Andakter

 

Landsbyens vannbærer hadde to store krukker. De hang i hver sin ende av en trestang som han bar på tvers over skuldrene sine. En av krukkene hadde et skår, den andre var hel og perfekt. Etter den lange turen fra elven til huset, leverte den hele krukken alltid en full porsjon vann, mens krukken med skår bare var halvfull. 

I to lange år skjedde det samme daglig: Vannbæreren kom tilbake med en og en halv krukke med vann til huset sitt. Selvfølgelig var den hele krukken svært stolt over jobben den gjorde, helt perfekt utført og akkurat som den var skapt for. Den stakkars krukken med skår skammet seg imidlertid inderlig over sin feil og var fortvilet fordi den bare kunne prestere halvveis det den var skapt for....

Etter to år med det den oppfattet som bitter tilkortkommenhet, tok krukken med skår en dag mot til seg ved elven og snakket til vannbæreren: "Jeg skammer meg over meg selv, og jeg vil be om forlatelse til deg. Skåret i min side har gjort at vannet renner ut på veien tilbake til landsbyen, og jeg har bare vært i stand til å levere halvparten av min del. På grunn av min svakhet, må du gjøre all denne tunge jobben uten å få fullt utbytte for din innsats."

Vannbæreren så på krukken. Så sa han: "La du merke til at det er blomster bare på din side av stien og ikke på siden til den andre krukken? Det er fordi jeg alltid har visst om din svakhet, så jeg plantet frø på din side. Og hver dag når vi går tilbake, har du vannet dem. I to år har jeg kunnet plukke disse vakre blomstene og dekorere bordet mitt. Uten deg akkurat som du er, ville jeg ikke hatt den gleden og skjønnheten i huset mitt."

S5 Box