Kristus

  • Adam som et forbilde på og en motsetning til Kristus

    Det første menneske, som blir fremstilt for oss i Bibelen, er på mange måter et forbilde på (og en motsetning) til Kristus, og allikavel var det gjennom Adam at synden kom inn i Verden. I den åttende salme tenker David sannsynligvis på Adam når han skriver: "Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerning", men av Heb. 2 vet vi at det også var en profeti om Herrren Jesus Kristus.

    Videre var Adam menneskeslektens hode,akkurat somm Kristus er det i en høyere og mer fullkommen mening, og i 1. Kor 15, sammenligner Paulus Adam og Kristus med hverandre, men setter dem også som motsetninger til hverandre.

    "For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus." - 1. Kor 15,22

    Døden er kommet over alle medlemmer i den første familie, da deres far ved synden henfalt til døden; men de som tilhører den andre familie skal leve, fordi hodet for deres familie har liv i seg selv og kan gi liv til alle de som kommer til ham.

    Lengere ute i 1. Kor 15 settes de to igjen i motsetning til hverandre:

    "Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv." - 1. Kor. 15,45


    Hos den første var det liv, som endte med døden, men i den andre frembragte den rettferdiges død liv for urettferdige, (1. Pet. 3,18).

    "Det første mennesket var av jorden, jordisk. Det andre mennesket er av himmelen."- 1. Kor 15,47

    På denne måten sammelignes her karakteren av det liv som den første og den siste Adam hadde, deres begges opprinnelse og deres etterkommeres Skjebne.


    I Ef. 5 siterer Paulus 1. Mos. 2 og fremholder at Adam i sitt forhold til Eva er et forbilde på Kristus i hans forhold til menigheten.

    Mange andre sammenligningspunkter kunne vi tatt frem, særlig forskjellen og likheten mellom deres fristelser.

    I begge tilfeller kommer satan og forsøker å forderve Guds verk, etter at det av Gud er sagt å være fullkomment.

    I 1. Mos. hadde Gud etter skapelsen sagt at alt var "såre godt" (1. Mos. 1,31). På samme måte hadde han ved Jesu dåp uttalt: "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag." - Matt 3,17


    I begge tifeller kommer Djevelen straks på scenen, men resultatene er helt forskjellige! Den første Adam falt, og "ved det ene mennesket er synden kommet inn i verden og ved synden døden"; men det siste Adam beseiret sin fiende. Satan hadde forstått å komme med en grundig tolkning av Salm 91,11-12, men Jesus lot seg ikke forlede, og dermed ble følgende vers oppfylt: "På løve og huggorm skal du trå, du skal trå ned unge løver og slanger". Satan hadde ikke sitert dette vers som profeterer om hans eget nederlag og hvor han fremstilles ved et trefoldig bilde: som løve, huggorm og som drage (svensk oversettelse).

    Begge disse fristelser gikk ut på å vekke tvil angående Guds ord og Guds godhet. Til Eva stilte han spørsmålet: "Har Gud virkelig sagt?", og til Herren sa han: "Er du Guds Sønn.." enda det bare for en liten tid siden det var forkynt fra himmen ved Guds røst: "Dette er min Sønn, den elskede!". I første tilfelle ble løgnen trodd, mens i det siste tilfellet ikke ble aktet på i et eneste øyeblikk engang.

    "For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet." - Rom 5,19

    Slik ser vi i Adam en bibelsk karakter, som på mange måter er et forbilde eller en type på Kristus, mens han i andre ting gir oss viktige lærdommer om hvilken motsetning han står i til Herren.

  • Det Rette Bilde av Jesus

     

    Det Bibelen lærer oss om Jesus Kristus, er selve hjørnesteinen i kristen tro. Vi har det greske ordet kristologi, som helt enkelt betyr "læren om Kristus". Vår tro og lære er nemlig ikke bygd opp rundt et sentralt lærepunkt, men rundt en person – Jesus Kristus...


     


    1. JESUS ER GUDS SØNN, MEN OGSÅ DEN ANDRE PERSON I GUDDOMMEN

     



    Begynnelsen til Jesu Kristi, Guds Sønns evangelium.”(Markus 1:1)

    Evangeliets kjerne er at Gud elsker oss så høyt at han gav oss sin egen sønn (det kjæreste Han hadde) for å forsone verden med seg selv. Jesus er ikke bare en av Guds mektigste tjenere. Han er den klart mektigste, fordi Han er Guds egen sønn!

    For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.”(Johannes 3:16)

    Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å gi oss alle ting med ham?”(Romerne 8:32)

    Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag.”(Matteus 3:17)

    Men da høvedsmannen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds Sønn!”(Matteus 27:54)

    Jesus er Guds Sønn, og har den fullmakt fra Gud som bare Guds Sønn kan ha - til å frelse, tilgi, helbrede, gjenopprette, reise opp fra de døde og til og med å holde dom! Som Guds Sønn, er Jesus gitt full autoritet fra sin Far.

    “Jesus svarte da og sa til dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør. Og han skal vise ham større gjerninger enn disse, for at dere skal undre dere. For likesom Faderen reiser opp de døde og gjør levende, slik gjør også Sønnen levende dem han vil. For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn. Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, - de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse. Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Etter det jeg hører, dømmer jeg, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.” (Johannes 5:19-30)

    Som Guds Sønn er Jesus også Gud! I Johannes 10:30 sier Jesus klart og tydelig:

    ”Jeg og Faderen er ett.”

    Videre sier Jesus: ”Jeg Er før Abraham ble til.”(Johannes 8:58)

    Her tiltaler Jesus seg med Guds paktsnavn – JEG ER! Bare Gud selv kan tittelere seg slik.

    Det hadde vært svært farlig for en jøde å tilbe et menneske, slik romerne gjorde. Disse dyrket og tilba mennesker, for eksempel keiseren. Men jødene visste at de bare skulle tilbe én Gud. Likevel tilba de Jesus!

    Og det skjedde mens han velsignet dem, at han skiltes fra dem og ble tatt opp til himmelen. Og de falt ned og tilba ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede.” (Lukas 24:51-52)

    Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har vist oss hvem Han er. (Johannes 1:18)

    Johannes identifiserer her Jesus som Gud. Sønnen har sitt utspring i Faderen, og har kommet for å åpenbare Faderen for menneskene. Men Jesus er ikke bare kommet fra Gud. Han er Gud!

    I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (Johannes 1:1)

    "Vi vet at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne. Og vi er i Den Sanne, i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den eneste sanne Gud, og det evige liv." (1 Johannes 5:20)

    Vi vet jo at Gud er fra evighet til evighet. Han er jo alle tings skaper. Men også Jesus er fra evighet til evighet. Han er Alfa og Omega, Den Første og Den Siste og Den Levende.

    "Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den sisteog den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:17-18)

    "Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden." (Åpenbaringen 22:13)

    Grunnen til at Jesus kan åpenbare seg på en slik måte, er at Han er ett med Faderen - Gud.

    "Judeerne flokket seg da om ham og sa til ham: Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si oss det rett ut!Jesus svarte dem: Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerningene jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg.Men dere tror ikke, fordi dere ikke er av mine får.Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.Jeg og Faderen er ett." (Johannes 10:24-30)

    "...hvordan kan dere da si til ham som Faderen har helliget og sendt til verden: Du spotter Gud! - fordi jeg har sagt: Jeg er Guds Sønn?Dersom jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro meg ikke!Men hvis jeg gjør dem, da tro gjerningene, om dere ikke vil tro meg, for at dere kan forstå og vite at Faderen er i meg, og jeg i Faderen." (Johannes 10:36-38)

    Jesus er Gud i den forstand at Han er ett med Faderen og har fått all makt i himmel og på jord. Treenigheten lar seg ikke forklare med menneskelige ord. Likevel viser Bibelen oss at Gud Faderen, Gud Sønnen og Gud Den Hellige Ånd er tre forskjellige suverene guddomspersoner. Men de er ett i tanker, ord og gjerninger. De har også de samme egenskaper. Derfor bruker man uttrykket "Den treenige Gud" i kristne sammenhenger, selv om uttrykket ikke forekommer i Bibelen.

    Som Gud er Jesus den andre person i guddommen – den enbårne Sønnen.

    Uttrykket ”enbåren” betyr at Han ikke er skapt av Gud på et visst tidspunkt. Hadde Jesus vært skapt, ville Han ikke vært Gud. I stedet er han utgått fra Faderen, med et bestemt formål. Dette er å vise menneskene hvem Gud er, å frelse dem og føre dem tilbake til samfunn med Gud.

    Jesus er fra evighet. Han er av samme vesen som Faderen, og med samme attributter og egenskaper. Han er født, og ikke skapt.

    Bibelen gir oss ved flere anledninger et innblikk i hvordan Jesus var hos Gud fra evighet av. 

    "Herren hadde meg i eie som begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i gammel tid.Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til.Da dypene ennå ikke fantes, ble jeg født - da det ennå ikke var kilder fylt med vann.Før fjellene ble senket ned, ja før haugene ble jeg født,før han hadde skapt jord og mark og jorderikes første muldklump.Da han bygde himmelen, var jeg der, da han tegnet inn en hvelving over dypet,da han festet skyene der oppe, da han bandt avgrunnens kilder,da han satte grense for havet, så vannet ikke skulle gå lenger enn han bød, da han la jordens grunnvoller -da var jeg hos ham som kunstner, jeg var hans glede dag etter dag, og jeg frydet meg alltid for hans åsyn.Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn. Og nå, hør på meg, barn! Salige er de som følger mine veier.Hør på min formaning og bli vise, forakt den ikke!Salig er det menneske som hører på meg, så han våker ved mine dører dag etter dag og holder vakt ved mine dørstolper.For den som finner meg, finner livet og får nåde hos Herren.Men den som ikke finner meg, skader sin egen sjel. Alle de som hater meg, elsker døden." (Ordspråkene 8:22-26)

    Det er liten tvil om at denne "visdommen" som er beskrevet her, er Jesus Kristus i egen person. Vi leser her at Jesus var redskapet og "kunstneren" som Gud brukte da Han skapte verden. Det forteller oss noe om hvor ett Faderen og Sønnen er.

    "Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning.For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.Han er før alle ting, og alt består ved ham.Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste.For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham,og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, - ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene." (Kolosserne 1:15-20)

    "...han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik,men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske,fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset.Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn,for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden,og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Filipperne 2:6-11)  

    Dermed kan vi tiltale Jesus som Tomas gjorde, etter at han fikk stikke fingeren i Han sår: "Min Herre og Min Gud".

    "Deretter sier han til Tomas: Rekk fingeren din hit, og se hendene mine. Og rekk hånden din hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende! Tomas svarte og sa til ham: Min Herre og min Gud!"
    (Johannes 20:27-28) 

     

     

    2. JESUS ER STØRRE ENN ENGLENE

     

     

    Det er noen som hevder at Jesus kun er en av englene, eller den fremste av englene. Man sier eksempelvis at Jesus er erkeengelen Mikael. Dette har sammenheng med at Mikael kalles for”høvdingen over Herrens hær” og noen får det da til at dette må være Jesus.

    Men i Daniel 10 blir Mikael nevnt av engelen Gabriel som "en av de fremste høvdingene..."

    “Se, da var det en hånd som rørte ved meg og hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender. Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ordene jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dagen du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste sto imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg, for jeg var holdt tilbake der hos kongene av Persia. Nå er jeg kommet for å la deg få vite hva som skal hende ditt folk ved dagenes ende. For dette er igjen et syn om de dagene.” (Daniel 10:10-14)

    Jesus er ikke bare en av de fremste høvdingene. Han er Himmelens prins! Han er intet mindre enn Guds Sønn! Å si at Jesus er en engel (for eksempel Mikael) blir derfor feil!

    “Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden. Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Og han er blitt så meget større enn englene, som han har arvet et herligere navn fremfor dem. For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag! - og et annet sted: Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg? Og når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham! Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild. Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsket rettferd og hatet lovløshet. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk. De skal gå til grunne, men du forblir. De skal alle eldes som et klesplagg, som en kappe skal du rulle dem sammen, som et klesplagg skal de skiftes. Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt. Men til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?” (Hebreerne 1:1-14) 

     

     

    3. INKARNASJONEN - JESUS KOM SOM ET MENNESKE

     

    På samme måte som treenigheten er et mysterium, så er også inkarnasjonen – Jesus som sann Gud og sant menneske – et mysterium. Hvordan denne fusjonen mellom guddommelig evighet og menneskelig begrensning har funnet sted, vet bare Gud. Men den har virkelig funnet sted! Gud ble menneske i Kristus Jesus!

    For i ham bor hele guddommens fylde legemlig.” (Kolosserne 2:9)

    På samme måte som vi må forstå at Jesus har en evig guddom, må vi også forstå at Han er et virkelig sant menneske. Han er kommet i kjød, født av jomfru Maria.

    For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” (1 Timoteus 2:5)

    Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven.”
    (Galaterne 4:4)

    Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” (Johannes 1:14)

    Da nå barna har del i kjøtt og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid. For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av. Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder. (Hebreerne 2:14-17)

    For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.” (Hebreerne 4:15)

    Jesus gav avkall på sin himmelske verdighet og opphøyede posisjon i Himmelen. Han tok en tjeners skikkelse og ble et menneske. Det var kun på denne måten Han kunne bli verdens frelser og forsone menneskeheten med Faderen.

    “han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.”(Filipperne 2:6-10)

    Jesus kom som et vanlig menneske. Likevel var Han annerledes. Hva var forskjellen? Jo, Han var “unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria” som vi leser i den apostoliske trosbekjennelse. Både den overnaturlige unnfangelsen og den overnaturlige fødselen er hjørnesteiner i den kristne tro. Disse har blitt angrepet gang p ågang, men Bibelens lære på dette området er klar og tydelig.

    Jomfrufødselen er klart forutsagt i skriften. Gud sa til slangen (djevelen) etter syndefallet i Edens hage: 

    Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.”(1 Mosebok 3:15)

    Dette var en profeti om at Gud gjennom kvinnen (og hennes jomfrufødsel) skulle føde fram frelseren. Videre leser vi en klar profeti hos profeten Jesaja:

    ”Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.”(Jesaja 7:14)

    Bibelen beskriver også unnfangelsen og fødselen som et guddommelig under:

    “Men i den sjette måneden ble engelen Gabriel sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret, til en jomfru som var forlovet med en mann som hette Josef, av Davids ætt. Og jomfruens navn var Maria. Engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner! Men hun ble forferdet over hans ord og grunnet på hva slags hilsen dette kunne være. Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme. Men Maria sa til engelen: Hvordan skal dette gå til da jeg ikke vet av mann? Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.”(Lukas 1:26-35)

    Jesus er altså både sann Gud og sant menneske. I sin guddommelige natur er Han evig. I sin menneskelige natur er Han født i en stall i Betlehem, av jomfru Maria.

    Det var tre grunner til at Jesus tok på seg menneskets natur:

    1)  For å identifisere seg med menneskene og vise oss hvordan et virkelig menneske skal være. På denne måten gjenopprettet Han det sanne bilde av mennesket. Når en ser på Jesus, ser en hvordan et virkelig menneske skal leve, tenke og handle.

     

    2)  For å vise menneskene hvem Gud er. Han er jo kommet i kjød, og Guds herlighet stråler frem fra Kristus. I Jesus viser Gud oss hvem Han virkelig er.

     

    For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.”(2 Korinter 4:6)

    Han er avglansen av hans (Guds) herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord.”(Hebreerne 1:3)

    Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.”(Johannes 1:14)

    3)  For at Han som menneske på stedfortredende vis skulle ta vår plass. Han skulle lide for hele menneskeslekten, fordi det er kun et menneske som kan dømmes for menneskets synd. Som et syndfritt menneske kunne Han ta hele menneskehetens synd og dø i deres sted, og deretter stå opp igjen.

     

    Kristi sanne guddommelighet og sanne menneskelighet er forenet i én person. Dette betyr ikke at Jesus iblant er Gud og iblant er menneske. Den guddommelige naturen blir ikke menneskelig, og den menneskelige naturen blir ikke guddommelig. Disse to naturene er uadskillelig forenet i Jesus.

    Etter oppstandelsen og himmelfarten, ja – også etter opprykkelsen, nye himler og en ny jord, kommer Jesus i all evighet til å være den samme – Gudemennesket, Menneskesønnen. Han har en oppstanden herliggjort kropp, og denne kroppen kommer Han til å ha i all evighet. Johannes beskriver Ham i sin åpenbaring:

    “Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”(Åpenbaringen 1:12-18)

    Jesus, den evige Gud, har for evig tatt på seg menneskeskikkelse. Etter at Hans kropp oppsto og ble herliggjort, og Han igjen har satt seg ved sin Fars høyre hand, er Hans guddommelige natur for evig forenet med hans menneskelige, men herliggjorte kropp.

     


    4. JESUS VAR PRØVET I ALT, MEN UTEN SYND

     

    ”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” (Johannes 1:14)

     

    “For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd.” (Hebreerne 4:15)

     

    Jesus er den Gud som steg ned og ble et menneske. Han er Ordet som ble kjød og tok bolig iblant oss. Det forteller oss at han er 100% guddommelig men også 100% menneskelig. Ordspråkene 8 forteller at Han er Guds sønn som lekte for Faderens åsyn helt fra evighetens morgen.

    At Jesus er Guds Sønn fra evighet av og dermed var allmektig og seirende allerede før han kom ned til vår jord er herlig. Men det er jo også det som gjør det så stort at han gav avkall på denne stilling og kom ned til denne jorden som et menneske, akkurat som du og jeg.

    Jesus kom ikke ned til jorden med noe mer kraft eller større mulighet til seier enn det vi har etter at vi kommer til tro! Det var ikke en "forhåndsfikset" seier Han vant. Han kunne har tapt! Han kom som ett menneske og møtte de samme utfordringer, prøvelser og fristelser som oss i hele sin vandring!

    Hans kamper i bønn i Getsemane, der han til og med svettet blod, åpenbarer tydelig denne kampen mot synden som også Jesus måtte kjempe for oss.

     

     

    "Så kom Jesus med dem til et sted som heter Getsemane, og han sa til disiplene: Sett dere her, mens jeg går dit bort for å be! Han tok med seg Peter og de to Sebedeus-sønnene, og sorg og angst kom over ham.Da sier han til dem: Min sjel er bedrøvet inntil døden! Bli her og våk med meg.Og han gikk et lite stykke fram, falt på sitt ansikt og ba: Far! Er det mulig, så la dette begeret gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.Han kommer tilbake til disiplene og finner dem sovende. Og han sier til Peter: Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg!Våk og be for at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig.Så gikk han bort og ba for andre gang: Min Far! Kan ikke dette begeret gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje!Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn.Og han lot dem være, og gikk igjen bort og ba for tredje gang med de samme ordene.Deretter kom han tilbake til disiplene og sa til dem: Dere sover ennå og hviler dere? Se, timen er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.Stå opp, la oss gå. Se, han er nær som forråder meg." (Matteus 26:36-46)
    Selv om Matteus gir oss den mest detaljerte skildringen av denne hendelsen, så er det en meget viktig detalj som vi må til Lukas for å få med oss:
    "Da han kom til stedet, sa han til dem: Be at dere ikke må komme i fristelse.Og han slet seg fra dem, omtrent så langt som et steinkast. Der falt han på kne, baog sa: Far, om du vil, så la dette begeret gå meg forbi! Men la ikke min vilje skje, bare din.Da viste en engel fra himmelen seg for ham og styrket ham.Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.Så sto han opp fra bønnen og kom til disiplene sine. Og han fant dem sovende av bedrøvelse.Han sa til dem: Hvorfor sover dere? Stå opp og be om at dere ikke må komme i fristelse!" (Lukas 22:40-46)
    Dette var ikke bare en kamp mot den frykt og dødsangst som angrep Jesus. Dette var en kamp mot de sterkeste krefter som sjelefienden er i besittelse av. Det var en kamp imot Syndens makt. Dersom Jesus hadde latt seg friste til å vike av fra Guds frelsesplan, ville dette vært en ulydighetshandling mot Hans Far - altså en synd!

    Samtidig trenger vi å forstå at hele verdens syndebyrde ble lagt på Jesus fra dette øyeblikk av - da Han som menneskesønn aksepterte korsets og lidelsens vei - like til døden.
    Denne kamp er det Hebreerbrevets forfatter henviser til når det tales om vår kamp mot synden, tukten fra Gud og løp i kampen med blikket festet på Jesus troens opphavsmann og fullender.
    "Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kampen vi har foran oss,med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden." (Hebreerne 12:1-4)
     

    Den kampen mot synden som Jesus opplevde og gikk seirende ut av, må også vi kjempe og gå seirende ut av. Vi kan ikke gå Jesu vei gjennom Getsemane, via pisking, tornekrone og korsets død. Det er ikke den kampen det er snakk om, for den kjempet Jesus en gang for alle.

    Men Jesus måtte på samme måte stå synden i mot og kjempe de samme kamper som oss som ett menneske i kjøtt og blod. Han måtte undertvinge det samme kjød og svette menneskelige blodsdråper i motstand mot synden, lidelsene og døden. "Om det er mulig så la denne kalk gå meg forbi men ikke som jeg vil men som du(Gud) vil", sa Han.

    Vi ser at Hans kjød ønsket en annen vei, men det underla han i alt under sin Himmelske Fars vilje. Vi har all grunn til å takke Jesus for dette, for det er nettopp dette som gjør at vi ha ett rent blod til renselse og en fullkommen frelsens vei å vandre! 

    I denne vandring og kamp som endte på ett kors ble Jesus ett eksempel for oss som tar imot frelsen i tro. Derfor står det at Han etterlot oss ett eksempel å følge. "Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden", leste vi. Men det gjorde Jesus. Han gjorde motstand mot synden og trangen til å synde (dvs være ulydig mot sitt kall) slik at Han svettet blodsdråper! Han ble prøvet i alt i LIKHET MED OSS DOG UTEN SYND!

    Dermed er Jesus ett eksempel til etterfølgelse som vi fult ut kan vandre i for hans prøvelser var I LIKHET MED OSS og med samme vilkår. 

     

    5. JESUS ER VERDENS FRELSER

     

     

    For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.”(Johannes 3:16-17)

    Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men å tilby hele menneskeheten frelse, forsoning og fred med Gud. Jesus er den eneste sanne håp for denne verden - Han er Guds nådegave til alle mennesker.

    For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Romerne 6:23)

    Evangeliet om Jesus er verdens beste budskap. Det er et gledesbudskap, en glede for alle mennesker.

    Men engelen sa til dem: Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by.” (Lukas 2:10-11)

    Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.”(Matteus 1:21)

    Gud vil ikke at et eneste menneske skal gå fortapt. Nei, ønsker han alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse!

    Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.”(1 Timoteus 2:3-6)

    Gud gjør ikke forskjell på folk. Alle mennesker har det samme tilbud om frelse gjennom Jesus. Han er den eneste veien som fører til Gud og til evig liv!

    Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”(Johannes 14:6)

    Derfor sier Bibelen at enhver som bekjenner Jesus Kristus som sin herre, skal bli frelst!

    For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud reiste ham opp fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på ham, skal ikke bli til skamme. Her er ikke forskjell på jøde og greker. Alle har de samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.” (Romerne 10:9-13) 

     

     


    6. JESUS ER GUDS OFFERLAM - EN SONING FOR VÅRE SYNDER

     

    Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!” (Johannes 1:29)

    “Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.”(1 Johannes 2:1-2)

    Gud kjøpte oss fri fra syndens makt, og prisen var Jesu blod!

    Jesus var det perfekte offerlam, uten flekk eller lyte, som Gud i sin store kjærlighet ofret for vår skyld. Jesus var bestemt til dette – det var besluttet i himmelen før verden ble skapt. Jesus kom for å dø!

    “For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.”(1 Peter 1:18-20)

    Jesus gikk inn i selve himmelen og brakte sitt eget blod fram for Guds åsyn. Guds Lam er en evig soning for våre synder.

    “Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død. For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live.

    Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod. For da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene, sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket både på selve boken og på folket, og sa: Dette er paktens blod, den pakten som Gud har opprettet for dere. På samme måte stenket han også blod på teltet og på alle kar som blir brukt ved gudstjenesten. Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt. Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse. For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.”(Hebreerne 9:11-26)

    (Her ligger det flere sterke sannheter som jeg går mye grundigere igjennom i forbindelse med undervisningen om Forsoningen). 

     

     

    7. ULIKE NAVN PÅ JESUS OG DERES BETYDNING

     

     

     

    Likesom vi i Guds Ord finner mange navn for Gud, er det samme også tilfelle når det gjelder Jesus. Det er viktig å ha kjennskap til disse navnene, for de åpenbarer sider ved vår frelsers personlighet og den betydning Han har for oss.

     

    1)  Jesus

     

    Navnet Jesus er den greske formenἸησοῦς (Iēsous) av de hebraiske navnene יהושׁע(Yehôshûa‛) og ישׁוּע (Yêshûa‛). Det betyr "Herren er frelse" eller "Herren frelser". Navnet Josva (Yoshua) betyr også det samme. Det gjelder også navnene Jehosva og Jesva

     

    Vår frelser var ikke den eneste som bar dette navnet. Fra Hans samtid vet vi om ni andre som bar dette navnet. 

    Det er to gammeltestamentlige personer som bærer navnet Yoshua (Josva) og som begge er forbilder på Jesus, som den kommende forløser. Den ene var Josva, Nuns sønn, Mose etterfølger, som ledet Israel inn i løfteslandet Kanaan. Slik skulle også Marias sønn være fyrste over sitt folk (se vers 33).

    Den andre Josva var yppersteprest i tiden etter tilbakekomsten fra Babel. Profeten Sakarja så i et syn denne Josva stå foran Gud, og hørte ham få det løftet at Herrens tjener skulle komme og ta bort folkets misgjerning på en eneste dag (Sakarja 3:1-10). Dette er en profeti som er oppfylt i Jesus, den virkelige Josva og frelser, som med full rett bærer sitt navn både som konge og prest.

    "Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matteus 1:21)

    2)  Messias

     

    Navnet og tittelen Messias er hebraisk, og betyr "Den Salvede". Jesus er Messias - den levende Guds salvede Sønn.

    "Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er?Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn.Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen." (Matteus 16:15-17)

    På gresk er Messias oversatt til Kristus. På hebraisk skrives Jesus Kristus slik: Yeshua Ha Mashiach. Navnet betyr altså "Den salvede frelser".

    "Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet." (Ap gjerninger 2:36)

    I Den Gamle Pakt var det tre hovedembeder som krevde salving. Dette var:

    • Ypperstepresten (3 Mosebok 8:12) (Salme 133:2)
    • Kongen (1 Samuel 10:1) (1 Samuel 16:13)
    • Profeten (1 Kongebok 19:16)

     

    Når Jesus så kalles for Messias (Kristus), betyr så dette at disse tre høyeste embeter i Den Gamle Pakt er forenet i Hans person.

     

     

    3)  Herren

     

    Navnet og tittelen "Herren" er det greske ordet Kyrios. Paulus bruker dette uttrykket hele 222 ganger i sine brever.

    "Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus." (2 Korinter 1:2)

     

    "Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Filipperne 2:9-11)

    Uttrykket og proklamasjonen "Jesus er Herre" er derfor blitt en slags trosbekjennelse for den kristne.

     

    4) Immanuel

     

    Navnet og tittelen Immanuel er også hebraisk, og betyr "Gud med oss". Gjennom Jesu forsoning er Gud på vår side. Vi har fått fred med Gud.

    "Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus." (Romerne 5:1)

    "Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel." (Jesaja 7:14)

    "...Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!" (Matteus 28:20)

     

    5) Ordet (Logos)

     

    "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Johannes 1:1-3)

    "Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet." (Johannes 1:14)

     

    Her leser vi at det Ord som Gud talte da Han skapte Himmelen og Jorden og alt som er i dem, er en person! Og den personen er Jesus! Jesus er Ordet. Og dette Ordet (på gresk: Logos) er evig.

     

    Gud utførte altså sin skapergjerning gjennom Ordet, og Han gir også uttrykk for sin vilje gjennom det samme Ordet.

     

     

    6) Gjenløseren

     

    "Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå fram på støvet." (Job 19:25)

    Dette verset er et av de sterkeste Kristusløftene i Det Gamle Testamente. Verset peker fram mot en gjenløser, som skulle bringe frelse og forsoning mellom Gud og mennesker.

    Jesus kom for å gi sitt liv som en løsepenge i vårt sted.

    "likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." (Matteus 20:28)

    Det er flere sterke forbilder på Jesus som gjenløseren i Det Gamle Testamente. Et av de aller sterkeste bildene finner vi i Ruts bok. Boas er et forbilde på Kristus og Rut er et forbilde på Kristi brud. Boas var gjeløseren som løste ut Rut og tok henne til ekte. På samme måte er Jesus vår gjenløser, og vi er Hans brud.  

     

     

    8. DE SYV "JEG ER" PROKLAMASJONER I JOHANNES EVANGELIUM 

     

     

    1) "Jeg er livets brød"

    "Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg skal aldri noen gang tørste."(Johannes 6:35)

    "Jeg er livets brødDeres fedre åt manna i ørkenen og døde. Dette er brødet som kommer ned fra himmelen, for at en skal ete av det og ikke dø. Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, skal han leve i evighet. Og det brødet som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv." (Johannes 6:48-51)

     

    Jesus er det virkelige brødet fra himmelen. Det er bare Han som kan gi oss åndelig liv. Han er den som stiller v¨r hunger og tørst, ved å gi sitt legeme til mat og sitt blod til drikke. Vi behøver Jesus, ikke bare fordi vi er syndige mennesker, men fordi livet uten Ham mangler det element som gir realitet og mening. Jesus er det sanne brødet fra Himmelen, som Manna-underet bare var et forbilde på.

     

     

     

    2) "Jeg er verdens lys"

     

    "Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys." (Johannes 8:12)

     

    Jesus talte disse ord da Han besøkte Jerusalem under løvhyttefesten. Under denne store høytiden ble de to store lysestakene i tempelet tent hver kveld. Lyset fra dem kunne sees over hele Jerusalem, og man festet og danset rundt dem helt til daggry. Nå var festen over, men Jesus sto selv fram i tempelet som Verdens Lys.

     

    Flere profetier fra GT beskriver den tid Jesus vandret her nede som en tid da Guds lys skulle stråle over både jøder og hedningefolk.

     

    "Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle." (Jesaja 9:2)

     

    "Jeg, Herren, har kalt deg i rettferd og tatt deg ved hånden. Jeg vil verne deg og gjøre deg til en pakt for folket, til et lys for hedningene, for at du skal åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet." (Jesaja 42:6-7)

     

    "Og nå sier Herren, som fra mors liv har dannet meg til sin tjener, for å føre Jakob tilbake til ham og samle Israel for ham - og jeg er æret i Herrens øyne, og min Gud er blitt min styrke - han sier: Det er for lite at du er min tjener til å gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake. Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende." (Jesaja 49:5-6)
     
     
     
    3) "Jeg er døren"
     
    "Jesus talte da igjen: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er døren inn til fårene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere. Men fårene hørte ikke på dem. Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde." (Johannes 10:7-9)
     
    At Jesus beskriver seg selv som døren, har dobbel betydning. For det første, er Han døren inn til fårene. Enhver hyrde som påtar seg et ansvar for å lede og vokte Guds menighet, må gå igjennom denne døren. 
     
    For det andre er Han døren for hver og en av fårene. Hver den som går inn gjennom denne døren, Jesus, blir frelst og får sin plass i saueinnhegningen (menigheten). Det er bare en dør til saueinnhegningen, Guds menighet, og både hyrder og får må gå igjennom denne døren. Å gå inn i saueinnhegningen gjennom Jesus, er en frelsende handling.
     
    Her ser vi også kontrasten mellom den beskyttelse Jesus gir fårene på den ene siden, og de som raner fårene til seg p åden andre siden. Disse er de falske apostler og profeter.
     
     
     
    4) "Jeg er den gode hyrde"
     
     
    "Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.Men den som er leiekar og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, forlater fårene og flykter når han ser ulven komme. Og ulven røver dem og jager dem fra hverandre. For han er leiekar og har ingen omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg,likesom Faderen kjenner meg, og jeg kjenner Faderen. Jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til i denne innhegningen. Også dem må jeg lede, og de skal høre min røst. Og det skal bli én hjord og én hyrde." (Johannes 10:11-16)
     
    "Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd." (Johannes 10:27-29)
     
    I sin fjerde "Jeg er" proklamasjon, erklærer Jesus seg selv som den gode hyrde. Hans oppriktige omsorg for fårene står i dyp kokntrast til en leiesvenns tilsyn. En leiesvenn er kun opptatt av seg selv, sitt eget beste og sin egen lønn. For leiesvennen er hyrdeoppgaven kun en jobb. Han er en lønnsmottaker, uten å ha hjerte for fårene.

    Uten å peke for mye finger, så er dette et kraftig budskap til kristne hyrder i dag. Gud har kalt hyrder som gir sitt liv for flokken, ikke bare å ta det hele som en hvilken som helst lønnet jobb. Det er viktig med det rette hyrdehjerte! At pastorer og forstandere er "fire år her og fire år der", minner meg mest om måten man velger regjering på ved politiske valg. Vi kan også sammenligne det med valget av den amerikanske presidenten. Men en Bibelsk hyrde og pastor kan ikke forlate flokken etter en fireårs periode, for så å bli erstattet av en ny. Et slikt system gir stort rom for leiesvenner, som ikke har et ekte hjerte for flokken! En hyrde gir sitt liv til den plass og den menighet Gud har betrodd ham.
     
    Når Jesus her kaller seg selv for den gode hyrde, stiller Han seg som et motbilde til de falske hyrder i Israel, de som skulle vokte fårene, men som var bare tyver, røvere og leiesvenner. Disse var alle blinde ledere, som utgav seg for å være seende, men som førte sine etterfølgere vill.
     
    Jesu får hører Hans røst og følger Ham. Vår sikkerhet ligger i den kraft og ekte hyrdeomsorg som Jesus har for oss.
     
     
     
    5) "Jeg er oppstandelsen og livet"
     
     
    "Jesus sa til henne: Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette? Hun sier til ham: Ja, Herre! Jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden." (Johannes 11:25-27)
     
    I sitt fjerde "Jeg er"- utsagn, erklærer Jesus at Han er oppstandelsen og livet. Han hadde flere ganger forkynt at Han var den som skulle oppreise de døde på den siste dag.
     
    "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror ham som har sendt meg, han har evig liv. Han kommer ikke til dom, men er gått over fra døden til livet. Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve. For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv. Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er menneskesønn. Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst.Og de skal komme ut, - de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse." (Johannes 5:24-29)
     
     "For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg. Og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men reise det opp på den siste dag. For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Og jeg skal reise ham opp på den siste dag." (Johannes 6:38-40)
     
    Derfor sier også Marta at hun vet at hennes bror skal oppstå på den siste dag. Men her kommer Jesus med de forløsende ordene "Jeg er oppstandelsen og livet". Uten Ham vil det ikke bli noen oppstandelse, verken nå eller ved tidens ende.Oppvekkelsen av Lasarus var derfor en profetisk demonstasjon av Jesu makt til å kalle de døde til liv.

    Oppstandelsen fra de døde var også et hovedpunkt i apostlenes forkynnelse. De var nemlig selv vitner om Jesu oppstandelse og forkynte derfor oppstandelsen fra de døde.
     
    "Mens de talte til folket, kom prestene og høvedsmannen for tempelvakten og sadukeerne over dem. De var harme over at de lærte folket og forkynte oppstadelse fra de døde i Jesus." (Ap gjerninger 4:1-2)
     
     
     
    6) "Jeg er veien, sannheten og livet"
     
     
    "Jesus sier til ham. Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg." (Johannes 14:6)
     
    Da Jesus vandret her nede, lærte han oss Guds vei. Han er selv den vei som leder til himmelen. Guds Ord åpenbarer at han banet en ny og levende vei like inn til Faderens trone i himmelen.
     
    "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann." (Hebreerne 10:19-22)
     
    Jesus er også den levende sannheten, som viser oss Gud og Hans vesen. Han er sannheten som frelser, helliger og leder oss. Han har liv i seg selv og er derfor selve livgiveren.
     
    "For likesom Faderen har liv i seg selv, slik har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv." (Johannes 5:26)
     
    "For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv." (Johannes 6:33)
     
     
     
    7) "Jeg er det sanne vintre"
     
     
     
    "Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort. Og hver den som bærer frukt, renser han, for at den skal bære mer frukt. Dere er alt rene på grunn av det ordet som jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre. Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner, og de samler dem sammen og kaster dem på ilden, og de brenner. Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det. I dette er min Far herliggjort at dere bærer mye frukt, og dere skal bli mine disipler." (Johannes 15:1-8)
     
    Dette er den syvende og siste "Jeg er" proklamasjonen i Johannesevangeliet. Jesus beskriver her relasjonen og samfunnet mellom Ham selv og hans disipler og etterfølgere. Den gren som ikke bærer frukt, blir ødelagt. Dette var nok også en profeti om Judas, men tanken gjelder likevel alle troende. Når vi forblir i Kristus, blir våre bønner virksomme og da herliggjør vi også Gud gjennom den frukt som vi bærer for Hans rike. Da blir også vår glede fullkommen ved at vi bærer frukt og erfarer Kristi egen glede i oss.
     
    Bakgrunnen for dette bibelavsnittet finner vi i Jesaja 5, der Israel sammenlignes med en vingård under Guds kjærlige omsorg.
     
    "Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård. Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn midt i den, og han hogg også ut en vinpresse i den. Og han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville. Og nå, dere Jerusalems innbyggere og Judas menn: Døm mellom meg og min vingård! Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode? Så vil jeg nå la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned muren, så den blir nedtråkket. Og jeg vil la den ligge øde. Den skal ikke skjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal skyte opp. Jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den. For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus. Og Judas menn er hans kjæreste plantning. Han ventet rett, men se, der er blodsutgytelse. Han ventet rettferdighet, men se, der er skrik." (Jesaja 5:1-7)
     
    Til forskjell fra Israel, er Jesus det sanne og virkelige vintre som har liv i seg selv.
     
     

     

     

     

    9. LØVEN AV JUDA OG LAMMET SOM BLE SLAKTET

     

    "Og jeg så at han som satt på tronen hadde en bokrull i sin høyre hånd. Det var skrevet både inne i den og utenpå, og den var forseglet med sju segl.Og jeg så en mektig engel som ropte med høy røst: Hvem er verdig til å åpne boken og bryte seglene på den?Og det var ingen i himmelen eller på jorden eller under jorden som kunne åpne boken eller se i den.Da gråt jeg sårt fordi ingen var funnet verdig til å åpne boken eller se i den.Men en av de eldste sier til meg: Gråt ikke! Se, løven av Judas stamme, Davids rot, har seiret. Han kan åpne boken og de sju seglene på den.Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden.Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd.Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse, - det er de helliges bønner.Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt,og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden. Og jeg så, og jeg hørte røsten av mange engler omkring tronen og de fire livsvesener og de eldste - tallet på dem var ti tusen ganger ti tusen og tusen ganger tusen.  De sa med høy røst: Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse! Og hver skapning som er i himmelen og på jorden og under jorden og på havet, og alt det som er i dem, hørte jeg si: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet! Og de fire livsvesener sa: Amen! Og de eldste falt ned og tilba." (Åpenbaringen 5:1-14) 

    I Åpenbaringen står Jesus frem både som Lammet og som Løven. Mange kjenner Ham som "Guds Lam, som bærer bort verdens synd!" (Johannes 1:29), men ikke alle kjenner Ham som Løven av Juda. Enkelte vil holde frem at Jesus er kjærlighet, full av nåde og omgås syndere. At Han er kjærlig, barmhjertig og nådig er sant. Men de glemmer at Han veltet pengevekslernes bord og at Han refset hyklerne. La oss studere den beskrivelsen som apostelen Johannes - han som er blitt kalt kjærlighetens apostel - gir av Jesus i Åpenbaringens kapittel 1:

     

    "Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld. Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg enveldig røst, likesom en basun,som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menigheter, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet av et gullbelte om brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, ogøynene hans var som en ildslue.Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn.Og røsten hans var som bruset av vannmasser.I sin høyre hånd hadde han sju stjernerog av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd.Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham,falt jeg ned for hans føtter som død.Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åpenbaringen 1:9-19)

     

    Synet av den Jesus som sitter ved Faderens høyre hånd, og som er Kongernes Konge og Herrenes Herre, som er Løven av Juda stamme, forferdet Johannes. Han som hadde ligget ved Jesu bryst i nattverdsalen, falt nå ned på sine knær og var som død. Dette er også en side ved Jesus. Og når Guds dommer begynner å falle over jorden er det Løven av Juda stamme verden kommer til å møte.

    Løven blir ofte satt i forbindelse med mot. Har du noen gang stått ansikt til ansikt med en voksen hannløve? I så fall skjedde det sannsynligvis i en zoologisk hage, hvor dyret befant seg i en innhegning. Likevel kan et slikt møte være en skremmende opplevelse. Når du ser inn i ansiktet på dette store og sterke dyret og det holder blikket ditt og stirrer tilbake, kan du ikke forestille deg at noe som helst kunne få en løve til å flykte av frykt. Bibelen sier om løven:

     

    «Løven, som er det veldigste blant dyrene, og som ikke viker tilbake for noen.» (Ordspråkene 30:30)

     

     Jesu mot kan med rette sammenlignes med en løves mot.

     

    Guds Sønn visste på forhånd at han kom til å møte hard motstand på jorden. En rekke ganger stod han ansikt til ansikt med døden, noe som kulminerte med Getsemane, Piskingen, Tornekronen, Via Dolorosa og til slutt korset på Golgatahøyden . Hvordan klarte Jesus å holde motet oppe gjennom alt dette? Legg merke til hva Jesus gjorde før folkemengden kom for å arrestere ham. Han går for å være alene i bønn til Faderen der i Getsemane. Og like etter at Jesus var ferdig med denne bønnekampen, sa han til apostlene: «Stå opp, la oss gå.» (Matteus 26:46) 

     

    Tenk på hvor stort mot disse ordene uttrykte. «La oss gå,» sa han, vel vitende at han kom til å be folkemengden om å spare vennene hans, at disiplene kom til å forlate ham og flykte, og at han helt alene ville måtte møte den hardeste prøven i sitt liv. Alene ble han utsatt for en ulovlig og urettferdig rettergang, hån og spott og tortur for til slutt å lide en smertefull død. Men gjennom alt dette holdt han motet oppe. Fordi dette lammet som ble slaktet, Han er også løven av Juda stamme, og gikk derfor inn i dette med en løves mot.

    10. JESUS ER KONGENES KONGE OG HERRENES HERRE

     

     

    Når Jesus en dag kommer igjen som Rytteren på den store hvite hest, vil det åpenbares for alle skapninger hvem Han virkelig er. Jesus er "Trofast og Sannferdig" fordi Han dømmer og kjemper rettferdig. 

    "Og jeg så himmelen åpnet - og se: En hvit hest. Og han som sitter på den, heter Trofast og Sannferdig, og han dømmer og strider med rettferdighet.Hans øyne er som ildslue. På hans hode er det mange kroner. Han har en innskrift med et navn som ingen kjenner uten han selv.Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord.Hærene i himmelen fulgte ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent.Ut av hans munn går det et skarpt sverd, for at han med det skal slå hedningefolkene. Og han skal styre dem med jernstav. Han tråkker vinpressen med Guds, Den Allmektiges strenge vredes vin.På sin kledning og på sin hofte har han et navn skrevet: Kongers konge og herrers herre." (Åpenbaringen 19:11-16)

    Da kommer Jesus til å vise seg i all sin herlighet, som den Han virkelig er - nemlig Kongenes Konge og Herrenes Herre! 

    "Se, det kommer en Herrens dag, da det hærfanget som er tatt fra deg, skal skiftes ut i din midte.For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utryddet av byen.For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolkene, som han før har stridd på kampens dag. På den dagen skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør.Og dere skal flykte til dalen mellom mine fjell. For dalen mellom fjellene skal nå like til Asel. Dere skal flykte som dere flyktet for jordskjelvet i Judas konge Ussias dager. Da skal Herren min Gud komme, og alle hellige med deg, min Gud!På den dagen skal lyset bli borte, de herlige himmellys skal bli formørket.Det skal komme en dag - Herren kjenner den - det skal verken være dag eller natt, men mot kveldstid, da skal det bli lys. På den dagen skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdelen til havet i øst og den andre halvdelen til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik.Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dagen skal Herren være én og hans navn ett." (Sakarja 14:1-9)


     

     

     

  • Direkte profetier om Kristus i 1. Mosebok

    Genesis (1. Mosebok) er i mange henseender den viktigste bok i Bibelen. Den er den uundgåelige forutsetning for at man skal kunne forstå den hellige boks senere bøker. Og i denne første bok finner vi nesten alle frelsessannheter, men enda ikke helt utviklet eller direkte fremstilt, på samme måte som man i et frø finner de forskjellige deler av planten, som kommer av det.
 

    "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden." De aller første ord i den hellige skapelsesberetning gir Gud den rette plass. Og fortsettelsen preges av den samme majestetiske klarhet, høyhet og renhet.

    Vi legger merke til noen viktige detaljer både angående Guds navn og de to forskjellige verb som brukes og som ganske riktig ligner hverandre meget, men allikavel er forskjellige i form og betydning.

    "I begynnelsen skapte Elohim (Gud) himmelen og jorden.... Og Elohim sa : La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse," (1. Mos 1,26). Disse to forskjellige verb er "skape" og "gjøre", hver for seg med helt forskjellig betydning. Skapelsen skjedde "i begynnelsen,"

    således på et for oss helt ukjenet tidspunkt, men på seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er (2. Mos 20,11), og dette siste skjedde på et tidspunkt som etter skriften er bestemt (ifølge Usshers kronologi 400 = år f. Kr).

    Disse to verb står i entallsform (singularis), mens Guds navn. (Eleohim) er en flertallsform. Denne flertallsform fremkommer også tydelig i pronomenet "oss". I sin handling er den treenige Gud, Fader, Sønn og Den Hellige Ånd, en. Forskjell når det gjelder personene, enhet når det gjelder vesen.

    Allerede skapelsesfortellingen møter vi den Herre Kristus, som vi ser av følgende bibeltekst:

    " I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." - Joh 1,1-3

    "Herren hadde meg i eie som begynnelsen av sin vei, før sine gjerninger i gammel tid. Fra evighet er jeg blitt innsatt, fra begynnelsen, før jorden var til. . . . Da han bygde himmelen var jeg der . . . . da han la jordens grunnvoller" - Ord 8,22-29

    "Du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt." sa Jesus til sin far, da han gikk avsted for å ofre sitt liv for oss (Joh 17,24).

    Slik ser vi ved alle tings begynnelse vår evige Frelser, Guds Sønn. "Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden." (Heb l,2).


    Navnet "Genesis" betyr "begynnelsens bok", og dette er virkelig et navn som passer på en slående måte.

     

    1. Skapelsens begynnelse

    Her tegnes for oss Guds enhet, allmakt og personlighet. Her utelukkes ateismen - Gud var i begynnelsen. Her utelukkes polyteismen (troen på mange guder) - en Gud, ikke mange guder. Her avvises panteismen (sammenblandingen av Gud og naturen, Skaperen og det skapte.) -Gud er før alle ting og skilt fra alle ting. Likeså materialismen - materien er ikke Gud. Her utelukkes hypotesen om materiens evighet - i begynnelsen blev den skapt av Gud. Og til slutt avvises her den blinde vantro eller fatalismen - for her fremtreder for oss en personlig Gud, som handler i suveren frihet. "Ved tro skjønner vi at verden er kommet i stand ved Guds ord, så det som sees, ikke blev til av det synlige" (Heb 11,3).

    Således beredte Gud vår planet til å bli et hjem for menneskene, og hva mere er: skueplassen for hans åpenbarelse av frelsen i Kristus Jesus.

    Genesis underviser oss videre om

    2. Menneskeslektens begynnelse

    (Kap. l,26-27; 2,7). Her finner vi den rette videnskapelige opplysning om slektens begynnelse, en redegjørelse som i sin klarhet og logikk på en velgjørende måte står i motsetning til senere tiders underlige protoplasma - og ape-teorier, som for lenge siden har vist seg uholdbare. Charles Darwin beklaget jo sine teorier i sin alderdom, men de ho1des ennå oppe på en kunstig måte ved forfalskninger av fakta (f.eks. Haeckels bekjente embryoforfalskninger). Og den skjematiske fremstilling av menneskerasenes oppkomst og fordeling, som gis oss i "folketavlen" i Gen. 10, er den mest sannsynlige kilde som vi har adgang til på dette område.

    3. Sabbatens opprinnelse

    4. Ekteskapets opprinnelse.


    5. Syndens og dødens opprinnelse.

    Her finner vi også sannheten når det gjelder menneskeslekten. Den er ikke som evolusjonsdogmen eller "utviklingslæren" falskelig fremstiller det, steget skritt for skritt fra et lavt standpunkt (urdyrets eller amøbens) til et høyere og høyere kulturelt og sedelig standpunkt, men den er tvertimot sunket fra en tilstand av visdom, renhet og uskyldighet, til en hjelpesløs trelldom under synd, mørke og urenhet.

     

    6. Nådens begynnelse

    Nådens begynnelse, som på en
utmerket måte fremkommer i løftet om Forsoneren, i innstiftelsen av ofrene og i Guds pakt. Menneskeslektens forløsning, gjenopprettelsen av det som taptes ved fallet, er det store emnet i Bibelen, og vi finner det i sin begynnelse her i "begynnelsens bok", Genesis. 

    "De første to kapitler i Bibelen taler om menneskets uskyld,hvordan det var før fallet. De to siste kapitler i Bibelen taler om menneskets hellighet,om hvordan det skal bli. Synden omtales ikke her, med undtak av at det sies at den er fullstendig utestengt fra den hellige stad. Alle kapitler i hele Bibelen mellem disse to steder taler om striden mellom Gud og synden" (C. L. Maynard).

     

    7. Det utvalgte folks begynnelse

    Genesis viser oss at mennesket fullstendig mislykkes. Adam mislykkes. Gud dannet så ved sin tjener Noah en ny s1ekt. Men denne nye slekt sviktet sine oppgaver, forkastet kunnskapen om Gud og sank ned i avgudsdyrkelse. Da kalte Gud Abraham, og fra den tid er det utvalgte folk hans særskilte redskap for hans vei med menneskeslekten. Men det utvalgte folk kom også til kort, og ved slutten av den gammeltestamentlige historie, i Esras og Nehemias' dager, er det bare en gudfryktig levning, som er Guds redskap her på jorden.

    Kristus i gensis (1. Mosebok)

    Men nå vil vi gå over til å påpeke enkelte direkte profetier omKristusi Genesis.

    Vi nevner da først det underbare løfte i kap. 3,15 om kvinnens sæd,som skulle knuse ormens hode på bekostning av en knust hæl. Kommentar til dette finner vi tydelig i Salme 22,17: "For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg de har gjennomboret mine hender og mine føtter" og i Heb 2,9-14 "men den som var gjort lite ringer enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden; kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde sku1le smake døden for alle...

    Ettersom da barnene har del i blod og kjød, fikk også han i like måte del derfor, for at han ved døden kun gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er Djevelen." Ved Noah ble forkynt (kap 9,25-27) at Kristus skulle være av Sems ætt. Det tilsiktede ordene lyder: "Lovet være Herren, Sems Gud . . . Gud gjør det vidt for Jafet,han skal bo i Sems telter." Uttrykket "Sem Herren Gud" (Ifølge den eng. aut. oversettelsen og den hebraiske bibeltekst) = Sems Jehova-Elohim har helt sikkert en ganske særskilt betydning. Elohim er det navn som brukes om Guddommen som Skaperen og Forsynets Gud.

    Navnet Jehova anvandres, som de fleste kanskje vet, alltid om Gud i hans spesielle forhold til Israel. Profetien innebærer på denne måten at den fulle Gudsaåpenbarelse - Og da særlig Messiasåpenbarelsen - skulle bli Sem til det.

    Dette er en ting, den andre er løftet til Jafet. Gud skal gjøre det vidt for ham. Persia, Grekenland, Rom, alle representanter for den jafetiske rase og etter hverandre innehavere av verdensherredømmet, vitner for oss på en mektig måte at løftet ble holdt i de gamle dager. Rasens veldige utbredelse, både når det gjelder antall og innflytelse, som vi ser blant de europeiske folk, i Nord- og Sør-Amerika og i europeiske kolonier, forteller oss at løftet blir holdt også nå i tiden. Men denne utbredelse i alle retninger skal krones med ennå en velsignelse. Jafet skulle bo i Sems telter. Dette viser tydelig at Sem skulle komme til å overlate den guddommelige åpenbarelse til Jafet. Jafet bor nå i Sems telter.

    Det neste viktige skritt er at Abraham utvelges av semiterne i Babylonia, og til ham ble dette løftet gitt: "I deg skal alle jordens slekter velsignes" (1. Mos 12,3) og: "Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes" (1. Mos 22,18). Abrahams sæd skulle bli menneskehetens håp. "Velsignelse" i Det gamle testamentet inneholder først og fremst syndenes forlatelse og del i Guds nåde. Menneskeheten skulle få del i disse underbare velsignelser gjennom en som skulle komme av Abrahams ætt. Dette løftet blir siden gjentatt til Isak (1. Mos 26,4) og Jakob (28,14). Men deretter blir den krets som løftet gjelder trangere, og det blir profetisk forkynt at Juda, den fjerde i rekken av Jakobs tolv sønner, skulle bli Messias' stamfar, for av Juda skulle Schilo eller fredsfyrsten komme (1. Mos 49,10). Og i kap. 49,9 blir Juda kalt "en ung løve". Herren Jesus Kristus er "Løven av Juda stamme" (Åp 5,5). Løftet om Schilo blir fornyet gjennom profeten Jesaja (7,14 og kap. 9) og fremfor alt i engelen Gabriels budskap til Maria (Luk 1,32).

    Dette er de viktigste direkte profetier om Messias i Genesis. De personlige typene eller forbildene er langt mer tallrike, og vi skal ta for oss disse senere.

  • Flere forbilder på Kristus i 1. Mosebok

    Tornene, 1. Mos 3,18

    Tornene i 1. Mos 3,18 taler om Kristus som ble gjort til en forbannelse for at skapningen skulle bli frigjort fra sin trelldom under forbannelsen. For syndens skyld måtte nemlig marken bære torner og tistler og den ble underlagt forgjengelighet, (1. Mos 3,18), men også for skapningen er Jesus blitt en forløser (Hebr: "Goél"), og den har han også frikjøpt, og han har båret dens forbannelse, den gang da den grusomme tornekrone såret hans hellige hode.

    Slangen

    Slangen som av Herren ble forbannet blant dyrene og som måtte krype på sin buk (som han altså ikke hadde gjort før da han var "det vakreste" av dyrene på marken) og som i tusenårsrikets tid skal ete støv (1. Mos 3,14; Jes 65,25), er likeså en tydelig tale om hvordan Jesus Kristus for våre synders skyld ble opphøyet på samme måte som slangen i ørkenen, for at hver den som tror på ham, skal få evig liv (4. Mos 21,9; Joh 3,14-15). Ormen er således et forbilde på Jesus som en forbannelse, for at den slekt som ved synden var blitt forgiftet til døden, skulle reddes (2. Kor 5,21). Det er mange gripende bibelsteder i Det gamle testamentet som omtaler dette, f. eks:

    "Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet" - Salme 22,7-8

    "Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som fra en rot i tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet." - Jes 53,2-3

    Motsetningen til dette eller den virkelighet som svarer til disse profetiske utsagn, har vi i korsfestelsesskildringen, som apostelen Paulus sammenfatter i disse vidunderlige ord:

    "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." - Gal 3,13

    Klærne av skinn, 1. Mos 3,21

    Klærne av skinn, som Herren lagde for å skjule de første menneskenes nakenhet (1. Mos 3,21) taler til oss om Kristus som vår rettferdighet. Men før han kan bli det, må vår egen rettferdighets fikenblad forkastes (omvendelse fra døde gjerninger, Heb 6,1; sammenlign Jes 64,6), og vi må tro på Gud (det som Gud har gjort for oss i sin Sønn, som han gav til vår frelse, Joh 3,16). I Paradiset ble et dyr slaktet og dets blod måtte flyte. Uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt (Heb 9,22). Her ser vi noe som gjelder oss også, Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, han som ble gitt for våre overtredelser og reist opp til vår rettferdiggjørelse (Rom 4,24-25).

    Også i kapittel 4 i 1. Mos. tales det om et slaktet dyr i forbindelse med Abels offer. Her har vi det andre tydelige forbilde til "Guds lam, som bærer verdens synd" (Joh 1,29). Det er et salig studium å følge Bibelens utsagn om Lammet, som ble slaktet for vår skyld. Vi lister opp noen gyldne vers i forbindelse med dette: 1. Mos 3,21; 1. Mos 4,4; 1. Mos 22; 2. Mos 12; 3. Mos 16; Jes 53; Joh 1,29 og 36; Apg 8; 1. Pet 1,18-21; Åp 5 og Åp 21 og 22.

    I begynnelsen av 1. Mosebok, nemlig i 9,4, får vi også en betydning av blodet. I blodet har vi dyrets sjel. Når vi leser om blodet, så er det etter det er blitt utgytt. Hvis pulserende blod er liv, så er utgytt blod ensbetydende med død, med Kristi død for oss som vårt påskelam.

    Noas ark

    Noas ark er i alle fall fra fem synspunkt et forbilde på Kristus:

    1. Arken ble laget i oversstemmelse med Guds befaling og plan, på samme måte som forløsningen i Kristus Jesus er i overensstemmelse med Guds rådslutning fra evighet av.

    2. Arken var det eneste trygge tilfluktssted i hele verden. Alt utenfor den hadde bare å vente på dommen.

    På samme måte har alle som ikke ved troen har tatt i mot Kristus i sine hjerter, fortapelsen i vente. Om dette taler ganske mange bibelsteder.

    3. Arken fikk gå gjennom domsbølgene og vredesstormene. I Jes 32,2 fremstilles Kristus som "et skjulested for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land." Enda tydligere tales det om dette i Salme 69,1-2: "Frels meg, Gud! For vannene er kommet inn til sjelen. Jeg er sunket ned i bunnløs gjørme, hvor det ikke er fotfeste. Jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over meg."Eller tenk på Salme 42,8: "Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall. Alle dine brenninger og dine bølger går over meg." Og Jonas som Herren uttrykkelig forklarer å være et forbilde på Messias (Matt. 12,39-42), sier i sin bønn, i den store fisks buk blant annet: "Du kastet meg i dypet, midt i havet. Strømmen omga meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg." (Jon 2,4).

    4. Man måtte gå inn i arken gjennom døren. Noe helt tilsvarende har vi i Jesu ord i Joh 10,9: "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst."

    5. Arken stanset på fjellet Ararat, og Noa gikk ut av den med alle sine og med alle dyrene.

    Mens arken som den driver om på de bølger og er utsatt for den harde regnstorm er et bilde på Jesus Kristus i hans stedfortredende dødslidelser, så blir Kristi oppstandelse forbilledlig fremstilt ved dette at arken stanset på fjellet Ararat. At arkens "innbyggere" gikk ut og betrådte den nye jord, må således være et bilde på oppstandelseslivet.

    Noas ark er et annet stort og tydelig forbilde på oppstandelsen. For apostelen Peter sier oss at arken, på samme måte som dåpen er et bilde på det som frelser oss, nemmelig Jesu Kristi oppstandelse (1. Pet 3,21). Arken ble reddet fra dødens og dommens bølger på den syttende dag i den syvende måned (1. Mos 8,4), for denne dag stanset arken på fjellet Ararat. Gud betraktet denne dato for å være meget viktig, for han lot den nøye nedskrevet. Betydningen av denne hendelse kommer klart frem når vi forbinder den med feiringen av påskehøytiden, som var et bilde på Kristi død, og som ble feiret den fjortende dag i den syvende måned (senere den første måned). Tre dag er senere var dagen for arkens hvile, et bilde på oppstandelsen. Og deretter, etter at de som var inne i arken var kommet ut av den, talte Gud til Noa og bød ham å være fruktbar. "Vær fruktbare, bli mange og fyll jorden" (1. Mos 9,1).

    Allikavell må man huske at Noa og hans hus fremfor alt representerer den jødiske levningen, som må gå gjennom trengselens domsperiode, mens Enok et bilde på menigheten, som her nede bestandig vandrer med Herren til den blir opptatt, og man ser den ikke mer.

    Herrens engel

    Herrens engel. Endelig vi vi før vi forlater 1. Mosebok og går over til neste bok, fremholde det merkelige og dessverre altfor ofte forbisette faktum at Jesus Kristus gang på gang åpenbarte seg for mennesker i 1. Mosebok og andre av de gammeltestamentlige bøker.

    Det var en som nevnte i en preken, at Det gamle testamentet var Faderens, de fire evangelier Sønnens, mens vi etter den første pinsedag har den Hellige ånds tid. En slik uttalelse viser hvor overfladisk vedkommende predikant hadde studert sin bibel.

    Det gamle testamentes Jahve er nettopp Jesus Kristus, og overalt hvor den norske oversettelsen har navnet Herren, har vi i den hebraiske tekst Jehova eller Jahve, den veldige "JEG ER". Og vi møter ham også under navnet "Herrens engel". Se følgende bibelsteder i 1. Mos: 16,7-14; kap. 18, særlig v. 22; 19,1; 22,11. 15. 16; 31,11. 31; kap 32 (skildringen av Jakobs kamp med Gud).

  • Fristelse: kontraster mellom den gamle og den nye Adam

    Både Adam og Kristus møtte fristelser på tre nivåer. Adam ga etter og førte synd og død over menneskeheten. Kristus sto imot, noe som førte til rettferdiggjørelse og liv.

    1. Johannes 2,16

     

    1. Mosebok 3,6

    Den første Adam

    Lukas 4,1-13

    Den siste Adam - Jesus Kristus

    "kjødets lyst"

     

    "treet var godt å ete av"

    "si til denne denne steinen at den skal bli til brød!"

    "øynenes lyst"

     

    "det var en lyst for øynene"

    "(djevelen) viste Ham (Jesus) alle verdens riker"

    "hovmodig skryt"

    (stolthet)

    "det (treet) kunne gi forstand"

    "kast deg ned herfra"

     
     
     
     
  • Hva synes du om Kristus?

    Fariseere: Hvilken anklage har dere imot Jesus?

    "Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!" - Luk 15,1f

    Og du Kaifas, hva sier du om Ham?

    "Han har spottet Gud! Hva skal vi nå med vitner? Se, nå har dere hørt gudsbespottelsen." - Matt 26,65

    Pilatus, hva er din mening?

    "Jeg finner ingen skyld hos denne mannen." - Luk 23,4

    Og du Judas som solgte din Mester for sølvpenger - har du noen anklage mot Ham?

    "Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod!" - Matt 27,4

    Og dere onde ånder?

    "Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige!" - Mark 1,24

    Døperen Johannes, hva synes du om Kristus?

    "Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!" - Joh 1,29

    Og du apostelen Johannes?

    "nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus." - Joh 1,17

    Peter, hva sier du om ham?

    "Du er Messias, den levende Guds Sønn." - Matt 16,16

    Og du Tomas?

    "Min Herre og min Gud!" - Joh 20,28

    Engler i himmelen, hva sier dere?

    "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by." - Luk 2,11

    Og du Fader i himmelen som vet alt?

    "Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag." - Matt 3,17

    Kjære leser, hva synes du om kristus?

    Er du rede til å møte Gud? Hvor skal du bo i evigheten?

    "For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." - Joh 3,16

  • Isak som forbilde på Kristus

    Navnet Abraham betyr "far til mange folk", men det sies også i Rom 4,16 at Abraham er troens far. Han kan på denne måten sies å motsvare alle tings far, Gud.

    Av Abraham ble Isak født, som er et bilde på Kristus. Det er høyst forbausende og meget lærerikt att man ved en sammenlignende studium av Isaks og Jesu Kristi skjebne alltid finner håndpåtagelige likheter og analogier.

    Isak ble født på en underbar, overnaturlig måte.

    Abarahams legeme var likesom allerede dødt, aldeles som tillfellet var med Saras morsliv (Rom 4,19). Allikevel skjedde det underfulle som syntes å være så umulig, at Abraham hadde falt på sitt ansikt og lo (1, Mos 17,17), på denne måten som også Sara hadde gjort(1. Mos 18,12).

    Da sønnen senere virkelig ble født, ble han kalt Isak, og det navnet betyr "latter", for Sara sa: "Gud har gjort det så at jeg må le: alle som hører dette, vil le av meg." (1. Mos 21,6).

    I denne hendelsen ser vi et tydelig bilde på Kristi underfulle fødsel. Maria fødte før, men Sara etter alle menneskelige beregninger, etter all tid var ute og hun var som død.

    Og siden strider Ismael med Isak som er et bilde på striden mellom dem som er født etter kjødet og den som er født etter Ånden (Gal 4,29).

    I 1. Mos 22 finner vi en meget betydningsfull parallell til Kristi lidelse og død. Der skildres vandringen til Moria fjell og hendelsene der. Vers for vers fører dette kapittlet oss frem til Golgata-høyden.

    Der gikk de begge, far og sønn sammen (v. 6 og 8), faren bærer ilden og kniven og sønnen veden (v. 6). Her ser vi et bilde på Faderen og hans Sønn Jesus Kristus i fullkommen overensstemmelse gå for å utføre forsoningsverket. Sønnen bærer korset og Faderen bærer ilden, for "Herren lot alles misgjerninger ramme ham" (Jes 53,6).

    I denne beretningen taler også værens plutselige tilsynekomst, den vær som ble ofret istedenfor Isak, om at Kristus trådte i vårt sted, så han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger, ja på denne måten at straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred.

    I ofringen av Isak blir på denne måten skildret for oss på en særskilt levende måte et forbilde eller en type på det tunge offer som i tidens fylde ble frembåret på Golgata.

    La oss studere dette emnet med særskilt aktelse, med skoene trukket av våre føtter, for det sted vi er på, er hellig.


    Moria Fjell

    1. Mos 22,2: Ta nå din Sønn,

     

    din eneste,

     

    ham som du har så kjær, Isak.

     

     

    Dra til Moria-landet

     

     

     

    og ofre ham der som et brennoffer på et av fjellene,

     

    som jeg skal vise deg.

     

     

    v. 4: På den tredje dag da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte.

     

     

    v. 6: Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to.

     

     

     

    v. 7: Hvor er lammet til brennofferet?

     

     

    v 8: Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet.

     

     

    v. 8: Så gikk de videre sammen, de to.

     

     

    v. 9: Abraham bygget et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret oppå veden.

     

     

    v. 10: Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.

     

     

     

    v. 11: Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen.

     

     

    v. 12: siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg.

     

    v. 13: Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn.

    Golgata Høyden

    Heb 1,2: Gud.....har talt til oss ved sin Sønn.

     

    Joh 3,16: Gud....gav sin Sønn, den enbårne.

     

    Joh 1,18: Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn.

     

    2. Krøn 3,1: Så begynte Salomo å bygge Herrens hus...... på Moria-fjellet (på denne måten var det stedet for ofringene)

     

    Heb 10,5-10: Vi er blitt helliget fordi Jesu Kristi legeme en gang for alle er blitt ofret.

     

    Luk 23,33: Og de kom til stedet som kalles Hodeskallen. Der korsfestet de ham.

     

    Apg 3,18: Gud hadde gjennom profeters munn forkynt at Kristus skulle lide. (Kjent av Faderen før verdens grunnvoll ble lagt.)

     

    Joh 19,17: Han bar selv sitt kors.

    (Se Joh 18,11)

    Joh 10,17f: Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til.... Ingen tar det fra meg, men jeg setter det til av meg selv.... Dette bud fikk jeg av min Far.

     

    Joh 1,29: Se der Guds lam, som bærer verdens synd.

     

    Åp. 13,8: Livsens bok hos lammet, som er slaktet fra verdens begynnelse

    (sv. overs.)

     

    Salme 40,9: Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst.

     

    Apg 2,23: Han som ble forrådt etter Guds besluttede råd.

    Jes 53,6: Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham.

     

    Jes 53,10: Men det behaget Herren å knuse ham.

    Matt 27,46: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

     

    Motsetning: Gud tiet fra himmelen. Matt 26,53-54. Matt 27,42: Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!

     

    Jer 6,26: Bitter sorg sammenlignes her av Gud som tapet av det eneste barn.

     

    Jes 53,7;11: Som et lam der føres hen for å slaktes... Han bærer deres misgjerninger.

     

    Så langt som til vers 13 er Isak et bilde på Kristus, men nå må væren komme med, forat at Kristi offer skal bli fullstendig fremstilt. Isaks ofring som et forbilde fant sted akkurat da halve tiden var gått fra Adams skapelse til Sønnens ofring på Golgata.

    Til slutt må vi gi akt på hvordan Abraham sa til sine tjenere: "Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere." (1. Mos 22,5)

    Ved disse ord beviser han sin tro på at Gud er mektig til å vekke Isak oppfra de døde igjen, "Han fikk ham også tilbake derfra"(Heb 11,18-19).

    I denne tildragelse har vi på denne måten et bilde på Jesu oppstandelse fra de døde. Men den forbilledlige undervisning fortsetter.

    I kap. 23 beskrives for oss Saras død og hennes begravelse blant hedningene. Og med hennes død og begravelse kom hennes telt til å stå tomt.

    Hva Sara angår har vi i henne et bilde på Israels folk i dets bestemmelse for det Jerusalem som er der oppe (Gal 4,26). Men Israel forkastet Kristus og forfeilet dermed sin bestemmelse. "Saras telt" ble tomt og måtte derfor tas i besittelse av noen andre, på samme måte som Abraham sendte sin tro tjener for å hente en brud til sønnen.

    Men når Israel er begravet blandt folkene (Esek 37) etter Kristi korsfestelse, vinner den Hellige Ånd i denne tid menigheten som en brud for Herren, akkurat som den tro tjener ble sendt ut for å vinne en brud for Isak.

  • Jakob som et forbilde på Kristus som Menneskesønn

    Jakobs historie er i høy grad lærerik som forbilde, men vi skal her nøye oss med bare å peke på noen fakta i denne forbindelse.

    Jakob var i motsetning til Esau åndelig og så på løftene, akkurat som Jesus Kristus.

    Stigen, som Jakob så i drømmen, taler til oss om Kristi kors, som er en evig og fullkommen bro mellom jorden og himmelen, (Joh 1,52; Rom 10,6; 7,11).

    Jakobs forhold til Rakel er et bilde på Kristi forhold til Israel, samtidig som hans forhild til Lea svarer til Kristi forhold til menigheten.

    Jakobs liv var en fremmeds liv, som det er beskrevet i 1. Mos 37,1: "Men Jakob bodde i det landet hvor hans far hadde levd som fremmed, i Kana’ans land." Det var på samme tid som Esau var mektig i Seirs land.

    Det fortjener virkelig å sitere hva Joh. de Heer skriver som avslutning på sin skildring av Jakob og begge hans hustruer i boken "De Bruiioft des Lams naar zeven bruilofstypen uit het Oude Testament".

    Jakob var en fremmed, på samme måte som Jesus som "Menneskesønn" var en fremmed på jorden. Han hadde ikke engang det som Jakob hadde, nemmelig en stein, som han kunne hvile sitt hode på (Matt 8,20). Men han aktet denne fornedrelse og forsmedelse for intet og levde blandt oss som en fattig og foraktet fremmed, "en orm og ikke et menneske", (Salme 22,7), for å vinne den glede, som ventet ham, den hellige stad med "de to skarene" (Israel og menigheten).

    Betel hette Lus, som betyr "skilsmisse". Før var jord og himmel skilt fra hverandre; vi var fremmede for løftespakten og medlemsskapet i himmelen, men nå, etter at Guds stige er blitt oppreist i Lus, er det blitt et Betel, det betyr "Guds hus". Jesu eget farshus er blitt vårt rette hjem, og der har han beredt rom for oss.

    Jakob begynte med å velte bort steinen fra brønnen for Rakel og sluttet med å bo i Betel med sine to hustruer. På denne måten kom også Kristus til denne verden først og fremst for å rydde bort steinene og lyse for alle mennesker, (Joh 1,9). Og han skal se sin gjerning kronet med fullstendig fremgang, når Han skal si: "Se, her er de barn som du har gitt meg!". Det skal Han si når Han har fått dem alle inn i farshuset.

    Jakob får begge sine skarer med Rakel og Lea i spissen i god behold til Betel for å bo der og formere seg. Jesus skal i sitt tusenårige rike komme til sitt mål med både Israel og menigheten, og verden skal merke det, når portene til det Nye Jerusalem ikke mere skal stenges om dagen - natt skal ikke finnes der - og den herlighet og ære som folkeslagene har, skal bæres inn i staden, (Åp 21,25-26).

    Sannelig Esau kunne si: "Jeg har meget", (1. Mos 33,9), men Jakob hadde allikavell "alt" (v. 11).

    Slik skal også en gang alle kne bøye seg i Jesu navn, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden (Fil 2,10).

    I sannhet: i jakobs historie har vi et av de vakreste forbilder på Kristus som Menneskesønn, både i hans fattigdom og i hans kommende herlighet som Menneskesønn, når han skal komme på himmelen skyer med makt og herlighet og ta sitt rike i besittelse (Dan 7,13; Matt 25,31 fl.).

  • Jesu Blod

     

     

     

     

    1. FALLET FØRTE OSS BORT FRA GUD

     

     

     

     ”Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og Gud sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden, og legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden.”  (1 Mosebok 1:26-28)

     

    I Edens have levde Adam og Eva i en fullkommen tilværelse i Guds nærvær. De var Guds representanter på jorden, satt til å råde og herske over den. De var kalt til å "fylle jorden og legge den under seg". På denne måten skulle mennesket være Guds representant eller "ambassadør" på jorden. Dette var menneskets opprinnelige kall til å utbre Guds rike. Adam ble på en måte innsatt som "konge" over jorden (i ordets rette forstand – selvsagt underlagt Gud). 

     

    ”Du gjorde ham lite ringere enn Gud, med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders verk, alt la du under hans føtter: Sauer og okser, alle sammen, ja, også markens ville dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.”  (Salme 8:6-9)

     

    Men fallet førte oss bort fra Gud og førte med seg et åndelig mørke og en forbannelse over jorden. Vi kunne ikke lenger leve i Guds nærvær. La oss nå lese om den mørkeste time i menneskehetens historie: 

     

    ”Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Herren Gud hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø!  Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud til å kjenne godt og ondt. 

    Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun ga også sin mann, som var med henne, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Og de hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Herren Guds åsyn mellom trærne i hagen.

    Da kalte Herren Gud på Adam og sa til ham: Hvor er du? Han svarte: Jeg hørte din røst i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg.  Da sa Gud: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Adam sa: Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt. Da sa Herren Gud til kvinnen: Hva er det du har gjort? Kvinnen svarte: Slangen dåret meg, og jeg åt. Da sa Herren Gud til slangen: Fordi du gjorde dette, skal du være forbannet fremfor alt fe og fremfor alle markens dyr. På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager. Fiendskap setter jeg mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din møye meget stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg. Og til Adam sa han: Fordi du lød din hustrus røst og åt av treet som jeg forbød deg å ete av, skal jorden være forbannet for din skyld. Med møye skal du nære deg av den alle dine levedager. Torner og tistler skal den bære for deg, og du skal ete av markens vekster. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake. 

    Adam kalte sin hustru Eva, fordi hun er mor til alle som lever. Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem. Og Herren Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av oss til å kjenne godt og ondt. Bare han nå ikke strekker ut sin hånd og tar også av livets tre, og eter og lever evig! Så viste Herren Gud ham ut av Edens hage og satte ham til å dyrke jorden, som han var tatt av. Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage plasserte han kjerubene og det flammende sverdet som svingte hit og dit for å vokte veien til livets tre.”  (1 Mosebok 3:1-24)

    Syndefallet er den største katastrofe som har hendt i hele menneskehetens historie! Menneskene var jo skapt av Gud, for å leve i livsfellesskap med Ham. Et liv uten i det hele tatt å kjenne til det onde! Tenk deg et liv i Guds nærhet, hvor synd, hat, vold, krig, nød, sykdom, død og alt vondt ikke eksisterer! Tenk deg et absolutt perfekt liv, i skjønneste harmoni! Det var slikGud skapte oss – og Han så at det var overmåte godt.

     

    Men menneskene brukte sin frie vilje til å vende seg bort fra sin skaper. Dermed kom synden inn i verden. Syndefallets katastrofe har ført til at alle menneskerfødes inn i en syndig verden, som ligger i det onde.

     

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”  (Romerne 5:12)

     

    Etter dette ble mennesket slave under synden. Synden kom inn i verden gjennom Adam og Evas fall, og synden førte døden med seg - åndelig død.

     

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø.”   (l Mosebok 2:15-17)

    ”For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Romerne 6:23)

     

    Syndens lønn er dødenåndelig død (senere også fysisk død).

     

    Følgene av dette ble at vi ble ”slaver under synden”, og syndens herre - djevelen. Mennesket gav sin kongeposisjon til djevelen, og djevelen ble "denne verdens gud".

     

    ”For denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.”   (2 Korinter 4:4)

     

    Du vet at den du adlyder, blir din herre. Vi kan ta med et par billedlige eksempler:

     - barnet adlyder sin far og mor.

     - skoleeleven adlyder sine lærere og rektor.

     - arbeideren adlyder sin arbeidsgiver.

     

    Dermed er disse din "herre" så lenge du adlyder dem. Slik er det også med djevelens grep på menneskene gjennom SYNDEN. Denne verdens barn er på en måte "djevelens barn" - slaver under synden.

     

    ”Dere gjør deres fars gjerninger. De sa da til ham: Vi er ikke født i hor! Vi har én far, Gud. Jesus sa til dem: Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg kommer fra Gud og er utgått fra ham. For jeg er heller ikke kommet av meg selv, men han har utsendt meg. Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler? Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord! Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.”  (Johannes 8:41-44) 

     

    Synden fikk et slikt grep på menneskene at vi ikke kunne leve i Guds nærvær. Gud tåler ikke nærværet av synd, og derfor ble vi adskilt fra Faderens vidunderlige nærvær. Dermed "solgte" vi oss selv til djevelen gjennom hans store felle, nemlig syndens makt.

     

    ”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” (Efeserne 2:1-3)

     

    Paulus beskriver hvordan denne kampen mot synden oppleves for en som gjerne vil leve et liv som behager Gud, men uten Jesus.

     

    ”Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg.For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det. Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.

     

    Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.”(Romerne 7:8-21)

     

    Paulus beskriver her sin kamp imot synden den gang han var en nidkjær fariseer, før han møtte Jesus. Her ser vi hvor sterk syndens makt er over det ufrelste mennesket. "Det jeg ikke vil, det gjør jeg, men det jeg vil makter jeg ikke..."

    Dette er vårt utgangspunkt overfor Gud idag. Alle mennesker har syndet og står uten ære for Gud!

     

    "Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd."  (Salme 51:7)

    "Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!"  (Job 14:4)

     "Vi ble som den urene alle sammen. All vår rettferdighet ble som et urent klesplagg."  (Jesaja 64:5)

    ”Hva da? Har vi noe fortrinn? Nei, slett ikke! Vi har jo allerede anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd”  (Romerne 3:9)

     

     ”alle har syndet og mangler Guds ære.”   (Romerne 3: 23)

     

    Dette er drøye beskyldninger! Og det kreves et sinn som er påvirket av Guds Ånd for å kunne forstå dette.Synden (hos det falne menneske) kommer fra hjertet. Den begynner som ulydighet mot Gud, og skaper "skilsmisse" mellom Gud og mennesker. Gud kan ikke lenger ha samfunn med det falne menneske p.g.a. dets synder.

    ”For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.”  (Matteus 15:19)

    Vi døde derfor en åndelig død i syndefallet - en død som rammet alle mennesker…

     

     

     

     

     

    2. VI ER ANKLAGET FRA TRE ULIKE HOLD

     

     

     

     

     

    Vi kan grunnleggende si at det falne menneske anklages for sin synd. Vi sitter alle på tiltalebenken. Og denne anklagen kommer fra tre ulike hold:

     

    1.    GUD sier at vi har syndet og står under syndens makt.  (Romerne 3:9 og 23) Disse versene har vi nettopp lest.

    2.    VI må selv erkjenne vår stilling som slave under synden. Vår samvittighet anklager oss. ”Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg.” (Lukas 15:18)

    3.    SATAN anklager oss og peker på våre synder.Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt."  (Åpenbaringen 12:10)

     

    Jesu oppgave var derfor å gjøre noe med alle disse tre anklagene, og nettop her kommer betydningen av Jesu blod inn i bildet...

     

     

     

     

     

    3. JESU BLOD OG GUDS ANKLAGE

     

     

     

     

    La oss se på noen forbilder fra Den Gamle Pakt. Dette er situasjoner hvor blod ble ofret som en soning for folkets synder, og dette er derfor forbilder på det evige offer som Jesus bragte på Golgata kors.

     

     

     

    1. Den store Forsoningsdagen - Yom Kippur (3. Mosebok 16)

     

     

    ”Herren talte til Moses etter at de to sønnene til Aron var døde, de som måtte dø den gang de trådte fram for Herrens åsyn. Og Herren sa til Moses: Si til Aron, din bror, at han ikke til enhver tid må gå inn i helligdommen innenfor forhenget, fram til nådestolen som er over arken, for at han ikke skal dø. For jeg vil åpenbare meg i skyen over nådestolen. Dette skal Aron ha med seg når han går inn i helligdommen: en ung okse til syndoffer og en vær til brennoffer. Han skal kle seg i en hellig kappe av lin og ha benklær av lin på sitt legeme. Han skal binde opp om seg med et belte av lin og sette en lue av lin på sitt hode. Dette er de hellige klærne. Og han skal bade sitt legeme i vann før han kler seg i dem.

    Av Israels barns menighet skal han få to geitebukker til syndoffer og en vær til brennoffer. Så skal Aron føre fram sin egen syndofferokse og gjøre soning for seg og sitt hus. Og han skal ta de to geitebukkene og stille dem fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Aron skal kaste lodd om de to geitebukkene, ett lodd for Herren og ett lodd for den (bukken) som skal sendes bort. Den bukken som ved loddkasting er tilfalt Herren, skal Aron føre fram og ofre til syndoffer. Men den bukken som loddet var falt på, den som skal sendes bort, skal stilles levende fram for Herrens åsyn, for at det skal gjøres soning ved den, og så skal den slippes løs for å sendes ut i ørkenen.

    Når Aron fører fram sin egen syndofferokse og gjør soning for seg og sitt hus, skal han først slakte syndofferoksen. Så skal han fylle ildkaret med glør fra alteret for Herrens åsyn, og han skal fylle sine hender med finstøtt, velluktende røkelse og bære det innenfor forhenget. Han skal legge røkelsen på ilden for Herrens åsyn, så skyen av røkelsen skjuler nådestolen som er over vitnesbyrdet, for at han ikke skal dø. Så skal han ta noe av oksens blod og stenke det med sin finger på fremsiden av nådestolen. Og foran nådestolen skal han stenke noe av blodet sju ganger med fingeren.

     Deretter skal han slakte den bukken som skal være syndoffer for folket, og bære dens blod innenfor forhenget. Han skal gjøre med bukkens blod likesom han gjorde med oksens blod, og stenke det på nådestolen og foran nådestolen. Slik skal han gjøre soning for helligdommen og rense den for Israels barns urenhet og for alle deres overtredelser som de har forsyndet seg med. Likeså skal han gjøre med sammenkomstens telt, som er reist blant dem midt i deres urenhet. Det må ikke være noe menneske i sammenkomstens telt når han går inn for å gjøre soning i helligdommen, og til han går ut igjen. Slik skal han gjøre soning for seg og for sitt hus og for hele Israels menighet. Så skal han gå ut til alteret som er reist for Herrens åsyn, og gjøre soning for det. Han skal ta av oksens blod og av bukkens blod og stryke rundt om på alterhornene og stenke noe av blodet på det sju ganger med fingeren, og slik rense og hellige det fra Israels barns urenhet.

    Når han så har fullført soningen for helligdommen og for sammenkomstens telt og for alteret, da skal han føre fram den levende bukken. Og Aron skal legge begge sine hender på den levende bukkens hode og bekjenne over den alle Israels barns misgjerninger og alle deres overtredelser og alle deres synder. Han skal legge dem på bukkens hode og sende den ut i ørkenen med en mann som står ferdig. Og bukken skal bære alle deres misgjerninger med seg ut i villmarken, og så skal han slippe bukken løs i ørkenen. Deretter skal Aron gå inn i sammenkomstens telt og ta av seg de linklærne som han tok på da han gikk inn i helligdommen. Og han skal la dem bli der.

    Så skal han bade sitt legeme i vann på et hellig sted og ta på seg sine andre klær, og så skal han gå ut og ofre sitt eget brennoffer og folkets brennoffer og gjøre soning for seg og for folket. Fettet av syndofferet skal han brenne på alteret. Men den som førte bukken ut for å sendes bort, skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann. Deretter kan han gå inn i leiren. Syndofferoksen og syndofferbukken, som de tok blodet av og bar inn for å gjøre soning i helligdommen, skal føres utenfor leiren. Deres skinn og deres kjøtt og deres mageinnhold skal brennes opp med ild. Den som brenner det opp, skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann. Deretter kan han gå inn i leiren.

    Dette skal være en evig lov for dere: I den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden, skal dere faste og ikke gjøre noe arbeid, verken den innfødte eller den fremmede som bor blant dere. For på denne dagen skal det gjøres soning for dere for å rense dere, så dere blir rene for Herren fra alle deres synder. En høyhellig sabbat skal det være for dere, og da skal dere faste - det skal være en evig lov. Den presten som blir salvet, og som innvies til å gjøre prestetjeneste i sin fars sted, skal utføre soningen. Han skal kle seg i linklærne, de hellige klærne. Han skal gjøre soning for Det aller helligste og gjøre soning for sammenkomstens telt og for alteret og gjøre soning for prestene og for hele det samlede folk. Og dette skal være en evig lov for dere, at det blir gjort soning for Israels barn til renselse for alle deres synder én gang om året. - Og Aron gjorde som Herren hadde befalt Moses.”

    På Forsoningsdagen (Yom Kippur) ble blodet av syndofferet båret inn i Det Aller Helligste og sprengt der foran Guds åsyn. Syndofferet derimot, ble ofret for alles øyne i Tabernaklets forgård. Det som foregikk her var synlig for hele forsamlingen. Men Gud bød at kun ypperstepresten selv (Aron) skulle gå inn i selve Tabernaklet. Der gikk han gjennom Det Hellige og like inn i Det Aller Helligste, der han sprengte blodet på alteret som en soning for folkets synder.

     

    Denne handlingen hadde kun som hensikt å presentere blodet for Gud, til Hans tilfredsstillelse, og til tilgivelse for folkets synder. FOR SYND BLIR IKKE TILGITT UTEN AT BLOD BLIR UTGYDT!

     

    ”Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.”(Hebreerne 9:22)

     

    Der i helligdommen ble det inngått en avtale (pakt) mellom ypperstepresten (på vegne av folket) og Gud selv.

    Det er fire ting vi særlig skal merke oss her:

    1. Både helligdommen og folket måtte renses.

    2. Renselsen begynte med helligdommen.

    3. Aron utførte renselsen alene.

    4. Og han utførte den ved blod.

    Disse fire ting er av den aller største betydning. La oss nå se på renselsen av helligdommen. Hva forstår vi med uttrykket "helligdommen"

    1. Helligdommen var det innerste rommet i Tabernaklet. 

    2. Den utgjorde Guds nærværelse. Det var her inne Paktens Ark sto. Og det var her, over nådestolen mellom begge kjerubene, Gud tronet. Herfra var det Moses hørte Herren tale til seg. Og over dem hvilte herlighetsskyen. Med andre ord: Helligdommen var Guds bolig. Å være i helligdommen var derfor å stå i Guds umiddelbare nærhet. 

    3. Den var et bilde av selve Himmelen. Vi leser nemlig i Hebreerne:

     Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning.”(Hebreerne 9:11)

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.”(Hebreerne 9:24)

    Denne helligdom ble altså renset ved Jesu blod.

    La oss nå se på noe viktig:

    "Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse."  (Hebreerne 9:23)

    Renselsen av den jordiske helligdommen (i Tabernakelet) var således en avbildning av en ennå større og bedre renselse: Renselsen av den himmelske helligdom.

    Men hvordan kan vi tale om renselse av Guds helligdom? Er himmelen blitt uren? Dette virker nokså merkelig. Men om vi tenker på hvordan Gud omtaler synden, vil vi lettere forstå dette. Legg her merke til følgende skriftavsnitt:

    "Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det."   (1. Mosebok 18:20-21)

    "og jeg sa: Min Gud! Jeg er så skamfull og ydmyket at jeg ikke kan løfte mitt ansikt opp mot deg, min Gud! For våre misgjerninger har vokst oss over hodet, og vår skyld er blitt så stor at den når til himmelen."  (Esra 9:6)

    "Legg skyld til deres skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet.”  (Salme 69:28)

    På grunn av sin rettferdighet er Gud nødt til å ta standpunkt overfor synden. Derfor skjer det noe i Himmelennår et menneske synder. Og hva som skjer er dette: Gud omskriver synden og "regner den til". Han adderer den til de tidligere synder som er gjort, og de oppskrevne synder hos Gud regnes for skyld eller gjeld.

    Slik er det oppskrevet syndeskyld i Guds nærhet, som roper til Gud og utfordrer hans rettferdighet til å tre inn med dom og straff. Hele menneskeslektens synd er brakt inn i Himmelen i form av gjeld!

    Tenk da for et skyldbrev innfor Guds åsyn! Hvilket mørkt bilde Guds rene og hellige øyne ser!

    Fra denne besmittelse, vår syndeskyld, må selve Himmelen renses! Det må bli rent for Guds øyne. Når han lar sitt blikk falle på de himmelske bøker som vedrører oss, må de vitne om renhet! Alt som taler om syndeskyld må være evig borte. Det må ikke finnes noe som påkaller Ham til å holde dom.

    Her kommer det vidunderlige evangeliet inn – det eneste som kan befri oss fra vår dømte tilstand!

    Evangeliet er det glade budskap som sier oss at vår yppersteprest, Jesus, har vært inne i helligdommen og renset den fra all besmittelse av synd!

     

    Da Aron renset helligdommen, utførte han denne handling alene. Det var ingen med ham innenfor forhenget og hjalp ham. Og renselsen utførte han kun ved offerets blod. Ikke noe annet middel kom i betraktning. Likeså er det vel å merke at renselsen omfattet alle deres synder.

    Men dette er kun et forbilde på den sanne forsoning - Jesu Forsoning!
     

     

    Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning. For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod- han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud! Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arven som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.” (Hebreerne 9:11-15)

     

    JESUS ER VÅR YPPERSTEPREST! Han gikk inn i selve Himmelen og bar fram sitt eget blod på det himmelske alter, i Det Himmelske Tabernakel. Således vant Han en evig forløsning!

     

    ”For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdommen. Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld. Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod. I så fall måtte han ha lidd mange ganger fra verden ble grunnlagt. Men nå er han blitt åpenbart én gang ved tidenes ende for å ta bort synden ved sitt offer.”  (Hebreerne 9:24-26) 

     

    Vi så at syndofferet selv (bukken) ble slaktet foran alt folkets øyne, i Tabernaklets forgård. l Jesu Forsoning er det Golgatahøyden som er "Tabernaklets forgård". Selve syndofferet (Jesus) ble ofret i hele folkets påsyn. Alle som var til stede, kunne se at det var en mann som hang der på korset, at et liv ble ofret.

     

    ”Og de førte ham til stedet Golgata, som betyr Hodeskallestedet. De ga ham å drikke vin blandet med myrra, men han tok den ikke. Da korsfestet de ham, og delte klærne hans mellom seg, og kastet lodd om hva hver skulle få.Det var den tredje time da de korsfestet ham. Innskriften med anklagen mot ham lød: Jødenes konge. Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på hans høyre og en på hans venstre side. Og Skriften ble oppfylt, som sier: Og han ble regnet blant ugjerningsmenn. De som gikk forbi, spottet ham. De ristet på hodet og sa: Nå, du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv og stig ned fra korset! På samme måte spottet også yppersteprestene ham seg imellom, sammen med de skriftlærde, og de sa: Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse. La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro! Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham. 

    Da den sjette time kom, ble det et mørke over hele landet, og det varte til den niende time. Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Elo’i, Elo’i, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Noen av dem som sto der og hørte det, sa da: Se, han roper på Elia! En løp da til og fylte en svamp med vineddik. Han satte den på en rørstav og tilbød ham å drikke, og sa: Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned!” Men Jesus ropte med høy røst og utåndet. Og forhenget i templet revnet i to, fra øverst til nederst. Men da høvedsmannen, som sto der like foran ham, så at han utåndet med slikt et rop, sa han: Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!”  (Markus 15:22-39)

    Men "den synlige virkelighet" virkeliggjøres i det usynlige. Der går Jesus inn som Den Sanne Yppersteprest på vegne av hele menneskeheten. Og denne gangen er det ikke en "uren" helligdom, gjort med menneskehender. Nei, Jesu blod presenteres i Det Aller Helligste - innfor Guds Trone! OG BLODET TILFREDSSTILLER GUD!

     

    Hvilken velsignet sannhet! Jesus har gjort renselse for våre synder!

    Arons renselse av Tabernaklet var ufullkommen og måtte gjentas hvert år. Men Kristi offer var fullkomment og derfor ble renselsen fullkommen! Det glade budskap som nå skal ropes ut til de skyldbetyngede sjeler er dette: "Din skyld er betalt!"

    "Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset". (Kolosserne 2:14)

    Gjelden er borte fra Guds øyne! Denne renselse er utført ene og alene ved Kristi blod. Det hele er Hans verk. Han alene kunne gå inn i den rettferdige Guds nærhet og bringe forsoning. Og Han gikk. Han bar seg selv frem som et ulastelig offer for Gud.

    Og Gud godtok offeret!  Og syndegjelden ble strøket!

     

    2. Påskelammet i Egypt

     

     

     

    ”Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta seg ut et lam, ett lam for hvert hus. Men dersom en husstand er for liten til et lam, da skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen etter tallet på deres husfolk. Etter det hver eter, skal dere regne folk på et lam.  Det skal være et lam uten lyte, av hannkjønn, årsgammelt. Et lam eller et kje kan dere ta. Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellom de to aftenstundene. Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.

    De skal ete kjøttet samme natt, stekt over ilden og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. Dere må ikke ete noe av det rått eller kokt i vann, men stekt over ild, med hode, føtter og innvoller. Dere skal ikke levne noe av det til om morgenen. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp i ilden.

    På denne måten skal dere ete det: Med belte om livet, med sko på føttene og med stav i hånden. Og dere skal ete det i hast, det er påske for Herren. For samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe. Og over alle guder i Egypt vil jeg holde dom. Jeg er Herren. Blodet på de husene hvor dere er, skal være til et tegn for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt. Denne dagen skal være en minnedag for dere, dere skal holde den som en høytid for Herren. Det skal være en evig forskrift for dere å holde den, slekt etter slekt.” (2 Mosebok 12:3-14)

    Her har vi nok et sterkt forbilde på Jesu Forsoning. Legg merke til hva Gud sa: "Når Jeg ser blodet, vil Jeg gå dere forbi..." - Ordet Påske (Pesach) betyr "Forbigang". Dette blodet ble utgydt for å utfri Israels folk fra Egypt.

     

    Før vi går inn på de dype og sterke åndelige sannheter, kan vi merke oss en liten detalj. Vi leste: ”Så skal de ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det.”Legg merke til at blodet skulle kun strykes på dørstolpene og den øvre dørbjelken, men ikke på dørstokken. Hvorfor? Jo, fordi man måtte ikke trampe på blodet

    Dette står som en parallell til den eneste synd som et menneske ikke kan få tilgivelse for - nemlig synd mot Den Hellige Ånd. Denne synden har å gjøre med det å trampe på Jesu blod og Hans offer (Se Hebreerne 10:29-31 og Hebreerne 6:4-6)

     

    Ok, nok om det. Blodet ble altså utgydt for å utfri Israels folk fra Egypt.

     

    Men JESU BLOD BLE UTGYDT FOR Å UTFRI ALLE MENNESKER, TIL ALLE TIDER!!!

     

    Når Gud ser Jesu blod over oss, eller "strøket på dørkarmene" i våre liv, går Han oss forbi. Det er BLODET som forsoner oss med Gud og gjør at vi kan bli stående i Hans nærhet.

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.”  (Hebreerne 10:19-22)

     

    ”For VÅRT påskelam er slaktet - Kristus!” (1 Korinter 5:7)

     

    Når Gud gir oss den tilgivelse vi trenger, er det ikke fordi Han overser våre synder, men fordi Han ser blodet. BLODET TILFREDSSTILLER GUD! Det Jesus gjorde for oss holder i evighet! GUD ER FORNØYD! Jesu blod vasker våre synder hvite som snø! 

     

    ”Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.”  (Jesaja 1:18)

     

    La oss se litt mere på dette: Det er Guds hellighetog rettferdighet som krever soning for våre synder. Vi ser dette allerede tett etter Syndefallet. Gud måtte finne et offer, eller en stedfortreder for mennesket. Derfor lar Gud straffen ramme et dyr. Han tar så skinnet fra dyret og kler dem med.

     

    ”Og Herren Gud gjorde kapper av skinn til Adam og hans hustru, og kledde dem.”  (1. Mosebok 3:21)

    Her ser vi at loven om syndofferet egentlig ble innstiftet allerede i Edens have! På samme måte er Jesus VÅRT syndoffer og VÅR stedfortreder!

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor mye mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For ble vi forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv, etter at vi er blitt forlikt. Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen.”  (Romerne 5:8-11)

     

     ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.”  (1 Peter 1:18-19)

     

    HALLELUJA - DU ER KJØPT FRI GJENNOM BLODET!!! 

     

    Av og til kan det synes som om våre synder er så store at det ikke kan fåes tilgivelse eller utfrielse i Jesu blod. Men Ordet sier at Jesu blod renser fra allsynd! Derfor må vi TRO GUDS ORD, uansett hva våre egne følelser og erfaringer sier!

     

     ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”  (1 Johannes 1:9)

     

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.”  (1 Johannes 2:1-2)

     

     De  fleste  kristne  vet  om  blodet  Jesus utgjøt for oss. Da Han løftet begeret i sitt nattverdsmåltid med disiplene sa han, "Denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere" (Lukas 22:20).

     

    Vi minnes Hans offer hver gang vi har nattverd. Men her går grensen for de fleste kristnes kunnskap om Jesu blod. Vi ser bare at blodet blir utgytt, og ikke at det også blir stenket.

    Den første bibelske referansen til bestenking av blod er i 2 Mosebok 12:22. Israelittene ble beordret til å ta en haug med isop, dyppe den i blodet av et drept lam, og strø det på karmen og to sidestolper på deres inngangsdør. Den natten, da dødsengelen kom og så blodet på dørstolpene, ville han passere forbi huset.

    Vennligst forstå at så lenge blodet var igjen i lammet, var det ingen effekt, det var bare blod som hadde blitt utgytt. Blodet hadde makt til å frelse bare når den ble løftet ut av det drepte lammet og stenket!

    Hvorfor kunne ikke israelittene rett og slett bare lagt bassenget av blod på terskelen og sagt: "Det spiller ingen rolle hva vi gjør med det. Blod er blod, uansett"? Anta at de hadde satt lammet på en lin-dekket bord eller på en pidestall rett innenfor døren.

    Hvis de hadde gjort det, ville dødsengelen ha rammet dem. Blodet måtte løftes ut av lammet og stenkes på dørkarmene for å oppfylle verneformålet.

    Dette blodet i 2 Mosebok 12 er en parallell til Kristi blod. Blodet som rant på Golgata var ikke bortkastet. Gud lot det ikke bare falle til bakken og forsvinne. Nei, det dyrebare blod ble samlet i en himmelsk fontene.

    Dersom Kristus er Herre i ditt liv, har dine dørstolper blitt stenket av Hans blod. Denne bestenkelsen er ikke for tilgivelse bare, men også for beskyttelse mot alle de ødeleggende krefter fra Satan. Jesu blod har ikke blitt igjen i bassenget, men har blitt løftet ut og stenket på hjertet.

     

     

     

    3. Renselsen av den spedalske

     
     

     Da Gud gav forskriftene i Det Gamle Testamente, talte Han til Moses angående ”loven om den spedalske.” Vi leser:

     

     “Og Herren talte til Moses og sa: Dette er loven om den spedalske, på den dagen han skal renses: Han skal føres til presten. Presten skal gå utenfor leiren, og når presten ser på ham og finner at han er helbredet fra sin spedalskhet, da skal presten befale at det for den som lar seg rense, skal tas ut to levende, rene fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop, og han skal la dem slakte den ene fuglen i et leirkar, over rennende vann. Så skal han ta den levende fuglen og sedertreet og den karmosinrøde ullen og isopen og dyppe dem sammen med den levende fuglen i blodet av den fuglen som er slaktet over det rennende vannet. Han skal stenke sju ganger på den som lar seg rense for spedalskhet. Slik skal han rense ham. Og den levende fuglen skal han la fly sin vei ut i den åpne marken. Den som lar seg rense, skal vaske sine klær og rake av alt håret og bade seg i vann. Så er han ren. Deretter kan han gå inn i leiren. Men han skal holde seg utenfor sitt telt i sju dager. Den sjuende dagen skal han rake av alt håret, både sitt hodehår og sitt skjegg og sine øyenbryn - alt håret skal han rake av. Og han skal vaske sine klær og bade sitt legeme i vann, så er han ren. Den åttende dagen skal han ta to værlam uten lyte og et årsgammelt hunnlam uten lyte og til matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel, blandet med olje, og så en log olje.

    Og presten som forestår renselsen, skal stille den mannen som lar seg rense, og de tingene han skal ofre, fram for Herrens åsyn, ved inngangen til sammenkomstens telt. Så skal presten ta det ene værlammet og bære det fram til skyldoffer sammen med den tilhørende log olje. Og han skal svinge dem for Herrens åsyn. Værlammet skal slaktes på det stedet hvor syndofferet og brennofferet blir slaktet, på det hellige stedet. For likesom syndofferet, slik tilhører også skyldofferet presten, det er høyhellig. Så skal presten ta av skyldofferets blod og stryke på den høyre ørelapp på den som lar seg rense, og på hans høyre tommelfinger og på hans høyre stortå. Og presten skal ta av den tilhørende log olje og helle i sin venstre hånd og så dyppe høyre pekefinger i oljen som han har i venstre hånd, og stenke av oljen med fingeren sju ganger for Herrens åsyn. Og av den oljen som er igjen i hånden, skal presten stryke noe på den høyre ørelappen på den som lar seg rense, og på hans høyre tommelfinger og på hans høyre stortå, over blodet av skyldofferet. Og det som ennå er til overs av oljen som presten har i hånden, skal han helle på hodet til den som lar seg rense. Slik skal presten gjøre soning for ham for Herrens åsyn. Så skal presten ofre syndofferet og gjøre soning for den som lar seg rense for sin urenhet. Deretter skal han slakte brennofferet. Og presten skal ofre brennofferet og matofferet på alteret og slik gjøre soning for ham. Da er han ren.”(3 Mosebok 14:1-20)

    Spedalskhet står i Bibelen som en fellesbetegnelse for en rekke hudsykdommer. Det er også et symbol på synden. Så renselsen av den spedalske var også et forbilde på Guds evige plan om å rense hele menneskeheten fra synd.

    Men la oss se litt på denne renselsen. Først sto det at den spedalske som skulle renses “skal føres til presten.” (vers 2)

    Presten fikk så innstruks om å gå utenfor byen og “ta ut to levende rene fugler og sedertre og karmosinrød ull og isop.” (vers 4)

    Hver av disse tingene symboliserer Kristi verk til soning for synden. Prestene som gikk utenfor leiren, peker hen på Jesus, som ble korsfestet utenfor Jerusalems murer. De to fuglene minner om Herrens død og oppstandelse. Sedertreet peker hen på korset, og det karmosinrøde på Jesu lidelse.

    Til sist ser vi at isop er et bilde på troen. David sa:

    “Rens meg fra synd med isop, så jeg blir ren! Tvett meg så jeg blir hvitere enn snø!” (Salme 51:9)

    Isopen som ble brukt i renselses-seremonier, blir holdt for å være en duftende plante av merian-familien. Den symboliserer tro, ettersom den også ble brukt under anvendelsen av blodet da de strøk det på dørkarmene.

    “Og dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet som er i skålen, og stryke noe av blodet i skålen på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene. Og ingen av dere skal gå ut gjennom sin husdør før om morgenen.” (2 Mosebok 12:22)

    Det som skjedde videre, er svært forunderlig, i lys av det Jesus kom til å gjøre på Golgata.

    “…og han skal la dem slakte den ene fuglen i et leirkar, over rennende vann. Så skal han ta den levende fuglen og sedertreet og den karmosinrøde ullen og isopen og dyppe dem sammen med den levende fuglen i blodet av den fuglen som er slaktet over det rennende vannet.” (3 Mosebok 14:5-6)

    Da den første fuglen ble drept, ble blodet samlet i en leirkrukke med vann. Dette taler om hvordan Jesus utgjød sitt blod i et leirkar – Hans menneskelige kropp.

    Så tok presten den levende fuglen sammen med sedertreet (Jesu kors), den karmosinrøde ullen (Hans lidelse) og isopen (troen), og dyppet dem i blodet som var utgytt fra fuglen som var blitt drept.

    Blodet av den drepte fuglen ble blandet med vann i leirkaret. Dette symboliserer renselsen i Guds Ord – det såkalte “vannbadet i Ordet”.

    “…for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet…” (Efeserne 5:26)

    Så kommer den siste instruksen:

    “Han skal stenke sju ganger på den som lar seg rense for spedalskhet. Slik skal han rense ham. Og den levende fuglen skal han la fly sin vei ut i den åpne marken.” (3 Mosebok 14:7)

    Dette taler om våre synder, som blir renset gjennom blodet. Så ser vi oppstandelsen gjennom den levende fuglen, som ble sluppet fri.

    Den spedalske fikk så lov til å komme inn i leiren igjen.

    “Den som lar seg rense, skal vaske sine klær og rake av alt håret og bade seg i vann. Så er han ren. Deretter kan han gå inn i leiren. Men han skal holde seg utenfor sitt telt i sju dager.” (3 Mosebok 14:8)

    Slik er det også når du er blitt renset i Jesu blod. Da er du velkommen og rede til å komme inn i Guds Rike…

    Jeg tror det var en profetisk grunn til at prestene stenket blodet sju ganger på den spedalske. Jeg ser her en kraftig parallell til Jesu dyrebare blod, som ble utgytt på sju ulike måter i løpet av timene omkring korsfestelsen:

    1.    Hans svette: “Og han kom i dødsangst og ba enda mer inntrengende, og svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden.” (Lukas 22:44) 

     

    2.    Hans ansikt:“Min rygg bød jeg fram til dem som slo, og mine kinner til dem som rykket meg i skjegget. Mitt ansikt skjulte jeg ikke for hån og spytt.” (Jesaja 50:6)

                3.  Hans hode:“Og de flettet en krone av torner og satte på hodet hans, og ga ham en rørstav i høyre hånd. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: Vær hilset, du jødenes konge! Og de spyttet på ham, tok rørstaven og slo ham i hodet.” (Matteus 27:29-30)

               4.  Hans rygg:“Da ga han dem Barabbas fri, men lot Jesus hudstryke og overga ham til å korsfestes.” (Matteus 27:26)

               5.  Hans hender:“For hunder omringer meg, de ondes hop kringsetter meg. De har gjennomboret mine hender…”(Salme 22:17)

               6.  Hans føtter:“De har gjennomboret… mine føtter.”(Salme 22:17)

               7.  Hans side:“Men en av soldatene stakk et spyd inn i siden på ham, og straks kom de tut blod og vann.”(Johannes 19:34)

    Hva skjedde etter at den spedalske var blitt renset sju ganger med blodet?

    Jo, nå kunne han komme inn i leiren!

    På same måte har vi blitt renset en gang for alle, i Jesu blod! Vi ble sønner og døtre av den levende Gud og medlemmer av Hans egen familie! GUD ER FORNØYD!!

     

     

     

    4. JESU BLOD OG MENNESKETS ANKLAGE

     

     

     

     

    Vi har nettopp lest følgende sterke og klargjørende tekst fra Hebreerbrevet:

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.”  (Hebreerne 10:19-22)

     

    Vi kan gjerne ta med oss enda et avsnitt fra samme brev:

     

    ”For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene, hvor mye mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!”  (Hebreerne 9:13-14)

     

    Vi så at Jesu blod tilfredsstiller Gud. Men det stopper ikke med dette. Blodet tilfredsstiller også oss. Det renser vår samvittighet og gir oss frimodighet til å tre fram for Gud med hevet hode,uten å rødme av skam. Og dette til tross for mengden av våre synder, eller hvor grove de er!

     

     ”Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.”(Hebreerne 4:14-16)

     

    Vi kan nå MED FRIMODIGHET tre fram for nådens trone!

     

    Syndefallet gjorde at noe var kommet mellom meg og Gud. Derfor fikk jeg alltid dårlig samvittighet hver gang jeg ville vende meg til Ham. Denne dårlige samvittigheten minnet meg stadig om at en barriere (Synd) hadde reist seg mellom Ham og meg.

     

    ”For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting. Mine kjære! Dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud.”  (1 Johannes 3:20-21)

    Men nå, ved at blodet har fått utføre sin oppgave i mitt liv, har denne barrieren blitt FJERNET! All skyldfølelse forsvinner når jeg tar imot denne sannhet fra Guds Ord. Jesu blod er en soning for ALL synd. Derfor er det ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus.

     

    ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.”(Romerne 8:1)

     

    ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død, ja, mer enn det: som også er blitt reist opp, som også er ved Guds høyre hånd, som også går i forbønn for oss.” (Romerne 8:33-34) 

     

    Vi vet jo hvor nødvendig det er å ha en ren samvittighet når vi omgås med Gud. Dette er like viktig som å ha troen i hjertet! Tro og en renset samvittighet henger nøye sammen. Uten tro er det jo umulig å behage Gud! 

     

    ”Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.”  (Hebreerne 11:6)

     

    Så snart samvittigheten flekkes til, blekner troen - og i en slik stilling kan vi ikke møte Gud. Vi må derfor huske å bekjenne våre synder og holde vår samvittighet ren.

     

     ”Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.”  (1 Johannes 1:9)

     

    Vi må også huske på at vi kan kun gå inn i Guds nærhet på grunnlag av Jesu forsonings- verk, og ikke p.g.a. egne gjerninger.

     

     

    Vi må komme på BLODETS GRUNN, og ikke på gjerningenes grunn.

     

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.”  (Efeserne 2:8-9)

     

    ”Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod.” (Efeserne 2:13)

     

    ·     IKKE: "I dag har jeg hatt det vanskelig hjemme. Jeg har kranglet med ektefellen. Jeg sa noe stygt til en på jobben idag. Jeg ble så irritert da den bilen holdt på å kjøre inn i meg da jeg var på vei hjem fra jobben. Så nå føler jeg meg så tungsindig og nedtrykt. Derfor kan jeg ikke gå inn i Guds nærhet med frimodighet i kveld."

     

    ·     HELLER IKKE: "I dag har jeg hatt overskudd på jobben. Jeg har vært flittig og gjort det jeg skal. Jeg har også vært varsom med tungen, ja faktisk har jeg oppmuntret både ektefellen og et par arbeidskamerater idag. I lunsjpausen fikk jeg faktisk også hjelpe en gammel dame over veien i den voldsomme trafikken. Det var også mere glød over bibellesningen idag, enn til vanlig. Så nå kan jeg be med stor frimodighet...”

     

    Spør deg selv: Hvilket grunnlag nærmer jeg meg Gud på?" Kommer du på grunnlag av dine gode følelser, eller fordi du synes du har vært riktig flink og "kristelig" idag? Eller kommer du fordi Jesu blod ble utgydt for DEG, at Gud ser deg gjennom Jesu blod, og at dette tilfredsstiller Gud?

     

    Gud godtar ikke noe annet fundament enn blodet når du går inn i Hans nærhet! Første gang jeg vendte meg til Gud, ble jeg frelst og frifunnet gjennom Jesu blod og Golgataverket. Og hver gang jeg søker Gud siden, ER DET PA DET SAMME BLODETS GRUNN!

     

     

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.”  (Hebreerne10:19)

     

     

     

     

     

    5. JESU BLOD OG DJEVELENS ANKLAGE

     

     

     

     

    ”Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt.”  (Åpenbaringen 12:10)

     

    Nå sier bibelen klart og tydelig at Jesus overvant djevelen da han gav sitt liv for oss. Likevel er det slik at djevelen forsøker å utøve en ”stjålen” myndighet. Dette er en myndighet han kun kan utøve dersom vi tillater ham det.

     

    Satan kalles i Bibelen for "våre brødres anklager". Det står her at Satan driver og anklager oss både dag og natt. Faktisk har han en viss rett til å angripe menneskene på denne måten, fordi han er denne verdens herre. Jesus sier at Satan har rett til å prøve menneskene og "sikte dem som hvete".

     

    ”Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete.”  (Lukas 22:31)

     

    Djevelen sier slike ting som:

    -      "Du klarer aldri å leve et ordentlig kristenliv."

    -      "Gud har gitt deg opp, du er en stor synder."

    -      "Se hva du gjorde . Dette får du nok ikke tilgivelse for."

    -      "Du er helt ubetydelig for Gud. Han har mange tjenere som virkelig lever sterkt.Hvorfor skulle Han da behøve en vaklende taper som deg?"

    -      "Er du egentlig så sikker på at du er frelst og på vei til himmelen?" osv. osv. osv... 

     

    Men Satan er en LØGNER, ja han er løgnens far. Derfor er slike angrep på vårt tankeliv snarere et bevis på at vi lever for Gud, og beveger oss i riktig retning!

     

    ”Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.” (Johannes 8:44)

     

    Men blodet konfronterer Satan med Jesu forsoningsverk. Og dette stiller Gud på vår side når Satan anklager oss. Og hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?

     

    ”Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.”   (Romerne 8:33)

     

    Blodet renser oss fra ALL synd, og stiller ALLTID Gud på vår side!

     

    ”Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.”  (1 Johannes 1:7) 

     

    Når så Satan kommer for å fordømme deg og anklage deg, kan du si: "Hvorfor kommer du til meg? Det var ikke jeg som frelste meg. Det var Jesus. Hvis du ikke er fornøyd med forsoningen, eller hvis du synes at min frelse ikke holder, da får du ta det opp med Gud. Dette er nemlig Guds verk, ikke menneskers."

     

    Når så Satan prøver seg innfor Gud, blir han henvist til Jesu blod. Og dette bringer ham til taushet! Jesu blod har beseiret Satan, og han vet det! Men du må kjenne til denne sannheten, og anvende blodet i ditt liv!

     

    Satans hovedoppgave er å anklage oss, fortelle oss hvor ofte vi synder og hvor mange feil vi gjør. Han liker å trekke fram våre dårlige sider for å fordømme oss. Men når Satan kommer, er det svært viktig å vite hva Ordet sier om oss, så vi ikke tror det Satan vil ha oss til å tro.

     

    DU MA VITE AT JESU BLOD RENSER FRA ENHVER SYND OG AT DET HAR BESEIRET SATAN!

     

    ”De har seiretover ham i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.” (Åpenbaringen 12:11)

     

    ”Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset.”  (Kolosserne 2:14-15)

     

    Da Jesus ble angrepet av djevelen i ørkenen, vet vi at Han svarte med Guds Ord. Jesu standardsvar var: "Det står skrevet!"

     

    ”Da ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen. Og da han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble han til sist sulten. Og fristeren kom til ham og sa: Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød! Men han svarte og sa: Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen ham med seg til den hellige by og stilte ham på templets øverste hjørne. Og han sier til ham: Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein. Jesus sa til ham: Det står også skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Igjen tok djevelen ham med opp på et meget høyt fjell, og viste ham alle verdens riker og deres herlighet. Og han sa til ham: Alt dette vil jeg gi deg, dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.”  (Matteus 4:1-11)

     

    Hvis Jesus svarte med Ordet, så må også vi gjøre det samme! Da må djevelen fly fra deg! Stå ham imot, fast i troen!

     

    ”Vær edrue, våk! Deres motstander, djevelen, går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet jo at brødrene deres rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelsene.”  (1 Peter 5:8-9)

     

    ”Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen i mot, så skal han fly fra dere.”  (Jakob 4:7)

     

    Ta derfor på deg Guds fulle rustning, og bruk Åndens sverd, som er Guds Ord!

     

    ”For øvrig: Bli sterke i Herren og i hans veldige kraft! Ta på dere Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens listige angrep. For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da ombundet med sannhetens belte om livet og vær iført rettferdighetens brynje. Ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip fremfor alt troens skjold, som dere kan slokke alle den ondes brennende piler med. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.” (Efeserne 6:10-17)

     

    Men hva er Guds fulle rustning for noe?Dette er virkelig verdt et studium, og ved å se de ulike delene i sin sammenheng vil du ha en åpenbaring som gir deg kraft til alltid å stå djevelen imot, slik at han må fly fra deg. 

     

     

    1. Sannhetens belte

     

    Det er beltet som holder hele rustningen oppe. Uten beltet faller hele rustningen av. Jesus er veien, SANNHETEN og livet.

     

    ”Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannhetenog livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”(Johannes 14:6)

     

    Det er JESUS som er beltet!

     

     

    2. Rettferdighetens brynje

     

    Brynjen er veldig viktig. Det er den som beskytter hjertet og de vitale organer i kroppen. Ordspråkene sier at vi må bevare vårt hjerte framfor alt vi bevarer, for livet utgår fra det.

     

    Jesus er vår rettferdighet!

     

    ”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighetog helliggjørelse og forløsning.” (1   Korinter 1:30)

     

    JESUS er vår brynje!

     

     

    3. Sko på føttene – den beredskap som fredens evangelium gir

     

    Vi må være rede i tide og utide, eller ”alltid beredt” som det sto i den gamle oversettelsen. Beredt, med fredens evangelium.

     

    JESUS er Fredsfyrsten. Hele evangeliet handler om Ham.

     

    Jesus er dermed også skoene. 

     

     

    4. Troens skjold

     

    Skjoldet dekker hele kroppen.

     

     JESUS er Troens opphavsmann og fullender. Alt som har med tro å gjøre, handler om Ham. Han er vårt skjold og vern.

     

    ” …med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender….”(Hebreerne 12:2)

     

    Vår tro er knyttet til Jesu seier på Golgata, derfor fester vi blikket på Ham og den tilflukt vi har under blodet.

     

     

    5. Frelsens hjelm

     

    JESUS er vår frelser. Han er vår hjelm. Med frelsens visshet har vi en sikker hjelm som beskytter vårt hode, dvs vårt sinn og våre tanker.

     

     

    6. Åndens sverd

     

    Åndens sverd er Guds Ord. Johannes evangelium begynner med å si at JESUS er Ordet. Ordet er vårt eneste angrepsvåpen, alt det andre i rustningen er kun forsvarsvåpen. Jesus svarte djevelen på en klar og fast måte – ”DET STÅR SKREVET!” Det samme må vi gjøre – Ordet er vårt våpen.

     

    Ordet har makt til å rive ned ”mektige festningsverk” og hver tanke som reiser seg mot Gud og Hans rike.

     

    ”For våre våpen er ikke kjødelige, men de er mektige for Gud til å bryte ned festningsverker, idet vi river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.”(2 Korinter 10:4-5)

     

    Konklusjon: Ikle dere Kristus – som er Guds Fulle Rustning!

     

     ”Men ikle dere Herren Jesus Kristus…”  (Romerne 13:14)

     

    ”Ikle dere Herren Jesus Kristus…” Han er vår rustning.

     

     

    Når vi går med denne rustningen på oss, er vi helt dekket. Det er som ridderens rustning - man kan ikke se personen som er inne i rustningen! Så når djevelen kommer imot deg, kan han ikke se deg, han ser kun rustningen.

     

    Det betyr at han ser kun JESUS- og da blir han skremt og flyr! 

     

     

     

     

     

    6. NOEN MEDISINSKE FAKTA OM BLODET

     

     

     

     

    La oss helt avslutningsvis ta med oss noen svært interessante fakta som legevitenskapen gir oss angående blodets egenskaper. Dette gir meget sterke paralleller til den funksjon som Jesu Blod har for oss som tilhører Ham.

     

    I kroppen til et voksent menneske finnes det omtrendt 5 liter blod, som hele tiden pumpes rundt i kroppen av hjertet. Hvert 23'de sekund sirkulerer det gjennom systemet. Hver celle i kroppen blir kontinuerlig matet og renset ved denne blodstrømmen.

     

    Liv er bevegelse. Dersom livet i kroppen (legemet) skal opprettholdes, må blodet hele tiden holdes i bevegelse. I samme øyeblikk som hjertet slutter å pumpe blod, inntreffer døden. For dersom ikke blodet når cellene, dør de - og når det skjer, dør hele kroppen (legemet). Livet er i blodet, og blodet må nå cellene for å opprettholde livskraften i et menneske.

     

    Uten en konstant fornyelse av blod, begynner cellene øyeblikkelig å dø. Når blodet stopper, stopper livet. Om blodsirkulasjonen til en arm eller en fot stenges av, sier vi at den delen av kroppen "begynner å sove". I virkeligheten begynner den å ! Dersom blodsirkulasjonen ble fullstendig avstengt lenge nok, ville alle funksjoner opphøre - og til slutt ville døden inntreffe.

     

    Hva består så blodet av?

     

    Den flytende delen av blodet kalles plasma, og er gjennomsiktig. Plasmaet består av flere forskjellige komponenter. En av dem er blodplatene. Så har vi det som kalles røde og hvite blodlegemer. De røde blodlegemenes jobb er å føre brensel og varme (energi) rundt i kroppen. Det er disse som gir blodet den røde fargen. De er også de røde blodlegemene som renser cellene.

     

    Blod fører med seg oksygen, og det er på denne måten liv blir transportert til hver enkelt celle i kroppen. Hvert 23'de sekund pumper hjertet nok blod til å nå ut til hver eneste celle, og føre med seg næring til dem.

    Når jeg og du spiser, er det blodet som fører næringen til alle cellene. Når det avleverer næringen, plukker blodet også opp avfallsstoffene som forgifter systemet, og fører dem med seg til nyrene og tarmen, for å føres ut av kroppen. Deretter strømmer blodet tilbake til hjertet og henter en ny forsyning med næringsstofer, og fører disse ut til cellene, henter "søpla" og dumper dette. Dette er en kontinuerlig syklus, hvert 23'de sekund.

    Helsemyndighetene ville nok fort få stengt ethvert serveringssted som tillot den samme lastebilen både å levere maten og hente søpla! Men inne i oss har Gud skapt et fantastisk sirkulasjonssystem!

     

    Fra dette er det lett å forstå uttrykket "man blir hva man spiser". Vi kan ikke hele tiden spise ernæringsfattig mat, uten at det vil skade oss. Blodet og andre organer må arbeide dobbelt så hardt for å hindre at enkelte ting vi spiser, dreper oss. Dersom vi putter for mye søppel inn i kroppen, jobber kroppen hardere og det tærer på de livsviktige organer. Men de røde blodlegemene sørger altså for at vi blir både mettet og renset. Blodet bringer oss ikke bare næring, men det renser også det fysiske systemet.

    Slik er det også med Jesu Blod. Det gir oss næring og metter vår sjel. Samtidig renser det oss fra all urettferdighet... 

     

     

  • Korsets betydning for Gud, Kristus og vår frelse

    Innledning

    Fariseernes hat brakte Jesus på korset. Jesu henrettelse var historiens største justismord. Det var "det feigeste mord på en sendemann, det skitneste attentat som noensinne opprørere har gjort mot en god far for fedrelandet."

    Men hva gjorde Gud?

    "Han har forvandlet det djevelske og gemene opprøret mot sin person til et sonoffer til frelse for disse opprørerne! Han har svart på dette neveslag mot sitt hellige ansikt med et forsonende kjærlighets kyss. Vi gjorde mot ham det verste vår ondskap kunne gjøre; men Han gjorde mot oss det beste hans godhet kunne gjøre, og begge disse ting hendte på samme tid." - [Gerdtell, Eilenburg 1908]

    Og på denne måten ble korset i samme øyeblikk til det frelsende vendepunkt i menneskenes historie.

    Vi skal i dette bibelstudium se på Korsets betydning for Gud, Kristus og betydningen for alle menneskers frelse.

    Alle bibelsitater er hentet fra Norsk Bibel 88´.

    I. Korsets betydning for Gud

    Korset er den største begivenhet i frelseshistorien, enda større enn oppstandelsen. For korset er seieren, oppstandelsen og triumftoget, men seieren er enda viktigere enn triumftoget, selv om det siste er en nødvendig følge av det første. Oppstandelsen betyr at seieren blir åpenbar og den betyr den korsfestedes triumf. Seieren var fullkommen på Golgata. DET ER FULLBRAKT! (Johannes 19,30)

    A. Korset er det høyeste uttrykk for Guds kjærlighet

    For der ga livets Herre til døden det han elsket høyest, sin enbårne sønn, skapningens mellommann og arving.

    "For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham." - Kolosserne 1,16f

    "Mange ganger og på mange måter har Gud tidligere talt til fedrene gjennom profetene, men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har han innsatt som arving til alle ting. Ved ham har han også skapt verden. Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye." - Hebreerne 1,3

    Herren Kristus døde på korset. Han som er før alle ting, og alt består ved ham. I Kristus er alt blitt skapt, hver en stjerne som kretser i bane i universet, hver en liten mygg som danser i solskinnet.

    "Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser." - Hebreerne 2,10

    Sannelig: "Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere." - Romerne 5,8.

    Men vi skal se i neste avsnitt at samtidig som korset er det høyeste uttrykk for Guds kjærlighet, også er det største bevis på Guds rettferdighet.

    B. Korset er det største bevis på Guds rettferdighet

    For der sparte verdens dommer ikke engang sin egen sønn for å vise sin rettferdighet.

    I alle de århundrer som var gått før Golgata, hadde Gud, på tross av mange dommer i enkelte tilfeller, allikevel aldri straffet synden hundre prosent. Det ble da slik, at hans rettferdighet til slutt syntes tvilsom nettopp på grunn av hans tålmodighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort(Rom 3,25).

    "Etter at Gud har båret over med uvitenhetens tider, befaler han nå alle mennesker alle steder, at de skal omvende seg." - Ap.gj. 17,30

    At Gud, i fortiden, hadde båret over med uvitenhets tider i sin langmodighet var fordi han så frem til korset, og all tilgivelse i fremtiden er rettferdig bare fordi Gud ser tilbake på korset.

    "Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de syndene som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus." - Romerne 3,25f

    "Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." - 1. Johannes 1,9

    Selve korset er det som sammenfatter overbærelsen i fortiden (Rom 3,25), dommen over nåtiden (Joh. 12,31) og nåden over fremtiden (Rom 5,8f). Derfor er Guds rettferdighet for første gang åpenbart i evangeliet og der alene (Rom 1,17).

    "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud." - 2. Korinter 5,21

    C. Gjennom korset blir Guds rikdom større på den mest vidunderlige måte

    "du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud." - Johannes´ Åpenbaring 5,9f

    De som nå er vunnet for Gud, er et folk til eiendom(1. Pet 2,9), et eiendomsfolk(Titus 2,14). Det er selvsagt ikke slik at den rikdom som er vunnet ved korset, i og for seg betyr at Guds herlighet blir større, for Gud er og blir uendelig, men i og med menigheten har han et instrument og et organ som han kan åpenbare sin herlighet gjennom. Allerede nå i vår tid er denne menighets oppgave ikke bundet til jorden, men allerede i denne tid skal Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen(Ef. 3,10f). Derfor bror og søster, la din ånd heve seg fra hverdagen i denne verden! I deg skal maktene og myndighetene i himmelen få vite noe om din Guds visdom. La ditt hjerte hvile ved Gud den allmektiges trone, han som er min og din far!

    "Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd." - Kolosserne 3,1

    II. Korsets betydning for Kristus

    A. For Kristus og Gud er korset:

    1. den høyeste anerkjennelse av Guds herredømme; for Sønnen ble lydig til døden - ja, døden på korset(Fil 2,8).

    2. den mest fullkomne tro på Gud; for enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led(Hebreerne 5,8) og ble troens opphavsmann og fullender (Heb 12,2).

    3. det endelige og avgjørende offer for Guds velbehag; for han ga seg selv for oss som en gave og et offer, en velbehagelig duft for Gud(Ef. 5,2).

    4. det endelige og gyldige vilkår for at Guds kjærlighet kan bestå evig. Derfor elsker faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til for at jeg skal ta det igjen (Joh. 10,17).

    B. Og for Kristus personlig, så er korset for ham:

    5. veien til å herliggjøre hans kjærlighet og makt, veien til hans stilling som seierherre, veien fra han var i Faderens favn(Joh 1,18) til han satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene (Fil 2,9; Heb 2,9; 8,1); og videre

    6. veien til å eie en gjenløst menighet,veien fra at hvetekornet var alene gjennom døden, til det ble herliggjort og bar frukt.

    "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt." - Johannes 12,24

    Bare på denne måten kunne frelsens høvding bli fullendt.

    "Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser." - Hebreerne 2,10

    Bare på denne måten kunne Kristus bli den førstefødte blant mange brødre

    "For dem som han forut kjente, dem har han også forut bestemt til å bli likedannet med hans Sønns bilde, for at han skulle være den førstefødte blant mange brødre." - Romerne 8,29

    Bare på denne veien kunne han vinne sin fylde, menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.

    "Alt la han under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle." - Efeserne 1,22f

    Selvsagt, som guddommelig personhadde Kristus ikke noen vinning av korset. Kristus, det herliggjorte menneske i himmelen, er ikke merguddommelig og er personlig ikke merherlig enn før han ble kjød. Han sier jo selv: Og nå, herliggjør du meg, Far, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til! (Joh. 17,5). Men som gjenløserog som den siste Adam(Rom 5,12-21; 1 Kor 15,45) har Kristus likevel vunnet seg en opphøyelse, nettopp det navn som er over alle navn, det som hvert kne skal bøye seg for i himmelen, på jorden og under jorden.

    "Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." - Filipperne 2,9-11

    C. Og til sist, med hensyn til Kristi forhold til osser korset:

    7. det største uttrykk for Guds sønns kjærlighet.Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den(Ef 5,25; Ef 5,2; Gal 2,20). Sin pinefulle død på korset gjorde han til en livets kilde for oss og har altså svart på vår motsigelse og vårt hat med frelsende kjærlighet.

    På denne måten blir Satans mest opplagte "seier" til hans største og mest avgjørende nederlag og Jesu mest opplagte "nederlag" til hans største og mest triumferende seier.

    III. Korsets betydning for vår frelse

    Å legge ut hele Jesu Kristi gjerning på Korset, vil her bli for langt med hensyn på vår frelse. Men det som er målet er å få et lite innblikk og kanskje nye tanker angående Korsets betydning for vår frelse.

    A. Den enkeltes frelse

    For den enkelte er korset to ting: grunnvollen under rettferdiggjørelsen. Og nårvi da i vår fortid blir gjort ulastelig rettslig (juridisk) sett, blir korset grunnvollen under vår helliggjørelsenår vi i nåtid står under korsets makt, etisk sett.

    "For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning" - 1. Korinter 1,30

    Vi kan altså se av dette vers at Kristus er blitt for oss visdom fra Gud, vår rettferdighet, og deretter vår helliggjørelse, og så til slutt vår forløsning når Jesus kommer å henter de som venter på ham. Vi skal nå se på korset som grunnvoll under den enkeltes rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

    1. Grunnvollen under rettferdiggjørelsen.

    Vår synd må legges på ham (Jes 53,5), han må bære den i de vårt sted (1 Pet 2,24; Heb 9,28) for at vi skal dø bort for synden og leve for rettferdigheten (1 Pet 2,24; 2 Kor 5,21).

    Synden kom inn i verden ved fallet, altså én historisk enkelhendelse (1 Mos 3; Rom 5,12ff).

    "Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle - for vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet." - Romerne 5,12f

    På samme måte må også synden tas bort av stedfortrederen ved en enkelhendelse, nemlig den enestående rettshandling1) på Golgata (Rom. 5, 18).

    "Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet." - Romerne 5,18f

    Når da syndens vesen gjør slik at skapningen blir skilt fra Skaperen, altså i at den blir skilt fra livets kilde, og dermed ender med døden, så må også frelseren på grunn av det gå inn under denne døds dom og på den måten, ved sin død, gjøre det mulig at livet blir gjenopprettet. 

    1) Gresk: dikaióma,("en rettshandling"). Dette greske ordet er forskjellig fra dikaiósyne som betyr "rettferdighet" som en egenskap. Frelsen er ikke vunnet oss ved rettferdigheten (dikaiosyne) i Jesu hellige jordiske liv, men ved den "rettshandling" at Jesus lydig led døden.

     

    "uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt" - Hebreerne 9,22

    Bare på denne måten kunne han ved døden gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen(Heb 2,14; 1 Kor 15,21f).

    Frelsen må gjennom døden. Denne menneskenes største fiende(1 Kor 15,26), blir gjort til frelsesmiddel,og det som er syndens fortsettelse og straff (Rom 6,23),må bli den frelsende vei ut frasynden (Ef 2,16) 2).

     

    2) Det vil si: Jesu død dreper døden. Vi kan sammenligne det med kopperslangen i ørkenen:

         4. Mos 21,4-9; også David som slo Goliat i hjel med Goliats eget sverd: 1. Sam 17,51

     

     

    Dette er frelsens logikk. Med faste røtter og uangripelig står den der i Guds frelsesplan. Bibelens "blodteologi" (Heb 9,22) med den korsfestede Kristus som sitt sentrum (1 Kor 2,2; Gal 3,1) er og blir frelsens klippe.

    Riktignok er den for mange en snublestein og en anstøtsklippe (1 Pet 2,8; Jes 8,14; Rom 9,33) og et tegn som overalt blir motsagt (Apg 28,22; Luk 2,34; Matt 21,42). Men for de gjenløste er det den levende hjørnestein, den utvalgte og dyrebare, som er den sikreste grunnvoll (1 Pet 2,6; Jes 28,16; Salme 118,22).

    Jesus er veien, sannheten og livet. Og ingen kommer til Faderen uten vedham (Joh 14,6)

    For de frelste er korset:

    2. Grunnvollen under helliggjørelsen

    Herren, Jesus Kristus, døde på korset for at vi ikke skulle behøve å komme på korset. Dette er den siden ved hans død som utelukker oss og er vårt rettsgrunnlag; dette er det forløsende ved Golgata.

    Og likevel: Han døde der på korset for at vi sammen med ham på tross av dette,at vi ikke skulle behøve å komme på korset,skulle komme på korset. Dette er den siden ved hans død som inneslutter oss og er vårt etiskegrunnlag; dette er det forpliktende ved Golgata. Vi er forent (Rom 6,5) med den korsfestede og står i organisk forbindelse med ham ved likheten med hans død.

    Vi er etterfølgere, korsbærere (Matt 10,38), og likesom han, hvetekorn som bare kan vinne livet ved å dø.

    "Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt." - Joh 12,24

    Vi er korsfestet med Kristus (Gal 2,19).

    a) Verden omkring osser død for oss ved den korsfestede. Den er ved korset korsfestetfor oss og vi for verden.

    "For ved det (Kristi kors) er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden" - Galaterne 6,14

    b) Verden i osser også med på korset.

    "Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden" - Rom 6,6

    c) Verden under osser fullstendig beseiret ved korset.

    For "Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset" - Kol 2,15

    og til sist:

    d) Verden over osser nåde og velsignelse for oss ved korset; for lovens forbannelse er gjort til intet.

    "Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre." - Galaterne 3,13

    Det skyldbrevet som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, det tok han bort i det han naglet det til korset.

    "Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset." - Kolosserne 2,14

    Det som han gjennomgikk på Korset, har den troende opplevd i og med ham (Rom 6,5ff).

    - Hans død er vår død

    - Hans grav er vår grav

    - Hans oppstandelse er vår oppstandelse

    - Hans ulastelighet er vår ulastelighet

    - Hans herlighet er vår herlighet

    - Hans plass hos Faderen er vår plass

    Vi kan streve med å kunne være hellige og ulastelige for Gud, men klarer det så dårlig. Vi makter ikke å være det som vi gjerne vil være. Og ved synet på dette forsvinner freden og gleden.

    MEN i stedenfor å bli motløs, miste fred og glede, så kan vi STOLE på Herren Jesus. Han har gjort det. DET ER FULLBRAKT!

    B. Den frelse som gjelder alle

    Også for hele menneskeheten er det inntrådt noe fullstendig nytt ved korset, og det er

    når det gjelder det indre - loven er oppfylt,

    når det gjelder det ytre - alle folk har adgang til frelsen,

    når det gjelder alle forhold - den korsfestede er Seierherre over alt.

    1. Loven er oppfylt

    "Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle." - Matteus 5,17

    "Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår." - Galaterne 4,4f

    Når det gjelder det indre forhold betyr korset at alle mosaiske offer er oppfylt i ham (Heb 10,10-14), og dermed at loven i det hele settes ut av kraft (Heb 7,18).

    Men når det er slik, er Kristus ved korset blitt lovens ende (Rom 10,4) og altså borgsmann for en bedre pakt (Heb 7,22), nemlig for den nye pakt (Matt 26,28), og ved den skal de som er kalt, få den evige arv som var lovt (Heb 9,15-17).

    "Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning." -Hebreerne 9,12

    Men ved at det levittiske prestedømme er oppløst, er også det «forreste telt» borte (Heb 9,8). Forhenget i templet revnet (Matt 27,51), veien inn i det Aller-helligste er fri (Heb 9,8; 10,19-22), og hele Guds folk er et kongerike av prester (1 Pet. 2,9; Åp 1,6).

    2. Alle folk har adgang til frelsen

    Men er loven oppfylt og man ikke er under loven, men i Ånden(Gal 5,18), så gjelder dette også i det ytre. Helt til korset kom var loven som Israels tuktemester til Kristus (Gal 3,24), det gjerde som skilte jødene fra hedningefolkene (Ef 2,14).

    "Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd." - Efeserne 2,14-18

    Hedningene var uten lov (Rom 2,12) og fremmede for paktene med deres løfte (Ef 2,12).

    Mellom disse to var det en spenning, et slags frelseshistorisk fiendskap (Ef 2,14f), som ikke tillot at de som var langt borte fikk komme sammen med dem som var nær ved. Men nå er Kristus vår fred. Ved at han oppfylte loven, har han fjernet gjerdets skillevegg mellom jødene og hedningene og ved korset knyttet begge sammen i ettlegeme, sin menighet, og forsonet dem med Gud (Ef 2,13-16).

    "Det var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet, og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet." - Efeserne 3,5f

    Lovens oppfyllelse ved Kristi død betyr derfor, at det løftet som ble gitt Abraham, bryter gjennom det gjerde som Moseloven dannet (1 Mos 12,3; Gal 3,13f), at frelsen ikke lenger begrenses til Israel, men også gjelder hedningefolkene.

    "Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg" - Johannes 12,32

    3. Den korsfestede er Seierherre over alt

    Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut - Johannes 12,31

    Nettopp ved korset seirer den døende (Åp 5,5). Nettopp ved korset har han avvæpnet myndighetene (Kol 2,14f). Nettopp ved døden gjorde han til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen (Heb 2,14). Derfor roper han i triumf: Det er fullbrakt!(Joh 19,30).

    Jorden skalv ved Herrens død (Matt 27,51), og solen mistet sin glans (Luk 23,44f). For korset er Guds store nei til synden, den som har herjet på jord og i himmel (Joh 12,31).

    Den dag verden går under, skal jorden bli rystet (Hag 2,6; Heb 12,26f). Solen skal skamme seg (Jes 24,23); månen skal ikke lyse mer og stjernene blekne, og jord og himmel skal vike bort for den store hvite trone (Åp 20,11). Men nettopp da skal en ny og hellig verden stige frem fra den tilintetgjorte gamle verden, for grunnelementene i den ble nok oppløst i flammehavet, men de skal da tre frem i herliggjort form. Likesom alt ved tidens ende vil ha gjennomgått sin død og sitt "Golgata", så skal det også like etter for korsets skyld oppleve sin oppstandelse og sin påskemorgen. Dette er den profetiske meningen som ligger i solformørkelsen og jordskjelvet i det øyeblikk Jesus døde på Golgata.

    4. Korset fra evighet til evighet

    På denne måten ser vi korset overalt:

    Korset i evigheten - Lammet som forut var kjent før verdens grunnvoll ble lagt.

    "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam. Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt, og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende."- 1. Peter 1,18-20

    Korset i fortiden - Getsemane (Matt 26,36-46), Gabbata (Joh 19,30), Golgata (Joh 19,17)

    Korset i nåtiden - den korsfestede Kristus som det levende grunntema for vår egen forkynnelse.

    "For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet." - 1. Korinter 2,2

    Korset i fremtiden - han skal være konge i det åpenbare

    "La dette sinn være i dere, som òg var i Kristus Jesus, han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden - ja, døden på korset. Derfor har òg Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navnet som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." - Filipperne 2,5-11

    Korset i herligheten - budskapet om Lammet som grunnvollen under den himmelske stad:

    "Og byens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler." - Johannes´ Åpenbaring 21,14

    og midt på tronen, Lammet selv som gjenstand for tilbedelse:

    "Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, sto det et lam, likesom det hadde vært slaktet. Det hadde sju horn og sju øyne, det er de sju Guds ånder som er sendt ut over hele jorden. Lammet kom bort til ham som satt på tronen, og tok boken av hans høyre hånd. Da det tok boken, falt de fire livsvesener og de tjuefire eldste ned for Lammet. Hver av dem hadde en harpe, og gullskåler fulle av røkelse, - det er de helliges bønner. Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt, og gjorde dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden." - Åp 5,6-10

  • Kristi Kors

     

    1.  ORDET OM KORSET

     

    “For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft. For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.”(l Korinter 1:17-18)

     Det er Korsets budskap som bringer frelse og forsoning til hele menneskeheten. Korset er også en Guds kraft for oss som tror. Det er en kraft til frelse og total utfrielse fra Syndens makt.

    Men la oss se litt nærmere på dette. Hvorfor er det slik kraft i dette budskapet? Hvorfor var Paulus så opptatt av Korset i sine brev? 

    “Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.” (1 Korinter 2:1-2)

     

    2. SYNDENS MAKT OVER MENNESKET

     

    (l Mosebok 3)

    I Syndefallet ble mennesket underlagt Syndens makt. La oss se nærmere på dette, med utgangspunkt i mennesket som en fallen skapning - borte fra Gud.

    Uansett hvor mange synder "jeg" (det fallne menneske) gjør, så er det alltid en MAKT som står bak det jeg gjør. Dette er SYNDENS MAKT. Den kontrollerer det ugjenfødte menneske, og driver det til å begå synd.

    Uansett hvor mange synder jeg da gjør, er det snakk om et SYNDEPRINSIPP som er virksom i meg (som et fallent menneske).

    Jeg trenger da TILGIVELSE fra mine SYNDER, men jeg trenger også UTFRIELSE fra denne SYNDENS MAKT! Jeg trenger altså både BLODET og KORSET!

    Når jeg har syndet, kan jeg jo p.g.a. JESU BLOD be om TILGIVELSE for mine synder. Men jeg vil snart oppdage noe mere - nemlig SYNDENS MAKT! Da forstår jeg at jeg ikke bare har gjort syndige handlinger, men at jeg ER en synder av natur (vi taler nå om det ufrelste menneske).

    “Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.”(Romerne 7:15-20)

     Her beskriver Paulus sin kamp som en ufrelst fariseer imot Syndens makt. 

    Jeg trenger tilgivelse for det jeg GJØR, men jeg trenger også utfielse fra det jeg ER! Og nettopp her kommer Korset inn i bildet.

    “Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike. I Ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.”(Kolosserne 1:13-14)

    - vers 13: Korset!

    - vers 14: Blodet!

    Blodet berører min samvittighet, mens Korset berører mitt liv! Blodet har å gjøre med hva vi har gjort, mens Korset har å gjøre med hva vi er.

    Blodet fjerner våre synder, mens Korset fjerner årsaken til våre synder, nemlig SYNDEREN!!! Vi skal se nærmere på dette...

      

    3. DET UGJENFØDTE MENNESKE OG DEN UGJENFØDTE ÅND

     

    Vi har allerede sett at mennesket er en åndelig skapning, som består av ånd, sjel og kropp (legeme).

    “Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” (1 Tessaloniker 5:23)

     Et ufrelst menneske har en "uren ånd" – dvs en ugjenfødt ånd, som er underlagt Syndens makt. Vi vet at Syndener djevelens natur. Dermed er det fallne mennesket under djevelens innflytelse og påvirkning, ettersom det er underlagt Syndens makt. Det fallne mennesket har derfor "djevelens natur" (synden) i sin ånd.

    Vi har flere skriftsteder som beviser dette:

    1)   Det fallne menneske har djevelen til "far".

     “Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster. Han var en drapsmann fra begynnelsen og står ikke i sannheten. For det er ikke sannhet i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.”(Johannes 8,44)

    2)   Synden kommer fra hjertet (den ugjenfødte ånd).

    “For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.” (Matteus 15:19)

    3)   Djevelens ånd (Syndenaturen) er nå virksom i de vantro. 

    “Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.”(Efeserne 2:1-2)

     

    4)   Frelse er derfor at Gud tar bort "steinhjertet" og gir deg et nytt hjerte.

          “Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres urenheter og fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem.” (Esekiel 36:25-27)

     * Legg merke til at vers 25 taler om blodet, vers 26 om korset og vers 27 om Den Hellige Ånd.

    Gud må altså fjerne selve roten til problemet, nemlig SYNDENS MAKT. Ettersom det fallne menneske "produserer" synd ut fra sin ånd (steinhjertet), er den eneste løsningen å bli "født på ny".

    “Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. Nikodemus sier til ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!” (Johannes 3:3-7)

    Vi skal komme nærmere inn på hva dette innebærer, for det er dette som er "Ordet om Korset". Men først må vi se på et annet begrep, nemlig spørsmålet om arvesynd.

     

    4. SPØRSMÅLET OM ARVESYND

     

    Når vi nå har sett at mennesket består av ånd, sjel og legeme, må vi se litt nærmere på et annet begrep, nemlig ordet ”arvesynd”. Har du hørt dette ordet før? Det er flere ulike teorier ute og går rundt dette begrepet, men for å holde balansen innenfor dette emnet, trengs Åndens åpenbaring over Ordet!Vi trenger altså å vite NÅRsynden fikk makt over mennesket? Hva skjedde egentlig i Edens hage?

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage, til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø!”(1 Mosebok 2:15-17)

    Legg merke til en viktig detalj her. Syndefallet skjedde når ADAM spiste, ikke når Eva spiste! Det var ADAM som av Gud var satt til å vokte hagen. HAN hadde ansvaret for Eva, og var den som skulle ”gjøre regnskap” for menneskene innfor Gud!

    Adam representerte alle mennesker til alle tider! Når han falt, falt hele menneskeslekten med ham!Det var jo dette vi leste i Romerne 5:12: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”

    Men her åpenbarer skriften noe mer. Noe som jeg tror har vært skjult for mange troende. Bibelen sier nemlig at vi arver vår dårlige ferd fra fedrene!!

    ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” (1 Peter 1:18-19)

    Det er altså gjennom fedrene at syndens makt spres videre. Dermed og derfor hadde ikke Jesus noe ”arvesynd”! Maria måtte derfor ikke være hellig og syndefri (som katolikkerne mener). Dette fordi ”den dårlige ferd” (synden) arves fra fedrene.Jesus ble jo unnfanget ved Den Hellige Ånd.

    ”Mens han nå tenkte på dette, se da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.”(Matteus 1:20)

    Derfor hadde Jesus er ren og syndefriånd. Han var jo prøvet i alt, men uten synd.

    ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.”(Hebreerne 4:15)

    Vi ser dermed at Jesus var uten arvesynd fordi Hans far er Gud selv. For alle oss andre gjelder det at vi har arvet vår dårlige ferd (synden) fra ”fedrene”. Dermed holder ikke et argument som ofte brukes mot begrepet arvesynd, hvor man sier: ”Jesus var fullkomment menneske, akkurat som oss. Og hvis mennesket blir født med arvesynd (fra Satan) så ville ikke Jesus vært uten synd.”

    Javisst er det riktig at Jesus kom som et menneske. Men Han kom som det fullkomne menneske, fullkommen i den forstand at Han kom som ”den siste Adam” og ”det andre menneske”.

    ”Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.”(1 Korinter 15:45)

    ”Det første mennesket (Adam) var av jorden, jordisk. Det andre mennesket (Jesus) er av himmelen.”(1 Korinter 15:47)

    Grunnen til at det står ”siste Adam” er jo at Jesus ble, på samme måte som Adam, skapt ren og syndefri!

    Men hvordan forklarer man da at vi mennesker er ”født med arvesynd”? Jesus sier jo at Guds Rike hører de små barn til. Hvordan kan dette forklares dersom barn fødes med arvesynd? Jesus snakker jo også om å ta imot Guds Rike som et lite barn. Hva med dette?

    Her mener jeg at løsningen ligger mellom to ”grøfter”. Vi har allerede sett på den ene grøften, som sier at barn overhodet ikke er påvirket av synd fordi også Jesus var et menneske likesom oss, men uten synd. (Hvordan forklarer man da at det forekommer at små barn dreper hverandre?). Den andre grøften er den læren som sier at barn fødes med arvesynd i form av en ”død ånd”. Begge deler blir like feil!

    Barn har nemlig ikkearvesynd i sin ånd fordi det er umulig at Gud kan skape mennesker med en uren ånd (urent hjerte) inne i seg.Hvordan skulle Gud i sin renhet kunne skape noe med djevelens liv og natur i seg?

    Nei, dette med ”arvesynd” kan bare forklares på EN måte. Dette har nemlig TO sider; en JURIDISK side og en ORGANISK side. Jeg skal forklare hva jeg mener. Vi slår opp og leser i Romerbrevet, kapittel 7:

    ”Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov(da han var et barn og ikke forsto budenes krav). Men da budet kom(da han ble gammel nok til å forstå konsekvensen av sine handlinger), våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.”(Romerne 7:7-11)

    Her sier Paulus at Synden fikk liv da BUDET kom. DA døde Paulus en åndelig død, dvs. han mistet livsfellesskapet med Gud. Men han hadde jo allerede vært åndelig død rent JURIDISK helt fra fødselen av, fordi han gjennom Adamtilhørte den falne menneskeslekt. Men for å falle fra Gud PERSONLIG og miste livet i Gud, måtte Paulus oppleve denne syndens makt SELV! DA ble han åndelig død også ORGANISK, ikke bare JURIDISK!

    Det var i 12-års alderen at jødegutter lærte loven (Toraen) å kjenne. Inntil da var Paulus selv uten lov, og Guds Rike hørte ham til. Men så kom BUDET og drepte ham, dvs. drepte livsfellesskapet han hadde med Gud. Ved BUDET kom en bevissthet om synd, og dermed ble Paulus underlagt Syndens makt!

    ”… for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.” (1. Mosebok 8:21)

    Legg merke til at det står ”fra ungdommen av” og ikke ”fra fødselen av”.

    La oss gå videre. Vi leser i 1. Mosebok at Gud hadde sagt at Adam og Eva ville dø den dagen de åt av treet midt i hagen. Og vi leser at de tok begge av frukten og åt. Men de døde jo ikke den dagen! Adam levde jo til han ble over 900 år gammel! Hadde Gud lurt dem?

    Nei, så klart ikke! Men menneskene døde en åndelig død. De døde bort fra livsfellesskapet med Gud, deres Far. Fra å være ikledd Guds herlighet, ble deres hjerter ”okkupert” at syndens makt og syndens natur.

    ”For syndens lønn er døden…”(Romerne 6:23)

    ”Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter (Satan), den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets (legemets, sansenes) og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.”(Efeserne 2:1-3)

    Følgen av andelig død er jo også fysisk død. For Adam skjedde ikke dette før 900 år senere. Vi kan se litt på hva som kom inn i verden gjennom syndefallet. Vi bruker 1. Mosebok 3 som utgangspunkt:

    ·     Menneskets ånd ”døde” og mistet livet i Gud. Vi ble dermed underlagt syndens makt. (Vers 3)

    ·     Menneskets sinn og sjelsliv ble forvrengt. Gudsbildet ble forvandlet fra trygghet til frykt. (Vers 6-10)

    ·     Menneskets kropp kom under ”forgjengelighet.Med dette menes at kroppen blir utsatt for sykdom og plager, vi eldes og dør. I forgjengeligheten kom også dette med at kvinner føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (Vers 16-19)

      

    5. ADAM OG KRISTUS

     

    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere, både juridisk (gjennom Adam) og organisk, fordi vi må kapitulere for syndens makt. Vi blir regelrett slaver under synden! Resultatet blir at vi klarer ikke å gjøre det vi gjerne ønsker. Vi gjør det vi ikkevil, og det vi vildet gjør vi ikke.

    ”Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.”(Romerne 7:15-17)

    Her omtaler Paulus hvordan han som lovlærd ung mann prøvde å leve et rett liv etter loven. Men han klarte det ikke. Hvorfor? Fordi han hele tiden måtte kapitulere for syndens makt! Slik er det med det ufrelste/ugjenfødte menneske. Man prøver i større eller mindre grad å være god og snill og man ønsker å gjøre gode gjerninger. Men problemet ligger på innsiden. 

    ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.”(Romerne 3:20)

    I syndefallet skjedde det en forandring av Adams karakter. Han fikk djevelens natur (syndenaturen) i sin ånd, og dette gjorde ham til en synder som ikke kunne tilfredsstille Gud. Og gjennom det ENE menneskes (ikke Evas) ulydighet, ble vi ALLE syndere av natur!

    Menneskene er i utgangspunktet SYNDERE. Ikke mest på grunn av oss selv og våre gjerninger, men på grunn av Adams fall. Romerbrevet lærer oss ikke at vi er syndere fordi vi gjør synd, men omvendt. Vi (det falne menneske) gjør synd fordi vi er SYNDERE! Og hvordanble vi syndere? Jo, ved Adams ulydighet!

    Jeg er derfor ikke en synder fordi jeg personlighar syndet, men fordi jeg var ”I ADAM” da han syndet!

    Våre liv stammer jo fra Adam. Dersom din oldefar hadde dødd da han var tre år gammel, hvor ville da DU ha vært? Ville du i det hele tatt blitt født? Nei! Du vill ha dødd sammen meddin oldefar! Ditt liv er knytet til din oldefars, på samme måte som den enkeltes liv er knyttet til Adams liv.

    Ingen av oss kan til sitt forsvar si: ”Jeg har aldri vært i Edens hage!”Hvorfor det? Jo, fordi vi var alle sammen der – i Adam!Ved at vi er ”født i Adam”, får vi også del i hans natur – syndenaturen. Det som skjedde med Adam, skjedde også med oss! Vårt problem ligger derfor i vår ”avstamning” som syndere, ikke i vår egen oppførsel.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam), slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. For vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme (Jesus). Men med nådegaven (Jesus) er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes (Adams) fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange.

    Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse! For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus! Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden var stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”                          (Romerne 5:12-21)

    Dette vidunderlige avsnittet i Romerne 5 forteller oss ikke bare om Adam, men også om Kristus – Guds gave til oss! Og her står vi overfor en absolutt viktig sannhet:

     

    ·       I Adam mottar vi alt som er av Adam!

    ·     I Kristus mottar vi alt som er av Kristus!

     

    I Adam var alt tapt. Ved en manns ulydighet ble vi alle slaver under Syndens makt. VI BLE ALLE SYNDERE!

    “alle har syndet og mangler Guds ære.” (Romerne 3:23)

    Men gjennom en annens lydighet kom budskapet om rettferdighet!

     “For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet.”(Romerne 5:19)

     Vi har fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!

    “Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.”(2. Korinter 5:21)

    GUDS rettferdighet er jo den rettferdighet som Gud selv har! Hvordan kan det være mulig at vi skrøpelige mennesker kan eie Guds egen rettferdighet? Dette er kun mulig fordi JESUS er vår rettferdighet!

    “For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” (l Korinter 1:30)

    Vi ser her at Adam og Kristus er motstykker til hverandre. Vår håpløshet er "i Adam", mens vårt håp er "i Kristus".

      

    6. KORSFESTET MED KRISTUS

     

    Vi står overfor et problem. Vi ble altså født under Syndens makt, men hvordan kan vi bli kvitt syndearven vår? Vi vet at vi er født "i Adam", men hvordan komme UT av Adams slekt/ætt? DET ER BARE EN MATE! Siden vi ble FØDT inn i denne syndige slekten, må vi for å komme ut av den!

    “Hva skal vi da si? Skal vi forbli i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt liv. For er vi blitt forenet med ham ved en død som er lik hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik hans oppstandelse. Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham. For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham. For sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud.”(Romerne 6:1-10)

    Vi ble bundet til Synden ved vår FØDSEL, og blir utfridd fra den ved å DØ!

    Her ligger Korsets hemmelighet, at GUD HAR TATT SEG AV VARE LIV I KRISTUS! VI BLE ALLE KORSFESTET MED HAM!

    Da Jesus hang på Korset, døde vi alle sammen! Ikke enkeltvis, for vi var jo ikke født ennå noen av oss. Men ved at vi var I KRISTUS, døde vi også I HAM. Da Han ble korsfestet ble vi alle korsfestet med Ham!

    “For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet dette er avgjort: Én er død for alle, og derved har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og ble reist opp for dem.” (2 Korinter 5:14-15)

    La oss studere dette avsnittet i Romerne 6. Vi er Korsfestet, død, og begravet MED HAM! VI var med Kristus i hele forsoningsverket!

    Hvordan kan det ha seg, spør du kanskje? Jo, vi må huske at Jesus gjorde alt dette FOR OSS! Ved at Jesus gikk denne lidelsens vei, så førte Han oss gjennom død og grav, slik at vi nå kan regne oss som oppstått med Ham, til et nytt liv!

    "For Synden har ikke lenger noen makt over den som er død". (Romerne 6:7 – fra 1978 overs.)

    Og hva blir den praktiske konsekvens av denne åndelige realitet?

    “Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” (Romerne 6:11)

    “Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    “Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.”(Romerne 6:22)

    "Livets Ands lov har i Kristus Jesus frigjort oss fra Syndens og dødens lov..." (Romerne 8:2)

    Dette er Guds gave til oss gjennom Forsoningsverket! Gud naglet ossfast til Korset, vi ble NAGLET FAST TIL JESUS!

    Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Galaterne 2:20)

     

     

     

    7. SEIER OVER SYND

     

    Dersom Gud har plassert oss i Kristus, må vi sørge for å forbli i Ham for at dette skal få virkning og autoritet i våre liv.

    “For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav om rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som er etter kjødet, attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden, attrår det som hører Ånden til. For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred. Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.

    Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden tar livet av legemets gjerninger, skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.”(Romerne 8:2-14)

    Vi må leve et liv i ånden, dvs. i Kristus, for å kunne seire over Synden. Dette har vi ingen mulighet til å klare ved egne gjerninger! Nei, dette er kun mulig fordi GUD HAR PLASSERT OSS I KRISTUS! Vi står derfor i seiersposisjon over Synden!

    “For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor mye mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus. Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.” (Romerne 5:17-21) 

    “Han reiste oss opp sammen med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus, for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overveldende rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.” (Efeserne 2:6-7)

    Hemmeligheten til å kunne seire over Synden ligger egentlig i det avsnittet vi leste i Romerbrevet, kap. 8. Det hele handler nemlig om å VITE HVOR DU BOR.

    Legg merke til hva disse versene sier. Enten er du i Ånden eller så er du i kjødet.

    "Men dere er (bor) ikke i kjødet, dere er (bor) i Anden, så sant Guds And bor i dere..." (Romerne 8:9)

    DU BOR I ÅNDEN, IKKE I KJØDET!

    Du vet, for·å kunne fungere ganske normalt i livet trenger man å kjenne sin identitet. Man må altså vite HVEM MAN ER og HVOR MAN BOR.

    Enkelte kristne oppfører seg som om de ikke vet noen av delene! "Oj, for en vanvittig påstand", sier du kanskje? Javel, men hvorfor finnes det kristne som ikke er sikker på om man er frelst?

    ”Og dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.”(1 Johannes 5:11-13)

     ”Men alle dem som tok imot Ham (Jesus), dem gav han (Gud) rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.”  (Johannes 1:12)

    Det er jo bare å spørre seg selv: Har jeg tatt imot Jesus? Dersom du har gjort dette, så ER du et Guds barn! Da HAR du Sønnen og da HAR du evig liv! Johannes skrev dette for at vi skal VITE at vi har evig liv! Dersom du ikke er sikker på om du er frelst, så vet du ikke hvem du er – et Guds barn, en ny skapning, en rettferdiggjort!!

    Mange kristne er også opptatt med å kalle seg ”frelste syndere”. Men Bibelen viser oss med all ønskelig tydelighet at da vi ble frelst, gikk vi over fra å være syndere til å bli rettferdige!! Hvorfor skal man gå rundt og kalle seg for en synder, når Bibelen sier så tydelig at vi VAR syndere, mens vi nå ER rettferdige for Gud?

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå VAR syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi ER rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden.” (Romerne 5:8-9)

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.” (Romerne 5:19)

    ”For den som er død, er rettferdiggjort fra synden.” (Romerne 6:7)

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    ”Men nå, når dere er frigjort fra synden, og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.”  (Romerne 6:22)

    Kan Bibelen bli tydeligere? Vi er jo døde og frigjort fra synden, så hvordan kan vi da gå rundt og si at vi fortsatt er syndere? Hvordan kan vi ”regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus”, dersom vi kaller oss for frelste syndere? Visst er vi frelst, men vi er ikke lenger syndere!!

    Vi kan ikke være BÅDE syndere og rettferdige samtidig! Enten er du en synder (ufrelst) eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ikke lenger en synder! Erkjennelsen ogbevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi i stedet fått bevissthet om rettferdighet!!

    På samme måte er det alt for mange kristne som kapitulerer for KJØDET. De sier: "Joda, vi er rettferdige for Gud, p.g.a. Jesu blod. Men vi har jo KJØDET. Derfor kommer vi til kort."

    DETTE ER DET SAMME SOM A IKKE VITE HVOR MAN BOR! En Kristen er skapt til å leve (bo) i Ånden! Vi lever ut fra det nye livet.

    Bibelen sier at vi VAR i kjødet, mens vi nå ER i Ånden. (Romerne 8:9) Så lenge man er i kjødet, kan man ikke behage Gud. Skal du behage Gud, må du bevege deg i Ånden.

    ”Jamen, jeg føler meg ikke åndelig i det hele tatt!”, sier du kanskje. Vel, det er ikke de som følerat de bor i Norge, som bor i Norge. Nei, de som bor i Norge, de bor i Norge, enten de føler det eller ei. Bibelen sier at du er/bor i ånden. Derfor må du begynne å oppføre deg som omdu bor i ånden, uansett om du føler det slik eller ei. Dette bygger ikke på følelser. Det er noe som Jesus har ordnet for oss. Gud har plassert oss i Kristus, dvs. i ånden.

    Vi er i ånden så sant Guds Ånd bor i oss! Spør deg selv: ”Er jeg frelst?” Dersom du er frelst, da BOR du i ånden! 

    Vi må derfor leve ut fra vår posisjon i Kristus! Det er kun da vi kan leve i seier på alle livets områder. Vi må minne oss selv på (akte oss som) at vi er DØDE fra synden, men LEVENDE for Gud i Kristus Jesus.

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”(Romerne 6:11)

    Dette gjelder måten vi tenker på. Her tales det om sinnets fornyelse. Det som har skjedd med vår ånd (den nye fødsel) må bli en bevissthet i våre tanker.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.”(Romerne 12:2)

    Da kan vi væpne oss med denne tanken: Den som har lidt med Kristus (korsfestet med Ham) ER FERDIG MED SYNDEN!

    ”Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.”  (1 Peter 4:1) 

    Du vet, det vil alltid reise seg ting i kjødet som forsøker å få deg til å begå synd. Men du kan BESEIRE KJØDET, ved å leve i Ånden og drepe kjødets gjerninger. Ved å vite hvor du bor og leve i ånden, drepes ditt kjød dag for dag. På denne måten kan du leve i SEIER over synd!

    ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” (Romerne 8:13)

     

  • Kristi Lov

     

     

     

     

    "For dem som er uten lov, er jeg som en lovløs - uten å være lovløs overfor Gud, men er i KRISTI LOV - så jeg kan vinne dem som er uten lov." (1 Korinter 9:21) 

    ”Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten KRISTI LOV." (Galaterne 6:2)


    Ved Jesu kors døde vi fra loven. Paulus sammenligner det med den måten et ekteskap opphører på når den ene ektefellen dør: 

    "Eller vet dere ikke ,brødre – jeg taler jo til slike som kjenner loven – at loven hersker over mennesket bare så lenge det lever? For den gifte kvinne er ved loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne til mannen. Derfor skal hun kalles en horkvinne dersom hun, mens mannen ennå lever, blir en annen manns hustru. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven, og er ingen horkvinne om hun gifter seg med en annen mann. På samme måte, mine brødre, døde også dere bort fra loven ved Kristi legeme, for at dere skal tilhøre en annen, Ham som ble oppreist fra de døde, for at vi skal bære frukt for Gud."  (Romerne 7:1-4)

     


    1.  SKILT VED AT DØDEN SKILLER



    Bildet Bibelen bruker, er at vi var gift med loven før vi ble frelst, mens nå tilhører vi Kristus.

    Derfor blir det veldig dramatisk at svært mange kristne ikke vil kvitte seg helt og fullt med sin relasjon til loven. Etter vanlig god moral blir det utroskap! 

    Derfor var Paulus så nidkjær på dette, og mente at Galaterne var blitt ”forhekset” av noen siden de ikke kunne se klart på dette området.

    Paulus forklarer at et ”dekke” blir liggende over jødene når de leser Moses, et ”dekke” som gjør at de ikke ser at en ny pakt er kommet. Det er bare i Kristus at ”dekket” blir tatt bort.

    "Ikke så at vi av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv, men vår dugelighet er av Gud, Han som også gjorde oss dugelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men Åndens pakt. For BOKSTAVEN SLÅR IHJEL, men Ånden gjør levende. Når da dødens tjeneste, SOM MED BOKSTAVER VAR INNHOGD PÅ STEINER, hadde en slik herlighet at Israels barn ikke tålte å se Mose ansikt på grunn av glansen i hans ansikt, DEN SOM SNART FORSVANT, hvor mye herligere skal da ikke Åndens tjeneste være? For hadde FORDØMMELSENS TJENESTE sin herlighet, hvor mye rikere på herlighet må da rettferdighetens tjeneste være! For det som VAR herlig, har NÅ ingen herlighet i forhold til denne overveldende rike herlighet. For når DET SOM SVINNER, var herlig, da må vel DET SOM VARER VED, være langt mer herlig. Men deres sinn er blitt forherdet. For helt til denne dag blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt, og det blir ikke tatt bort. For det er bare i Kristus det blir fjernet. Helt til denne dag ligger et dekke over deres hjerter når Moses blir lest. Men når de omvender seg til Herren, blir dekket tatt bort."  (2 Korinter 3:5-16)

    Det skremmende er at det samme ”dekke” ligger over mange kristne, og hindrer dem i å se friheten og herligheten i Kristus.

    Det er her våre våpen er mektige til å rive ned festningsverker og tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud.

     ”Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.” (2 Korinter 10:4-5)

     



    2.  VI TILHØRER NÅ KRISTUS



    Når denne utroskapen mot Kristus gjennom avhengigheten av loven berører vårt forhold til Jesus selv, gjør vi vel i å studere dette tema nøye.

    Sannheten vil føre oss ut i full frihet. Det er da vi kan bære frukt for Gud! 

    Paulus advarer mot å bli fordervet i tankene, så man blir drevet bort fra den ”enfoldige troskap mot Kristus.” (2 Korinter 11:2-3)

    Det har man virkelig blitt hvis man har noen annen man må følge enn Kristus, særlig hvis det til og med er ”gamlekjæresten,” vår ektemann fra livet før vi møtte Jesus, nemlig loven.

    Det finnes bare EN Frelser, og det er HAM vi tilhører nå! 

    Han er ikke bare veien til frelse, men også nøkkelen til et nytt liv. Han er ikke bare vår rettferdighet, men også vår helliggjørelse (1.Korinter 1:30) 

    Når vi er i Ham, og Han er i oss og lever sitt liv i oss, er det et hån mot Ham å hevde at vi må ha bud og regler i tillegg! Det hele handler jo om at Kristus får ”vinne skikkelse” i oss! Vi er jo lemmer på Hans legeme, vi er grener på vintreet, og Han er hele treet! Frukt er et produkt av indre liv. 

    For den som har ”del i guddommelig natur,” blir ytre bud unødvendige. Den nye pakt har skrevet Guds vilje i våre hjerter. Mot slike finnes ingen lov!



    3.  SEIER OVER SYNDEN VAR UMULIG VED LOVEN



    Det som var umulig for loven, har nå blitt mulig i Jesus! Når vi er i Ham, og Han er i oss, kan vi leve et liv som bærer frukt for Gud.

    ”For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden.” (Romerne 8:2-4)


    Ser vi hvor meningsløst det da blir at mange kristne mener at vi fortsatt må ha loven som rettesnor eller ”kjøreregler” for kristenlivet? Da har man virkelig gått glipp av Romerbrevet, Galaterbrevet, Efeserbrevet, Kolosserbrevet og Hebreerbrevet! Hvis man da samtidig er en forkynner, er dette dramatisk! Når Bibelen sier at det som var umulig for loven, det gjorde Gud ved å sende sin Sønn, taler den nettopp om å leve et liv i seier over synd, et liv til Guds ære. 

    Derfor blir det helt feil når noen hevder at loven bare er unyttig som frelsesvei, mens den fortsatt gjelder som morallov.

    Hvis vi er DØDE fra loven, har vi ingenting med ham å gjøre! Vår nye ektemann, nemlig Kristus, fyller alle behov. Han holder dessuten en mye høyere standard!

    På hvilket område skulle det skrøpelige budet, som Herren har talt lastende, klandrende ord om, overgå vår Frelser og Herre? På hvilket område skulle vi fortsatt behøve bokstavens gamle vesen? Vi tjener jo nå i Åndens nye vesen. 

    ”Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom Han også er mellommann for en BEDRE PAKT, som er lovfestet på BEDRE LØFTER. For hadde den første pakt vært MANGELFRI, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen. For det er nedsettende ord Gud taler til dem når Han sier: Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.”(Hebreerne 8:6-8)


    ”Men nå er vi LØST FRA LOVEN, etter som vi er døde fra det vi var fanget under, slik at vi tjener i Åndens nye vesen, IKKE I BOKSTAVENS gamle vesen.” (Romerne 8:7)

     


    4. BUDENES LOV



    Det som er en merkelig foreteelse, er at mange som ser at vi er løst fra loven, tror at vi fortsatt er under de ti bud. MEN DE TI BUD ER JO SELVE ESSENSEN I LOVEN!

    Her er Bibelen heldigvis krystallklar, så det er kun snakk om å lese det som står skrevet. Se selv hva det står, og vær som de troende i Berøa, av "et edlere sinn," som sjekker med Bibelen, ikke med tradisjonen. 

    "Han som gjorde oss dyktige til å være tjenere for en ny pakt, ikke BOKSTAVENS pakt, men Åndens pakt. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende. Men dersom dødens tjeneste, i BOKSTAVER INNGRAVERT PÅ STEINER...” 
    (2 Korinter 3:6-7)

    Legg merke til uttrykket ”INNGRAVERT PÅ STEINER”

    Hva var inngravert på steiner? Hvilke bokstaver tales det hele tiden om? Jo, nettopp ”de ti bud!” Det var de som var bokstavene inngravert på steiner!

    Det var nemlig lovens to tavler, gitt på Sinai berg, som var ”bokstaver inngravert på steiner.”  

    Se hva Efeserbrevet sier:


    ”Dette gjorde Han da Han i Sitt kjød avskaffet fiendskapet, DET VIL SI ”BUDENES LOV” som er i forskriftene, for i Seg Selv å skape et nytt menneske av de to, og på den måten skape fred.” (Efeserne  2:15)


    Her kalles loven for ”BUDENES LOV,” og det er nettopp det den er. De ti bud er jo selve overskriftene i loven. Men her står det også rett ut at Jesus avskaffet den!

    Hebreerne 7:18-19 sier at det tidligere BUDET er opphevet på grunn av dets skrøpelighet og ubrukelighet, nå er et bedre håp ført inn.

    ”Et tidligere BUD blir altså gjort ugyldig, fordi det er SVAKT og UNYTTIG. Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og VED DET KAN VI NÆRME OSS GUD.” (Hebreerne 7:18-19)

    Rom 7:7-11 viser veldig klart at LOVEN er identisk med BUDET.

    Ett av budene, ”Du skal ikke begjære”, brukes da også som eksempel når Paulus forklarer hvor håpløst ubrukelig loven er som vei til seier over synd.



    5.  HVORFOR KOM SÅ LOVEN?



    Bibelen sier veldig tydelig hvorfor loven kom. Den kom som et TILLEGG til pakten med Abraham, for å vise at synden er syndig. Den kom for å gjøre synden større! Den kom for å vise at menneskene ikke kunne frelse seg selv, og hele verden stod straffeskyldig for Gud. 

    Når det oppdraget var utført, fikk ”tuktemesteren” fri! ”Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror.” (Romerne 10:4)

    Les selv: ”Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik”(Romerne 5:20)

    ”Hvorfor kom så loven? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil ætten skulle komme, som løftet ble gitt til.” (Galaterne 3:19)

     



    6.  LOVEN HADDE EN KLAR TIDSBEGRENSNING



    Derfor klargjør resten av kapitlet i Galaterne 3 denne TIDSBEGRENSNINGEN av lovens periode.

    Loven hadde nemlig sin tid fra Moses til Kristus. ”For loven ble gitt ved Moses, men nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.” (Johannes 1:17)

    Derfor forklarer Romerne 5:12-14 at det fantes en tidsperiode fra Adam til Moses, tiden før loven.

    Den tiden sluttet da Moses kom med loven. På samme måte slutter lovens tid på Golgata, der Jesus ved sitt fullbrakte verk oppfylte loven.

    Den ble oppfylt og fullbrakt fullt og helt for alle tider! Nå kan troen på Jesus ta over tronen. Ved troen på Jesus blir hele hans liv og fullbrakte verk regnet som vårt. Han gjorde det for oss!

    Men taler ikke Matteus 5:17-20 om at Loven fortsatt er bindende? Min påstand er – NEI! La oss se på dette skriftavsnittet:

    ”Dere må ikke tro at jeg [Jesus] er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen. Den som da bryter et eneste av disse minste bud, og lærer menneskene dette, han skal kalles den minste i himlenes rike. Men den som holder dem og lærer andre dem, han skal kalles stor i himlenes rike. For jeg sier dere: Hvis ikke deres rettferdighet overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himlenes rike.” (Matteus 5:17-20)

    ”Loven og profetene””Moseloven og profetene” og ”Moses og profetene” er felles betegnelser som ofte blir brukt i NT, og som refererer til hele det mosaiske system. Loven som det refereres til i de overnevnte versene er de 5 Mose bøkene og det profetene skrev. Ordet ”lov” kommer fra det greske ”nomos” og refererer til hele Lovens bok, eller Det Gamle Testamentet, og altså ikke bare De ti bud. Det inkluderer ofringer, omskjærelse og andre rituelle handlinger. 


    Jesus fortalte de skriftlærde og fariseerne hva Guds egentlige intensjon med Loven var og at deres rettferdighet basert på den ikke var god nok. Mye av det Jesus nevner i NT, nevnes faktisk ikke i GT, eksempelvis det som vedrører skilsmisser og sverging. Hvis Loven fortsatt var virksom, så måtte vi ha holdt ofringer, forskjellige ritualer, ny månedager etc. Jesus snakket om en indre rettferdighet (en sann rettferdighet) basert på tro. Dette var i skarp kontrast til fariseernes tradisjoner og utvendige rettferdighet som var basert på Loven (som var den eneste for rettferdighet som jødene kjente til på dette tidspunkt).

    Vi leser at ”Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for den som tror”. (Romerne 10:4). 


    Han oppfylte loven, inkludert alle profetenes forutsigelser vedrørende Hans komme som Messias. Jesus holdt alltid loven, som bl.a. inkluderte ofringer. Det var altså fariseernes tradisjoner som han irettesatte ved diverse anledninger. 
    Versene i Matteus 5:17-19 som taler om at loven blir oppfylt, refererer til tiden etterat Kristus hadde lidd døden på korset. Seremoniene og ritualene ryddet Han av veien, ikke ved å utslette loven, men ved å oppfylle den. Det greske ordet ”Plarosai” for 
    oppfylle betyr: å fullføre, oppfylle, gjøre ende med eller avslutte. Bemerk hva Jesus sa etter hans oppstandelse:


    ”Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.” (Lukas 24:44)

    Jesus oppfylte det (avsluttet det), og det forsvant hen. Det hadde tjent sin hensikt. Hvor mye enklere kan dette egentlig bli?

     


    7.  ETTER AT TROEN ER KOMMET



    Nå er det troen på Jesu oppstandelse som frelser (Romerne 10:9-10), og det er ved Hans liv vi også fortsetter etter at vi er blitt frelst. 

    ”For ble vi forlikt med Gud ved Hans Sønns død, da vi var fiender, skal vi så meget mer bli frelst ved Hans liv, etter at vi er blitt forlikt.” (Romerne 5:10)

    Vi går ikke tilbake til den skrøpelige loven etterpå. Hvis loven ikke kunne frelse, kan den heller ikke helliggjøre! Vi har funnet et bedre svar på alle behov, nemlig Kristus!

    ”Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, INNESTENGT med sikte på den troen som senere skulle bli åpenbart. Slik er da loven blitt vår tuktemester inntil (helt fram til) Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro. Men ETTER AT TROEN ER KOMMET, ER VI IKKE LENGER UNDER TUKTEMESTEREN.” (Galaterne 3:23-25) 

     


    8.  HAGAR ER SINAI



    Det neste kapitlet, Galaterne 4, er enda mer klargjørende! Først forklarer han dette TIDSSKILLET med dette bildet av ”tuktemesteren,” ”barnepasseren” eller”formynderen” som har en tidsbegrensing ”inntil” eller ”helt fram til Kristus.” 

    ”Men jeg sier: Så lenge arvingen er barn, er det ingen forskjell mellom ham og en trell, enda han er herre over alt sammen. Han står under formyndere og forvaltere til den tid som hans far før har fastsatt. Slik var det også med oss da vi var umyndige, vi var trellbundet under verdens barnelærdom. Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle KJØPE DEM FRI som var under loven, så vi skulle få BARNEKÅR. Og  fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far! Så er du da ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt av Gud.” (Galaterne 4:1-7)

    Fra vers 21 og ut kapitlet, forklarer Paulus igjen forskjellen på den gamle og den nye pakt. Han bruker et bildespråk som er helt fantastisk, og som virkelig gjør at du flytter over i den nye pakt, og lever ditt liv i Kristus.

    Han forklarer at den gamle pakt er symbolisert ved trellkvinnen Hagar, ved SINAI BERG (der de ti bud ble gitt!), ved trellkvinnens sønn, Ismael, ved det Jerusalem som er nå, og som føder barn til trelldom osv. 

     


    9.  DRIV UT TRELLKVINNEN OG HENNES SØNN!



    Han avslutter med et sterkt budskap om å DRIVE UT TRELLKVINNEN OG HENNES SØNN. 


    Han forklarer at den nye pakt er symbolisert ved Sara, den frie kvinnen, og Isak, løftets barn, født etter Ånden.

    I den nye pakt blir man født ovenfra, fra det Jerusalem som er der oppe, og det fører til den frihet som KRISTUS har frigjort oss til. Denne friheten er dyrebar og verdt å kjempe for! 

    ”Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, èn med trellkvinnen og èn med den frie kvinne. Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnes sønn ble født på grunn av løftet. I DETTE LIGGER EN DYPERE MENING. FOR DISSE KVINNER ER TO PAKTER. DEN ENE ER FRA BERGET SINAI, OG DEN FØDER BARN TIL TRELLDOM. Dette er Hagar. Hagar er berget Sinai i Arabia, OG SVARER TIL DET JERUSALEM SOM ER NÅ, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem som er der oppe er fritt, og det er vår mor.” (Galaterne 4:22-26) 

    Vi kunne fortsatt denne ”bevisføringen,” men plassen begrenser oss. La oss bare gripe budskapet, så vi kan kvitte oss med Hagar, SINAI, Ismael og trelldommen for alltid!

    "Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike, og enhver trenger seg inn i det med makt." (Lukas 16:16)

    ”Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk.” (Galaterne 5:1)

    La oss vandre i den friheten som kommer ovenfra, der KRISTUS er ALT og i ALLE!

  • Kristus i Tabernaklet

    Vi behøver heller ikke å være i uvitenhet angående den åndelige betydning av tabernaklet og den gudstjeneste som foregikk der.

    I Hebreerbrevet (8,5) sies det uttrykkelig at de "De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske". Tabernaklet var det ytre tegn på Guds nærvær midt i Israels leir - Guds telt midt blandt deres telt - det sted, hvor Gud og menneskene møttes.

    Som sådant var det en nøyaktig
tegning av inkarnasjonen, av Guds Sønn som ble menneske.
"Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss."(Åp 21,3). Som et hele var tabernaklet et bilde av Kristus, og hver del fremstiller noe av hans herlighet (Salme 29,9).

    Enhver detalj av tabernaklet ble vist Moses på fjellet. For Herren befalte ham og sa: "Se til at du gjør alt etter det bildet som ble vist deg på fjellet!" (Heb 8,5). Og over femti ganger sies det om Moses: "Han gjorde i ett og alt slik som Herren befalte ham."

    Det er i særlig grad lærerikt for oss å studere de fire forskjellige dekker over tabernaklet. Vi benytter en levende undervisning i dette studium fra en bok, skrevet av Joh. de Heer, oversatt til svensk. Den heter "Tabernaklet i ørknen", (se side 76-80):

    Det var fire forskjellige dekker, men de utgjorde allikevel tilsammen en helhet, som vi skal finne ut av det følgende:

    1. Takasskinn

    Vi begynner med det ytterste dekke, som skulle gjøres av takasskinn.

    Dette skinn egnet seg spesielt godt til å beskytte mot alle mulige påvirkninger utenfra, men for øyet var det diskret og enkelt. Ingen som så dette dekket, skulle kunne tenke seg til de rikdommer som det gjemte.

    Gud hadde sin bestemte hensikt med at helligdommens ytre var så enkel. Hans folk skulle lære seg til å ikke vente på en Messias med ytre herlighet og prakt. Gjennom David hadde Gud profetert om Messias og sagt: "Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk.", (Salme 22,7) og gjennom Jesaja ble det forkynt: "Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham.", (Jesaja 53,2).

    Kristi storhet her på jorden bestod i hans fornedrelse; (Matt 20,28) dette er den lærdom som så tydelig fremstilles for oss i teppet av takaskinn.

    "likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." - Matt 20,28

     

    2. Dekket av rødfarget værskinn.

    En annen sannhet, men mindre iøynefallende enn den foregående, symboliseres av det neste dekke, som ble laget av rødfarget værskinn.

    Værskinnet hadde ikke lenger sin naturlige farge. Det var blitt rødfarget. Rødt er blodets farge. Og en vær er et lam av hankjønn. Det forkynnes oss med fargenes og materialets språk at Herren som et lam ble ført av sted for å slaktes, (Jes 53,7) og at han, skjønt han var sønn, lærte lydighet av det han led, og at han, da han var fullendt, ble opphav til evig frelse for dem som lyder ham, (Heb 5,8-9).

    I de førstefødte israelitteres sted ble et påskelam av hankjønn slaktet. På det fjell hvor Herren lot seg se, nemlig Moria (1. Mos 22,13), kom en vær, som en stedfortreder for Isak. Israel kunne daglig ved frembæringen av ofrene se, hvordan fårenes ull ble farget rød av uskyldig blod. "Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham." (Jes 53,6). Han ble Guds lam som skulle bære alles synder (Joh 1,26-29).

    På Golgata ble hans snehvite drakt farget rød ved hans uskyldige, utgydte blod. Han døde for våre synder, men ikke bare for våre, men og for hele verdens (1. Joh 2,2).

    Begge disse ytterste dekker over tabernaklet var laget av dyreskinn og utgjorde derfor et ugjennomtrengelig skinndekke, en utmerket beskyttelse for vær og vind.

    Det sterkeste panser i striden mot vårt eget kjød, verden og djevelen, er Kristi rettferdighet (Ef 6,14). Gjennom dette panser kommer ingen fiendsk pil. Korset er vårt panser mot alle fristelser. Paulus sier om dette: "Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden." (Gal 6,14).

    Takasskinnet taler således til oss om Kristi fornedrelse, og det rødfargede værskinn om Kristi død på korset. Ingen bestemte mål er angitt for disse dekker. Og først evigheten skal til fulle gi oss lys over dypet i Kristi fornedrelse og rekkevidden av hans lidelse.

     

    3. Dekket av gjeitehår

    Det tredje dekket ble kalt for et dekke over tabernaklet. Det var gjort av gjetehår. For uten det ganske merkelige materialet er det også iøynefallende, at det er gitt så nøyaktig forskrifter både angående målet og hvordan de forskjellige tøystykker skulle tilvirkes.

    Først vil vi studere materialet. Hvorfor ble det valgt gjeitehår? Gjeitebukker står alltid i Skriften i motsetning til får, for eks. i Matt 25,33.

    En bukk skulle alltid ofres når en høvding, en fyrste hadde syndet (3. Mos 4,22-23). På den store forsoningsdag ble alle ofrene sammenfattet i offeret av bukken. På samme vis skjedde det på verdens store forsoningsdag: I Kristus ble det ofret en fyrste. Den høvding som bragte skyld over oss alle, var Adam; den høvding som frikjøpte oss fra skylden, var Kristus (Rom 5, 12-19).

    Blodet av bukkene viste hen til en evig forløsning, som skulle finnes av vår Stedfortreder (Heb. 9,12-14).

    Antallet av bukkene på forsoningsdagen var "dobbelt" (3. Mos 16,5-8). En bukk, som med sitt blod betalte skylden, og en annen bukk, som bar misgjerningene ut i ørkenen, og begge disse bukker ble stilt frem for døren til sammenkomstens telt.

    Dette skjedde bare en gang om året, men det dobbelte gjeitehårsdekket som lå som et beskyttelsestak over teltets inngang (2. Mos 26,9), var daglig synlig og forkynte for Jerusalem, at ikke bare dets skyld var sonet, men at det også skulle få igjen dobbelt av Herrens hånd for alle sine misgjerninger (Jes 40,2). Det dobbelte dekket betegner at skylden ikke bare var sonet, men at den også var tatt vekk gjennom det sanne offer.

    Gjeitehårsdekket fulgte etter værskinnet, akkurat som forsoningen var en følge av Jesu lidelse og død. Det dobbelte gjeitehårsstykket over døren var således en stadig preken for hele folket om Guds nådesplan. Gjeitehårsdekket var så stort at hele bygningen ble dekket av det, og prestene måtte gå inn og ut under "det dobbelte forsonings-teppe".

    4. Dekket av hvitt, himmelblått, purpurrødt og skarlagenrødt garn

    Det fjerde dekke var det rene kunstverk. Og hver detalj har sin rike betydning.
Det fine, hvite, tvunnede lingarn var et talende forbilde på Herrens flekkfrie renhet og rettferdighet (se kap. 3). Den himmelblå farge vitnet om ham som er himmelens Herre; purpuret forherliger ham som den kommende Konge over alle konger og Herren over alle herrer.

    Den skarlagenrøde farge roper til alle at Kristi lidelse for våre synder skal ievighet være grunnen til lov og pris. "Du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud.." (Åp 5,9)

    De forskjellige tepper ble festet sammen med himmelblå hemper og kroker av gull. Således var også Kristus med ærbødighetens og lydighetens bånd bundet til sin Fader, og han var i sannhet Immanuel, "Gud med oss".

    Dette innerste dekke var så herlig og praktfullt, at vi kunne ikke gjøre oss noen forestilling om det, om vi stod utenfor; vi måtte gå inn i helligdommen. Det naturlige menneske fatter ikke de ting som hører Guds Ånd til (1. Kor 2,14). Og uten at noen blir født på ny kan han ikke se Guds rike (Joh 3,3).

    Og nå vil vi til slutt under ledelse av Paulus' brev til Filipperne i rekkefølge betrakte disse forskjellige dekker og hva de har å lære oss om Kristus, vår Frelser:

                1. Vår Frelser ofret seg helt, idet han la fra seg sin herlighet og kom i en tjeners skikkelse (dekket av takasskinn) (Fil 2,4-7; 5).

                2. Han fornedret seg selv og ble lydig inntil korsets død (dekket av rødfargede værskinn) (Fil 2,8; 6).

                3. Derfor har også Gud opphøyet ham og gitt ham et navn, som er over alle navn, et navn ved hvilket vi skal bli frelst (dekket av gjeitehår) (Fil 2,9;).

                4. Så skal da alle tunger bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære (dekket av hvitt, purpurrødt og skarlagenrødt garn) (Fil 2,11).

     

    5. Forgården (innhenget)

    Tabernaklet var omgitt av en innhenget forgård. Forhenget til denne var gjort av fint tvunnet lingarn, som var hengt på kobber peler. Alt dette talte om Guds rettferdighet og om dom over synden. Bare en inngang fantes, nemlig i øst, mot solens oppgang (2. Mos 38,13); likesom for å forkynne soloppgang fra det høye (Luk 1,77-79). Her har vi et forbilde på et sted, hvor Gud for sitt miskunnelige hjertelags skyld skulle la solppgang fra det høye oppgå for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre deres føtter inn på fredens vei. Dette var porten til forgården.

    Forgården betegner rettferdiggjørelsen i Kristus Jesus. Man kommer dit inn gjennom et forheng. Dette er den enkleste inngang. Det er ikke som en dør av tre, som man må banke på etter låse opp. Forhenget kan løftes sakte og stille tilside. Ingen behøver å få vite hva som foregår, når en sjel finner sin Frelser. Det kan skje som med Nikodemus, som kom stille om natten. Men når forhenget er på plass igjen, er man helt innenfor, ikke halvt innenfor eller utenfor som i en døråpning, men man er helt skilt fra det ytre ved en skarpt avgrenset linje.

    Innenfor porten var isrelitten helt omgitt av forgårdens rene, hvite forheng, som talte om Guds rettferdighet i Kristus. Før var han utenfor denne rettferdighet, nå var han kommet inn i den og befant seg umiddelbart stående foran brennofferalteret av kobber, som taler om det offer som er frembåret én gang for alle (Heb 10,12). Etter det fulgte kobberbekkenet, som symboliserer renselsen som et resultat av forsoningen og som vitnet om nødvendigheten av den daglige renselse i Ordets bad.

    Så langt, men ikke lenger, fikk hver israelitt gå. Er du min venn kommet så langt? Har du gått inn gjennom porten eller døren (Joh 10,9) og tatt imot Kristi fullkomne offer og opplevd renselsen i Jesu dyrebare blod. 

    6. Det hellige

    Bare presten fikk gå inn i selve tabernaklet. Men om vi har erfart korsets kraft, får vi bli prester, adskilt for hans regning. Vi får nå gå enda lengre.

    Man gikk inn i tabernaklet gjennom døren, som var utført i kunsvevning av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint tvunnet lingarn. Her blir vi minnet om Jesu egne ord, at han selv er døren, likesom han er den gode hyrde (Joh 10,9; 11). De forskjellige farger minner oss om slående og levende om Kristi himmelske hærkomst (himmelblått), hans kongelige embede (purpurrødt), hans forsonende død på korset (skarlagenrødt) og hans rettferdighet, som også er blitt vår rettferdighet (hvitt).

    I det hellige stod gullysestaken, et bilde på Kristus som verdens lys (Joh 8,12), skuebrødsbordet(Kristus som det overflødige liv, Joh 10,10), og røkofferalteret, et bilde av Kristi stadige forbønn for oss, uten den ville ikke våre bønner nå Gud.

    Så langt, men ikke lenger, fikk presten gå. Inn i det aller helligste fikk bare et menneske gå på en eneste av årets dager og aldri uten blod. "Men da Kristus", leser vi i Heb 9,11-12; 23-26, "Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender - det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning." Og "...for å ta bort synden ved sitt offer."

    7. Det aller helligste

    Forhenget mellom Det hellige og Det Aller Helligste revnet da Kristus overgir sin ånd til Faderens hender. (Luk 23,45-46). Forhenget er også et bildet på Kristus. I Hebreerbrevet leser vi: "Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød." (Heb 10,20). Det var Gud selv som nedrev skillemuren. Om ikke Kristus hadde tatt våre synder på seg, kunne han ikke ha vært forhenget. Hadde han ikke i vårt sted lidt på korset, så kunne han ikke beredt oss adgang for Gud på den levende vei, da ville kerubene ennå ha stengt veien for oss. Men kan vi med frimodighet gå frem på den veien. 

    "Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid." - Heb 4,14-16

    Kjære leser, stans nå en liten stund for dette høye emne i stillhet for Gud! Da skal Guds kjærlighet bli større for deg, og Jesus skal bli mer dyrebar. Og tenk på dette: Jesus har innviet denne vei for oss, og det vil ikke si noe mindre, enn at vi skal vandre i hans fotspor på denne vei, en vei som er levende! Den gjør dem som går på den ikke bare levende, men skjenker også livskraft til dem som vandrer på den. 

  • Kristus vinner skikkelse i oss

    Innledning

    Vi skal i dette studiet se på dette at Kristus vinner skikkelse i oss. Dette er et meget viktig tema siden dette har med vår vekst med Gud å gjøre. Men det må også være sagt at Kristus vinne skikkelse i oss, ellers er det ingen helliggjørelse i våre liv og vi kommer aldri forbi barnelærdommen om Kristus (Heb 6,1). Vi må gå videre mot det fullkomne.

    Kristus vinner skikkelse i oss

    "Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!" - Gal 4,19

    Grunnen til at Kristus kan vinne skikkelse i oss, er at Kristus i oss er en realitet. Det er jo dette Jesus ønsker. Han vil at vi skal ta vårt kors opp å følge ham og se på ham som er kilden til alle ting, Han som er lyset, kjærligheten, veien, sannheten og livet. Han vil at vi skal ha Ham som eksempel i vår vekst med Gud. Og ikke bare som eksempel, men Han er også Hodet for menigheten, Han er vår Herre og Mester! Det er noe som vi må ta inn over oss at Kristus er ikke bare Frelseren, men også vår Herre!

    Adam´s hjerterop som vi ser uttrykt gjennom Adams liv; er et profetisk bilde av Jesus som den siste Adam (Rom 5,14).

    Adam som et forbilde på den siste adam, Jesus

    I 1. Mosebok ser vi at når Gud skaper, er det et grunnleggende prinsipp at han skaper alt "etter sitt slag". I denne prosessen skaper Gud først en original, så lager han en jevnbyrdig make og medarbeider, "etter sitt slag". Da han hadde skapt løven, skapte han et motstykke av samme slag, løvinnen. Gud la dette guddommelig mønster til grunn i alt han skapte. Men da han kom så langt til å skape mennesket, skjedde noe interessant. Gud brøt med mønsteret han hadde holdt gjennom hele prosessen, og skapte ikke først noen original, for da han skapte mennesket, var han selv originalutgaven. Gud sa: "La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse." (1. Mos 1,26). Mennesket ble altså skapt i Guds bilde og lignelse, det vil si etter Guds slag, som Guds medarbeider og like.

    "Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem." - 1. Mos 1,27

    I den første skapelsesberetningen ser vi at Gud skapte mann og kvinne til å være hans motstykke sammen. I den andre skapelsesberetningen skapes Adam først, og her står han som et bilde på Jesus som "den siste Adam". I 1. Mos 2,18 slår Gud fast at i hans fullkomne verden der alt er godt, er det noe som ikke er godt, nemlig at mennesket ikke har noen etter sitt slag. "Så sa Gud Herren: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like." (1. Mos 2,18).

    "Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt." - 1. Mos 2,21-22

    Endelig fant Adam en som var etter samme slag som ham. På samme måte tror jeg Gud talte over den siste Adam (Jesus) før tidenes begynnelse. "Det er ikke godt for Min Sønn å være alene". Det betyr ikke at guddommen ikke var komplett. Adam var skapt til å elske, og det var ikke godt, selv ikke i en fullkommen verden, å ikke ha noen å dele kjærligheten med. På samme vis var det ikke godt for Guddommen at all kjærligheten de hadde, ikke kunne deles med noen utenfor dem selv.

    Synden ødelegger

    Under skapelsen ble Adam og Eva skapt i Guds bilde. Da fikk Jesus en kommende brud etter sitt slag. Men mennesket falt i synd. Guds bilde i oss ble forkludret, og Jesus kunne ikke si om sin kommende brud det Adam sa om Eva: "Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt." (1. Mos 2,21). Siden den gang, tror jeg Jesus, akkurat som Adam, har vært på utkikk ettet bein av sine bein og kjøtt av sitt kjøtt. Denne lengselen etter å ha noen som var etter sitt slag - mennesker med uskadet bilde av ham - ble så sterk, så intens, at Han var villig til å forlate himmelens herlighet og overgi seg selv til en smertefull død på korset. Skaperen blir korsfestet av skapningen!

    "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone." - Hebreerne 12,2

    Han gjorde det for å få en brud som var bein av Hans bein og kjøtt av hans kjøtt. Vi ser Jesus henge på korset med et gapende sår i siden. Hendelsen fører oss tilbake til hagen der Adams side ble åpnet. Idet den siste Adam, Jesus, henger på korset med åpen side, blir menigheten, hans brud født.

    Kristus må vinne mer og mer skikkelse i oss

    Når et menneske tar imot Kristus og blir renset fra synd, kan Jesus - ved Ånden - ta bolig i den troende. Menneskets ånd blir levende. En prosess av vekst og forandring begynner, og den iboende Kristus vinner mer og mer skikkelse i den troende. Til slutt vil han eller hun være helt inntatt av Kristus. Nå er det Kristus som lever i ham eller henne, og det gamle selvet er borte.

    "Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og ga seg selv for den." - Gal 2,20

    Til å begynne med er sjel og kropp uforandret. Prosessen som fornyer vår sjel og til slutt forvandler vår kropp, begynner langsomt og fortsetter gradvis. Denne vedvarende prosessen skjer når Kristus vinner skikkelse i oss. Derfor oppfordrer Paulus oss:

    "Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes" -Rom 12,2

    Når vi leser Romerbrevet 8,22-34, ser vi hvor viktig det er at Kristus får skikkelse i oss. I dette avsnittet leser vi om hvordan hele skaperverket, de troende, Den Hellige Ånd og Jesus selv ber om at vi må nå dette målet.

    "For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning. For i håpet er vi frelst. Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp - hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet. Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord." - Rom 8,22-26

    Skapningen stønner som i fødselsveer, de troende stønner (det er dette Paulus snakker om) og Ånden sukker også etter "vårt barnekår, vårt legemes forløsning".

    Både skapningen, de troende og Ånden stønner altså som i fødselsveer etter at Guds barn skal bli åpenbart; barn som har bli likedannet med Kristus.

    Jesus går i forbønn for oss! (Rom 8,34)

    Vi er kalt til å bli likedannet med Hans bilde! (Rom 8,29)

    Få del i guddommelig natur

    Når Kristus vinner skikkelse i oss, får vi del i guddommelig natur (2. Pet 1,4). Gjennom en prosess av forandring og vekst, vil hans Ånd i oss begynne å virkeliggjøre seg i vår sjel og utstråle Kristi vesen som vinner stadig mer skikkelse i oss. Dette fører til slutt til at sjelen vår forvandles.

    Husk at det endelige målet med at Kristus skal få skikkelse i oss, er at han skal kunne se på oss, bruden sin, og si som Adam: "Dette er bein av mine bein og kjøtt av mitt kjøtt". Det er dette Jesus har ventet på og lengtet etter. Dette er hjerteropet hans. Nettopp derfor er det så viktig at vi villig overgir oss selv til denne prosessen og lar Kristus få skikkelse i oss. Prosessen utvikler seg raskt i oss når vi med visdom og omhu velger hva vi fester blikket på. Øynene er sjelens vindu. Jesus sa:

    "Øyet er legemets lys. Er ditt øye friskt, da vil hele ditt legeme være opplyst. Men om ditt øye er sykt, da blir hele legemet mørkt. Er nå selve lyset i deg mørke, hvor dypt blir da mørket!" - Matt 6,22-23

    Vi blir det vi ser. For at Jesus skal få stadig mer skikkelse i oss, bør vi altså feste blikket på ham og hans skjønnhet, ikke på øynenes lyst som drar oppmerksomheten bort fra ham og fyller sjelen vår med mørke.

    Vårt herliggjorte legeme

    Vi skal en dag få vårt herliggjorte legeme, i det vi forvandles ved den siste basun.

    "Se, jeg sier dere et mysterium*: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i et øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet." - 1. Korinterbrev 15,51-53

    Det forgjengelige bli uforgjengelig, slik at vi blir kjøtt av hans kjøtt - og i oppstandelsen erfarer Kristus fullt ut. Hans kropp, som aldri forfaller, blir en realitet for oss også.

    En annen side ved dette er at vi kan være med på å gjøre i stand herlighetslegemet vårt. Johannes Åpenbaring 19,7 forteller oss at hans brud har gjort seg rede. Kristi brud bør gjøre kroppen klar for bryllupsdagen.

    Troen må vise seg i rett liv

    "Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft, og gjennom dette har gitt oss de største og mest dyrebare løfter, for at dere ved dem skulle få del i guddommelig natur, etter at dere har flyktet bort fra fordervelsen i verden som kommer av lysten, så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i rett liv, og i det rette liv kunnskap, og i kunnskapen selvbeherskelse, og i selvbeherskelsen utholdenhet, og i utholdenheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle. For når disse tingene finnes hos dere og får vokse, viser de at dere ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Men den som ikke har disse tingene, han er nærsynt og blind, og har glemt renselsen fra sine gamle synder. Vær derfor desto mer ivrige, brødre, etter å gjøre deres kall og utvelgelse fast! For når dere gjør dette, skal dere aldri noen gang snuble, for på denne måten skal det rikelig bli gitt dere inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike." - 2. Peter 1,3-11

  • Melkisedek som forbilde på Kristus

    1. Mos 14,17-20; Salme 110; Heb. 5,6; Heb 7,1ff
     
    Melkisedek: Betyr "rettferdighetens konge"
    Kristus: "Se med rettferdighet skal kongen regjere" (Jes 32,1)
     
    Melkisedek: Konge av Salem; Salem="fred"
    Kristus: "Og han kalles - Fredsfyrste" (Jes 9,6-7)
     
    Melkisedek: Var prest og konge i Salem 
    Kristus: "Ja, han skal bygge Herrens tempel. Han skal vinne herlighet og sitte og herske på sin kongetrone, og han skal være prest der han sitter på sin trone, og freds råd skal det være mellom dem begge." (Sak 6,13)
     
    Melkisedek: Likestilles med Guds Sønn (Heb 7,3).
    Kristus: "Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!" (Heb 4,14)
     
    Melkisedek: Uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende. (Heb 7,3)
    Kristus: "Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid." (Heb 13,8). "..da han alltid lever for å gå i forbønn for dem." (Heb 7,25)
     
    Melkisedek: Han bli prest for alltid (Heb 7,3).
    Kristus: "Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid." (Heb 7,24)
     
    Melkisedek: Han møtte Abraham etter hans seier, gav ham brød og vin og velsignet ham (1. Mos 14,18)
    Kristus: På samme måte kommer Kristus til oss og gir oss sitt nærvær etter kampens tider, hvor det er han som har gitt oss seier. I denne hellige nattverd gir han oss brødet og vinen. "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus." (Ef. 1,3)
     
     
  • Moses et forbilde på Kristus

    "En profet likesom meg"

    Av Stefanus' tale finner vi at Moses ble sendt av Gud som en frelser til lsraels undertrykte barn (Apg 7,25; 34), og slik er han et forbillede på Kristus både i sin forkastelse og siden som folkets anerkjente leder.

    Mens Josef ble hatet av sine brødre, ble Moses misforstått av sine landsmenn. "Han tenkte da at hans brødre skulle forstå at Gud ville gi dem frelse ved hans hånd, men de forsto det ikke.", men det gikk som med Herren selv: "Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham" (Joh l,11). De sa til Moses: "Hvem har satt deg til høvding og dommer over oss" (Apg 7,27). Dette er nesten de samme ord som blev brukt av vår Herre Jesus, da noen kom og sa: "Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg!". Men han sa til ham: "Menneske! hvem har satt meg til dommer og skifter mellom dere?" (Luk 12,13-14)

    Det er mulig at Herren her sammenlignet seg med Moses. Hvis hans brødre virkelig hadde forstått ham, ville han virkelig blitt deres konge og dommer, men de forkastet ham. Og hvis han hadde samtykket i å bli deres skifter, ville han blitt behandlet som Moses.

    Men vi leser i Ap. gj. 7,35: "Denne Moses, som de fornektet da de sa: Hvem har satt deg til høvding og dommer? - ham sendte Gud både som høvding og redningsmann ved den engelens hånd som viste seg for ham i tornebusken.", og Peter forkynte på Pinsedagen (Ap. gj. 2,36): "Så skal da hele Israels folk vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.". Og til tross for at Israel ennå ikke har anerkjent ham, skal de en gang i fremtiden hilse ham med denne hyllest: "Velsignet være han som kommer i Herrens navn!" (Matt 23,39)

    Josef var blitt tatt fra sitt hjem og sin fars kjærlighet til ensomhet, slaveri og fengsel, men den kjærlighet han fikk erfare av sin far var fattig i forhold til den som Herren taler om i Joh 17 når han sier: "Fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt".

    Moses gav avkall på fornøyelsene og rikdommene ved Faraos hoff og sin høye stilling der, men hva var alt dette i forhold til den herlighet som Herren sikter til når han sier: "Den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til" (Joh 17,5)? Denne herlighet la han til side da han han gav seg selv og kom til oss i en tjeners skikkelse. "For dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for deres skyld ble fattig da han var rik, for at dere ved hans fattigdom skulle bli rike." (2. Kor 8,9)

    Faraos dattersønn hadde en høy verdighet ved Egyptens hoff, men hvor meget høyere må ikke hans ha vært, som av Gud blir kalt "den mann som er min neste" (Sak 13,7), og som til og med i sin fornedrelse her nede hadde en slik makt at hans Fader straks på hans bønn ville ha sendt ham "mer enn tolv legioner engler" (Matt 26,53)!

    På den tid som de var fremmede for sine brødre, tok både Josef og Moses seg en brud fra et fremmed folk. Asenat, Josefs hustru, og Sippora,
Moses' hustru, er derfor forbilder på
Kristi menighet i denne tidsalder, mens Israel ennå ikke kjenner sin Forløser.

    Vi ser også at Josefs og Moses' hjerter er fulle av kjærlighet til sine egne brødre også under skilsmissens tid. Man blir rørt til tårer over Josef's ømhet og kjærlighet til sine brødre, og vi finner at Moses kalte sin sønn Gersjom, for - sa han - jeg er blitt en gjest i et fremmed land (2. Mos 2,22). Han hadde ikke glemt sine brødre som trellet ved teglovnene.

    Hele beretningen om Moses er full av forbilledlig undervisning. Han var full av visdom og "mektig i ord og gjerninger" (Apg 7,22); han var "meget ydmyk mann, mer enn alle mennesker på jorden" (4. Mos 12,3), helt til den tid da den mann kom som kunde si: "jeg er nedbøyd og ydmyk av hjertet." (Matt 11,29). Han utførte undergjerninger, som man med rette kunne si "Dette er Guds finger" (2. Mos 8,19), på samme måte også med Jesus (Luk. 11,20). Og det kunne sies om Moses så vel som om Herren: "Hva er dette for en, siden både vinden og sjøen adlyder ham?" (Matt 8,27). Men i begge disse tilfellene var Moses bare Guds menneskelige redskap, mens den Herre Jesus la sin egen guddommelige makt for dagen.

    "Men det sto ikke mer fram noen profet i Israel som Moses, han som Herren kjente ansikt til ansikt"(5. Mos 34,10), "på ham skal dere høre - " (5. Mos 18,15). Gud sier også om Jesus Kristus: "Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!" (Luk 9,35).

    I Salme 99,6 kalles Moses prest, og vi vet at han var "konge i Jesurun" (5. Mos 33,5), mens han også var hyrde, dommer og leder for folket, men det er fremfor alt som forbeder han er et slikt slående forbilde på Jesus. Når Gud truet med å ødelegge det frafalne Israel, trådte Moses, "den mann som han hadde utvalgt", frem som formidler for hans åsyn for å be, så folket ikke skulle bli fordervet (Salme 106,23). Da striden pågikk mellom Israel og Amalek i Refidim (2. Mos 17), gikk Moses opp på høyden for å kjempe for sitt folk i forbønnens tjeneste. "Da gikk det slik at så lenge Moses holdt sin hånd løftet, hadde Israel overtaket, men når han lot hånden synke, da fikk Amalek overtaket." (2. Mos 17,11). Han sier i 5. Mos 5,5: "Jeg sto den gang mellom Herren og dere for å kunngjøre dere Herrens ord". Og når vanskeligheten kom på, la han deres sak frem for Herren. I disse ting er han et tydelig forbilde på den ene "mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus" (1. Tim. 2,5), "Talsmann hos Faderen" (l. Joh 2,l), vår dyrebarefrelser, "han alltid lever for å gå i forbønn for dem (oss)" (Heb 7,25). Kristus gikk virkelig "i bresjen" for oss, han stilte seg sannelig i gapet for vår frelse da "han ble såret for våreovertredelser, knust for våre misgjerninger." (Jes 53,5). Når hans folk angripes av fiendene, i det de blir fristet til synd, så ber han for dem, at deres tro ikke skal svikte, som han gjorde for Peter (Luk. 22,32). Han er selv Ordet, og vi har i Joh 17 et eksempel på den måte han legger frem vår sak for Gud på.

    Vi gir så til slutt en oversiktlig sammenligning avde viktigste likheter og kontraster mellom Moses og Kristus hentet fra Scofield Reference Bible:

    Moses er et forbilde på Jesus som forløseren (Jes 61,1; Luk 4,18; 2. Kor 1,10; 1. Tess 1,10), særskilt i følgende punkter:

    1. En som Gud utvalgte til forløser (2. Mos 3,7-10; Apg 7,25; Joh 3,16)

    2. Forkastet av Israel vender han seg til hedningene (2. Mos 2,11-15; Apg 7,25; 18,5-6; 28,17-28)

    3. Mens han er forkastet av Israel, vinner han seg en brud blandt hedningene (2. Mos 2,16-21; Matt 12,14-21; 2. Kors 11,2; Ef 5,30-32)

    4. Siden åpenbarer han seg enda en gang for Israel som forløser og nå blir han mottatt (2. Mos 4,29-31; Rom 11,24-26; Apg 15,14-17)

    5.Angående oppgaven svarer Moses til Kristus i følgende gjerninger:

                a) Som profet (Apg 3,22-23)

                b) Som forsvarer (2. Mos 32,31-35; 1. Joh 2,1f)

                c) Som forbeder (2. Mos 17,1-6; Heb 7,25)

                d) Som fører eller konge (5. Mos 33,4-5; Jes 55,4; Heb 2,10)

    Men i sitt forhold til Guds hus stilles Moses opp som en motsetning til Kristus. Moses var tro som tjener i hele Guds hus, mens Kristus var tro som sønn i det hus han ble satt over (Heb 3,5f).

    Så langt "Scofield Reference Bible".

    Den viktigste forskjell mellom Moses og Kristus er den at den førstnevnte er lovens representant, men Kristus er en nådens representant, den Frelser og Forsoner som Moses vitner om i sine skrifter (Joh 5,46-47).

  • Peters lære om Kristus (1. Peter)

     

    1.

    Preeksistens

    1,20

    2.

    Forutsagt

    1,11

    3.

    Kristus - Messias

    1,1.2.3.7.11.13.19;

    2,5.21; 3,15f.18.21

    4,1.11.13-14; 5,1. 10.14

    4.

    Inkarnasjonen

    1,20; 3,18; 4,1

    5.

    Syndfrihet

    1,19; 2,22; 3,18

    6.

    Eksempel

    1,15f; 2,21ff

    7.

    Stedfortredende død

    1,19; 2,24; 3,18

    8.

    Nedfart til dødsriket

    3,18-20

    9.

    Oppstandelsen

    1,3. 21; 3,21

    10.

    Himmelfart

    3,22

    11.

    Opphøyelse

    1,11. 21; 2,4; 3,21f

    12.

    Gjenkomsten

    1,5.7.13; 4,13; 5,4

     
     
     
  • Rettferdiggjort!

     
     
     
     

    Ordet om Korset = Budskapet om Rettferdighet


    ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.” 
    (1 Korinterbrev 1:18)

    ”Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet.” 
    (1 Korinterbrev 2:1-2)

    Paulus sier til menigheten i Korint at han ville ikke vite av noe annet budskap enn Korsets budskap, som er evangeliets kjerne. Han sier at det er ”Ordet om Korset” som er selve frelseskraften! Dermed er det tydelig at når vi skal snakke om synd og rettferdiggjørelse, så er det et veldig viktig emne i kristenlivet – ja det kan vel sies å være selve kristenlivets fundament!

    Det er derfor en nødvendighet at våre liv er forankret i dette budskapet, og at vi kan være ”grunnfestet ved rettferdighet”.

    ”Ved rettferdighet skal du bli grunnfestet. Vær langt fra angst, for du skal ikke ha noe å frykte, og fra redsel, for den skal ikke komme nær til deg!” 

    (Jesaja 54:14)

    Som vi ser, driver denne ”vissheten om rettferdighet” bort all frykt, angst og fordømmelse. I dagens stressende samfunn er det så mange som opplever at man ”kommer til kort” i så mange ting, samtidig som det er lett å bli grepet av frykt og angst for alt som skjer der ute. Det er også lett å bli grepet av fordømmelse over at man ikke lever helt slik som man hadde ønsket. Vi kristne er ofte enda mer grepet av slike tanker enn det ufrelste er. Jeg tror derfor at det er tid for å betone dette budskapet sterkere, slik at vi kan forebygge og hindre frykten og fordømmelsen, som vil kvele så mange.

    Bibelen sier faktisk at modenhet og vekst i kristenlivet kommer ved å få åpenbaring og innsikt i ”budskapet om rettferdighet”.

    ”Etter så lang tid burde dere selv være lærere; men dere trenger noen som på nye kan lære dere de første og grunnleggende ting i Guds Ord. Dere må ha melk og ikke fast føde. For den som får melk, mangler innsikt i budskapet om rettferdighet; han er umoden.  
    (Hebreerne 5:11-13).


    Dersom den som får melk ”mangler innsikt i budskapet om rettferdighet”, må jo det motsatte bety at ”innsikt i budskapet om rettferdighet” er det samme som å være moden som kristen. Vi ser i dag at mange kristne sliter med ”frelsesvissheten”, samtidig som de bekjenner seg som syndere, i stedet for å takke Gud for rettferdiggjørelsen. Men man blir aldri moden av å gå rundt og slite med disse tingene.  La oss heller sørge for  ”…og vær iført rettferdighetens brynje.” 
    (Efeserne 6:14)

    En brynje dekker til de livsviktige indre organer som mennesket har (hjerte, lunger, nyrer, lever, fordøyelsessystem osv). Det er derfor på tide at vi tar på oss ”rettferdighetens brynje”. La oss derfor se på hva denne brynjen er for noe, og prøve å få tak i dette ”budskapet om rettferdighet”. Da må vi begynne med starten på våre problemer – nemlig syndefallet.




    1.    SYNDEFALLET


    ”Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen? Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere. Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt. Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene – et prektig tre, siden det kunne forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet.” 
    (1. Mosebok 3:1-7)

    Syndefallet er den største katastrofe som har hendt i hele menneskehetens historie! Menneskene var jo skapt av Gud, for å leve i livsfellesskap med Ham. Et liv uten i det hele tatt å kjenne til det onde! Tenk deg et liv i Guds nærhet, hvor synd, hat, vold, krig, nød, sykdom, død og alt vondt ikke eksisterer! Tenk deg et absolutt perfekt liv, i skjønneste harmoni! Det var slik Gud skapte oss – og Han så at det var overmåte godt.

    Men menneskene brukte sin frie vilje til å vende seg bort fra sin skaper. Dermed kom synden inn i verden. Syndefallets katastrofe har ført til at alle mennesker fødes inn i en syndig verden, som ligger i det onde.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.” 
    (Romerne 5:12)

    Helt fra fødselen av blir alle mennesker kontinuerlig påvirket av det onde. Men så lenge man er et barn, er man imidlertid i Guds hender inntil man selv personligmå resignere for syndens makt eller får en erkjennelse av synd. Dette skjer når barnet vokser opp til å ta konsekvensene av sine handlinger, og forstår hva som er rett og galt. Fra da av er man ikke lenger et uskyldig barn, men en person som er underkuet av syndens makt og dermed i behov for frelse.

    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere. Bibelen sier det så brutalt som at vi da blir slaver under syndens makt! Og dette skjer på grunn av Adams fall.

    Men før vi går videre, er det nødvendig å repetere en av Bibelens grunnsannheter, som sier at mennesket består av ånd, sjel og legeme.

    ”Må Han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme!” 

    (1. Tessaloniker 5:23)

     

     

    a)  Menneskets ånd (gresk ”pneuma”)

     


    Gud skapte oss med ånd for at vi skulle leve og lære Gud å kjenne. Menneskets ånd er selve ”livssnoren” vår, samtidig som den er senteret for vår gudsbevissthet.

    ”Tenk på din skaper før sølvsnoren slites over……..før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den.”(Forkynneren/Predikantens bok 12:6-7)

    ”Det er Han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.”(Job 12:10)

    ”For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.”(Jakob 2:26)

    Gud er ånd og den som tilber eller kommuniserer med Gud, må gjøre dette ut fra sinånd, ikke forstanden, sinnet, sjelen. Når et menneske blir frelst, er dette det samme som at ånden blir født på nytt. Gud tar ut ”steinhjertet” (den gamle menneskeånden) og gir deg et kjøtthjerte i stedet (den nye ånden). Det er dette Bibelen kaller for å bli en ”ny skapning i Kristus Jesus”.

    ”Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber Ham, må tilbe i ånd og sannhet.” 
    (Johannes 4:23-24)

    ”Ånden selv (Den Hellige Ånd) vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.”(Romerne 8:16)

    ”Menneskets ånd er en Herrens lampe. Den ransaker alle kamrene i hans indre.”(Ordspråkene 20:27)

    ”Det som er født av kjødet, er kjød, og det (hjertet, menneskeånden) som er født av Ånden (Den hellige Ånd) er ånd (den nye skapningen). Undre deg ikke over at Jeg sa til deg: Dere må bli født på ny!” 
    (Johannes 3:6-7)

    ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning…” 
    (2. Korinterbrev 5:17)

     

     

    b)  Menneskets sjel (gresk ”psychè”)

     

     

     

    Gud skapte oss med sjel for at vi skulle kunne gi uttrykk for åndens fellesskap med Gud gjennom, viljen, følelsen, tankene og intellektet (sinnet). Gjennom å ”spise” Guds Ord og la det bli en del av oss, skjer det en prosess i oss som kalles for”Sinnets fornyelse”. Gud vil at vi skal lære oss å ”styre våre tanker den rette veien”, slik at våre sinn er dominert av Guds Ord og alt som har med Guds Rike å gjøre.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” 
    (Romerne 12:2)

    ”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” 
    (Salme 131:2) 

    Et ufrelst menneske lever et ”sjelelig” liv. Dette betyr at man handler ut fra hva man mener, tenker og føler. Beslutninger tas og man gjør seg opp meninger ut fra omstendigheter man har rundt seg. Sjelen kan ikke kommunisere med den åndelige verden, men kun operere i den mentale (psykiske).

    ”Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.  
    (1. Korinterbrev 2:14)

     

     

    c)  Menneskets kropp (gresk ”soma”)

     

     

    Det er kroppen som er den delen av oss som kommuniserer med den fysiske verden. Dette skjer gjennom sansene. Gjennom dem kan vi se, høre, føle, smake og lukte.

    Når vi står overfor et annet menneske, er det bare kroppen, det ytre, man kan se. Kroppen er et fantastisk skaperverk, som er utrustet til å gjøre ting i den fysiske verden. Men kroppen er likevel ikke ditt egentlige jeg. Den er bare et ”hus” eller ”hytte” som du bor i. Ditt legeme kommer en dag til å gå til grunne, men ditt ”indre menneske” fornyes dag for dag.

    ”Derfor mister vi ikke motet. Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre menneske dag for dag. 
    (2 Korinterbrev 4:16)

    ”Men jeg mener det er riktig, så lenge jeg er i denne hytten, å vekke dere ved påminnelse. Jeg vet jo at min hytte (kropp) brått skal legges ned, som jo også vår Herre Jesus Kristus varslet meg.” 
    (2 Peter 1:13-14)
     

     

     

     

    d)  Hva lærer bibelen om begrepet Arvesynd?

     

     

     

    Når vi nå har sett at mennesket består av ånd, sjel og legeme, må vi se litt nærmere på et annet begrep, nemlig ordet ”arvesynd”. Har du hørt dette ordet før?  Det er flere ulike teorier ute og går rundt dette begrepet, men for å holde balansen innenfor dette emnet, trengs Åndens åpenbaring over Ordet! Vi trenger altså å vite NÅR synden fikk makt over mennesket? Hva skjedde egentlig i Edens hage?

    ”Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage, til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dagen du eter av det, skal du visselig dø!” 
    (1 Mosebok 2:15-17)

    Legg merke til en viktig detalj her. Syndefallet skjedde når ADAM spiste, ikke når Eva spiste! Det var ADAM som av Gud var satt til å vokte hagen. HAN hadde ansvaret for Eva, og var den som skulle ”gjøre regnskap” for menneskene innfor Gud!

    Adam representerte alle mennesker til alle tider! Når han falt, falt hele menneskeslekten med ham! Det var jo dette vi leste i Romerne 5,12: ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.”

    Men her åpenbarer skriften noe mer. Noe som jeg tror har vært skjult for mange troende. Bibelen sier nemlig at vi arver vår dårlige ferd fra fedrene!!

    ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.” 
    (1 Peter 1:18-19)

    Det er altså gjennom fedrene at syndens makt spres videre. Dermed og derfor hadde ikke Jesus noe ”arvesynd”! Maria måtte derfor ikke være hellig og syndefri (som katolikkerne mener). Dette fordi ”den dårlige ferd” (synden) arves fra fedrene. Jesus ble jo unnfanget ved Den Hellige Ånd.

    ”Mens han nå tenkte på dette, se da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.” 
    (Matteus 1:20)

    Derfor hadde Jesus er ren og syndefri ånd. Han var jo prøvet i alt, men uten synd.

    ”For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.”(Hebreerne 4:15)

    Vi ser dermed at Jesus var uten arvesynd fordi Hans far er Gud selv. For alle oss andre gjelder det at vi har arvet vår dårlige ferd (synden) fra ”fedrene”. Dermed holder ikke et argument som ofte brukes mot begrepet arvesynd, hvor man sier:”Jesus var fullkomment menneske, akkurat som oss. Og hvis mennesket blir født med arvesynd (fra Satan) så ville ikke Jesus vært uten synd.”

    Javisst er det riktig at Jesus kom som et menneske. Men Han kom som det fullkomnemenneske, fullkommen i den forstand at Han kom som ”den siste Adam” og ”det andre menneske”.

    ”Slik står det også skrevet: Det første mennesket, Adam, ble til en levende sjel. Den siste Adam ble til en ånd som gir liv.” 
    (1 Korinter 15:45)

    ”Det første mennesket (Adam) var av jorden, jordisk. Det andre mennesket (Jesus) er av himmelen.” (1 Korinter 15:47)

    Grunnen til at det står ”siste Adam” er jo at Jesus ble, på samme måte som Adam, skapt ren og syndefri!

    Men hvordan forklarer man da at vi mennesker er ”født med arvesynd”? Jesus sier jo at Guds Rike hører de små barn til. Hvordan kan dette forklares dersom barn fødes med arvesynd? Jesus snakker jo også om å ta imot Guds Rike som et lite barn. Hva med dette?

    Her mener jeg at løsningen ligger mellom to ”grøfter”. Vi har allerede sett på den ene grøften, som sier at barn overhodet ikke er påvirket av synd fordi også Jesus var et menneske likesom oss, men uten synd. (Hvordan forklarer man da at det forekommer at små barn dreper hverandre?). Den andre grøften er den læren som sier at barn fødes med arvesynd i form av en ”død ånd”. Begge deler blir like feil!

    Barn har nemlig ikke arvesynd i sin ånd fordi det er umulig at Gud kan skape mennesker med en uren ånd (urent hjerte) inne i seg. Hvordan skulle Gud i sin renhet kunne skape noe med djevelens liv og natur i seg?

    Nei, dette med ”arvesynd” kan bare forklares på EN måte. Dette har nemlig TO sider; en JURIDISK side og en ORGANISK side. Jeg skal forklare hva jeg mener. Vi slår opp og leser i Romerbrevet, kapittel 7:

    ”Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov (da han var et barn og ikke forsto budenes krav). Men da budet kom (da han ble gammel nok til å forstå konsekvensen av sine handlinger), våknet synden til live. Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det.” 
    (Romerne 7:7-11) 

    Her sier Paulus at Synden fikk liv da BUDET kom. DA døde Paulus en åndelig død, dvs. han mistet livsfellesskapet med Gud. Men han hadde jo allerede vært åndelig død rent JURIDISK helt fra fødselen av, fordi han gjennom Adam tilhørte den falne menneskeslekt. Men for å falle fra Gud PERSONLIG og miste livet i Gud, måtte Paulus oppleve denne syndens makt SELV! DA ble han åndelig død også ORGANISK, ikke bare JURIDISK!

    Det var i 12-års alderen at jødegutter lærte loven (Toraen) å kjenne. Inntil da var Paulus selv uten lov, og Guds Rike hørte ham til. Men så kom BUDET og drepte ham, dvs. drepte livsfellesskapet han hadde med Gud. Ved BUDET kom en bevissthet om synd, og dermed ble Paulus underlagt Syndens makt!

    ”… for menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av.” 
    (1. Mosebok 8:21)

    Legg merke til at det står ”fra ungdommen av” og ikke ”fra fødselen av” eller "fra barnsben av".

    La oss gå videre. Vi leser i 1. Mosebok at Gud hadde sagt at Adam og Eva ville dø den dagen de åt av treet midt i hagen. Og vi leser at de tok begge av frukten og åt. Men de døde jo ikke den dagen! Adam levde jo til han ble over 900 år gammel! Hadde Gud lurt dem? 

    Nei, så klart ikke! Men menneskene døde en åndelig død. De døde bort fra livsfellesskapet med Gud, deres Far. Fra å være ikledd Guds herlighet, ble deres hjerter ”okkupert” at syndens makt og syndens natur.

    ”For syndens lønn er døden…” (Romerne 6:23)

    ”Også dere har Han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder. I disse vandret dere før på denne verdens vis, etter høvdingen over luftens makter (Satan), den ånd som nå er virksom i vantroens barn. Også vi vandret alle blant dem i vårt kjøds lyster, og vi gjorde kjødets (legemets, sansenes) og tankenes vilje. Vi var av naturen vredens barn likesom de andre.” 
    (Efeserne 2:1-3)

    Følgen av andelig død er jo også fysisk død. For Adam skjedde ikke dette før 900 år senere. Vi kan se litt på hva som kom inn i verden gjennom syndefallet. Vi bruker 1. Mosebok 3 som utgangspunkt:

     

    1. Menneskets ånd ”døde” og mistet livet i Gud. Vi ble dermed underlagt syndens makt. (Vers 3)

     

    2. Menneskets sinn og sjelsliv ble forvrengt. Gudsbildet ble forvandlet fra trygghet til frykt. (Vers 6-10)

     

    3. Menneskets kropp kom under ”forgjengelighet.” Med dette menes at kroppen blir utsatt for sykdom og plager, vi eldes og dør. I forgjengeligheten kom også dette med at kvinner føder med smerte, sliter med menstruasjon osv. (Vers 16-19)

     

     



    2.    KRISTUS – GUDS FRELSESPLAN




    Når vi forstår omfanget av våre ord og handlinger, har vi automatisk et utgangspunkt som syndere, både juridisk (gjennom Adam) og organisk, fordi vi må kapitulere for syndens makt. Vi blir regelrett slaver under synden! Resultatet blir at vi klarer ikke å gjøre det vi gjerne ønsker. Vi gjør det vi ikke vil, og det vi vil det gjør vi ikke. 

    ”Jeg skjønner ikke det jeg gjør. For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da gir jeg jo loven medhold i at den er god. Så er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg.” 
    (Romerne 7:15-17)

    Her omtaler Paulus hvordan han som lovlærd ung mann prøvde å leve et rett liv etter loven. Men han klarte det ikke. Hvorfor? Fordi han hele tiden måtte kapitulere for syndens makt! Slik er det med det ufrelste/ugjenfødte menneske. Man prøver i større eller mindre grad å være god og snill og man ønsker å gjøre gode gjerninger. Men problemet ligger på innsiden.

    ”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.” 
    (Romerne 3:20)

    I syndefallet skjedde det en forandring av Adams karakter. Han fikk djevelens natur (syndenaturen) i sin ånd, og dette gjorde ham til en synder som ikke kunne tilfredsstille Gud. Og gjennom det ENE menneskes (ikke Evas) ulydighet, ble vi ALLE syndere av natur!

    Menneskene er i utgangspunktet SYNDERE. Ikke mest på grunn av oss selv og våre gjerninger, men på grunn av Adams fall. Romerbrevet lærer oss ikke at vi er syndere fordi vi gjør synd, men omvendt. Vi (det falne menneske) gjør synd fordi vi er SYNDERE! Og hvordan ble vi syndere? Jo, ved Adams ulydighet!

    Jeg er derfor ikke en synder fordi jeg personlig har syndet, men fordi jeg var ”I ADAM” da han syndet!

    Våre liv stammer jo fra Adam. Dersom din oldefar hadde dødd da han var tre år gammel, hvor ville da DU ha vært? Ville du i det hele tatt blitt født? Nei! Du vill ha dødd sammen med din oldefar! Ditt liv er knytet til din oldefars, på samme måte som den enkeltes liv er knyttet til Adams liv.

    Ingen av oss kan til sitt forsvar si: ”Jeg har aldri vært i Edens hage!” Hvorfor det? Jo, fordi vi var alle sammen der – i Adam! Ved at vi er ”født i Adam”, får vi også del i hans natur – syndenaturen. Det som skjedde med Adam, skjedde også med oss! Vårt problem ligger derfor i vår ”avstamning” som syndere, ikke i vår egen oppførsel.

    ”Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske (Adam), slik trengte døden igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle. For vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam – han som er et forbilde på den som skulle komme (Jesus). Men med nådegaven (Jesus) er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes (Adams) fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange. Og med gaven er det ikke som da den ene syndet. For dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse, men nådegaven kom etter manges overtredelser og ble til frifinnelse! 


    For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus! Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet. Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden var stor, ble nåden enda større! Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.”(Romerne 5:12-21)

    Dette vidunderlige avsnittet i Romerne 5 forteller oss ikke bare om Adam, men også om Kristus – Guds gave til oss! Og her står vi overfor en absolutt viktig sannhet:

     

    • I Adam mottar vi alt som er av Adam!
    • I Kristus mottar vi alt som er av Kristus!


    Gud elsker oss med en evig kjærlighet. Gud er ikke lunefull. Han er stabil og til å stole på. Derfor etterlot Han oss ikke her nede uten et håp og et løfte om forsoning. Han lovte menneskene en frelser – en mellommann, som skulle sone synden for alle mennesker og bringe oss tilbake til Gud.

    ”Og jeg vil sette fiendskap mellom deg (slangen/satan) og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Han (Jesus) skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.” 
    (1 Mosebok 3:15)

    I Adam var alt tapt. Ved en manns ulydighet ble vi alle slaver under syndens makt. Vi ble alle syndere!

    ”alle har syndet og står uten ære for Gud.” (Romerne 3:23)

    Men gjennom en annens lydighet kom budskapet om rettferdighet!

    For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes (Jesu) lydighet.(Romerne 5:19)

    Jesus kom derfor, som forsoneren, mellommannen mellom Gud og mennesker.

    ”For det er èn Gud, og èn mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” 
    (1 Timoteus 2:5)

    Jesus utførte dermed Guds store redningsplan – FORSONINGEN! La oss se litt på hva det greske ordet for ”forsoning” betyr:

     

    Forsoning (gresk ”katallàge”): Bytte, forandre, skifte form, forvandle, forlike, gjenforene, forsone. Ordet brukes i betydningen ”forandring fra fiendskap til vennskap”. Vi er altså blitt forsonet med Gud gjennom Jesu død og oppstandelse!

     

    Her kan vi ta med oss at engelske bibeloversettelser har oversatt ordet kattalàge til reconsiliation. Ordet får da betydningern gjenforening. Vi er gjenforenet med Gud - tilbake til den stilling vi hadde før syndefallet.

     

    Dette betyr at Jesu verk har forandret Guds innstilling til mennesket! Fra å ha Guds anklage hengende over våre liv på grunn av synden, har vi nå fått tilgivelse, nåde og kjærlighet over våre liv. Men dette er heller ikke nok! Gud har ikke bare endret sin holdning til oss, men Han har forvandlet oss til NYE SKAPNINGER i Kristus Jesus!!! Vi har nå Guds eget liv (gresk ”Zoè”) boende i oss!!

     

     



    3.    KORSFESTET MED KRISTUS!

     

     

     

    La oss se på enda en ting ved syndefallet og dets konsekvenser.  Vi ble jo født under syndens makt, men hvordan kan vi bli KVITT syndearven vår? Vi har jo slått fast at vi er ”født i Adam”, men hvordan komme UT av Adams slekt/ætt?

    Det er bare en måte! Siden vi ble FØDT inn i denne syndige slekten, må vi DØ for å komme ut av den! Vi ble bundet til synden ved vår FØDSEL, og blir utfridd fra den ved å DØ!

    ”For er vi blitt forenet med Ham ved en død som er lik Hans død, så skal vi også bli det ved en oppstandelse som er lik Hans oppstandelse. Vi vet at vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med Ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skulle være slaver under synden. For den som er død, er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med Ham. For vi vet at etter at Kristus er oppreist fra de døde, dør Han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over Ham. For sin død, den døde Han en gang for synden, men sitt liv, det lever Han for Gud.” 
    (Romerne 6:5-10)

    Dette er Korsets hemmelighet – at Gud har tatt seg av våre liv i Kristus! Vi ble alle korsfestet med Ham!

    Da Jesus hang på Korset, døde vi alle sammen! Ikke enkeltvis, for vi var jo ikke født ennå noen av oss. Men ved at vi var I KRISTUS, døde vi også I HAM!

    ”For Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov.”(Romerne 8:2)

    Alt dette er Guds gave til oss gjennom forsoningsverket. Gud naglet oss fast til korset – vi ble naglet fast til Jesus! (Selvsagt i åndelig betydning. Vi var jo ikke der rent fysisk).

    ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i legemet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, Han som elsket meg og gav seg selv for meg.” 
    (Galaterne 2:20)

     

     



    4. HELLIG OG RETTFERDIG!

     

     

    ”Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er borte, se det nye er blitt til. Men alt dette er av Gud, Han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at Han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og Han overgav ordet om forsoningen til oss. Så er vi da sendebud for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Ham (Jesus) som ikke visste av synd, har Gud gjort til syndoffer for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet.” (2 Korinter 5:17-21)

     

     

    Ordet rettferdighet er det greske ordet dikaíôsis. Ordet er avledet fra det greske verbet dikaíoô, som betyr "å frikjenne" eller "å erklære rettferdig".

     

     Grunnbetydningen av ordet rettferdig kan blant annet beskrives som "rett", eller "oppreist". På samme måte som synden er det nedbøyde. Og vi kan ikke være både oppreist og nedbøyd samtidig! Dermed kan vi heller ikke være "samtidig synder og rettferdig" ("simul justus et peccator").

    Gud forsonte HELE VERDEN med seg selv. Han tilregner oss ikke lenger våre synder. Dette er gode nyheter til oss! Vi hadde jo ikke særlig mye å stille opp med her. Legg spesielt merke til vers 21: ”Ham (Jesus) som ikke visste av synd, har Gud gjort til syndoffer for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet.”

    Guds rettferdighet er jo den rettferdighet som GUD SELV har! Hvordan kan det være mulig at vi skrøpelige mennesker kan EIE GUDS EGEN RETTFERDIGHET? Jo, dette er kun mulig fordi vi har fått Jesu rettferdighet!

    Ser du at det her er snakk om en byttehandel? Jesus ble det vi var, mens vi fikk det Han hadde. Kan du se det? Jesus hadde Guds egen rettferdighet, mens vi hadde syndens fortærende byrde og anklage over oss. Men Jesus tar på seg våre synder. Han tar synden og straffen i vårt sted! Og så gir Han oss den rettferdighet som han selv hadde!! Vi har dermed fått GUDS RETTFERDIGHET gjennom Jesus Kristus!!

     

    La oss nå også se litt på ordet Rettferdiggjørelse. Det er det greske ordet dikaíosís. Dette substantivet er avledet fra det greske verbet dikaíoô, som betyr "å frikjenne" eller "å erklære rettferdig".

     

    Dette er et juridisk begrep, som blir brukt om en frifinnelsesdom i en rettssak. Ordet tar oss med inn i en rettssal med Gud som dommer, hvor Han avgjør troskapen mot loven for hvert et menneske.

     

    I den første delen av Romerbrevet gjør Paulus det klart at ingen kan bli stående i Guds dom. Loven ble ikke gitt for å rettferdiggjøre syndere, men for å avdekke deres synd.

     

    For å redde oss ut av denne situasjonen sendte Gud sin Sønn i vårt sted, for å ta dødsstraffen for våre synder. Jesus oppfylte loven, og oppnådde en fullkommen rettferdighet i vårt sted. Når vi så tror på Jesus, tilregner Gud oss denne rettferdighet, slik at vi blir erklært rettferdige for Gud.

     

    På denne måten viser Gud at Han både er en rettferdig dommer, og at Han også er den eneste som kan erklære oss rettferdige ved tro. 


    Hør her: At et menneske rettferdiggjøres, betyr i skriften at det mennesket av Gud erklæres rettferdig, frigjøres fra syndeskyld og blir ikledd Guds egen rettferdighet. Resultatet blir derfor at Gud ser oss gjennom Jesu Kristi offer, som om vi aldri har syndet!!

    ”Ojj… dette er mer en jeg klarer å svelge”, sier du kanskje. Men det er ikke nok med dette! Bibelen sier at på grunn av Jesu offer har vi nå adgang innfor Guds nådetrone (åndelig sett, fysisk er vi jo selvsagt her nede) med en status som hellige og ulastelige innfor Guds ansikt! Gud finner ingen feil eller mangler ved oss, fordi Jesu blod har dekket over all synd, skrøpeligheter, feil og mangler!!

    ”For i Ham har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Hans åsyn.” 
    (Efeserne 1:4)

    ”Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forsont med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.” 
    (Kolosserne 1:21-22)

    Legg merke til at disse versene sier at dette er noe som Gud HAR gjort. Det er ikke noe som vi skal få når vi kommer til himmelen. Vi står i denne posisjon NÅ!

    ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød. Og vi har en stor prest over Guds hus. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.” (Hebreerne 10:19-22)

    Vi fortjente ikke å bli satt i denne posisjon, men vi ER satt i den, kun på grunn avnåde! Derfor har vi nå gjennom Jesu blod fått fred med Gud. Vi er av Gud ERKLÆRT RETTFERDIGE! Og den som er rettferdiggjort, eier Guds fred!

    ”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.”(Efeserne 2:8)

    ”Men i vår tid ville Gud vise sin rettferdighet, både at Han selv er rettferdig, og at Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus.” (Romerne 3:26)

    ”Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.”(Romerne 5:1)
     

     



    5. HVORDAN FORBLI RETTFERDIG?


    Gud er rettferdig, og Han erklærer den rettferdig som tror på Jesus! Det finnes altså kun en måte å tilregne seg denne sannheten på: Du må tro at Jesus har gjort dette for deg, ta imot det og takke Ham for det!

    ”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” 
    (Romerne 10:9-10)

    Gud er 100% rettferdig og Han gjør ikke forskjell på folk. Det finnes ingen ”smutthull”! Frelsens vei er den samme for alle! Det er kun en vei til å bli erklært rettferdig, og det er å ta imot Jesus Kristus som sin Frelser og Herre!

    ”Jesus sier til ham: Jeg er veien, sannheten og livet! Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”  
    (Johannes 14:6)


    Rettferdiggjørelsen skjer MOMENTANT – I DET ØYEBLIKK DU BLIR FRELST!! Du er erklært fullstendig rettferdig fra det øyeblikk du mottar Jesus Kristus som din Frelser, og du blir ikke noe mer rettferdig etter som årene går! Alle kristne, som har mottatt Frelsen, er like rettferdige innfor Gud – enten de har vært frelst i 50 år eller 3 dager!!!

    ”Ojj… dette kan ikke være mulig”, sier du kanskje. Men vi forstår dette best ved å se forskjellen mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse.

    Mens rettferdiggjørelsen er en gave som du mottar i det øyeblikk du blir frelst, erhelliggjørelse noe du vokser gradvis inn i mens du lever med Herren.

     

    • Rettferdiggjørelse  =  Jeg i Kristus
    • Helliggjørelse  =  Kristus i meg

     

    Helliggjørelse er å la det nye livet prege våre tanker, våre holdninger, våre handlinger og vår karakter. Dette handler om å omvende seg fra ting som Den Hellige Ånd viser oss underveis. Det kan være hindre som f.eks: stolthet, hovmod, hissighet, gjerrighet, misunnelse, bitterhet, utilgivelse, egoisme, baktalelse, ryktespredning, løgn, overdrivelser, skryt, selvhevdelse, pengekjærhet, begjær osv. Dette er en livslang prosess, og alle kjenner vi en daglig kamp mot slike ting.

    Men det er viktig å vite at SELV OM man har et godt stykke igjen på helliggjørelsens veg, så er man HELE TIDEN LIKE RETTFERDIG FOR GUD!! Dette fordi rettferdiggjørelsen bygger IKKE på egne gjerninger! Dette er noe som Gud selv har ordnet for oss, uten at vi fikk anledning til å tukle med det i det hele tatt! Så alt du trenger å gjøre, er å MOTTA det og TAKKE Ham for det!

    Men la oss nå gå videre. Hvordan skal vi på beste måte kunne vedlikeholde vår rettferdighet? Vi har allerede sett litt på begrepene ”sinnets fornyelse” og ”helliggjørelse”. La meg nå, uten å bruke for mange kompliserte ord og vendinger, presentere enda et bibelsk begrep: ”å leve et liv i Ånden”.

    ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov. For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter ånden. For de som er etter kjødet, attrår (søker og begjærer) det som hører kjødet til. Men de som er etter ånden, attrår (søker og begjærer) det som hører ånden til. For kjødets attrå er død, men åndens attrå er liv og fred. 


    Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det. For de som er i kjødet, kan ikke være Gud til behag. Men dere er ikke i kjødet, dere er i ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til. Dersom Kristus bor i dere, da er nok legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men dersom Hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal Han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere. Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” (Romerne 8:1-13)

    Dersom Gud har erklært oss rettferdige I KRISTUS, så må vi også sørge for å FORBLI I HAM, for at dette skal få noen virkning og autoritet i våre liv. I praksis betyr dette at vi har vårt fokus på Kristus og mater vår pånyfødte ånd, den nye skapningen, vårt hjerte, med Guds Ord og med bønnekommunikasjon! Vi må derfor leve et liv i ånden– altså ut fra den nye skapningen, for å kunne seire over synd og alle prøvelser og fristelser som vi møter i hverdagen! Vi har ingen mulighet til å klare dette ved egne gjerninger! Nei, dette er kun mulig fordi vi lar Guds Ånd få virke i vår ånd, slik at vi blir sterke på innsiden!

    ”Guds Ånd vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.” 
    (Romerne 8:16)

    ”Jeg har skrevet til dere unge, fordi dere er sterke, Guds Ord blir i dere, og dere har seiret over den onde.” 
    (1. Johannes 2:14 siste del av verset)

    Hemmeligheten til å kunne ”seire over synd” ligger egentlig i det avsnittet vi leste i Romerbrevet, kapittel 8. Det hele handler nemlig om å vite ”HVEM DU ER” og ”HVOR DU BOR”!!

    Du vet, for å kunne fungere normalt i livet, trenger man å kjenne sin identitet. Vi har jo alle hørt om personer som har fått komplett hukommelsestap, og forstår hvor ille dette må være. Man må altså vite både hvem man er og hvor man bor. Min påstand er at enkelte kristne oppfører seg som om de ikke vet noen av delene!

    ”Oj, for en vanvittig påstand”, sier du kanskje. Javel, men hvorfor er det så mange kristne som lurer på om man er frelst eller ei? Det er mange troende som ikke er sikker på om man er frelst!

    ”Og dette er vitnesbyrdet, at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.” 
    (1. Johannes 5:11-13)

    ”Men alle dem som tok imot Ham (Jesus), dem gav han (Gud) rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn.” 
    (Johannes 1:12)

    Det er jo bare å spørre seg selv: Har jeg tatt imot Jesus? Dersom du har gjort dette, så ER du et Guds barn! Da HAR du Sønnen og da HAR du evig liv! Johannes skrev dette for at vi skal VITE at vi har evig liv! Dersom du ikke er sikker på om du er frelst, så vet du ikke hvem du er – et Guds barn, en ny skapning, en rettferdiggjort!!

    Mange kristne er også opptatt med å kalle seg ”frelste syndere”. Men Bibelen viser oss med all ønskelig tydelighet at da vi ble frelst, gikk vi over fra å være syndere til å bli rettferdige!! Hvorfor skal man gå rundt og kalle seg for en synder, når Bibelen sier så tydelig at vi VAR syndere, mens vi nå ER rettferdige for Gud?

    ”Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå VAR syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi ER rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden.” 
    (Romerne 5:8-9)

    ”For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet.” 
    (Romerne 5:19)

     

     

     

    Disse nøkkelversene sier at Adam produserte syndere, mens Jesus produserer rettferdige. Jeg er født som Adam, men gjenfødt som Jesus. Jeg er født som en synder, men gjenfødt som en rettferdig. Før var jeg en synder med en kjødelig natur, men nå er jeg en rettferdig med Guds natur. Grammatikken er ikke til å ta feil av. Synderstatus er preteritum (fortidsform) og rettferdighetsstatus er presens (samtidsform).

     

     

    ”For den som er død er rettferdiggjort fra synden. Men døde vi med Kristus, da tror vi også at vi lever med ham.”(Romerne 6:7-8) 

     

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.”  (Romerne 6:11)

    ”Og når dere nå er frigjort fra synden, er dere blitt tjenere for rettferdigheten.” (Romerne 6:18)

    ”Men nå, når dere er frigjort fra synden, og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv.” 
    (Romerne 6:22)

    Kan Bibelen bli tydeligere? Vi er jo døde og frigjort fra synden, så hvordan kan vi da gå rundt og si at vi fortsatt er syndere? Hvordan kan vi ”regne oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus”, dersom vi kaller oss for frelste syndere? Visst er vi frelst, men vi er ikke lenger syndere!! Vi kan ikke være BÅDE syndere og rettferdige samtidig!

     

    Vi kan takke den store reformatoren Martin Luther for mye, og rettferdiggjørelse ved tro var en av de viktigste sannhetene som Luther løftet fram. Men midt i dette kom han med en påstand som nesten har blitt et slagord blant kristne, nemlig tesen: simul justus et peccator! Dette er latin, og betyr: samtidig rettferdig og synder.

     

     

     

     

    Denne læresetningen har altfor lenge ligget som en svøpe over en stor del av kristenheten. Ifølge Luther er en kristen kun en synder som lever i håpet. Han sa også at rettferdiggjorte syndere er lik mennesker som er syke, men som dog er kommet til en dyktig lege. De er blitt rettferdige, «ikke faktisk, men i håpet» (non in re, sed in spe). Tegn på helbredelse og fornyelse i vårt indre peker frem mot vår fremtidige fullkomne rettferdiggjørelse, like sikkert som en pasient under tilsyn av en dyktig lege føler seg trygg på at han skal bli frisk, når han begynner å kjenne seg bedre.

     

     

     

    Men dette kan umulig stemme, ut fra Romerbrevets klare budskap! 

     

     

     

    For enten er du en synder (ufrelst) eller så er du en rettferdig (frelst).Men vi er frelst, takk og lov! Det greske ordet for frelse er ordet sozo. Det betyr reddet, helbredet, gjenopprettet, befridd, gjort helt og bevart. Dette er et nåværende faktum. Jeg er ikke litt syk (synder) og samtidig litt frisk (rettferdig). Ei heller er vi litt Guds barn og litt djevelens barn.

     

    Den rettferdige er nemlig ikke lenger en synder! Erkjennelsen og bevisstheten om synd er borte for den som er renset i Jesu blod. Nå har vi i stedet fått bevissthet om rettferdighet!!

    ”Ellers hadde de vel holdt opp med å ofre? For hvis de som deltar i gudstjenesten, var blitt renset en gang for alle, ville de ikke lenger ha noen bevissthet om synd.”(Hebreerne 10:2)

    Vi er Guds levende Menighet, som i Bibelen betegnes som ”de rettferdiges menighet”. Dermed kan vi ikke gå rundt og bekjenne oss som syndere, for syndere skal ikke bli stående i de rettferdiges menighet.

    ”Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.” 
    (Salme 1:5)

    Bibelen er svært konsekvent med å kalle den troende for ”den rettferdige”. Vi blir aldri kalt for ”syndere”, ikke engang ”frelste syndere”. Du finner ikke dette begrepet i Bibelen! Det er de ugudelige og ufrelste som blir kalt for syndere. Men Bibelen sier at ”den rettferdige” skal leve ved, av og i tro. Her er noen av skriftstedene som viser at den troende alltid blir betegnet som ”den rettferdige”:

     

    ”For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.”(Romerne 1:17)

     

    ”Og det er klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven, for det står skrevet: Den rettferdigeskal leve ved tro.”(Galaterne 3:11) 

     

    ”En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere…”(1 Timoteus 1:9)

     

    ”Men den rettferdige skal leve ved tro. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.”(Hebreerne 10:38) 

     

    “Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye.”(Jakob 5:16)

     

    Dette er bare et utvalg av de skrifstedene dette nevnes. Det stården rettferdige, ikkeden syndige ellersynderen!

     

    Det går ikke an å være synder og rettferdig samtidig! Man kan simpelthen ikke ha en dobbeltidentitet i Guds Rike. Bibelen viser oss at enten er du en synder, eller du er en rettferdig! Ja, Bibelen viser oss, med all ønskelig tydelighet, at da vi ble frelst gikk vi over fra å være syndere til å erklæres rettferdige for Gud! Så enten er du en synder (ufrelst), eller så er du en rettferdig (frelst). Den rettferdige er nemlig ingen synder lenger! I Guds Ord finner vi at disse to tilstandene, frelst og synder, er direkte motpoler! 

     

    Det er derfor viktig å ha klart for seg at vi er IKKE noe ”arme syndige menneske, som har krenket Gud med tanker, ord og gjerninger og KJENNER DEN ONDE LYST i våre hjerter…” slik som syndsbekjennelsen i Den Norske Kirke lyder. Om jeg skulle kjenne den onde lyst, så er det i mitt kjød - men det kan aldri være i mitt hjerte!

    Gud har jo tatt ut steinhjertet (det gamle mennesket) og gitt oss et nytt hjerte (ny ånd) som ikke kjenner synd! Den nye skapningen på innsiden av deg kan ikke synde! 
     

     

    ”Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi i dere. Jeg vil ta ut steinhjertet fra deres kropp og gi dere et kjøtthjerte i stedet.”(Esekiel 36:26)

     

    Vi er omskåret med Kristi omskjærelse, som er å sammenligne med en hjertetrasplantasjon. Jeg tenker ikke da på hjertet som den fysiske blodpumpen som pumper blod rundt i kroppen. Bibelen omtaler hjertet som drivkraften din, ditt indre menneske, din ånd. 

     

    ”I ham ble også dere omskåret, men ikke av menneskehender. Dere ble omskåret med Kristi omskjærelse…”(Kolosserne 2:11) 

     

    Og i Romerne forklarer Paulus at denne omskjærelsen er hjertets omskjærelse i ånden.

     

    ”…og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven…”(Romerne 2:28)

     

    Menneskets ånd - vårt indre menneske - den nye skapningen, kan ikke synde fordi den er født av Gud!

     

    ”Dere vet at han (Jesus) er åpenbaret for å ta bort våre synder, og synd er ikke i ham. Hver den (den nye skapningen – vår ånd) som blir i ham, synder ikke. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som synder, har ikke sett ham eller kjent ham. Mine barn, la ikke noen forføre dere! Den (den nye skapningen – vår ånd) som gjør rettferdighet, er rettferdig, likesom han (Jesus) er rettferdig. Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen.

     

    Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes. Hver den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud…” (1 Johannes 3:5-10)

     

    ”Den (indre menneske, ugjenfødt ånd) som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbart, for at Han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger. Hver den som er født av Gud (den nye skapningen – vår ånd), gjør ikke synd, fordi Guds sæd (natur) blir i ham. Han (den nye skapningen – din ånd) kan ikke synde, fordi han er født av Gud.” (1 Johannes 3:8-9)

     

    Å si at vi fortsatt er syndere, etter at vi har tatt imot frelsens gave og blitt erklært rettferdige av Gud, er det samme som å si at Jesu forsoningsverk ikke var bra nok! Det var altså ikke nok at Jesus tok din og min plass, bar våre synder på korset og døde for oss! Det var heller ikke nok at Han oppsto til vår rettferdiggjørelse! Dersom vi fortsatt er syndere må det jo kreves noe mer for at vi skal kunne bli stående i Guds nærvær. Ser du at dette blir et hån imot Guds verk – som om forsoningen ikke var bra nok?

     

    Jesu legeme, menigheten, er ikke en kollektiv synder, mens hodet, Kristus, er rettferdig. Begge deler er koblet sammen. Vi er ett med Ham.

    Men nå vil noen si at Johannes også skriver at ”Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” og to vers lengre ned: ”Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans Ord er ikke i oss.” 
    (1. Johannes 1:8 og 10)

    Hva så med dette? Vi har nettopp påstått at vi ikke lenger er syndere, men her sier Johannes at om vi sier at vi ikke har synd så bedrar vi oss selv. Han sier også at dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Gud til en løgner! Det virker jo som om disse to tingene står imot hverandre. Hvordan skal vi så forstå dette? 

    Javisst stemmer det at vi fortsatt synder i blandt. Noen av oss mer, og noen mindre. Men synder - det gjør vi! Det er jo også dette Johannes sier. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Jesus til en løgner! Selv om det er lenge siden sist du gjorde en synd, så er det ingen tvil om at du har syndet, og du kommer ganske sikkert til å gjøre det igjen! 

    Men du blir like lite en synder fordi du har begått en synd, som du blir en fisk ved å falle i sjøen! Det er forskjell på å falle i vannet og å leve i vannet! På samme måte er det forskjell på å falle i synd og leve i synd!

    Å si at man ER en synder fordi man har FALLT i synd, er å ikke vite hvem man er! Du er rettferdig, selv om du har falt. Reis deg igjen! Bekjenn din synd og gå videre i livet – som ren og rettferdig!

    ”Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens.” 
    (1 Johannes 2:1-2)

    Her ser vi at det normale for en kristen er at man IKKE synder. ”Dette har jeg skrevet til dere for at dere IKKE skal synde. Men OM noen synder….”

    Det normale når man kjører bil er å holde seg på veien. Men OM noen kjører i grøfta, da kan man tilkalle hjelp fra ”NAF”, ”Falken” eller ”Viking Redningstjeneste”. Slik er det også med deg som en kristen.

    ”Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1. Johannes brev 1:9)

     

    Dette er Guds sikkerhetsnett for oss, da vi jo er skrøpelige mennesker. Og da må vi selvsagt ikke si at vi ikke har syndet, men straks bekjenne våre synder og ydmyke oss for Gud. Så vil Jesu blod rense oss fra all synd!

     

    Dersom du har gjort noe dumt, eller sagt noe dumt, så føler du deg gjerne nokså elendig. Så kan vi tenke oss at den du har gjort dette mot, kommer til deg og sier: "La oss sette en strek over det her. Jeg er glad i deg og tilgir deg." Da blir du løftet opp. Det du har gjort er ikke ugjort, men det er tilgitt og ute av verden! Når du møter dette mennesket igjen, så maser du ikke videre om hvor dum og elendig du er, som har sagt og gjort både det ene og det andre. Om du aldri skal skjønne at saken er tilgitt og ute av verden, da blir det etter hvert tungvint å treffe deg. Det er jo det samme maset hver gang, om synder og ugjerninger som jeg har tilgitt deg for lenge siden.

     

    Slik er ofte vår oppførsel overfor Gud. Gud har reist oss opp. Han har erklært oss rettferdige, men vi maser om hvor syndige vi er. Men vi er jo ikke syndige, for Gud har gjort oss rettferdige. Alle de gamle råtne syndene har han kastet i et hav som heter "glemselens hav".

     

    Men på dette havet ligger det en båt og gynger på bølgene. I denne båten sitter du og fisker! Hvor mange ganger har ikke du tatt fram ting som Gud har tilgitt og glemt? Ting du har gjort som gnager rundt i ditt hode. Gud har tilgitt det og kastet det i glemselens hav! Og der er det faktisk fisking forbudt! (Skal du fiske, så dra over til nådens hav - der får du bedre og finere fisk).

     

    Har Gud tatt din synd, så har han gjort det. Da er du rettferdig, ikke en synder.

     

    Javel, men hva da med fortellingen om fariseeren og tolleren? Gir ikke det en real advarsel mot å skryte av å være rettferdig?

     

    «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’ Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»  (Lukas 18:10-14)

     

    Dette avsnittet bekrefter faktisk det vi har snakket om! Fariseeren bygde ikke på Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus, men på sin egen rettferdighet og sine egne gjerninger.

     

    Tolleren derimot, kom ydmykt og bekjente seg som en synder. Derfor ble han frelst der og da, og GIKK HJEM RETTFERDIG! Han var ingen synder lenger! (vers 14)

     

    Det å være en synder er å ha et ødelagt forhold til Gud. Når vi har et ødelagt forhold til Gud, da bryter det oss ned, vi blir nedbøyd - men Gud løfter oss opp og gjør oss rettferdige. Det at du er rettferdig er ikke ditt verk. Det at du ikke er en synder, det skal ikke du få ære for. Det er Guds verk i oss.

     

     

     

    Den rettferdige (altså en kristen) kan falle i synd, men det gjør ikke vedkommende til en ussel, skitten synder. Vi kan illustrere dette med bildet av en treflis i fingeren, som ikke gjør at man forvandles til et tre selv om det er en bit av treet i kroppen. Det gjelder å kvitte seg med flisen (legge av synden), og ikke være uvøren i håndtering av uhøvlet treverk (ikke gi djevelen rom).

     

    "For sju ganger faller den rettferdige og står opp igjen, men de ugudelige kastes over ende når ulykken kommer." (Ordspråkene 24:16)

     


    Som kristne kan vi derfor ikke LEVE i synd. Da ville vår ånd (den nye skapningen) ”dø” og ikke lenger ha noe samfunn med Gud. Vi ville dermed bli frafallne! Men det hender derimot at en kristen FALLER i synd. Da er det vårt kjød (kroppen, sansene) som har fristet oss til å synde, men ikke vår ånd. Vi har en daglig kamp mot KJØDET, fordi dette ikke er født på ny. Derfor må vi SELV drepe kjødets gjerninger hver dag! Vi må la oss dominere av ånden (den nye skapningen) og ikke av kjødet. Bibelen kaller også dette for å korsfeste sitt kjød!

    ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø! Men dersom dere ved ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.” 
    (Romerne 8:1-13)

    ”De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet, med dets lidenskaper og lyster.” 
    (Galaterne 5:24)

    Det er mange kristne som kapitulerer for kjødet. De sier: ”Joda, vi er rettferdige for Gud på grunn av Jesu blod. Men vi har jo KJØDET. Derfor kommer vi til kort.” Men dette er like ille som å ikke vite hvem du er. Dette er det samme som å ikke vite hvor du bor! En kristen er skapt til å leve (bo) i ånden!

    ”Men dere er (bor) ikke i kjødet, dere er (bor) i ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.” 
    (Romerne 8:9)

    Så lenge man er (bor) i kjødet, kan man ikke behage Gud. Skal du behage Gud, må du leve (bo) i ånden.

    ”Jamen, jeg føler meg ikke åndelig i det hele tatt!”, sier du kanskje. Vel, det er ikke de som ”føler” at de bor i Norge, som bor i Norge. Nei, de som bor i Norge, de bor i Norge, enten de føler det eller ei!

    Bibelen sier at du er/bor i ånden. Derfor må du begynne å oppføre deg som om du bor i ånden, uansett om du føler det slik eller ei. Dette bygger ikke på følelser. Det er noe som Jesus har ordnet for oss. Gud har plassert oss i Kristus, dvs. i ånden.

    Vi er i ånden så sant Guds Ånd bor i oss! Spør deg selv: ”Er jeg frelst?” Dersom du er frelst, da BOR du i ånden! 

     

    Å vandre i ånden er det samme som å vandre i lyset. Vi har følgende skriftavsnitt fra 1. Johannes brev:

     

    "Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1 Johannes 1:7)

     

    La oss ta enda en illustrasjon. Hvis du som nordmann, lever og bor i Norge, da er du fullt og helt beskyttet av norsk lov. Men dersom du reiser til Kina, må du finne deg i at du underlegges kinesiske lover. Men selv om du har en ferietur til kina, så er du til en viss grad beskyttet av deler av norsk lovverk. Hvis du derimot flytter til Kina, da er det likegyldig hva det står i Norges lover. Da har du flyttet!

     

    Slik er det også med forskjellen på å leve i synd kontra det å falle i synd.

     

    Poenget med denne illustrasjonen er at dersom du er en kristen og lever i lyset, da er du fullt og helt beskyttet at Guds lover. Herrens vern er da over deg og du rammes ikke av syndens makt og djevelens lover. Men dersom du tar deg en tur inn i mørkets rike, ved å gjøre synd, er du underlagt helt andre lover. Der regjerer mørkets fyrste utfra sine lover. Synden har sin lønn. Det er et helt annet lovverk, og beskyttelsen gjelder ikke på samme måte der. Derfor skal vi være veldig snare til å bekjenne våre synder, reise oss opp og ikke bli liggende i synden. For den har en fortærende effekt.

     

    Dette gjelder måten vi tenker på. Her tales det om ”sinnets fornyelse”. Det som har skjedd med vår ånd (den nye fødsel) må bli en bevissthet i våre tanker. Vi må ”væpne oss” med vår bevissthet om rettferdighet. Når vi vet hvor vi bor (i ånden) blir det etter hvert mer og mer unaturlig å overnatte i nabohuset (kjødet). Til sist blir vi så glad i vårt eget hus at vi ikke en gang orker å besøke nabohuset. Og når vi av og til likevel havner i nabohuset, så er det kun fordi vi snublet oss inn feil dør.

    ”Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.” 
    (Romerne 12:2)

    ”Slik skal dere også regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.” 
    (Romerne 6:11)

    ”Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.” 

    (1 Peter 4:1)

    ”Hør nå min sønn, og bli vis, styr dine tanker den rette veien.” 

    (Ordspråkene 23:19. Denne gang fra 1978 oversettelsen)

    ”Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.” 
    (Salme 131:2) 

    Når vi vet på bibelsk grunn hvem vi er og hvor vi bor, at vi er frelst, frigjort og rettferdig og at vi lever og bor i ånden, da har vi et godt vedlikeholdsgrunnlag for vår rettferdighet…


     

     
  • Selvrealisering eller Kristuslikhet?

     

    En menighet kan bli arena for så mangt. Den kan bli en møteplass mellom himmel og jord gjennom mennesker som tilber Gud og som opplever en kjærlighetsrelasjon med Jesus. Den kan bli et sted der man mottar næringsrik undervisning og forkynnelse og gjennom dette vokser og formes til kristuslikhet. Menigheten kan også være et sted der man får hjelp til å mestre livets utfordringer og til å lykkes med de mål man setter seg i livet. Suksess er ikke å forakte når den ser utover trange egoistiske motiver og blir til velsignelse for andre

    I noen tilfeller har menigheter blitt en arena for menneskelig selvrealisering. Budskapet er blitt horisontalt og handler om hvordan jeg kan komme opp og fram. Dette kan være vel og bra i all sin begrensning, men om det får hovedfokus har man beveget seg langt bort fra det oppdraget menigheten har fått. Menighetens oppdrag er å forkynne evangeliet til frelse og helliggjørelse. Som kristne menigheter er vi her for å gjøre Guds vilje.

    Dersom hovedfokus blir hvordan jeg kan lykkes i livet, har hovedsaken kommet i skyggen og det Gud sa vi skulle få i tilgift om vi først søkte Guds rike kommet i sentrum. Kristen forkynnelse er noe mer enn “7 nøkler til suksess” og “Gud vil at du skal lykkes”. Kristen forkynnelse har som sitt fokus “Jesus Kristus og Ham korsfestet”. Alt det andre som vi liker å fokynne må finne seg å bli prioritert etter det som er viktigst. Hvis ikke vil vi forsømme vårt oppdrag.

    Det har skjedd en dreining av fokus i mye kristen kommunikasjon de siste par tiår. Tungdepunktet har dreid fra den radikale forkynnelsen som tvang oss til selvransakelse og omvendelse og over til velformulerte prinsipper for et godt og behagelig liv. Resultatet har ikke uteblitt. Vårt eget ve og vel har blitt hovedsaken! Et innviet liv der Guds vilje er det avgjørende har kommet i bakgrunnen.

    Det er et stykke vei fra det Paulus skriver til Galaterne og til det som vanligvis står på vår kristne agenda idag. Det ligger et radikalt fokus og en krystallklar prioritering når han sier: “Mine barn som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere”.  Da er forkynnelsen mer enn ord. Den innebærer et liv som krever offer som det koster å bringe. Men nettopp dette gjør kristenlivet så radikalt. Han skal vokse, vi skal avta. Det er Jesus som skal løftes fram, ikke vi som skal lykkes! Det er Han som skal vinne skikkelse i oss, ikke vi som skal realiseres.

    Jeg lengter etter et nytt Kristusfokus og en ny Kristushengivenhet blant oss som troende der forkynnelsen tar utgangspunkt i Jesus som Herre og der prinsipper og nøkler for hvordan vi kan lykkes får en liten pause.

    Vi trenger et nytt fokus på radikal forkynnelse til frelse og omvendelse der synd blir synd og nåde virkelig blir nåde og ikke en unskyldning for å forsette å synde. Det ligger ikke noe brutalt eller fordømmende i dette. Tvert imot vil en slik forkynnelse formidle Guds uendelige kjærlighet og godhet.

    Vi trenger et nytt fokus på kristen forming og fostring. Ikke la oss underslå Bibelens ord om at en kristens vandring er utfordrende. Selvlivet må dø forat kristuslivet skal åpenbares. “...forat de som lever ikke lenger skal leve for seg selv, men for Ham som døde og oppstod for dem”, leser vi. Skal vi lære å leve må vi først lære å .

    Som kristne har vi et fantastisk oppdrag: å realisere Guds drømmer. Det bør ikke være noen motsetninger mellom dette og det å realisere våre drømmer dersom vi tar oss tid til å bringer våre egne snevre tanker i harmoni men Guds enorme tanker.

    Mye av det som skjer i kristne menigheter er snevert og blodfattig. Det blir slik når vi omdefinerer menighetens oppdrag til å tjene våre egne interesser og behov og når forkynnelsen blir en behagelig summetone som bekrefter våre egne valg. Må himmelens Gud ryste oss ut av vår veltilpassede tilværelse og vise oss at vi midt iblant oss har verdens mest radikale budskap: Evangeliet og verdens mest utfordrende bok: Bibelen.