Uttrykket «Stockholmsyndromet» stammer opprinnelig fra et bankran i Stockholm i 1973. Det angir et psykologisk fenomen hvor forbryter og offer utvikler sympati med hverandre. Raneren hadde i dette tilfellet flere gisler inne i banken. Sympatien for kidnapperen utviklet seg bl.a. ved at han ga gislene noen friheter som fikk dem til å anse ham som «snill». Etter hvert utviklet ofrene negative følelser overfor politiet i stedet. De følte at gisseltakeren beskyttet dem mot de som i virkeligheten var deres redningsmenn. Den ene av gislene gikk så langt som å gifte seg med gisseltakeren mens denne sonet sin straff i fengselet.

 

Finnes det et åndelig Stockholmsyndrom? Kan det tenkes at vi, åndelig sett, har lett for å gjøre oss såpass til venn med vår åndelige fiende, Satan og hans åndehær, at vi blir ufarlige for ham? Kan vi inngå så store åndelige kompromisser at vi ikke lenger blir på redningsmannens lag og i stedet gjør dem som vil redde oss ut av denne situasjonen til våre fiender? Jeg er redd at vi i dag ser dette på flere måter.

 

Det er alltid enklere for vårt kjøtt å inngå kompromiss med synden enn å stå klart på Guds ord. Vi blir mer populære blant mennesker på den måten. Med tanke på vår egen ære kan det virke skremmende å spille fullt ut på lag med vår redning: Sannheten. Når vi går på kompromiss med Sannheten (Jesus/Ordet), vil vi heller ikke være farlige for Satan, og han vil ikke angripe oss. Når vi derimot er kompromissløst på lag med Ham som er Veien, Sannheten og Livet vil vi konstant være utsatt for fiendens angrep. I denne kampen er seieren likevel allerede vunnet, da Jesus har overvunnet verden. 

 

Jesus sa: «Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene!» (Luk. 6.26)

 

Det er sørgelig å måtte innse at mange typer giftslanger har fått slippe inn i Guds menighet i vår tid. Hyrdene ser ut til å gå i søvne. Mange har glemt å peke på motgiften i sin iver etter å være blant de mest populære kommunikatorer som klør oss i øret. Man snakker stadig sjeldnere om Ham som ble opphøyd på samme måte som Moses opphøyde slangen i ørkenen. Giften bedøver og kan til og med gi en form for velbehagelig åndelig «rus», som frister til gjentakelse. Dersom vi glemmer å fokusere på troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus og Ham korsfestet, vil vi langsomt dø.

 

Mange prøver å advare, men hva skjer? De som ønsker å være redningsmenn blir sett på som fienden og gisseltakeren er blitt en venn. Satan er i ferd med å ødelegge Guds menighet innenfra. Vi tilbys åndelige drinker fra sprukne brønner og har mange steder forlatt kilden med det levende vann. Det skal bare en liten dose gift til før hele kilden blir farlig å drikke av. En liten surdeig syrer hele deigen. Hvem vil føre Guds menighet i Norge tilbake til vår første kjærlighet? 

 

«Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss»? (Jes. 6.8.)

 

«Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus» (2. Kor. 11.3.)

 

La oss vende om mens vi fortsatt har tid!

 

«Så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være kledd i dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se» (Åp. 3.18)