«Den som ikke holder seg til Kristi lære, men går ut over den, har ikke samfunn med Gud. Den som holder seg til læren, han har samfunn med Faderen og Sønnen.» 2 Joh 1,9

En skal være våken i sitt trosliv i dag om en ikke faller i en eller annen grøft, når det gjelder å holde seg til Kristi lære. Vi voksne har alle forskjellige yrker til å brødfø oss med.  Kan vi med vårt yrke komme til å falle i den «grøfta» at vi som kristne viker av fra Kristi lære?

Det var en som overhørte en samtale mellom to personer, hvor den ene snakket om at han nettopp hadde snakket med en tidligere sjømannsprest. «Det var en greie kar å snakke med, for han snakket ikke om Bibelen eller noe sånt, så det var en koselig kar å prate med.»

Sjømannspresten overhørte mannens banningsord og snakket om løst og fast, slik som vi ofte gjør i møte med ukjente folk. Hadde det vært «evangelisten» i sjømannspresten så ville denne mannen sannsynligvis blitt frelst før de skilte lag. Jesus sa at vi skulle gå ut og gjøre alle folkeslag til disipler, idet vi døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jesus har befalt oss. Jeg forventer at vi som kristne skal eie Jesu sinnelag og representere ham i vårt daglige liv. Jesus elsker synderen, men avskyr synden.

Når du møter en politimann eller kvinne i full uniform, så vet jeg at de har en myndighetsutøvelse som ikke jeg har som sivil. Treffer jeg så på de samme menneskene «sivilt kledd» og ser at de er «skita fulle» på byens utesteder, da mister de for meg respekt. Hvorfor? Jo, for jeg forventer at mennesker som skal representere våre myndigheter, holder en viss moralsk standard i sitt yrke, det være seg på arbeid eller fritid.

Men som en prest sa: «Når jeg har min prestedrakt på meg i kirken, så går jeg etter oppsatt ritual, og når jeg er på talerstolen, så taler jeg utfra teksten for dagen. Jeg trenger ikke å være kristen for å preke Guds ord.» Er det rart at kirkene blir tomme for mennesker om slike prester styrer «menigheten». Der finnes ikke «ånd og liv» i gudstjenestene bare ritualer som følges, slik at alle vet hva som kommer fortløpende. Men skulle presten under sin tale rope høyt ut et «halleluja», ja da tror jeg forsamlingen ville «våknet opp» med spørsmålet: Hva var det som skjedde? Jo, sa en åndsfylt kristen,» nå flyttet presten «fra hode til ned til sitt hjerte» og under denne flyttingen ropte han et halleluja!

Men de verste plassene som en «religiøs» går, er på plasser som en aldri vet hva som kommer til å skje i møtene. Er det rart at de blir redde av seg, for tenk om en skulle komme ned i benkeraden og spørre om de var frelst. «Du vet jo aldri hva slike kan finne på,» tenker mange urolige sjeler.  Selv ble jeg oppdaget på et slikt møte, hvor en av lederne kom ned til meg og ville vite om jeg hadde Jesus i mitt hjerte. Jeg sa da at jeg var ikke en bekjennende kristen, men at Jesus var min venn. Tiden for offentlig bekjennelse av min tro på Jesus var ikke inne for meg da, men det gikk ikke lang tid etterpå.

«Undre deg ikke over at jeg sa at dere må fødes på ny. Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden.» Joh 3,7-8.