Apologetikk

  • Beviser på at Bibelen er sann

     

    Er Bibelen virkelig Guds Ord?

     

    Enkelte mennesker ser ut til å tro at Bibelens fortellinger er fiksjon, eventyr, myter eller mytologi og folklore.  Enten er dette en kraftig feiloppfattelse, en misforståelse, bevisst ignorering av fakta, eller så er det et iherdig forsøk på å frata troende mennesker deres trosbasis ved å bygge stråmannsargumentasjon...

    Jeg skal nå gi deg noen klare holdepunkter på hvorfor vi kan stole på at Bibelen virkelig er Guds eget Ord:

     

    1. Bibelen oppgir detaljerte beskrivelser om tid, sted og person

    Jo nyere deler av Bibelen man leser, jo mer detaljerte beskrivelser oppgir den. For det meste forholder Bibelen seg til Israel og Egypt i tidsperioden 2000 f. Kr- 100 e.Kr. Vi følger Adams ætt fra Abraham gjennom Isak, Jakob, Josef og resten av jødenes historie. Bibelen oppgir slektens medlemmer detaljert og karaktertrekk ved disse både når det gjelder utseende og personlighet. Eksempler på dette er:

    “Kain levde sammen med sin kone, og hun ble med barn og fødte Hanok. Kain gav seg til å bygge en by og kalte den Hanok etter sin sønn. Hanok fikk sønnen Irad, og Irad ble far til Mehujael. Mehujael fikk sønnen Metusjael, og Metusjael ble far til Lamek”. 1. Mos 4,17

    “Den syttende dagen i den sjuende måneden ble arken stående på Ararat- fjellene”. 1. Mos 8,4

    “Dette er de ættene som stammer fra Noahs sønner, Sem, Kam og Jafet. De fikk sønner etter storflommen. Jafets sønner var Gomer, Magog, Madai, Javan, Tubal, Mesjek og Tiras. Gomers sønner var Asjkenas, Rifat og Togarma. Javans sønner var Elisja, Tarsis, Kittim og Rodanim. Fra dem har folkene på kystene spredt seg ut i sine land, hvert med sitt språk, ætt for ætt, folkeslag for folkeslag”. 1. Mos 10

    “Først rådde han [Nimrod] over Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear- landet. Fra dette landet drog han til Assur og bygde Ninive og Kalah; det er den store byen. Miseajim ble far til luderne, anamerne, lehaberne, naftukerne, patruserne og kaslukerne, de som filisterne er utgått fra, og kaftorerne. ” 1. Mos 10, 8

    “Kanaan ble far til Sidon – og til Het. Fra ham stammer også jebusittene, amorittene og girgasjittene, hevittene, arkittene, sinittene, arvadittene, semarittene og hamatittene. Siden bredte kanaanernes ætter seg videre ut. Kanaanernes land strakte seg fra Sidon i retning av Gerar like til Gasa, og mot Somoda, Gomorra, Adma og Sebojim like til Lesja. Dette var Kams sønner, ætt for ætt og språk for språk, hver i sitt land og sitt folkeslag.” 1. Mos 10, 15

    CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90  Klikk på bildet for å se det.

    ”Den tredje nymånedagen etter at israelittene var dratt ut av Egypt, kom de til Sinai- ørkenen. Dit kom de etter at de hadde brutt opp fra Refidim, og de slo leir der i ørkenen. ”

    ”Alle kongene vest for Jordan i fjell- landet, i Sjefela og på hele kysten av Storhavet opp mot Libanon, hettittene, amorittene, kanaaneerne, perisitterne, hevittene og jebusittene, fikk høre om det som hadde hendt. Da samlet de seg alle som en for å kjempe mot Josva og israelittene.” Josva 9

    Dette er bare noen få eksempler på punkt 1. Så å si hele Bibelen er spekket med liknende detaljerte opplysninger. Det er også verdt å nevne at dagens jøder stammer fra slektene some r nevnt i Bibelen.

    CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90  Klikk på bildet for å se det.

     

     

    2. Bibelen er hovedkilden til Israels historie

    Kristen teologi forteller at Gud griper inn i historien. Bibelen inneholder hundrevis av detaljerte profetier som omhandler fremtiden til enkelte nasjoner inkludert Israel, fremtiden til visse byer, fremtiden til menneskeheten, og ankomsten til en som skulle bli Messias, Frelseren, ikke bare for Israel, men for alle som ville tro på Ham. I motsetning til profetiene som finnes i andre religiøse bøker eller de som ble fremsatt av Nostradamus, er de bibelske profetiene ekstremt detaljerte og har aldri sviktet i å gå i oppfyllelse. Det er over tre hundre profetier angående Jesus Kristus bare i Det gamle testamentet. Ikke bare ble det forutsagt hvor Han ville bli født og hvilken familie Han ville komme fra, men også hvordan Han ville dø og at Han ville stå opp igjen på den tredje dagen. Det er simpelthen ikke noen logisk måte å forklare de oppfylte profetiene i Bibelen på foruten at de er av guddommelig opphav. Det er ingen annen religiøs bok med det omfang eller den typen av forutsigbar profeti som Bibelen har.

    Når Gud åpenbarer seg, er det alltid gjengitt tid og sted og person. For eksempel: “Moses gjette småfeet for svigerfaren Jetro i Midjan. Da hendte det en gang at han drev feet over på den andre siden av ørkenen og kom til Guds fjell, Horeb.Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild”. Moses var rundt 40 år når han fikk denne åpenbaring, dvs at vi befinner oss i år 1160 f.Kr.

    De gammeltestamentlige skrifter er de viktigste, og til tider eneste kilder til Israels historie. Der finnes også andre historiske kilder fra Egypt, Mesopotamia og Persia, som f.eks kongeinnskrifter. Arkeologiske funn underbygger dette.Der finnes få og usikre utenombibelske tekstkilder til Israels historie- historiefremstillinger i tekster i Israels omverden viser at funksjonen er preget av politisk og religiøs ideologi, og bibelske forfattere skrev i dette kulturmiljøet.

    CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90  Klikk på bildet for å se det.

    Kong Salomo var konge fra 960 til 926 f. Kr. Kong David er faren til Kong Salomo. Salomo drev omfattende byggearbeid,-bla flere festningsverk i landet (Millo, Gezer, Megiddo og Hasor). Gud sier til Salomo at hans rike skal splittes i to, men at det først vil skje når Salomo dør. Det er altså under Salomos førstesønn at riket splittes i to – og nettopp dette skjer i 926 når Salomo dør. Israel splittes i Nordriket Israel og Sørriket Juda. Det delte rikets tid er fra 926 til 587 f. Kr.

    Videre kan man følge Israels historie gjennom eksiltiden (587- 538), persertiden (538 – 332), hellenistisk tid (332- 63 f. Kr), makkabeertiden (164 – 63 f.Kr) og Romertiden (63 f.Kr). Romersk tid er også nystestamentlig tid.

     

     

    3. Arkeologiske funn bekrefter Bibelens historiske autentitet

    Bibelsk arkeologi har blitt selvstendig vitenskapelig disiplin og uavhengig av teologi og bibeltekster. Arkeologien tegner et nytt bilde av Israels eldste historie (utvanding, innvandring, dommertid). Arkeologien vil gi rene arkeologiske tolkninger på bred empirisk basis. Den bibelske arkeologien stiller kritiske spørsmål, og forutsetter ikke at fortellingene er sanne.

    Eksempler på arkeologiske funn er Josva’s alter på Ebal- fjellet ved Professor Adam Zertal. Et annet eksempel er gravstedene til Josef, Jakob, Abraham, Sara, Lea og Rakel er funnet blant annet i Navblus og i Makpela- hulen i Hebron. Det er også sagt at gravstedene til Jesus og Maria er funnet, men det er enda ikke bekreftet som “vitenskapelig bevist”. Arkeologer driver også og leter etter Noahs ark, og noen mener de har funnet deler av den i nærheten av Tyrkia.I tillegg finnes Salomos Tempel fremdeles i Jerusalem, og skal man tro Bibelen er det inne i dette tempelet at Paktens Ark befinner seg (steintavlene til Moses). Dette har ikke blitt undersøkt, ettersom det er et såpass hellig sted for jødene, og de ikke tillater arkeologiske utgravinger her.

      Klikk på bildet for å se det.

    Merenptah’s seiersstein “Israel steinen” er fra ca. 1212 – 1202 f. Kr og gir interessante historiske opplysninger. Steinen kommer fra Merentpha- tempelet i Theben. Steinen inneholder den eneste kjente referansen til Israel i egyptiske tider. Navnet er nevnt sammen med Gezer, Kanaan, Yenoam og Syria, og som beseiret av Farao Merenptah. Israel er ikke nevnt som et sted i teksten, men som et folk. Steinen oppbevares i dag i Det egyptiske museum i Kairo.

    Tel Dan “Dans høyde” er en høyde i øvre Galilea. I 1993-94 ble det funnet tre fragmenter av en kongelig stele skrevet på arameisk. Datering er ca siste halvdel ac 800- tallet f. Kr. Innskriften sier at en arameisk konge eller general har slått “Davids hus” i krig, dvs davidskongen av Jerusalem. Utsagnet “Davids hus” er den eldste omtalen av David som finnes utenfor Bibelen.

    Pontius Pilatus er nevnt på en kalkstein funnet i 1961 i Caesaraea ved havet i Israel. Innskriften på steinen viser i andre linje at Pilatus hyller keiser Tiberius, og dette arkeologiske funnet er en bekreftelse på Pontius Pilatus’s eksistens.

       Klikk på bildet for å se det.

    Det nye testamentet har flere utenombibelske kilder slik at hendelsene i det nye testamentet er enda mer sannsynlig som historisk. Det finnes ingen person av menneskeslekten som er mer bevist enn Jesus.

    Kilder til historien i det nye testamentet, er:

    1) Brev og dokumenter fra Simon bar Kochba (ca. 130 e. Kr)

    2) Apokryfe og pseudepigafriske skrifter

    3) Flavius Josefus (37 – 100 e. kr)

    CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90  Klikk på bildet for å se det.

    4) Det gamle Testamentet

    5) Filo av Alexandria

    6) Greske og latinske forfattere

    7) Dødehavstekstene

    8 ) Rabbinsk litteratur

    9) Arkeologi

    CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90  Klikk på bildet for å se det.

    Fordi Bibelen spesifiserer historiske begivenheter er dens sannferdighet og nøyaktighet gjenstand for bekreftelse i likhet med all annen historisk dokumentasjon. Gjennom både arkeologiske bevis og andre skrevne dokumenter, har de historiske beretningene i Bibelen gang på gang blitt bevist å være nøyaktige og sanne. Faktisk gjør alle de arkeologiske funn og manuskriptbevisene som støtter Bibelen denne boken til den best dokumenterte fra den antikke verdenen. Det faktum at Bibelen nøyaktig og sannferdig nedtegner historisk verifiserbare begivenheter er en sterk indikasjon på dens troverdighet når det gjelder religiøse emner og doktriner, og hjelper med å underbygge dens påstand om at den er Guds Ord.

    4. Bibelens uforgjengelighet

    Et siste eksternt bevis på at Bibelen virkelig er Guds Ord er uforgjengeligheten til Bibelen. På grunn av dens betydning og dens påstand om å være Guds Ord, har Bibelen lidd mer grusomme angrep og forsøk på å ødelegge den enn noen annen bok i historien. Helt fra tidlige romerske keisere som Diocletian, gjennom kommunistiske diktatorer og til dagens ateister og agnostikere, har Bibelen motstått og overlevd alle dens angripere og er fortsatt den absolutt mest publiserte boka i verden i dag.

    Gjennom tidene har skeptikere betraktet Bibelen som mytologisk, men arkeologi har etablert den som historisk. Motstandere har angrepet dens lære og kalt den primitiv og foreldet, men dens moralske og juridiske konsepter og lære har hatt en positiv innflytelse på samfunn og kulturer i hele verden. Den fortsetter å bli angrepet av vitenskap, psykologi og politiske bevegelser og forblir likevel akkurat like sann og relevant i dag som den var da den først ble skrevet. Den er en bok som har forvandlet utallige liv og kulturer gjennom de siste 2000 årene. Uansett hvordan dens motstandere prøver å angripe, ødelegge eller avfeie den, forblir Bibelen akkurat like sterk, akkurat like sann, og akkurat like relevant etter angrepene som den var før. Nøyaktigheten som har blitt bevart på tross av hvert forsøk på å korrumpere, angripe eller ødelegge den, er et klart vitnesbyrd på det faktum at Bibelen virkelig er Guds Ord. Det burde ikke overraske oss at uansett hvordan Bibelen blir angrepet, kommer den alltid ut uforandret og uskadet etterpå. Jesus sa jo tross alt: “Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå” (Mark 13,31). Etter å ha sett på bevisene kan en uten tvil si “Ja, Bibelen er virkelig Guds Ord.”

  • De kjødelige begjær

    Under en nasjonal bønnekonferanse på Hedemarktoppen 2008 kom forkynner og forbeder Bjørn Olav Hansen med en oppsiktsvekkende tanke angående tilstand i Norge. ”Hemningsløs livsnytelse, kjennetegner vår tid, akkurat som de proklamerte under det store Romerriket, Gi folket brød og sirkus! Tidens Gud her i Vest er levestandarden, dens lære er større fortjeneste, mer luksus og høyere lønn. Tiden er preget av relativisme”, sa Hansen. Mennesker river ned kirkens lære som er samfunnet støtte og grunnvoll.

    Hele nasjonen er preget av denne korrupte livsstil. For noen få år siden var Norge den første av flere nasjoner som anerkjente Libya som en handelsforbindelse. Olje og Energiminister Thorild Widveys besøkte Libya den 29.september 2004. At en minister fra Norge besøkte et land som Libya, ledet av en av de største terrorister noen gang, burde ha skapt større reaksjoner enn det som faktisk skjer. En kort telefon til hennes kontor avslørte at besøket ikke hadde medført noen offisielle kommentarer eller pressemeldinger, men det ble henvist til en kopi av Widveys reiseplan som var lagt ut på internett.

    Begivenheten er blitt forbigått i stillhet. Hos norske oljeselskap har derimot ministermøtet blitt brukt for det det er verdt. De har stått i kø for å kunne komme inn i denne olje og gassrike nasjonen. I løpet av det siste hektiske året har selskapene stått i kø og trippet i sin yrhet for å fremvise sin kunnskap og erfaring for Libya.

    Seks måneder før dette besøket var forsatt Libya under sterke sanksjoner og felles fordømmelse fra verdenssamfunnet. På under år tok en tidligere fredspris kandidat, El-Baradai, Gaddafi på fersken med ny innkjøpt atomteknologi fra Nord Korea på svartebørsen. Hva får en norsk minister til å være en av de første statsledere til å besøke denne terroriststaten? Hvorfor er det ingen som kommenterer menneskerettigheter og at norske liv og familier er blitt ødelagt? Hvor er nasjonen ære og det kristne ansvar? Pengekjærhet er roten til alt ondt. Flere uttrykker bekymring over Norges store higen etter rikdom.

    Dette kan bli vår nasjons bane. Folket har også blitt gjennomsyret av dette begjæret.

     

    Livstæring

    Paulus brev til korinterne beskriver noe av den begjærlige naturen som mennesket falt under ved syndefallet. Ikke bare i verden ble menneskene begjærlige og nytelsessyke, men også menigheten ble besnæret til å leve ut de kjødelige lyster. Korinterne ble advart for medlemmer som levde i usømmelige forhold til hverandre. En mann levde med sin fars hustru.

    1Kor 15:32b: Dersom de døde ikke oppstår, så la oss ete og drikke, for i morgen dør vi! Samfunnets grunntone var å leve ut sine lyster og begjær. Hva vet vi hva som skal skje? Et, drikk og leve ut ditt liv etter dine egne lyster.

    Dette er samme tone som ligger til grunn for vår egen tid. Kjærligheten blir sidestilt med lystene. Guds fred er blitt erstattet med nytelse. Vi opphøyer menneskelige idealer som skjønnhet, kropp, penger og suksess. Lykke er blitt det samme som kjødelig velstand. Likevel er verden blitt fylt av mennesker med problemer som spiseforstyrrelser, overvekt, selvmord, personlighets forstyrrelse, utbrenthet, stress, depresjoner, psykosomatiske lidelser og andre livstilssykdommer.

    Ubalansert syn på Gud og hans kjærlighet har ført til en mengde svakheter som tærer på livet til menneskeheten. Sjelen og kroppen lider under av at vi ikke har ett sunt Gudsliv. Vi har mer fritid og penger i dag enn noen gang, men likevel forvitrer menneskeheten. Karriere og utdanning skal realisere vårt potensial og fø våre familier, men mot alle odds øker skillsmisseraten og familier faller sammen. Ingenting i det sosialhumanistiske filosofien lykkes. Bare den Gud velsigner er velsignet!

    5M 29:19: Ingen må, når han hører dette eds ord, prise seg lykkelig og tenke at han skal velsigne seg selv i sitt eget hjerte.

     

    Kjødelige begjær også i menigheten

    Denne uhemmede livsutfoldelse har også syret den kristne kirke. De holdninger som stammer fra verden og kjødets begjær har strømmet til menighetene. Endog kristen forkynnelse er blitt som en avspeiling av verdens hykleri. Som en gammel dame fra Valdres, profeterte for predikant Emanuel Minos i 1968:

     ”Det kommer til å oppstå en lunken holdning uten sidestykke blant kristenfolket. Et frafall fra sann og levende kristendom. Kristne vil ikke lengre være åpen for ransakende forkynnelse like før Jesus kommer igjen. De vil ikke som før i tiden høre om synd og nåde, lov og evangelium, bot og bedring. Isteden for kommer ett surrogat: Lykkekristendom” sa hun. ”Det gjelder å bli vellykket. Det gjelder å ha fremgang. Det gjelder å ha materielle goder, ting som Gud aldri har lovt oss på denne måten. Det blir en moral oppløsning som Norge ikke før har sett maken til. Folk vil leve som gifte uten å være gift. Urenhet før ekteskapet og utroskap i ekteskapet skal bli det naturlige og en kommer til å unnskylde det på alle hold.”

    Før 1970-tallet fantes det ikke et eget ord for å bo sammen som ektefolk uten å være gift. Nå er samboerskap blitt begrep. Det er i kristne sammenhenger også blitt vanlig å dele livet med en partner uten å være gift. Barn fødes i dag like ofte i ett samboerskap som inn i ett ekteskap. Seksuell aktivitet er som ofte er innledningene til disse løsere forholdene, er blitt forgudet og opphøyet. Hver dag selges mengder av aviser og blader på bakgrunn av at overskriftene inneholder ordene sex, kjønn og kropp.

    Det som i Guds bildet er skapt som en frukt av ett forhold til ektefellen er blitt en drift som skal tilfredstilles. Den seksuelle tilfredsstillelsen er i mange sammenhenger en menneskerett som skal kunne nytes av alle og under alle omstendigheter. I Norge er det ved jevne mellomrom debatter om hvordan handikappede, hjerneskadde og psykisk utviklingshemmede skal kunne få ha ett ”normalt sexliv”. I Nederland må pleiere forestå denne type omsorg. Mastrubering og endog kjøp av seksuelle tjenester av prostituerte er blitt en del av behandlingen i det lille liberale landet.

    Andelen av mennesker, også i Norge, som har prøvd seksuelle aktiviteter med en av samme kjønn i løpet livet øker dramatisk. Unge jenter som kysser uhemmet med andre jenter skjer til stadighet, ikke bare på fest, men også i skolegården. Voldtekt, misbruk og utilbørligheter er i nyhetene daglig. Gruppe voldtekter, misbruk av barn og andre abnorme aktiviteter hender oftere og oftere.

    Det finnes endog grupperinger av mennesker som arbeider for å få den seksuelle lavalder ned i 11-år i Norge. En av frontkjempene for dette er høyesterettsadvokat Tor Erling Staff. Han hevder også at sine første seksuelle erfaringer han hadde, skjedde med sin mor. Noe som Staff til alt overmål mente var normalt. For øvrig har Staff de senere år innledet partnerskap etter tidligere å ha vært gift. Staff forteller også fra sin barneoppvekst om misbruk fra en eldre mann som en del av sin seksuelle opplæring. Å få ned den seksuelle lavalder er kun ett påskudd for å lovliggjøre de kjødelige lyster og urene tanker.

     

    Åndelig hor

    Tidlig i 2008 spredte en såkalt vekkelse seg uti fra den amerikanske byen Lakeland. En relativt ukjent pastor ved navn Todd Bentley fikk fritt utfolde seg i denne menigheten. Med rariteter som ”Bam-Bam” uttrykk og hardt slående forbønner forledet han tusenvis til å tro at dette var Den Hellige Ånds kraft. Dåp og nattverd ble gjennomført på en vanhellig og uren måte. Forkynnelsen manglet rensende og syndserkjennende ord. Det så likevel ut som hele kristenheten trodde at dette var Guds finger. Etter ca ett halvt år med åndelige ablegøyer viser det seg at Bentley har hatt urene forbindelser til sin sekretær, søkt å skille seg fra sin kone, samt å ha erkjent og ha vært utilbørlig beruset under og etter møtene.

    For få år siden stod en annen TV-evangelist frem på fjernsynet og bekjente sine synder etter å ha blitt avslørt at han kjøpte seksuelle tjenester av en mannlig prostituert. Bakgrunnen er at en mannlig prostituert fortalte til en lokalradio i Denver at den 49 år gamle predikanten Haggard har betalt ham for sex hver måned i tre år.

    Bak disse historiene finnes det alltid en tragisk historie. Haggard forteller om sine skjøre barneår hvor han selv ble misbrukt som barn. Bentley forteller også selv åpent om de vanskelige forhold han hadde under oppveksten. Med en ødelagt familie og med selvuttalte historier om egen demon besettelse, satantilbedelse og vold i oppveksten.

    Kirkefedrene så en av de største farer i vanens eller rettere sagt uvanens makt. Slik Augustin beskrev det: ”Folk føler seg støtt over seder som de ikke kjenner, men bøyer seg for det de er vant til.” Det er nettopp slik det er. Mange kristne sliter med urene tanker, holdninger og handlinger som er blitt en vane som de støtt faller for. Når kirken forkynner avholdenhet, renhet og aktsomhet blir folk støtt. Men likefullt hengir mennesket seg til pornografiens makt. Gode vaner krever innarbeiding og fasthet over tid. Det må være åndelig disiplin og tro på Guds kraft tilstede når livet skal endre kurs.

    Uvaner dannes og innarbeides også over tid. Forskere hevder endog at det utarbeides nervetråder i hjerne ved utviklingen av dårlige vaner. Når for eksempel ett menneske leser eller ser på pornografi forandrer dette de naturlige nervebanene slik at det etter hvert blir et sjelelig sug etter de urene bildene i ditt sinn. En blir fanget av synden slik Bibelen beskriver det. Akkurat som det oppstår trang til å drikke alkohol eller å ta narkotikum når kroppen føler behov for dens stimulans. Det er under slik omstendighet urenhet får blomster. Mastrubering, onani og andre former for seksuell avhengighet. Vanens makt begrenser vår frie vilje og binder våre ønsker til rutiner som kan være vanskelige å fri seg fra.

    Når Gud får styre vår seksualitet kan Gud forandre verden. Historien er endeløs om politiske og religiøse ledere som faller for sine egen urene seksualitet. Problemet ligger i at det som har undervist kirken om seksualitet ofte er pornografi. Bibelen har ikke vært ledestjernen når disse tema er kommet opp. De fleste kan nikke gjenkjennende til at de første erfaringer til seksualitet skjer gjennom urene magasin, bilder og filmer. Med denne undervisningen er egentlig menighetens ansvar og plikt.

    Menigheten har ikke kommet ut av den tradisjon som den kom inn i fra de tidligere kjetterske samfunn som for eksempel Manikeerne. De hadde en overdreven forkynnelse om kyskhet og askesen relatert til dette. I en periode på trehundretallet møtte Manikeerne de troende med slik forakt, at til og med kirken ble forledet til å gi alle kvinnelige martyrer jomfruelighet i ettertid, på tross av at de var gifte. Dette fordi de så på det ekteskapelige som urent og en del av syndefallets dom og for å opprettholde martyrenes hellighet i folket øyne.

    Men det kristne samliv med de seksuelle sider av det er ingen frukt av synd, men det er en Guds ordning. Det finnes i utgangspunktet ingenting urent eller vanhellig med ett samliv. Kirken derimot må stå for forkynnelsen og gi de nådemidler som mennesket trenger for å oppfylle dette samlivet. Nøkkelen til å få tjenere som er dydige og aktverdige er å la kirken ta seg av denne opplæringen.

  • Derfor tror jeg på Bibelen

    INNLEDNING

     

    1.      Bibelen er en vidunderlig bok, den er høyt aktet av mange…

    a.      Bibelen har bestått gjennom generasjoner. I den høyeste betydning er Bibelen for oss det enestående skattkammer av evige, åndelige sannheter. Den er i den mest håndgripelige mening den første og uunnværlige inspirasjonskilde for Amerikas liv og frihet. - Dwight Eisenhower

    b.      Det Nye Testamentet er den aller beste boken som har vært eller vil bli kjent i hele verden. - Charles Dickens

     

    2.      Jeg skammer meg ikke over å bekjenne min egen tro på Bibelen…  

    a.      Som Guds Ord.

    b.      Skrevet av mennesker, inspirert av Guds Ånd.  (2 Timoteus 3:16-17)

     

    Hvilke bevis har vi for å kunne tro at Bibelen er inspirert av Gud? Det er mange, men la oss se på noen få til å begynne med…

     

    I.  BIBLENS ENSARTETHET

      

    A.     BIBLEN ER EN SAMLING AV 66 BØKER

     

    1.      Skrevet over:

    a.      En periode på 1600 år

    b.      Som strekker seg over 40 generasjoner

     

    2.      Skrevet av ca. 40 forfattere fra alle samfunnslag; f.eks.:

    a.      Moses, en politisk leder - opplært på universitetene i Egypt.

    b.      Peter, en fisker (Matteus 4:18)

    c.      Amos, en hyrde (Amos 1:1)

    d.      Josva, en general i militæret

    e.      Nehemia, en munnskjenk (Nehemia 1:11)

    f.       Daniel, en statsminister

    g.      Lukas, en lege (Lukas 1:1-3)

    h.      Salomo, en konge

    i.        Matteus, en toller (Matteus 9:9)

    j.        Paulus, en teltmaker og en rabbi (Ap gjerninger 18:3 og Filipperne 3:5-6) 

     

    3.      Skrevet på forskjellige steder

    a.      Moses i ørkenen (2 Mosebok 17:14)

    b.      Jeremia i fangehullet (Jeremia 37:16)

    c.      Daniel på fjellsidene og i et palass (Daniel 7:1)

    d.      Paulus på innsiden av fengselets vegger (Filipperne 1:13)

    e.      Lukas mens han reiste

    f.       Johannes i eksil på øya Patmos (Åpenbaringen 1:9)

    g.      Andre under krig og harde kamper. 

     

    4.      Skrevet under forskjellige tider og under forskjellige omgivelser.

    a.      David under krigstid, Salomo under fredstid(1 Krøniker 22:8-9)

    b.      Noen skrev mens de var på lykkens høyder, mens andre skrev mens de var i dyp sorg og fortvilelse.  
     

    5.      Skrevet på tre kontinenter og på tre forskjellige språk.

    a.      Asia, Afrika, Europa

    b.      Hebraisk, Arameisk, Gresk 

     

    6.      Dette inkluderer hundrevis av kontroversielle emner

    a.      Opprinnelsen til mennesket og universet

    b.      Guds natur

    c.      Menneskets syndige natur og menneskets forløsning

     

    B.     LIKEVEL ER DET HARMONI OG SAMMENHENG

     

    1.      Det tapte paradis i 1.Mosebok blir til det nye paradis i Åpenbaringen. Mens veien til livets tre blir stengt i 1.Mosebok så blir veien evig åpnet i Åpenbaringen.

     

    2.      Sammenlign kontinuiteten og sammenhengen i Bibelen med hvilket som helst annet verk av mennesker.

    a.      Forestill deg hva du ville få om du bare tok ti forskjellige forfattere: Fra ett samfunnslag, en generasjon, ett sted, samme tid, med samme sinnsstemning, fra samme kontinent og med samme språk og lot dem uttale seg over ett kontroversielt emne.

    b.      Du ville fått en sammenblanding av ideer, og ingen harmoni.

     

    3.      Hva er årsaken til Bibelens enighet og overensstemmelse?

    a.      Skribentene var alle inspirert av den samme Gud (2 Peter 1:20-21)

    b.      Dette gir oss bevis for at Bibelen er Guds ord.     

     

    II.  BIBELENS VITENSKAPELIGE FORHÅNDSKUNNSKAP 

     

    A.  GRUNNLAGET FOR ARGUMENTET

    1.      Bibelen forteller vitenskaplige sannheter som…

    a.      Var ukjent for mennesker med datidens visdom og kunnskap.

    b.      Ble slått fast som sannhet hundrevis av år før den menneskelige oppdagelsen.

    2.      Bibelens forfattere kunne bare vite om disse sannheter gjennom inspirasjon fra Gud.  

      

    B.  NOEN FÅ EKSEMPLER

    1.      Jorden er rund (Jesaja 40:22)

    2.      Jorden svever fritt i verdensrommet  (Job 26:7)

    3.      Havets strømninger  (Salme 8:8)

    4.      Havets kilder  (Job 38:16)

    5.      Alle nasjoner har ett blod  (Ap.gjerninger 17:26)

    Dette er noen eksempler på vitenskaplige fakta som er omtalt i Bibelen og som nylig har blitt bekreftet ved hjelp av moderne forskning.

      

     

    III.  OPPFYLLELSEN AV PROFETIENE I BIBELEN

     

    A.  GRUNNLAGET FOR ARGUMENTET

    1.    Profetiene i Det Gamle Testamentet beskriver detaljerte begivenheter som ligger utenfor menneskelige forestillinger.

    2.      Hvordan kunne de skrive slikt?

    a.      De tilskrev dette til Gud!

    b.      Og Gud erklærte at disse beviser Hans eksistens og suverenitet over alle mennesker og hedenske guder. (Jesaja 41:21-24; 42:8-9; 46:8-11)

     

    B.   NOEN EKSEMPLER

                                   i.     Babylons fall ble beskrevet 200 år før det skjedde. (Jesaja 13:17-22)

                                    ii.     Egypts skulle bli ødelagt mer av intern borgerkrig enn av ytre fiender. (Jesaja 19:1-4)

                                    iii.   Den totale avfolkingen og ødeleggelsen av Ninive. (Sefanja 2:13-15)

                                    iv.     Tyrus fall, “en tørkeplass for fiskegarn” (Esekiel 26:1-5)

    Det er mange andre eksempler på oppfylte profetier. Spesielt gjelder dette profetier som er relatert til Messias komme og til Israels gjenfødelse som nasjon.

     

    IV.  BIBELENS PÅVIRKNING

     

    A.  PÅ VÅR SIVILISASJON

    1.     Bibelen har påvirket i stor grad

    a. Kunst, musikk og litteratur

    b. Utdanning, rettssystemer og vitenskap

      

    B.   PÅ VÅRE PERSONLIGE LIV

    1.     Den har forvandlet livet til millioner av mennesker.

    a.      Den har påvirket mennesker til  å bli både misjonærer og martyrer.

    b.      Den har gjort dem til bedre ektefeller, foreldre, venner, naboer og arbeidere.

    c.      Utallige mennesker vil være enig i Davids ord i Salme 19:7-11.

    2.     Et par sitater:

    a.      Gjennom mange år har jeg hatt den praksis at jeg har lest igjennom Bibelen en gang hvert år. - John Quincy Adams

    b.      I all min fortvilelse og engstelse har Bibelen aldri sviktet. Den har alltid gitt meg lys og styrke. - Robert E. Lee

            

    KONKLUSJON

     

    1.Det finns både objektive og subjektive bevis for at Bibelen er Guds Ord.

    a.      De objektive bevis er blant annet Bibelens entydighet, forutviten og de oppfylte profetier.

    b.      De subjektive bevis er den innflytelse som Bibelen har på våre liv og den verden vi lever i.

     

    2.Tror vi virkelig og setter vi virkelig pris på Bibelen som Guds Ord...?

    a.      Jeg tror Bibelen er Guds beste gave som noensinne er gitt til mennesker. Alt godt fra Frelseren blir gitt til oss gjennom denne bok. - Abraham Lincoln

    b.      Innenfor permene til denne ene bok, Bibelen, gis svarene på alle problemene som vi møter i dag. Om vi bare ville lese det og tro. - Ronald Reagan

     

    Måtte din vurdering av Bibelen bli sterkere og la oss vise vår aktelse ved å adlyde den! 

     

  • Nådeforkynnelsen - en frukt av dispensasjonalismen

    Enkelte kristne forkynnere har utarbeidet ett sinnrikt system for sine ulike pakter eller ofte kalt husholdninger (etter ordet dispensations) som Gud ordner mellom jøder, jødekristne og hedninger. Dette skaper en systematisk og rigid teologi, som til tider kan være vanskelig å forholde seg til. For å få Guds Ord til å «gå opp» blir det profetiske ord satt opp som en matematisk ligning, slik at resultatet skal bli som det forut er bestemt. Jødefolket har sine pakter og lovnader, jødekristne har egne løfter og til slutt har de hedningekristne helt egne ord og løfter som de skal forholde seg til.

    Det går til og med så langt at kristne forkynnere «beviser» at det finnes ulike evangelier, et for jøder og et annet for hedninger, kalt "Paulus evangelium" og et tredje for messianske jøder idag. Knut Helge Høyland skriver i Ung teologi nr 2/ 2005: ”De ulike tidsperiodene utgjør ulike deler av Guds plan med sitt folk Israel, og de profetiske ordene i GT taler utelukkende om Guds plan for Israel i Guds fremtidige husholdninger. Guds andre folk kirken, har derimot bare en husholdning, tiden mellom Jesu første og andre komme – den tid vi lever i nå. I og med at det jødiske folk forkastet Jesus som Messias, har Gud satt sin plan for sitt folk Israel på vent mens kirkens husholdning spilles ut. Gud velger seg altså ut et nytt folk, et åndelig folk.”

    Noe av denne forkynnelse har også i moderne teologi skapt antijudaisme, slik at de helt forkaster det som den jødiske Jesus og de første apostlene sier. Man forholder seg kun til det Paulus sier om nåden. Husholdningslæren gjør det mulig for det såkalte Paulinske eller “det nye evangeliet” som i dag skaper mye debatt og blir kalt for nådelæren. Oskar Edin Indergård er den forkynner her i Norge, som klarest har uttrykt sin tro på dispensasjonalismen. Han sier i sin bok «Guds Planer med Israel og den kristne menighet»: Jeg deler inn NT opp i to deler, de jødiske Skriftene og Paulus sine Skrifter. Jesus kom med forsoningen og tilbudet om opprettelsen av «riket for Israel». Paulus kom med tilbudet om den kristne menigheten etter at jødene har avslått tilbudet om opprettelsen av Freds-riket.

    Bibelen viser oss at den jødiske frelses-tanken strekker seg igjennom hele historien og at Gud har ledet og vist jødene sin frelsesplan i en fremadskridende og fortsettende virkning. Denne tanken viser Gud oss også gjennom Blodslinjen helt fra det første offer for å kle Adam og Eva etter syndefallet frem til Jesus store syndoffer på korset. Apostlenes gjerninger forteller også om de gudfryktige hedningene som i sitt hjerte hadde tatt i mot den jødiske Gud og gikk i synagogen. Disse tok også ved forkynnelsen til apostlene imot Jesus som sin frelser.

    Også jødiske rabbinere hadde innlemmet hedningene i Guds frelseshistoriske plan. Det kommer til syne i Apostelmøtet i Jerusalem. Her fortar apostlene kortversjon av tolkingen av de Noahkittiske lovene som rabbinere gjennom historien hadde dannet basis for hvordan jødene skulle forholde seg til hedningene som tok del i løftene uten å være omskjært. Tolkingen ble synliggjort i Apostlenes gjerninger 15. Hedningene fikk her satt noen rammer for hvordan troen skulle etterleves: "Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod."

    Husholdnings teologien skaper, i motsetning til denne frelseshistoriske planen, absolutter som ikke kan rokkes eller omgås. Ett eksempel er tolkingen av “den siste generasjon” før Jesus kommer tilbake. Lignelsen om Fikentreet fra Matteus 24:23 som igjen får sevje: "Sannelig denne slekt skal ikke for gå før alt dette skjer." Underforstått at når Israel gjenoppstår som land og fikentreet blomstrer, skal dette være den siste levende generasjon før Jesus kommer igjen. De mest ekstreme mener her at det ikke kan gå mer enn 70 år eller kortere ettersom hvordan man beregner tiden for en generasjon før Jesus kommer tilbake. Selv om vi må framholde det faktum at Jesu gjenkomst er nært forestående, havner man her på tynn is. Hva om det skulle ta litt lengre tid enn vi så konkret og matematisk har regnet oss fram til? 

    Andre mener oppriktig at de har ett spesifikt årstall for Herrens tilbakekomst! Vi nedgraderer Guds ord til vår lille matematiske lignelse. Ett annet eksempel er læren om Fader Vår eller Misjonsbefalingen - at disse er gitt til jødene eksplisitt og ikke er ett opprop til hver enkelt kristen med eller uten jødisk blod.

    Alle skriftord som antyder årstall eller sier noe om når Gud skal gjennomføre sine planer, er tuftet på en eller annen form for dispensasjonalisme. Disse absolutter i tolkingen skaper vanskeligheter eller omgåelser når oppfyllelsen av Ordet ikke følger menneskets åpenbaring, noe som faktisk kan skje. Det har jo også skjedd før...

    Indergård sier i sin bok: Når vi analyserer Jesu forkynnelse, så er den knyttet både til lov og til nåde. Han stilte krav til jødene, for at de kunne komme inn i «Riket for Israel». Slike krav var at de måtte selge det de eide og dele det med de andre, at de måtte holde loven, at de måtte tilgi hverandre, for selv å få tilgivelse, at de måtte bekjenne sine synder, for selv å få syndenes forlatelse, og at de måtte holde budene for å få del i Guds rike. Dette er krav vi ikke finner igjen i Paulus sin forkynnelse. I hans forkynnelse er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef. 2, 8-9)Etter det jeg (Oskar Edin Indergård) ser, gjelder både «Fadervår» og misjonsbefalingen i Matteus 28 kun jødene og «riket for Israel». Dette betyr ikke at vi ikke kan be «Fader vår» i vår tidperiode, men at det kan være greit å kjenne til innholdet i «Fader Vår». Indergård mener gjennom nådeforståelsen at kristne ikke skal bekjenne synd, be Fader vår eller misjonere på bakgrunn av at det er gitt til de messianske jødene.

    Frukten av denne forkynnelsen blir antijudaisme. Det finnes flere artikler hvor det hevdes et slikt syn. Det konkluderes i skarpe ordelag og advares mot «judaistene i menighetene». I en artikkel som en pastor har publisert på sin menighets hjemmesider skriver han følgende: “Menigheten i Jerusalem bestod nemlig bare av jøder og slike som hadde gått over til jødedommen, og mange fariseere var blitt frelst. De var alle nidkjære for loven. Derfor måtte Paulus våke over det evangeliet han hadde fått åpenbart, og sørge for at hedningene ikke fikk et evangelium som var oppblandet med jødedom. Det evangeliet han fikk fra himmelen, var det rene evangeliet. Selvsagt forkynte også de andre apostlene det samme evangelium, men de var ikke klarsynte og radikale nok til alltid å gå rett fram etter evangeliets sannhet. Vi ser tydelig at til og med Peter og Barnabas vaklet. Derfor stod Paulus så rakrygget og kjempet for evangeliet! Dette evangeliet er fullstendig fritt fra all trelldom, tradisjoner, jødedom og gjerningsreligion.”

    Så vi ser en klar tendens til at forkynnelse som ønsker å løsrive seg fra Loven, fører til en antijudaisme og redsel for det jødiske i vårt evangelium. Faren er at Paulus blir ilagt en større vekt enn resten av apostlene, ja endog større vekt enn Jesus! Noe som skaper troen på ett nytt evangelium kalt nådeevangeliet eller Paulus evangelium.

    Denne tendensen ses også klart hos kristensionister som frarøver jødene forkynnelsen av evangeliet pga at det skal skje i en annen husholdning i fremtiden. Dette samstemmer ikke med skriften. Jesu Ord må tas i betraktning uansett, ellers vil vi sakte men sikkert drive bort fra den rene og enkle troskap til Kristus.

    Indergård kan med rette kalles ultra dispensasjonalist. De fleste kristne ønsker å forholde seg til Skriften som Guds levende Ord, men denne husholdnings læren frarøver oss enkelheten og troskapen til Skriften som autoritet i våre kristne liv. De tar ut store deler av det nye Testamente og gjør det ugyldig for troende idag. Nåde blir satt opp i mot Lov, isteden for å se utviklingen i Guds store råd. Det betyr ikke at Guds Ord forandrer seg, men at vi i Guds Ord ser en fremadskridende prosess.

    Dessverre vil slik forkynnelse føre med seg mindre frihet, enn det disse forkynnerer faktisk ønsker å oppnå med sin lære. Deres frykt for det jødiske i vår tro skaper avstand og vanskeliggjøring i forhold til menighetens jødiske røtter. Mye av denne diskusjonen kunne faktisk vært unngått om vi hadde sett på Guds ord i lys av vår jødiske arv. Frelseshistorisk vil vi følge en linje som ikke deles opp i stykker. Akkurat som den hebraiske tanken om at Gud fører oss fra starten til enden. Det betyr at du i ditt personlig møte med Jesus mottar nåde, men at nåden gir deg kraft til å rydde opp, be om tilgivelse og la Kristi ord fullføres i ditt hjerte. Du opplever en fremgang eller utvikling i ditt kristne liv. Med andre ord: Bygger på frelsen eller oppnår det Bibelen kaller helliggjørelse.

    Nåde-forkynnerne har dessverre blitt grepet av denne matematiske lære og gir dermed legitimitet og kraft bak sin oppfattelse av at Paulus mottok ett helt spesielt evangelium som var for hedninger i særdeleshet. Konsekvensen av dette «evangeliet» gir Indergård selv i boken «Guds planer med Israel og den kristne menighet» når han analyserer Fader vår og dets “manglende” innvirkning på den kristnes liv i dag.

    I Indergårds analyse finner vi også noe helt ekstraordinært i dispensasjonalistenes lære. At nåden omhyller oss uansett hvordan vi lever våre liv. Gud stiller ikke krav til hvordan vi lever våre liv. Indergård skriver: “I vår tidperiode (husholdning) behøver vi ikke å bekjenne våre synder for å få syndenes forlatelse. Guds nåde dekker alt dette. Vi som tror har AUTOMATISK syndenes forlatelse. Det er det samme som å være i Kristus”.

    En annen forunderlig konklusjon Indergaard gjør i sin streben etter å forklare husholdningslære, er å avskaffe troen som virkemiddel for å få Guds velsignelse over seg. Indergård mener det å ha tro for en helbredelse tilhører den messianske jødedommen. Vi har nåden i følge han, dermed trenger vi ikke å «gå veien om» troen. I samme åndedrag tar han også ett oppgjør med vanndåpen som «urettmessig er tatt ut av det jødiske systemet og plassert inn i den kristnes tid.» Indergård hevder at Paulus fikk åpenbaring om å slutte å døpe med vann, noe som den kristne menighet fra den katolske kirke, via protestantiske og hele den frie pinsekarismatiske kirke forsatt velger å gjøre, dog på litt ulikt grunnlag. Følgene av Indergaards utleggninger blir jo at det er kun han selv og Paulus som forkynner det rette evangelium.

    Indergård avviser kategorisk tanken på en progressiv teologi, men mener tvert om at Paulus kom med en ny teologi som ikke har vært før. Indergård sier: "Denne vurderingen, at Paulus sin lære er utrykk for progressiv teologi, deles av samtlige trossamfunn i Norge. Det er ikke en rett oppfatning, for Paulus kom med en HELT NYÅPENBARING, som verken Jesus eller hans apostler forkynte. Den var heller ikke gjort kjent i Tanach. Men moderne Jesus-forskere, både jødiske og kristne ser nå samme tendens hos Paulus som de har erkjent med Jesus."

    Paulus stod i samme jødiske tradisjon som Jesus, fariseerer, men med åpenbaring om at Jesus forsatte Guds frelseshistoriske arbeid og ikke skapte noen digresjon med en separat pakt for jødene, Israel eller hedningene. Apg 21,18-24 sier om Paulus sin forkynnelse: “Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob, hvor alle de eldste var samlet. Han hilste på dem og fortalte så utførlig om det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste. De priste Gud for det de fikk høre, men sa til ham: «Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven. Nå har de fått høre om deg at du lærer de jøder som bor blant hedningene, å vende seg fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære sine barn og ikke leve etter våre skikker. Hva kan vi gjøre? Det vil bli alminnelig kjent at du er kommet. Derfor skal du gjøre det vi nå sier deg. Vi har fire menn her som har avlagt et løfte. Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven. Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.”

    Noen kristne forkynnere blir her mer nidkjær enn Paulus med fortolkningene. Paulus forholdt seg til loven som alle sine samtidige. Nåden hos Paulus ligger ikke verken i loven eller utenfor. Nåden for de jødekristne betydde ikke først å fremst å forkaste loven, men å motta Kristus! Kristus er den som gjør forskjellen, ikke loven. Så Gud kommer ikke med nye pakter som erstatter de tidligere, men Han fullfører frelsesplanen Han har fra evighet. Hedningene blir podet inn på det jødiske frelsestreet og danner ingen egne pakter. Vi får ta del i løftene som Hebreerbrevet beskriver det. Guds løfter er for alle Hans folk, både jøde og greker.

    Dispensasjonalismen kan på en måte ses på som den mest ekstreme formen for teologisk antisemittisme. Troen på de forskjellige husholdningene har også ført til at kristne også frarøver jødene evangeliet i dag. Spørsmålet blir da: Har Kirken overtatt hele den frelseshistoriske planen fra det jødiske folket? Har Gud har byttet bort Torah med Kristus, gjerninger med nåde og tilslutt byttet jødene til fordel for hedningene? Vil Kirken bli satt i jødenes sted som eneste forvaltere av Guds Ord? Tror ikke det...

    For å sitere Paulus: Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du sier kanskje: "Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn." Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!» (Romerne 11:18-20)

  • Stumme hunder som ikke kan gjø!

     

     

     

     

     

    1. FORSKJELLEN PÅ EN GOD OG EN DÅRLIG HUND

     

     

     

    ”Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder som ikke kan gjø. De ligger og drømmer og liker å sove. Ja, grådige hunder er de, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke har forstand. Alle sammen har de vendt seg til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste. Kom, jeg vil hente vin! La oss drikke sterk drikk! Og som denne dagen er, skal også dagen i morgen være, herlig over all måte!” (Jesaja 56:10-12)

     

    Det er en knusende dom Herren her forkynner for Israel. Det er en dom over Israels åndelige ledere. For dette er ikke en dom over hedningenes avgudsdyrkelse eller deres presteskap av ymse slag. Dette er en dom over Guds utvalgte folks presteskap og ledere, over de som forkynte Messias og talte om Ham når de var sammen, dette var dommen over de som sa seg å tjene Israels Gud og stå nærmere Ham enn noen andre!

     

    Jeg har tenkt en del på dette uttrykket: “stumme hunder som ikke kan gjø”. Hvorfor gjør hunden? Den gjør først og fremst for å advare mot en fare som den som eier den kan bli utsatt for. Videre gjør den for å vise styrke mot faren som nærmer seg. Først knurrer den advarende og så gjør den for å skremme!

     

    En hund som bare logrer med halen fordi inntrengeren har et kjøttbein til den, eller en hund som sover uansett hva som kommer, er absolutt ingen ting verd for eieren. En slik hund er tvert imot verre enn intet fordi folket i huset selv ikke er så på vakt – de stoler jo på vakthunden.

     

    Min kone kommer fra Romania. Dermed er dette landet blitt mitt andre hjemland. Og jeg har sett og lært mye fra dette landet og folket. Blant annet er det vanlig at folk som bor på landsbygda har minst én vakthund. Jeg har ofte opplevd å nærme meg porten til noen som har en slik vakthund. Hunden starter å gjø allerede før man kommer innenfor porten. Og dersom hunden er løs, må man også regne med å få et glefs i leggen dersom hundens eier ikke er til stede, roer ned hunden og “går god for deg”.

     

    På denne måten kan også husets eiere stole på at dersom en hund lager unormalt mye bråk, så er det fordi det er noe på ferde. Det har fascinert meg å være vitne til dette.

     

    Her i Norge er det ganske så anerledes. De fleste hunder oppdras til å bli sofahunder, som logrer med halen og slikker enhver besøkende på hendene. Hunder som bjeffer og gjør, får tilsnakk og blir avvent.

     

    Kommer det så uvedkommende på besøk, så kan ikke eieren regne med noen advarsel fra hunden. Den er enten inne og ligger på sofaen, eller den er så fredelig og snill at den naivt logrer for alle og enhver.

     

    Her leser vi altså at Israels lederskap blir sammenlignet med stumme hunder, som ikke kan gjø. De var m.a.o. slike som tier og ikke sier fra!

     

     

     

     

    2. ET BUDSKAP TIL GUDS MENIGHET I VÅR TID

     

     

     

    Hva har dette å si til oss i dag? Jeg anser dette som et ord som taler rett inn i den åndelige situasjonen som råder grunn i vårt land. Våre åndelige ledere er blitt sløvet og de tier istedet for å si fra der hvor ugudelighet og frafall får stadig større rom. De er blitt som logrende hunder, stumme fordi de ikke kan gjø.

     

    Hos profeten Jeremia finner vi et budskap som er synonymt med det vi leste hos Jesaja. Jeremia blir kalt for “den gråtende profet”. Det var sannelig ikke mye glede og oppmuntring i de domsord han fikk av Gud å forkynne til nasjonen og dens ledere.

     

    Vi skal se nærmere på Jeremias budskap. Men først skal vi se på et ord som på mange måter også taler rett inn i den situasjon som vi befinner oss i idag. Vi leser fra det syvende kapittelet hos Jeremia:

     

    “Fest ikke lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!”(Jeremia 7:4)

     

    “Se, dere fester lit til løgnaktige ord – til ingen nytte. Hva så? Dere stjeler, slår ihjel, driver hos, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren.”(Jeremia 7:8-11)

     

    Også idag er folk veldig opptatt med å skryte av at Gud er mektig tilstede både her og der. Og man roper: “Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!” Men når Gud skal bedømme dette “templet”, kaller Han dette for løgnaktige ord!

     

    Så kommer det en oppramsing av de synder som Israels menighet drev med. Her er både tyveri, mord, hor, løgn og avgudsdyrkelse nevnt. Og det samme folket som driver med slike ting, kommer så inn i Guds hus og sier: “Vi er frelst!”

     

    Er det ikke det samme vi ser i dag? “Nei, vi slår da verken ihjel eller brenner røkelse for andre guder”, sier du kanskje? “Vi er jo frelst!”

     

     

     

    3. Å OFRE SINE EGNE BARN – ET BILDE PÅ ABORTSAKEN

     

     

     

     La oss se nærmere på dette. Av alle de synder som utløste Guds dom over Israel, var det én som utmerket seg:

     

    “For Judas barn har gjort det som er ondt i mine øyne, sier Herren. De har satt sine styggedommer i det hus som er kalt med mitt navn, og gjort det urent. De har bygd Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å brenne sine sønner og sine døtre i ilden, noe som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte.”(Jeremia 7:30-31)

     

    Det å ofre sine egne barn på avgudenes alter var det absolutt verste som Israel gjorde. Det ser vi også at de følgende vers. Nettopp denne synden skulle Gud spesielt straffe:

     

    “Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si Tofet eller Hinnoms sønns dal, men Drapsdalen. Og de skal begrave folk i Tofet, fordi det ikke er plass andre steder.”(Jeremia 7:32)

     

    Av alle grove synder som Israel levde i, var dette den mest alvorlige. Hele folkesjelen var i ferd med å gå i forråtnelse. Av hensyn til de kommende generasjoner, måtte Gud derfor sette en stopp for ugudeligheten og urettferdigheten i Israel. Det gjorde Han ved å la sin dom komme over dem.

     

    Gud hadde lenge vært overbærende med deres synder. Gjentatte ganger hadde Han talt til dem gjennom ulike profeter og formant dem til omvendelse. Men de ville ikke høre…

     

    Det som fikk begeret til å flyte over, var altså at de begynte å ofre sine egne barn som brennoffer til avgudene. Dette var en skikk blant flere av de hedningefolk som bodde rundt Israel, men det at Guds eget eiendomsfolk gjorde denne ugjerningen, de som absolutt visste bedre, kunne ikke tålereres.

     

    Dette er absolutt en tankevekker for oss som bor i dagens Norge. Hos oss blir omlag 15 000 barn drept i mors liv hvert år. Det finnes sikkert mange forklaringer på disse uønskede svangerskapene, men dersom Guds anvisninger for seksuallivet var blitt fulgt, nemlig at det hører hjemme innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne, ville de aller fleste av disse abortene vært unødvendige.

     

    Ungdommen trenger mer undervisning og veiledning om dette enn bare å bli undervist om ulike prevensjonsmidler. Dessuten burde det i dagens opplyste samfunn være lettere enn noen gang å skape en bevissthet hos den oppvoksende generasjon om at menneskelivet faktisk begynner inne i mors liv. Det finnes tilgjengelig både bilder og filmer som viser at barnet i mors liv er en levende skapning – et lite menneske.

     

    Men hvem skal gi de unge denne informasjonen? Når samfunnets ledere sover, hva da med Guds menighet? Er det ikke først og fremst våre åndelige veiledere som burde rettlede våre unge ut fra Guds Ord? Og er det ikke våre åndelige ledere som har et ansvar for å si ifra om hva som er rett og galt?

    Istedet tier man, i frykt for å bli upopulær, miste statsstøtte eller risikere forfølgelser. På denne måten er man med og ofrer sine egne barn, et samfunns framtid,  på “likegyldighetens alter”.

     

    Andre igjen, blir så revet med av humanismens argumenter at de faktisk forsvarer “kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp” og andre lignende argumenter.

     

    Man kan ikke skyve alt ansvar over på staten og myndighetene. Til sist handler dette om den enkeltes valg. Dersom en så dramatisk handling blir gjort ut fra et materielt hensyn, vitner det om en skremmende liten respekt for menneskelivet.

     

    Et vanlig argument er: “Det passer ikke med et barn nå. Jeg må først utdanne meg”. Andre tenker slik: “Jeg har en karriere og kan ikke være hjemme og passe barn. Denne graviditeten passer ikke for en yrkesaktiv kvinne som meg.” En abort ut fra slikeer hensyn, er å ofre barnet på materialismens og egoismens alter. Det er skremmende hvor mye dette ligner på de synder som engang utløste dom over Israels folk…

     

    Våre folkevalgte har altså sørget for en abortlov som fratar de ufødte deres soleklare rett til å bli født selv om det av en eller annen grunn ikke passer mor. Det finnes ingen som er mer hjelpeløs enn det ufødte barnet i mors liv. Og nå har de også blitt rettsløse!

     

    At denne loven har et stort flertall bok seg i befolkningen, gjør situasjonen enda mer alvorlig. Det er mer nødvendig enn noen gang før å rope til Gud om en folkevekkelse som skaper en erkjennelse av at vi som nasjon har blod på våre hender. Våre egne barns blod! Og Guds dom over dette er meget klar.

     

     

     

    4. DEN KJØNNSLØSE EKTESKAPSLOVEN

     

     

     

     “Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser.”(Jesaja 10:1)

     

    Som åndelige veiledere trenger vi å advare vårt folk om den kommende dom. For det kommer en dom over alle nasjoner, og den eneste måten å unngå den på, er å omvende seg og ta imot evangeliet om Jesus Kristus. Derfor trenger vi som er evangeliets forvaltere, å mer enn noen gang forkynne evangeliet, samtidig som vi også advarer mot den kommende dom.

     

    “Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag (nasjoner) skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene.”(Matteus 25:31-32)

     

    Men gjør vi dette? En sann prest i bibelsk betydning, identifiserer seg med folkets synder, ber Gud om nåde og om en folkevekkelse som fører til omvendelse. I kjølvannet av en folkevekkelse og nasjonal omvendelse kan også disse ugudelige lover endres. Dersom ikke, vil dette bli holdt opp mot Norge når dommen over nasjonene skal holdes.

     

    “Rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære.”(Ordspråkene 14:34)

     

    “…og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.”(2 Krøniker 7:14)

     

    Vi skal også se på en annen lov, nemlig ekteskapsloven. 27. juni 2008 vedtok Det Norske Storting en endring i Ekteskapsloven, som gir lesbiske og homofile rett til å inngå ekteskap på lik linje med heterofile par. Loven trådte i kraft fra 1. Januar 2009 og erstattet den såkalte Partnerskapsloven.

     

    Guds Ord er meget klar i sin omtale av homofili.

     

    “Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.”(3 Mosebok 18:22)

     

    “Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!”  (3 Mosebok 20:13)

     

    Nå vil noen innvende at dette er sitater fra Det Gamle Testamente og tilhører “Moseloven”. Ettersom Paulus argumenterer med at vi er “fri fra loven” vil noen mene at man ikke kan sitere fra Mosebøkene.

     

    Dette er bare tøv, men vi tar gjerne med oss et par skriftsteder også fra Det Nye Testamente.

     

    “Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.”(Romerne 1:26-27)

     

    Her blir både homofili og lesbiskhet omtalt som “skammelige lidenskaper”. Det levnes dermed ingen tvil om at homoseksualitet er synd. Disse skammelige lystene består i at man gjør ting som er imot naturen. På denne tiden ble homoseksualitet praktisert og forsvart over hele den greske og romerske verden, ikke minst i de høyere kretser av folket. Besatt av en tørst som ikke lar seg slokke, synker menneskene stadig i sine forsøk på nye oppfinnelser på det seksuelle område.

     

    Det er derfor Paulus skriver i fortid her. Han beskriver både det som allerede florerte i de dominerende kulturer på hans tid, samtidig som det er en profeti om endens tid. I dette avsnittet er ikke hovedpoenget at homoseksualitet er en synd som burde vært straffet. Det er selve homoseksualiteten som er straffen! På grunn av synden og forkastelsen av Guds klare bud, overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Slik fikk de på sin egen kropp den straff som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse.

     

    Vi tar også med oss et avsnitt fra Paulus første brev til Timoteus.

     

    “En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.”(1 Timoteus 1:9-10)

     

    Her nevnes homofili i samme liste som mordere og menneskerøvere. Det burde være lett å se at dette er en vederstyggelighet i Guds øyne.

    Likevel går åtte av tolv biskoper i Den Norske Kirke inn for å vie homofile. Her snakker vi om utdannede teologer, som er satt til å være overhoder for presteskapet i Den Norske Kirke. Det er altså åndelige veiledere det er snakk om. Og hvor mange er det i de “lavere rekker” av presteskapet som støtter homofile ekteskap og samtidig også forsvarer homofile samliv?

     

    Og hva med de frikirkelige organisasjoner? I dise dager raser det en sak media om en 41 år gammel mann som etter et havarert ekteskap sto fram som homofil. Han hadde da allerede vært med i Frelsesarmeen i flere år. Nå nylig var han aktuell som kandidat til oppgaven som korpssekretær i den lokale Frelsesarmemenigheten. Men da det ble kjent at han hadde en mannlig kjæreste, ble det uaktuelt å innsette ham som korpssekretær. Nå hauses dette opp, og var tilmed på TV 2 nyhetene, ettersom mannen gikk til media med saken og mener seg diskriminert. I innslagene på TV, samt avisoppslag, er det nær sagt ingen som argumenterer ut fra hva Bibelen sier om saken.

     

    Dette er skremmende og viser bare hvor langt bort fra Guds Ord vårt samfunn er kommet. Men en honnør til Frelsesarmeen, som våger å stå på Guds Ord og de gamle statutter som er like i alle land.

     

    Men hvor skakkjørt blir det ikke når mannen stiller spørsmålet: “Hvordan kan noen ha et bibelsyn som sier at ikke også jeg er skapt i Guds bilde?” Hvem har noensinne sagt at han ikke er skapt i Guds bilde? Men synd er synd, og vi kan ikke legge et dekke over Guds Ord som taler om omvendelse fra synd!

     

    Men hvor står nå våre åndelige veiledere? Hvor står de som er satt til å forvalte og stride for den tro og lære som engang for alle er blitt overgitt til de hellige? Blir vi skremt og beveger oss inn i en likegyldighetens stillhet, eller våger vi å si fra om hva Guds Ord lærer om ekteskap, samliv og seksualitet. Tørr vi stå fram og si at homoseksualitet er synd?

     

    “Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrie til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.”(Judas vers 3)

     

     

     

    5. PAVEKIRKEN OG DEN EKUMENISKE BEVEGELSEN

     

     

     

     I flere aviser har vi i en årrekke kunnet lese følgende tekster: «Stor oppslutning om fellesmøter», «Tverrkirkelig bønneuke», «Kirkene sammen i sosialetisk forum», «Evangelikale og katolikker forenes», «Religiøst Verdensparlament», «Ny verdensorden gjennom global etikk» osv. Det er en voldsom bevegelse i gang for å samle verden, ikke bare på det politiske, men også på det religiøse området. Det ser ut for at taktikken er klar. Akkurat som i politikken, har man i lengre tid arbeidet for å få i stand en sentralisering.

     

    Biskoper og prester har laget sitt eget system, et hiarkisk system, hvor nye retningslinjer, ved flertallsbeslutninger, stakes ut av den religiøse makteliten, gjennom de store kirkerådene - slike som Verdensalliansen, Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdensforbund m.fl... og så skal resten av kristenheten innordne seg etter den troen og de retningslinjene som de meisler ut.

     

    Den religiøse eliten forsøker å forene de forskjellige kirkesamfunnene gjennom stikkord som ekumenikk, solidaritet, karismatikk, felles-gudstjenester og bønnemøter, en ekumenisk/katolsk nattverd, nyteologiske fellessangbøker m.m. Kirkelederne har i lang tid forsøkt å finne felles trospunkter, mens andre trospunkter som de ikke kan enes om, selv om det er et klart Bibelsk trospunkt, lar de ligge.

    Den Katolske Kirke har hele tiden ønsket å samle verden under sine «vinger». Metodene har vært mange, men etter det 2. Vatikankonsil (1962-65) gikk den Katolske Kirke mer åpent inn for den ekumeniske bevegelsen. Protestantene ble da ikke lenger kalt for «kjettere», men «adskilte brødre».

    Både i pavens hyrdebrev (encyklika), som utkom i 1995, og i den nye Katolske Kirkes Katekisme, ivret pave Johannes Paul II sterkt for kristen enhet - på den Katolske Kirkes premisser. Pave Benedict XVI og den nye Pave Frans følger bare i de samme fotspor.

     

    Vi ser også hvordan store verdensforkynnerne som Robert Schuller, Paul Crouch og mange mange flere forsøker å forene kirkesamfunnene og være brobyggere, ikke minst overfor den Romersk Katolske Kirke, med paven i spissen.

    Den kjente predikanten Robert Schuller sier: «Det er nå tid for oss protestanter å komme til den Hellige Far i Rom å si: Hvordan kan vi komme hjem?»

    Paul Crouch følger på, og sier: «Det er slutt på protestantismen. Jeg sletter ordet protestantisme til og med ut av mitt vokabular. Jeg protesterer ikke lenger. Det er tid for katolikker og ikke-katolikker til å komme sammen som én i ånden og én i Herren.»

     

    Stadig flere kristenledere valfarter nå til Rom og taler vel om Den Romersk Katolske Kirke. I ekumenikkens navn bygger man broer i øst og i vest. Riktignok taler Jesus om at "på dette skal verden se at dere er mine disipler - at dere elsker hverandre". Dermed tror jeg på forbrødring blant evangeliske og protestantiske kristne. Men å lefle med katolikker og jesuitter - det er å lefle med det som Bibelen klart definerer som Skjøgekirken.

     

    Vi bør være klar over at den Katolske Kirke gjennom flere århundre har satset på utdannelse. De har sine egne skoler og universiteter verden over, men de har også i lengre tid fått sine menn og kvinner inn på protestantiske skoler og universiteter. De strever etter å få sine menn og kvinner inn i beslutningsdyktige posisjoner, for på den måten å påvirke både den religiøse og politiske utviklingen etter deres mønster.

    La oss ta med et par uttalelser fra deres egne kilder som bekrefter dette. De sier det bl.a. slik: «Alle katolikker må bli aktive elementer i det daglige politiske livet i landet der de bor. Alle katolikker må utøve sin makt for å bidra til at nasjonenes grunnlover blir formet etter prinsippene til den Sanne kirke.»

    Opus Dei og Jesuittene er to grupper innen den Katolske Kirke som arbeider meget bevisst for å infiltrere andre kirkesamfunn, skoler osv. I den fullstendige jesuitt-eden leser vi om hvordan disse spesial-trente katolikkene blir oppfordret til «å være en kalvinist blant kalvinistene, en protestant blant protestantene, en jøde blant jødene,» osv.... «for om mulig å samle all informasjon til nytte for din orden(pavens orden) som en trofast Pavens soldat.»

    Som en «lutheraner», «pinsevenn», «metodist» eller «baptist» vil Vatikanets infiltratører ha mulighet til å få innflytelse og posisjoner i disse menighetene. Dette vil etterhvert gi dem anledning til å påvirke utviklingen mot et katolsk mønster. Ser vi den trenden i kirkelivet i dag?Jeg ville si at vi ser det til en så stor grad at det er direkte skremmende!

    I den fullstendige eden til katolikkenes frontkjempere, jesuittene, står det at de vil arbeide for paven i de land de kommer til, og «gjøre mitt ytterste for å utrydde de hedenske protestantiske eller liberale doktriner,og å ødelegge alle deres påståtte statsmakter, kongelige eller annet.»

     

    Her ser vi hvilken strategi den Katolske kirke har med protestantiske land. De vil ødelegge de selvstendige landene og bryte ned protestantismen. Idag ser vi at protestantismen er i ferd med å bli ødelagt gjennom katolsk infiltrasjon og liberal teologi, slik katolikkene har som målsetting. De har fått sine menn og kvinner inn i kirkelivet og i politikk, og staten og kirken vil nå oppdra barna til religiøs pluralisme.

    Dette ser vi rent praktisk i kirkelivet og i skolevesenet. I det nye kristendomsfaget skal barna på barne- og ungdomsskole-trinnet få undervisning i en blandingsreligion. De skal lære om gresk myteologi, fremmede religioner og filosofi og etikk, som skal inn i timeplanen uten at timetallet økes. Dessuten skal elevene «tilegne seg kunnskap og få opplevelser gjennom arbeid med» jesuittene og den spiritistiske jesuitt-grunnleggeren Ignatius de Loyola.

    Faget inneholder også kunnskap om katolsk historie, katolsk utbredelse, katolsk tradisjon og religiøse særpreg. Den rene protestantismen har i lengere tid gradvis blitt brutt istykker, i pakt med katolikkenes strategi og kamp-plan, og nå skal barna og de unge forføres.

    Flere protestanter påstår at katolisismen idag ikke avviker så sterkt fra protestantismen som tidligere. Det er riktig at det har skjedd en forandring, men det er ikke pavedømmet som har blitt annerledes. Katolisismen ligner i sannhet protestantismen idag, fordi protestantismen har forandret seg siden reformatorenes tid.

    Mange protestanter har idag lukket sine øyne for katolisismens sanne karakter, og de farer som dens herredømme fører med seg. Folket trenger til å vekkes for å kunne motstå denne fiendens framgang, som truer både den borgelige og religiøse frihet.

    Romerkirken viser seg nå for verden fra en tiltalende side. Den kler seg i en «kristelig» drakt, men har ikke forandret seg. Pavedømmets prinsippper er de samme. De doktriner som ble til i den mørke tidsalder, gjelder fremdeles.

    Den Katolske Kirke er i ferd med å få sin tidligere maktdominans igjen, ikke minst gjennom EU og de felleskirkelige alliansene. Bibelen sier at hele verden vil undre seg og følge etter dyret = pavemakten. Martin Luther sa på sin tid: «Paven bærer Antikrists kjennetegn». Dvs. alle Bibelens kjennetegn på den store Antikristelige maktfaktoren som Bibelen omtaler, passer på pavemakten.

     

    Det siste som de kristne avisene skriver om for tiden, er at Ulf Ekman har konvertert til katolisismen. Nå tror han på jomfru Marias "opphøyde guddommelighet" og han sier også at Guds menighet trenger å underordne seg et åndelig lederskap i tråd med den katolske kirke og paven. Han mener at vi som kristne har tilgang til de syv "sakramenter" som Den Romersk Katolske Kirke er kjent for, og tar også til orde for apostolisk suksesjon.

     

    Bibelen beskriver Pavekirken som «skjøgen». Alle kjennetegnene på «skjøgen» passer på Pavemakten. «Skjøgen» har også sine skjøgedøtre, og de vil gå inn i samarbeidsforhold med «skjøgen». Ser vi at dette blir oppfyllt idag, bl.a. gjennom den felleskirkelige bevegelsen?

    «GÅ UT FRA HENNE, MITT FOLK, forat dere ikke skal ha del i hennes synder, og forat dere ikke skal få noen av hennes plager.»(Åpenbaringen 18:4)

    Hvis du og jeg anser oss for å være endel av Guds folk, så bør vi ikke gå inn i ekumeniske forbindelser med pavemakten og frafallen protestantisme. Vi er på det sterkeste oppfordret til å gi en høy og klar advarsel om å gå ut fra denne falske ekumeniske bevegelsen, som forsøker å samle verden under falske, villedende og ubibelske doktriner.

     

    Hvor er våre åndelige veiledere i dag? Hvorfor står ikke de reformerte protestantiske trossamfunn opp og advarer mot dette? Hvorfor taler man ikke lenger imot det som både Luther, Calvin, Melacton, Knox og Wycliffe klart definerte som Skjøgen?

     

    Er vi blitt stumme hunder som ikke kan gjø…?

  • Tertullian - en apologet fra Oldkirken

     
     
     
     

    Tertullians omvendelse og virke

     

    Tertullian (Quintus Septimius Florens Tertullianus) er regnet som den mest fremstående kristne veiledere, lærere og apologeter i den urkristne menighet, etter apostlenes bortgang. Han utgav en rekke skrifter til bibelundervisning og kamp for troen. I tillegg skrev han også en del berettelser fra martyr tiden.

     

     

    Tertullian ble født ca 160 e.kr. Han var sønn av en romersk centurion, ble godt oppdradd og var høyt ansett i sin samtid. På skolen leste han verkene til både greske og latinske forfattere. I voksen alder behersket han disse to språkene på en slik måte at han gav ut flere skrifter i både ett gresk og ett latinsk opplag.

     

    Tertullian sto på høyden av sin tids viten i filosofi, rettsvitenskap og historie. Dette skinner igjennom også i hans mange kraftfulle og skarpe kristne skrifter etter hans omvendelse. Før hans omvendelse til den kristne tro, virket han som jurist og omvandrende filosof.

     

     

    Han var viden kjent for sin veltalenhet, med hvilken han hadde store lytterskarer i sin hule hånd. Lenge var hans eneste mål nettopp det å seire over alle han diskuterte med og vinne alle rettsaker hvor han deltok som advokat. I denne tiden var han også ivrig engasjert i samtidens fornøyelses og kulturliv.

     

    Men da Tertullian var rundt 30 år, brøt det ut en voldsom forfølgelse mot de kristne i Kartago. Der fikk han se hvordan de kristne gikk i døden med mot og seiersglede. Dette virket sterkt på han og han merket en gudommelig makt bak deres liv og holdning. Etter en voldsom indre kamp overgav han seg selv i Herrens hender og ble frelst. Da var han rundt 35 år gammel.

     

    Nå kastet han seg med iver og glød inn i kampen for evangeliet, den kristne tro og Ordets utbredelse! Han ble en av de mest fremgangsrike og fremstående kristne apologeter og veiledere i den tidlige tid rett etter apostlene. Han ble viden kjent for sin sterke troskap mot Guds Ord, sin blendende stil, sin fanatiske logikk og åndelige glød og kraft. Alle skriftene til Tertullian er stridsskrifter til kamp for troen.  I første rekke kjempet han mot dem som forfulgte de kristne, mot det hedenske samfunnet og mot verdslig fornøyelsesliv. I denne kamp var han tindrende klar på at de kristnes ikke skulle skikke seg lik denne verden, men være ett adskilt og hellig folk.

     

    Ved århundreskiftet (ca. år 200) sluttet Tertullian seg til montanistene. Tertullian hadde vokst opp i et hedensk miljø. Da han ble en kristen, opplevde han Guds kraft på en sterk måte. Det var helt naturlig for ham å finne tilhørighet blant montanistene. Han forsvarte ivrig Åndens dåp, nådegavenes betydning i Guds menighet og nødvendigheten av ett hellig liv. Dette var noe han selv hadde opplevd og levde i.

     

    I Tertullian møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

    "Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

     

     

    En åndelig standard

     

    Tertullian som selv var bundet av fornøyelseslivets snarer før han ble en kristen, skrev hva virkelig fornøyelse og sann glede innebar for ham:

     

    “Sann frihet, en god samvittighet, et takknemlig liv, seier over all dødsfrykt(husk at disse levde under en konstant trussel om martyrdød), tråkke avgudene under føttene, drive ut djevler, helbrede sykdommer, be Gud om åpenbaringer og leve helt for ham.”

     

    I sin tale om ytre ferd i gudsfrykt, holder Tertullian klart frem at den kristnes åndelig liv også skal vise seg ut i kledningen og den ytre ferd, både for mann og kvinne. Her refser han den utglidning som allerede da hadde funnet sted blandt enkelte kristne.

     

    I sin bok Til Scapula, kapittel 5, gir Tertullian oss en beskrivelse av åndsutdrivelse og helbredelse:

     

    ”... Alt dette kan offisielt bekreftes, og det av de advokater som selv er forpliktet overfor oss, selv om de i retten ytrer seg slik de finner det rett. Skriveren til en av disse ble ofte kastet til marken av en ond ånd, men ble satt fri fra denne plage. Det ble også en slektning av en annen, og den lille sønnen til en tredje. Hvor mange av borgerstanden (for ikke å snakke om vanlige folk) er det ikke som er blitt befridd fra onde ånder og helbredet fra sykdommer! Ogsa Severus selv, far til Antonine, var vennlig og omsorgsfull mot de kristne, for han oppsøkte den kristne Proculus med etternavnet Torpacion, husholder hos Euhodias. I takknemlighet for at han en gang hadde helbredet ham ved å salve ham, lot han ham bo i palasset sitt, helt til sin død." (Coxe 3,107)

     

    Tertullian gir oss et innblikk i hva de kristne sto for på 200-tallet. I sitt skrift Apologien (= ”Forsvars-skrift for de kristne”) kapittel 9, skrev han at de kristne ikke kan utføre abort.

     

    ”For oss er drap og mord forbudt en gang for alle. Det er ikke tillatt å ødelegge det som er befruktet i mors liv. Det å forhindre et barn fra å bli født, er en raskere måte å drepe på. Det er liten forskjell på å ødelegge et liv som allerede er født og å forhindre det fra å bli født. Det er fullt ut et menneske, for i frøet er frukten allerede tilstede.”

     

    Videre skrev han at en kristen ikke kunne praktisere homofili, men skulle holde seg trofast til sin egen kone. (Apologien, kapittel 46)

     

     

    En åndelig styrke

     

    Omkring år 200 skrev Tertullian følgende om menighetens utbredelse:

     

    “Vi er bare fra i går, og allikevel har vi fylt alt som dere (hedninger) har: byer, øyer, kommunestyrer, råd, ja endog krigsleirene, håndverkene, keiserslottet, senatet og torget. Bare templene har dere fått beholde for dere selv.” (Fra Apologien)

     

    Vekkelsens ild og kraft var så langt fra utslukket. De som nå var bærere av denne ilden ble presset fra to kanter: Den frafalne kirken og de verdslige myndighetene. Men gjennom forfølgelse ble de kristne renset og Guds rike utbredte seg. Tertullian skrev:

     

    ”Martyrenes blod er kirkens sæd. Døende seirer vi. I den stund vi blir korsfestet, går vi bort som seiersherrer.” (Apologien, kapittel 50)

     

    En annen årsak til framgangen for de kristne var deres innbyrdes kjærlighet. Hedningene sa om de kristne: ”Se hvor de elsker hverandre!” (Apologien, kapittel 39)

     

    Tertullian talte om bønnens betydning. Han skrev at ”bønn er det eneste som kan overvinne Gud!” Videre sa han at bønnens hensikt er å ”rope tilbake de døde sjelene fra deres reise mot den endelige død, å gi styrke til de svake, å utfri de besatte (…) gir mat til de fattige, overvinne de rike, løfte opp de som har falt, støtte de snublende, styrke de som står fast.” 

     

    La oss gi akt på forkynnelsen til denne troens- og sannhetens kjempe fra Oldkirken! Selv om hans forkynnelse var tidsaktuelle formaninger og sannheter i sin samtid, og må ses i sammenheng med sin samtid, så merker vi dens ekthet og gyldighet også for vår tid. Hvorfor? Fordi forkynnelsen var preget av Åndens åpenbaring, bibeltroskap og nød for Guds folks ve og vel....