det er den verdensberømte vitenskapsmannen Albert Einstein som sier dette. 
    Relativitetsteoriens far ble grundig mistolket når det gjaldt hans Gudstro. Han sier:

     

    "Den alminnelige forestilling om mitt angivelige ateistiske livssyn er en komplett misforståelse.

    Mennesker som har gitt seg i kast med mine vitenskapelige teorier har enten forstått dem dårlig eller fullstendig misforstått hva jeg har sagt. Resultatet er blitt at de har spredd 
    vrangforestillinger om at jeg skulle være fiendtlig innstilt til religionen.


    Jeg tror tvert i mot på en personlig Gud og kan med god samvittighet si at jeg aldri et eneste minutt av mitt liv har hyllet en ateistisk livsanskuelse.

     

    Allerede som ganske ung student forkastet jeg 1880 årenes vitenskapelige innstilling, og jeg finner så vel Darwins som Haeckels og Huxleys teorier som ubehjelpelig foreldet.

     

    Og om de fleste representanter for den sanne vitenskap kan sies å være enige om at vitenskapen ikke er noen fiende av religionen.

     

    For mitt eget vedkommende er jeg overbevist om at uten religionen ville menneskeheten befinne seg på et langt lavere utviklingstrinn. Religionen har vært selve drivkraften til menneskenes framdrift."

     

  • "For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det."- Hebreerne 4,2

    "Så kommer da troen av det en hører, og det en hører, kommer ved Kristi Ord." - Romerne 10,17

    Vi ser her at det var en del av Hebreerne som hadde hørt det glade budskap om Jesus korsfestet, men det de hørte ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke VED TROEN VAR SMELTET SAMMEN.

    Det er det som er viktig for en kristen, at det man leser smelter sammen med troen. Hvis vi bruker tid ved å lese i Bibelen, stopper opp, tenker over hva som står og ber over det, skal det bli levende i våre hjerter.

    Uten Bibellesning og Bønn blir det lite vekst i sitt indre liv med Gud. Det blir bare tørt og kjedelig og kraftesløst.

    Ta for eksempel Joh. 8,32: Og dere skal KJENNE sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.Det står jo ikke VITE OM, nei, det nytter ikke bare å høre, det må smelte sammen med troen i våre hjerter.

    Det glade budskap som her er snakk om, er Jesus Kristus korsfestet. Han var frikjøpelsen fra den trelldommen Hebreerne var under (den gamle pakt). Men ved Jesus Kristus (Garantisten for den nye pakt), er man frikjøpt fra all selvrettferdiggjørelse ved lovgjerninger, strev og kav.

    "Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine." - Hebreerne 4,10

    HVEM ER DET SOM KOMMER INN TIL HANS HVILE?

    Jo, det er de som tror, som kommer inn til hvilen (Hebreerne 4,3). Ved troen på Jesus og hans verk, går vi inn til den evige hvilen. For i Kristus og i hans verk fant Gud sitt velbehag. I Ham har Han fullbrakt vår frelse og i Ham ser Han avslutningen og fullendelsen av alle sine gjerninger. "Hans hvile" er derfor hans uendelig tilfredshet med Kristus Jesus.

    Som Kristus er nok for Gud, er Han også nok for oss.

    At Gud hviler, vil ikke si at Han er uvirksom. Langt fra det. Han er stadig i aktivitet. Men, han skaper ikke mer. Bringer ikke lenger noe frem av intet.

    Slik er det også med dem som er kommet inn i troens hvile. Vi er heller ikke uvirksomme. Vi er gått inn i Guds gjerninger og er aktive i tjenesten for Ham. MEN dette at vi er aktive i tjenesten for Ham er ikke for å oppnå å bli elsket av Gud og å finne frelse hos Gud! For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv (Johannes 3,16).

    Vi oppnår ikke å bli mer elsket ved å gjøre alt av egen kraft i tjeneste for Gud, nei, Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Romerne 5,8). Jesus var vår gave. Uforskyldt og bare av nåde. Du er elsket, nå! Alt er ferdig! Ja, selv gode gjerninger er lagt ferdig for deg! (mer om dette litt senere)

    "For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave." - Efeserne 2,8

    Gud elsker deg nå, og Han elsket deg FØR du kom til troen, mens du enda var en synder. Du har en så HØY verdi, at Gud sendte sin Énbårne Sønn, for at ved troen på Jesus, skal du aldri i evighet gå fortapt, men ha evig liv. Et liv sammen med Ham i evigheten!

    Å fatte alt som Gud har gjort for oss til sitt fulle er nok umulig for oss mens vi er i denne verden. Men det er mulig og fatte mer og mer idet vi lever et liv i Kristus.

  •  

     

     

     

    INNLEDNING

     

     

    “For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.” (Romerne 1:16-17)

     

    Evangeliet handler om tro. Det er Guds kraft til frelse for hver den som tror. Vi vet at det er troen som frelser. Vi er Gods barn fordi vi satte vår tro til det verk som Jesus gjorde for oss på Golgata, og da han sto opp fra de døde.

    Men vi ser at tro handler om mye mer enn bare ved å bli frelst og født på ny. Bibelen sier at "den rettferdige skal leve ved tro". Vi ser at troen er en livsnødvendighet for at vi skal fungere som kristne!

    Mange mennesker har lidd under feilaktig forkynnelse om tro. Dette har gitt dem en negativ holdning til ordet tro. De kan ha hørt at de har ikke nok tro, eller for lite tro, eller at de er syke bare på grunn av mangel på tro. Folk synes å mene at noen kristne er bedre kristne enn andre, fordi de har mer tro. Dette har ledet mange gode kristne inn i fordømmelse, stress og forvirring angående dette med tro.

    Det er veldig lett å komme inn fordømmelse hvis du får en feil tenkning og holdning til troens ord. Derfor er det så viktig at vi har en sunn og positiv undervisning om hva Bibelen sier om tro

     

     

     

    1. TROENS OPPRINNELSE

     

     

    Gud er troens Gud. Han er den som oppfant troen. Det første kapittelet i Bibelen viser oss hvordan Gud presentere seg som troens Gud. Han talte ut i tro, og skapte hele verden gjennom de ord Han talte! (1 Mosebok 1)

     

    "Han talte, og det skjedde. Han bød og det sto der." (Salme 33:9)

    Vi må forstå at fordi Gud er troens Gud, så omgir Han seg med tro. Dette er grunnen til at Gud forventer tro fra de som omgås med Ham.

     

    “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.”(Hebreerne 11:6)

     

    Dette er fordi tro rett og slett er Guds egen natur!

     


    2. ALT I GUDS RIKE FUNGERER VED TRO

     

     

     

    Vi så på uttrykket "Den rettferdige skal leve ved tro". Dette uttrykket står flere steder i Bibelen, og forteller oss at tro er en livsstil! Det er bare én måte å leve det kristne livet på, og det er ved tro!

     

    Vi finner dette uttrykket på følgende steder i Bibelen:
    (Romerne 1:17) (Galaterne 3:11) (Hebreerne 10:38) (Habakkuk 2:4)

    Vi skal se at alt som Bibelen taler om har med tro å gjøre. Fordi alt i Guds Rike fungerer ved tro! Tro er nøkkelen som låser opp for deg alt du trenger for å leve som en god kristen. Tro er involvert i alt vi mottar fra Gud.

     

     

    1) Vi blir frelst ved tro.

     

    “For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Efeserne 2:8)

     

    “For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp frade døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.”(Romerne 10:8-10)

     

     

    2) Vi blir åndsdøpt ved tro.

     

    “Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?”(Galaterne 3:5)

     

     

    3) Vi blir helbredet ved tro.

     

    Og ved troen på Jesu navn, har dette navnet gitt styrke til denne mannen som dere ser og kjenner. Troen som var virket ved Jesus, har gitt ham full førlighet tilbake, slik dere alle kan se.”(Ap gjerninger 3:16)

     

    “I Lystra satt en mann som var lam i føttene, han var vanfør fra fødselen av og hadde aldri kunnet gå. Denne mannen hørte Paulus tale. Paulus så nøye på ham, og da han så at han hadde tro til å bli helbredet, ropte han: Reis deg og stå på dine føtter! Da sprang han opp og gikk omkring.” (Ap gjerninger 14:8-10)

     

     

    4) Vi får bønnesvar ved tro.

     

    “Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere har fått det, så skal det bli gitt dere.”(Markus 11:24)

     

    “Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.”(1 Johannes 5:14-15)

     

     

    5) Vi seirerved tro.

     

    For alt det som er født av Gud, seirer over verden. Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.”(1 Johannes 5:4)

     

     

    6) Vi behager Gud ved tro.

     

    “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.” (Hebreerne 11:6)

     

     

    7) Vi blir rettferdiggjort og velsignet ved tro.

     

    Det er som med Abraham: Han trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet. Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn. Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes. Så blir da de som har tro, velsignet med den troende Abraham. For alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det. Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er klart, for: Den rettferdige av tro, skal leve. Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det. Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.”(Galaterne 3:6-14)

     

     

    8) Vi blir bevart og holdt oppe ved tro.

     

    “dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid.”(1 Peter 1:5)

     

     

    9) Nådegaver virker ved tro.   

                                                                                                  

    Alt etter den nåde som er oss gitt, har vi ulike nådegaver. Om noen har profetisk  gave, skal han bruke den i samsvar med troen.”(Romerne 12:6)

     

     

    10) Vi vandrer og lever ved tro.        

                                                                                          

    For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.” (2 Korinter 5:7)

     

    Det er troen som setter grensene for hva Gud kan gjøre i ditt liv! Her kommer noen grensesprengende bibelvers:

    a) "Deg skje som du tror” (Matteus 8:13)
    b) "Alt er mulig for den som tror" (Mark 9:23)
    c) "Dersom du tror, skal du få se Guds herlighet" (Johannes 11:40)
    d) "Etter som han har tro til " (Romerne 12:6)
    e) "Alt som ikke er av tro, er synd" (Romerne 14:23)

    Så du kan bevege deg bare innenfor det området du har tro for. Det er troen som setter grensene i ditt liv som en kristen.

    • Mer tro = større bevegelsesfrihet!
    • Mindre tro = redusert bevegelsesfrihet!

    Derfor er det så viktig å ha en tro som stadig vokser!

    “Vi skylder alltid å takke Gud for dere, brødre, som rett og riktig er. For troen vokser rikt hos dere, og kjærligheten dere imellom blir større hos hver enkelt av dere.” (2 Tessaloniker 1:3)



    3. TROEN KAN MÅLES

     

     

    Bibelen taler om tro som noe målbart. Troen er ikke konstant, men det er en gave fra Gud som kan vokse eller avta, alt etter hva vi gjør med den. Bibelen sier at Gud har gitt alle troende et mål av tro.

    “For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn en bør. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.” (Romerne 12:3)

    Ordet måler en veldig interessant og beskrivende ord i denne sammenhengen. Det forteller oss at vi har mottatt en bestemt mengde tro. Men det forteller oss også at det er mulig å øke dette målet av tro.

    La oss ta en titt på de forskjellige gradene av tro som er nevnt i Bibelen:

    a) Ingen tro (Markus 4:40)
    b) Liten tro (Matteus 14:31)
    c) Svak tro (Romerne 4:19)
    d) Stor tro (Matteus 8:10)
    e) Sterk tro (Romerne 4:20)
    f) Full av tro (Ap gjerninger 6:5)                                                                                                                                      
    g) All tro (1 Korinter 13:2)                                                                                                                                                h) Fullkommen tro (Jakob 2:22)

    Mange har motforestillinger når vi snakker om å ha stor eller liten tro. Men Bibelen gir oss en oppskrift som vil hjelpe oss å forstå dette, slik at vi kan unngå å ha en anstrengt holdning til dette temaet.

    Først må vi forstå at tro er ingen prestasjon! Vi må aldri legge noen prestisje i dette, eller opptre hovmodig og arrogant overfor mennesker som kanskje ikke har samme mål av tro som vi har. Bibelen lærer oss å ta vare på den som er svak i troen, uten å fordømme eller gjøre oss til dommere over hans tanker.

    “Ta dere av den som er svak i troen uten å gjøre dere til dommere over hans tanker.” (Romerne 14:1)

    Dernest må vi forstå at det var Jesus selv som snakket om å ha stor eller liten tro! Jesus beklaget at disiplene hadde for liten tro. Så dette er ikke noe som en eller annen smart predikant har funnet på. Dette betyr at hvis du snakker negativt om predikanter som forkynner om å ha stor eller liten tro, så snakker du negativt om Jesus! Det er faktisk ingen predikant som har forkynt så radikalt om dette som nettopp Jesus!


    4. HVA ER TRO?

    a) Tro er full visshet.

    La oss ta for oss Bibelens egen definisjon av ordet tro. Vi finner den i Hebreerbrevet:

    "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser."(Hebreerne 11:1)

    Troen sier ikke "kanskje" eller "Jeg vet ikke". Troen vet 100% sikkert! Du bare vet at du vet at du vet at du vet at det er slik! Troen gir sikkerhet til håpet, slik at det blir konkret og håndgripelig.

    Vi kan også se på et par ord fra den greske grunnteksten, og deres betydning:

    Tro (gresk: "Pistis") = Substantivet tro, noe som betyr en sterk overbevisning og visshet.

    Å tro (gresk: "Pistevo") = å være overbevist om, å ha tro, tillit.
          Dette ordet (verbet) betyr å tro i betydningen av å være helt overbevist om saken.

    Tro er ikke det samme som å anta. La oss ta et eksempel. Hvis du planlegger en ferie sammen med noen venner, og en av dem spør deg om det vil bli fint vær den kommende uka. Da kan du svare at du "tror" det vil bli fint vær. Men dette er absolutt ikke den troen Bibelen snakker om. Dette er ikke full visshet, men kun antakelser. Du har kanskje hørt nyhetene på TV eller radio, der reporteren sa at været blir bra neste uke. Men denne vær-rapporten er ikke noe grunnlag for tro slik vi snakker om her. Det er ikke rom for tvil eller usikkerhet i troen.

    Det er også svært viktig å se forskjellen mellom guddommelig tro og menneskelig tro. Alle mennesker har den naturlige evnen til å tro at stolen vil holde deg når du sitter på den, at prislappen stemmer når du handler i butikken, eller at brua vil holde når du kjører bilen over den. Du kan kalle disse tingene tro, men det er ikke guddommelig tro!

    Tro er overbevist lenge før den kan se eller føle noe. Troen er et bevis på innsiden av deg for ting du ikke kan se. Når troen griper tak i noe usynlig, vil denne troen omskape dette usynlige, sli at det blir en synlig fysisk virkelighet. Det var på denne måten Gud skapte hele verden!                                    

    “Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.” (Hebreerne 11:3)

    b) Hjertetro - ikke forstandstro.

    Guddommelig tro kommer fra hjertet, ikke forstanden. Den opererer ikke i hodet ditt.
    Med hjertet tror vi til rettferdighet. (Romerne 10:10)

    “Da de var kommet til folkemengden, kom en mann fram til ham, falt på kne for ham og sa: Herre, forbarm deg over sønnen min! Han er månesyk og lider ille, for ofte faller han i ilden og ofte i vannet. Jeg brakte ham til disiplene dine, men de var ikke i stand til å helbrede ham. Da svarte Jesus og sa: Å du vantro og fordervede slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham hit til meg! Og Jesus truet ham, og den onde ånden for ut av ham. Og gutten ble helbredet fra samme stund. Da disiplene ble alene med Jesus, gikk de til ham og spurte: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut? Han sa til dem: For deres vantros skyld! Sannelig sier jeg dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg. Og ingen ting skal være umulig for dere.” (Matteus 17:14-20)

    Her i Matteus 17 kommer en mann til Jesus med sønnen sin, som er besatt av en ond ånd. Disiplene hadde prøvd å drive ut den onde ånden, men uten å lykkes. Hvorfor?

    De prøvde med sine egne menneskelige anstrengelser, og det går ikke!

    Jesus sier at tro så lite som et sennepsfrø kan flytte fjell. Et lite frø av Guds tro er mye større og utretter mer enn all menneskelig tro i hele verden! I denne episoden, prøvde disiplene å drive ut den onde ånden ved forstandstro. Men hvis de hadde fulgt sitt hjerte, ville de ha klart det uten noen anstrengelse i det hele tatt...

    Også i dag prøver mange mennesker å tro med forstanden (hodet). Men forstandstroen er sjelisk, og kan ikke anvendes i den åndelige verden.

    “Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.” (1 Korinter 2:14)

    Guds Ord og Hans tiltale til oss, må smelte sammen med våre hjerter (ikke hoder). Og dette skjer bare ved tro.

    “For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.” (Hebreerne 4:2)

    Troen flytter fra hodet til hjertet når vi grunner (mediterer) på Guds Ord.

    “Salig er den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker. Det gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke. Alt det han gjør, skal han ha lykke til.” (Salme 1:1-3)

    “Denne lovens bok skal ikke vike fra din munn. Du skal grunne på den dag og natt, så du akter vel på å gjøre etter alt det som står skrevet i den. Da skal du lykkes på dine veier, og da skal du gå klokt fram.”(Josva 1:8)

    Det er ofte på dette punktet mange kristne faller av i sin trosvandring.

    Sinnets tankemønster er som en gift, som ofte forsøker å kvele troen. Vi har tankemønstre som heller vil handle og gjøre ting som er basert på ytre omstendigheter, i stedet for å tro blindt på Guds Ord og løfter. Disse tankene sier: "Ja, jeg vet at Ordet sier så og så.... Men det fungerer nok ikke for meg... "

    La oss nå sammenligne to personer i Bibelen, for å se hva slags tro de hadde.

    Vi starter med disippelen Tomas:

    “Men en av de tolv, Tomas, det er tvilling, var ikke sammen med dem da Jesus kom. De andre disiplene sa da til ham: Vi har sett Herren! Men han sa til dem: Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og stikke fingeren min i naglegapet og legge hånden min i hans side, vil jeg ikke tro! Åtte dager deretter var disiplene hans igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere! Deretter sier han til Tomas: Rekk fingeren din hit, og se hendene mine. Og rekk hånden din hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud! Jesus sier til ham: Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.” (Johannes 20:24-29)

    Hvorfor var det så vanskelig for Tomas å tro at Jesus var i live?

    Tenk på det. Tomas hadde sett hvordan neglene ble slått inn i Jesu hender og føtter. Han hadde sett hvordan de gjennomboret Jesus med et spyd. Han hadde sett tornekronen. Tomas hadde virkelig sett Jesus dø der på Golgata! Og alle de naturlige sansene gikk imot det budskapet han hørte fra de andre disiplene. Tomas brukte sin hodekunnskap (basert på sansene) i stedet for hjertetroen.

    La oss nå ta en titt på Abraham:

    “Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele ætten, ikke bare for dem som har loven, men også for dem som har Abrahams tro. Han er jo far til oss alle, slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre.”(Romerne 4:16-21)

    Tomas hadde en tro som var relatert til sansene - hva han kunne se, høre eller føle. Denne troen sa: "Jeg kan ikke tro før jeg kan se og føle... "

    Men Abraham trodde Guds Ord, og han tok ikke hensyn til sin egen forstand og naturlige sanser. Men hva stolte Abraham da på, siden det ikke var hans egne følelser eller kunnskap?

    Jo, han satte sin lit til hva Gud hadde sagt!

    La oss summere opp hva som kjennetegner den slags tro som Abraham hadde:
    - Troen er forankret i Guds Ord
    - Troen frembringer det usynlige, og gjør det synlig
    - Troen er fullstendig overbevist om at Guds løfter er sanne, og holder derfor fast på dem
    - Troen mottar de ønskede resultater.

    Alt for mange kristne har en "Tomas-tro", mens de burde hatt en "Abraham-tro".
    Det er lettere å sette sin lit til sin egen kunnskap, erfaring, følelser og sanser, enn det er å stole på Gud og Hans ord.

    Men denne naturlige "Tomas-troen" fører bare til nederlag og resignasjon. Nei, vi må lære av Abraham. Han tvilte ikke på Guds løfter, men ble sterk i troen!

     

    5. FORSKJELLEN MELLOM TRO OG HÅP

     

    ”Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”(1. Kor 13:13)

    Paulus skrev ikke dette for å få oss til å tro at tro og håp er mindre viktig enn kjærlighet! Nei, alle disse tre elementene er grunnsøyler i kristenlivet, og de fungerer sammen! Hver av dem har sin egen funksjon, men de kan ikke erstatte hverandre! Vi kan ikke sette kjærligheten i stedet for håp, eller kjærlighet i stedet for tro. Ei heller kan vi sette troen i stedet for kjærlighet, eller håp i stedet for tro. Derfor må vi lære å se forskjellen mellom håp og tro.

     

    a) Håp (gresk "Elpis")

     


    Håpet ser fremover mot en forløsning. Det er alltid noe som ligger i fremtiden. Håp er futurum. Du håper og setter din lit til noe som er ment å skje i fremtiden.

     

    ”Og til hans navn skal hedningefolkene sette sitt håp.”(Matteus 12:21)

     

    ”Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli.” (Romerne 4:18)

     

    ”For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser?” (Romerne 8:24-25)

     

    Håp har å gjøre med forventning. Det har et mål, noe å strekke seg etter i fremtiden.

    Bibelsk håp må ikke forveksles med det å ønske noe. Å ønske noe er ikke det samme som det er å ha guddommelig håp. Håpet er mye sterkere enn et ønske, fordi håpet er basert på en sterk indre forventning, som er tent av et guddommelig løfte.

     


    b) Tro (gresk: "Pistis")


    Troen sier: "Det er mitt, og jeg har det NÅ!"

     

    Dette er en overbevisning om at du eier noe, uten å se det eller erfare det. Jesus sier at vi skal tro at vihar fått det, og så vil vi motta det.

     

    “Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere har fått det, så skal det bli gitt dere.”(Markus 11:24 norsk oversettelse av 1978)

     

    Vi kan se dette svært tydelig i forbindelse med bønn:

     

    “Og dette er den frimodige tilliten vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham.”(1 Johannes 5:14-15)

     

    ”Vi får det når vi ber, og ikke når det skjer”…..

    Noen sier: "Jeg tror at jeg skal bli helbredet en dag... ". Men dette er ikke tro, det er håp.
    Troen sier: "Jeg handler på Guds ord, og jeg mottar min helbredelse AKKURAT NÅ!"

    Dersom du trenger helbredelse for en sykdom i kroppen din, så ønsker du den ikke en gang i fremtiden, så sant du kan få den nå. Du ønsker å bli helbredet så snart som mulig - spesielt hvis du har smerter!

     

    Søker du dåpen i Den Hellige Ånd, så du vil ha den - ikke om 5 år!

     

    Hvis du trenger å bli frelst, kan du ikke skyve det foran deg et sted i fremtiden. Det kan bli for sent!

     

     

     ”Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær!” (Jesaja 55:6)

     

     ”For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!” (2 Korinter 6:2) 

    For mange mennesker har en slik nøling ført til at det har blitt for sent! Ingen kjenner morgendagen...

    Slik er det også med håpet. Det må vokse til en aktiv tro!

    Troen gjør at håper blir til konkret visshet. All tro starter med håp, så jeg prøver ikke å undervurdere betydningen av håp. Men det er fortsatt sant at det er bare når håpet omskapes til tro at mirakler kan skje!

     


    6. TROENS LOV

     


    På samme måte som det finnes fysiske lover for energi, arbeid, vekt osv, vil du også finne at det er "åndelige lover" i Guds rike. En av dem er troens lov.

     

    Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, ved troens lov.” (Romerne 3:27)

    - Spørsmål: Hva er en lov?
    - Svar: Noe som alltid gjentar seg når betingelsene innfris.

    Vi har andre åndelige lover, som f.eks:
    - Livets Ånds lov (Romerne 8:2)
    - Loven om å så og høste (2 Korinter 9:6.) (Galaterne 6:7-8)

    Så hvilke betingelser har troens lov for at den skal fungere?
    1) Tro med hjertet, uten å tvile.
    2) Tal ut med munnen det du tror i ditt hjerte.

     

    Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” (Romerne 10:10)

     

    ”Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! - så tror også vi, og derfor taler vi.” (2 Korinter 4:13)

     

    “Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! - og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere.” (Markus 11:23-24)

     

    Vi kan illustrere dette med et eksempel...

     

    La oss si at du planlegger å bygge et lite hus, og du trenger noen materialer til denne jobben. Så hva gjør du da? Jo, du gjør følgende:

     

    - Du ringer og bestiller materialene.
    - Du spesifiserer hva slags materiell og hvor mye du trenger av det.
    - Du tviler ikke på at du får akkurat det du har bestilt (rett vare og riktig mengde).
    - Du tror at du får det du bestilte.
    - Du mottar materialene.

    Det fungerer på samme måte i Guds Rike. Undere vil forløses i ditt liv når du begynner å følge denne enkle oppskriften:
    1) DU SIER DET!
    2) DU TVILER IKKE!
    3) DU TROR DET!
    4) DU MOTTAR DET!

    Det er veldig viktig å la vår tro tale! Når vår munn taler det vi tror i våre hjerter, forløses troen. Guds Ord taler, og det skjer...

     

    “For han talte, og det skjedde. Han bød, og det sto der.” (Salme 33:9)

     

    Troen nevner det som ikke er til, som om det var til!

     

     “slik det står skrevet: Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.” (Romerne 4:17)

     

    Å tro at vi allerede har det vi har bedt om uttrykkes ved at vi snakker om det som om det allerede er en fysisk realitet.

    Legg merke til at det ikke står noe om å ”tale om det som er til, som om det ikke er til”. Kan du se forskjellen? Her er det en del som misforstår trosforkynnelsen, i det de tror de skal lyve om sin tilstand.

     

    Et eksempel på dette kan være helbredelse. En person som tror Gud for å bli helbredet på grunnlag av Guds Ord, skal ikke si at man ikke har smerter, så lenge smertene raser gjennom kroppen! Nei, du skal erkjennetingenes tilstand og innrømme dine smerter, samtidig som du bekjenner Guds løfter om helbredelse!

     

    Dette er noen av løftene du kan bekjenne:

    - Ved Hans sår er jeg helbredet (Jesaja 53:5)
    - Han tilgir alle mine synder og leger alle mine sykdommer (Salme 103:3)
    - Gud vil holde sykdom borte fra meg (2 Mosebok 23:25-26)
    - Gud er Herren min lege (2 Mosebok 15:26)
    - Alle Guds løfter tilhører meg i Kristus Jesus (2 Korinter 1:20) (Romerne 8:32)

    Du kan si: "Jeg er helbredet ved Jesu sår", selv om kroppen din er full av sykdom og smerte! Du fornekter ikke dine smerter, samtidig som du tror på og bekjenner din helbredelse!



    7. LOGOS OG RHEMA


    I vårt språk har vi bare ett uttrykk for "Guds Ord", nemlig "Guds Ord". Men i den greske grunnteksten finner vi to forskjellige ord, Logos og Rhema. Og vi kommer til å se at de ikke har samme betydning!

     


    a) Logos


    Logos stå for hele Guds skrevne ord, eller nærmere bestemt Bibelen! Vi kan si at Logos er det generelle Ordet fra Gud. Derfor kan vi definere det som "Guds ord i ubestemt form".


    b) Rhema


    Et Rhema betyr at Guds ord taler direkte til deg i din situasjon. Dette er et bestemt ord, talt av Gud, i en bestemt situasjon, til deg som en bestemt person! Så et Rhema er "Guds Ord i bestemt form".

    Mens Logos taler generelt om for eksempel Guds vilje til å frelse og helbrede, så er Rhema en direkte tale til deg at Gud ønsker å frelse og å helbrede deg! Et Rhema er altså en personlig åpenbaring (Rhema) som er basert på Guds Ord (Logos). Så du ser at Guds Ord må bli en personlig åpenbaring for deg. Det må bli ditt!

    La oss ta en titt på et skriftavsnitt som viser oss dette svært tydelig...

     

    “Og straks nødde han disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? Og da de steg opp i båten, la stormen seg."(Matteus 14:22-32)

     

    Når Peter her går på vannet mot Jesus, går han på helt trygg grunn - som å gå på fjellgrunn!


    Hvorfor? Jo, fordi Peter gikk på et rhemaord direkte fra Jesus - han fikk en invitasjon til å komme mot ham på sjøen. Ordet kom i vers 29 er et rhemaord! Dermed hadde Peter ingenting å frykte. Rhemaordet fra Jesus var nøkkelen til at levende tro ble forløst i Peters hjerte.

    På samme måte som Peter, så trenger du:
    - Se at Jesus ikke er langt unna
    - Se at Jesus er over alle problemer som kommer din vei
    - Høre stemmen til Jesus midt i stormen

    Hva var det egentlig Jesus ville vise disiplene gjennom denne hendelsen?
    Jo, denne handlingen fra Jesus sa: "Det som dere frykter for, er under mine føtter..."

     

    Frykt er ofte et hinder for troen. Derfor må vi gjøre som Peter gjorde først, da han hadde øynene fokusert på JESUS! Hvis vi gjør dette, vil vi ikke synke i våre problemer, men vi vil heve oss og "spasere" på dem!

     

     

     

    8. TROEN OPERER I DET USYNLIGE

     

    Ved hjelp av tro bringer vi ting som vi håper på over til den virkelige fysiske verden. Vi kan si at troen er en "bro" mellom den usynlige, åndelige verden og den synlige, fysiske verden.

     

    ”Ved tro forstår vi at verden er skapt ved Guds Ord og at det vi ser har sitt opphav i det usynlige.” (Hebreerne 11:3)

     

    Her ser vi også at troen gir forstand - guddommelig forstand. "Ved tro forstår vi..."


    Dette er virkelig åpenbaring å bli fylt med troens ånd!

     

    Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! - så tror også vi, og derfor taler vi.” (2 Korinter 4:13)

     

    Troens ånd er en usynlig kraft, som arbeider på innsiden av deg. Troens ånd er Den Hellige Ånd på innsiden av deg! Guds Ånd er selvsagt også troens ånd. Og den er selve drivkraften i alt vi gjør som kristne.

    Troen er beviset på at du har det du har bedt om, selv om du ikke kan se det ennå. Fordi tro opererer i det usynlige. Vi lever i tro, uten å se.

     

    For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.” (2 Korinter 5:7)

     

    Ha derfor det usynlige for øye, ikke det synlige!

     

    Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.” (2 Korinter 4:18)

     


    9. HVORDANFÅR MAN TRO?

     

     


    Dette var mange fine åpenbaringer om tro, men hvordan får man tak i denne troen, og hvordan får vi den til å vokse seg sterke i våre liv? La oss se på det...

     

    1) Du har tro.

     


    Tro er en overnaturlig gave som du mottok den dagen du ble frelst!

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.” (Efeserne 2:8)

     

    Derfor har alle kristne et mål av tro, stort eller lite.

     

    For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn en bør. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.” (Romerne 12:3)

    Kristne kalles i Bibelen for troende. En troende er en som har tro, ellers kan man jo ikke kalles troende.

     

    “Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.” (Galaterne 3:23-25)

     

    Noen kristne sier: "Jeg har ikke tro!" Men Bibelen forteller oss at hver kristen har tro. Så i stedet for å se på deg selv som en som har for lite tro, bør du begynne å bruke det mål av tro som du har! Så vil det utvikle seg og vokse seg større og sterkere...

     

    2) Troen kommer av å høre Guds Ord.

     

     

    Troen kommer av å høre. Din tro vil vokse når du hører Ordet forkynt!

     

    Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.” (Romerne 10:17)

    Det er ikke nok å bare lese Guds Ord, men ørene dine må høre det forkynt! En annen oversettelse sier at troen kommer av hørelsen. Så du må lytte til forkynnelse og undervisning fra ordet, og du må også høre deg selv bekjenne det.

    Når du leser Guds Ord og høre forkynnelsen av Ordet, så vil Ordet spire i deg og produsere tro. Og dette skjer automatisk - av seg selv! Du trenger ikke å prestere noe i det hele tatt. Bare sørg for at du får mat fra Ordet hver dag, og din tro vil vokse av seg selv!

     

    “Og han sa: Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet. Han sa: Hva skal vi ligne Guds rike med? Hva lignelse skal vi bruke om det? Det er som sennepsfrøet. Når det blir sådd i jorden, er det mindre enn noe annet frø på jorden. Og når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster. Det skyter store greiner, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.” (Markus 4:26-32)

    For at du skal utvikle en sunn og sterk tro, er det svært viktig at du lytter til riktig forkynnelse. Fordi feilaktig forkynnelse vil bryte ned din tro i stedet for å gjøre den sterkere. Troen kommer av forkynnelsen, så om du stadig hører negativ forkynnelse – vil du få en negativ tro (frykt, tvil, vantro, fordømmelse etc.).

    Måten du lytter på er også svært viktig. Lytter du med et åpent hjerte og åpent sinn? Vi må la Ordet synke ned i "god jord" - og det betyr å motta Ordet med et åpent hjerte og åpent sinn.

    “Såmannen sår ordet. Men de ved veien er de som ordet blir sådd i, og når de har hørt det, kommer straks Satan og tar bort ordet som er sådd i dem. Og på samme måte de som blir sådd på steingrunn. Det er de som straks tar imot ordet med glede når de får høre det. De har ingen rot i seg og holder bare ut en tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller de straks fra. Andre igjen er de som ble sådd blant torner. Det er de som hører ordet, men verdens bekymringer, rikdommens bedrag og lyst til andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt. Men dette er de som ble sådd i den gode jord: de som hører ordet og tar imot det og bærer frukt: noen tretti foll, noen seksti foll, noen hundre foll.” (Markus 4:14-20)


    3) Samfunnet med Herren utvikler din tro.

    Husk alltid å tilbringe mye tid sammen med Herren i tilbedelse og bønn. Tro har å gjøre med gudskjennskap. Hvis du skal ha tro på en person, så trenger du å kjenne karakteren, personligheten og egenskapene til den personen.

    Bibelen sier at de åndelige modne kjenner "Ham som er fra begynnelsen..."

    “Jeg skriver til dere, barn, fordi dere har fått syndene tilgitt for hans navns skyld. Jeg skriver til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg skriver til dere unge, fordi dere har seiret over den onde. Jeg har skrevet til dere, barn, fordi dere kjenner Faderen. Jeg har skrevet til dere, fedre, fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen. Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, og Guds ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.” (1 Johannes 2:12-14)

    Å kjenne "Ham som er fra begynnelsen" beskriver en dypere og sterkere forståelse av Guds egen karakter, personlighet og egenskaper enn å "kjenne Faderen" - som betyr å bli en kristen. Alle som er frelst, har fått samfunn med Gud. Men vi trenger å leve i dette forholdet, og å utvikle det.


    10. LEVENDE TRO HANDLER PÅ GUDS ORD!


     For at din tro skal vokse, er det grunnleggende nødvendig at du handler på den. En levende tro fungerer gjennom trosgjerninger.

    “Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! - men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det? Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger! Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde åndene tror det - og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig. Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene. Og Skriften ble oppfylt, som sier: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, og han ble kalt Guds venn. Dere ser at et menneske blir rettferdiggjort ved gjerninger, og ikke bare av tro. Ble ikke Rahab, horkvinnen, på samme måte rettferdiggjort av gjerninger, da hun tok imot utsendingene og slapp dem ut en annen vei? For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.”(Jakob 2:14-26)

    Tro som handler kalles i Bibelen for fullkommen tro! Ønsker du at din tro skal bli perfekt? Javel, da må du handle på Guds Ord! Tro uten gjerninger er en død tro! Guddommelig tro viser seg derfor gjennom aktiv handling!

    Hele kapittel 11 i Hebreerbrevet snakker om levende tro som viser seg i aktiv handling. (Hebreerne 11)

    Husker du historien om den lamme som ble løftet ned fra taket?

    “De kom da til ham med en som var lam, som ble båret av fire mann. På grunn av folkemengden kunne de ikke få båret ham fram til Jesus. De brøt da opp taket over stedet der han var. Og da de hadde fått en åpning, firte de ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: Barn, syndene dine er deg forlatt! Men noen av de skriftlærde satt der og tenkte i sitt hjerte: Hvordan kan han tale slik? Han spotter Gud! Hvem kan forlate synder uten én, det er Gud? Straks merket Jesus i sin ånd at de tenkte slik ved seg selv, og han sa til dem: Hvorfor tenker dere slik i deres hjerter? Hva er lettest, å si til den lamme: Dine synder er deg forlatt! - eller å si: Stå opp, ta båren din og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å forlate synder - og nå taler han til den lamme: Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem til ditt hus. Og han sto opp, tok straks båren og gikk ut for øynene på dem alle, så alle ble ute av seg selv av undring. Og de priste Gud og sa: Slikt har vi aldri sett.”                (Markus 2:3-12)

    Jesus så deres tro (vers 5). Troen var synlig gjennom aktivt handling!

    Vær derfor en Ordets gjører, og ikke bare en som hører!

    “For dersom noen er en Ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige ansikt i et speil - han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut. Men den som skuer inn i frihetens fullkomne lov, og fortsetter med det, slik at han ikke blir en glemsom hører, men gjerningens gjører, han skal være salig i sin gjerning.”(Jakob 1:23-25)

     

  •  

    Hebreerbrevet kapittel 4,1-2:  "Siden det gjenstår et løfte om å komme inn til Hans hvile, så la oss derfor frykte, så ikke noen av dere skal vise seg å være det foruten.  For evangeliet ble også forkynt for oss slik som det ble for dem. Men ordet som de hørte, ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ble knyttet sammen med troen i dem som hørte det."

     

    I kjølvannet av trosbevegelsen og 90-tallets utagerende vekkelser, ser det ut som at Guds barn finner det stadig vanskeligere å komme inn i det som Hebreerbrevets forfatter beskriver som troens hvile. Trosbevegelsen innførte en gjentakende tro på, eller ett håp om, at den neste store «event» eller gjestepredikant ville bringe en "helomvending" i de troendes liv, med forløsning, frelse og utfrielse.

     

    Menneskene ble forledet til å tro på at en ekstraordinær hendelse utført av andre skulle frembringe forandring i deres liv. Plutselig ble troen som før lå på ett personlig plan ett ansvar for predikanter som besøkte menigheten på en kortvarig møtehelg. Menneskene ble forledet til å tro at enkel håndspåleggelse og ett «velsignet» ord i øret av en alltid hastende predikant, skulle føre Guds barn nærmere Guds trone.

     

    Denne kavende og slitsomme troens rollocauster førte mer til en åndelig utbrenthet, enn virkelig forløsning i vår åndelige vandring. Når vi ser tilbake på den karismatiske vekkelsen i moderne tid og summerer frukten av disse bevegelsen,e kan det hende at vi får litt "bakoversveis". Uansett så formanes vi til å se sannheten i øynene og den skal sette oss fri. Gud har en vedvarende plan om å føre sine barn inn i den hvile som Bibelen beskriver.

     

    "For når de taler tomhetens store og hovmodige ord, får de ved kjødets lyst og ved tøylesløshet narret dem som nettopp har unnsluppet dem som lever i villfarelse. Mens de lover dem frihet, er de selv treller under fordervelsen. For det en ligger under for, det er en også trell under. " (2 Peter 2,18-19)

     

    Vi ser her hva 2. Peters brev kapittel 2 beskriver som forførende lærere. De siste 20 års vestlige vekkelser har til felles at de alle lover større frihet ved en løsriving fra de gamle åpenbaringer. Synd, Lov og Dom er byttet ut med Frihet, Fest og Glede! Det er ikke noe feil med frihet og glede, men å love søkende mennesker frihet uten å forkynne Guds Ord med syndsbegrepet, er som bake kake kun med krydder og sukker. Melet har den mest kjedelige smaken, men den skaper substansen og volum. Problemet åpenbarer seg likevel når evangeliets krav ble tatt bort, til fordel en lettkjøpt frihet. I starten ser alt ut til å være fryd og gammen, men etter hvert blir fruktene i disse miljøene preget av troløshet, ekteskapsbrudd, pengekjærhet og til slutt ett generelt frafall fra Gud.

     

    Tidlig i 2008 spredte en såkalt vekkelse seg uti fra den amerikanske byen Lakeland. En relativt ukjent pastor ved navn Todd Bentley fikk fritt utfolde seg i denne menigheten. Med rariteter som ”Bam-Bam” uttrykk og hardt slående forbønner, forledet han tusenvis til å tro at dette var Den Hellige Ånds kraft. Dåp og nattverd ble gjennomført på en vanhellig og uren måte. Forkynnelsen manglet rensende og syndserkjennende ord. Det så likevel ut som hele kristenheten trodde at dette var Guds finger. Etter ca ett halvt år med åndelige ablegøyer viste det seg at Bentley har hatt urene forbindelser til sin sekretær, søkt å skille seg fra sin kone, samt å ha erkjent og ha vært utilbørlig beruset under og etter møtene!

    Bak disse historiene finnes det alltid en tragisk historie. Bentley forteller også selv åpent om de vanskelige forhold han hadde under oppveksten. Med en ødelagt familie og med selvuttalte historier om egen demon besettelse, satantilbedelse og vold i oppveksten. Peter Halldorf beskriver denne moderne formen for gnostisisme og forklarer den med at fantastiske og spekulative lærer får mange tilhørere på grunn av den karismatiske og sjarmerende stil til forkynnerne, snarere enn de ideer de fremsetter.

     

    "La oss derfor være ivrige etter å komme inn til den hvilen, for at ikke noen skal falle i det samme eksempel på ulydighet. For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver. Og ingen skapning er skjult for Ham, men alt er nakent og blottlagt for Hans øyne, som vi skal avlegge regnskap for." (Hebreerne 4,11-13)

     

    De fleste ganger vi hører dette avsnittet bli lest fra prekestolen, siteres vers 12. Men ved å se sammenhengen i dette kapitlet får vi en klar forståelse av at Guds Ords rene og ransakende forkynnelse er en forutsetning for å komme inn i Guds hvile. Vi blir oppfordret til å avlegge regnskap for våre liv. Fremstille oss blottet og naken foran Herren.

     

    Er det noe som frustrerer en regnskapsfører, er det de små ubetydelige ørene som gjør at regnskapet ikke kommer i balanse. Vi oppfordres av Guds Ord til å fremstille oss selv på samme måte. Om den Hellige Ånd påpeker avvik, ber Han oss om å finne feilen og legge den under Blodet. Dette er den oppskrift som Bibelen selv gir. La oss derfor ikke haste videre til neste predikant for å kreve det vi forventer.

     

    Dette var det Herren prøvde å lære sitt folk i ørkenen, men som folket ble troløse mot. De klarte ikke å stole på at Herren hadde riktige løsninger for alle vår utfordringer. De måtte «hjelpe» til på frelsen med sine egne løsninger. Når Gud kom med manna og befalte folket kun å ta det de trengte for en dag, forlot de ordet og samlet for flere dager. De klarte simpelthen ikke å legge seg i Guds hender og hvile fra sitt eget strev! Befalingene ble tunge og trauste istedenfor å være deres tilflukt og trøst.

    Slik har også vi forlatt de sanne bud til fordel for våre egne løsninger. Budet er byttet ut med massemøter, lik rockestjerner med kor og heiagjenger. De "små ørene i vårt åndelige regnskap" er Guds lavmælte tilrettevisninger. Men det forsvinner i vårt kav etter å finne egne løsninger på våre behov.

     

    Oppfordringen blir å la Gud få anledning til å bringe Ordet tilbake i våre liv. La det få første plass og ikke la tvilen røve Guds mulighet til å lede oss trofast gjennom kristenlivet. Tvil ikke på at Herren ønsker oss det beste på tross av at Han påpeker synd, svakheter og feil. Disse ting er til for å la seg bli gjenopprettet og satt i rett stand av Herren.

    Først da kommer vi inn i hvilen...

    "Han lar meg ligge i grønne enger, Han leder meg til hvilens vann." (Salme 23,2)


  • Innledning

    Vi skal i dette studiet se på dette at Kristus vinner skikkelse i oss. Dette er et meget viktig tema siden dette har med vår vekst med Gud å gjøre. Men det må også være sagt at Kristus vinne skikkelse i oss, ellers er det ingen helliggjørelse i våre liv og vi kommer aldri forbi barnelærdommen om Kristus (Heb 6,1). Vi må gå videre mot det fullkomne.

    Kristus vinner skikkelse i oss

    "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!" - Gal 4,19

    Grunnen til at Kristus kan vinne skikkelse i oss, er at Kristus i oss er en realitet. Det er jo dette Jesus ønsker. Han vil at vi skal ta vårt kors opp å følge ham og se på ham som er kilden til alle ting, Han som er lyset, kjærligheten, veien, sannheten og livet. Han vil at vi skal ha Ham som eksempel i vår vekst med Gud. Og ikke bare som eksempel, men Han er også Hodet for menigheten, Han er vår Herre og Mester! Det er noe som vi må ta inn over oss at Kristus er ikke bare Frelseren, men også vår Herre!

    Adam´s hjerterop som vi ser uttrykt gjennom Adams liv; er et profetisk bilde av Jesus som den siste Adam (Rom 5,14).

    Adam som et forbilde på den siste adam, Jesus

    I 1. Mosebok ser vi at når Gud skaper, er det et grunnleggende prinsipp at han skaper alt "etter sitt slag". I denne prosessen skaper Gud først en original, så lager han en jevnbyrdig make og medarbeider, "etter sitt slag". Da han hadde skapt løven, skapte han et motstykke av samme slag, løvinnen. Gud la dette guddommelig mønster til grunn i alt han skapte. Men da han kom så langt til å skape mennesket, skjedde noe interessant. Gud brøt med mønsteret han hadde holdt gjennom hele prosessen, og skapte ikke først noen original, for da han skapte mennesket, var han selv originalutgaven. Gud sa: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse." (1. Mos 1,26). Mennesket ble altså skapt i Guds bilde og lignelse, det vil si etter Guds slag, som Guds medarbeider og like.

    "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." - 1. Mos 1,27

    I den første skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte mann og kvinne til å være hans motstykke sammen. I den andre skapelsesberetningen skapes Adam først, og her står han som et bilde på Jesus som "den siste Adam". I 1. Mos 2,18 slår Gud fast at i hans fullkomne verden der alt er godt, er det noe som ikke er godt, nemlig at mennesket ikke har noen etter sitt slag. "Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like." (1. Mos 2,18).

    "Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt." - 1. Mos 2,21-22

    Endelig fant Adam en som var etter samme slag som ham. På samme måte tror jeg Gud talte over den siste Adam (Jesus) før tidenes begynnelse. "Det er ikke godt for Min Sønn å være alene". Det betyr ikke at guddommen ikke var komplett. Adam var skapt til å elske, og det var ikke godt, selv ikke i en fullkommen verden, å ikke ha noen å dele kjærligheten med. På samme vis var det ikke godt for Guddommen at all kjærligheten de hadde, ikke kunne deles med noen utenfor dem selv.

    Synden ødelegger

    Under skapelsen ble Adam og Eva skapt i Guds bilde. Da fikk Jesus en kommende brud etter sitt slag. Men mennesket falt i synd. Guds bilde i oss ble forkludret, og Jesus kunne ikke si om sin kommende brud det Adam sa om Eva: "Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt." (1. Mos 2,21). Siden den gang, tror jeg Jesus, akkurat som Adam, har vært på utkikk ettet bein av sine bein og kjøtt av sitt kjøtt. Denne lengselen etter å ha noen som var etter sitt slag - mennesker med uskadet bilde av ham - ble så sterk, så intens, at Han var villig til å forlate himmelens herlighet og overgi seg selv til en smertefull død på korset. Skaperen blir korsfestet av skapningen!

    "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." - Hebreerne 12,2

    Han gjorde det for å få en brud som var bein av Hans bein og kjøtt av hans kjøtt. Vi ser Jesus henge på korset med et gapende sår i siden. Hendelsen fører oss tilbake til hagen der Adams side ble åpnet. Idet den siste Adam, Jesus, henger på korset med åpen side, blir menigheten, hans brud født.

    Kristus må vinne mer og mer skikkelse i oss

    Når et menneske tar imot Kristus og blir renset fra synd, kan Jesus - ved Ånden - ta bolig i den troende. Menneskets ånd blir levende. En prosess av vekst og forandring begynner, og den iboende Kristus vinner mer og mer skikkelse i den troende. Til slutt vil han eller hun være helt inntatt av Kristus. Nå er det Kristus som lever i ham eller henne, og det gamle selvet er borte.

    "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for den." - Gal 2,20

    Til å begynne med er sjel og kropp uforandret. Prosessen som fornyer vår sjel og til slutt forvandler vår kropp, begynner langsomt og fortsetter gradvis. Denne vedvarende prosessen skjer når Kristus vinner skikkelse i oss. Derfor oppfordrer Paulus oss:

    "Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes" -Rom 12,2

    Når vi leser Romerbrevet 8,22-34, ser vi hvor viktig det er at Kristus får skikkelse i oss. I dette avsnittet leser vi om hvordan hele skaperverket, de troende, Den Hellige Ånd og Jesus selv ber om at vi må nå dette målet.

    "For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord." - Rom 8,22-26

    Skapningen stønner som i fødselsveer, de troende stønner (det er dette Paulus snakker om) og Ånden sukker også etter "vårt barnekår, vårt legemes forløsning".

    Både skapningen, de troende og Ånden stønner altså som i fødselsveer etter at Guds barn skal bli åpenbart; barn som har bli likedannet med Kristus.

    Jesus går i forbønn for oss! (Rom 8,34)

    Vi er kalt til å bli likedannet med Hans bilde! (Rom 8,29)

    Få del i guddommelig natur

    Når Kristus vinner skikkelse i oss, får vi del i guddommelig natur (2. Pet 1,4). Gjennom en prosess av forandring og vekst, vil hans Ånd i oss begynne å virkeliggjøre seg i vår sjel og utstråle Kristi vesen som vinner stadig mer skikkelse i oss. Dette fører til slutt til at sjelen vår forvandles.

    Husk at det endelige målet med at Kristus skal få skikkelse i oss, er at han skal kunne se på oss, bruden sin, og si som Adam: "Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt". Det er dette Jesus har ventet på og lengtet etter. Dette er hjerteropet hans. Nettopp derfor er det så viktig at vi villig overgir oss selv til denne prosessen og lar Kristus få skikkelse i oss. Prosessen utvikler seg raskt i oss når vi med visdom og omhu velger hva vi fester blikket på. Øynene er sjelens vindu. Jesus sa:

    "Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst. Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!" - Matt 6,22-23

    Vi blir det vi ser. For at Jesus skal få stadig mer skikkelse i oss, bør vi altså feste blikket på ham og hans skjønnhet, ikke på øynenes lyst som drar oppmerksomheten bort fra ham og fyller sjelen vår med mørke.

    Vårt herliggjorte legeme

    Vi skal en dag få vårt herliggjorte legeme, i det vi forvandles ved den siste basun.

    "Se, jeg sier dere et mysterium*: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet." - 1. Korinterbrev 15,51-53

    Det forgjengelige bli uforgjengelig, slik at vi blir kjøtt av hans kjøtt - og i oppstandelsen erfarer Kristus fullt ut. Hans kropp, som aldri forfaller, blir en realitet for oss også.

    En annen side ved dette er at vi kan være med på å gjøre i stand herlighetslegemet vårt. Johannes Åpenbaring 19,7 forteller oss at hans brud har gjort seg rede. Kristi brud bør gjøre kroppen klar for bryllupsdagen.

    Troen må vise seg i rett liv

    "Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i rett liv, og i det rette liv kunnskap, og i kunnskapen selvbeherskelse, og i selvbeherskelsen utholdenhet, og i utholdenheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. For når disse tingene finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Men den som ikke har disse tingene, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike." - 2. Peter 1,3-11

  • Det er så mange som lengter etter mer av Gud. Og denne lengsel er selvfølgelig alltid av det gode, når den springer ut fra et ærlig ønske om å tjene og ære Gud med alt hva vi får fra ham. Men hvis vi legger merke til hvordan Gud gir sine velsignelser, slik som vi f.eks. ofte finner det omtalt i Guds ord, så viser det seg stadig at Gud ønsker å bygge videre på det han allerede har gitt oss.

     

    Elisja og enken

    Det er så typisk det spørsmålet som profeten Elisja stiller den enken som kom til ham for å be om hjelp i nøden:

    "1En kvinne, kone til en av profetenes disipler, ropte til Elisja og sa: Din tjener, min mann, er død. Du vet at din tjener fryktet Herren. Nå kommer en som han sto i gjeld til, og vil ta begge sønnene mine til treller.

    2Elisja sa til henne: Hva kan jeg gjøre for deg? Si meg, hva har du i huset? Hun svarte: Din tjenestekvinne har ikke annet i huset enn en krukke med salveolje.

    3Da sa han: Gå til alle naboene dine og be om å få låne hjem noen tomme kar - bare ikke for få!

    4Gå så inn og lukk døren etter deg og sønnene dine. Og hell oljen i alle karene. Etter hvert som de blir fulle, skal du sette dem bort.

    5Og hun gikk fra ham og lukket døren etter seg og sønnene sine. De bar karene fram til henne, og hun helte i.

    6Da karene var fulle, sa hun til sønnen sin: Bær fram enda et kar til meg! Men han svarte: Det er ikke flere kar. Da stanset oljen.

    7Så kom hun og fortalte det til Guds mann, og han sa: Gå og selg oljen og betal gjelden din. Så kan du og sønnene dine leve av det som blir til overs." - 2. Kong. 4,1-7

    Vi ser her at Elisja var opptatt med å spørre enken , hva har du i huset?. Han begynte ikke med å legge frem andre løsninger for å få tak i penger som den avdøde mannen hennes sto i gjeld til.

     

    Jesus metter fem tusen menn

    Og på samme måte det spørsmålet Jesus stiller sine disipler før han velsigner brødet og fiskene, så det ble mye mer enn det hadde vært: "Hvor mange brød har dere? Gå bort å se etter!".

    "35Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er øde, og det er alt langt på dag.

    36Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og landsbyene her omkring og kjøpe seg noe å spise.

    37Men han svarte og sa til dem: Dere skal gi dem mat! De sier til ham: Skal vi gå av sted og kjøpe brød for to hundre denarer og gi dem å spise?

    38Han sier til dem: Hvor mange brød har dere? Gå og se etter. Da de hadde fått vite det, sa de: Fem brød og to fisker.

    39Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det grønne gresset.

    40De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti.

    41Så tok han de fem brødene og de to fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen*. Så brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han ut til dem alle.

    42Og de spiste alle og ble mette.

    43Og de tok opp tolv fulle kurver med brødstykker og det som var igjen av fisken.

    44De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann." - Markus 6,35-44

    Her ser vi et eksempel hvor Jesus ikke ber disiplene løpe å kjøpe brød, men han spurte om hva de hadde. Han til og med sa at de skulle gå og se etter. Jeg tror at vi må også noen ganger se i vårt liv hva vi har. I Efeserbrevet 1,3 står det at Gud har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

    Vi leser fra 2. Peter 1,3-8:

    "3Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft."

    Vårt fokus må ikke være på hva vi ikke har, men hva vi har.

     

    Lignelsen om talentene

    Legg også merke til at talentene skulle økes, ikke ved at det ble delt ut nye talenter i tillegg til dem som allerede var gitt, men ved at talentene ble brukt (Matt. 25,14-30).

    Kanskje det er her hindringen ligger for mange av oss? Vi synes vi har for lite, og vil så gjerne ha mer, både for oss selv og for menigheten og dens mange og store behov. Og vi ber om nye velsignelser, vi ber om fornyelse, om vekkelse og fremgang. For vår egen del ber vi om mer tro, større kraft, frimodighet og glede i Gud. Og så ligger kanskje svaret i at vi må se etter hva vi har. Du forstår naturligvis hva meningen er; bruk først det vi har, la det ikke bli lagt til side eller bortkastet på grunn av uvirksomhet og utakknemlighet og hva det ellers kan vøre som er årsaken.

    Tro

    Vi ber om mer tro. Vel, det vil Herren så gjerne gi oss. Men troen er ingen "ferdigvare" som sendes innpakket fra himmelen til alle som ber om den. Tro er tillit, og tillit bygger på erfaringer. Derfor er det den prøvede tro som er meget kostbar mer enn gull. Veien til større tro er å prøve Gud, å våge seg ut på løftene, å gjøre bruk av den troen vi allerede har, selv om den er liten og svak. Blir den brukt flittig og frimodig, så skal den nok vokse, og til slutt skal vi erfare at de små vingestumper er vokset ut til sterke vinger. Og så kan vi løfte vingene som ørnen, og trosse stormene og heve oss over listige snarer og skjulte farer, opp over tvilens tåke, opp mot Guds klare blå himmel, der ingen ting stenger.

    Frimodighet

    Slik er det også med vår frimodighet, men vår villighet til å ofre og tjene. Dersom vi mer ville gjøre det lille vi kan, i stedet for å gå omkring og drømme om "nye velsignelse", så skulle de nye velsignelsene komme til oss i form av vekst i nåden.

    "Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!" - Heb. 10,35

    Bønn

    Hvordan blir vi bønnens menn og kvinner? Ganske enkelt ved å be. Men nå innvender noen at det er så vanskelig å be, og de har så liten lyst til å be. Nettopp derfor behøver vi å be som aldri før, og av det styrkes vårt bønneliv.

    Forfatteren av Hebreerbrevet understreker at vi på grunn av Jesu fullbrakte verk, kan komme med frimodighet frem for Gud. Er det vanskelig å be, eller har du liten lyst å be, så si det til Gud. Ærlighet er meget viktig i bønn.

    "La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid." - Heb. 4,16

    Guds ord

    På samme måte er det også med lesingen av Guds Ord. Mange sier at de forsømmer det å lese Guds ord, fordi de får så lite ut av det. Det ville vært minst like sant om de sa at de får så lite ut av Guds ord fordi de forsømmer det. I Ordspråkene 2, fortelles det oss at dersom vi vil få tak i de skatter som er i Guds ord og få mer av den visdom som finnes der, så må vi lete, rope og grave! Det ligger nemlig ikke på overflaten, og kommer heller ikke til i søvne, hendene må også "grave".

    "1Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg,

    2så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen,

    3ja, dersom du roper etter innsikt og løfter din røst for å kalle på forstanden,

    4dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter,

    5da skal du forstå Herrens frykt og finne kunnskap om Gud." - Ordsp. 2,1-5

     

    Kanskje det kunne være på sin plass i denne forbindelsen å minne om hvor nødvendig det er for en menighet å aktivisere sine medlemmer.

    Det er godt å be om vekkelse, og er godt å tale om denne velsignelse. Men ville ikke vekkelse komme raskere og med sikkerhet, dersom vi alle gjorde hva vi kunne for å vinne noen for Herren? Det er så mange muligheter for den som virkelig vil tjene Herren. Men det kan ofte trenges at vi setter hverandre i gang, at vi oppgløder og tilskynder hverandre og gir plass for hverandre. Det finnes sikkert mange som går omkring med virketrang og en brann i hjertet, men på en eller annen måte blir det ikke stort de får utrettet likevel.

    Det er i det hele ingen tvil om at dersom vi alle gjorde bruk av det vi har, så skulle det ikke bli lenge før store ting ville skje. For vi har allerede fått så meget av Gud, i form av tro, frimodighet, evner, nådegaver, erfaring, lys i Guds ord og mange andre ting, at det er mer enn nok til å berike oss med enda langt større velsignelser; bare vi vil bruke det vi har!

  •  

     

     

    1. Universets orden

     

     

     

    Reflekterer vi over verden rundt oss, oppdager vi orden. Det hersker en fullkommen orden i alt fra vannsyklusen til jordens bevegelse rundt solen. Fysikeren Stephen Hawking sa følgende om universets orden:

     

    «Det overveldende inntrykket er orden, jo mer vi oppdager av universet, jo mer ser vi at det styres av fornuftige lover». Dette er en observasjon han deler med forskere flest.

     

    Men hvordan ble dette ordnede universet til? Hvordan skapes orden? La oss ta mobiltelefonen som et eksempel. Den er laget av glass, plastikk og metall. Glass er fra sand, plastikk fra olje og metall er utvunnet fra jorden.

     

     

    I ørkenen er det olje, sand og metaller i jorden. Tenk om du gikk i ørkenen en dag og fant en mobiltelefon liggende der. Ville du trodd at den ble satt sammen av seg selv? Solen skinner, vinden blåser, lynet slår ned, oljen bobler på overflaten og blandes med sand og metall over millioner av år, før en mobiltelefon tilfeldigvis dukker opp?

     

    Ingen ville godtatt en slik forklaring. Mobiltelefonen ble satt sammen etter en gjennomtenkt og organisert prosess. Logisk sett må den ha hatt en organisator. La oss gå tilbake til ordnede universet: Vil ikke det mest logiske være at det har en organisator?

     

    Universets «organisator» forklares best ved Guds eksistens: Gud er den som skapte et fantastisk univers, utgjort av orden. Guds totale orden.

     

    "Herren grunnfestet jorden med visdom, han bygget himmelen med forstand." (Ordsp.3:19)

     

     

     

     

     

     

    2. Universets begynnelse

     

     

     

     

    Det som alltid har eksistert, har ikke behov for en skaper. I første del av 1900-tallet levde noen fysikere som hevdet at universet alltid har eksistert. I så fall er en skaper unødvendig.

     

    I følge kosmologien ble universet til for 14 milliard år siden, gjennom den kosmiske hendelsen kjent som Big Bang.

    Forestill deg at du hørte et kraftig smell, og spurte: «Hvor kom den lyden fra?» Ville du vært fornøyd med at det kom fra «ingenting» og det «bare hendte»?

     

     

    Selvfølgelig ikke. Du ville spurt: «Hva var årsaken til det kraftige smellet?» La oss gå tilbake til Big Bang: Logisk sett må noe ha forårsaket det. Det går an å si at, ok, da må noe ha forårsaket årsaken igjen, også videre, men ett sted må det ende; det må være en begynnende årsak:

     

    Et annet eksempel: En snikskytter som har fått sitt utpekte mål og ringer til hovedkvarteret for tillatelse til å skyte. Hovedkvarteret derimot ber snikskytteren vente, de må få tillatelse fra høyere hold. Så personen høyere opp ber om tillatelse fra en enda høyere opp, og så videre og så videre.

     

    Hvis det fortsetter; vil snikskytteren noen gang skyte målet sitt?

     

    Det åpenbare svaret er NEI. Den eneste måten snikskytteren får skutt målet sitt, er hvis noen i ledelsen har høyeste autoritet til å gi tillatelse. Den personen vil være en utløsende årsak til snikskytterens skudd. På samme måte må Big Bang ha en utløsende årsak.

     

    Det må være noe mektig som har fått hele universet til å eksistere, en intelligens som har klart å frembringe «Vitenskapelige lover» som styrer universet. Denne opprinnelige årsaken må være tidløs, uendelig og immateriell, fordi tid, rom og materie begynte med Big Bang. Siden det ikke er noen årsak bak denne, må det alltid ha eksistert.

     

    Gud er den evige, uskapte og utløsende årsaken til universets eksistens.

     

     

     

     

     

     

    3. Menneskets natur

     

     

     

     

    Folk flest har til alle tider trodd på Gud. Det ser ut til at dragningen mot gudstro er innebygd i menneskesinnet.

     

    Forskere har faktisk det siste tiåret, funnet oppsiktsvekkende fakta som viser at barn har en medfødt gudstro. Dr Justin Barrett, seniorforsker ved Oxford Centre universitet, sier:

     

    «De siste 10 årene har de fleste vitenskapelige bevisene vist at mye mer enn vi trodde synes å være innebygd i den naturlige utviklingen av barnesinnet. Inkludert en tendens til å se den naturlige verden som formet og målrettet, og at et intelligent vesen står bak det formålet…»

    Han legger til: «Hvis vi brakte en håndfull (barn) på en øy, og de oppdro seg selv… så ville de trodd på Gud.»

     

    Hans svar på hvorfor noen skulle tro på Gud, er helt enkelt at vårt sinn er utformet til å gjøre det. Det er unaturlig for mennesket å tvile på Gud. Dr Olivera Petrovich er forsker og lærer i utviklingspsykologi ved Oxford universitet. Hun er ekspert i religionspsykologi og sier at gudstro utvikles naturlig, og at ateismen definitivt er en ervervet posisjon.

     

    Så hvor kommer den naturlige troen på en skaper fra? Da troen er medfødt, kan den ikke være lært av samfunnet. Studier viser også at den er tverrkulturell og uavhengig av samfunnspress.

     

    Den beste forklaringen er at Gud har plassert den der, er det ikke?

     

    Det er nå gått gjennom tre grunner for at det mest fornuftige alternativet er å tro på Guds eksistens. Gudstro er ikke bare fornuftig, men en del av menneskets natur.

     

    «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.»(Kolosserne 1:16)

  • "Så kommer da troen av det en hører, og det en hører kommer ved Guds ord." - Rom. 10,17

    Tro kommer av verbformen pistis: "tro". Ordet innebærer å stole på, ha tro på, være fullstendig overbevist om, anerkjenne, sette sin lit til. pistis uttrykker en personlig tillit som skaper lydighet. Det omfatter underkastelse og en aktiv bekjennelse av Jesus som Herre.

    "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om det en ikke ser." - Hebrerne 11,1

    Troen betegner hjertets tillit og engasjerer hele den menneskelige personligheten i et altomfattende livsforhold. Troens frukt og konsekvens er takknemlig lydighet mot Ordet, og troens dype hemmelighet er det evige livssamfunnet med Herren.

    "Men for dere, brødre, som er elsket av Herren, - for dere skylder vi alltid å takke Gud, fordi Han fra begynnelsen har utvalgt dere til frelse, ved Åndens helliggjørelse og ved tro på sannheten." - 1. Tessaloniker 2,13

    "I Ham har vi frimodighet, og ved troen på Ham har vi adgang med tillit." - Efeserne 3,12

    "Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som tror, har evig liv!"- Johannes 6,47

    Troen er avgjørende for menneskets evighet.

    "Men all dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn." - Joh. 1,12

    Folk kommer vanligvis ikke til frelsende tro med mindre de enten leser Bibelen eller noen forteller dem om budskapet i evangeliet. Det er Guds Ord Den Hellige Ånd bruker for å vekke en troens respons i oss, og det er påliteligheten i Guds Ord vi bygger vår tro til frelse på.

    "Fordi Han selv ville, fødte Han oss ved sannhetens ord, for at vi skulle være førstegrøden av Hans skapninger." - Jakob´s brev 1,18

     

    "For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men uforgjengelig sæd, ved Guds Ord, som lever og blir." - 1. Peter 1,23

    Troen vil aldri kunne oppstå i et menneskes hjerte uten gjennom Guds nådebudskap. Riktignok forkynner også Guds skaperverk hans storhet, hans visdom og godhet. Og loven i vår samvittighet taler nok også om hans hellighet og rettferdighet. Men selv om menneskene var mer mottagelige for dette budskapet ut fra Guds natur, enn slik vi ble det gjennom syndefallet, så kunne vi aldri gjennom dette komme til tro på det eneste navnet som vi kan bli frelst ved, Jesus Kristus, Guds Énbårne Sønn.

    Vi ville aldri fått en tro som omskaper og helliger hjertet, en tro som gir trøst mot synden og fred i døden. En frelsende og helliggjørende tro kommer aldri gjennom fornuftens beslutning eller andre tiltak.

    Den troen som frelser oss, er ikke den skråsikre troen, men den troen som får oss til å komme til Gud og be om tilgivelse.

     

    “Kom, la oss gjøre opp vår sak! Sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø; om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.”– Jesaja 1,18

    Kort sagt: Den rette troen kommer aldri fra noen annen kilde enn det guddommelige ordet om Frelseren.

     

  •  

     

     

    “For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.”(2 Korinter 5:7)

     

    Det er to måter å leve på. Enten lever du i tro eller så lever du i beskuelse. Vi skal se litt nærmere på disse to måtene å leve på.

     

     

    Tro og beskuelse er motpoler, det er to vidt forskjellige måter å leve på. La oss se på dem hver for seg.

     

     

     

    1. Hva er tro?

     

     

    Hva betyr det å vandre i tro? Hebreerne 11:1 har en god forklaring på hva tro er:

     

    "Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser".

     

    Tro er full visshetog overbevisning. Om hva da? Om det vi håperog ikke ser.

     

    Jeg har min egen definisjon på tro som jeg mener stemmer med Guds Ord: Tro er å leve som om Guds Ord er sant, tro er å stole på at det Gud har sagt, det holder.

     

    Her er et par eksempler: Du skal kjøre fra A til B. Du setter deg inn i bilen, skrur om tenningsnøkkelen, setter bilen i gear og kjører av gårde. Setter du bilen inn på verksted før hver tur du skal ta for å være sikker på at den er i orden? Nei, du stoler på at bilen tar deg dit du skal når du gjør det du skal med den. Og du stoler på at andre sjåfører ikke kjører på deg.

     

    Eller sjekker du stolen hver gang du skal sette deg? Løfter du den opp, sjekker alle skruer og muttere for å se om den er i forsvarlig stand? Nei, du tenker ikke engang over om stolen holder, du setter deg ned og er opptatt av andre ting, ikke av stolen.

     

    Dette er to enkle eksempler på hva tro er i hverdagslivet. Men tro på Gud er akkurat like enkel og skulle være like naturlig for alle Guds barn. Hva har Gud sagt? Det stoler jeg på. Jeg diskuterer ikke eller stiller spørsmålstegn ved det, men godtar og stoler på at det Han har sagt, det er sant.

     

     

     

    2. Hva er beskuelse?

     

     

     

    Hva er så beskuelse? Beskuelse er kanskje et litt gammeldags ord, det betyr å se. Og å se har med våre naturlige sanser å gjøre. Vi har fem naturlige sanser: syn, hørsel, smak, lukt og berøring. Med de fem naturlige sansene våre kontakter vi den fysiske verden som vi har rundt oss. Vi bruker øynene for å se ting, fingrene for å berøre ting, osv.

     

     

    Å vandre i beskuelse betyr at jeg bruker en av de fem sansene mine for å orientere meg i den fysiske verden. Dersom øynene mine ser at det er utrygt å gå over en stor elv, lar jeg være. Dersom munnen min smaker at noe har en vond smak, lar jeg være å spise det.

     

    Er det feil? Nei, naturligvis ikke. Vi har fått våre naturlige sanser for å bruke dem i denne verden. Men vi skal ikke la sansene ta styringen over livet vårt. Troen overstyrer sansene! Dersom det jeg ser i Guds Ord (som er grunnlaget for troen) og det jeg ser i det naturlige ikke stemmer overens, har Guds Ord større tyngde (eller burde ha det) enn det naturlige.

     

     

    Dersom jeg ser at bankkontoen er tom, (beskuelse) og jeg har regninger å betale, bruker jeg troen min og finner skriftsteder som sier noe om at Gud fyller alle mine behov. Dersom jeg kjenner smerte i kroppen min (beskuelse), leter jeg opp og siterer skriftsteder som sier noe om at Gud helbreder mine sykdommer og tar mine smerter på seg.

     

     

    Når jeg så står med to "fakta" foran meg, 1) min faktiske situasjon og 2) Guds Ord, velger jeg hva jeg vil stole på, hva som betyr mest for meg. Om jeg velger å fortsette å se på den tomme bankkontoen eller smerten i kroppen, vandrer jeg i beskuelse. Men dersom jeg velger å se på Guds Ord som sier at Gud har omsorg for meg på alle områder av livet, vandrer jeg i tro.

     

     

    Beskuelse eller tro? Valget er ditt og mitt hver dag.

     

    “Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.”(2 Korinter 4:18)

  •  

    Vi leser fra Matteus 14:22-32: 

    ”Og straks fikk Jesus disiplene sine til å gå i båten og dra foran ham, over til den andre siden, mens Han sendte folkeskarene fra seg. Og da Han hadde sendt skarene av sted, gikk Han opp i fjellet for seg selv for å be. Og da kvelden kom var Han alene der. Båten var nå midt ute på sjøen og ble kastet hit og dit av bølgene, for vinden var imot. Men i den fjerde nattevakt kom Han til dem, gående på sjøen. Og da disiplene fikk se Ham der Han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: ”Det er et spøkelse!” Og de skrek av redsel. Men straks talte Jesus til dem og sa: ”Vær ved godt mot! Det er Meg. Vær ikke redde!” Og Peter svarte Ham og sa: ”Herre, hvis det er deg, så be meg komme til deg på vannet.” Han sa ”Kom!” Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: ”Herre, frels meg!” Og straks rakte Jesus ut hånden og grep ham, og Han sa til ham: ”Du lite troende, hvorfor tvilte du?” Og da de kom opp i båten, stilnet vinden.” 

    La oss se litt detaljert på denne historien. Vi begynner med vers 22. Jesus hadde selv oppfordret disiplene til å dra i forveien, foran Ham, over til den andre siden av sjøen. Det var altså Jesus selv som hadde plassert disiplene i denne stormen. Kanskje opplever du at livet ditt går igjennom en slik storm? Problemer kan oppstå selv om vi gjør Guds vilje (eller kanskje nettopp derfor). Selv om vi lever og vandrer etter Guds behag og følger Hans plan for våre liv, er vi slett ikke lovet et liv uten kamper, prøvelser og ”stormer”. Gud garanterer oss ikke konstant ”rolig sjø” og lykkelig reise.

    Mange mennesker blir desillusjonert over nettopp dette. Man gjør det som er rett og godt i Herrens øyne – og får likevel lide for det! Men vi trenger ikke å bekymre oss. De problemene som kommer når Gud setter oss der Han vil ha oss, er starten på et mirakel. De rasende vindene på Galilea-sjøen var de første tegn på et kommende mirakel for Peter og vennene hans! 



    1.   JESUS HAR KALLT OSS OVER TIL DEN ANDRE SIDEN


    Det er nettopp i slike situasjoner vi trenger å vite at Jesus ber oss dra over til den andre siden. Han sa ikke til disiplene at de skulle gå under pga stormen og de kraftige bølgene. Han sa derimot at de skulle dra i forveien – over til den andre siden. Har Jesus sagt noe, så blir det slik! Han har også lovt oss at vi skal over på den andre siden. Altså: Vi skal komme oss igjennom stormen! Dette er en viktig sannhet, og et livsviktig utgangspunkt. 

    Jesus hadde full kontroll hele tiden. Han hadde også sett dem kjempe der ute på Galilea-sjøen, mens Han var oppe i fjellet. Markus 6:46-48 sier: 

    ”Og da Han hadde tatt avskjed med dem, gikk Han opp i fjellet for å be. Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og Han var alene på land. Han så at de strevde med å ro, for de hadde motvind. Omkring den fjerde nattevakt kom Han til dem, gående på sjøen, og skulle til å gå forbi dem….” 

    Vi trenger altså ikke bekymre oss selv om vi opplever stormer. Gud har godt syn og Han ser den situasjon som du og jeg befinner oss midt oppe i. 



    2.   PETER GIKK PÅ VANNET  


    Vi går videre i historien. Da det nærmet seg daggry fikk disiplene se en menneskelig skikkelse gli over vannet og tegne seg i silhuett mot østhimmelen. De gned seg i øynene. Var det en hallusinasjon? Men synet ble ikke borte. Det var virkelig, noe som ingen av dem noensinne hadde sett før. Kaldsvetten brøt frem på pannene deres, og de skrek hest av frykt og gru. 

    Et par minutter senere ble det enda mer forferdelse. Peter hadde jumpet over båtripen, uten å synke, slik de hadde forventet. Han hadde landet på vannet som om det var en asfaltert vei! Føttene hans traff vannet med et dunk og ikke et plask, og nå var det to skikkelser som gikk over bølgene! 

    La oss stanse opp litt her. Som regel når man ser ulike tegninger og malerier som forsøker å illustrere dette, så ser man Jesus som griper Peters hånd like ved båten.Men her mener jeg at man har oversett noe viktig. Peter gikk faktisk mange meterbortover sjøen mot Jesus! Det er grunn til å tro at det gikk en liten stund før Peter begynte å synke. 

    Det er interessant å se hva som skjer med Peter her, før han begynner å synke. Peter forandret seg helt plutselig da han gjenkjente Jesus. I det ene øyeblikket sto håret hans rett til værs i panikk, mens i det neste øyeblikket våget han å gjøre det ingen mann hadde gjort noen gang – å gå på vannet! 




    3.   FORSKJELLEN PÅ "LOGOS" OG "RHEMA"  


    I det norske språket har vi kun et eneste uttrykk for begrepet "Guds Ord", nemligGuds Ord. I den greske grunnteksten er det imidlertid ikke slik. Vi finner derimot to ord, "logos" og "rhema", som faktisk har to ganske ulike betydninger. La oss se litt på disse to uttrykkene:


    a)   Logos

    Logos står for hele det skrevne Guds Ord, nærmere bestemt Bibelen. Alt som er uttalt av Gud kommer inn under denne betegnelsen. Vi kan si at det er Gudsgenerelle Ord. En kan også definere det som "Guds Ord i ubestemt form".


    b)   Rhema

    Rhema står for Guds Ord direkte til deg! Det er et bestemt ord, uttalt av Gud i enbestemt situasjon, til deg som en bestemt person! Et rhema er altså "Guds Ord i bestemt form".

    Mens logos taler generelt om f.eks. at Gud frelser, helbreder og velsigner, så er etrhema en direkte tiltale til deg om at Gud vil frelse, helbrede og velsigne deg! Etrhema er altså en personlig åpenbaring ut fra Guds Ord. Guds Ord må altså blipersonlig for deg!

    La oss nå se nærmere på dette som skjedde med Peter:
    Hva var det som skjedde? Jo Peter fikk tro da han så Jesus og enda mer da han hørte Jesus byde ham og si ”kom”. Troen forandret Peter, og dette forandret hele situasjonen han befant seg i. De svært farlige omstendighetene (vinden og bølgene) ble ikke lengre møtt med frykt og redsel. 

    Dette er en viktig observasjon. Faktum var jo at ingenting hadde forandret seg i Peters omgivelser, og vinden og bølgene var like farlige som før. Men Peter hadde nå blitt herre over omstendighetene ved den tro som nå fylte hans hjerte.
     
    Havsbølgene rullet fortsatt, men Peter spaserte over dem og gjorde dem til en dørmatte! Vannet truet Peter og åpnet sin frådende munn for å svelge ham, men Peter så på Jesus og gikk på Hans ord! Dette ordet fra Jesus, "kom", var et slikt rhemaord! Det var en direkte invitasjon fra Jesus om å komme til Ham på vannet. Dermed hadde Peter ingenting å frykte. Han gikk på helt trygg grunn - Guds Ord (Rhema) er solid fjellgrunn! Rhemaordet fra Jesus var nøkkelen til at levende tro ble forløst i Peters hjerte.



    4.   BEVAR FOKUSET PÅ JESUS, IKKE PÅ OMSTENDIGHETENE



    Her møter vi enda en viktig åndelig sannhet. Hold fokus på Jesus! Fest ditt blikk på Ham og ikke på omstendighetene! Uansett hva du møter i livet, så er Jesus større. Og Han vil lede deg gjennom enhver storm, så lenge du fester din lit til Ham og holder ditt blikk festet på Ham. Legg merke til at jeg sa ikke at Han vil la deg unngåstormene, men han vil føre deg seirende gjennom dem! 

    Om vi nå går til siste del av denne historien, så ser vi at Peter drar blikket bort fra Jesus og begynner å fokusere på det veldige uværet. Da synker Peter, og må rope til Jesus om hjelp. 

    Dette leder oss til et viktig og avgjørende spørsmål: ”Er det lettere å spasere bortover vannet uten å synke dersom det er vindstille og ingen bølger, i forhold til om vinden blåser og det er svære bølger?” 

    Vi kunne jo bare prøve oss med å ta en tur til stranden for å gå på vannet. Jeg tror vi hadde kommet til kort uansett om det var storm eller blikk stille! Hva forteller detoss? Jo, at det egentlig ikke spiller noen rolle om det stormer! Ser du dette? Dersom Gud har lovt noe, så har Han lovt det. Og da spiller det ingen rolle hvilke stormer som måtte komme. 

    Noen ganger er det vår motstander djevelen som pisker opp stormer i og rundt våre liv. Da er det viktig å holde blikket festet på Jesus og ikke bli skremt av ”vinden og bølgene”. Det kristne livet er et overnaturlig liv, og det har med tro å gjøre. Vi må troat Gud er der, og at Han lønner den som søker Ham. Og da spiller det ingen rolle om det stormer eller om det er stille. Det er altså like umulig rent menneskelig sett å gå på vannet likevel – storm eller stille vann.

    Likesom Peter, trenger også jeg og du å:
    -   se at Jesus er ikke langt borte
    -   se at Jesus er OVER alle problemer
    -   høre Guds røst midt i stormen

    Hva var det egentlig Jesus ville vise Peter og de andre disiplene gjennom denne hendelsen? Jo, gjennom denne handlingen sa Jesus: "Det som dere frykter for er under mine føtter..."

    Frykt er det vanligste hinderet for troen. Derfor må vi gjøre slik som Peter gjorde førhan begynte å synke, nemlig å feste blikket på Jesus. Dette gjør vi i tro!

    Da vil vi ikke synke under sammen med problemene, men heve oss over dem, og spasere over dem. 


    La oss derfor, som Peter gjorde, kaste oss over båtripa, tro Gud og gå på vannetbortover mot Jesus………. 

    Lykke til kjære bror og søster i Herren!