«På den tid kom det to skjøger og trådte fram for kongen. Den ene sa: «Hør på meg, herre! Jeg og den kvinnen der bodde i samme hus. Og jeg fikk et barn i huset hos henne. Den tredje dagen etter at jeg hadde født, fikk også hun et barn. Der var vi alene, vi to. Det fantes ingen fremmed hos oss i huset. En natt døde gutten hennes, fordi hun kom til å ligge på ham. Da stod hun opp midt på natten, tok gutten fra armen min mens jeg sov, og la ham ved barmen sin, og sin egen døde gutt la hun ved min barm. Da jeg stod opp om morgenen for å gi gutten bryst, var han død. Men da det led fram på morgenen, og jeg så nøyere på ham, var det ikke den gutten jeg hadde født.»» 1 Kong 3,16-21.

Men da sa den andre kvinnen til kong Salomo:                                                                                            

  • «Nei, den gutten som lever, er min, og den som er død, er din.»
  • «Nei, det er din gutt som er død, og min som lever.»

Slik stod de og trettet foran kongen. Som dommer gjentok Salomo begges påstander og sa:

  • «Den ene sier: Det er min gutt som lever, og din som er død.
  • Og den andre sier: Nei, det er min gutt som lever, og din som er død.»

Hent et sverd til meg!» sa kongen. Kong Salomo fikk et sverd, og han sa:

  • «Hogg det levende barnet i to, og la de to kvinnene få hver sin halvpart.»

Da flammet kjærligheten opp i henne som var mor til det levende barnet, og hun sa:

  • «Hør på meg, herre! La henne få den gutten som lever, og drep ham ikke!»
  • Men den andre sa: «Vi skal ikke ha ham, verken du eller jeg. Bare hogg til!»

Da tok kongen til orde og avsa følgende dom i saken:

  • «La henne få det levende barnet, og drep det ikke! Hun er moren.»

Hva sier denne avgjørelsen av kong Salomo oss, sett i lys av vår «Abortlov» i dag. Hvem har rett til barnet?

  • De som sier : «Kvinnen styrer selv over sin egen kropp, om hun vil ta abort eller ikke!»
  • Eller de som sier: «Barnet i kvinnens liv er et selvstendig individ og har rett til å leve!»

Ha en tankefull helg over disse ord:

«Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»1 Kor 13, 4-7.