Andakter

I et svensk blad sto det for en del år siden om et ungt, nygift par, som satt og hygget seg hjemme. Så foreslo mannen for henne at de skulle bli enige om å si åpent og ærlig hvilke feil de fant hos hverandre. Den unge hustruen var ikke så begeistret for dette forslaget, men til sist gikk hun med på det. Og så ble de enige om at mannen skulle begynne.

Han var litt forlegen da han skulle fortelle hvilke feil han hadde funnet hos henne. Han rødmet litt, men så begynte han:

"Min kjære venn, like etter bryllupet oppdaget jeg en av dine feil, og det er at du er litt slurvete med kokekarene dine. De er ikke så blanke som de burde være. Min mors kokekar skinte som sølv, hun var meget nøye med det."

"Jeg takker deg av hjertet," sa den ydmyke hustruen og rødmet. "Fra nå av skal du aldri få se en flekk på kjelene mine. Men bare fortsett!"

Jeg har også lagt merke til at du bruker skureklutene nokså lenge før du vasker dem, og siden kaster du dem vekk. Slik gjorde ikke mor".

Den stakkars hustruen rødmet enda en gang og lovte å forbedre seg. Hennes mildhet gjorde at mannen ble stadig dristigere og kom frem med enda en del feil som han hadde funnet hos henne. Da han ikke kunne komme noe mer, oppfordret han henne til å fortelle om hans feil. Men hun, stakkar, satt der med hendene i fanget og så ned, rød i ansiktet.

"Vær ikke redd, vennen min, skån meg ikke, men kom bare med alle feilene mine!" Plutselig reiste hun seg; øynene sto fulle av tårer, og idet hun falt ham om halsen, sa hun:

"Min kjære venn! Du har ikke en eneste feil, og selv om du skulle ha noen, så har mine øyne vært så fulle av kjærlighet at jeg ikke har sett dem. I mine øyne er du fullkommen, og alt hva du gjør, synes jeg ikke kunne gjøres bedre."

Nå ble det mannens tur til å rødme, og med usikker stemme sa han: "Tenk godt etter; jeg har funnet så mange feil hos deg og du vil ikke si en eneste av mine, jeg som har så mange feil. Bare sidet du, vennen min!"

Men hun holdt fast på sitt, hennes elskede mann var feilfri, og hun lovte enda en gang å forbedre seg, så hun kunne bli mer verdig.

Så måtte mannen si om seg selv, og det var litt av hvert han måtte si om seg selv. Ofte hadde han gått ut uten å hogge ved til henne, og mange ganger hadde han vært borte da han burde være hjemme. Mange penger hadda han sløset bort til sin egen fornøyelse. Men hans hustru avbrøt ham og forsikret at hun bare gledet seg over at han kunne ha noe å hygge seg med.

Så gikk det plutselig opp et lys for ham. Han så en stund på denne fine kvinnen som hadde slik kjærlighet til ham og utbrøt: "Lykkelig er den mann som har en slik kone!" Fra nå av skal ikke du heller ha en eneste feil. Forresten har du ikke noen heller, det var bare noe jeg fant på!

Og resultatet ble et hjem så lykkelig og harmonisk, at naboene ikke kunne unngå å legge merke til det og undret seg hva dette kunne komme av. Men selv visste nok disste to meget godt hvordan det hang sammen.

Vi som i mange år har prøvd å forbedre hverandre, kanskje med større iver enn med å forbedre oss selv, men som har funnet at resultatene er blitt svært små, burde lære litt av disse to. For de fant fram til hemmeligheten som ikke mange synes å ha funnet enda. Dersom de hadde fortsatt slik som han begynte, er det fare for at deres kritiske sans ville blitt mer og mer velutviklet, men samtidig ville også deres selvgodhet blitt større.

Det er noe som aldri slår feil: dersom vi ikke har noe annet å møte et menneske med enn kritikk og krav, så vil resultatet bli et lukket hjerte og større og større avstand mellom hverandre. Men på den annen side er det også underlig å se hvordan nåde, ydmykhet, beskjedenhet og barmhjertighet har en evne til å smelte og å føre mennesker nærmere hverandre.

Skulle vi ikke prøve denne veien litt oftere enn vi har gjort tidligere?

Kilde: I fortrolighet, Egil Strand

S5 Box