Den svært anerkjente amerikanske bibellæreren, Dr Michael Brown (bildet) har stilt en rekke nærgående spørsmål til en av vår tids fremste premissleverandører for den nye nådelæren: Joseph Prince.

Jeg synes spørsmålene er svært relevante, og har valgt å oversette dem til norsk. Her kommer det:

Ganske regelmessig lytter jeg til vitnesbyrd fra troende som er blitt forvandlet gjennom tjenesten til Joseph Prince, og jeg takker Gud for hvert av disse gode vitnesbyrdene. Uten tvil - hans budskap om nåde er frigjørende med hensyn til mange former for legalisme, prestasjonsbasert religion og åndelig mindreverdighetskompleks - og for dette er jeg takknemlig.

I 1992 talte Gud til meg om å gjøre et nytt studium av nåden, og resultatet av dette studiet var en øyeåpner, så mye at et av kapitlene i en bok jeg gav ut i 1997: 'Go and Sin No More' fikk tittelen: 'Alt er nåde' og et annet: 'Bokstaven dreper'.

Så selv om jeg er blitt kjent som en 'omvendelses- og hellighetsforkynner' - som er sant, er det like sant at min forkynnelse strømmer ut av den nåde som uttrykkes mest fullkomment og helt i Jesus.

Det er fordi jeg ivrer slik for Guds sanne nåde (se 1 Pet 5,12) at jeg skrev boken: 'Hyper Grace: Exposing the Dangers of the Modern Grace Message', og selv om det er mye jeg er enig i når det gjelder den undervisningen pastor Prince gir, så er det også en sterk grad av uenighet når det gjelder dette.

Kritikerne av min bok 'Hyper Grace' har anklaget meg for å misforstå eller mistolke deres budskap til tross for at jeg siterer de aktuelle forfattere, pastorene og lærere direkte gjennom hele boken, rettferdig og i sammenheng.

Men siden vi alle er enige om at klarhet og ydmykhet er av største betydning i vår samhandling og at vi bør strebe etter samhold og forståelse der det er mulig, stiller jeg disse spørsmålene som utgangspunkt for en videre samtale:

Min intensjon er ikke å hisse opp til en debatt, heller ikke å spotte. Jeg gjør det for at vi skal forstå hvor vi skilles ad og hvor vi ikke gjør det. Så her er mine spørsmål til deg:

1. Krever Gud noe av deg som sitt barn? Er det noe Han sier som du gjøre annet enn å motta Hans nåde? Hvis det forholder seg slik, er det åndelige fordeler som kommer av det å adlyde disse kravene og åndelige tap som kommer av det at vi ignorerer dem?

2. De nytestamentlige forfatterne formaner oss ofte til å leve på måter som er til behag for Herren. Betyr det at det er mulig å leve slik at vi ikke behager Ham? Vi er enige om at Han relaterer seg til oss som Hans elskede barn, men er Han alltid fornøyd med oss? Og siden Paulus oppfordrer oss til ikke å gjøre Den Hellige Ånd sorg, betyr det at vi faktisk kan gjøre Den Hellige Ånd sorg?

3. Er det noe du kan gjøre for å skuffe Herren? Hvis Herren alltid ser oss som perfekt i Hans øyne, er det da noen måte vi kan skuffe Ham på? Jeg har hørt det sagt at vi bare kan gjøre Ham sorg eller skuffe Ham ved ikke å stole på hans nåde, men ifølge ditt budskap - har ikke den synden også blitt tilgitt?

 

4. Dersom Gud har uttalt at dine fremtidige synder er tilgitt på samme måte som Han har uttalt at dine tidligere synder tilgitt, hvorfor adresserer da Paulus og andre nytestamentlige forfattere disse syndene i sine brev, og hvorfor tar Jesus opp dem i Åpenbaringen kapittel 2-3? Vi vet at Gud ikke minner oss om våre tidligere bekjente synder, siden han har tilgitt og "glemt" dem. Hvorfor gjør Han det da med våre nåværende synder, og hvorfor advarer Han oss om farene ved å falle i disse syndene, hvis Han har tilgitt og glemt dem på forhånd?

5. En ledende hyper-nåde lærer hevder at læren om progressiv helliggjørelse er en "åndelig morderisk løgn." Betyr det at nåde-predikanter som Charles Spurgeon, som trodde på progressiv helliggjørelse, underviste i denne påståtte løgnen? Og hvis "progressiv helliggjørelse" betyr rett og slett å vandre i vår hellighet ved hjelp av Ånden, hva er så farlig med denne undervisningen? Sagt på en annen måte; trenger vi å avvise tanken om at den som gjorde oss hellige nå kaller oss til å leve hellige liv i tanke, ord og gjerning, og dermed "fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud" (2 Kor 7:1)? Sier ikke Paulus at vi er hellige (som er hvem vi er) og kaller han oss ikke også til å være hellige (det er hvordan vi lever)? (Se 1. Kor. 1,2).

6. Vi er enige om at Den Hellige Ånd fordømmer oss aldri for våre synder som troende, men gjør Han oss noensinne ubehagelige når vi synder? For meg er dette en veldig kjærlig handling av Faderen, som ikke ønsker oss komfortabele med å gjøre ting som kan ødelegge våre liv og andres liv. Er ikke det noe vi skulle omfavne? Og drar ikke dette oss til korset i stedet for vekk fra det?

 

7. Vi er enige i at vi ikke trenger å bekjenne hver synd vi begår hver dag for å 'være frelst', men er en hver form for bekjennelse upassende? For eksempel, er det rett av en troende å si: 'Far, jeg er lei meg for at jeg har syndet og jeg ber om at du må vaske meg ren?' Er det OK å få våre føtter vasket (for å bruke språket i Joh 13) når vi føler at vi trenger det? Fornekter vi da Guds nåde eller viser vi vår uvitenhet om Guds nåde når vi bekjenner våre synder for Ham, og ber Ham om å tilgi oss?

 

8. Siden du mener vi ikke skal dømme vår frelse ved vår oppførsel, hvordan kan vi unngå selvbedrag? Jeg vet at du er mot visse typer selvransakelse slik at vi ikke får synden 'på hjernen' og tar øynene av det ferdige frelsesverket på korset, men hva gjør du med vers som sier at vi vet at vi er gått over fra døden til livet bare hvis vi lever på en bestemt måte (som 1 Johannes 3:14)? Hvis jeg forstår deg riktig, så ville du stilt et spørsmålstegn ved en persons frelse om han ikke viser noen livsendring, men fortsetter å leve i synder man ikke vil omvende seg fra. Men betyr ikke dette at, på et visst nivå, at du ser på egen oppførsel for å bekrefte din frelse?

 

9. Tror du det er noen fare i å hevde at det Jesus lærte før korset ikke gjelder for oss som troende i dag? Jeg bruker mye tid på dette temaet i boken min, og avslører det jeg mener er de svært reelle farene ved å gjøre dette, men for øyeblikket, lurer jeg på om du kunne fortelle meg hvorfor nåde-forkynnere som Spurgeon (som jeg nevnte ovenfor) eller DM Lloyd-Jones frydet seg over Bergprekenen og anså den for å være gjeldende for troende i dag, mens du avviser den og mener at den ikke gjelder for oss. Hadde de gått glipp av noe?