«… Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige,» Ef 6,18b

Jeg satt og tenkte på dette ordet, Be til enhver tid, i Ånden.. hvordan virker det i det daglige livet?

Plutselig kom et bilde fram i mine tanker. Jeg ble vist bilen min og hvordan den ikke brukes og brukes. Når bilen ikke er i bruk står den normalt i garasjen; slik er det med oss når vi ikke ber til enhver tid i Ånden. Bilen er ok, men motoren er ikke i gang, slik også med oss, når bønnens ånd ikke er i bruk.

Men så setter jeg bilen i gang og kjører noen km. Bilmotoren er kald og er det vinterstid så trenger temperaturen i bilen lenger kjøretid for å komme opp i normal temperatur. I bilen er det et instrument som viser motorens varmegrader til enhver tid og ved å kjøre bare noen km fra start til stopp i vinterkulda, gjorde sitt til at temperaturnålen i bilden stod stille. Slik også med vårt bønneliv, åndens temperatur kommer ikke opp bare med noen «sukk i bønn». Bilen gikk normalt de få km, men «tempen» kom ikke opp. Slik også med et sukk og to i bønn til Gud, «sukkene» når fram til Gud, men vi er ikke oppe i normalt bønneliv.

En ny biltur er en lang tur i km og straks etter flere km kjøring stiger «temppilen» på dasjbordet. Etter et kvarter kjøring er tempen kommet opp til normalen og du kan nyte varmen i bilen, med å stille gradene selv i bilkupeen. Slik er det også med oss, når vi holder ut i det normale bønnelivet i vår ånd, da stiger bare den åndelige «bønnetempen» i oss til det normale som Herren har skapt oss til.

I vårt frelsesliv er det begynnelsen som huskes best, det være bønnelivet og vitnelivet. Jo, mer vitale vi er i våre kropper, dess mer ytelse har vi å gi.

Bilturene i de dagene ble lange og noen ganger gikk «nåletempen» over normalen, det var like før motoren «koket». Slik kan det også bli i våre liv, når alt leves etter Guds vilje og vi ber i Ånden til enhver tid. Men noen ganger kan vi bli «overåndelige», slik at det «koker» over. Da må en huske på å hvile, slik at kroppen får en «overhaling», nett slik en bil må inn til service med visse mellomrom.

Bilturene i ungdommens år blir alltid lange, men de minker inn med årenes løp etter som alderen øker. Mange ganger er bønnelivet med Herren preget av alder og vitalitet, men da må en huske på at ånden er villig, men kjødet vårt er skrøpelig. Ånd til ånd gir liv og glede søsken i mellom. Hvor mange ganger har ikke en opplevet å få møte kristne som er «utenfor» i kjødet sitt, men vitale i åndslivet.

Tre kvinner møttes på sykehuset, den ene på besøk til de to andre som for øvrig var søstre. Den ene søsteren var «utenfor», men den andre var «normal». Søstrene var på hver sin avdeling, men da den besøkende kvinnen kom samtidig, som den «normale» søsteren, ned til den «utenfor» søsteren, utbrøt hun:

«Nei, er det du (navnet hennes)!»  Så snur hun seg til søsteren sin: «Hvem er du?» Søsteren ble litt fortvilet, du kjenner vel meg, søsteren din? Nei, hun kjente ikke henne, Men til den besøkende kvinnen sier hun: «Halleluja! Snart så skal vi reise hjem til Jesus, til himmelen!» «Ja, halleluja, det skal vi!» sa den besøkende kvinnen. Ånd til ånd kunne kommunisere med hverandre, «kjødet» ble holdt utenfor.

«Da han kom tilbake til disiplene og fant dem sovende, sa han til Peter: «Så klarte dere ikke å våke med meg en eneste time. Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.» Matt 26,40-41