Barn

  • De små barna og Jesus

    Hva mente Jesus med at vi må bli som små barn for å komme inn i himlenes rike? Dette og flere ting skal vi ta for oss i dette studiet. Jeg har prøvd å la det være et oversiktlig og systematisk studie. Siden det er flere evangelier som omhandler det samme angående dette har jeg valgt å ta med de alle for å få hele bredden. I slutten av studiet tar vi for oss et par argumenter for barnedåpen i disse bibelversene.

     

    Den største i himlenes rike - Matteus 18,1-5

    Jesus konfronterer den menneskelige tendens til å assosiere autoritet med utøvelse av herredømme. Det herrdømme, eller den  autoritet i gudsrikets liv Gud vil gjeninnsette oss i, er for et seierrikt liv og fruktbart liv, og for å omstyrte mørkets makter, ikke for å oppnå kontroll over andre eller tjene egne interesser. Hans kall til barnlig ydmykhet og tjenersinn (Joh 13,1-17) viser i hvilken ånd og på hvilken måte den troendes autoritet skal utøves når den formidler kraften i Guds rike.

    1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?

    "I samme stund" svarer til det øyeblikket de hadde hørt om barnas frihet (17,26). At de stilte dette spørsmålet nå, så like etter at Jesus hadde talt om sin lidelse og død, kan synes merkelig, men de var fremdeles opptatt av Messias-rikets verdslige makt og ære. En av dem var blitt kalt for en klippe (16,18), og tre hadde vært med på fjellet (17,1), men det var tydelig at disiplene ikke var enige om at disse var noe framfor de andre.

    2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa:

    Jesus framstiller her en "handlingslignelse". Det foregikk inne i huset (Mark 9,33), antakelig Peters hus. Jesus så i dette barnet det motsatte av hva han så i disiplene. De var opptatt med ytre ære og makt og strevde etter å få en posisjon.

     

    3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.

    Et barns ydmykhet består av en fortrolig tillit, sårbarhet, og hjelpesløshet i å fremme sin egen sak uten hjelp, veiledning, og ressurser fra en forelder.

    Et barn har ingen verdslige ambisjoner om være den største og uten begjær etter penger, makt og popularitet.

    Omvendelse vil si fullstendig forandring, at man snur om (Jak 5,19; Luk 22,32). Det behøver ikke her å bety at de han talte til, ikke var gjenfødt, at de ikke var kristne. Det var deres instilling, deres mening om Messias-riket som måtte endres totalt. Det var ikke meningen  at de skulle bli barnslige eller gå i barndommen, men de skulle ha det sinn som kjennetegner barnet.

    De diskuterte de fremste plassene i riket, og så hadde de fulstendig glemt hvordan man kommer inn i dette riket! Man inntar det ikke ved fortjensfulle gjerninger, langt mindre ved store ambisjoner. Det skjer ved at man mottar det som en gave, av nåde. De ville så langt fra bli de største i himlenes rike så lenge de huset tanker som disse, de ville ikke engang komme inn i det. Jesus formante disiplene til omvende seg fra selviskhet, rivalisering og stolthet.

    4 Den som fornedrer som dette barnet, han er den største i himlenes rike.

    Å være stor i himlenes rike er å være liten, ydmyk. Jesu samtidige blant jødene var kjent for å framheve sine dyder, og den greske verden hadde bare forakt til overs for ydmykhet. Jesus kom med noe nytt. Han lærte at man ikke skal streve etter å være stor, men heller søke å bli liten. At barnet skal bli voksent, er livets naturlige gang, at den voksne skal bli barn, er en hemmelighet i Guds rike. "Tenk ikke på å bli stor, men liten. Blir du det, kommer storheten av seg selv" (Luther). (Se også Matt 23,11f).

    Veien til å bli stor i denne verden går over alle andre og på bekostning av dem. Evangeliets vei går nedover. Man skal bli den minste.

    Fornedrer, taipenoo. Fornedre, ydmyke, leve i fattige kår, tarvelig. Det beskriver en person som er blottet for all arroganse og selvhevdelse - en person som er frivillig underlagt Gud og hans vilje.

    5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.

    "Ett slikt barn" kan også sikte til et menneske som har et slikt barnesinn. At de tar imot "for" hans navns skyld, vil si at de gjør det på grunn av hans navn.

     

    Himlenes rike hører barna til - Matteus 19,13-15

    13 Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem.

    Vanligvis pleide man å bære barna til synagogen på deres første fødselsdag for at rabbien skulle velsigne dem. Disse som nå bar barn til Jesus, måtte ha satt ham meget høyt, ettersom de ville at han skulle velsigne deres barn. Dette skjedde inne i et hus (Mark. 10,10). Disiplene hadde allerede glemt hva Jesus sa til dem tidligere (Matt 18,1-14).

    14 Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til.

    Jesus er barnas og de hjelpeløses forsvarer. Han ville ikke at noen skulle hindre dem (koluete, av koluo, å hindre, forby, stanse noe som er begynt) fra å komme til ham.

    Barna er her brukt som eksempel og en metafor for den ydmykhet man trenger for å komme inn i himlenes rike.

    15 Og han la sine hender på dem, og dro så bort derfra.

    Jesus forlot ikke bare huset han var i ved denne anledningen, men stedet.

     

    Guds rike hører barna til - Markus 10,13-16

    13 Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem.

    Disiplene følte åpenbart at barn var for ubetydelige til å få lov til å avbryte Jesu tjeneste.

    Antakelig var det forskjellig alder på barna. Markus taler om "små" barn (paida), men Lukas nevner egentlig "spebarn" (norsk ov.: små barn, Luk. 18,15) - brephe. Det siste betegner slike som ennå ikke kan gå. Hankjønnsformen på "de som bar" barna, tyder på at det ikke bare var mødre til stede, men også fedre.

    14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

    Jesu reaksjon viser at ingen er for ubetydelige for Hans kjærlige oppmerksomhet.

    At disiplene skulle legge hindringer i veien, viser hvor lite de forstod. Det er sannsynlig at de mente det godt, at de tenkte på at Jesus ikke skulle forstyrres, men selv om man mener det godt, kan man gjøre noe som er galt. Det er bare Markus som forteller at Jesus ble harm (agan-aktéo, ta ille opp, bli sint, bli fornærmet). Det er et meget sterkt uttrykk som er benyttet.

    15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

    Barnets enkle innstilling og tillitsfulle tro er modellen og regelen for hver dem som ønsker å oppnå himlenes rike.

    Guds rike er kun for dem som kommer til Jesus med et barns tillit og uttrykker ydmykhet og avhengighet i møte med Ham. Guds rike tilhører slike, ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi Gud har behag i å gi det til de ydmyke og tilsynelatende ubetydelige.

    Ordene er rettet først og fremst til disiplene, men de har videre adresse til alle som blir stilt overfor evangeliets kall. Det tales nemlig her om betingelsene for å komme inn i Guds rike. Matteus har plassert verset i en annen sammenheng (18,3), skjønt det er selvsagt ingenting i veien for at Jesus har gjentatt ordene.

    16 Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.

    Han tok dem en etter en i armene og velsignet dem. Ordet "velsignet" (kateulogei) forekommer bare her i NT, han velsignet dem varmt og inderlig, igjen og igjen.

    Denne Jesu handling må sees på bakrunn av den kjølige innstilling man hadde til barn i det første århundre, noe som var skapt av den hellenske kulturen.

     

    Guds rike hører barna til - Lukas 18,15-17

    15 De bar også de små barna til ham for at han skulle røre ved dem. Men da disiplene så det, truet de dem.

    Hvem som kom med de små barna, vet man ingen ting om, men det er et hannkjønnsord som er brukt, så det er mulig at det også var fedre.

    Disiplenes reaksjon betyr ikke at de var dårlige eller onde mennesker. Kanskje de trodde at Jesus hadde det for travelt eller at han var trett. Men det var feil det de gjorde.

    16 Men Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!

    Jesus viste de små stor kjærlighet og kalte dem straks til seg. I dette lå også en irettesettelse av disiplene, som kunne finne på å hindre dem fra å komme til ham. Markus (10,14) kan fortelle at Jesus ved denne anledningen ble vred på grunn av den behandlingen barna fikk.

    17 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

    Det er ikke ved fariseerens stolte innstilling man kommer inn i Guds rike, men ved barnets helhjertede tillit. Barnet viser veien ved sin avhengighet og sin åpenhet. Det tar imot det som det blir tilbudt, uten å regne med å få noe på grunn av fortjeneste.

    Om argumenter som blir brukt for barnedåp

    Noen holder fast på barnedåp, selv om det ikke finnes et eneste skriftsted eller er noen som helst bibelsk grunnvoll som kan legges under læren om barnedåp. Dette erkjenner til og med de ledende barnedøpere. Det er to ledende syn blant barnedøperne. Noen døper barna forat de i dåpen kan bli omskapt fra Djevelens barn til Guds barn, andre derimot døper dem fordi de allerede er Guds barn. Den førstnevnte oppfatning er den offisielle katolske og lutherske lære. Den sistnevnte oppfatning holdes av metodister og andre.

    Vi skal ikke her gå inn på noe dyptgående studie angående dåpen, men bare belyse et par argumenter som brukes for barnedåp ut ifra disse bibelvers vi har studert.

    Markus 10,13-16 - Jesus velsigner barna

    Denne vakre beretningen betraktes som hovedstedet for barnedåpens bibelske begrunnelse. Når vi leser den oppmerksomt igjennom, finner vi følgende:

    1) Det finnes ingen hentydning til dåp i dette skriftstedet. Man må derfor legge noe inn i denne beretning som ikke Gud har lagt der. Av dette sted kan man derfor like så godt bevise at barna skal omskjæres eller vaksineres eller ha nattverden, som at de skal døpes.

    2) Foreldrene bragte ikke sine barn til Jesus for at han skulle døpe dem, men for at han skulle velsigne dem. Altså var barnedåpen ukjent for foreldrene.

    3) Disiplene kjente heller ikke til barnedåpen, ellers ville de ikke ha truet dem som bar dem. Dette skjedde jo straks før Jesu død.

    4) Jesus døpte dem ikke, men han velsignet dem og erklærte at Guds rike hører dem til. Når man sier at Jesus ikke døpte noen, da er dette bare delvis sant; for han døpte ved sine disipler, dem som tok imot hans ord (Joh 4,1-2).

    Av jesu ord og handlemåte kan vi her se at han ikke vil at barna skal døpes, eller ville han ha gjort ved en så gunstig anledning. Vi ser at Guds rike hører dem til, og da kan ikke det lille barn være et fortapelsens barn som tilhører Djevelen. Men selv om barnet tilhører Gud og er frelst i kraft av Kristi forsoning (fri fra arvesynd), er det ikke skikket for dåpen; for den forutsetter omvendelse og tro, og er en for samvittighets pakt med Gud (1. Pet 3,21).

    Matt 18,1-10 - Barn kan tro

    Dette stedet sier slett ikke at spebarn kan tro. Av v. 2 ser vi at barnet var stort nok til å komme da Jesus kalte på det, og av v. 6 at det kunne forføres. I grunnteksten brukes det samme ord (paidion) som brukes om Jairus' datter som var tolv år gammel (Mark 5,39,42). "Disse små som tror på meg" refererer til barn som ved troen er blitt Jesu disipler, og altså ikke til spebarn. Professor S. Odland sier også at det "peker på sådanne barn som Jesus nettopp i v. 3 og 4 hadde talt om, til forskjell fra virkelige barn, altså disipler som ved omvendelse fra alt selvgodt og ærgjerrig vesen er blitt som små barn." (Fortolkningen av Matteus).

    At spebarn kan tro, det strider mot Guds ord og imot all mennesklig erkjennelse. Bibelen sier at "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Heb 11,1), og at den kommer ved hørelsen (Rom 10,9-15; Joh 17,20; 20,31).

    Luther sier: "Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde, så viss, at man kunne dø tusen ganger derpå. Og en sådan tillit og erkjennelse av Guds nåde gjør glad og munter overfor Gud og alle skapninger" (L. Bergmann. Kirkehistorie 2, side 31).

    Kilder

    - Norsk Studiebibel, Thoralf Gilbrant

    - Lundes Bibelkommentar

    - Guds Ord Studiebibel

    - Andre bøker og små skrifter

  • Den Kristne Familien

     

    Denne artikkelen har jeg lenge gledet meg til å skrive, men samtidig også gruet meg til å publisere. Den handler om den kristne familien, slik den var ment å være fra Guds side. Om forholdet mellom mann og kone, og om underordning...

     

    Dette er et vanskelig tema å skrive om, og ikke minst et kontroversielt tema. For mange opplever i dag at deres ekteskap går i stykker.

     

    Likevel må vi våge å løfte frem Guds standard, Hans evige prinsipper og holde fast ved dem. Så får vi omvende oss og ved Guds nåde, gjenopprettelse og kraft gå videre om noe går i stykker. Denne artikkelen tar utgangspunkt i Bibelen. Jeg holder den for å være Guds autoritative ord, evig gyldig for liv og lære. Hva skulle ellers være normgivende og retningsgivende? Selv om tiden sier noe annet. Jeg tror at Guds ord er evig gyldig også når det gjelder ekteskapet, og forholdet mellom mann og kvinne. Det Bibelen sier om dette er ikke historisk eller kulturelt betinget, men evig gyldig. Det være seg også det Bibelen sier om underordning mellom mann og kvinne.

     

    Det er mulig dette vil skape reaksjoner. Reaksjonene kom allerede i Edens hage: 'Har Gud virkelig sagt?'.

    Det spørsmålet har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie. Så også i vår tid, ja, kanskje spesielt i vår tid. Dette gjelder ikke minst de ordninger Gud har gitt for ekteskapet.

     

    Jesus forteller oss at den siste tid skal være preget av at 'lovløsheten skal ta overhånd' (Matteus 24:12). Det handler ikke om at kriminaliteten skal øke i omfang. Årsaken til det er det som Jesus føyer til: 'kjærligheten skal bli kald hos mange'.

     

    Den lovløsheten det her er snakk om, er at menneskene vender seg bort fra Guds Ord, fra Guds standard. Da kjølner også kjærligheten. For det er Gud som er opphavet til den. Når enhver vil være sin egen konge, og ikke bøye seg for Guds ordning mellom mann og kvinne, da lever man lovløst i følge Guds eget Ord. Da mister man Guds velsignelse og dermed også Hans beskyttelse. For i de ordninger Gud har gitt finnes det beskyttelse. Vi skal se nærmere på dette litt senere.

     

    I en bryllupspreken for en niese av seg, som Dietrich Bonhoeffer skrev mens han satt i sin celle i nazifengselet, skrev han blant annet:

     

    'Ekteskap er mer enn deres kjærlighet til hverandre. Det har høyere mål og makt, for det er noe som Gud selv har innstiftet. Gjennom denne hellige institusjon vil han holde den menneskelige rase ved like til endens tid. I deres kjærlighet ser dere bare dere to i verden, men i ekteskapet er dere en lenke i en kjede av generasjoner, som Gud lar komme og gå inn i hans rike. I deres kjærlighet ser dere bare deres egen lykkes himmel, men i ekteskapet plasseres dere i et ansvarsforhold til verden og menneskeheten. Deres kjærlighet er en privat eiendom, men ekteskapet er mer enn noe personlig - det er en status, en tjeneste'.

     

    Den lutherske presten Larry Christenson har skrevet følgende: 'Den kristne familien eksisterer ikke for sin egen skyld. Den er skapt for å bringe ære til Gud... Familien tilhører Gud. Han skapte den. Han bestemmer dens indre struktur. Han bestemte dens hensikt og mål. Etter guddommelig tillatelse kan en mann og en kvinne samarbeide med Guds hensikt og bli en del av den. Men det hjem de bygger blir Hans eiendom. "Dersom Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves" (Salme 127,1). Barna får sin egen status som familiemedlemmer etter Hans bestemmelse: "Gud gir de enslige hus" (Salme 68,7). Det er derfor ikke vårt ekteskap, men Hans ekteskap, ikke vårt hjem, men Hans hjem, ikke våre barn, men Hans barn, ikke vår familie, men Hans familie. Dette kan høres ut som gudfryktig snakk, men det viser seg på en meget jordnær måte. Hvis Jesus virkelig er Herre i vår familie, så vil det influere på alt, fra måten du pynter hjemmet til måten du tilbringer sommerferien på'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 8-9).

     

    Det kom en tid i mitt eget liv da Guds ord måtte bli bestemmende for alt, herunder også mitt syn på familien. Det avgjørende er nemlig ikke hva vi mener om ekteskapet, eller hva andre måtte mene om det, herunder ekteskapsrådgivere, og andre eksperter på området. Det avgjørende er hva Gud sier i sitt eget Ord. Vi kan like det eller ikke, bøye oss for det eller la være. Det er opp til den enkelte av oss. Men vi kan ikke regne med Guds velsignelse og beskyttelse om vi ikke gir Gud rett når Han taler om ekteskapet, og bøyer oss for det.

     

     

     

    1. Ekteskapet er en del av Guds skaperordning

     

     

     

    Skal vi komme rett ut til slutt må vi begynne med begynnelsen! Med skaperordningen. Det er her familien og ekteskapet har sin opprinnelse.

     

    'Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde, etter Vår lignelse...Så skapte Gud mennesker i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem.' (1.Mosebok 1:26-27)

     

    De to første menneskene ble skapt i den treenige Guds bilde - både mann og kvinne. Det er dette som gjør mennesket unikt i skaperverket. Og Han skaper mennesket som mann og kvinne. Deres utgangspunkt er det samme: begge er skapt i Guds bilde, begge ligner de på Gud, Han har etterlatt noe av seg selv i dem. Likevel er de forskjellige. For å kunne utfylle hverandre.

     

    Dette ser vi av teksten i 1.Mosebok 2:18....:

     

    'Og Herren Gud sa: Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like'.

     

    Gud skaper altså kvinnen for å være en medhjelper for mannen. Det må jo bety at Adam ikke var fullstendig og hel, dersom han skulle måtte leve alene, uten en kvinne ved hans side! Adams kraft til å gjøre alt Gud kalte ham til å gjøre var utilstrekkelig. En annen oversettelse bruker uttrykket 'en hjelper som svarer til ham'. Legg merke til ordlyden her: 'som svarer til ham'. Den det her er snakk om at kvinnen utfyller denne utilstrekkeligheten.

     

    Første Mosebok forteller oss videre at denne medhjelper skapes av en del av mannen, fra hans ribben, og det understreker hvor uatskillelige mann og kvinne er. Mannen er ikke hel uten kvinnen, og kvinnen er så knyttet til mannen at hun er en del av ham. Det er derfor Gud fører disse to sammen og innstifter ekteskapet:

     

    'Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød'. (1.Mosebok 2:24). 

     

    Ekteskapet innstiftes altså ikke som en fornuftig ordning en eller annen gang i menneskehetens historie, men har sin opprinnelse og sin begynnelse i Skapelsen. Dette er viktig å understreke i en tid hvor det står en slik kamp om ekteskapets hellighet. Ekteskapet er ikke menneskets oppfinnelse, men hører med i Guds tanke - fra begynnelsen av.

    Jesus selv henviser til denne skaperordningen når Han taler om ekteskapet:

     

    'Har dere ikke lest at Han som gjorde dem i begynnelsen gjorde dem til mann og kvinne'. (Matteus 19:4)

     

    Man skal gjøre store akrobatiske øvelser teologisk for å skape illusjonen om at Gud sanksjonerer et 'ekteskap' mellom to av samme kjønn. Det er å gjøre vold mot Skriftens eget vitnesbyrd. Det Gud skaper i begynnelsen, er en mann og en kvinne, og disse to er skapt på en slik måte at de er helt avhengige av hverandre, og nettopp derfor skaper Gud den pakten som ekteskapet er.

     

    Den vil føre disse to sammen på en slik måte at de blir ett kjød, eller ett legeme. Dette skjer i den seksuelle foreningen mellom èn mann og èn kvinne. Da blir de ett.

     

    Apostelen Paulus taler om dette i 1.Korinterbrev. Han skriver om de som bedriver hor, og advarer mot konsekvensen av det:

     

    'Eller vet dere ikke at den som holder seg til en horkvinne, er ett legeme med henne? For det er sagt: De to skal være ett kjød'. (1.Korinter 6:16)

     

    Paulus tar også frem skaperordningen når han skriver om underordningen mellom mann og kvinne:

     

    'For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld'. (1.Korinter 11:8-9)

     

    Hva er dette? Dette er Bibelens syn på mann og kvinne. Stemmer  så dette med dagens syn? Neppe. Men det er likevel det Guds Ord sier. Så kan vi velge om vi vil ha Bibelen som eneste autoritative kilde for liv og lære - eller ikke. Jeg velger å bøye meg for Guds Ords autoritet. Og Gud sier i sitt eget ord at 'kvinnen ble skapt for mannens skyld'.

     

    Hvilke konsekvenser får så dette? Det skal vi komme tilbake til...

     

     

     

    2. Fundamentet for et gudfryktig hjem?

     

     

     

    Hva er så fundamentet for et gudfryktig hjem? Det er et viktig spørsmål å stille, og svaret på det spørsmålet er avgjørende for hele den paktinngåelse som skjer når èn mann og èn kvinne gifter seg.

     

    Fundamentet for et gudfryktig hjem er en tydelig omvendelse. En livsforvandlende erfaring av frelsen - av å bli født på ny. Et forsøk på å skape et gudfryktig hjem uten at de som skaper det virkelig er født på ny, hvilket elendig liv er ikke det! Da blir ekteskapet bare krav, lov og et ytre religiøst liv. Det er nok av mennesker som har levd i slike familier og som er blitt vaksinert for livet av bud og regler. Spørsmålet vi alle må stille oss - det viktigste av dem alle - er om vi virkelig er født på ny?

     

    David Pawson, en internasjonalt anerkjent bibellærer, har skrevet en svært interessant bok: The Normal Christian Birth, hvor han hevder at mange kristne får problemer fordi de starter kristenlivet i feil ende. Den nye fødselen innebærer følgende:

     

     

    a) At man omvender seg fra sine synder 

     

    Omvendelsen innebærer at du snur deg i motsatt retning av hvor du har gått til nå, 180 grader, og vender ansiktet mot Gud. En sann omvendelse innebærer at man får et annet sinn:

     

    'Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet...' (Ap gjerninger 3:19)

     

    En sann omvendelse innebærer at man holder Guds Ord for å være sant, og bøyer seg for det, om man liker det eller ikke, om man forstår det eller ikke. Er man sant omvendt vil man leve slik Guds Ord sier man skal leve, også hva ekteskapet angår.

     

     

    b) Et gudfryktig hjem er et hjem som bygges på fjellgrunn!

     

    'Derfor, hver den som hører disse Mine Ord og gjør etter dem, ham vil Jeg sammenligne med en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Og regnet øste ned og slo mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men hver den som som hører disse Mine Ord og ikke gjør etter dem, han er lik en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Og regnet øste ned, vannflommene kom, og vinden blåste og slo mot dette huset. Og det falt, Og fallet var stort'. (Matteus 7:24-27)

     

    Ordet hus - oikos på gresk - betyr også hushold, familie.

     

    Skal man bygge huset eller familien på noe som holder, så må det bygges på fjellgrunn. Det betyr at man ikke bare leser det som står og så finner ut om man vil lyde dette eller ikke. Man bygger ikke et gudfryktig hjem etter eget forgodtbefinnende. Man må gjøre - det vil si handle- på det Guds Ord sier. Man må sette det man leser ut i praksis.

    Første steg er å bøye seg for Guds eget Ord. Andre steg er å gjøre hva Guds Ord sier.

     

    Dette er ganske grunnleggende, er det ikke? Men i praksis viser det seg at mange ektepar gjerne vil bygge et gudfryktig hjem, men de vegrer seg for å gjøre det Guds Ord sier og forholde seg til at det er Guds Ord som er sant. Dermed skapes en mengde frustrasjoner.

     

    Har man begynt i feil ende og levd som ektepar i mange år, men ikke startet rett, så må man ta konsekvensene av det, og komme til et punkt hvor man bøyer sine knær - gjerne bokstavelig - sammen og bekjenner sine synder og starter på nytt med bestemmelsen om at man vil bøye seg for hva Guds Ord sier. Også det ubehagelige. Også det som man ikke synes passer seg. Det er ikke vår vilje vi bøyer oss for, eller konas eller mannens vilje, men Guds vilje. Ekteskapet er ikke en menneskelig oppfinnelse, men Guds.

     

    La oss følge det apostoliske rådet i 2. Korinter 13:5:

     

    'Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke selv at Jesus Kristus er i dere? Det må da være at dere ikke består prøven'.

     

    Vi får en gudfryktig familie bare dersom vi gjør det på Guds måte. Gud er veldig sta. Sier Han noe i sitt Ord så kan du være sikker på at det er slik. Advarer Han om noe i sitt Ord, og du ikke hører på det, så vil det ikke gå deg vel. Gud fører oss ofte til et punkt hvor vi blir trengt opp i et hjørne, og vi må velge. Om du vil ha et gudfryktig hjem, må du bli enig - ikke med tidsånden - men med Gud og Hans Ord. Gi Gud ditt hjerte.

     

    Lisa Bevere sier: 'Det er frihet i underkastelse, og trelldom i opprør'.

     

    Et gudfryktig hjem er et hjem under Guds beskyttelse, men den som

    er under Guds beskyttelse er  er samtidig en som er under Guds myndighet.

     

     

     

    3. Forholdet mellom mann og kvinne

     

     

     

    Vi kan ikke sette oss over Guds Ord - heller ikke hva angår vårt ekteskap - og våre hjem - og tro at Gud sanksjonerer det og velsigner oss. Skal vi regne med Guds velsignelse må vi være villige til å bøye oss for Guds Ords autoritet.

     

    Og det koker ned til noe veldig praktisk!

     

    Som forholdet mellom mann og kone.

     

     

     

    a) Mannens ansvar – å elske sin hustru

     

     

    Det finnes sterke kritiske røster til Bibelens lære om underordning. Den hevdes å være kvinneundertrykkende. Da kan man ikke ha lest hva Bibelen sier om Guds bestemmelse for ektemenn særlig grundig. Et eneste bibelsted punkterer fullstendig myten som sier at påbudet om at kvinnen skal underordne seg sin mann er undertrykkende og kvinnefiendtlig.

     

    Det verset er dette:

     

    'Dere ektemenn, elsk deres koner, slik også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den.' (Efeserne 5:25)

    Vi kan ta med et vers til i samme sammenheng: 'På samme måte skylder ektemennene å elske sine egne hustruer som sin egen kropp. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv'.

     

    Det er ikke mulig å undertrykke noen, snakke nedsettende om noen, utøve noen form for vold, om man elsker slik Kristus elsket! Kristi kjærlighet gav alt, seg selv, sitt liv, for den menighet Han vant seg med sitt blod. Han la ned sitt eget for å kunne elske menigheten. Slik skal en mann elske sin kone!

     

    Så hjelp oss Gud! For dette er mer enn vi kan i oss selv. Her må det en radikal overgivelse til hos mannen, hvor han ydmyker seg for Guds ansikt, og legger ned sitt eget - for sin kone. I Kolosserne 3:19 heter det: 'Dere ektemenn, elsk deres koner og vær ikke bitre mot dem'.

     

    'En mann som elsker sin hustru etter Skriftens ord, vil først og fremst se til hennes åndelige behov', skriver den lutherske presten Larry Christenson, og legger til: 'Hans første omsorg gjelder dette at hun står i et rett forhold til Herren. Han er klar over at virkelig lykke for henne som kvinne, hustru og mor ligger i dette at hun har bygd på den solide grunnvoll som forholdet til Jesus gir. Dette er ikke bare å nikke gudfryktig til snakket om 'religiøst behov' eller 'åndelig utsyn'. Dette er en praktisk erkjennelse av den primære betydning av å ha Jesus Kristus som Herre i sitt liv'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 135)

     

    Mannens fremste oppgave i sitt hjem er å være prest for sin familie! Det betyr at han har et ansvar for å be! Hans kall er å be for sin familie og bære sin kone i bønn og på den måten gi støtte til hennes åndelige liv.

     

    Her svikter mange menn! Da er det bare en vei å gå: korsets vei. Bøye oss, erkjenne at vi har sviktet, be om tilgivelse, og innvie oss til den store oppgaven som er oss betrodd.

     

    En mann som elsker sin kone går korsveien!

     

    Om Jesus er mannens eksempel så vil en mann som elsker sin kone gå korsets vei. Det er praktisk: når det blir uoverensstemmelser i ekteskapet, så må da mannen først ydmyke seg og be om tilgivelse for det han har gjort som var galt. Dette er i praksis døden over vårt selvliv! Hva sier Guds Ord?

     

    'For jeg er blitt korsfestet med Kristus. Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg...' (Galaterne 2:20)

     

    Det kan godt henne at konas skyld er større. Det har ingenting med saken å gjøre! Mannens kall er å 'elske sin kone, slik Kristus elsket menigheten'. Om det er slik at konas skyld er større, så dømmer ikke en mann som elsker sin kone, slik Kristus elsket menigheten. En som elsker sin kone på denne måten, ydmyker seg selv og går korsets vei. Han fornekter seg selv, og gir opp sine egne rettigheter.

     

    Men stopp nå litt! Det finnes de menn som gjør dette, og som sier: Nå har jeg bekjent min synd. Nå bør du bekjenne din!

     

    Men går man korsets vei har man ikke slike motiver! Da legger man ned sitt liv for den man elsker, og som Gud har gitt mannen gjennom en pakt de inngikk da de lot seg vie for Guds ansikt.

     

     

     

    b) Kvinnens ansvar – å underordne seg sin mann

     

     

    'En god kone, hvem finner vel henne? For langt mer enn perler er hun verd'. (Ordspråkene 31:10)

    Det er få ting som har vakt sterkere reaksjoner enn Bibelens tekster om at kvinnen skal underordne seg sin mann.

    En av disse tekstene finner vi i Efeserne 5:22-24......:

     

    'Dere koner, underordne dere deres egne menn, som under Herren. For mannen er kvinnens hode, slik også Kristus er menighetens hode - Han som er sitt legemes frelser. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor konene underordne seg sine egne menn i alle ting'.

     

    Nei, ordene er ikke kulturelt betinget, ei heller tidsbegrensede. Dette er Bibelens undervisning om kvinnens rolle, slik det er Bibelens undervisning om at mannen skal elske sin kone, som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den.

     

    Så er spørsmålet om vi vil holde Guds Ord for å være sant og bøye oss for Bibelens autoritet? Kun den som bøyer seg for Guds Ords autoritet kan regne med å være under Guds beskyttelse med sine liv. Gud støtter ikke opprør mot Hans ordninger. Guds ordninger står fast.

     

    'Selve tanken på å 'underordne seg' ens mann vil vekke negative følelser hos dyktige og intelligente kvinner, som med dette straks tenker på at de skal være passive, ubetydelige dørmatter', skriver den lutherske presten Larry Christenson, før han legger til: 'For Gud betyr imidlertid underordning noe annet. Å være underordnet betyr at man viser ydmykhet og intelligent lydighet mot en innsatt makt eller autoritet. Det eksempel apostelen tar fram, er at menigheten er underlagt Kristi styre. Det er så langt fra at dette er noe degraderende, det er menighetens lykke og ære! Gud gav ikke denne lov for hustruer om at de skulle være sine menn underordnet fordi Han hadde noe imot kvinner. Nei, tvert imot, han ville etablere denne bestemmelse for at Han ville beskytte kvinnene og hjemmenes harmoni. Han vil at kvinnen skal være beskyttet mot mange av de vonde ting som livet fører med seg. Skriften kjenner ikke til noe 50-50 'demokratisk ekteskap'. Guds bestemmelse er 100-100. Hustruer er 100 prosent hustru og mannen er 100 prosent mann. Gud har gitt hustruer muligheten til å velge fritt om de vil innta en denne underordnede stilling, akkurat som Jesus selv underordnet seg Faderen'. (Larry Christenson: Den kristne familien. Filadelfiaforlaget 1971, side 32-33)

     

     

     

    4. Guds ordning for familien

     

     

     

    Guds ordning for familien fremstilles slik i Bibelen:

     

    'Men jeg vil dere skal vite at hver manns hode er Kristus, kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud'. (1.Kor 11,3)

     

    'Dere hustruer, underordne dere under deres egne menn, slik det sømmer seg i Herren'. (Kol 3,18)

     

    'Dere barn, adlyd deres foreldre i alle ting, for dette er velbehagelig for Herren'. (Kol 3,20)

     

     

    Vi kan fremstille dette på følgende måte:

     

    1) KRISTUS er mannens hode. Han er altså under Kristi autoritet, og bærer ansvaret overfor Gud for sitt hjem.

     

    2) MANNEN er hustruens hode, men samtidig er han underlagt Kristus, og skal elske sin kone, som Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den. Det er altså umulig å misbruke denne stillingen til maktutøvelse.

     

    3) HUSTRUEN er underordnet sin mann i alle ting, men hun er samtidig mannens medhjelper (1. Mosebok 2:18),

     

    4) BARNA er underordnet far og mor og skal lyde dem.

     

    Lik alt i det kristne livet, er den viktigste betingelsen for et ekteskap, tro. Gjennom hele Det nye testamente finner du understreket betydningen av troen. 'Men uten tro er det umulig å behage Gud...' (Hebreerne 11:6)

     

    Hva er det så kristne par skulle sette sin lit til når det gjelder Gud? Hva skal de ha tro for? Vi må tro at Gud er interessert i at vi er en, og ikke to, på alle livsområder. Han er derfor svært interessert i å hjelpe oss til å forbli ett. En av djevelens strategier for å ødelegge våre ekteskap er å splitte oss, føre til at vi drar i hver vår retning. Vi merker spesielt dette angrepet i vår tid, hvor individualismen så til de grader er fremtredende. Vi skal realisere oss selv, og vi snakker om 'mitt liv', ikke 'våre liv'.

     

    Men Gud skapte mann og kone til til å være ett.

     

    'Derfor skal en mann forlate sin far og mor og være knyttet til (holde seg til) sin kone, og de skal være ett legeme'. (1. Mosebok 2:24)

     

     

    Som vi har sett, er ekteskapet guddommelig fundert i skapelsen. Det er Guds design. Men bryllupsnatten var så vidt unnagjort før djevelen satte inn sitt støt.

     

    Men la oss nå ikke overdrive djevelens innflytelse! Gud er større! Uansett hva problemet er. Gud ønsker at vi skal være overvinnere! Gud vil at vi skal lykkes i våre ekteskap, at vi skal være overvinnere! Gud vil hjelpe oss, om vi lar Ham slippe til.

     

     

    Det er interessant å merke seg at det første problemet Jesus løser for noen, er i forbindelse med et bryllup. Han er interessert i detaljene i våre liv. Historien om bryllupet i Kana i Galilea (Johannes 2:1-12) - er interessant av flere grunner. Men jeg tenker at bryllup er noe som planlegges ned til minste detalj. Ikke minst at det er nok mat og drikke. Slik at ikke pinlige situasjoner oppstår.

     

    Men selv hvor godt vi enn planlegger vårt ekteskap, så kan det oppstå problemer. Det gjør det selv for den beste av oss. Vi forventer ikke det, men det skjer. Vi dekker det kanskje til, men gjem det ikke unna for Jesus. Vis Ham også de vanskelige tingene, vis Ham skittentøyet!

     

    Tjenerne i dette bryllupet i Kana måtte gjøre et stykke arbeid. Det var slitsomt å fylle disse store vannkarene. Slik er det også med vårt ekteskap. Det er et stykke arbeid som må gjøres for å bevare det, til og med slitsomt arbeid, men det lønner seg.

     

     

    Og så må vi aldri glemme at Jesus belønner innsatsen....

  • I dag er det født dere en frelser

    Julen er en tid i året som stort sett alle gleder seg til. Det er tiden når man er sammen og bruker tid med de man er glad i. For mange, så er gavene også et viktig høydepunkt på julaften. Da kan man kjenne på gleden å gi og kanskje også få gaver. Men først av alt, så handler julen om at det ble født oss en frelser ved navnet Jesus. Han er Guds Sønn og Hans Salvede. Dessverre så er det mange som glemmer dette i denne flotte høytiden.
     
    Hør hva som står i to av profetiene om at Jesus skulle komme.
     
    "Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, jomfruen skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanu-El(Gud med oss)." - Jesaja 7,14

    "For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste."- Jesaja 9,6
     
    Disse vers peker frem mot juleevangeliet. Det var i sjette måned at engelen Gabriel, ble sendt av Gud til en by i Galilea som heter Nasaret. Han kom til Jomfru Maria og fortalte at hun skulle føde en sønn, og hun skulle gi ham navnet Jesus. 
     
    "Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme."- Lukas 1,31-33
     
    Her ser vi tydelig dette barnets stilling. Han var Den Høyestes Sønn, Guds Énbårne sønn. Med dette kan vi trygt si at Jesus var ikke et vanlig barn. Han var jo Guds Énbårne Sønn. Han kom for å sone verdens synd. Han tok straffen på seg.
     

    "I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren - i Davids by." - Lukas 2,11

    Hør også hva Jesus sier om seg selv:
     
    "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren." - Lukas 4,18f
     
    Dette er vidunderlige ord. Han kom for å forkynne et nådens år fra Herren. Et annet sted i Bibelen står det: Nå er frelsens dag (2. Kor 6,2). Jesus kom for å gi frihetfor fanger. Han ønsker å kjøpe deg fri fra syndens lenker slik at du ikke lenger er bundet og fanget i den. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri (Joh 8,36).
     
    Det er dette julen handler om. At det ble født oss en frelser. Det er frelsens dag er. Mange tenker: I morgen, en annen dag, når jeg får bedre tid, så skal jeg ordne min frelsessak. Men Herren sider: Nå! I dag!  er frelsens dag. Det kommer aldri en dag det er mer beleilig for deg å bli omvendt enn i dag. Hans hånd er rakt ut mot deg med nåde og fred og frelse! Hans hånd er rakt ut til alle. 
     
    "Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn" - Joh 1,12
     
    "For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den énbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv"- Joh 3,16
     
    Dette må vi kunne kalle julens største gave! Ta imot i dag! Gud har gitt denne gave med nåde og kjærlighet til akkurat deg!
     
    Gud velsigne deg!
     
     
  • Jesus og de små barna

    Hva mente Jesus med at vi må bli som små barn for å komme inn i himlenes rike? Dette og flere ting skal vi ta for oss i dette studiet. Jeg har prøvd å la det være et oversiktlig og systematisk studie. Siden det er flere evangelier som omhandler det samme angående dette har jeg valgt å ta med de alle for å få hele bredden. I slutten av studiet tar vi for oss et par argumenter for barnedåpen i disse bibelversene.

    Den største i himlenes rike - Matteus 18,1-5

    Jesus konfronterer den menneskelige tendens til å assosiere autoritet med utøvelse av herredømme. Det herrdømme, eller den autoritet i gudsrikets liv Gud vil gjeninnsette oss i, er for et seierrikt liv og fruktbart liv, og for å omstyrte mørkets makter, ikke for å oppnå kontroll over andre eller tjene egne interesser. Hans kall til barnlig ydmykhet og tjenersinn (Joh 13,1-17) viser i hvilken ånd og på hvilken måte den troendes autoritet skal utøves når den formidler kraften i Guds rike.

    1 I samme stund kom disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himlenes rike?

    "I samme stund" svarer til det øyeblikket de hadde hørt om barnas frihet (17,26). At de stilte dette spørsmålet nå, så like etter at Jesus hadde talt om sin lidelse og død, kan synes merkelig, men de var fremdeles opptatt av Messias-rikets verdslige makt og ære. En av dem var blitt kalt for en klippe (16,18), og tre hadde vært med på fjellet (17,1), men det var tydelig at disiplene ikke var enige om at disse var noe framfor de andre.

    2 Han kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem, og sa:

    Jesus framstiller her en "handlingslignelse". Det foregikk inne i huset (Mark 9,33), antakelig Peters hus.

    Jesus så i dette barnet det motsatte av hva han så i disiplene. De var opptatt med ytre ære og makt og strevde etter å få en posisjon.

    3 Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. 

    Et barns ydmykhet består av en fortrolig tillit, sårbarhet, og hjelpesløshet i å fremme sin egen sak uten hjelp, veiledning, og ressurser fra en forelder.

    Et barn har ingen verdslige ambisjoner om være den største og uten begjær etter penger, makt og popularitet.

    Omvendelse vil si fullstendig forandring, at man snur om (Jak 5,19; Luk 22,32). Det behøver ikke her å bety at de han talte til, ikke var gjenfødt, at de ikke var kristne. Det var deres instilling, deres mening om Messias-riket som måtte endres totalt. Det var ikke meningen at de skulle bli barnslige eller gå i barndommen, men de skulle ha det sinn som kjennetegner barnet.

    De diskuterte de fremste plassene i riket, og så hadde de fulstendig glemt hvordan man kommer inn i dette riket! Man inntar det ikke ved fortjensfulle gjerninger, langt mindre ved store ambisjoner. Det skjer ved at man mottar det som en gave, av nåde. De ville så langt fra bli de største i himlenes rike så lenge de huset tanker som disse, de ville ikke engang komme inn i det. Jesus formante disiplene til omvende seg fra selviskhet, rivalisering og stolthet.

    4 Den som fornedrer som dette barnet, han er den største i himlenes rike.

    Å være stor i himlenes rike er å være liten, ydmyk. Jesu samtidige blant jødene var kjent for å framheve sine dyder, og den greske verden hadde bare forakt til overs for ydmykhet. Jesus kom med noe nytt. Han lærte at man ikke skal streve etter å være stor, men heller søke å bli liten. At barnet skal bli voksent, er livets naturlige gang, at den voksne skal bli barn, er en hemmelighet i Guds rike. "Tenk ikke på å bli stor, men liten. Blir du det, kommer storheten av seg selv" (Luther). (Se også Matt 23,11f).

    Veien til å bli stor i denne verden går over alle andre og på bekostning av dem. Evangeliets vei går nedover. Man skal bli den minste.

    Fornedrer, taipenoo. Fornedre, ydmyke, leve i fattige kår, tarvelig. Det beskriver en person som er blottet for all arroganse og selvhevdelse - en person som er frivillig underlagt Gud og hans vilje.

    5 Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.

    "Ett slikt barn" kan også sikte til et menneske som har et slikt barnesinn. At de tar imot "for" hans navns skyld, vil si at de gjør det på grunn av hans navn.

     

    Himlenes rike hører barna til - Matteus 19,13-15

    13 Så bar de små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene truet dem.

    Vanligvis pleide man å bære barna til synagogen på deres første fødselsdag for at rabbien skulle velsigne dem. Disse som nå bar barn til Jesus, måtte ha satt ham meget høyt, ettersom de ville at han skulle velsigne deres barn. Dette skjedde inne i et hus (Mark. 10,10). Disiplene hadde allerede glemt hva Jesus sa til dem tidligere (Matt 18,1-14).

    14 Da sa Jesus: La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til.

    Jesus er barnas og de hjelpeløses forsvarer. Han ville ikke at noen skulle hindre dem (koluete, av koluo, å hindre, forby, stanse noe som er begynt) fra å komme til ham.

    Barna er her brukt som eksempel og en metafor for den ydmykhet man trenger for å komme inn i himlenes rike.

    15 Og han la sine hender på dem, og dro så bort derfra.

    Jesus forlot ikke bare huset han var i ved denne anledningen, men stedet.

     

    Guds rike hører barna til - Markus 10,13-16

    13 Og de bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem; men disiplene truet dem som bar dem.

    Disiplene følte åpenbart at barn var for ubetydelige til å få lov til å avbryte Jesu tjeneste.

    Antakelig var det forskjellig alder på barna. Markus taler om "små" barn (paida), men Lukas nevner egentlig "spebarn" (norsk ov.: små barn, Luk. 18,15) - brephe. Det siste betegner slike som ennå ikke kan gå. Hankjønnsformen på "de som bar" barna, tyder på at det ikke bare var mødre til stede, men også fedre.

    14 Men da Jesus så det, ble han harm og sa til dem: La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.

    Jesu reaksjon viser at ingen er for ubetydelige for Hans kjærlige oppmerksomhet.

    At disiplene skulle legge hindringer i veien, viser hvor lite de forstod. Det er sannsynlig at de mente det godt, at de tenkte på at Jesus ikke skulle forstyrres, men selv om man mener det godt, kan man gjøre noe som er galt. Det er bare Markus som forteller at Jesus ble harm (agan-aktéo, ta ille opp, bli sint, bli fornærmet). Det er et meget sterkt uttrykk som er benyttet.

    15 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

    Barnets enkle innstilling og tillitsfulle tro er modellen og regelen for hver dem som ønsker å oppnå himlenes rike.

    Guds rike er kun for dem som kommer til Jesus med et barns tillit og uttrykker ydmykhet og avhengighet i møte med Ham. Guds rike tilhører slike, ikke fordi de har gjort seg fortjent til det, men fordi Gud har behag i å gi det til de ydmyke og tilsynelatende ubetydelige.

    Ordene er rettet først og fremst til disiplene, men de har videre adresse til alle som blir stilt overfor evangeliets kall. Det tales nemlig her om betingelsene for å komme inn i Guds rike. Matteus har plassert verset i en annen sammenheng (18,3), skjønt det er selvsagt ingenting i veien for at Jesus har gjentatt ordene.

    16 Og han tok dem på fanget og la hendene på dem og velsignet dem.

    Han tok dem en etter en i armene og velsignet dem. Ordet "velsignet" (kateulogei) forekommer bare her i NT, han velsignet dem varmt og inderlig, igjen og igjen.

    Denne Jesu handling må sees på bakrunn av den kjølige innstilling man hadde til barn i det første århundre, noe som var skapt av den hellenske kulturen.

     

    Guds rike hører barna til - Lukas 18,15-17

    15 De bar også de små barna til ham for at han skulle røre ved dem. Men da disiplene så det, truet de dem.

    Hvem som kom med de små barna, vet man ingen ting om, men det er et hannkjønnsord som er brukt, så det er mulig at det også var fedre.

    Disiplenes reaksjon betyr ikke at de var dårlige eller onde mennesker. Kanskje de trodde at Jesus hadde det for travelt eller at han var trett. Men det var feil det de gjorde.

    16 Men Jesus kalte dem til seg og sa: La de små barna komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!

    Jesus viste de små stor kjærlighet og kalte dem straks til seg. I dette lå også en irettesettelse av disiplene, som kunne finne på å hindre dem fra å komme til ham. Markus (10,14) kan fortelle at Jesus ved denne anledningen ble vred på grunn av den behandlingen barna fikk.

    17 Sannelig sier jeg dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal slett ikke komme inn i det!

    Det er ikke ved fariseerens stolte innstilling man kommer inn i Guds rike, men ved barnets helhjertede tillit. Barnet viser veien ved sin avhengighet og sin åpenhet. Det tar imot det som det blir tilbudt, uten å regne med å få noe på grunn av fortjeneste.

     

    Argumenter for barnedåp

    Noen holder fast på barnedåp, selv om det ikke finnes et eneste skriftsted eller er noen som helst bibelsk grunnvoll som kan legges under læren om barnedåp. Dette erkjenner til og med de ledende barnedøpere. Det er to ledende syn blant barnedøperne. Noen døper barna forat de i dåpen kan bli omskapt fra Djevelens barn til Guds barn, andre derimot døper dem fordi de allerede er Guds barn. Den førstnevnte oppfatning er den offisielle katolske og lutherske lære. Den sistnevnte oppfatning holdes av metodister og andre.

    Vi skal ikke her gå inn på noe dyptgående studie angående dåpen, men bare belyse et par argumenter som brukes for barnedåp ut ifra disse bibelvers vi har studert.

    Markus 10,13-16 - Jesus velsigner barna

    Denne vakre beretningen betraktes som hovedstedet for barnedåpens bibelske begrunnelse. Når vi leser den oppmerksomt igjennom, finner vi følgende:

    1) Det finnes ingen hentydning til dåp i dette skriftstedet. Man må derfor legge noe inn i denne beretning som ikke Gud har lagt der. Av dette sted kan man derfor like så godt bevise at barna skal omskjæres eller vaksineres eller ha nattverden, som at de skal døpes.

    2) Foreldrene bragte ikke sine barn til Jesus for at han skulle døpe dem, men for at han skulle velsigne dem. Altså var barnedåpen ukjent for foreldrene.

    3) Disiplene kjente heller ikke til barnedåpen, ellers ville de ikke ha truet dem som bar dem. Dette skjedde jo straks før Jesu død.

    4) Jesus døpte dem ikke, men han velsignet dem og erklærte at Guds rike hører dem til. Når man sier at Jesus ikke døpte noen, da er dette bare delvis sant; for han døpte ved sine disipler, dem som tok imot hans ord (Joh 4,1-2).

    Av jesu ord og handlemåte kan vi her se at han ikke vil at barna skal døpes, eller ville han ha gjort ved en så gunstig anledning. Vi ser at Guds rike hører dem til, og da kan ikke det lille barn være et fortapelsens barn som tilhører Djevelen. Men selv om barnet tilhører Gud og er frelst i kraft av Kristi forsoning (fri fra arvesynd), er det ikke skikket for dåpen; for den forutsetter omvendelse og tro, og er en for samvittighets pakt med Gud (1. Pet 3,21).

    Matt 18,1-10 - Barn kan tro

    Dette stedet sier slett ikke at spebarn kan tro. Av v. 2 ser vi at barnet var stort nok til å komme da Jesus kalte på det, og av v. 6 at det kunne forføres. I grunnteksten brukes det samme ord (paidion) som brukes om Jairus' datter som var tolv år gammel (Mark 5,39,42). "Disse små som tror på meg" refererer til barn som ved troen er blitt Jesu disipler, og altså ikke til spebarn. Professor S. Odland sier også at det "peker på sådanne barn som Jesus nettopp i v. 3 og 4 hadde talt om, til forskjell fra virkelige barn, altså disipler som ved omvendelse fra alt selvgodt og ærgjerrig vesen er blitt som små barn." (Fortolkningen av Matteus).

    At spebarn kan tro, det strider mot Guds ord og imot all mennesklig erkjennelse. Bibelen sier at "tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Heb 11,1), og at den kommer ved hørelsen (Rom 10,9-15; Joh 17,20; 20,31).

    Luther sier: "Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde, så viss, at man kunne dø tusen ganger derpå. Og en sådan tillit og erkjennelse av Guds nåde gjør glad og munter overfor Gud og alle skapninger" (L. Bergmann. Kirkehistorie 2, side 31).

    (Kilder: Studiebibelen, Guds ord studiebibelen, ESV Study Bible, Dake study notes)