«Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær!» Fil 4,4-5.

I går sendte jeg en hilsen fra en broder i Herren, som kommenterte mitt innlegg dagen før, og i dag sender jeg enda en kommentar til det samme innlegget:

«Takk for dette. Kjenner meg litt igjen. Ser på mange menigheter i byen vår, savner så veldig mennesker som vil bruke tid på bønn/lovsang. Føler de fleste plasser er møtene så programstyrt at de blir uten frihet. Tiden er meget nær da opprykkelsen vil skje, og hvilken dag det vil bli da jeg min Jesus skal få se. Ja gleden i Herren er min styrke . Halleluja . Ønsker deg en velsignet dag i Herrens nærhet. Bless»

Jeg har merket meg at i de siste årene, så er der en lengsel i den kristne sjel til å komme sammen med andre troende for å tilbe og lovsynge Jesus vår frelser uten å bruke «klokken» til styre sammenkomsten. Du har sikkert selv opplevet møter hvor Ånden virker og budskap kommer til forsamlingen, og der hvor lovsangen toner lett.

Tilbedelse til Herrens pris og ære ljomer gjennom forsamlingen, men helt plutselig avbrytes åndens nærvær med de «faste opplysninger og kollekten».

Det verste som kan skje i en menighet er at hyrdene blir mer opptatt med å underholde geitene, dvs de menneskene som bare er religiøse uten å være født på ny, enn å fø lammene og fårene, dvs de oppriktig menneskene som vil leve med Jesus som Herre og frelser.

De eneste ordene som da kommer i mitt indre er:

«Da kom han til seg selv og sa: «Alle arbeidsfolkene hjemme hos min far har mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel!» Luk 15,17

Måtte ikke «farshuset» bli et sted hvor «verdens lyster» boltrer seg, slik at vi glemmer ut hvem som er troens opphavsmann og fullender.

 

 



 

izmir escort izmir escort ankara escort ankara escort altyazılı porno travesti porno rus porno