«Om natten hadde Paulus et syn: Han så en makedonier som sto der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss.» Apgj 16,9

Jeg hørte nylig på et vitnesbyrd fra en mann som ble anmodet om å hjelpe barna etter Tsjernobyl-ulykken, verdens verste kjernekraftulykke, som forekom natt til 26. april 1986 i Tsjernobyl. Anmodningen kom i 1992 fra en kvinne i Ukraina til en svensk ungdom på 26 år, som nylig var tent av Gud til å hjelpe barn i nød.

En dag ringte telefonen hans og en kvinnestemme spør om det er xx. «Jo, det var det,» sa han. «Har du et hjerte for Tsjernobylbarna? spurte kvinnen. Ja, han hadde hjerte for barn i en rekke land, svarte han, men de hadde ingen penger. Da sier kvinnen i telefonen til ham : « For Gud har sagt at du skal hjelpe meg!»

Ungdommen gikk ned til sin fars kontor og sa hvilket oppdrag han hadde fått. «Ok, reis, men lova dem ingenting.» Sønnen dro med fly til Ukraina, men tenkte på farens ord om ikke å lova dem noe. Han bad til Gud om et ord som skulle bekrefte hans reiseoppdrag. Da fikk han ordene i Forkynneren 11,1 :

«Kast ditt brød på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen.»

Da han landet i 15 kuldegrader på flyplassen møtte han ikke kvinnen som han hadde snakket med på telefonen, men omsider kom to eldre menn og en klappet og kysset ham og begge stri gråt. Han ble litt betenkt, da de tok vesken hans og la inn i bilen som ventet på ham. Nå er jeg under arrestasjon, tenkte han, men deres øyne så Jesu vennlige ut. Omsider kom de fram til stedet hvor han skulle og her møtte han kvinnen som han hadde avtalt møte med.  På mitt spørsmål hvorfor hun hadde sendt de to mennene til å møte ham, fikk han en historie som bare Gud kan stå bak.

Disse to mennene fortalte ham at de hadde lest i bibelen at for Gud var allting mulig . Disse to brødrene hadde da blitt enige å be om noe som aldri noen kunne motbevises , de bad følgende bønn: «Gud om du finns, så send en kristen bror fra Vest til oss!» Disse to brødrene hadde sittet i 10 års fangenskap i Sibir p.g.a. sin tro på Gud. Men hver dag i 27 år bad de bønnen også da de satt i fangenskapet i Sibir. Den dagen som ungdommen fra Vest kom , så ble deres bønn besvart av Gud. Tenk, ungdommen var da 26 år, og de hadde bedt i 27 år om mannen fra Vest.  I disse 25 årene som siden har gått har flere hundre tusen av folket i det området fått hjelp fra Vest. En var lydhør for Jesus og gikk og Gud stadfestet sitt ord.

«Da kom Herren og stilte seg der og ropte nå som før: Samuel, Samuel! Og Samuel sa: Tal, din tjener hører!» 1 Sam 3,10