«Dette er boken om Adams ætt. Den dagen Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds bilde. Til mann og kvinne skapte han dem. Og han velsignet dem og gav dem navnet menneske, den dagen de ble skapt.» 1. Mos 5,1-2

Da sa Gud: «La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Legg merke til at Gud sa: «La oss skape…» Hele Guds fylde var med på å skape mennesket.

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Herren Gud formet mannen (Adam) av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning. Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst. Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen. Men Herren Gud gav mannen (Adam) dette påbud: «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» Der var ingen «nåde» å få for Adam om han brøt dette påbudet.

Men så sa Herren Gud: «Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like.» Hvordan løste Gud denne oppgaven? Jo, han lot en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Men av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham, til Adam. Da sa mannen:
«Dette er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.» Adam krevde eierskapet til kvinnen Gud hadde gitt ham, dette fordi hun var tatt av hans legeme. De var nakne, både mannen og hans hustru, men de skammet seg ikke. Adam kalte sin hustru Eva, for hun ble mor til alle som lever.

Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde skapt. Den sa til kvinnen (Eva): «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» Kvinnen svarte slangen: «Vi kan godt spise av frukten på trærne i hagen. Bare om frukten på det treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Den må dere ikke spise av og ikke røre; ellers skal dere dø!» Da sa slangen til kvinnen: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av frukten, vil deres øyne bli åpnet; dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og herlig å se på – et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og spiste. Ingenting skjedde, men da hun gav mannen sin av frukten og han spiste, da ble deres øyne åpnet, og de merket at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Nådetiden for Adam og Eva var ute, Herren Gud sendte dem ut av hagen i Eden og satte dem til å dyrke jorden, som de var tatt av.

Adam satt med ansvaret for bruddet på Herren Gud sitt påbud: «Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» Derfor skjedde det ikke noe før Adam forbrøt seg, og begges øyne så at de var nakne. Adam skyldte på Eva og hun skyldte på slangen som lokket henne til å spise, men synderen var Adam, som brøt Guds forbud om å spise av kunnskapens tre.

«Men det er likevel annerledes med Guds nådes gave enn med Adams fall. På grunn av den enes fall måtte mange mennesker dø. Men Guds nåde er uendelig mye større: Den er en gave, og den gis til de mange i rikt mål på grunn av det ene menneske Jesu Kristi nåde. Og det er annerledes med gaven enn med den enes synd. For dommen over én mann førte til fordømmelse, men nådens gave førte til frifinnelse, enda det var mange som hadde falt.» Rom 5,15-16.