Nattverd

  • Den Bibelske Nattverd

     

    Innledning

     

    Nattverden har forskjellige navn i Den Hellige Skrift.

    Den kalles Herrens nattverd (1. Kor 11,20). Ordet nattverd (på gresk "deipnon") betyr egentlig aftensmåltid og ble brukt av jødefolket om deres hovedmåltid som ble holdt om kvelden. Da hadde man også alminnelige festmåltider. Herrens nattverd betyr da det måltid som er innstiftet av Herren Jesus Kristus og er til minne om ham.

     

    Den kalles også brødsbrytelsen (Apg. 2,42). Verbalformen å "bryte brødet" forekommer også gang på gang (Apg. 2,46; 20,7; 1. Kor 10,16).

     

    Paulus taler også om "Herrens beger" og "Herrens bord" (1. Kor 10,21) og om "velsignelsens beger" (1. Kor 10,16) når han taler om nattverden.

     

    I det andre århundret ble den ofte kalt "Takksigelsen" eller som den blant noen nå blir kalt Eukaristi. (Se Didache).

     

    Vi bør helst bli stående ved de to første navn, "Herrens nattverd" eller "brødsbrytelsen".

     

     
     

    1. Nattverdens innstiftelse

    1.1 Påskemåltidet som forbilde på Herrens nattverd

     

     

    Først ser vi at nattverden er innstiftet av Jesus selv i den natt da han ble forrådt, og at den står i nær forbindelse med det jødiske påskemåltid som den skulle avløse. Det vil derfor kaste lys over den å betrakte den med dette som bakgrunn.

     

    Ifølge den lærde jødekristne, dr. Alfred Edersheim (1825-1889) ble påskemåltidet på Jesu tid feiret på følgende måte:

     

                1) Etter at alt var gjort ferdig til høytiden og folket var samlet til festen, skjenket husfaren i det første beger vin og takket Gud, og man drakk det. Husfaren som ledet hele festen, begynte, og alle de andre fulgte etter. Vinen bestod av alminnelig rød druevin, blandet med vann.

     

                2) Etterpå vasket alle sine hender, og husfaren holdt bønn. Å vaske hendene var fast regel foran alle måltider (Mark 7,1-3). Det var visstnok på dette tidspunktet at Jesus vasket sine disiplers føtter (Joh 13,1-17).

     

                3) De bitre urter ble dyppet i salt vann og spist. Dette skulle minne om deres bitre erfaringer i Egypt og på denne måten fylle dem med takknemlighet til Gud for hans frelsende nåde.

     

                4) Det andre beger ble fylt med vin, og husfaren gikk gjennom beretningen om utfrielsen av Egypt (2. Mos 12,26). Etter på drakk man det andre beger.

     

                5) Lovsangens første del som bestod av Salme 113-114, ble sunget. Hele lovsangen bestod av Salme 113-118.

     

                6) Så ble "stykket" sendt rundt og spist. Dette "stykke" bestod av usyret brød som var lagt sammen  og fylt med bitre urter. Man dyppet det i fatet hvor det var en blanding av frukt og eddik. Dette var stykket som han gav til Judas som svar på Johannes' spørsmål om hvem av de som skulle forråde ham. Judas gikk da ut (Joh 13,21ff; Matt 26,21ff; Mark 14,18ff).

     

                7) Det egentlige påskelam ble så spist.

     

                8) Det usyrede brød ble velsignet og brutt og delt omkring som en slags dessert. I forbindelse med dette brød innstiftet Jesus nattverden.

     

                9) Det tredje beger vin ble skjenket i, takket Gud for og sendt rundt. Dette kalles også "velsignelsens kalk", til dels fordi det var ledsaget av en særskilt velsignelseshandling, til dels fordi det sluttet seg umiddelbart til "takksigelsen etter måltidet". Dette er kalken ved nattverden.

     

                10) Det fjerde beger vin ble drukket, og så sang man til slutt den siste del av lovsangen (Salme 115-118).

     

    Påskemåltidet skulle minne Israel om deres utgang av Egypt og Guds frelsende nåde. Det skulle gjentas hvert år for at denne frelse skulle stå stadig for deres blikk (2 Mos 12,14). Og samtidig skulle det peke fram som et forbilde på Kristus som den nye pakts fullkomne påskelam (1 Kor 5,7).

     

    Dette måltidet som strekte seg gjennom hele den gamle pakt, ble avløst av nattverden som er den nye pakts måltid og som skal iakttas gjennom hele den nye pakt inntil Kristus kommer igjen. Og da skal nattverden avløses av det fullkomne festmåltidet hjemme hos Herren; Lammets bryllupsmåltid i himmelen (Åp 19,9).

     

     

    1.2 Herrens nattverd innstiftes

     

    Nattverdens innstiftelse: Matt. 26,26-30; Mark 14,22-26; Luk 22,14-20; 1. Kor 11,23-34.


     

    Matteus 26,26-30

     

    26 Mens de nå holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.

    27 Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle.

    28 For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.

    29 Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.

    30 Og da de hadde sunget lovsangen*, gikk de ut til Oljeberget.

     

    Markus 14,22-26

     

    22 Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, ba velsignelsesbønnen* og brøt det, ga dem og sa: Ta det! Dette er mitt legeme.

    23 Og han tok et beger, takket og ga dem, og de drakk alle av det.

    24 Og han sa til dem: Dette er mitt blod, paktens blod, som blir utgytt for mange.

    25 Sannelig sier jeg dere: Jeg skal ikke mer drikke av vintreets frukt før den dagen jeg drikker den ny i Guds rike.

    26 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget.

     

    Lukas 22,14-20

     

    14 Og da timen kom, satte han seg til bords, og apostlene sammen med ham.

    15 Han sa til dem: Jeg har lengtet inderlig etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider.

    16 For jeg sier dere: Jeg skal aldri mer ete det før det er blitt fullendt i Guds rike.

    17 Så tok han et beger, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere!

    18 For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike kommer.

    19 Og han tok et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: Dette er mitt legeme, som blir gitt for dere. Gjør dette til minne om meg!

    20 Likeså tok han begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som utgytes for dere.

     

    1. Kor 11,23-34

     

    23 For jeg har mottatt fra Herren det som jeg også har overgitt til dere, at Herren Jesus den natten da han ble forrådt, tok et brød,

    24 takket, brøt det og sa: Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!

    25 Likeså tok han også begeret etter aftensmåltidet og sa: Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg!

    26 For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.

    27 Derfor, den som eter brødet eller drikker av Herrens beger på uverdig vis, blir skyldig i Herrens legeme og blod.

    28 La hvert menneske prøve seg selv, og så ete av brødet og drikke av begeret.


     

    Vi legger merke til at innstiftelsesordene lyder litt forskjellig i de forskjellige beretninger. Disse motsier ikke hverandre, men utfyller hverandre på en verdifull måte.

     

                1) "Dette er mitt legeme" (alle beretninger), og: "dette er mitt blod, paktens blod" (Mark), og: "dette er mitt blod, den nye pakts blod" (Matt) eller: "Dette begeret er den nye pakt i mitt blod" (Lukas og Paulus).

    Dette kan bety at brødet og vinen representerer, fremstiller og symboliserer hans legeme og blod. Den bokstavelige betydning er umulig, fordi han var selv legemlig tilstede iblant dem, og fordi han også sier at begeret er den nye pakt, som bare kan bety at den representerer den nye pakt.

     

                2) "Til syndenes forlatelse" (Matteus)

    Disse ord går ikke tilbake til nattverds-handlingen, men til Kristi blod som ble utgytt for mange til syndernes forlatelse. Dette er den grunnleggende bibelske tanke; frelse ved Kristi blod som ble utgytt på korset (Se Rom 3,25; 5,9; Ef 1,7; Heb 9,11-22; 10,19; 1 Pet 1,19; 1 Joh 1,7; Åp 7,14).

     

                3) "Gjør dette til minne om meg" (Lukas og Paulus)

     

                4) Hos Matteus, Markus og Lukas tilføyer Jesus at han ikke mere skal drikke av denne vintreets frukt før han drikker den ny med dem i sin fars rike.


     

     

     

    2. Nattverdens betydning

    2.1 Den apostoliske nattverdslæren

     

     

    Hvilken betydning la så Jesus og apostlene i nattverden? Dette behøver vi ikke å være i usikkerhet om når vi leser Det nye testamentet.

     

     

    1) Nattverden er et minnemåltid

     

    Jesus sa: "Gjør dette til minne om meg" (Luk 22,19). På samme måte som påskemåltidet førte Israels barns tanker tilbake til utfrielsen fra Egypt, slik skal nattverden føre våre tanker tilbake til Kristus og hans fullbrakte verk på Golgata. Det er først og fremst hans egen person vi skal minnes, "meg". Men så skal vi minnes at hans legeme ble brutt i døden for vår skyld og at hans blod ble utøst for våre synder, altså hans lidelse og offerdød. Og til slutt at dette offer er grunnlaget for den nye pakt og for våre syndenes forlatelse. Ved hans død ble den nye pakt innstiftet og den gamle pakt oppfylt (Jer 31,31ff; Heb 8-9; 2 Mos 24,8ff).

     

     

    2) Nattverden er et samfunnsmåltid

     

    For det første uttrykker den vårt samfunn med Kristus i hans lidelse og død. Paulus sier: "Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke samfunn med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfunn med Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet." (1. Kor 10,16f). Hva samfunn med Kristi legeme og blod innefatter fremgår av sammenhengen.

     

    Paulus har advart de troende i Korint mot avgudsoffrene (1 Kor 10), og han belyser denne sak med de jødiske offermåltider og den kristne nattverden. Enhver religiøs handling bringer oss i samfunn med den åndelige verden, og dette øver sin innflytelse over oss enten for godt eller ondt.

     

    Å ha samfunn med Kristi legeme og blod betyr ikke at vi eter hans legeme og blod, like så lite som jødene spiste alteret (1 Kor 10,18) eller hedningene spiste de onde ånder. Men vi har fellesskap med Kristus i hans lidelse og død. Han er selv tilstede og øver sin innflytelse over oss, og ved troen får vi del i hans verk. Vi bekjenner altså i nattverden at vi har livet i Kristus og at vi er avhengige av ham.

     

    I tillegg uttrykker den vårt samfunn innbyrdes som Jesu venner. Den er vårt familiemåltid sammen med vår kjære frelser. Det éne brød ved nattverden fremstiller deltagernes enhet i Kristus. "Fordi det er ett brød, er vi ett legeme enda vi er mange. For vi har alle del i det ene brødet." (1. Kor 10,17).

     

     

    3) Nattverden er et styrkemåltid for Guds folk

     

    Om de første kristne heter det at de holdt urokkelig fast ved brødsbrytelsen (Apg 2,42). Dette var en av deres kraftkilder. Den virket ikke på rent magisk vis, så den gav dem guddommelig krefter bare ved å delta. Men den bragte den korsfestede frelser levende frem for deres sinn, så den viste dem frelsens fulle visshet i Kristus og hva det hadde kostet ham. Dette ga dem et fast grunnlag å bygge på og fylte dem med takknemlig hengivelse og kjærlighet til ham. Den viste dem også Kristi stadige nærhet hos dem i åndelig henseende og fylte dem med frimodighet og tro. Den viste dem deres broderforhold innbyrdes. Og den minnet dem om den kommende herlighet. Dette er nattverdens betydning også i dag.

     

     

    4) Nattverden er et vitnemåltid

     

    "For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." (1. Kor 11,26).

     

    Når brødet brytes vitner det om Jesu brutte legeme, og når vinen skjenkes ut vitner det om Jesu utgydte blod. Dermed blir nattverden en stadig forkynnelse av hans død. Når vi så i fellesskap nyter nattverden bærer vi vitnesbyrd om vårt samfunnsliv med Kristus og vårt forhold innbyrdes.

     

    Dette vitnesbyrd skal fortsette inntil han kommer igjen. Nattverdens ytre form har derfor stor betydning. Blir den forvansket, vil den miste sin evne til å fremstille sannheten, og dens hensikt vil bli ødelagt.

     

     

    5) Nattverden er et profetisk måltid

     

    Jesus sa: "Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt, før den dagen jeg drikker den ny med dere i min Fars rike." (Matt 26,29).

     

    Den peker altså fram til Lammets bryllupsmåltid i himmelen. Om den store samlingsfest med Jesus i Guds rike sier Åpenbaringens bok 19,9: "Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid! Han sier til meg: Dette er Guds sanne ord." (Se også Jes 25,6-8; 55,1ff; Matt 22,1-14; Luk 15,16-24; 22,28-30).

     

    Da nattverden er innstiftet av Jesus selv, da han har befalt sine disipler å iaktta den inntil han kommer igjen, da den har så stor betydning for de troendes åndelige liv, og da den symboliserer de største guddommelige og evige uforanderlige sannheter, plikter de troende å holde urokkelig fast på den i uforandret skikkelse og bruke den flittig inntil dens misjon er oppfylt og dens symbol er ombyttet med virkeligheten i Guds rike.

     

     

     


    3. Nattverdens rette bruk

     

     

     

    1. Nattverdsgjestene

     

     

    Hvem er nattverden bestemt for og hvilke betingelser stiller Guds ord til dem som skal være nattverdsgjester? Dette spørsmål er besvart veldig forskjellig av de kirkesamfunn som finnes. Men også her må Guds ord være det avgjørende.

     

                a) Nattverden er for de troende.

     

     

    Både dens vesen og omstendighetene i forbindelse med innstiftelsen og bruk i de apostoliske menigheter viser dette.

     

    Ved nattverdens innstiftelse var Jesus samlet med sine disipler alene. Ingen annen var med dem. Og ved en nøyaktig sammenligning av de fire evangelier vil vi finne at den ble innstiftet etter at Judas hadde forlatt dem. Etter pinsedag var det den frelste skare som var samdrektig hver dag og brøt brødet hjemme (Apg 2,46). På samme måte var det de troende som var samlet til brødsbrytelse i Troas på den første dag i uken (Apg, 20,7).

     

    Paulus sier til menigheten i Korint at han har overgitt nattverden til den (1 Kor 11,23). Men ifølge 1. Kor 1,2 bestod menigheten av dem som var helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige. Og han formaner dem inntrengende til å skille lag med verden og de ugudelige, og ikke ete sammen med dem (1 Kor 5,9-13; 2 Kor 6,14-18).

     

    Nattverden er en personlig bekjennelse. Den uttrykker de troendes samfunn med Kristus og deres avhengighet av Ham. Den uttrykker også de troendes broderskap innbyrdes. Men en slik bekjennelse kan bare de troende, Jesu sanne venner, med sannhet avlegge. Dette burde være selvinnlysende for alle dem som leser sin bibel med åndelig skjønnsomhet.

     

    Når derfor både verdenskirker både driver og lokker de ugudelige og ugjenfødte mennesker fram til nattverden og lover dem syndenes forlatelse og evig liv, da er alt dette et sørgelig bedrag som blir til deres egen fordervelse. Om man innvender at man ikke kjenner hjertene og at man derfor ikke kan skille mellom troende og vantro, da glemmer man at Guds ord gir oss to avgjørende kjennemerker: Bekjennelsen og livet (Matt 5,13-16; 7,15-23; 10,32f; Joh 13,53; Rom 10,9-13; 1 Joh 1,6f).

     

     

                b) Nattverden forutsetter troendes dåp.

     

     

    At nattverden forutsetter ikke bare troen på Kristus til frelse, men også dåp, det fremgår klart av Den hellige skrift. For det første var dåpen den første offentlige handling som den troende foretok seg etter sin omvendelse (Apg 2,38-41; 8,12, 35-39; 9,18; 10,47; 16,15, 33; 18,8; 19,5.) Og for det andre viser dåpens og nattverdens innbyrdes forhold at dåpen bør gå forut for nattverden. Dåpen fremstiller den troendes død fra synden og oppreisning med Kristus til et nytt liv; altså kristenlivets begynnelse. Nattverden fremstiller den troendes samfunn med Jesus og hans avhengighet av ham. Dette var den alminnelige regel i oldkirken.

    At dåpen bør gå forut for nattverden, det er en sannhet som praktisk talt alle kirkesamfunn anerkjenner. Men striden dreier seg om hva er gyldig dåp.

     

     

                c) Nattverden forutsetter en sann kristelig vandel.

     

     

    I 1. Kor 5,11 pålegger Paulus menigheten at den ikke skal ete sammen med en som kalles en broder og som er en horkarl eller havesyk eller en avgudsdyrker eller en baktaler eller en dranker eller en røver. En slik person skal de trekke seg tilbake fra. Det samme gjelder dem som fører falsk lære eller praktiserer kjødets gjerninger. Alle disse er uverdige nattverdsgjester. Se Rom. 16,17; Gal 5,19-21; 2. Tess 3,6, 14; Tit 3,9f; 2. Joh 10; Jud 12.

     

    En rett nattverdsgang krever gudsfrykt, ærbødighet, anstendighet og broderkjærlighet.

     

    Visstnok er ingen fullkommen, det var heller ikke disiplene og de første kristne, men ethvert menneske er pålagt å prøve seg selv før han deltar i nattverden (1 Kor 11,28).

     

    Alle disse formaninger forutsetter at nattverden er et måltid innenfor menigheten, og de kan umulig gjennomføres på noen annen måte.

     

     

     

    2. Nattverdens forhold til fotvaskingen

     

     

    Like før påskemåltidet og nattverdens innstiftelse var det at Jesus vasket sine disiplers føtter (Jog 13,1ff). Enkelte har ment at Jesus herved innstiftet en religiøs anordning som er gjeldende til alle tider. På forskjellige steder har man derfor praktisert fotvaskning som religiør sermoni innenfor den katolske, lutherske og anglikanske kirke. Det samme har også mennonittene, enkelte babtistgrupper, adventistene, de mæriske brødre o.s.v. gjort.

     

    Til fotvaskingen kan bemerkes at der er ingen hentydning til at apostlene og de apostoliske kristne oppfattet den som en religiøs sermoni. Den omtales bare i 1. Tim 5,10, hvor det sies om en rett enke at hun også blant mange andre gode ting har vasket de helliges føtter. Dette var imidlertid ikke en menighetshandling eller en religiøs sermoni, men i det private liv. Det var en kjærlighetstjeneste som imøtekom et bestemt behov under de østerlandske forhold hvor man gikk barfotet med sandaler. Heller ikke omtales denne skikk i kirkehistorien før på kirkemøtet i Elvira, året 306, og da ble den fordømt.

     

    Men selv om den ytre bokstav ikke er gjeldende, er allikevel ånden i denne handling bindende for alle Jesu disipler, nemlig den selvofrende og selvglemmende tjeneste på hvilket som helst område hvor det er nødvendig.

    Det skal også være nevnt at det er ingen fordømmelse over de som praktiserer dette. Hos noen menigheter blir dette gjort med en kjærlighets ånd som styrker fellesskapet blant hverandre.

     

     

     

    3. Nattverdens forhold til kjærlighetsmåltidet

     

     

    I den apostoliske tid feiret man nattverden i forbindelse med et fellesmåltid som man kalte kjærlighetsmåltidet (agape) (1 Kor 11,17-22; Jud 12). Til dette festmåltid som skulle uttrykke deres enhet, likhet og broderkjærlighet, bragte medlemmene selv med den nødvendige mat og drikke, ettersom hver hadde råd til. Et slikt fellesmåltid hadde ikke bare tilknytning i påskemåltidet, men også i jødiske, greske og romerske skikker.

     

    Men i Korint gjorde grove misbruk seg gjeldende, idet de rike fråtset og drakk seg drukne, mens de fattige led mangel. Dette forårsaket partier, nedbrøt broderfølelsen og gjorde en verdig nattverdsnytelse umulig. Paulus irettesetter dem for dette og sier at de kan spise den alminnelige mat hjemme i sine egne hus og så bare ha med nattverden når de kommer sammen.

     

    I dag er det flere menigheter som praktiserer et måltid i etterkant av møtet. Da samles unge og gamle, små og store. Der samles man om et måltid sammen og gode samtaler blir utvekslet. Dette er en viktig del av det kristne fellesskap, å samles sammen og gjerne om et måltid der samtalen løper ivrig over det som har med Guds rike å gjøre.

     

     

     

    4. Tiden for nattverdens bruk

     

     

    De første kristne holdt urokkelig fast ved brødsbrytelsen (Apg 2,42). I begynnelsen synes de å ha feiret den daglig (v. 46), men senere feiret de den på den første dag i uken (Apg 20,7). Noen bestemt forskrift gir ikke Bibelen med tanke på denne sak.

     

    Mange Kristne samles til nattverd en gang om måneden, og dette synes å være en passende ordning. Dermed vil man holde urokkelig fast på brødsbrytelsen uten at den behøver å miste sin høytidelighet. Se også 1 Kor 11,25-26 (så ofte som dere..).

     

     

     

    5. Nattverdselementene

     

     

    Disse er alltid brød og vin. I oldtiden og middelalderen raste det en heftig strid mellom Østens og Vestens kirke om brødet burde være syret eller usyret. Den gresk katolske kirke bruker syret brød, og den romersk katolske kirke bruker usyret brød.

     

    Noen større betydning kan dette spørsmål ikke ha, da begge deler symboliserer nattverdens vesen like godt. Innenfor de frie religiøse samfunn er det skikk å bruke en alminnelig hveteloff.

     

    Vinen ved påskemåltidet var alltid blandet med vann, "vintreets frukt" (Matt 26,29). Og det samme var nok tilfellet gjennom hele den apostoliske tid. Om den var berusende eller ikke, det kan man vanskelig avgjøre nå. I dag bør den være alkoholfri, uten å være bare farget vann eller sur saft.

     

    I Talmud, som inneholder de jødiske tradisjoner fra omtrent 200 f.Kr. og 200 e.Kr, nevner ved flere anledninger om skikken å blande vann og vin. Det normale var tre deler vann, og en del vin. Altså et blandingsforhold på 3(vann)-1(vin).

     

    Av sanitære grunner har mange ønsket individuelle beger ved nattverden. Dette ønsker de ikke bare for sin egen skyld, men også av hensyn til de syke som dermed ville få større frimodighet til å være med. Noen nevneverdig brudd på symbolikken ville dette ikke gjøre, og da denne skikk har flere fordeler, er det rimelig at den vil bli mer og mer innført. Også i denne sak må menigheten selv ha det avgjørende ord.

     

     

     

    6. Nattverdshandlingen

     

     

    Denne bør alltid være karakterisert av høytidelighet, ærbødighet, sedelighet, glede, takknemlighet og broderkjærlighet. "Holdt måltid med fryd og hjertets oppriktighet." (Apg, 2,46). Etter at menigheten er samlet, synger man en passende salme/sang, leser et stykke av Guds ord og holder en kort nattverstale. Det er også alminnelig skikk å hilse nye medlemmer velkommen ved nattverden.

     

     

    Eksempel på nattverdshandlingen:

     

                1) Pastoren leser innstiftelsesordene i 1. Kor 11,23-29 og tar brødet og takker Herren.

     

                2) Han bryter så brødet og rekker det til medhjelperne med disse ord: " Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!" (v. 24).

     

                3) Han tar kalken og takker Herre. Etterpå rekker han det til medhjelperne med disse ord: " Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte som dere drikker av det, til minne om meg!" (v. 25). Deretter sendes den rundt til nattverdsgjestene. "Det er alminnelig skikk at medhjelperne og pastoren deltar etter at de andre er betjent" (E. T. Hiscox).

     

                4) Etter at man er ferdig med begeret siterer lederen dette vers: "For så ofte som dere eter dette brødet og drikker av dette begeret, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer." (v. 26).

    I forbindelse med nattverden pleier man ofte å ta opp et offer til de trengende (Apg 2,45; 4,32-35)

     

                5) Til sist synger man lovsangen og avslutter med den apostoliske velsignelse.

     

    Da ingen fast nattverdsformel er foreskrevet i Bibelen, kan ingen bestemt form være bindende for Guds menighet. Men man bør alltid følge den apostoliske regel: "Men la alt skje sømmelig og med orden!" (1. Kor. 14,40).

  • Det levende Brød og det levende Vann

    Nå kommer vi til en dobbel fremstilling av Jesus som det levende Brødog Klippen med det levende Vann,og heller ikke nå behøver vi å sveve i uvisshet angående betydningen og anvendelsen av disse forbilder.

    Da Israel knurret, sa Herren til Moses: "Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere." (2. Mos 16,4). Den Herre Jesus anvender dette forbilde på seg selv og sier: "Jeg er livets brød. Deres fedre åt manna i ørkenen og døde... Jeg er det levende brødet som er kommet ned fra himmelen. Om noen eter av dette brødet, skal han leve evighet. Og det brødet som jeg vil gi, er mitt kjød, som jeg vil gi for verdens liv.".(Joh 6,48-51)

    Hvor gripende trer ikke disse ord frem for oss, når vi leser om hvordan Herren Jesus ved nattverdens innstiftelse tok brødet, som hørte med i påskelam-måltidet, takket Gud, brøt det og sa: "Ta, et! Dette er mitt legeme.Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk av det alle. For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse."(Matt. 26,26-28)

    Da han tidligere hadde talt til disippelflokken om nødvendigtheten av å ete hans kjød og drikke hans blod, hadde de knurret og sagt: "Dette er harde ord!". Men Jesus sa til dem: "Tar dere anstøt av dette? Hva så når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og er liv." (Joh 6,60-63)

    Vi ser klart av disse ord at det må bli en personlig, åndelig tilegnelse av Kristus i hans død, og ikke bare noe utvendig. Og hvor nødvendig er ikke denne tilegnelse, som det også fremgår av Herrens ord: "Dersom dere ikke eter Menneskesønnens kjød og drikker hans blod, har dere ikke liv i dere!" (Joh 6,53) Vi må hver og en av oss personlig forstå å bruke det dyre Blod, som er blitt utgydt, i åndelig henseende på våre sjeler til våre synders forlatelse "borttagelse", og daglig, akkurat som israelittene samlet manna, må lære oss å ete av Livets Brød.

    Umiddelbart derpå følger i Israels historie skildringen av den revnede Klippe. "Du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke"(2. Mos 17,6). "de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus." (1. Kor 10,4). "Men den som drikker av det vannet jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vannet jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv." (Joh 4,14). Og ennå merkeligere blir, overenstemmelsen når vi stanser overfor det faktum, at Moses ikke skulle slå på klippen mere enn en gang. Da han i sin heftighet ved et senere tilfelle også slo på klippen i stedet for å tale til den, blev han straffet for det og fikk ikke komme inn i løfteslandet (4. Mos. 20). Kristus er slått for våre misgjerningers skyld en gang for alle,og ved ett eneste offer er vi blitt fullkomne,og nå skal vi ikke på ny ofre Kristus, som katolikkene gjør i sitt messeoffer, og heller ikke skal vi arbeide oss til åndelige velsignelser, men vi kan tale til Klippen, tro på Kristus. Og "Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,38)
  • Kjærlighetsmåltidet

     

     

     

    Måltidsfellesskapet har stor plass i Bibelen. Allerede på Bibelens første blader leser vi at Gud planter en hage i Eden full av fruktbærende tre og inviterer de første menneskene til å komme for å spise.

    Om de første kristne leser vi: '... og i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid...' (Apg 2,46)

    Et av bildene Jesus bruker for himmelen er en stor bryllupsfest hvor alle Guds barn skal lene seg tilbake, og feste. Vi synes å være skapt for å spise sammen! Det er ingen tilfeldighet at Brødsbrytelsen har vært sentrum i den kristne gudstjenesten siden starten. Ordet 'nattverd' betyr ganske enkelt 'kveldsmåltid'. Det hele minner oss om hvordan Guds kjærlighet til verden ser ut: Jesus gir oss et måltid - brød som et symbol på Hans kropp, vin som Hans livsblod som gis til alle - venner som fiender.

    Gjennom kirkens 2000 årige historie har dette måltidet brakt jøder og hedninger, slaver og frie, mennesker som har lykkes eller mislykkes, svarte og hvite, sammen rundt et bord.

    Hvis vi skal forstå hva Gud gjør og ta del i det Han gjør i verden i dag, finnes det ikke noe bedre sted å begynne enn å spørre hvorfor Guds folk spiser sammen! For når kristne spiser sammen så kobler de seg på selve fundamentet i deres tro og i deres historie.

    Derfor er det intet mindre enn en tragedie at Agapemåltidet forsvant fra kirken. Vi vet ikke helt riktig når det skjedde, fordi vi har god dokumentasjon på at den tidlige kirken kom sammen for å spise og mens de holdt måltid brøt de brødet, en god stund etter apostlenes død. Men så endres dette. Brødsbrytelsen - det vi kaller nattverden tas ut av Agapemåltidet - eller Kjærlighetsmåltidet - og blir en egen del for seg selv.
     
    Dermed forsvant noe av det mest sentrale i selve handlingen: fellesskapet, muligheten for å dele med hverandre. Enkelte mener at Agapemåltidet forsvant på grunn av det misbruk som apostelen Paulus beskriver skjedde i menigheten i Korint, men da er det underlig at de likevel fortsatte etter at apostlene var død. Jeg tror heller det skjedde en endring i teologien.
     
    La oss nå se litt på dagens situasjon. Mange mennesker sliter med ensomhet. Det gjelder også kristne. Noe av det mest ensomme som finnes er å spise alene.

    Det finnes de som går på butikken flere ganger om dagen, bare for å se andre mennesker. Kanskje ha muligheten til å veksle noen ord med betjeningen.

    Når de så kommer til gudstjenesten opplever de ofte at de for det meste kjører buss. De sitter etter hverandre og det eneste de blir kjent med er hverandres nakker. Kanskje har de hilst på møteverten i døra, og kanskje hilser de på noen på vei ut når gudstjenesten er ferdig. Er de riktig heldige er det noen som stanser opp for en prat. Så går de hjem til nok en ensom uke.

    Er dette en karikatur av menigheten? Nei, dessverre. Jeg møter mange som opplever det slik. Og ensomheten forsterkes fordi man lengter etter fellesskap med andre kristne. Men alle har det så travelt. Alle har noe de skulle ha rukket.

    Tenk hva gjeninnføringen av måltidsfellesskapet ville ha betydd for alle disse ensomme! Noen å snakke med, noen å dele en god historie med, noen å smile med og noen å le sammen med.

    Dette er en viktig del av det å være menighet! Alt handler ikke om lovsang, preken og kollekt.

    Måltidet var en integrert del av den første menighetens gudstjenesteliv. Det forsvant en gang etter at apostlene var døde, blant annet fordi den etter-konstantinske kirken innførte en regel om at man skulle faste før man tok del i nattverden. En slik fastepraksis er imidlertid Det nye testamente fremmed.

    La oss ta fram de radikale tekstene i Det nye testamente hvor Jesus taler om hvem vi skal invitere når vi byr på selskap. Våger vi å ta dem på alvor?

    Finn frem Bibelen din og les sakte Luk 14,7-24. Hvordan kan du praktisk handle på disse ordene?

    Min drøm er at måltidsfelleskapet kan gjenopptas. At kristne kommer sammen for å spise! Og så mens de spiser bryter de brødet og deler ut vinen og feirer Herrens måltid sammen. Et spisefellesskap som inkluderer alle...
     

    (Artikkelen er hentet fra Bjørn Olavs blogg, etter tillatelse fra ham. Som administratorer for Bibelfellesskapet synes vi Hansen her er inne på et meget aktuelt og viktig tema. Artikkelen anbefales derfor på det varmeste).