«Da nå alt dette går i oppløsning, hvor nødvendig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt,..» 2 Peter 3,11

Forventning om Jesu komme gir  en tilskyndelse til å leve et sant kristenliv her og nå. En «leker» ikke med synden, dvs alle oppriktige kristne ønsker å gå i ferdiglagte oppgaver, som Ånden har lagt ferdige for oss, ikke hvor langt borte fra Jesus vi kan gå uten å miste den frelsende nåde?

I går skrev jeg om presten som fremdeles ikke er råtnet bort etter vel 400 år siden han døde. Hans vitnesbyrd var at om hans  talte Guds ord var sant, skulle det bekreftes at hans kropp ikke skulle råtne. Slik gikk det, kroppen til presten er «still going strong» i kisten .

I dag vil jeg fortelle om en som var forvalter/bestyrer på prestegården i Torp i Fransta i Ånge kommune i Sverige på slutten av 1800 tallet. Han var født i 1830, var gift og hadde fem barn. Denne bestyreren hadde en lidenskap med å spille kort og gjennom sitt arbeidet kom han ofte i kontakt med kirkefolket som anså kortspill som synd, og dette påpekte de ofte ovenfor bestyreren, som hette Sigurd Fritiof Ehinger . Ved en slik formaning fra kirkens folk om at kortspill var synd overfor bestyrer Ehinger, sies det at han ga dem følgende svar:

«Er det synd å spille kort skal det vise seg etter min död”.

Ehinger døde i 1900 og ikke lenge etter hans død ble det oppdaget et «spar-ess-merke» som var «inngravert» bak på gravsteinen hans. Dette syntes ikke de etterlatte noe om og de forsøkte å slipe bort merket på steinen uten å lykkes, det kom bare til fram igjen på steinen. Det sies at gravsteinen ble byttet ut med en ny gravstein, men «spar-esset» vokste fram også på den nye steinen og er i dag fullt synlig for alle og enhver.

«Men han svarte og sa: Jeg sier dere: Om disse tier, så skal steinene rope!» Luk 19,40.