«Forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode.» 1.Tess 5,20-21.

Denne uken starter jeg med å gjengi et profetisk budskap. Den som fikk budskapet opplevde at det var nasjonen Norge, som talte dette. Som med alle profetiske budskap gjelder dagens ord. Det profetiske budskap lyder «fra nasjonen Norge» til oss, spesielt troende kristne:

«Hvor er mine trøstere, hvor er mine hjelpere og hvor er de som kan stoppe mitt blødende sår?
Jeg er å finne på kne og har ikke lenger kraft til å stå. Jeg har kunnet gi innbyggerne av mine ressurser og min overflod. Jeg har kunnet få være til rik velsignelse, fordi det har vært mennesker som har gitt tilførsel ved sine bønner og sin gode ferd. Jeg har vært i stand til å gi menneskene det beste av landets goder, og jeg har trofast stått som en venn. Men nå er nøden kommet og jeg er ikke lenger i stand til å gi det jeg er kalt til å gi. Jeg er i nød, jeg er ensom og naken. Hvorfor er det ikke lenger mange som ber? Jeg savner de som stod opp for rettferdigheten. De som ingen så, men som fylte vekterplassen natt og dag. Jeg gledet meg stort over menneskebarnas bønner for meg, for innbyggerne og landets ledere.

Om dere visste min tilstand og min nød hadde bønnerommet vært fylt til randen. Men akk... alt som finnes er tomme stoler og tomme altere som ingen lenger besøker. Lampene er blåst ut i bønnens hus, og de ligger mørklagt og står tilbake med låste dører.
De som spurte etter Gud er ikke lenger, og de som nødet folket til bønn er ikke lenger, og de som lot ropet høres for sitt elskede land er borte. Hvorfor høres ikke lenger ropet fra vekterposten, og hvor er de som samlet seg i kirker og bedehus?

Farer truer og grenser prøves. Jeg skjelver! Jeg er i barnsnød! Finnes det noen der ute som vil holde min hånd så jeg ikke synker dypere ned?
Jeg synker sammen, og mine lunger svikter. Må bønnenes vind fylle deres og mine lunger så vi sammen kan gi ære til Himmelens Gud!

Se til jødene og stå dem bi, se til deres kall og hjelp til. Jeg kjenner mine brødres nød(naboland), de som er bundet på hender og føtter. Våkne opp for ilden nærmer seg! Våkne opp for fattigmann er på vei! Om bønnen ikke stiger opp vil vi snart få kjenne arm-grep som ikke er av kjærligheten. Den harde herre vil stjel lyset fra oss og vi vil bli famlende og redde.

Mine kjære innbyggere; be for meg, be Nådens Herre om hjelp i denne stund. Be og rop, for jeg er i barnsnød og i stor ensomhet. Vil du gi meg tilbake for alt jeg har gitt deg?»

«Hvis da dette folket som mitt navn er nevnt over, ydmyker seg og ber, søker meg og vender om fra sin onde ferd, så vil jeg høre i himmelen, tilgi folkets synder og lege deres land.» 2 Krøn 7,14.