1. OPPSTANDELSEN ER ET FAKTUM!

 

 

 

“Men på den første dagen i uken kom Maria Magdalena tidlig til graven, mens det ennå var mørkt. Hun så da at steinen var tatt bort fra graven. Hun løp av sted og kom til Simon Peter og til den andre disippelen, han som Jesus elsket, og sa til dem: De har tatt Herren ut av graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham. Peter og den andre disippelen gikk da av sted og kom til graven. De to løp sammen, men den andre disippelen løp i forveien, fortere enn Peter, og kom først til graven. Han bøyde seg ned og så linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn i graven. Han så linklærne som lå der, og at svetteduken, som hadde vært på hodet hans, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. Da gikk også den andre disippelen inn, han som var kommet først til graven. Og han så og trodde. For de hadde ennå ikke forstått Skriften, at han måtte stå opp fra de døde.

 

Disiplene gikk så hjem til seg selv igjen. Men Maria sto utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem: De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham! Da hun hadde sagt dette, snudde hun seg og så Jesus stå der. Men hun visste ikke at det var Jesus. Jesus sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hvem leter du etter? Hun trodde det var hagevokteren, og sa til ham: Herre, dersom du har båret ham bort, da si meg hvor du har lagt ham, så vil jeg ta ham! Jesus sier til henne: Maria! Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni! Det betyr Mester. Jesus sier til henne: Rør ikke ved meg! For ennå er jeg ikke fart opp til Faderen! Men gå til brødrene mine og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. Maria Magdalena kommer og forteller disiplene: Jeg har sett Herren! Og hun fortalte dette som han hadde sagt til henne.” (Johannes 20:1-18)

 

Jesu oppstandelse fra de døde er en det viktigste og mest sentrale elementet i den kristne tro. Alt står og faller med dette budskapet. Og Guds Ord slår tydelig fast følgende: Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og vår tro er også tom! Da står kun vi kun igjen som falske vitner! Dette vil igjen framstille oss som løgnere og bedragere.

 

“Men er Kristus ikke reist opp, da er vår forkynnelse ingenting, og den troen dere har, er intet. Da blir vi stående som falske vitner om Gud. For vi har vitnet mot Gud at han har reist Kristus opp, noe han altså ikke har gjort, dersom det er så at de døde ikke reises opp. For dersom de døde ikke reises opp, da er heller ikke Kristus reist opp. Men er ikke Kristus reist opp, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Har vi bare i dette livet satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.” (1 Korinter 15:14-19)

 

Det finnes nok mange ting som kristne kan være uenige om, men dette er ikke ett av de emnene. Å fornekte Jesus oppstandelse er nemlig det samme som å benekte selve hjertet i selve Kristendommen.

 

Som kristne er vi veldig opptatt av Jesu lidelseshistorie, fra Han ble grepet i Getsemanehagen og til Han ropte “Det er fullbragt” og deretter oppgav sin ånd med et høyt rop. Dette er selvsagt viktig, og vi kan aldri få grunnet nok på det som skjedde på Golgata, der Jesus betalte for vår frelse med sitt eget liv.

Men samtidig må vi være klar over at det stoppet ikke der! For dersom det hadde stoppet med at Jesus ble korsfestet, led og døde der på Golgatahøyden – ja, da hadde vi faktisk fortsatt vært i våre synder!

 

Derfor er det selve oppstandelsen som er Jesu triumf og vår seier! Så om Skjærtorsdag og Langfredag er viktige dager, så er Påskemorgen den helt essensielle i den kristne tro! Riktignok hadde det aldri blitt noen oppstandelse dersom ikke Jesus hadde gått lydighetens vei fra Getsemanehagen til Hans korsdød på Golgata. Men poenget er oppstandelsens triumf. Den må vi alltid ha for våre øyne!

 

 

 

2. JESUS OPPSTO FYSISK I DET SAMME LEGEME

 

 

 

Men problemet med oppstandelsen ligger ikke så mye i dette å bli enige om at det var en oppstandelse. Det som det ofte strides om, er hvordan den var. Sektene angriper Jesu Kristi oppstandelse og tolker det på forskjellige måter og derigjennom fornekter de Hans fysiske oppstandelse.

 

Men vi trenger å stille det essensiele spørsmålet om Jesus oppsto i den samme kroppen som Han døde i, eller om Han oppsto i en “åndelig kropp” uten kjøtt og blod. Svaret på dette spørsmålet er vitalt. Det skiller den sanne kristne lære fra falske doktriner.

 

Men Guds Ord slår fast at Jesus sto opp fra de døde i den samme fysiske kroppen som Han døde i! Dette oppstandne legemet var en herliggjort fysisk kropp.

 

Dette står i motsigelse til f.eks Jehovas Vitners utsagn om at Jesus ikke sto opp fysisk men i en åndelig kropp. Disse benekter ikke de klare bibelske utsagnene om at Kristus sto opp igjen, men de forandrer meningen med oppstandelsen slik at den i virkeligheten ikke fant sted.

 

 

Spørsmålet blir derfor: Sto Jesus opp fra de døde i den samme fysiske kroppen han døde i? Svaret er: JA!

 

Når vi ser på hva evangeliene forteller oss om Jesus etter Hans oppstandelse, vil vi oppdage flere viktige ting:

 

 

a) Etter oppstandelsen var Jesus i stand til å spise vanlig mat.

 

“De ga ham da et stykke stekt fisk og noe av en honningkake. Og han tok det og spiste det mens de så på.” (Lukas 24:42-43).

 

 

b) Han viste disiplene sine hender og føtter, med merkene etter naglene.

 

“Se mine hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter.” (Lukas 24:39-40)

 

Her sier Jesus rett ut at det er ikke en åndelig kropp, men en fysisk kropp med kjøtt og ben.

 

“Åtte dager deretter var disiplene hans igjen inne, og Tomas var med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: Fred være med dere! Deretter sier han til Tomas: Rekk fingeren din hit, og se hendene mine. Og rekk hånden din hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende!” (Johannes 20:26-27)

 

 

c) Vi leser også at disiplene omfavnet føttene Hans og tilbad Ham.

 

“Og se, Jesus kom i møte med dem, og sa: Vær hilset! De gikk da fram og omfavnet føttene hans og tilba ham.” (Matteus 28:9)

 

Om det ikke var Jesu fysiske kropp som hadde stått opp, kunne ikke hendene og føttene Hans ha merker etter naglene som ble brukt ved korsfestelsen.

 

”Om kvelden samme dagen, den første dag i uken, mens disiplene holdt seg bak låste dører av frykt for jødene, kom Jesus og stod midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Etter å ha sagt dette, viste han dem hendene og siden. Og disiplene ble glade, da de så Herren.” (Johannes 20:19-20)

 

I disse avsnittene ser vi at Jesus gir disiplene klare beviser for at Han virkelig hadde et  legeme (kropp) etter oppstandelsen, og at dette legemet var det samme som det som hadde blitt korsfestet. Beviset lå i Hans hender, Hans føtter og i Hans side, som fortsatt bar merker etter nagler og spyd.

 

Samtidig ser vi også at Jesu kropp (legeme) var forandret. Den var ikke lenger underlagt den dødelige kroppens begrensninger. Den var ikke lenger forgjengelig, men herliggjort og uforgjengelig! Jesus kunne komme og gå som Han ville. Han kunne gå rett gjennom veggen og plutselig komme inn i et lukket rom! Han kunne også forflytte seg over enorme avstander i løpet av et øyeblikk.

 

Bibelen slår altså klart fast at Jesus ble oppreist i den samme kroppen som Han døde i, med de samme hullene i hendene og føttene. Vi leser at Jesus erklærte at Han hadde kjøtt og ben. Har en ”åndekropp” kjøtt og ben? Absolutt ikke!

 

Jeg har hørt at det sies at Jesus fysiske kropp døde, mens Hans åndelige kropp oppsto. Men dersom det er riktig, består da en åndelig kropp av kjøtt og ben slik som den fysiske kroppen?

 

Og om Jesu kropp ikke oppsto, hva hendte da med kroppen hans? Ble den oppløst? Ble den flyttet til et annet sted? Det finnes ingen annen bibelsk fortelling om hva som hendte med Jesu kropp enn at den oppsto fra de døde. Dermed kan vi konkludere: Kroppen hans oppsto fra de døde!

 

La oss se på et annet interessant versavsnitt:

 

“Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette templet ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til ham: I førtiseks år har det vært bygd på dette templet, og du vil reise det opp på tre dager? Men han talte om sitt legemes tempel. Da han var reist opp fra de døde, mintes disiplene hans at han hadde sagt dette. Og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt.” (Johannes 2:19-22)

 

Uttrykket ”jeg skal reise det opp” kommer fra det greske ordet egeiro. ”Egeiro” er futurum (framtidsform). Ordet er videre aktiv, indikativ, første person entall. Aktiv brukes på gresk for å indikere hvem det er som utfører handlingen. I dette tilfellet, siden det er første person entall (”Jeg”) sier Jesus at det er Han selv som skal utføre handlingen ” reise opp” (oppstandelsen). Dette er nøyaktig hva den greske teksten sier.

 

Vi kan klart se hvordan Jesus profeterer hvordan Han vil oppreise kroppens tempel. Derfor burde dette være et avgjørende bevis på at Jesus sto opp fra de døde i den samme kroppen som Han døde i. Det framgår klart fra denne teksten at Jesus forutsa at han ville oppreise kroppen sin – og det gjorde Han.

 

“Men en kunne si: Hvordan blir de døde reist opp? Hva slags legeme trer de fram med? Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør. Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn - om det nå er av hvete eller av et annet slag. Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme. Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk. Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemene har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene - stjerne skiller seg fra stjerne i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelig legeme.” (1 Korinter 15:35-44)

 

Vers 44 blir brukt i et forsøk på å slå fast tanken om at Jesus ikke oppsto fysisk men bare åndelig. Men vi har allerede slått fast i argumentasjonen ovenfor at Jesus sto opp i den samme kroppen som Han døde i, med de samme hullene i hender og føtter. Vi så at Jesus selv sa at han hadde kjøtt og ben.

 

Men Paulus sier ikke at det er to adskilte kropper for hvert menneske, en fysisk og en åndelig, og etter den fysiske kroppen dør, er det den åndelige kroppen som overtar. Tvert imot når han refererer til den samme kroppen sier han: ”Det blir sådd et naturlig legeme, det står opp et åndelig legeme.” Ordet ”Det” refererer til det samme legemet i begge setningene og ikke til forskjellige. Det samme legemet oppstår igjen, men nå som et herliggjort legeme. Med andre ord: den åndelige kroppen er den samme kroppen som man hadde tidligere, men nå forandret til en åndelig.

 

 

 

3. DE DØDE I KRISTUS SKAL OPPSTÅ SOM HAM

 

 

 

“Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ordet oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Korinter 15:51-55)

 

”Men nå er Kristus stått opp fra de døde, som førstegrøden av dem som er sovnet inn.” (1 Korinter 15:20)

 

 

Av dette kan vi slutte at det åndelige legemet egentlig er et fysisk legeme, de samme kroppene som vi har i dag bare nå herliggjort. Hvis ikke er det ingen oppstandelse.

 

Jesus lovte sine disipler at også deres kropper/legemer skulle oppstå på samme måte som Hans. Han gav løfter om en legemlig oppstandelse.

 

“Men dere skal bli angitt også av foreldre og brødre, av slekt og venner, og de skal sende noen av dere i døden. Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men ikke et hår på hodet deres skal gå tapt.” (Lukas 21:16-18)

 

Her sier Jesus at Hans disipler og etterfølgere skal bli hatet, forfulgt og drept. Men likevel skal ikke et hår på deres hode gå tapt. Hvordan?

 

Vi vet jo at kroppen brytes ned etter man dør. Vi vet også at mange kristne, både Hans disipler og gjennom historien, led en voldsom død. De ble torturert og brent. Kroppen ble fullstendig maltraktert. Hvordan kunne da Jesus si at ikke et hår skulle gå tapt? Det er innlysende at dette er et profetisk løfte om våre oppstandelseslegemer.

 

I oppstandelsen fra de døde vil også våre legemer bli herliggjorte, men samtidig vil det være de samme legemer som led død og forråtnelse. Vi vil kjenne igjen hverandre når vi kommer over i herligheten.

 

“Men vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om dem som er sovnet inn, for at dere ikke skal sørge som de andre, de som ikke har håp. For så sant vi tror at Jesus døde og sto opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, sammen med ham. For dette sier vi dere med et ord av Herren: Vi som lever og blir tilbake inntil Herren kommer, skal aldeles ikke komme i forveien for dem som er sovnet inn. For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene.” (1 Tessaloniker 4:13-18)