Andakter

 

I 1 Mosebok 32 kan vi lese om Jakobs kamp med Herren ved elven Jabbok. 

 
"Samme natt sto Jakob opp og tok sine to koner, de to trellkvinnene og sine elleve sønner, og gikk over vadestedet ved Jabbok. Han tok og satte dem over elven, og førte også over alt det han eide. Jakob ble så alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde. Da mannen så at han ikke kunne overvinne ham, rørte han ved hofteskålen hans, og Jakobs hofteskål gikk av ledd mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men Jakob sa: Jeg slipper deg ikke uten at du velsigner meg
Da sa han til ham: Hva er navnet ditt? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. Da sa Jakob: Jeg ber deg, si meg ditt navn! Men han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Jakob kalte stedet Pniel, for, sa han, jeg har sett Gud ansikt til ansikt, og enda berget livet. Og solen rant nettopp som han var kommet forbi Pnuel. Men han haltet på hoften sin. Derfor er det så til denne dag, at Israels barn aldri eter spennesenen som er på hofteskålen, fordi han rørte ved Jakobs hofteskål på spennesenen." (1 Mosebok 32:22-32)

 

Jakob var nok en mann med stor styrke både fysisk og psykisk. Han var også en slu kar. Men etter denne kampen var han sterkt redusert fordi Herren rørte ved spennesenen på hans ene hofte slik at han etter det levde med et sterkt handikap.

 

Det Jakob egentlig skulle gjøre, var å reise tilbake til det land der hans kall lå. Han skulle innta den plass Gud hadde tenkt ham til og leve i Guds løfter til Abraham og Isak. Han var nok også en mann som kunne passe til dette kallet, med sin styrke og sin kløkt.

 

Men etter denne kampen hadde han mistet mye av sin styrke. Men en ting hadde han som han ikke hadde hatt på samme måten før. Vers 26 forteller at Jakob ikke slapp Herren før Herren hadde velsignet ham.


Det er ikke vår kløkt og styrke som fyller det kall og den plass vi har i Guds rike, det er Herrens velsignelse ....

 

"Da tok han til orde og sa til meg: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren, hærskarenes Gud." (Sakarja 4:6)

 

"Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet. Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg." (2 Korinter 12:9)



S5 Box