Artikler

Enkelte kristne forkynnere har utarbeidet ett sinnrikt system for sine ulike pakter eller ofte kalt husholdninger (etter ordet dispensations) som Gud ordner mellom jøder, jødekristne og hedninger. Dette skaper en systematisk og rigid teologi, som til tider kan være vanskelig å forholde seg til. For å få Guds Ord til å «gå opp» blir det profetiske ord satt opp som en matematisk ligning, slik at resultatet skal bli som det forut er bestemt. Jødefolket har sine pakter og lovnader, jødekristne har egne løfter og til slutt har de hedningekristne helt egne ord og løfter som de skal forholde seg til.

Det går til og med så langt at kristne forkynnere «beviser» at det finnes ulike evangelier, et for jøder og et annet for hedninger, kalt "Paulus evangelium" og et tredje for messianske jøder idag. Knut Helge Høyland skriver i Ung teologi nr 2/ 2005: ”De ulike tidsperiodene utgjør ulike deler av Guds plan med sitt folk Israel, og de profetiske ordene i GT taler utelukkende om Guds plan for Israel i Guds fremtidige husholdninger. Guds andre folk kirken, har derimot bare en husholdning, tiden mellom Jesu første og andre komme – den tid vi lever i nå. I og med at det jødiske folk forkastet Jesus som Messias, har Gud satt sin plan for sitt folk Israel på vent mens kirkens husholdning spilles ut. Gud velger seg altså ut et nytt folk, et åndelig folk.”

Noe av denne forkynnelse har også i moderne teologi skapt antijudaisme, slik at de helt forkaster det som den jødiske Jesus og de første apostlene sier. Man forholder seg kun til det Paulus sier om nåden. Husholdningslæren gjør det mulig for det såkalte Paulinske eller “det nye evangeliet” som i dag skaper mye debatt og blir kalt for nådelæren. Oskar Edin Indergård er den forkynner her i Norge, som klarest har uttrykt sin tro på dispensasjonalismen. Han sier i sin bok «Guds Planer med Israel og den kristne menighet»: Jeg deler inn NT opp i to deler, de jødiske Skriftene og Paulus sine Skrifter. Jesus kom med forsoningen og tilbudet om opprettelsen av «riket for Israel». Paulus kom med tilbudet om den kristne menigheten etter at jødene har avslått tilbudet om opprettelsen av Freds-riket.

Bibelen viser oss at den jødiske frelses-tanken strekker seg igjennom hele historien og at Gud har ledet og vist jødene sin frelsesplan i en fremadskridende og fortsettende virkning. Denne tanken viser Gud oss også gjennom Blodslinjen helt fra det første offer for å kle Adam og Eva etter syndefallet frem til Jesus store syndoffer på korset. Apostlenes gjerninger forteller også om de gudfryktige hedningene som i sitt hjerte hadde tatt i mot den jødiske Gud og gikk i synagogen. Disse tok også ved forkynnelsen til apostlene imot Jesus som sin frelser.

Også jødiske rabbinere hadde innlemmet hedningene i Guds frelseshistoriske plan. Det kommer til syne i Apostelmøtet i Jerusalem. Her fortar apostlene kortversjon av tolkingen av de Noahkittiske lovene som rabbinere gjennom historien hadde dannet basis for hvordan jødene skulle forholde seg til hedningene som tok del i løftene uten å være omskjært. Tolkingen ble synliggjort i Apostlenes gjerninger 15. Hedningene fikk her satt noen rammer for hvordan troen skulle etterleves: "Derfor mener jeg at vi ikke skal lage vanskeligheter for de hedningene som vender om til Gud. Men vi skal skrive til dem at de skal holde seg borte fra det som er gjort urent ved avgudsdyrkelse, og fra hor, fra kjøtt av kvalte dyr og fra blod."

Husholdnings teologien skaper, i motsetning til denne frelseshistoriske planen, absolutter som ikke kan rokkes eller omgås. Ett eksempel er tolkingen av “den siste generasjon” før Jesus kommer tilbake. Lignelsen om Fikentreet fra Matteus 24:23 som igjen får sevje: "Sannelig denne slekt skal ikke for gå før alt dette skjer." Underforstått at når Israel gjenoppstår som land og fikentreet blomstrer, skal dette være den siste levende generasjon før Jesus kommer igjen. De mest ekstreme mener her at det ikke kan gå mer enn 70 år eller kortere ettersom hvordan man beregner tiden for en generasjon før Jesus kommer tilbake. Selv om vi må framholde det faktum at Jesu gjenkomst er nært forestående, havner man her på tynn is. Hva om det skulle ta litt lengre tid enn vi så konkret og matematisk har regnet oss fram til? 

Andre mener oppriktig at de har ett spesifikt årstall for Herrens tilbakekomst! Vi nedgraderer Guds ord til vår lille matematiske lignelse. Ett annet eksempel er læren om Fader Vår eller Misjonsbefalingen - at disse er gitt til jødene eksplisitt og ikke er ett opprop til hver enkelt kristen med eller uten jødisk blod.

Alle skriftord som antyder årstall eller sier noe om når Gud skal gjennomføre sine planer, er tuftet på en eller annen form for dispensasjonalisme. Disse absolutter i tolkingen skaper vanskeligheter eller omgåelser når oppfyllelsen av Ordet ikke følger menneskets åpenbaring, noe som faktisk kan skje. Det har jo også skjedd før...

Indergård sier i sin bok: Når vi analyserer Jesu forkynnelse, så er den knyttet både til lov og til nåde. Han stilte krav til jødene, for at de kunne komme inn i «Riket for Israel». Slike krav var at de måtte selge det de eide og dele det med de andre, at de måtte holde loven, at de måtte tilgi hverandre, for selv å få tilgivelse, at de måtte bekjenne sine synder, for selv å få syndenes forlatelse, og at de måtte holde budene for å få del i Guds rike. Dette er krav vi ikke finner igjen i Paulus sin forkynnelse. I hans forkynnelse er vi frelst av nåde ved tro uten gjerninger. (Ef. 2, 8-9)Etter det jeg (Oskar Edin Indergård) ser, gjelder både «Fadervår» og misjonsbefalingen i Matteus 28 kun jødene og «riket for Israel». Dette betyr ikke at vi ikke kan be «Fader vår» i vår tidperiode, men at det kan være greit å kjenne til innholdet i «Fader Vår». Indergård mener gjennom nådeforståelsen at kristne ikke skal bekjenne synd, be Fader vår eller misjonere på bakgrunn av at det er gitt til de messianske jødene.

Frukten av denne forkynnelsen blir antijudaisme. Det finnes flere artikler hvor det hevdes et slikt syn. Det konkluderes i skarpe ordelag og advares mot «judaistene i menighetene». I en artikkel som en pastor har publisert på sin menighets hjemmesider skriver han følgende: “Menigheten i Jerusalem bestod nemlig bare av jøder og slike som hadde gått over til jødedommen, og mange fariseere var blitt frelst. De var alle nidkjære for loven. Derfor måtte Paulus våke over det evangeliet han hadde fått åpenbart, og sørge for at hedningene ikke fikk et evangelium som var oppblandet med jødedom. Det evangeliet han fikk fra himmelen, var det rene evangeliet. Selvsagt forkynte også de andre apostlene det samme evangelium, men de var ikke klarsynte og radikale nok til alltid å gå rett fram etter evangeliets sannhet. Vi ser tydelig at til og med Peter og Barnabas vaklet. Derfor stod Paulus så rakrygget og kjempet for evangeliet! Dette evangeliet er fullstendig fritt fra all trelldom, tradisjoner, jødedom og gjerningsreligion.”

Så vi ser en klar tendens til at forkynnelse som ønsker å løsrive seg fra Loven, fører til en antijudaisme og redsel for det jødiske i vårt evangelium. Faren er at Paulus blir ilagt en større vekt enn resten av apostlene, ja endog større vekt enn Jesus! Noe som skaper troen på ett nytt evangelium kalt nådeevangeliet eller Paulus evangelium.

Denne tendensen ses også klart hos kristensionister som frarøver jødene forkynnelsen av evangeliet pga at det skal skje i en annen husholdning i fremtiden. Dette samstemmer ikke med skriften. Jesu Ord må tas i betraktning uansett, ellers vil vi sakte men sikkert drive bort fra den rene og enkle troskap til Kristus.

Indergård kan med rette kalles ultra dispensasjonalist. De fleste kristne ønsker å forholde seg til Skriften som Guds levende Ord, men denne husholdnings læren frarøver oss enkelheten og troskapen til Skriften som autoritet i våre kristne liv. De tar ut store deler av det nye Testamente og gjør det ugyldig for troende idag. Nåde blir satt opp i mot Lov, isteden for å se utviklingen i Guds store råd. Det betyr ikke at Guds Ord forandrer seg, men at vi i Guds Ord ser en fremadskridende prosess.

Dessverre vil slik forkynnelse føre med seg mindre frihet, enn det disse forkynnerer faktisk ønsker å oppnå med sin lære. Deres frykt for det jødiske i vår tro skaper avstand og vanskeliggjøring i forhold til menighetens jødiske røtter. Mye av denne diskusjonen kunne faktisk vært unngått om vi hadde sett på Guds ord i lys av vår jødiske arv. Frelseshistorisk vil vi følge en linje som ikke deles opp i stykker. Akkurat som den hebraiske tanken om at Gud fører oss fra starten til enden. Det betyr at du i ditt personlig møte med Jesus mottar nåde, men at nåden gir deg kraft til å rydde opp, be om tilgivelse og la Kristi ord fullføres i ditt hjerte. Du opplever en fremgang eller utvikling i ditt kristne liv. Med andre ord: Bygger på frelsen eller oppnår det Bibelen kaller helliggjørelse.

Nåde-forkynnerne har dessverre blitt grepet av denne matematiske lære og gir dermed legitimitet og kraft bak sin oppfattelse av at Paulus mottok ett helt spesielt evangelium som var for hedninger i særdeleshet. Konsekvensen av dette «evangeliet» gir Indergård selv i boken «Guds planer med Israel og den kristne menighet» når han analyserer Fader vår og dets “manglende” innvirkning på den kristnes liv i dag.

I Indergårds analyse finner vi også noe helt ekstraordinært i dispensasjonalistenes lære. At nåden omhyller oss uansett hvordan vi lever våre liv. Gud stiller ikke krav til hvordan vi lever våre liv. Indergård skriver: “I vår tidperiode (husholdning) behøver vi ikke å bekjenne våre synder for å få syndenes forlatelse. Guds nåde dekker alt dette. Vi som tror har AUTOMATISK syndenes forlatelse. Det er det samme som å være i Kristus”.

En annen forunderlig konklusjon Indergaard gjør i sin streben etter å forklare husholdningslære, er å avskaffe troen som virkemiddel for å få Guds velsignelse over seg. Indergård mener det å ha tro for en helbredelse tilhører den messianske jødedommen. Vi har nåden i følge han, dermed trenger vi ikke å «gå veien om» troen. I samme åndedrag tar han også ett oppgjør med vanndåpen som «urettmessig er tatt ut av det jødiske systemet og plassert inn i den kristnes tid.» Indergård hevder at Paulus fikk åpenbaring om å slutte å døpe med vann, noe som den kristne menighet fra den katolske kirke, via protestantiske og hele den frie pinsekarismatiske kirke forsatt velger å gjøre, dog på litt ulikt grunnlag. Følgene av Indergaards utleggninger blir jo at det er kun han selv og Paulus som forkynner det rette evangelium.

Indergård avviser kategorisk tanken på en progressiv teologi, men mener tvert om at Paulus kom med en ny teologi som ikke har vært før. Indergård sier: "Denne vurderingen, at Paulus sin lære er utrykk for progressiv teologi, deles av samtlige trossamfunn i Norge. Det er ikke en rett oppfatning, for Paulus kom med en HELT NYÅPENBARING, som verken Jesus eller hans apostler forkynte. Den var heller ikke gjort kjent i Tanach. Men moderne Jesus-forskere, både jødiske og kristne ser nå samme tendens hos Paulus som de har erkjent med Jesus."

Paulus stod i samme jødiske tradisjon som Jesus, fariseerer, men med åpenbaring om at Jesus forsatte Guds frelseshistoriske arbeid og ikke skapte noen digresjon med en separat pakt for jødene, Israel eller hedningene. Apg 21,18-24 sier om Paulus sin forkynnelse: “Dagen etter gikk Paulus sammen med oss til Jakob, hvor alle de eldste var samlet. Han hilste på dem og fortalte så utførlig om det Gud hadde gjort blant hedningene gjennom hans tjeneste. De priste Gud for det de fikk høre, men sa til ham: «Du vet, bror, at mange tusen jøder er kommet til troen, og alle holder de strengt på loven. Nå har de fått høre om deg at du lærer de jøder som bor blant hedningene, å vende seg fra Moses, og sier at de ikke skal omskjære sine barn og ikke leve etter våre skikker. Hva kan vi gjøre? Det vil bli alminnelig kjent at du er kommet. Derfor skal du gjøre det vi nå sier deg. Vi har fire menn her som har avlagt et løfte. Disse fire skal du ta med deg og la deg rense sammen med dem. Du skal ta på deg utgiftene for dette, så de kan klippe håret igjen, slik det er påbudt. Dermed vil alle skjønne at det ikke er noe i det de har hørt om deg, og at du selv lever slik at du holder loven. Når det gjelder de hedningkristne, har vi skrevet til dem og gitt beskjed om at de skal holde seg borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.”

Noen kristne forkynnere blir her mer nidkjær enn Paulus med fortolkningene. Paulus forholdt seg til loven som alle sine samtidige. Nåden hos Paulus ligger ikke verken i loven eller utenfor. Nåden for de jødekristne betydde ikke først å fremst å forkaste loven, men å motta Kristus! Kristus er den som gjør forskjellen, ikke loven. Så Gud kommer ikke med nye pakter som erstatter de tidligere, men Han fullfører frelsesplanen Han har fra evighet. Hedningene blir podet inn på det jødiske frelsestreet og danner ingen egne pakter. Vi får ta del i løftene som Hebreerbrevet beskriver det. Guds løfter er for alle Hans folk, både jøde og greker.

Dispensasjonalismen kan på en måte ses på som den mest ekstreme formen for teologisk antisemittisme. Troen på de forskjellige husholdningene har også ført til at kristne også frarøver jødene evangeliet i dag. Spørsmålet blir da: Har Kirken overtatt hele den frelseshistoriske planen fra det jødiske folket? Har Gud har byttet bort Torah med Kristus, gjerninger med nåde og tilslutt byttet jødene til fordel for hedningene? Vil Kirken bli satt i jødenes sted som eneste forvaltere av Guds Ord? Tror ikke det...

For å sitere Paulus: Men innbill deg ikke at du er bedre enn grenene. Gjør du det, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg! Du sier kanskje: "Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn." Javel, men de ble brukket av på grunn av vantro, og du blir stående på grunn av tro. Vær ikke overmodig, men frykt Gud!» (Romerne 11:18-20)

S5 Box