«De ba oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige. Og de ga ikke bare slik vi hadde håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, ved Guds vilje.» 2 Kor 8,4-5.

Har du opplevet å se eller høre om noen som er helt fra seg for å være med å gi penger til sine trossøsken andre steder i verden , enn hvor de selv bor? Paulus forteller til sine trosbrødre i Korint om den nåde Gud hadde gitt menighetene i Makedonia. De hadde vært hardt prøvd i trengsler, men likevel var det av deres overveldende glede og deres dype fattig-dom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet.  For de i Makedonia ga etter evne, det kunne Paulus bevitne, ja, de faktisk over evne, av sin egen «lommebok».

På menighetsmøter rundt om i vårt land, merker du ingen entusiasme når kollekttalen holdes og når bøssene sendes rundt eller kortterminalene kan brukes til samme formål. Men når det er TV-innsamlinger på de kristne kanalene til praktiske gode formål, så merker en mer iver fra seerne til å gi. Da har de sett reportasjer fra arbeidet der pengene skal brukes og dette gir en iver etter å gi mer enn vanlig søndagskollekt i menigheten. Hvorfor er det «lommeboken» som blir «omvendt» sist i en persons liv? Kan det være at en ikke ser noen åndelig vekst i menigheten eller har en ikke tiltro på at menigheten trenger penger for øyeblikket?

Meningen er ikke å gi av det en ikke har, men man gir av sin «overflod» og da blir det ikke mye. For «overfloden» kommer etter at alle utgiftene er trukket fra inntektene, og med de store kravene som møter barnefamilier i dag, så er det ikke de store summene tilbake. Hva gjør da? Vi vet at vi kan gå til Jesus med alle ting, også disse tingene. Jesus visste alt om å være tro i det lille, slik at det en dag fikk vokse seg opp til det større. Han møtte det praktiske livet med dets utfordringer. Tempeloppkreverne kom til Peter med spørsmålet om ikke deres Mester betalte skatt til Templet? Peter «forsvarte» Jesus uten å snakke med ham først, med å si til dem at det gjorde han. Jesus hadde oppfanget samtalen i sin ånd og sa til Peter etterpå, at han skulle ned å fiske og den første fisken han fikk skulle han åpne munnen på, som da inneholdt en stater. Med den skulle han betale tempelskatten for han og Peter med.

To ganger forteller Bibelen om «brødmangel» til «menigheten» til Jesus, det var mange mennesker samlet for å høre evangeliet av Jesus, og folket ble sultne etter å ha vært sammen hele dagen med Jesus. Hans disipler tenkte logisk og tenkte å sende dem bort til landsbyene for å kjøpe seg mat selv, men Jesus så at det kunne gi noen problemer på veien med å gå på tom mage. Så Jesus spurte disiplene sine om hva de hadde til rådighet av mat og fikk vite at det var noen brød og noen fisker. Jesus tok da disse brødene og fiskene, ba og velsignet dem og ga dem til disiplene, som så delte dem videre ut til tusener av mennesker. Alle spiste seg mette og når de samlet opp det som var til overs, ble det mange kurver fulle.

«Menigheten» fikk hva den trengte, når Jesus fikk styre den. Det samme gjelder i dag for vi frelste er Jesus sin menighet, og da skulle vi ikke mangle noen ting i dette «legemet», for Jesus er den samme i dag som i går, ja til evig tid. Skulle noe være for vanskelig for ham? Bygger noen fine bygninger til menighetens ve og vel, da må byggeprosjektet godkjennes av vår Mester. Vi gjør som vår Mester sier, slik som det står skrevet om Noah: «.. Han gjorde i ett og alt som Gud hadde befalt ham.»1 Mos 6,22.

«Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet. Av et oppriktig hjerte har jeg villig gitt deg alt dette. Og med glede har jeg nå sett hvordan ditt folk som står her, villig har gitt deg sine gaver.»1 Krøn 29,17.