Print
Category: Forsoningen
Hits: 5083

Vi behøver heller ikke å være i uvitenhet angående den åndelige betydning av tabernaklet og den gudstjeneste som foregikk der.

I Hebreerbrevet (8,5) sies det uttrykkelig at de "De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske". Tabernaklet var det ytre tegn på Guds nærvær midt i Israels leir - Guds telt midt blandt deres telt - det sted, hvor Gud og menneskene møttes.

Som sådant var det en nøyaktig
tegning av inkarnasjonen, av Guds Sønn som ble menneske.
"Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss." (Åp 21,3). Som et hele var tabernaklet et bilde av Kristus, og hver del fremstiller noe av hans herlighet (Salme 29,9).

Enhver detalj av tabernaklet ble vist Moses på fjellet. For Herren befalte ham og sa: "Se til at du gjør alt etter det bildet som ble vist deg på fjellet!" (Heb 8,5). Og over femti ganger sies det om Moses: "Han gjorde i ett og alt slik som Herren befalte ham."

Det er i særlig grad lærerikt for oss å studere de fire forskjellige dekker over tabernaklet. Vi benytter en levende undervisning i dette studium fra en bok, skrevet av Joh. de Heer, oversatt til svensk. Den heter "Tabernaklet i ørknen", (se side 76-80):

Det var fire forskjellige dekker, men de utgjorde allikevel tilsammen en helhet, som vi skal finne ut av det følgende:

1. Takasskinn

Vi begynner med det ytterste dekke, som skulle gjøres av takasskinn.

Dette skinn egnet seg spesielt godt til å beskytte mot alle mulige påvirkninger utenfra, men for øyet var det diskret og enkelt. Ingen som så dette dekket, skulle kunne tenke seg til de rikdommer som det gjemte.

Gud hadde sin bestemte hensikt med at helligdommens ytre var så enkel. Hans folk skulle lære seg til å ikke vente på en Messias med ytre herlighet og prakt. Gjennom David hadde Gud profetert om Messias og sagt: "Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk.", (Salme 22,7) og gjennom Jesaja ble det forkynt: "Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.", (Jesaja 53,2).

Kristi storhet her på jorden bestod i hans fornedrelse; (Matt 20,28) dette er den lærdom som så tydelig fremstilles for oss i teppet av takaskinn.

"likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." - Matt 20,28

 

2. Dekket av rødfarget værskinn.

En annen sannhet, men mindre iøynefallende enn den foregående, symboliseres av det neste dekke, som ble laget av rødfarget værskinn.

Værskinnet hadde ikke lenger sin naturlige farge. Det var blitt rødfarget. Rødt er blodets farge. Og en vær er et lam av hankjønn. Det forkynnes oss med fargenes og materialets språk at Herren som et lam ble ført av sted for å slaktes, (Jes 53,7) og at han, skjønt han var sønn, lærte lydighet av det han led, og at han, da han var fullendt, ble opphav til evig frelse for dem som lyder ham, (Heb 5,8-9).

I de førstefødte israelitteres sted ble et påskelam av hankjønn slaktet. På det fjell hvor Herren lot seg se, nemlig Moria (1. Mos 22,13), kom en vær, som en stedfortreder for Isak. Israel kunne daglig ved frembæringen av ofrene se, hvordan fårenes ull ble farget rød av uskyldig blod. "Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham." (Jes 53,6). Han ble Guds lam som skulle bære alles synder (Joh 1,26-29).

På Golgata ble hans snehvite drakt farget rød ved hans uskyldige, utgydte blod. Han døde for våre synder, men ikke bare for våre, men og for hele verdens (1. Joh 2,2).

Begge disse ytterste dekker over tabernaklet var laget av dyreskinn og utgjorde derfor et ugjennomtrengelig skinndekke, en utmerket beskyttelse for vær og vind.

Det sterkeste panser i striden mot vårt eget kjød, verden og djevelen, er Kristi rettferdighet (Ef 6,14). Gjennom dette panser kommer ingen fiendsk pil. Korset er vårt panser mot alle fristelser. Paulus sier om dette: "Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14).

Takasskinnet taler således til oss om Kristi fornedrelse, og det rødfargede værskinn om Kristi død på korset. Ingen bestemte mål er angitt for disse dekker. Og først evigheten skal til fulle gi oss lys over dypet i Kristi fornedrelse og rekkevidden av hans lidelse.

 

3. Dekket av gjeitehår

Det tredje dekket ble kalt for et dekke over tabernaklet. Det var gjort av gjetehår. For uten det ganske merkelige materialet er det også iøynefallende, at det er gitt så nøyaktig forskrifter både angående målet og hvordan de forskjellige tøystykker skulle tilvirkes.

Først vil vi studere materialet. Hvorfor ble det valgt gjeitehår? Gjeitebukker står alltid i Skriften i motsetning til får, for eks. i Matt 25,33.

En bukk skulle alltid ofres når en høvding, en fyrste hadde syndet (3. Mos 4,22-23). På den store forsoningsdag ble alle ofrene sammenfattet i offeret av bukken. På samme vis skjedde det på verdens store forsoningsdag: I Kristus ble det ofret en fyrste. Den høvding som bragte skyld over oss alle, var Adam; den høvding som frikjøpte oss fra skylden, var Kristus (Rom 5, 12-19).

Blodet av bukkene viste hen til en evig forløsning, som skulle finnes av vår Stedfortreder (Heb. 9,12-14).

Antallet av bukkene på forsoningsdagen var "dobbelt" (3. Mos 16,5-8). En bukk, som med sitt blod betalte skylden, og en annen bukk, som bar misgjerningene ut i ørkenen, og begge disse bukker ble stilt frem for døren til sammenkomstens telt.

Dette skjedde bare en gang om året, men det dobbelte gjeitehårsdekket som lå som et beskyttelsestak over teltets inngang (2. Mos 26,9), var daglig synlig og forkynte for Jerusalem, at ikke bare dets skyld var sonet, men at det også skulle få igjen dobbelt av Herrens hånd for alle sine misgjerninger (Jes 40,2). Det dobbelte dekket betegner at skylden ikke bare var sonet, men at den også var tatt vekk gjennom det sanne offer.

Gjeitehårsdekket fulgte etter værskinnet, akkurat som forsoningen var en følge av Jesu lidelse og død. Det dobbelte gjeitehårsstykket over døren var således en stadig preken for hele folket om Guds nådesplan. Gjeitehårsdekket var så stort at hele bygningen ble dekket av det, og prestene måtte gå inn og ut under "det dobbelte forsonings-teppe".

4. Dekket av hvitt, himmelblått, purpurrødt og skarlagenrødt garn

Det fjerde dekke var det rene kunstverk. Og hver detalj har sin rike betydning.
Det fine, hvite, tvunnede lingarn var et talende forbilde på Herrens flekkfrie renhet og rettferdighet (se kap. 3). Den himmelblå farge vitnet om ham som er himmelens Herre; purpuret forherliger ham som den kommende Konge over alle konger og Herren over alle herrer.

Den skarlagenrøde farge roper til alle at Kristi lidelse for våre synder skal i evighet være grunnen til lov og pris. "Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud.." (Åp 5,9)

De forskjellige tepper ble festet sammen med himmelblå hemper og kroker av gull. Således var også Kristus med ærbødighetens og lydighetens bånd bundet til sin Fader, og han var i sannhet Immanuel, "Gud med oss".

Dette innerste dekke var så herlig og praktfullt, at vi kunne ikke gjøre oss noen forestilling om det, om vi stod utenfor; vi måtte gå inn i helligdommen. Det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til (1. Kor 2,14). Og uten at noen blir født på ny kan han ikke se Guds rike (Joh 3,3).

Og nå vil vi til slutt under ledelse av Paulus' brev til Filipperne i rekkefølge betrakte disse forskjellige dekker og hva de har å lære oss om Kristus, vår Frelser:

            1. Vår Frelser ofret seg helt, idet han la fra seg sin herlighet og kom i en tjeners skikkelse (dekket av takasskinn) (Fil 2,4-7; 5).

            2. Han fornedret seg selv og ble lydig inntil korsets død (dekket av rødfargede værskinn) (Fil 2,8; 6).

            3. Derfor har også Gud opphøyet ham og gitt ham et navn, som er over alle navn, et navn ved hvilket vi skal bli frelst (dekket av gjeitehår) (Fil 2,9;).

            4. Så skal da alle tunger bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære (dekket av hvitt, purpurrødt og skarlagenrødt garn) (Fil 2,11).

 

5. Forgården (innhenget)

Tabernaklet var omgitt av en innhenget forgård. Forhenget til denne var gjort av fint tvunnet lingarn, som var hengt på kobber peler. Alt dette talte om Guds rettferdighet og om dom over synden. Bare en inngang fantes, nemlig i øst, mot solens oppgang (2. Mos 38,13); likesom for å forkynne soloppgang fra det høye (Luk 1,77-79). Her har vi et forbilde på et sted, hvor Gud for sitt miskunnelige hjertelags skyld skulle la solppgang fra det høye oppgå for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre deres føtter inn på fredens vei. Dette var porten til forgården.

Forgården betegner rettferdiggjørelsen i Kristus Jesus. Man kommer dit inn gjennom et forheng. Dette er den enkleste inngang. Det er ikke som en dør av tre, som man må banke på etter låse opp. Forhenget kan løftes sakte og stille tilside. Ingen behøver å få vite hva som foregår, når en sjel finner sin Frelser. Det kan skje som med Nikodemus, som kom stille om natten. Men når forhenget er på plass igjen, er man helt innenfor, ikke halvt innenfor eller utenfor som i en døråpning, men man er helt skilt fra det ytre ved en skarpt avgrenset linje.

Innenfor porten var isrelitten helt omgitt av forgårdens rene, hvite forheng, som talte om Guds rettferdighet i Kristus. Før var han utenfor denne rettferdighet, nå var han kommet inn i den og befant seg umiddelbart stående foran brennofferalteret av kobber, som taler om det offer som er frembåret én gang for alle (Heb 10,12). Etter det fulgte kobberbekkenet, som symboliserer renselsen som et resultat av forsoningen og som vitnet om nødvendigheten av den daglige renselse i Ordets bad.

Så langt, men ikke lenger, fikk hver israelitt gå. Er du min venn kommet så langt? Har du gått inn gjennom porten eller døren (Joh 10,9) og tatt imot Kristi fullkomne offer og opplevd renselsen i Jesu dyrebare blod. 

6. Det hellige

Bare presten fikk gå inn i selve tabernaklet. Men om vi har erfart korsets kraft, får vi bli prester, adskilt for hans regning. Vi får nå gå enda lengre.

Man gikk inn i tabernaklet gjennom døren, som var utført i kunsvevning av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint tvunnet lingarn. Her blir vi minnet om Jesu egne ord, at han selv er døren, likesom han er den gode hyrde (Joh 10,9; 11). De forskjellige farger minner oss om slående og levende om Kristi himmelske hærkomst (himmelblått), hans kongelige embede (purpurrødt), hans forsonende død på korset (skarlagenrødt) og hans rettferdighet, som også er blitt vår rettferdighet (hvitt).

I det hellige stod gullysestaken, et bilde på Kristus som verdens lys (Joh 8,12), skuebrødsbordet (Kristus som det overflødige liv, Joh 10,10), og røkofferalteret, et bilde av Kristi stadige forbønn for oss, uten den ville ikke våre bønner nå Gud.

Så langt, men ikke lenger, fikk presten gå. Inn i det aller helligste fikk bare et menneske gå på en eneste av årets dager og aldri uten blod. "Men da Kristus", leser vi i Heb 9,11-12; 23-26, "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning." Og "...for å ta bort synden ved sitt offer."

7. Det aller helligste

Forhenget mellom Det hellige og Det Aller Helligste revnet da Kristus overgir sin ånd til Faderens hender. (Luk 23,45-46). Forhenget er også et bildet på Kristus. I Hebreerbrevet leser vi: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød." (Heb 10,20). Det var Gud selv som nedrev skillemuren. Om ikke Kristus hadde tatt våre synder på seg, kunne han ikke ha vært forhenget. Hadde han ikke i vårt sted lidt på korset, så kunne han ikke beredt oss adgang for Gud på den levende vei, da ville kerubene ennå ha stengt veien for oss. Men kan vi med frimodighet gå frem på den veien. 

"Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid." - Heb 4,14-16

Kjære leser, stans nå en liten stund for dette høye emne i stillhet for Gud! Da skal Guds kjærlighet bli større for deg, og Jesus skal bli mer dyrebar. Og tenk på dette: Jesus har innviet denne vei for oss, og det vil ikke si noe mindre, enn at vi skal vandre i hans fotspor på denne vei, en vei som er levende! Den gjør dem som går på den ikke bare levende, men skjenker også livskraft til dem som vandrer på den.