Artikler
 
 
 
 
1. EVKARISTEN - DEN KATOLSKE NATTVERD
 
 
 
 

Selve ordet ”evkaristen” er det greske ordet evkaristi, som betyr ”takksigelse”.[1] I evangeliene leser vi om det siste måltidet at Jesus “takker" før han bryter brødet (Lukas 22:19), og derfor har dette blitt et egennavn for nattverden i den tidlige katolske kirken. Idag er det mer allminnelig assosiert med elementer i kommunionen, spesielt ”oblaten” eller ”kjeksen”, selv om seremonien fremdeles kalles ”den hellige evkaristen”.

 

Nå undrer du deg kanskje over hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på å forklare noe så harmløst som seremonien som over hele verden er kjent som ’kommunionen’. Dersom du noensinne har vært i en kirke (protestantisk eller katolsk), har du sikkert tatt del i en nattverdsgudstjeneste. Hvorfor skal vi da lage så mye oppstyr rundt brødet og vinen? Ja, hvorfor det? Svaret er at det er fordi det er der likheten mellom evangelikal kristen nattverd og romersk-katolsk kommunion slutter – med brødet og vinen.

 

 

TRANSSUBSTANSIASJONSLÆREN

 

Dette 25-bokstavers lange ordet er i seg selv et helt teologisk kapitel ... og navnet på en læresetning, hvorfor det springer fram de mest forbløffende troslærer og praksiser som noensinne har blitt undervist i religionens navn. Svært, svært få mennesker vet hva den romersk-katolske kirke egentlig tror og lærer om dette. Og jeg er overbevist om at enda færre katolikker selv skjønner hva det er de tar del i. Fra sin barndom av er ”dette er Kristi legeme” alt de har hørt når presten forsiktig la oblaten[2] på tungen deres. Og etterhvert som de vokste til ble det så naturlig og en del av et normalt religiøst liv at de i sine sinn ikke engang stilte spørsmål ved det faktum at Jesus Kristus faktisk var tilstede i munnen deres.

 

Det kan være vanskelig for deg å fatte dette, men det er faktisk, bokstavelig talt, hva ”transubstansiasjon” betyr og som den romersk-katolske kirke lærer sine masser at brødet og vinen som presten velsigner under liturgien (seremonien) blir. Selv om dette i seg selv kommer til å sjokkere deg, er dette knapt å skrape i overflaten. For implikasjonene og de praktiske konklusjonene av denne læren er faktisk sjelerystende.

 

 

EKSKLUSIV AUTORITET

 

For eksempel lærer den romersk-katolske kirke at siden prestene deres er de eneste som har autoritet fra Gud til å uttale velsignelsen som endrer elementene i kommunionen til Jesu reelle legeme og blod, så er de derfor den eneste kirken hvor Jesus er ”fysisk til stede”, endog i dag. La meg sitere et brev som ble skrevet til en av jentene i organisasjonen vår fra en hengiven katolikk:

 

”Å forklare den romersk-katolske kirke krever mange bind, men grunnleggende sett ble den romersk-katolske kirke grunnlagt av Jesus Kristus da han var her på jorden. Dette er den eneste kirken som er grunnlagt av Jesus. Det viktigste vi har i vår kirke er at Jesus er midt i blant oss i den hellige evkaristen. Han er virkelig her, med legeme, sjel og guddom. Han er Gud og Hans allmakt kan gjøre alt han ønsker, og han har bestemt seg for å være med oss til verdens ende i form av oblaten (”kjeksen”) i den hellige kommunionen."

 

Skulle du tro at dette bare var en løsrevet mening fra en eller annen ytterliggående person i kirken, eller at den romersk-katolske kirke som sådan verken lærer eller tror dette, så ber jeg deg fortsette å lese videre. Dette er nemlig Roms offisielle lære, og ifølge ugjenkallige kirkedekreter (kalt dogmer), er alle som tviler på dette, eksplisitt og udiskutabelt forbannet og dømt for all evighet.

 

 

TRIENT-KONSILET

 

Mens Europa formelig stod i brann etter det sekstende århundres reformasjon, samlet den romersk-katolske kirke sammen sine teologer som i over tretti år arbeidet på å klarere en uttalelse om transsubtansiasjonslæren. Dette dokumentet er, fremdeles i dag, standard for katolsk lære:

 

Da det annet Vatikankonsil  begynte i 1963, proklamerte pave Angelo Roncalli[3] følgende: ”Jeg aksepterer helt og holdent alt som er blitt bestemt og proklamert ved Trient-konsilet”. Hva var det så Trient-konsilet bestemte og proklamerte? Noen av de første delene følger her:

 

Kanon I: Dersom noen fornekter at legemet og blodet, sammen med sjelen og guddommen til vår Herre Jesus Kristus, og derfor hele Kristus, visselig, virkelig og legemlig er til stede i den hellige evkaristens sakrament; og sier at han bare er i den symbolsk, eller figurativt, da skal han være forbannet.”

 

Kanon II: ”Dersom noen skal si at brødets og vinens legemer forblir vin og brød i den hellige evkaristens sakrament, sammen med Kristi legeme og blod, da skal han være forbannet.”

 

Kanon III: ”Dersom noen sier at Kristus, Guds enbårne sønn, ikke skal tilbedes i den hellige evkaristens sakrament, endog med åpen tilbedelse i Latria[4], og derfor ikke skal æres i noen spesifikk festival eller feiring, og ikke skal bæres fram i betydelige prosesjoner ifølge de universelle ritene og skikkene til den romersk-katolske kirke, og at han ikke blir offentlig fremstilt for folk for å tilbedes, og at de som tilber og dyrker ham er avgudsdyrkere, da skal han være forbannet!”.

 

 

TILBEDELSEN AV OBLATEN

 

”Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde ... du skal ikke bøye deg for dem eller tjene dem...”[5]

 

”Gud er ånd, og de som tilber Ham må tilbe i ånd og sannhet”.[6]

 

I Kanon III blir det nevnt en tilbedelse som blir kalt ”latria”. Dette er ikke bare en eldgammel skikk, men blir praktisert i dag, i hver eneste messe. Etter at brødet angivelig har blitt ”forvandlet” til Kristus av presten, blir den plassert i en holder som kalles en monstrans[7]. Og foran denne monstransen må katolikkene bøye seg i ærefrykt (det kalles ”knefall”) for denne oblaten, som var den Gud! Noen ganger/steder har man prosesjoner der man marsjerer i ærefrykt mens forsamlingen bøyer seg og tilber og lovsynger dette brødstykket.

 

Den romersk-katolske læren om at Jesus Kristus er fysisk tilstede i hver minste brødsmule skaper en lang rekke læremessige, såvel som praktiske problemer. Som eksempel kan vi nevne; når gudstjenesten er over – hva skjer da med alle reste-oblatene som har blitt ”forvandlet til Kristus”? Forandres de tilbake til brød igjen når presten går hjem? Nei, de gjør nok ikke det. For ifølge Kanon IV fra Trient-konsilet, forblir de kjøtt! 

 

Og tro ikke at et 400 år gammelt dekret bare er et støvete gammelt manuskript i en museumsmonter et eller annet sted. Det blir fremdeles fulgt til punkt og prikke med iver og glød. Som et eksempel. Her er et klipp fra en offisiell katolsk husmanual, utgitt i 1978:

 

”Jesus Kristus opphører ikke å eksistere selv om det ser ut som brød og vin etter at messen er over. Enn videre, enkelte oblater blir vanligvis oppbevart i alle katolske kirker. I disse oblatene er Jesus fysisk og visselig til stede, så lenge det ser ut som brød. Katolikker har derfor den gledelige praksis å ”besøke” vår Herre Jesus i sine kirker for å takke ham, tilbe ham, be ham om hjelp og tilgivelse. Sagt på en annen måte: Å gjøre ham til sentrum i sine daglige liv.”[8] Dette er en utrolig tolkning av hvordan du kan gjøre Jesus til sentrum i ditt daglige liv.


Den runde formen på nattverdsoblatene går like tilbake til den eldgamle babylonske religion. Oblatene skulle ha en rund form, fordi de skulle ligne solen, som igjen var et uttrykk for Solguden Nimrod. 

 

På disse nattverdsoblatene er det skrevet inn tre bokstaver, og det er I.H.S. Den romersk katolske kirke sier at disse initialene står for: "Iesus Hominum Salvator", som betyr: "Jesus, menneskehetens frelser". Men det er obsiktsvekkende å finne at den gamle egyptiske religionen hadde tilsvarende oblater, hvor disse initialene sto for de egyptiske gudene Isis, Horus og Seb. 

 

 

NÅR OPPSTO DENNE LÆREN?

 

Læren om transubstantiasjonen har ikke røtter tilbake til det siste måltidet Jesus spiste, slik de fleste katolikker tror. Faktum er at det var et kontroversielt emne i mange århundreder før det omsider ble et dogme (noe som betyr at det er blitt gjort til en gjenstand vesentlig for frelse ifølge Rom). Tanken om et fysisk nærvær ble bare vagt brukt av enkelte, slik som Ambrosius, men det var ikke før i 831 EK at benediktinermunken Paschasius Radbertus[9] publiserte en utlegning som åpent gikk god for denne læren.
 
Selv derfra og i nesten fire århundrer til, raste den teologiske krigen omkring denne læren blandt både biskoper og legfolk, til det fjerde Laterankonsil i 1215 EK offisielt definerte og kanoniserte det som et dogme (et ”dogme” er en læresetning eller en lære som verken kan reverseres eller motbevises. Den har, ifølge katolsk lære, like stor autoritet som Bibelen) av pave Innocents III.
 

Historikeren Tertullian forteller oss at da denne læren først begynte å bli undervist i Middelalderen, var det prester som var spesielt nøye med å ikke la smuler av brødet falle på gulvet, så ikke Jesu’ legeme skulle bli skadd, eller endog spist av en mus eller en hund! Det ble ført alvorlige diskusjoner om hva som skulle/måtte gjøres dersom en person ble syk og måtte kaste opp etter å ha tatt imot sakramentet.

 

Ved konsilet i Konstanz, ble det argumentert at dersom en nattverdsgjest sølte ut noe av blodet på skjegget – da burde vedkommende brennes på bålet![10] (Ved slutten av det ellevte århundre, begynte enkelte i kirken å nekte lekfolket å drikke av begeret med vin, og omsider i 1415, vedtok Konsilet i Konstanz offisielt å nekte lekfolk å drikke av begeret med vinen. I dag har den enkelte kirke blitt fristilt i hvordan de vil forholde seg til spørsmålet).

 

 

ROMS SYN PÅ BIBELEN, GUDS ORD

 

Før vi fortsetter med å se nærmere på hva Bibelen har å si om dette, er det viktig å forstå det offisielle katolske synet på Skriften. Ifølge et udiskutabelt dekret fra kirken hevdes det at ”kirkens tradisjoner har lik autoritet med Bibelen”. Dette er ikke bare et teologisk synspunkt, men en vedtatt troslære fra Trient-konsilet i 1545. Men heller ikke det blir praktisert i hele kirken.

 

“Kirkens læresetninger kommer alltid til å være sams med Skriften... og det er gjennom kirkens lære at vi forstår sannhetene i Den Hellige Skrift. Det er den katolske kirke som har det siste ord når det gjelder å forstå betydningen av Guds Ord, slik Den Hellige Ånd åpenbarer det.”

 

Når det gjelder premissene som er satt for å tolke Bibelen:  ”... oftest er Skriftens mening søkt etter av dem som er spesielt opplært til dette formålet. Og de vet at ingen av deres konklusjoner når det gjelder utlegningen av Skriften som motsier de sannhetene som alltid har vært undervist av den ufeilbare kirke, kan være sanne.”[11]

 

Enhver person som tenker selv kan se hvordan en slik tolkningsmodell kan være farlig når den blir brukt for å manipulere Skriften til å bety hva som helst! Hvem har ikke sett dette i forskjellige sekter og kulter? Moonsekten, mormonerne og Jehovas Vitner søker alle som en støtte for sine falske læresetninger med ”nye åpenbaringer” og ”inspirerte tolkninger” av Skriften som hver for seg hevder at Den Hellige Ånd har avduket disse nye sannheter for deres ledere. Man åpner seg med det til all slags forførelser når de dømmer Bibelen etter hva deres kirke eller pastor lærer, i stedet for å dømme hva kirken og pastoren lærer – etter Bibelen.

 

FORBUD MOT Å LESE BIBELEN

 

 

 

På kirkemøtet i Toledo i 1229 ble det forbudt for lekmenn å lese Bibelen. På dette møtet ble biskopene forpliktet til å innsette edsvorne menn som skulle oppspore "kjettere" på hvert et fjemmested, og overgi dem til straffeforfølgelse. Hvert hus hvor de fant en "kjetter" skulle jevnes med jorden. Alle menn fra 14 år og alle kvinner fra 12 år skulle med ed love å bevare troen på den romerske kirken, og med alle krefter forfølge "kjettere". 

 

 

 

På denne måten klarte man også å unngå at den vanlige mann og kvinne fikk tak i sin egen Bibel og kunne lese selv. Dermedf var man prisgitt den lære man fikk høre av presteskapet. Det er dermed ikke å undres over at folk på denne tiden visste svært lite om hva Bibelen lærer om Guds vei til frelse gjennom Jesus Kristus.

 

Det er et urimelig krav fra den katolske kirken å måtte ha en "ufeilbarlig autoritet" for å tolke vilkårlig framstillingen fra apostlene, den som uten tvil var ufeilbar. Det er nok for oss å vite hva apostlene har sagt for at vi skal være sikre i vår tro.

 

Og jeg legger til: Hvilken autoritet i denne verden kan våge å forby hvem som helst å lese Matteus, Johannes, Jakob, Peter eller Paulus? Men den katolske kirken forbyr det. Den tillater ikke bibellesing dersom ikke den hellige teksten blir utlagt av en katolsk teolog!  

 

 

 

KATOLSKE PRØVETEKSTER FORKLART

 

Med dette i tankene skal vi kort drløfte de to stedene i Skriften som Romerkirken bruker for å vise at Jesus selv lærte om transsubstantiasjon. 

 

Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal opreise ham på den ytterste dag; for mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.(Johannes 6:54-55)

 

Katolikker blir her fortalt at Jesus forklarte hvordan han bokstavelig tilbød dem sitt kjøtt og blod, slik at de kan få evig liv ved å fysisk ete Jesus. Med bare litegrann nærmere studie av hele skriftstedet (vers 27-71) er det tydelig at Jesus ikke snakket om fysisk mat og drikke, men åndelig.

 

Mat blir spist for å stille sult. Og i vers 35 sier Jesus: ”Den som kommer til meg skal aldri hungre.” Nå sier det seg selv at Jesus ikke lover noen form for evig frihet fra fysisk sult. Han snakker selvsagt om åndelig hunger som mennesket har etter rettferdighet og frelse. Og han lover dem som ”vil komme til ham” at han skal tilfredstille deres hunger for disse tingene til evig tid, og at det å komme til ham derfor er ”å ete”. (Se også Matteus 5:6, 11:28, Joh 4:31-34).

 

Vi drikker også for å slukke tørsten, og nok en gang i vers 35 sier Jesus: ”Den som tror på meg skal aldri tørste”. Derfor er det å tro på Jesus det samme som å ”drikke”. Se også (Johannes 4:13-14). Ingen kan si at Jesus her framsatte en lære om å ete og drikke hans bokstavelige blod og kjøtt for å oppnå evig liv, for i vers 63 sier han: ”Det er Ånden som gir liv, kjødet evner ingenting; de ordene jeg taler til dere, er Ånd, og liv.” Dermed understreker Jesus hva det er vi skal ete og drikke for å få evig liv (se også Matteus 4:4).

 

Matteus 26:26 og 28. “Dette er mitt legeme … dette er mitt blod”.

 

Katolikker baserer hele sitt religiøse system på tolkningen av disse to versene. De lærer at her er det Jesus uttaler den første prestelige velsignelsen som på mystisk vis endrer brødet og vinen til hans legeme og blod.

 

Hvor fullstendig latterlig en slik konklusjon er, blir dokumentert av denne observasjonen: Han satt der foran dem og ble ikke forandret til vin og brød. Hans kjøtt var fremdeles på skjelettet hans, og blodet strømmet fremdeles i årene hans. Han forsvant ikke for å dukke opp i form av brød eller vin.

 

La oss se nærmere på Jesu egne ord. Ingen kan nekte for at det her er brukt symbolspråk. Jesus sa ikke ”touto gignetai” (”Dette har blitt” eller ”dette er forvandlet til”) men ”touto esti” (dette symboliserer/representerer) (NT var skrevet på gresk, tross alt). Det er tydelig at Jesu mening ikke var bokstavelig, men symbolsk. Han var heller ikke den første i Bibelen som hevdet at et beger med væske faktisk var ”blod”.

 

En gang, da Davids helter hørte ham uttrykte et sterkt ønske om vann fra brønnen ved Betlehem, satte de seg selv i livsfare, brøt gjennom filisterfiendens rekker og hentet vann fra denne brønnen. Da David fant ut hva disse mennene hadde gjort for ham, nektet han å drikke vannet og sa: ”Er ikke dette blod fra de menn som satte sine liv på spill?” (2 Samuel 22:17).

 

Gjentatte ganger i evangeliene finner vi lignende metaforisk språkbruk. Jesus omtaler seg selv som ”døren”, ”vintreet”, ”lyset”, ”roten”, ”klippen” og ”Den lysende morgenstjerne” så vel som ”brødet”. Dette er skrevet på så enkelt språk at det er helt tydelig for den observante leser at Herrens nattverd var ment som et minnemåltid og ikke på noen måte et bokstavelig offer. ”Gjør dette til minne om meg” (Lukas 22:19).

 

 

EKTE HEDENSK OPPHAV

 

Hvor kom så disse læresetningene og denne praksisen egentlig fra? Som så mange andre doktriner og riter innen romersk-katolisismen ble transubstantiasjonen først praktisert av hedenske religioner. Den fremstående historikeren Will Durant sier at troen på transsubtantiasjon, slik den blir praktisert i det romersk-katolske systemet er ”en av de eldste seremoniene i primitiv religionsutøvelse.”[12].

 

Synkretismen og mystisismen fra Midtøsten var store faktorer som påvirket vesten, spesielt Italia[13]. I Egypt helliget prestene kaker av kjøtt som angivelig skulle bli Osiris’ kjøtt! (Osiris var underverdenens gud som skulle dømme de døde[14]) Tanken om transubstantiasjon var også sterkt karakteristisk innen mithraismen, hvis kakesakramenter og haomo-drikk er svært like med den katolske evkaristritene.»[15]

 

Tanken på å ete guddommens kjøtt var mest populær blant folk i Mexico og sentral-Amerika lenge før de hadde hørt om Kristus; og da spanske misjonærer først kom dit, ”var de sterkt forundret, da de fikk se en religiøs rite som minnet dem om deres egen kommunion ... et bilde laget av mel ... og etter at prestene hadde helliget den, ble den distribuert av folket som åt den, fordi prestene sa at de var guds kjøtt.[16]

 

 

HVORFOR LÆRER DE DET DA?

 

Før vi avslutter denne første artikkelen, må vi stille følgende spørsmål: ”Hvorfor trenger den romersk-katolske kirke å ha et slikt dogme som sier at Jesus vil at de skal ete hans kjøtt bokstavelig?" Det er det som virkelig forbløffet meg mens jeg leste katekismen og manualene som er utgitt. Men svaret på det spørsmålet er ikke noe hyggelig svar. Som jeg har sagt før, er følgene av og de praktiske konklusjonene  når det gjelder læren om transubstantiasjonen spesielt verre enn læren i seg selv, og blir som et stort spindelvev spunnet av en aktiv edderkopp, fordi Roms dogmer begynner ved navet og sprer seg ut som spiler i et hjul).

 

I det neste avsnittet skal vi se nærmere på følgen av transubstantiasjonen i offisiell katolsk systematisk teologi: Messeofferet.

 

 

- FOTNOTER TIL AVSNITT 1:

[1] I moderne gresk heter ordet ”takk”: Evharisto!

[2] Ordet ”Oblat” betyr ”Offer”.

[3] Pavenavn: Johannes XXIII

[4] Latrīa er et latinsk begrep fra det greske ordet λατρεία, (latreia) og som blir brukt i ortodoks og katolsk teologi i betydningen tilbedelse rettet direkte mot den hellige treenhet.

[5] Det andre bud, 2 Mosebok 20:4-5

[6] Johannes 4:23

[7] Det er her magibegrepene “Hokus Pokus” som er en forvanskning av det latinske ”Hoc Est Corpus”, dette er mitt legeme, kommer fra. Dette vitner i seg selv om at det her er en magiforståelse som ligger bak den romersk-katolske messen.

[8] "The Spirit of Jesus" Catholic Home Study Instruction Course, Book #3, p. 92

[10] Wilder, John Bunyan: The Other Side of Rome, s.21

[11] ”The Spirit of Jesus”, katolsk selvstudiemanual, bok #3, s. 94-95

[12] Durant, Will: The Story of Civilization, s. 741

[13] Dill, Samuel: The Roman Society from Nero to Marcus Aurelius

[14] Encyclopedia of Religions, vol 2, s 76

[15] Ibid.

[16] Prescott, William H.: Mexico, vol 3.

 

 

 

 

2. MESSEOFFERET - KRISTUS DØR IGJEN, OG IGJEN, OG IGJEN...

 

 

 

I det første avsnittet gransket vi inngående læren om transubstansiasjonens historie, praksis og reelle mening. Likevel har vi ventet til denne andre artikkelen med å svaret på spørsmålet: Hvorfor? Hvorfor må Jesu bokstavelige, fysiske, legeme og blod være tilstede i messen? Hvilket formål tjener det?

 

Svaret er å finne i disse skremmende ordene: ”Messeofferet er det samme offeret som fant sted på korset, for det er med samme prest, samme offer og samme offergave.”[1]

 

Vi skal selvsagt heller ikke glemme de følgende ord fra pave Giovanni DeMedici[2]: ”Jeg erkjenner på samme vis at i messen blir det for Gud fremført et sant, ekte og tilfredstillende[3] offer for de levende og de døde.”[4]

 

Slik er den utrolige sannheten! Den romersk-katolske kirke tror og lærer at i hver eneste messe, i hver eneste kirke, over hele verden (anslagsvis 200 000 messer hvert eneste døgn) blir Jesus Kristus ofret på ny, fysisk, som et nytt syndeoffer (ikke bare for dem som lever, men også for de døde). [Dette til tross forat]: det er menneskenes lodd å dø en gang, og deretter dømmes.[5]

 

Hver eneste romersk-katolsk messe er altså en repetisjon av Jesu død for verdens synder; og ikke en symbolsk repetisjon, men en bokstavelig, fysisk offerfrembærelse av Herrens kjøtt og blod til å gjøre en daglig forsoningstjeneste  for alle de synder som daglig blir gjort siden Jesus ble korsfestet for nesten 2000 år siden.[6]

 

Det er grunnen til at disse ’elementene’ fysisk må forvandles til Jesu legeme og blod, slik at de nok en gang kan ofres for syndens skyld:

 

”Den hellige evkaristen er den vedvarende videreførelse av denne offerhandling, Herrens overgivelse. Når Herrens nattverd blir feiret, fremstiller Kristus seg selv igjen i total overgivelse til Faderen i døden.”[7]

 

”Han ofrer seg selv kontinuerlig til Faderen, i den samme evige offerhandling som begynte på korset og som aldri kommer til å opphøre.”[8]

 

“Messen er identisk med Golgata. Det er et syndoffer som må gjøres vedvarende for å ta bort synden”[9]

 

Katekismen fra Triente-konsilet krevde at alle hyrder forklarte at ikke bare inneholdt messen kjøtt, bein og nerver som en del av Kristus, ”men også ”hele Kristus”.[10] Derfor blir ”messeofferet” referert til som en ”fornyelse av det offeret som fant sted på korset”.[11]

 

I lys av Bibelens egne ord blir slike uttalelser intet mindre enn ren blasfemi og gudsbespottelse!

 

  

TRIENT-KONSILET OM “MESSEOFFERET”

 

 Som vi så nærmere på i det første avsnittet, ble Trient-konsilet sammenkalt for å klarifisere og standardisere den katolske lære i tilsvar til reformasjonens utfordringer. De kanoniske læresetninger som ble ført i pennen her og godkjent i Plenumssesjon XXII, kap II, er som følger:

 

 ”Dersom noen fornekter at legemet og blodet, sammen med sjelen og guddommen til vår Herre Jesus Kristus, og derfor hele Kristus, visselig, virkelig og legemlig er til stede i den hellige evkaristens sakrament; og sier at han bare er i den symbolsk, eller figurativt, da skal han være forbannet[12].”

 

”Dersom noen sier at Kristus med disse ordene ”gjør dette til minne om meg”, ikke gjorde apostlene til prester, eller ikke selv ordinerte dem og andre prester til å dele ut hans legeme og blod, han være forbannet.”

 

”Dersom noen sier at Messeofferet bare er et lovprisnings og takksigelsesoffer, eller bare til minne om det offeret som ble utført på korset, og ikke i seg selv forsonende, eller at det bare er til gode for den personen som tar det, og ikke skal ofres for de levendes og dødes synder, straffer og tilfredstillelse, samt andre nødvendigheter, han være forbannet.”

 

”Skulle noen si at det er en gudsbespottelse mot det offer Kristus gjennomførte på korset å utøve Messeofferet, han være forbannet.”

  

 

TROR ROM DETTE I DAG?

 

Dersom noen er i tvil om den romerske holdningen til dette, skal vi her sitere fra det annet Vatikankonsils uttalelser (1963-65).

 

”Under nattverdsmåltidet, innstiftet Frelseren det evkaristiske offer av sitt legeme og blod. Han gjorde dette for å videreføre korsets offer...”[13]

 

Katekismen lærer oss at grunnen til at messen er det samme offeret som ble utført på Golgata er fordi offeret i begge tilfeller er Jesus Kristus.[14] Faktum er at de viser til evkaristbrødet som ”hostien”, fra det latinske ordet ”hostia” som betyr ”offer”.[15] 

 

 

MEN HVORFOR MESSE-”OFFERET”?

 

Herfra skal vi sitere den romersk-katolske kirkens samtidige litteratur for å gi et dekkende svar på dette spørsmålet. Svaret er hentet fra boken ”This is the Catholic Church”:[16]

 

“Offeret er selve essensen i enhver religion. Det er bare gjennom offer at fellesskap med Skaperen kan oppnås til fullkommenhet. Det var gjennom offeret at Krisus selv var i stand til å oppnå dette for menneskene. Det er bare gjennom en videreførelse av dette offeret at dette fellesskapet kan opprettholdes.”

 

”Det som gjør Messen til den høyeste av alle offeret er offerets natur, Kristus selv. For Messen er videreføringen av Kristi offer som han frembød med sitt liv og sin død. Jesus er da presten som gjennomfører ofringen (korsdøden). Han var også offeret, det selvsamme offeret som han bar fram.”

 

”Messen er derfor den samme som offeret som ble frambåret på korset. Uansett hvor mange ganger det blir båret fram, eller samme hvor mange plasser på en og samme gang, er dette det samme som Kristi offer. Kristus bærer for evig tid seg selv fram som offer i Messen”[17]

 

 

MEN JESUS SA JO: “DET ER FULLBRAKT!”

 

Alle sanne troende elsker lyden av disse ordene: ”Det er fullbrakt!” (Johannes 19:30). For dette er den underfulle proklamasjonen som betydde at Herrens lidelse omsider var over. Han hadde fullbrakt sitt oppdrag! Jesus hadde levd et sorgenes liv, båret byrdene for en verden som var gal. Han hadde blitt forkastet av alle, endog sin nærmeste venn. Han hadde levd et fullkomment liv, for Gud og mennesker og hans belønning her på jorden var å bli latterliggjort, spyttet på, skamslått til det ugjenkjennelige, og omsider naglet til et kors. Likevel gjorde han det villig, fordi det var Faderes vilje å ofre ham for å tilfredstille straffen for all synd i verden i fortid, nåtid og fremtid!

 

Men her er, ifølge en romersk-katolsk prest, er den ”reelle betydningen” av ordene ”det er fullbrakt!”: ”Disse ordene betyr ikke at offeret var fullbrakt, men at han hadde fullført sitt normale, jordiske liv og at nå var et evig offer... Han begynte derfor sin varige karriere som et evig offer for den nye lov.”[18]

 

Ifølge Rom må derfor Jesus fortsette å dø i all evighet – for våre synder!

 

Har du noensinne undret deg over hvorfor alle katolske kirker fremdeles har Jesus hengende på korset? Alle krusifikser viser Jesus naglet fast, og dette forteller den virkelige katolske historien om at Jesus fremdeles død for verdens synder. Problemet er bare at dette er en løgn. Vi trenger bare å se hen til Skriften for å se sannheten.

 

 

TILBAKE TIL BOKEN

 

Brevet til Hebreerne taler om Kristi offer ”en gang for alle” på korset, ikke et daglig offer på alle altre. Bibelen gjentar med klare og entydige ord og bestemte former at Kristi offer på Golgata var fullbrakt i det ene offeret. Og at det aldri mer skulle gjentas står entydig i Hebreerne kapitel 7, kapitel 9 og kapitel 10.

 

For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himleneen som ikke hver dag trenger til, likesom yppersteprestene, først å frembære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv. (Hebreerne 7:27)

 

ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, en gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning.(Hebreerne 9:12)

 

og heller ikke forat han flere ganger skulde ofre seg selv, således som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod; ellers måtte han jo ha lidt flere ganger fra verden ble grunnlagt; men nå er han åpenbaret en gangved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.Og likesom det er menneskenes lodd en gang å dø, og derefter dømmes, således skal og Kristus, etter å være ofret en gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham. (Hebreerne 9:25-28)

 

og ved denne vilje er vi helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder; men han har frembåret ett offer for synder og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd, og nå venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. (Hebreerne 10:10-14)

 

 Merk deg at det i alle disse versene repeteres ”en gang for alle” som viser hvor fullkomment, absolutt og endegyldig Jesu’ offer var! Hans gjerning på korset utgjorde en historisk handling som aldri trenger repeteres og som fakta talt aldri kan repeteres. Som også Paulus sier: fordi vi vet at etterat Kristus er oppstanden fra de døde, dør han ikke mere; døden har ikke mere noen makt over ham;for sin død, den døde han én gang for synden, men sitt liv, det lever han for Gud.”(Romerne 6:9-10).

 

Enhver tankebygning om et vedvarende offer for synden er verre den fånyttes, det er gudsbespottende og det er en entydig oppfyllelse av Skriften: ”da de [som] på ny korsfester Guds Sønn for seg [...] gjør ham til spott.” (Hebreerne 6:6).

 

 

JESUS ER DEN ENESTE PRESTEN

 

Jesus ble ikke bare det fullkomne syndoffer, men etter å ha blitt akseptert av Gud som et absolutt oppfyllende offer for kravene fra den gamle pakt, ble han ”mellommann for en bedre pakt” (Heb 8:6). Det betyr at Jesus er øversteprest for alle sanne troende. ”Det fins en mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Jesus Kristus”. (1Timoteus 2:5).

 

Bibelen lærer oss at Jesu Kristi presteskap er unikt, “Du er prest til evig tid etter Malkitzedeks vis” (Salme 110:4 og Heb 7:17). ”... er prest til evig tid [og] har et uforgjengelig prestedømme, fordi han blir til evig tid,” (Hebreerne 7:17,24)

 

Likevel lærer romerkirken at apostlene ble ordinert av Jesus i egen høye person (under nattverden) til å videreføre den offeret han skulle gjøre på korset. Og at denne ordinasjonen har blitt videreført ned gjennom århundrene til vår generasjon av prester. Derfor lærer faktisk Rom at hennes prester viderefører Jesu prestedømme, og at de kalles ”andre Kristuser” (alter Cristos, på latin).  

 

Dette forklarer den store ære og heder som blir vist romersk-katolske prester. Den franske katolske helgenen J.B.M. Vianney sa at “Der hvor der ikke er noen prest er det heller intet offer, og der hvor det intet offer er, er der heller ingen religion... uten presten ville Herrens lidelse og død vært nytteløs for oss ... forstå derfor prestens makt! Ved ett eneste ord fra hans lepper forvandler han et stykke brød til en gud! En større handling i seg selv enn skapelsen av en verden.” Han sa også: ”Hvis jeg skulle møte en prest og en engel, ville jeg hilse presten før jeg hilste engelen.

 

Engelen er en venn av Gud, men presten står i Guds sted... nest ved Gud er presten ALT!” Hvilken ydmykelse for Jesus Kristus, han som har blitt gitt det navnet som står ”over alle andre navn!”

 

 

ENDRER DA IKKE ROM SEG?

 

Idag er det mange som uttrykker håp om at Rom vender seg mot skrifttro kristendom. De peker på de mange reformene fra det annet Vatikankonsil (som det at Messene kan utføres på andre språk enn latin, lettelsen på tabuer som å ete kjøtt på fredag, etc.) og også til den stadig voksende karismatiske fornyelsen.

 

Det er sant at alt dette virker som positive endringer, og mange fryder seg over dem; men de fleste unnlater å forstå at disse endringene bare er overfladiske. For Rom kan aldri fornekte Messeofferet; bare strømlinjeforme det nok til å holde dets betydning skjult. Pave Angelo Giuseppe Roncalli[19] slo dette fast at hans kirke er bundet “til alle de kirkens læresetninger i helhet og nøyaktighet, slik det fortsatt skinner fram fra Trientekonsilet og det første Vatikankonsil."[20]

 

Det er tydelig at hele det romerske læresystem og troslære er grunnlagt på premissene om Jesu Kristi vedvarende offer for synd.

 

”Det bør være enkelt å se hvorfor Messen har en så viktig plass i Kirkens liv. Messen er selve kjernen i den romersk-katolske kirke. Innen den er kirkens liv og eksistens sentrert. Dersom det ikke fins noen messe, ville det heller ikke være noen katolsk kirke. Messen er vår tilbedelseshandling, en handling som vi vet er Gud verdig, fordi den er ofringen av Guds egen sønn.”

 

”Det som ofrene i det gamle pakt ikke klarte å oppfylle, og som ingen annen form for menneskelig tilbedelse kan oppfylle, det oppfyller Messen: Fullkommen soning for synd.”  

 

”Sjelene til dem som ennå ikke er født, sammen med dem som nå lever, og de som har blitt født etter Kristi offer, trenger alle den frelse som Kristus har vunnet for oss. Det er gjennom messen, så vel som gjennom de andre sakramentene at virkningen av Kristi frelse blir menneskers sjeler til del”.[21]  

 

Det er dermed gjort entydig klar at Rom for alltid vil sette sin lit til Messen for evig syndstilgivelse. Å fjerne denne læren fra hennes teologi, ville være som å knekke alle de bærende pillarene i et stort hus som da ville ha falt sammen.

 

 

PAULI ABSOLUTTE ADVARSEL

 

Mens jeg satt der, lamslått over å ha lest disse ”han være forbannet”-tekstene fra Trientekonsilet, kunne jeg ikke unngå å tenke på hvordan disse forbannelsene nødvendigvis må falle tilbake på deres egne hoder basert på det vår broder Paulus roper ut på tvers og langs av århundredene:

 

Men selv om vi eller en engel fra himmelen forkynner dere et annet evangelium enn det som vi har forkynt dere, han være forbannet!(Galaterne 1:8)

 

Ikke bare advarer Paulus mot at en autentisk engel fra himmelen ikke måtte tas alvorlig når han taler et ”annet evangelium”, men han gir den absolutte advarsel: ”...selv om vi!” Paulus advarer galaterne meget sterkt, om ikke engang å lytte til ham, den ledende apostelen [til hedningene] og den sanne læres mester. Altså om endog han selv skulle begynne å forkynne en annen grunnleggende lære enn evangeliet. Hvor mye mer må vi ikke da forkaste de forkvaklede tradisjoner og praksiser i et system som ikke bare er ubibelsk, men som faktisk er gjennomsyret av mystisisme, og balanserer på avgrunnen over det okkulte!

 

 

DEFINISJONEN AV ORDET ”KULT”

 

Jeg er ganske sikker på at mange av dere som leser dette, kanskje undrer dere over om (og når) jeg kom til å bruke dette ordet. I dag blir ordet ”kult” brukt uten særlig forståelse. Folk synes altfor ivrige til å bruke det for å beskrive en hvilken som helst enkeltperson eller gruppe som ikke er entydig enig med dem. Jeg bruker fra min side ikke ordet med lett hjerte. Men så langt som jeg kan se utfra Bibelen, er en person bare i fare for å falle sammen med disse ”falske brødre” ved å rote tre grunnleggende spørsmål når det gjelder Bibelens sannhet (disse er svært kortfattet, for bruk som eksempel her).

 

 

1.      HVEM: Jesus er Guds Sønn, Gud Sønnen, Universets skaper.

 

2.      HVA: Han kom for å dø én gang for alle, for menneskehetens synder, og deretter stå opp fra de døde som den evige øversteprest for alle sanne troende.

 

3.      HVORDAN: En person kan nyte godene av Kristi død for synd ved å bli rettferdiggjort ved tro og hvile i Kristi fullbrakte verkj, og bli eier av Guds evigvarende gratis gave, som er evig liv (frelse).

 

 

Den romersk-katolske kirke har blitt godtatt som sann, kristen, tro, først og fremst fordi det allment er kjent at deres teologi er regelrett ortodoks når det gjelder punkt 1. Men som vi har påpekt i disse to avsnittene, er de ganske vaklende når det gjelder forsoningen som ligger i Kristi stedfortredende død for syndere (2).

 

Om det da likevel skulle finnes noen tvil overhode, når det gjelder hvorvidt den romersk-katolske kirke er autentisk og bibelsk Kristen, så skal vi ta en komplett og grundig studie av den romerske læren om dette i det tredje avsnittet.

 

 

- FOTNOTER TIL AVSNITT 2:

[1] Brewer, Bartholomew F. ph.d.: The Roman Catholic Sacrifice of the Mass

[2] Pavenavn: Pius IV

[3] Forsonende, dempende, godviljeskapende, vennliggjørende, rekonsilierende, iflg. Webster’s New World Dictionary og Harper’s Bible Dictionary

[4] Fra femte artikkel i Pius IVs trosbekjennelse.

[5] Hebreerbrevet 9:27

[6] The Catholic Home Instruction Book, #3, side 90.

[7] Carberry, Cardinal John Joseph, Erkebiskop av St. Louis: “The Spirit of Jesus”, side 89-90

[8] ”Sons of God in Christ”, bok 4, side 117

[9] ”For them also”, side 289-299

[10] Encyclopedia of Religions, vol 2. side 77)

[11] Our Sunday Visitor Press (1949): A Catholic Word List, side 45

[12] Ordet ”Anathema” som her er oversatt med ”forbannet” er det sterkeste nedsabling en kunne gjøre av et menneske på klassisk gresk. Den bokstavelige betydningen er ”overgitt til døden”, ifølge Webster’s New World Dictionary og Harper’s Bible Dictionary

[13] Abbott, Walter M. (S.J.): The Documents of Vatican II, side 154.

[14] The New Baltimore Catechism, #3, spørsmål 931.

[15] Webster’s New World Dictionary.

[16] Utgitt av Catholic Information Service, en underavdeling av Knights of Columbus, en katolsk frimurerorden, med tillatelse fra den høyærverdige John F. Whealon, erkebiskop i Hartford.

[17] Catholic Information Service: This is the Catholic Church, side 20-24.

[18] Grace, Richard W. (Fr.) ”The Sacrifice of Christ”.

[19] Pavenavn: Johannes XXIII

[20] Abbott, Walter M. (S.J.): Ibid

[21] Catholic Information Service: This is the Catholic Church, side 24-25 

 

 

 

 

3. DEN KATOLSKE KIRKES FRELSESLÆRE

 

 

 

 Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre. (Romerne 6:23)

 

Hvor herlig de er å kjenne Jesus! Hans kjærlighet, Hans nåde, Hans rettferdighet, Hans tilgivelse. Han har lovet å kaste alle deres synder i havets dyp. (Mika 7:19) og å skille oss fra våre synder så langt som som øst er fra vest,.

 

Det er dette som er evangeliet! (ja, den bokstavelige betydningen av ordet ”evangelium” er ”godt nytt!” Det er dette Guds sanne kirke har som privilegium å kunne proklamere: ”frihet til alle som sitter fanget (Lukas 4:18).

 

Årsaken til at jeg starter dette avsnittet om det romersk-katolske synet på frelsen med en slik gledesytring om min frelser, er fordi jeg nettopp har sluttført lesningen av et veritabelt fjell av (romersk-katolsk) kirkelitteratur om emnet, og jeg kan si med hånden på hjertet, at jeg aldri har hatt en slik glede i mitt hjertes hjerte når det gjelder Jesu fullbrakte verk.

 

Etterhvert som jeg gransket hver eneste side og leste om bot, skriftemål, allminnelige synder og dødssynder, avlat, skjærsilden, etc. så hadde jeg den store glede det var å søke Skriftene gjennom for å se om hva de sier om disse grunnleggende katolske læresetningene.

 

Åh, hvilken lettelse min sjel fant i Skriftene. Hvilken hellig glede! Hvilket klart lys jeg så, og hvor enkel stråleglansen fra Guds nåde lyste inn i mitt sinn. Dersom det fins noe fagrere enn Guds kjærlighet og tålmodighet med menneskene, så har det aldri blitt åpenbart for dødelige mennesker.

 

 

KATOLSK LÆRE OM SYND

 

Før vi kan forstå hva katolikker blir lært om frelse, må vi først forstå hva de blir lært at de trenger å bli frelst fra. I Matt 1, taler engelen til Josef i en drøm om hans trolovede, Maria, og sier: ”Hun skal føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus, for Han skal frelse sitt folk fra deres synder.” (Matteus 1:21).

 

Idag er det endog mange evangelikale kristne som slenger rundt seg med ordet ”frelst” uten å tenke nevneverdig over det. Det blir nesten som det var en tittel, en merkelapp som en person har på seg for å vise at han/hun er medlem av ”frelst”-klubben. Andre synes å tro at når en person taler om å være ”frelst” så taler de om å være frelst fra mange forskjellige ting som sykdom, død, djevelen, helvete, etc. Men da Herrens engel brukte det dyrebare ordet for å profetere at Jesus skulle oppfylle alle profetiene som var gitt, gjorde han det utvetydig klar at Jesus skulle komme for å frelse sitt folk fra ... deres synder!

 

I offisiell romersk-katolsk teologi, er dette det sentrale som mennesker blir lært at de trenger å bli frelst fra; deres synder. Problemet er bare at det eneste katolsk og evangelikal kristendom har felles når det gjelder ”synd” er måten ordet staves på. For når en katolikk taler om sine ”synder”, så må du først finne ut om han taler om ”dødssynder” eller ”allmenne (veniale) synder”. Deretter må du spørre ham: ”Hvordan blir du kvitt dem?” Svaret som da blir gitt, vil stort sett forvirre ikke-katolikker. For ord som ”tro”, ”omvendelse” og endog ”Jesus” kommer oftest til å mangle i svaret. I stedet kommer det fram en hel rekke andre ord som vi må lære, definere og forstå før en evangelikal kristen kan forstå hva en katolikk mener når han snakker om synd (og straffen for disse syndene), og hvordan de kan slettes ut.

 

 

DØDSSYNDER OG ALLMENNE SYNDER

 

De første av disse ukjente ordene er navnene på de to gruppene synder som Rom har delt alle synder inn i. Hvis du er katolikk, spør du kanskje deg selv hvorfor jeg lager så stort et nummer ut av dette med to syndekategorier (begge med hver sine sett følger og løsninger). Dette fordi det har vært en del av romersk-katolsk lære så lenge, lenge.

 

Ifølge Roms definisjon er en dødssynd best beskrevet som ”en større forbrytelse mot Guds lover” og blir kalt dette fordi de er ”dødelige, dreper sjelen og underlegger sjelen evig straffedom.” Allmenne (veniale) synder derimot, er ”mindre og tilgivbare synder mot Gud og vår neste.” I motsetning til dødssynder er allmenne synder ikke regnet som synder som fører til fordømmelse til helvete, men ved hver enkelt allmennsynd øker en person sitt eget behov for å bli værende i de rensende luene i det som kalles ”skjærsilden”.

 

Nå fins det ingen enighet blant prester når det gjelder hvilke synder som er dødssynder og hvilke som er veniale/allmenne, men de har alle den samme antagelsen at det fins et slikt skille. Klassifiseringsmetoden er helt tilfeldig. Det som er allmennsynder ifølge en prest, kan være en dødssynd for en annen prest!

 

Ifølge Rom er paven ufeilbar i lærespørsmål og trosspørsmål. Han burde da være i stand til å løse dette viktige spørsmålet ved med konkret katalogisering av hvilke synder som er dødssynder og hvilke som er allmennsynder. Likevel fins det noen synder som er definitive dødssynder: Å bevisst bryte ett av de ti bud, nær sagt alle seksuelle overgrep (i ord eller gjerning) og en lang liste med lovbrudd som har endret seg opp gjennom århundredene.

 

For eksempel, helt fram til det annet vatikankonsil (et kirkekonsil som var samlet mellom 1963 og 1965) var det en dødssynd å delta i en protestantisk gudstjeneste, samt eie eller lese en protestantisk bibel, eller å spise kjøtt på fredager. Forøvrig er det fremdeles en dødssynd å unnlate å gå til Messe på søndag morgen (eller om du heller vil; lørdag kveld) uten god unnskyldning (det betyr igjen at mer enn halvparten av de som kaller seg katolikker rundt om i verden lever konstant i dødssynd!) Allmennsynder omfatter slikt som å tenke dårlige tanker, ha dårlige motiver, hisse seg opp, etc. Altså slikt som ikke fører til reell synd, men som likevel er synder som trenger å bli slettet på en eller annen måte.

 

 

HVA SIER BIBELEN?

 

Bibelen setter  intet skille mellom dødssynder og allmennsynder. Det fins fakta talt ikke noe slikt som allmennsynder. ALLE SYNDER ER DØDSSYNDER! Det er sant at noen synder er verre enn andre, men det er også sant at alle synder som ikke blir tilgitt fører med seg død for sjelen. Bibelen sier det slik: ”Syndens lønn er døden” (Romerne 6:23). Og profeten Ezekiel sier: ”Den sjel som synder skal dø!” (Esekiel 18:4).

 

Jakob sier at For enhver som holder hele loven, men snubler i ét bud, han er blitt skyldig i alle. (Jakob 2:10).

 

Med det mente han ikke at en person som begår en synd, er skyldig i alle andre synder, men at endog en synd som ikke er forsonet, stenger den personen fullstendig ute fra himmelen og underlegger ham straffen, like så sikkert som ett feilsteg hos en fjellklatrer kan sende ham i døden ned i dalen under ham.

 

I lys av disse bibelordene, ser vi at skillet mellom dødssynder og allmennsynder er fullstendig absurd. Fakta talt er bare det å klassifisere synder i ”større og mindre” er praktisk talt umoralsk. Vi vet hvor kjapp menneskenaturen er til å bygge seg unnskyldninger for synder. Rom synes å si at ”disse syndene er veldig alvorlige! Men de der? Vel… du kan slippe unna med noen få og egentlig ikke få problemer.” Når man snakker om ”å ikke få problemer”, med noe, kan vi jo se nærmere på hvordan Rom sier at du kan ”slippe unna” med syndene dine:

 

 

SKRIFTEMÅLET

 

Det katolske systemet  begynner å bli svært komplisert når vi begynner å se på de forskjellige måtene man både kan slette ut dødssynder og allmennsynder. ”To slag straff kan rettes mot dødssynder: Evig straff (i helvete til evig tid) og timelige (i skjærsilden). Evig straff blir kansellert på basis av enten dåp (som bare er tillatt en gang i en persons liv – og dersom en person skulle dø umiddelbart etter dåpen, sier Rom at vedkommende går ”rakt til himmelen”.

 

Ellers er de andre forordningene som en katolikk kan forsikre seg å komme direkte til himmelen på når han død, er å dø ”som helgen” – en fullstendig fullkommen og helliggjort person, eller å dø som martyr. Alle andre må tilbringe noe tid i skjærsilden) eller ved skriftemål overfor en prest.

 

The Baltimore Catechism definerer skriftemålet som følger: ”Skrifte er å fortelle om dine synder til en autorisert prest med det formålet å få tilgivelse for syndene.” De sentrale ordene her er ”autorisert prest”. Og for å være ekte, må skriftemålet høres, dømmes og bli oppfulgt ved lydighet mot den presten og den bot han foreskriver, som gode gjerninger, bønn, faste, avhold fra visse nytelser, etc. En bot kan defineres som ”en straff som blir utført som et symbolsk omvendelse fra synd, etter prestens forordning”. Boten er som regel overkommelig.

 

The New York Catechism sier: “Jeg må bekjenne mine synder overfor en prest slik at han kan gi meg absolusjon (tilsi meg syndenes forlatelse, frikjennelse). En person som bevisst tier med en dødssynd under et skriftemål begår en grusom helligbrøde, og må deretter gjenta hele Skriftemålet."

 

Påbudet om skriftemål går faktisk også tilbake til babylonsk religion. Ved at prestene i den gamle babylonske religionen fikk mennesker til å bekjenne sine synder for seg, fikk disse prestene stor makt og kontroll over folk. Dersom man ikke gjorde som prestene sa, truet disse med å offentliggjøre alt de visste om disse menneskene. De som skulle innvies til de hemmelige babylonske mysteriene, måtte også bekjenne sine synder for prestene.

 

Den romersk katolske kirke går så langt at den hevder at den som ikke bekjenner sine synder til en katolsk prest, får heller ikke del i frelsen!

 

Det finnes ikke et eneste sted i Det nye Testamente som bestemmer at en skal bekjenne syndene for en apostel, en eldste eller en tilsynsmann. Og vi finner ikke et eneste eksempel på et slikt skriftemål i Apostlenes gjerninger. Tvert imot! Til en slik synder som trollmannen Simon sa Peter: «Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt!» (Ap. gjerninger 8:22).

 

Han sa ikke til ham at han skulle «avlegge et godt skriftemål». Ved dette tilfellet hadde kanskje Peter glemt at han hadde makt til å forlate synder ?

 

En kan motta syndenes forlatelse bare ved troen på Jesus Kristus, og den kommer ved Guds Ords forkynnelse. Det finnes ikke noe annet forsoningsmiddel.

 

 

PRESTENS ROLLE

 

Kirkens kanoniske lover, #888 sier: ”Presten må huske at han, når han hører skriftemålet også er dommer.” En bok som heter ”Instructions for Non-Catholics (forklaring for ikke-katolikker) sier: ”En prest trenger ikke be Gud tilgi dine synder. Presten har i seg selv kraft til å gjøre det i Kristi navn. Dine synder blir tilgitt av presten på samme måte som om du knelte foran Jesus Kristus og bekjente syndene dine for ham." (side 93).

 

Presten tilgir skylden for dødssynder som frelser den botssøkende fra helvete, men han kan ikke unnlate å ilegge bot for syndene, og derfor må den botssøkende selv sone for dem ved å gjøre de gode gjerninger som presten foreskriver/ilegger. Den botssøkende kan være/ og blir som oftest, avhørt av presten slik at han eller hun kan avlegge en hel og full bekjennelse. Her blir det vektlagt at enhver synd som ikke blir bekjent heller ikke blir tilgitt, og enhver dødssynd som ikke blir bekjent i detaljerte vendinger blir ikke tilgitt, og at unnlatelsen av bekjennelse for endog en eneste synd (dødssynd) kan ugyldiggjøre hele skriftemålet.

 

Alle lojale katolikker er avkrevd å måtte gå til skrifte minst en gang i året, å unnlate skrifte er en dødssynd. En botssøkende kan likevel, etter å ha mottatt syndsforlatelse, måtte regne med en stor, ukjent mengde straff som må lides i skjærsilden. (læren om skjærsilden hviler på tanken om at selv om Gud tilgir synd, så krever hans rettferdighet likevel at synderen må straffes for alle sine synder – før han får komme inn i himmelen.)

 

 Teknisk sett trenger ikke allmennsynder bekjennes siden de er relativt milde og lett kan kanselleres ved gode gjerninger, bønner, den siste olje (ett av de syv sakramentene også kjent som ”salvingen av de syke” eller ”de ytterste rite” og blir tildelt når en person er nær døden), etc. men forordningene er ganske elastiske og tillater store svingninger hva angår prestens rolle. Det blir ofte sagt/skrevet at det er tryggere å bekjenne antatte allmennsynder, siden presten alene egentlig er den som kan slå fast hvilke synder som er allmennsynder og hvilke som er dødssynder.

 

The Baltimore Catechism sier: ”Når vi ikke har begått noen dødssynder siden forrige skriftemål, bør vi bekjenne våre allmennsynder eller en synd bekjent i forrige skriftemål, som vi fortsatt angrer, slik at presten kan gi oss absolusjon.” (side 329). Hvilken sjanse har en stakkars synder mot et slikt system?

 

Som et eksempel kan jeg nevne at en prest som vokste opp i den katolske kirke, forteller hvordan hans eldre bror gikk til skrifte hver eneste uke og bekjente samme synd til samme prest og ble gitt samme botsøvelse for å få absolusjon. Slik fortsatte det uke etter uke, år etter år. En dag, mens han var borte fra hjemmet på en reise, bestemte han seg for å ikke bryte vanen og gikk til en annen katolsk kirke i byen der han var. Han gikk inn i skriftekammeret og bekjente samme synd til en annen prest. Han begynte: ”Tilgi meg Fader, for jeg har syndet” og begynte deretter å bekjenne synden enda en gang, men ble sjokkert da presten sa: ”Men min sønn... det er da ikke noen synd!” Mannen reiste seg, skyndte seg ut av døren, og fra den dagen av har han aldri noensinne satt sin fot i noen som helst kirke.

 

 

HISTORISK UTVIKLING

 

Vi leter fånyttes i Bibelen etter noe skrifsted som støtter læren om skriftemålet. Den offisielle tittelen ”hemmelig skrifte” er gitt fordi den angivelig blir talt i hemmelighet, til presten alene. Det er like umulig finne noen som helst autorisasjon eller allmenn praktisering av det i løpet av de første tusen årene av den kristne tidsalder. Det fins ikke ett ord i kirkefedrenes skrifter om å bekjenne synder til en prest eller noen annen uten Gud alene. ”Hemmelig skriftemål” er verken nevnt av Augustin, Origenes, Nestorius, Tertullian, Hieronymus, Chrysostomus, Athanasius eller noen av de mange andre som levde og døde uten å tenke på å gå til skrifte. Ingen andre enn Gud ble vurdert som verdig til å høre bekjennelser eller til å tilgi.

 

Skriftemålet ble først innført i kirken på frivillig basis i det femte århundre under Leo den Stores autoritet. Men det var ikke før etter det fjerde Laterankonsil i 1215 under pave Lotario dei conti di Segni[i], at privat hemmelig skriftemål ble gjort obligatorisk og at alle katolikker ble avkrevd skrifte og å søke absolusjon fra en prest minst en gang i året. Dersom de ikke adlød dette påbudet, og de ble dømt skyldig i en dødssynd, ble de dømt til en evighet i helvete.[ii]

 

 

KAN EN PREST TILGI SYNDER?

 

Skriften lærer oss at “bare Gud kan tilgi synder” (Markus 2:7). ”Menneskesønnen har autoritet på jorden til å tilgi synd” (Matteus 9:6). Dr. Joseph Zachello forteller om sine erfaringer som prest i skrifteboksen før han forlot den romersk-katolske kirken, med disse ordene:

 

”Tvilen tynget meg særdeles da jeg satt i skrifteboksen. Mennesker kom til meg, knelte ned foran meg, og bekjente sine synder for meg. Og jeg kunne, med korsets tegn, love dem at jeg hadde makt til å tilgi deres synder. Jeg, som selv var en synder, en mann, stilte meg i Guds sted. Det var Guds lover de brøt, ikke mine. Det var overfor Gud de derfor skulle skrifte; og til Gud alene be om tilgivelse.”[iii]

 

Faktum er at det eneste som er sagt i Bibelen som å bekjenne sine synder til noen andre enn Gud, står i Jakobs brev: ”Bekjenn deres synder for hverandre og be for hverandre, så at dere kan bli helbredet" (Jakob 5:16).

 

Det er tydelig at det Herren mener det han sier i Åpenbaringsboken 1, at ”Han har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud og sin Fader, ham tilhører æren og styrken i all evighet.Amen.” (Åpenbaringen 1:6), og Peter kaller oss ”en utvalgt ætt, et kongelig presteskap” (1 Peter 2:9). Du kan tro det eller ei, men det eneste tilfellet hvor kristne blir benevnt som prester blir brukt i en sammenheng hvor alle de troende er inkludert, ikke bare noen få utvalgte. Det er derfor Jakob kunne si: ”Bekjenn deres synder for hverandre.”

 

Katolikker elsker å sitere verset fra Johannes 20:23 for å bevies at prester har makt til å Dersom dere forlater noen syndene, da er de dem forlatt; dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.

 

Makten til å tilgi og fastholde synder ble gitt til apostlene som dem som proklamerte Guds Ord, men ikke som prester. Som vi da også har påpekt her, fins det ingen kristne ”prester” i det nye testamentes lære. Pastorer, javisst. Diakoner, absolutt. Apostler, profeter, lærere, evangelister, ja. Men prester? NEI!

 

Jesus sa til sine etterfølgere at ved å forkynne evangeliet, ble de gitt makt til å proklamere at en persons synder ble tilgitt dem av Gud! Og dersom en enkeltperson, eller gruppe ikke tok imot dem og den tilgivelse de tilbød i Jesu navn, så skulle de ”ryste støvet av sine føtter” som en protest mot dem, og advare dem at Sodoma og Gomorrah ville få en mildere dom enn dem (Matteus 10:14-15).

 

Sagt med andre ord: Dersom en person avviste apostlenes forkynnelse av evangeliet, hadde de retten til å forkynne for de personene at deres synder ikke ble tilgitt, fordi de hadde forkastet Guds eneste vei til frelse. ”Den ene som lytter til dere, lytter til meg, og den som forkaster dere, forkaster meg” (Lukas 10:16). Denne makten til å tilgi og fastholde synder, som står Roms lære midt i mot, tilhører alle som taler det sanne evangelium om frelse.

 

 

BOTSØVELSER

 

I det romersk-katolske systemet, er boten ett av de syv sakramentene.[iv] The Baltimore Catechism definerer boten slik: ”Det sakramentet som gjør at synder som er begått etter dåpen blir tilgitt ved en prests absolusjon” (side 300).

 

En annen katekisme, utgitt i New York sier: ”presten gir botsøvelser for å hjelpe meg å gjøre opp for timelig straff som jeg må lide for mine synder. Botsøvelsen blir gitt meg presten løser meg likevel ikke allti8d fra mine synder. Jeg må derfor gjøre andre botsøvelser ... og forsøke å få avlat.” (Avlat er en slags praktisk tilgivelse av så og så mange dager eller måneder og år som trekkes fra straffetiden i skjærsilden – et spørsmål som vi skal se nærmere på senere).  

 

I ”Instructions for Non-Catholics” leser vi: ”etter skriftemålet kan det være at noe timelig straff på grunn av synd gjenstår. Du bør derfor gjøre andre botsøvelser for å betale for disse straffene, og dermed unngå et langt opphold i skjærsilden.” (side 95).

 

 

BOTSØVELSER SOM LOVGJERNINGER

 

Her har vi visselig lovgjerningskristendom! For i botsøvelsene inngår, som katekismen sier, bekjennelse av en synder overfor en prest og å gjøre gode gjerninger som den eneste måten som synder begått etter dåpen kan tilgis.

 

Romerkirken krever dermed botsøvelser før hun innrømmer tilgivelse og forkynner på den måten at Kristi offer ikke var nok til å sone helt og fullt for synd og at det trengs noe i tillegg til dette; altså gode gjerninger.

 

Men Gud krever ikke botsøvelser. Han krever omvendelse, som betyr å vende seg bort fra synden.

 

Den ugudelige forlate sin vei og den urettferdige sine tanker og omvende seg til Herren, så skal Han forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han skal mangfoldig forlate (Jesaja 55:7)

 

Den enkle måten som Romerkirken behandler syndespørsmålet på kommer best til syne i læren om botsøvelser. Den botssøkende får tilgivelse på relativt enkelt grunnlag. Han blir gitt en oppgave å utføre, oftest ikke så vanskelig, gjerne en eller annen regle som for eksempel Ave Maria som han må si så og så mange ganger.

 

Følgene er at vedkommende ikke har noen problemer med å fortsette på sin syndige veg. Dette sjokkerte Martin Luther da han leste det greske nytestamentet som var redigert av Erasmus av Rotterdam, der hvor det står at Jesus sa: ”omvend dere!”, ikke ”gjør bot!”

 

 

BOTSØVELSER VERSUS OMVENDELSE

 

Botsøvelser er noe helt annet enn evangelisk omvendelse. Botsøvelse er en ytre handling. Omvendelse skjer i hjertet. Botsøvelser blir pålagt av en romersk-katolsk prest. Omvendelse er et verk av Den Hellige Ånd. Det Gud ønsker i synderen er ikke avstraffelse av seg selv for sine synder, men en endring i hjertet, en real syndsforsakelse, vist gjennom et nytt liv i lydighet mot Guds bud.

 

Kort sagt er botsøvelser en falsk omvendelse. Det er et menneskes gjerninger mot og med seg selv. Ekte omvendelse innebærer Guds verk i en sjel. Guds hellige Ord byr oss: sønderriv deres hjerter og ikke deres klær (Joel 2:13). Botsøvelser er å ”sønderrive deres klær” – en ytre form uten indre fundament.

 

 Mens katolisisme lærer at Jesus døde for våre synder, lærer de også at Hans offer ikke alene var nok, men at våre lidelser må legges til for å gjøre forsoningen effektiv. I pakt med dette er det mange som har forsøkt å vinne frelse ved selvplaging, faste, ritualer og gode gjerninger av ulike slag. Men de som forsøker seg på en slik veg, finner alltid at den er umulig for å fortjene frelse.

 

Dr. C.D. Cole sier: “Romersk-katolisisme er et komplisert system for frelse ved gjerninger. Det tilbyr frelse som en avdragsordning, og sørger deretter for at den stakkars synderen alltid ligger etter med avdragene, slik at han/hun når han/hun dør fortsatt har mye gjeld, og han/hun må fortsette å betale med lidelser i skjærsilden eller inntil gjelden er betalt med andres bønner, almisser og lidelser blant slektninger og venner. Hele systemet og planen krever meritter og penger fra vugge til grav og enda lengre. Visselig kommer ikke visdommen som tegnet opp en slik frelsesplan ikke en himmelsk en." (R.C. side 257-258).  

 

 

BIBELENS LÆRE OM GODE GJERNINGER

 

Gode gjerninger er selvsagt velduftene for Gud og de er både viktige og nødvendige i en kristens liv. De følger naturlig dersom noen har sann tro, og de blir utført av kjærlighet og i takknemlighet til Gud for den frelse han har gitt. Gode gjerninger er, med andre ord, ikke årsak eller grunnlag for frelse, men heller fruktene og beviset på frelse.

 

ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men efter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, (Titus 3:5).

 

Den gjenfødte kristne skaper gode gjerninger like naturlig som druer gir druevin. Det er en følge av hans nye natur. Han gjør dem ikke for å bli frelst, men fordi han er frelst.

 

 

FRELSE VED NÅDE ALENE

 

Nåde, bare fordi det er nåde, blir ikke gitt på grunnlag av gjerninger. Ingen fantasi kan sidestille et menneskes gode gjerninger her som tilsvarende gaven som er evig liv. Alle mennesker føler naturlig nok stolthet og vil gjerne gjøre seg fortjent til frelse, og et system som legger en grunn for dette appellerer til de fleste.

 

Paulus legger imidlertid øksen på skulderen når det gjelder slike argumenter og sier:var det gitt noen lov som kunne gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven(Galaterne 3:21).

 

Skriften gjentar igjen og igjen at frelsen er av bare nåde, som om det var forventet at her kom mennesker til å ha problemer med å akseptere det faktum at de ikke selv kunne gjøre seg fortjent til den.

 

Trientkonsilet med sin opposisjon til reformatorenes lære om rettferdighet ved tro alene og i forsvar av læren om botsøvelser, proklamerte: ”Den som vil påstå at mennesker blir rettferdiggjort ene og alene ved Kristi rettferdighet... han være forbannet.” (Trientekonsilet, seksjon 6). Catholic Almanac sier dessuten: ”Botsøvelser er nødvendig for skyld frelse... og ble innført av Kristus for tilgivelse for synder.” (side 269, 559)

 

Moderne læresetninger sier seg helt enig i dette. “Mangt er nødvendig for frelse. Alle disse ting samarbeider, tro, dåp, evkaristen, gode gjerninger og mere med. Frikjøpelse er en ting, frelse er en helt annen. Det fins ingenting som mangler for skyld Kristus, men det er mye som mangler på vår side.”[v] I en pamflett som ble utgitt i 1967, med tittelen: ”Vi må også sone”, står det at ”selv om Kristi tilfredstillelse er fullstendig og universell, må alle voksne kristne etterligne deres lidende Mester og stille personlig tilfredstillelse for sine synder synlig ved gode gjerninger.”[vi]

 

Men apostelen Paulus skriver i sitt mesterverk om rettferdiggjørelse av tro alene: Så meget mere skal vi da, efterat vi nu er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden (Romerne 5:9)[vii]

 

”For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet;  men den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet;  den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet (Romerne 4:3-5)

 

For et betydelig sammentreff det er at læren om rettferdiggjørelse av tro alene blir gitt med slik entydighet i brevet til romerne, siden Rom senere ble setet for paveveldet! Det synes være skrevet der som en sterk og permanent protest mot vranglæren i den romersk-katolske kirke.

 

 

FRELSESVISSHET

 

Den første følgen av læren om botsøvelser (så vel som læren om skjærsilden og avlaten) er at den romersk-katolske troende, selv om han er både døpt og konfirmert aldri kan ha frelsesvisshet, som er en velsignelse for en ekte kristen. I proporsjon til å være åndelig følsom, må personen som støtter seg til en gjerningsreligion vite at han ikke har lidd nok i proporsjon til sine synder, og at han aldri kan gjøre så mye at han kan bli verd frelsen.

 

En døende katolikk, som har gjort alt han kan og etter å ha fått del i den siste olje blir gjerne fortalt at han må til skjærsilden. Der kommer han til å måtte lide ukjent antall år, uten forvissning om når han skal komme ut derfra, men med forvissning om at de etterlatte ber for hans sjel og betaler en sjel og en skjorte for å tenne lys for ham, be spesielle messer for ham, slik at lidelse kan bli avkortet noe.

 

Hvilken kontrast står ikke det i, når det gjelder den levende kristnes død som har forvissning om å gå rakt til himmels og være sammen med Kristus (Filipperne 1:23). Hvilken herlig velsignelse sann tro er, både i livet og i døden!

 

Trientkonsilet uttalte endog en forbannelse over enhver som våget å si at han hadde frelsesvisshet, eller at hele straffen for synd blir tilgitt sammen med synden.[viii] Slik forvissning blir proklamert som en villfarelse og en følge av syndig stolthet.

 

Rom holder sine undersåtter i stadig frykt og usikkerhet. Endog ved dødens terskel, etter den siste olje har blitt gitt og etter tusenvis av rosenkransregler har blitt sagt for ”å leske sjelen”, kan presten ennå ikke gi noen frelsesvisshet. Personen er aldri ”god nok”, men må i skjærsildens fengsel for å bli renset for allmennsynder før han kan bli sluppet inn i den himmelske stad. Ingen kan visselig bli lykkelig eller virkelig finne fred. Spesielt gjelder dette åndelige spørsmål, hvor tvilen og usikkerheten råder hele livet og like til graven.

 

Men Gud vil at vi skal bli frelst, og i følge Bibelen kan Den Hellige Ånd gi oss forvissning om at vi har frelse når vi har et sant, intimt, forhold til Guds Sønn (1 Johannes 5:9-12). Innen katolisismen, måman arbeide hardt for dette og må betale dyrt for det, og etter at han/hun har gjort alt presten pålegger, kan han/hun fremdeles ikke vite om det er nok eller ikke. Midt i alt dette, står forbannelsen fra Trientkonsilet mot alle som våger å si at de er frelst. Derfor kan det visselig ikke finnes en eneste romersk-katolikk som står last og brast med sin kirke, som visselig har frelsesvisshet.

 

 

KONKLUSJON

 

Det er tydelig, endog etter disse korte glimtene inn i læren om dødssynder og allmennsynder, skriftemålet, botsøvelser og skjærsilden at den romersk-katolske kirke har konstruert ett av de mest ubibelske læresystemer som noensinne har båret ”kristen”-navnet!  Frykten, redselen og det religiøse slaveriet som et slikt ”lønn/straff-system” skaper har plaget millioner av liv i århundreder og fortsetter å drive rov mot alle som er uvitende om bibelsk frelse.

 

Å bare kalle et slikt system for ”en kult” vil være å slenge den sammen med en enorm kategori av religioner og kvasireligioner som for tiden farer jorden rundt, og fanger mange tankeløse ungdommer. Nei, den romersk-katolske kirken er ikke en kult, den er et imperium! Den har sin egen hersker, sine egne lover, og sine egne undersåtter. Imperiet har ingen grenser, men omslutter hele kloden med sine øyne rettet mot alle personer som ikke sverger dem underkastelse. Den kaller medlemmer av andre kirkesamfunn ”adskilte brødre”[ix] De har sin målsetning å føre alle inn under samme flagg.

 

Munner som tidligere talte mot Romerkirken har blitt tiet ihel av tiden. Det er ikke lenger på mote å tale om paven som ”antikrist” (selv om de følgende personer visselig gjorde det uten å nøle: Martin Luther, John Bunyan, John Huss, John Wycliffe, John Calvin, William Tyndale, John Knox, Thomas Bacon, John Wesley, Samuel Cooper, John Cotton og Jonathan Edwards) eller om den katolske kirke som ”Den Store Skjøge”. Nå er det stadig flere protestanter som tror at ”forskjellene er jo ikke så store likevel.” Men det er akkurat det HUN vil at vi skal tro!

 

 

FOTNOTER TIL AVSNITT 3:

[i] Pavenavn: Innocents III

[ii] ”R.C.”, side 199

[iii] ”R.C.”, side 203

[iv] De syv sakramentene er: Dåpen, Konfirmasjonen, Evkaristen, Boten (Skriftemålet), De Hellige Ordener (Presteinnvielsen), Ekteskapet og Den Siste Olje.

[v] ”The Apostles Creed” utgitt av ”The Knights of Columbus” (katolsk frimurerorden) side 18-19.

[vi] ”You shall rise again”, utgitt av ”The Knights of Columbus” (katolsk frimurerorden) side 3

[vii] (se også: Ef. 2:8-10, Rom. 1:17, 3:21, 22, 28, 5:1, 18-19, 11:6, Joh 3:36, Gal. 2:21, 3:11.)

[viii] ”R.C.”, side 267

[ix] Betegnelse innført av det annet Vatikankonsil for å beskrive medlemmer av Østkirken, den Anglikanske og de protestantiske kirkesamfunn.

 

 

 

 

4. DYRKELSEN AV MARIA - GUDEMOREN

 

 

 

SANN GUD OG SANT MENNESKE

 

"Mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikrist." (2 Johannes 7)

 

Kjennetegnet ved den antikristelige ånd er at den nekter at Jesus er kommet i kjød. Man nekter altså ikke at Jesus er Sann Gud, men man nekter at Han er Sant menneske. Dermed erkjenner man ikke sannheten i Guds Ord, som sier: 

 

"Da nå barna har del i kjøtt og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen." (Hebreerne 2:14) og videre: "Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder." (Hebreerne 2:17)

 

Ved å nekte for disse klokkeklare sannheter, fjerner man den klare lære om Jesus fra menigheten. For dersom Jesus ikke er Sant menneske og "prøvet i alt i likhet med oss, dog uten synd", så kan Han jo ikke fullt ut forstå oss. Da kan Han heller ikke tre fram for Faderen som vår talsmann og yppersteprest. Følgen av en slik lære er at andre talspersoner og "midlere" settes i Kristi sted. Den mest framtredende av disse "midlerne" og talspersonene er Jesu egen mor - Maria.

 

 

MARIAS GUDDOMMELIGHET

 

Ørkenfaderen, eremitten og munken Antonius (251-356) var den som grunnla det katolske munkevesenet. Han lærte følgende: "All nåde som noensinne er gitt mennesker, er alt kommet gjennom Maria." (Fra Our Lady's Library).

 

Johannes Krysostomos (347-407) fortsatte å hevde at "Syndere blir kun tilgitt gjennom Marias forbønn."

 

Selv Aurelius Augustinus (Augustin) (354-430) falt for dette forvrengte Mariasynet da han uttalte: "Hvem kan verdig takke deg og fullt ut prise deg, o' velsignede jomfru som gjennom ditt avkall har frelst en fortapt verden." Augustin hevdet at alle mennesker har del i arvesynden helt fra fødselen av, men med et unntak - Maria, Jesu mor. Denne uttalelsen la siden grunnlaget for Concéptio Immaculáta - læren om den ubesmittede unnfangelsen.

 

Å dyrke Maria som Guds Mor ble fastslått som et dogme (læresetning) på kirkemøtet i Efesos i 431. Maria ble nå æret med tittelen Theotokos (den som fødte Gud).

 

Thomas av Aquinas (1225-1274) lærte senere at "Gud har betrodd Maria Himmelens nøkler og skatter." Pave Pius V utnevnte offentlig Thomas av Aquinas til kirkelærer i 1567. Istedet for Reformasjonen, valgte Den Katolske Kirken dermed Mariadyrkelsen.

 

Det var lenge strid i den romersk katolske kirke om jomfru Marias guddommelighet. Men etter hvert ble denne læren til, som sier at "hun er Guds mor og har vært fra evighet, at hun ikke hadde noen naturlig far, men i sin mors liv var unnfanget av Den Hellige Ånd..." Dette er å sette Maria i den posisjon som kun tilfaller den ene og sanne frelser - Jesus Kristus! 

 

Katolikkene lærer altså det samme om jomfru Maria som vi protestanter lærer om Jesus. Når så Jesus også var unnfanget av Den Hellige ånd, som jo virkelig er Guds Ords lære, blir følgene at Jesus ikke er et menneske, for både Hans Far og Hans mor er jo guddommelige. Dermed er ikke Jesus kommet i kjød...

 

Den katolske kirkes lære om jomfru Maria kan sammenfattes i følgende tre læresetninger:

 

 

1. Marias forliv:

 

"Den Hellige Guds mors hele liv er i alt likedannet med hennes guddommlige sønns liv - det er selvsagt - da hun jo er Jesu mor. Vi kan derfor i hennes liv skjelne de samme tre avsnitt eller perioder som vi også finner i Jesu liv, nemlig et forliv i den gamle pakt, et virkelig liv her på jorden og et etterliv uten ende i evighetens rike. I sitt forliv var hun Himmelens dronning, klar for den viktige oppgave som lå forut - å bli mor til verdens frelser."

 

 

2. Marias jordeliv:

 

"Denne utvalgte brud av Den Hellige Ånd ble aldri berørt av noen synd. Unnfanget uten arvesyndens plett var hun full av nåde fra sin tilværelses første øyeblikk."

 


3. Marias etterliv:

 

"Dessuten forstår vi det maktens og ærens rike som Gud har belønnet sin trofaste tjenerinnes dyd med, da hun vandret hjem til sin guddommelige sønn i himmelen og ble kronet med uforlignelig herlighet, som Himmelens og jordens dronning, ja som nådens mor for oss alle. Man kaller henne ikke uten grunn den bedende og bønnfallende allmakt, idet det er sikkert at vi kan motta alle nådegaver gjennom hennes hender."


Det var pave Pius XII som erklærte at Maria ble tatt opp til himmelen. Den romersk katolske kirke mener altså hun legemlig regjerer som "Himmelens dronning", på samme måte som vi protestanter tror og lærer at Jesus har faret opp til himmelen og nå er vår yppersteprest og talsmann innfor Faderen. 
Dette er selve kronen på verket i Maria-dyrkelsen. Enhver bibelleser vet at det ikke finnes et eneste Guds Ord som gir oss grunn til å tro på pave Pius XII's "ex cathedra" proklamasjon.

 

Maria-dyrkelsen startet i tider da hedenskapet ennå øvde en mektig innflytelse i Europa og Midt-Østen. Den ble til i tider hvor hedninger, som i navnet antok kristendommen, var opplært i troen på kvinnelige guder, og også søkte slike i den kristne lære. Og blant alle kvinnelige helgener ble Maria snart den fornemste.

 

Hvilket avguderi dette er! Riktignok var Maria den velsignede blant kvinner, men hun var også bare et menneske, som enhver av oss! Hun måtte selv frelses av nåde, ved troen å Jesus Kristus - dette på samme måte som alle syndere, etterkommere av den falne Adam.

 

Men her setter romerkirken henne opp som en Gud og som en forsoner i Krisi sted, ved hvem alle nådegavene kan gis oss. Når hun da  var "halvt Gud" og Jesus igjen i hennes liv er unnfanget av Den Hellige Ånd, så er Jesus etter romerkirkens lære ikke "kommet i kjød".

 

 

GAMMEL BABYLONSK RELIGION I NY DRAKT

 

Det er oppsiktsvekkende å oppdage at sentrale elementer i den katolske tro og lære er direkte adopsjoner av sentrale elementer i den gamle babylonske religionen. Denne sammenblandingen av romersk katolsk tro og babylonsk religion har vært til stede helt fra 300-tallet. Allerede i år 381 fikk hun tittelen "Guds mor". Maria tok dermed i praksis over dyrkelsen av modergudinnen Diana i Efesos og Artemis i Hellas. La oss se på noen likheter:

 

Mens babylonerne dyrket Semiramis som "himmelens dronning", dyrker katolikkene Maria som den samme. Men man har ingen bibelsk dekning for å si at Maria er "himmelens dronning". Himmelen har ingen dronning! Det nærmeste man kommer denne tittelen, er brudens tilstand etter Lammets Bryllup, hvor hun blir omtalt som Lammets Hustru i Åpenbaringen 21:9.

 

Mens babylonerne dyrket Nimrod, reinkarnert i hans sønn Tammuz, så dyrker katolikkene Jesus som jomfru Marias sønn. Javel, men det må da vel være riktig, sier du kanskje? Ja, å tilbe Jesus er riktig, men i den romersk katolske lære har Jesus blitt redusert fra å være den evige Gud, til å bli Marias sønn. Den ære og tilbedelse Han fortjener som verdens frelser blir skjult i masse okkult mystikk.

 

For ordens skyld kan vi liste opp hvordan dette mor/sønn forholdet går igjen i ulike religioner. Vi har følgende navn på gudemoren og hennes sønn:

 

- I Kanaan het de Astarte og Baal

- I Israels frafallstid het de Astarte og Baal (1 Kong 18)

- I Syria (Assyria) het de også Astarte og Baal

- I Egypt het de Isis og Horus

- I Hellas het de Afrodite og Eros

- I Roma het de Venus (Fortuna) og Jupiter

- I Efesus het gudemoren Diana

- På Sicilia het gudemoren Ceres

- I Skandinavia het gudemoren Dina (Disa)

- I Tyskland (Gotia) het gudemoren Hertha

- I Asia het de Cybele og Deoius

- I India het de Devaki (Indrani) og Krishna

- I Indo-arisk religion het gudemoren Indrani

- I Kina het gudemoren Shingmoo

 

Som vi ser av dette, har denne mor/sønn tilbedelsen forgreninger i de fleste religioner. Vi skal gå litt videre, for i den romersk katolske kirken blir jomfru Maria tilbedt som Gud selv! Det går mange flere bønner til henne enn det gjør til Gud selv! Og grunnen til at det bes så mye mer til Maria enn til Gud selv (ja endog mer enn til Jesus) er at katolikkene oppdras til å tro at Jesu mor er mye snillere og forståelsesfull enn Jesus selv. Ettersom hans mor kommer til Jesus med begjæringer på våre vegne, vil han mye lettere høre på henne enn på oss. Som Himmelens dronning innehar Maria idag en høyere rang enn noen av englene og de hellige som er i Himmelen. Bare Gud selv står over henne.

 

 

Men dette har absolutt ingenting med sann kristen lære å gjøre! Bibelen sier at det er Jesus selv som er den gode hyrde. Han er våre sjelers hyrde og tilsynsmann (les Johannes 10:15-18 og 1 Peter 2:21-25)

 

 

ROSENKRANSEN

 

I forbindelse med bruken av Rosenkransen, blir det bedt uttallige bønner til jomfru Maria. Rosenkransen består av en kjede med 15 sett av runde kuler. Hvert sett blir avsluttet med en større kule. I enden av kjedet er det et bilde av jomfru Maria. Fra dette bildet henger det ned en kort kjede med et krusifiks. Når katolikkene ber, representerer hver kule en bestemt bønn.

 

Når så en bedende katolikk har gått igjennom hele Rosenkransen, har han eller hun repetert "Hill deg Maria" 53 ganger, "Fadervår" 6 ganger, "Mysteriene" 5 ganger, meditasjonene til Mysteriene 5 ganger, "Ære være" 5 ganger og "Den apostoliske trosbekjennelse" en gang.

 

Rosenkransen går også tilbake til de hedenske religionene. De ble bl.a. brukt av innbyggerne i det gamle Ninive (se Jonas bok), av fønikerne, av brahmaene i hinduismen, av muslimene og av buddhistene.

 

 

TO BLASFEMISKE DOGMER

 

I 1854 vedtok den romersk katolske kirke dogmet om at Maria er uten synd. Det være seg både "arvesynd" og "vanlig synd". Dette begrunnes med argumentet at "den som skal være Guds mor, kan ikke ha synd". Men Guds Ord sier at alle mennesker har syndet, bortsett fra den ene, Jesus Kristus, som er en soning for våre synder.

 

Ved Kirkemøtet i Calcedon i år 451 e. Kr. ble det tilmed avgjort at Maria forblir jomfru til evig tid! Dette lærer man altså, selv om Bibelen forteller at hun fødte flere ganger etter Jesu fødsel. Nå ble hun tittelert som Aeiparthenos - alltid jomfru.

 

"Mens han ennå talte til folket, se, da stod hans mor og hans brødre utenfor og ville få ham i tale. Og en sa til ham: Se, din mor og dine brødre står utenfor og vil få deg i tale!" (Matteus 12:46-47)

 

I 1951 kom dogmet om at Marias legeme ikke ble lagt i graven, men at hun ble tatt legemlig opp til himmelen - lik Jesus selv og lik profeten Elia. Forklaringen de gir, er følgende:

 

 "På den tredje dagen etter Marias død, da apostlene samlet seg sammen rundt hennes grav, fant de den tom, Hennes hellige legeme var blitt båret opp til den tredje himmel. Graven hadde ingen makt over en som var uten synd. Men det er ikke nok at Maria ble tatt opp til himmelen. Hun har en verdighet som når over de høyeste av erkeenglene. Maria ble kronet til himmelens dronning av den evige Fader. Hun fikk en trone ved sin sønns side. Nå ber hun for oss dag for dag, time etter time. Hun oppnår nåde for oss, holder oss unna farer, skjermer oss mot fristelser og drysser ned velsignelser over oss."

 

 

MARIA HAR TATT JESU PLASS

 
Jomfru Maria blir ofte framstilt på bilder og malerier, med en ring av 12 stjerner rundt sitt hode, og med en voksende måne under sine føtter. Både den babylonske og fønikiske gudinnen Astarte og den egyptiske gudinnen Isis, som begge symboliserte fruktbarhet, ble framstilt på den samme måten.
 

I forbindelse med Den Hellige Ånds komme på Pinsedag, er Maria ofte framstilt som den sentrale personen, som får Den Hellige Ånd over seg i form av en dueskikkelse. De 12 apostlene står vendt mot henne, og det er hun som mottar selve Ånden, mens de mottar tungene av ild. Alle som leser Bibelen kjenner til hvordan Jesus mottok Den Hellige Ånd da Han ble døpt av Johannes i elven Jordan. Vi vet at duen symboliserer Jesu renhet, mens apostlene mottok Den Hellige Ånd som en rensende ild på Pinsedag.

Men  her får vi altså enda et eksempel på hvordan den romersk katolske kirke tar en bibelsk sannhet og bytter ut hovedpersonen Jesus, med hans syndige og menneskelige mor - Maria. Dette er forøvrig noe av det mest sentrale i hele det katolske systemet - at Maria tar Jesu plass.

 

 

La oss se litt på hva katolske teologer har uttalt om Maria:

 

 

«Maria fortsetter sin gjerning i himmelen som medforløser idet hun deler ut til hver sjel spesielt de bønnesvar og nådesbevis som hun har hjulpet til å gjøre folk i sin alminnelighet fortjent til...

 

Det lille vesen blir Guds barn i dåpsvannet fra å ha vært et vredens barn; synderen har vært åndelig død og kommer i kontakt med Kristi blod som faller over ham fra skrif tefaderens hånd, han får nytt liv og blir den himmelske Faders sønn. Men det er Maria som føder både den ene og den andre til livet. Uten den livets nåde som hun lar dem få, ville de alltid forbli i døden. Ingen blir noensinne født på ny til det guddommelige livet uten at Maria har vært opphav til det på en overnaturlig måte. Livet som Maria gir oss, kan hun gi oss på ny dersom vi mister det. For vi kan ikke gjøre noe overnaturlig uten nåden, og all nåde kommer til oss fra vår himmelske mor . . .

 

Det blir mer og mer klart at striden skal fullføres under ledelse av jomfru Maria, og soldatene må kjempe i hennes navn for å vinne seier. Med henne er seieren sikret, og under hennes fot vrir slangen seg maktesløs . . . Avgjørelsen av denne forrett (den ubesmittede befruktningen) er proklamert på denne måten ved jomfru Marias makt i den nåværende tiden og ved apostelembetet før Maria og under Maria.»

 

(E. Neubert Marianiste, Dr. en Théologie. Marie dans le dogme. 2me édition, Paris 1946, pages 69, 70, 74, 197.)

 

 

«Bekjennelsen for Maria har sin verdi. Den bringer oss hennes nåde . . . En har ikke noe å frykte for henne, for hun blir ikke ergerlig for noe. Hun har allerede forsonet alt . . . Den hellige jomfruen må stundom ta imot fra menneskene det som hun frasier seg. Det mislykkes så ofte for Gud selv.»

 

(Paul Doncæur, Jésuite. La sainte vierge dans notre vie d'hommes, Etudes, 1935, pages 606, 607.)

 

 

«Det var ikke nok bare at Gud ble menneske for at forsoningen skulle nå sitt fullkomne mål, han måtte også knytte kvinnen til dette at han ble menneske og dette offer. En kan våge å påstå at det ville ha manglet noe i vår forsoning uten jomfruens smertefulle tjeneste, fordi denne tjeneste er den mest underfulle virkning av Kristi gjerning.»

  

(M.-J. Nicolas, Dominicain. Revue Thomiste, Janvier—Mars 1946, page 187.)

 

 

«Det er en uendelig avstand mellom Kristus og oss, og vi drives til å undersøke om en ikke kan forminske denne avstand. Det er her tanken på Maria kommer inn på en naturlig måte.»

 

(J. Guitton, La Vierge Marie, Paris 1949, page 164.)

 

 

«Hun bevarer oss fra det vonde, og hun bevarer oss — om en tør si det — fra sin Sønn, slik som mor i en familie går imellom når det mannlige vanviddet bryter ut.»

 

(A.-D. Sertillamges, Dominicain, La vie Catholique, Paris 1922.)

 

 

La oss nå se hva paven selv lærer:

 

 

«Ved denne forening av lidelse og vilje mellom Maria og Kristus, fortjener hun å bli gjenløseren av den fortapte verden på en verdig måte.»

 

(Reparatrix perditi orbis. Pius X, Ad diem illum, 1904.)

 

 

«Maria utsto lidelsen og nesten døden med sin lidende og døende Sønn. Hun avsto fra sine moderlige rettigheter overfor sin Sønn for å skaffe menneskene frelse . . . Så langt som det sto i hennes makt ofret hun sin Sønn, så at en med god grunn kan forsikre at hun selv gjenløste hele menneskeslekten sammen med Kristus.»

 

(Benedikt XV, Acta Ap. Sedis, 1918.)

 

 

«Hun er fritatt fra alle personlige og arvelige feil og er alltid i nær forening med sin Sønn. Som sådan bar hun ham fram på Golgata for den evige Fader, og dermed forente hun offeret av  sine rettigheter med sin morskjærlighet som en ny Eva for alle Adams sønner som bærer på arvesyndens besmittelse.»

 

(Pius XII, Mystici Corporis Christi, 1943.)

 

 

Vi siterer også utdrag av  talen som Cardinal Pizzardo holdt i Roma 23. oktober 1950. I egenskap av representant for pave Pius XII, åpnet han den første verdenskongressen for Maria-forskningen, noen dager før den høytidelige bestemmelsen angående Marias himmelfartsdag.

 

«Men bestemmelsen den første november 1950 utgjør også et utgangspunkt, inngangen til en ny tid, begynnelsen av en mer intens oppklarningsprosess. Den gir Maria-forskeren en mye tydeligere og dypere forståelse av «Marias usigelige hemmelighet», hemmeligheten om en kvinnes opphøyelse til den svimlende verdigheten å være Guds mor, som en skapning som har fått stå like inn til guddommelighetens grenser ved en enestående og uendelig storhet . . .

 

Vi må f. eks. klarlegge enda bedre Marias umiddelbare medvirkning i forsoningen for å belyse hennes egenskap som «medforløser» for menneskeslekten . . .

 

Vi må klarlegge enda bedre hva slags dronningverdighet Maria har . . .

 

Det er mange biskoper og andre trofaste som er hengitt til Maria. Mange av dem (det var om lag 800 biskopelige søknader) hilser med glede innstiftelsen av den liturgiske høytiden «Maria — verdensaltets dronning» . . .

 

Vi må klarlegge enda bedre hvor åndelig nødvendig det er å hengi seg til Maria for å vinne frelse . . .

 

Som dikteren sier: «Jeg ser en skjønnhet le, som er en glede i alles øyne.» Denne skjønnhet som er en glede, det er jomfru Marias milde og moderlige smil . . . »

 

(Ducumentation Catholiqe, Numéro 1082, 19 novembre 1950, colonnes 1504—1508.)

 

Denne siste betydningsfulle tekst avslører de dypeste tendensene i den katolske teologien.

 

Hvilken likhet har denne læren med evangeliet?

 

 

 

HELGENDYRKELSEN

 

Før vi avslutter dette avsnittet, vil jeg gjerne også si litt om den øvrige helgendyrkelsen som foregår i den romersk katolske kirke. Her ber man nemlig også til såkalte "helgener". Disse er menn og kvinner som har levd et fromt, godt og eksemplarisk liv. Helst har de i sitt jordiske liv vært munker eller nonner og utmerket seg ved sin fromhet og ved gode gjerninger. Disse kan nå formidle våre bønner innfor Gud, og samtidig beskytte de mennesker som ber til dem.

Dette, i likhet med Maria-dyrkelsen, kan ikke kalles for noe annet enn ren og skjær vranglære!

 

Også her i Norge laget man statuer og malerier av såkalte helgener. St. Olav (Olav den hellige) er vel det klareste eksempelet på dette. Det er betenkelig hvordan "Slaget på Stiklestad", gammel mystikk og sagn rundt Nidarosdomen, samt fortellingene om hellige Olavs hår og skjegg som fortsatt vokste etter hans død, har holdt seg levende i den norske "folkesjelen". Ja, man påsto sågar at et besøk på graven til Olav den hellige kunne helbrede sykdommer!

 

Slik overtro og mystikk er typisk katolsk, og er ikke noe annet enn ren og skjær okkultisme og påkallelse av onde ånder!

 

Men hvordan blir en slik avdød person erklært som helgen? La oss se på et sitat fra katolikkenes egen hjemmeside www.katolsk.no

 

"Hvordan en avdød person er blitt erklært som helgen (kanonisert) har opp gjennom århundrene skjedd på ulike vis. De mest kjente helgenene, Maria og apostlene, har aldri blitt kanonisert, og i tidligere tider var det i stor grad snakk om spontane, lokale og folkelige reaksjoner. Et eksempel er Kong Olav Haraldsson som bare et år efter at han falt ved slaget på Stiklestad (1030), ble erklært som helgen - og idag kjenner vi ham best under navnet Olav den Hellige.

Først på 1300-tallet blir det vanlig med kanoniseringer fra sentralt kirkelig hold. Idag er det Paven som bekjentgjør helgenkåringer - som regel efter en meget lang prosess hvor man nøye har gransket den aktuelle personens liv, lære og levnet meget inngående.

 

Hva er så en helgen, og hvilken rolle spiller helgenen i kirkens liv? En altfor stor, og nærmest ukristelig rolle, vil kanskje en del ikke-katolikker svare. I Den katolske kirkes liturgi synges det: "Du alene er Hellig, Jesus Kristus." Dette er det sentrale i hele den kristne religion. All annen hellighet er bare en delaktighet, en avglans av Hans hellighet. Men Kristus har villet en slik hellighet for mennesker også: "Vær fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen." (Matt. 5,48). Vi mennesker er skapt i Guds bilde, og vi er kalt til likhet med Guds egen sønn. Gudlikhetens forutsetning er nåden. Og nåden er å ha del i Guds eget liv.

 

En helgen er et menneske som erkjenner sin nærmest "organiske" avhengighet av Gud, og som helhjertet går inn for å følge Kristus. Mennesker som således "satser" på Gud med hele seg, åpner seg med Guds nåde for Ham, slik at denne nåden får virke tilnærmet uhindret i dem. De er ikke først og fremst vitner om hva mennesker kan klare, men om Gud. Hvis vi med helgener mener sanne Kristi efterfølgere, så kan vi si at kirkens egentlige oppgave er å gjøre helgener av medlemmene. Slik forstod de første kristne det, og slik sett har man hatt helgener i kirken så lenge kirken har eksistert.

 

Det annet Vatikankonsil (1962-1965) proklamerte at "alle i Kirken ... er kalt til hellighet, ifølge apostelens ord som sier 'Guds vilje er at dere skal bli helliget' (1. Tess. 4,3)", og under pave Johannes Paul IIs pontifikat (regjeringstid) har det vært flere helgenkåringer enn under noen annen pave.

 

Enhver tid har sine hellige, og ikke alle appellerer til hver enkelt av oss. Bredden i legning og temperament iblant helgenene tillater hver enkelt å finne sin helgentype - det menneske som har nådd langt på den vei der en selv bare er nybegynner og som derfor egner seg som personlig veileder. Den troende kan fritt velge hvem man vil hente inspirasjon hos, likeså hvem man vil be om forbønn om man ønsker det. Å be til helgenene betyr IKKE å tilbe dem, men å be om deres forbønn på samme måte som man kan be nålevende personer om forbønn."

 

Jeg hadde engang gleden av å spørre en katolikk om hva de spesielt ser etter når de skal utnevne en person til helgen. Han fortalte meg noe som jeg personlig synes er rystende! Han sa at når en munk eller nonne dør, etter et lang og trofast liv i et kloster, så blir vedkommende gravlagt i krypten som ligger i klosterets kjeller. Den døde ligger så her en tid (noen år), før man beslutter å "grave opp for å se om der har funnet sted en normal forråtnelse eller ei"! Dersom det er tale om en person som Gud vil opphøye til å være en helgen, er den dødes kropp ikke gått i forråtnelse, men ligger der med sitt legeme inntakt. Legemet gir forøvrig fra seg skjønne dufter og det vises oftre til at syke mennesker har blitt helbredet ved å besøke graven til vedkommende.

 

Denne helgenlæren går også tilbake til den gamle babylonske religionen, som hadde omlag 5000 guder og gudinner. Babylonerne trodde at disse "gudene" hadde vært helter på jorden i "tidligere liv", mens de nå var blitt opphøyet til et guddommelig plan. Disse beskyttet nå menneskene i deres liv og gjøremål. Dette er de samme tanker som vi finner i buddhismen, og mange andre religioner hadde også tilsvarende tanker om dette.

 

Men hva sier Bibelen? Det første av de ti bud lyder slik: "Du skal ikke ha andre guder enn meg".

 

 

 

 

 

5.  SØLIBATET

 

 

 

 

Ved kirkemøtet i Ancyra/Elvira (295 - 302 e.Kr.) ble ekteskap for biskoper, prester og diakoner forbudt (Consilium Eliberitanum, Canon XXXIII). Presteskapet ble dermed tvunget til sølibat. Ved det store kirkemøtet i Nikea i år 325, ble dette utvidet med det såkalte "Mulieres subintroductas", som sier at ingen biskop, prest eller diakon fikk ha noen annen kvinne i sitt hus enn sin mor, søster, tante og bestemor -  kvinner som det ikke kunne rettes noen mistanke imot.

 

Den katolske kirke forherliger så tjenestevillig sølibatet for å framholde hvor nødvendig det er at prestene er uskyldige og rene. Men dersom dette var tilfelle, burde dette vel også ha gjeldt profetene, patriarkene og prestene i den gamle pakts tid? Men vi vet alle at det ikke var tilfelle, men tvert imot så Gud det aldri som noe hinder for den prestelige gjerningen at en prest, profet eller patriark var ektemann og far.

 

Hvorfor krever de da at sølibatet er et vesentlig vilkår nå?

 

Oppgaven for profetene og yppersteprestene i Den Gamle Pakt var hellig, og på den tiden fantes det ingen mer hellig tjeneste som menneskene kunne tjene Gud med. De var Guds representanter, den guddommelige lovens tolkere, og de ofret brennoffer i folkets navn.

 

Men hvorfor krevde ikke Gud seksuell avholdenhet til en slik oppgave?

 

Riktignok krevde han av yppersteprestene at de skulle hellige seg og avstå fra alt som ifølge loven gjorde dem urene når de utførte vissprestelige tjenester. Men denne avholdenhet var bare en liten parentes i deres ekteskapelige liv.

 

Apostelen Paulus selv påbyr at en som de velger til tilsynsmann eller eldste, skal være «en kvinnes mann» (1. Timoteus 3:2). Og i 1. Korinter 7 sier han klart at det er en god ting å gifte seg, selv om han medgir at det ville være enda bedre å ikke gjøre det. (Men her var det spørsmål om et personlig råd og ikke en Herrens befaling. jfr. v. 25.)

 

Derfor er det spørsmål om hva en personlig foretrekker, eller om en vil si, et spørsmål om mer eller mindre fullendelse, men ekteskapet er ikke i noe tilfelle noe vondt eller syndig, ikke engang for en tilsynsmann i menigheten (episkopos), ifølge apostelen Paulus.

 

Dersom ekteskapet er et sakrament, er det derfor helt uforståelig hvorfor det er den største av alle synder og en styggedom for presten å ha en ektevigd hustru.

 

Her er det oppsiktsvekkende å lese at Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus om en tid som skulle komme, der det skulle oppstå demoners lærdommer, som forkynnes av falske lærere, som er brennmerket i sin egen samvittighet. Et av kjennetegnene på disse var at de skulle forby å gifte seg.

 

"Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners lærdommer. Det skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet. Disse forbyr å gifte seg og påbyr å avholde seg fra visse slag mat, enda Gud har skapt den til å bli tatt imot med takk av dem som tror og har lært sannheten å kjenne."  (1 Timoteus 4:1-3)

 

 

 

 

 

 

6. PAVENS UFEILBARLIGHET

 

 

 

 

 

Den katolske kirken avleder dogmen om pavedømmets ufeilbarhet fra det at Jesus Kristus overlot himmelrikets nøkler til apostelen Peter. La oss se ordrett hva Jesus sa:

 

 

«Og jeg sier deg at du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen» (Matteus 16:18—19).

 

 

Og hva sier den katolske kirken? «Jeg vil gi deg og dine etterfølgere nøklene til himlenes rike . . . På denne klippe som du er, du og dine etterfølgere . . . Alt det som du og dine etterfølgere binder, skal være bundet, og alt det som du og dine etterfølgere løser, skal være løst.»

 

 

Den katolske kirken vet godt at Jesus ikke har sagt «og dine etterfølgere». Men den underviser som en trosartikkel at det var nettopp det han ville si.

 

Det er klart at dersom apostelen Peters etterfølgere, dvs. pavene i Rom, har nøklene til himlenes rike, så er den eneste måten å komme inn i himmelen på, å gjøre som den katolske kirken befaler. Det er derfor den bestemt fastslår: «Utenfor kirken finnes ingen frelse.»

 

 

La oss saklig analysere disse ord som Jesus talte til Peter. Det hadde ikke tjent til noe å gi Peter og hans etterfølgere nøklene dersom Peter og hans etterfølgere stenger himmelrikets dør for noen og Jesus deretter åpner den, eller om Peter og hans etterfølgere åpner og Jesus Kristus stenger den. Da ville det hele rett og slett kun vært et ordspill.

 

 

På den andre siden; dersom Peter og hans etterfølgere hadde fått nøklene til himlenes rike av Jesus, så måtte de dørene som de åpner, forbli åpne, og de dører som de stenger, forbli stengte. Er det virkelig slik? Den katolske kirken forsikrer oss det.

 

 

Men dersom det forholder seg slik, må vi godta som en logisk slutning at Jesus for alltid og under alle forhold har frasagt seg å dømme menneskene. Da må Peter og hans etterfølgere være egenmektige dommere og herskere, både i himmelen og på jorden, når det gjelder menneskenes frelse. Bare de som Peter og hans etterfølgere tillot å komme inn i himlenes rike, ville komme inn, og dem som de forbød adgang, måtte stå utenfor. 

 

 

Dersom det forholder seg slik, vil vi stille spørsmålet: Hvordan kunne da Jesus si følgende:

 

 

«Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag skal samles fremfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. Han skal stille sauene ved sin høyre side, og geitene ved sin venstre. Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det riket som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg. Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.» (Matteus 25:31—46)

 

Og i det foregående kapitel:

 

«Hvem er da den tro og kloke tjener som hans herre har satt over tjenestefolkene sine for at han skal gi dem mat i rett tid? Salig er den tjeneren som hans herre finner i ferd med å gjøre dette, når han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal sette ham over alt han eier! Men dersom den onde tjeneren sier i sitt hjerte: Det varer lenge før min herre kommer! og han så gir seg til å slå medtjenerne sine, og eter og drikker med drankere, da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter det, og en time han ikke tenker. Og han skal hogge ham ned og gi ham hans del med hyklerne. Der skal de gråte og skjære tenner.»  (Matteus 24:45—51)

 

 

I Lukas' evangelium leser vi videre:

 

 

«Strid for å komme inn gjennom den trange døren! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det. Når husbonden først har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Da begynner dere å si: Vi åt og drakk for øynene dine, og du lærte på gatene våre. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvor dere er fra. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett. Dere skal gråte og skjære tenner når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike. Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!» (Lukas 13:24—30).

 

 

La oss legge merke til at Jesus ikke på noe sted sier at han skal ta imot dem som apostlene har tilgitt synden eller dem som apostlene har dømt verdige til riket. Han åpenbarer seg alltid i egen person som dommer, eller så bruker han

englene. Men denne dommeren som avsier dommen og skiller de gode fra de vonde, det er Jesus Kristus selv.

 

 

Sier vi ikke i Den Apostoliske Trosbekjennelsen: «Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde»?

 

 

Hva så med dette? Skal Jesus ta nøklene fra Peter og "hans etterfølgere" på dommens dag, og reviderer han de dommer som de har avsagt? Dersom det er slik, spør vi igjen: Hva tjener det da til at Peter og hans etterfølgere

åpner, dersom Jesus siden lukker igjen, eller motsatt? Nøklene blir da til ingen nytte for dem!

 

 

Eller er det slik at Jesus på dommens dag bare stadfester de beslutninger som Peter "og hans etterfølgere" har tatt? Dersom det er slik, da taler ikke Jesus sant når han sier bestemt at han skal komme igjen for å dømme, og heller ikke når han uttrykkelig sier i Åpenbaringen:

 

 

«Og skriv til engelen for menigheten i Filadelfia: Dette sier Den Hellige, Den Sannferdige, han som har Davids nøkkel, han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp: Jeg vet om dine gjerninger: Se, jeg har satt foran deg en åpnet dør, og ingen kan lukke den igjen. For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn.» (Åpenbaringen 3:7-8).

 

 

Nettopp dette er en vanskelighet som katolikkene ikke er i stand til å løse, og ingen katolsk apologet setter noensinne overleveringen av nøklene til Peter i forbindelse med dommen på denytterste dag, av frykt for de iøynefallende konsekvensene.

 

 

Det er enda en sannhet i evangeliet som står i nær forbindelse med det vi ser på her. Jesus lovte virkelig sine apostler at de, dvs. Peter og de andre apostlene, skulle få sitte på tolv troner sammen med ham på dommens dag og dømme Israels tolv stammer (Matteus 19:28).

 

La oss legge merke til at Jesus har begrenset denne forrett til sine tolv apostler. Ikke en eneste person utenom! Han taler ikke om noen trone for "Peters etterfølgere" i århundrenes løp. Alle de andre troende, dvs. de som ikke tilhører de tolv, er utelatt å sitte på slike troner. Her hjelper det ikke enten det er paver, kardinaler, biskoper, prester, diakoner eller lekfolk.

 

Apostlene skulle derimot ikke bli dømt. De skal være sammen med den øverste dommeren, vår Herre Jesus Kristus. Slutningen av dette blir klar: En avgrunn skiller Peter og de andre apostlene fra deres såkalte etterfølgere, paver og biskoper.

 

 

 

 

 

7. DET ANDRE VATIKANKONSIL (1962-1965)

 

 

 

 

Den romersk-katolske kirke er meget stolt over to spesielle ting:

 

1)     at hun aldri har forandret seg, og

2)     at hun har endret seg svært mye!

 

Jeg forstår at punkt 2 synes å være motstridende med punkt 1, men enhver som har studert kirkehistorie – om enn noe kort, kommer til å være i stand til å forstå hva det er jeg forsøker å si.

 

Først er Rom meget nøye med å fasttømre de følgende uforanderlige fakta:

 

a)     At hun er den originale og eneste kirke som ble grunnlagt av Jesus Kristus under Hans jordiske tjeneste.

 

b)      At hennes leder, paven, besitter den autoritet som ble overlevert fra den ”første paven”, Simon Peter, ved ”apostolisk suksesjon”[1] til å sitte i Jesu sted som den udiskutable leder for alle sanne kristne på jord.

 

c)      At hennes tradisjoner og tolkninger av Skriften er den eneste basis for å danne regler og retningslinjer som kristne overalt skulle leve etter.

 

d)     At hennes dogmer og læresetninger, selv om de kan gjøres klarere, utvides eller restatueres når tiden krever det, aldri noensinne kan fornektes, motsies eller endres. De er bokstavelig talt, ”kanonisk lov”.

 

 På den andre siden er de fleste romer-katolikker svært fornøyd med reformene og den utviklingen de har sett skje innen kirken, spesielt siden de enorme forandringene som ”det annet vatikankonsil” (best kjent som Vatikan II) fant sted. De peker på hvor mye som har blitt gjort for å åpne vegen for ”alle kristne overalt til å omsider komme sammen!”

 

Dette synes selvsagt meget spennende, spesielt siden Rom stort sett har vært på defensiven siden reformasjonen. Det begynte med Trientekonsilet i 1546, og det har blitt utstedt det ene pavedekretet etter det andre, som har gjort det fullstendig umulig (endog forbudt) for katolikker å ha noe som helst ”fellesskap” med protestanter.

 

Som imidlertid kjent ”leger tiden alle sår”, som det jo sies, og som alt annet, synes det nå som om den store kløften mellom protestanter og katolikker etter flere århundrer, synes å minke til ”en liten misforståelse”. Og det annet vatikankonsil, som innførte slike omfattende reformer som at Messen kunne fremsies på et folkelig språk, og ikke lenger forbyr katolikker å lese i en protestantisk bibel, eller gå i en protestantisk gudstjeneste, synes å gjøre forskjellene mellom Rom og resten av den fragmenterte kristne verden se svært ubetydelige ut.

 

Som du helt sikkert har gjettet, tror ikke jeg på dette. Faktum er at min forskning og mine studier ene og alene har vist at det er det motsatte som er sant. Ja, det er sant at den katolske kirke endrer seg! De har trolig aldri endret seg så mye i hele sin historie som de har i løpet av den siste generasjonen, dog uten å ha endret én eneste læresetning (ett eneste dogme)! Hvert eneste punkt i alle dogmer som har skremt evangelikale kristne/teologer i de forutgående 500 år er og forblir de samme, nøyaktig som de står skrevet; endegyldige.

 

Men på grunn av de endre klesdraktene, alle de reformerte liturgiene og seremoniene, og den [noe] økte friheten i tilbedelse har katolikker overalt (såvel som mange protestanter) feilaktig trodd at noe grunnleggende virkelig har blitt endret! Men dette er ikke til å undre seg over, fordi det har skjedd mange ganger før i historien. Når du skifter en tone, instrumentet, eller rytmen i en sang, så vil de aller fleste tro at det er snakk om en ny sang. Bare de som lytter nøye til teksten, eller som kjenner musikken godt, forstår at; jada, stilen er annerledes, men sangen er den samme.

 

Det som synes så sørgelig for meg, er når jeg forstår hvor få det fins blant katolikker (og protestanter) som virkelig vet hva den romersk-katolske kirke lærer. Det er sjokkerende! Og det som er enda mer skremmende er det potensiale djevelen har til å kaste blår i øynene på folk på grunn av deres uvitenhet.

 

Men fordi katolsk tilbedelse er basert i så stor grad på ritualene, seremonien og de symbolske utvendige formene, tror den allmenne katolikk av hele sitt hjerte at når disse overfladiske tingene har endret seg, at kirken også har endret seg! Du trenger bare se på dokumentene etter det annet vatikankonsil for å se at dette ikke medfører riktighet.

 

 

BEHOVET FOR DET ANNET VATIKANKONSIL

 

 Tidlig på 1960-tallet visste Vatikanet at de trengte å gi kirken en ansiktsløftning. Mange av deres uttrykksformer syntes hinsides, og de fleste av deres tilbedelsesformer var stive og  utdaterte. Det rådde en generell oppfatning blant biskoper at kirken trengte å utvikle seg i pakt med tiden, og det var dessuten trang til å vende tilbake til Rom, og at hun måtte gi seg selv et mer appellerende og tiltalende ansikt. Det ble også reist intern kritikk om at læresetninger trengte klarifiseres og ”restatuering” på en enklere og mindre dogmatisk formel enn det som tidligere konsiler hadde gjort.

 

Dermed kalte pave Angelo Giuseppe Roncalli[2] sammen til det annet vatikankonsil i 1962, noe som fortsatte under pave Giovanni Battista Montini[3] frem til 1965 da de utstedte ”Det annet Vatikankonsils dokumenter”[4] som hver for seg tok for seg forskjellige aspekter ved kirkens læresetninger og doktriner. Ånden og holdningen i disse dokumentene var betydelig annerledes enn noe som den romersk-katolske kirke noensinne hadde produsert. De var fulle av Skrifthenvisninger, og inneholdt ingen konkrete ”forbannelser” mot dem som ikke var enige (slik tidligere konsiler hadde gjort). De var revolusjonære når det gjaldt å frigjøre den enkelte sokneprest til å fremføre Messen på en måte som best kunne nå frem til folket i lys av lokal kultur og samfunnstanke. Dette, såvel som endringer i kirkeadministrasjon og religiøs frihet var de fremste resultatene fra konsilet.

 

I årene som fulgte ble det gjort ytterligere endringer som seg ut fra Rom som en følge av de nye holdningene som ble født ut av det annet Vatikankonsil. Disse omfattet fjerningen av de strenge kravene om at man ikke kunne spise kjøtt på fredager (og dessuten budet om å ikke spise kjøtt under fastetiden). Selv om disse fremdeles ble oppmuntret til, var de gjort valgfrie i stedet for obligatoriske. Hele kirken syntes å blir ”noe løsere”. Og ekumeniske ledere over hele verden begynte å se lyset i enden av tunnellen som førte til kirkelig enhet.

 

Men midt i alt dette, var det fremdeles noen steile kristne som fremdeles påpekt at selv om prosedyrene og språket var forandret var meningen fremdeles helt og holdent den sammen. Selv om de ytre formene og ordene som ble brukt av Rom hadde blitt endret svært mye, var det fremdeles de samme tingene som ble lært og trodd, og ble fremdeles bekreftet og gjentatt med nye og mildere toner gjennom dokumentene fra det annet vatikankonsil.

 

 

DEN KARISMATISKE BEVEGELSEN

 

Så kom den ”karismatiske fornyelsen” formelig ut av ingensteds! Med pavens velsignelse begynte katolikker å delta i karismatiske messer, tale i tunger, profetere, synge og rope side om side med evangelikale protestanter! Alle var så glade – og de tenkte ”Nå har vi skremt djevelen skikkelig, nå!” Læresetningene var ikke så viktige lenger, de var for teologistudenter og gamle, nedstøvede teologer, de! Men da jubelbruset la seg noe, begynte protestantene å merke at enkelte av deres katolske brødre og søstre fremdeles bad til Maria, og endog bad for sine døde slektninger på bønnemøtene.

 

Det ble snart klar at enhetsinnføringen ikke kom til å gå like glatt som det først hadde sett ut til. Protestanter begynte å stille spørsmål, og de begynte å sette sine katolske venner på prøve med spørsmål som ”Tror du paven er frelst?” Som du kan se avhenger hele den ekumeniske bevegelsens fremtid på dette meget viktige spørsmålet: ”Kan en romer-katolikker bli ansett som en ekte troende (etter Bibelens standard) og fremdeles tro det som den romersk-katolske kirke lærer?

 

 

DET SOM IKKE BLE ENDRET AV DET ANNET VATIKANKONSIL

 

For å svare på dette spørsmålet, har vi laget en liste over læresetninger og praksiser som har blitt adoptert og videreført av den romersk-katolske kirke i over 1600 år. Det er viktig å forstå at ingen av disse har blitt endret av det annet vatikankonsil.

 

Selv om mange av de følgende troslærer ble praktisert tidligere enn de her gitte datoer, ble de ikke gjort bindende for alle katolikker før de offisielt ble adoptert av kirkens konsiler og proklamert av paven som trosdogmer. Alle datoer som er oppgitt er derfor omtrentlige:

 

1.     Presbytere (eldste) ble først kalt ”prester” av Lucian, i det andre århundre.

2.     Bønner for de døde, cirka 300 EK

3.     Ekteskap forbys for biskoper, prester og diakoner (Consilium Eliberitanum, Canon XXXIII), år 302 EK

4.     Tilbedelse av engler og døde helgener og billedbruk, cirka 375 EK

5.     Messen som daglig feiring ble innført, cirka 394 EK

6.     Begynnelsen til opphøyelsen av Maria, og den første bruken av begrepet ”Guds mor”, i Efesuskonsilet, cirka 431 EK

7.     Prestene begynte å kle seg annerledes enn legfolket og bruke spesielle drakter, cirka 500 EK

8.     Den siste olje[5] cirka 526 EK

9.     Læren om skjærsilden ble først innført av Gregor den store i 593 EK

10.     Bønn til Maria, døde helgener og engler, 600 EK

11. Den første som bar tittelen ”pave”, Bonifacius III, 610 EK

12. Tilbedelse av kors, bilder og relikvier blir adoptert, 788 EK

13. Viervann, blandet med en klype salt og velsignet av en prest ble innført i 850 EK

14. Tilbedelsen av sankt Josef 890 EK

15. Kardinalkollegiet opprettes, 927 EK

16. Kanonisering av døde helgener, først av Johannes XV, 995 EK

17. Messen utvikles gradvis til å bli et offer, mens oppmøte ble obligatorisk i det 11. århundre.

18. Presteskapets sølibat ble innført av pave Hildebrand, Boniface VII i 1079 EK

19. Rosenkransen, eller bønnesnorene ble hentet fra hinduismen og islam og ble introdusert av eremitten Peter i 1090 EK

20. Inkvisisjonen[6] av ”kjettere” ble instituert av Verona-konsilet i 1184 EK, og legalisert og videreført av det fjerde Laterankonsil i 1215.

21. Avlatshandel ble innført i 1190 EK

22. De syv sakramentene definert av Peter Lombard i det 12 århundre.

23. Dogmet om transubstansiasjonen ble dekretert av pave Lothar av Segni[7] i 1215

24. Skrifte overfor en prest minst en gang om året ble innført av pave Lothar av Segni under det fjerde Laterankonsil i 1215.

25. Tilbedelsen av oblatkjeksen (hostien) ble innført av pave Cencio Savelli[8] i 1220.

26. Scapulariet[9] blir oppfunnet av Simon Stock av England, i 1251.

27. Læren om Skjærsilden blir proklamert dogme av Florenskonsilet i 1439 EK

28. Tradisjonen blir proklamert like gyldig i autoritet som Bibelen av Trientekonsilet, i 1546.

29. De apokryfiske bøkene blir lagt til Bibelen av Trientekonsilet i 1545.

30. Marias ubesmittede unnfangelse[10] ble proklamert av pave Giovanni Maria Mastai-Ferretti[11] i 1854.

31. Pave Pius IX fordømmer alle vitenskapelige oppdagelser som ikke er godkjent av den romersk-katolske kirke, i 1864.

32. Pavens ufeilbarhet i lære, tros og moral-spørsmål blir proklamert av det første Vatikankonsil i 1870.

33. Pave Ambrogio Ratti[12]fordømte offentlig utdanning (offentlige skoler) i 1930.

34. Pave Ambrogio Rattireitererte læren om at Maria er ”Guds mor”, 1931.

35. Dogmet om Marias himmelfart[13] ble proklamert av pave Evgenio Pacelli[14] i 1950.

36. Maria ble proklamert som ”kirkens mor” av pave Giovanni Battista Montini[15] i 1965.

 

 

EN AKADEMIKER SER NÆRMERE PÅ DET ANNET VATIKANKONSIL

 

Dr. Loraine Boettner, fremstående evangelikal autoritet på romersk-katolsk lære, ser nøye på dokumentene etter det annet Vatikankonsil i den femte revisjonen av hans bok ”Roman Catholicism”. Dr. Boettner skriver:

 

”Det annet vatikankonsil, som ble avsluttet i 1965, gjorde endringer i liturgi og administrativ praksis, og i spørsmål om religiøs frihet. De gjentok påstanden at den romersk-katolske kirke er den eneste sanne kirke, selv om samtidig anerkjente at andre kirker kan inneholde elementer av sannhet.

 

Pave Johannes XXIII, som sammenkalte det første møtet, og pave Paulus VI, som satt som overhode over de senere samlingene (såvel som flere fremstående kardinaler og teologer), var nøye med å understreke at ingen endringer kom til å bli gjort i kirkens læremessige struktur. Pave Paulus promulgerte [proklamerte] imidlertid én ny læresetning, som fremholder at ”Maria er kirkens mor”.

 

Det primære formålet med konsilet var å oppdater liturgien og de administrative praksisene og dermed gjøre kirken mer effektiv og lettere å svelge i det tjuende århundres verden.

 

Innføringen av for eksempel ”den nye messen”, førte med seg endringer i språk – latin er ikke lenger påkrevd, bortsett fra konsekrasjonsbønnene (innvielsesbønnen). Men som protestanter er det ikke viktig for oss hvorvidt messen blir talt på latin eller engelsk eller swahili – det er ikke språket vi opponerer mot, det er innholdet og betydningen av messen (Se annen krønike: messeofferet).

 

Også tidligere har Rom endret sine taktikker når gamle metoder ble ineffektive, men hun har aldri endret sin natur. I enhver religiøs organisasjon er læren det mest grunnleggende og viktige i hennes struktur, siden det folk tror på avgjøre hva de gjør. Et offisielt dokument ”Kirkens Konstitusjon”, ført i pennen av det annet Vatikankonsil og godkjent av paven, bekrefter grunnleggende katolsk lære som identisk med før det annet vatikankonsil.

 

Læren om pavelig ufeilbarhet blir reiterert. Vi blir fortalt at når paven ”ved en definitiv handling proklamerer en troslære eller et moralspørsmål ... da står hans definisjoner, av seg selv, og ikke ved kirkens aksept, og blir derfor med riktighet kalt ureformerbare (artikkel 25). Paven har ikke tapt noen deler av sin makt. Han er og blir den absolutter hersker i den romersk-katolske kirke. Men dersom pavelige dekreter i fortid og nåtid er ”ureformerbare”, hvilket håp fins det da for reell reform i romerkirken?

 

Dokumentet om kirken gjentar grunnleggende sett læresetningene fra Trientekonsilet om at ”prester og biskoper er Guds representanter på jorden ... og det derfor rettferdig kan kalles ikke bare engler, men guder, og inneha Guds autoritet på jorden” (Trientekatekismen).

 

Faktum er at ingen mer oppsiktsvekkende påstander ble ført i pennen under Trientekonsilet (1545-1563), ei heller av det første Vatikankonsil (1870), enn de som forekommer her i dokumentene fra det annet vatikankonsil. Til tross for alle påstandene om det motsatte, har konsilet fast vedholdt at læren om Peter som første pave[16] og pavelig suksesjon.

 

I sin bok Ecclesiam Suam, skriver pave Paulus VI sine vansker med det som enkelte ”adskilte brødre”[17] sier om paven som en snublestein i veien for kirkelig enhet. Han sier: ”Sier ikke enkelte av dem at om det ikke var for det pavelige primas, ville foreningen av de adskilte kirkene med den katolske kirke være enkel? Vi ber de adskilte brødrene å se hvor uholdbar denne innstillingen er, ikke bare i og med at uten paven, så hadde ikke den katolske kirke lenger vært katolsk, men også at uten Peters opphøyde og avgjørende pastorale ministerium ville Kristi kirkes enhet kollapse fullstendig.”

 

”Vi må på dette punktet si oss enige med paven, i det minste så langt, at om den romersk-katolske kirke ble reformert ifølge Skriften, så ville den ha måttet blitt forlatt. Men de grove feil når det gjelder frelsesspørsmål består fortsatt. Enn mer, det annet Vatikankonsil har ikke gjort noe for å fjerne de over 100 forbannelser eller anathemer som ble uttalt av Trientekonsilet mot protestantiske kirker og deres trossetninger. Skal det noensinne oppstå reell enhet, synes dette å være et logisk sted å begynne.”

 

 

KONKLUSJON

 

Vi kunne ikke finne noen bedre og mer passende konklusjon enn den som dr. Boettner gir:

 

”Kirkens konstitusjon” gjør det entydig klart at Rom ikke har noen intensjon om å revidere noen av sine grunnleggende læresetninger/doktriner/dogmer, bare oppdatere sine metoder og teknikker hva gjelder en mer effektiv administrering og å presentere et mer attraktivt ytre. Dette er satt i scene for å gjøre det lettere for ortodokse kristne, anglikanske kristne og protestantiske kristne å vende tilbake til folden.

 

Det fins ingen indikasjoner om at hun har noen som helst intensjoner om å inngå i et genuint ta og gi-forhold når det gjelder kirkelig enhet. Hennes formål er ikke union, men absorpsjon.

 

En kirkeunion med Rom er helt og holdent en enveiskjørt gate. Faren fra oldtiden som protestantismen har hatt hengende over seg fra romerkirken har ikke minsket; faktum er at den heller har tiltatt i styrke. For selv om fremtoningen er mindre offensiv og ekumenismen er mer overfladisk, står Rom nå med en bedre mulighet til å gjennomføre sitt program om å eliminere all opposisjon og ta kontroll over verden. EN UFEILBAR KIRKE KAN SIMPELTHEN IKKE OMVENDE SEG.”

 

 

FOTNOTER TIL AVSNITT 7:

 

[1] Den romersk katolske kirke lærer at Jesus ‘ordinerte’ de tolv apostlene til presteskapet ved nattverdsmåltidet, og at Jesus har lovet til deres etterkommere; det romerske presteskapet, å alltid være til stede i deres læring og styring til verdens (tidens) ende.

[2] Pavenavn: Johannes XXIII

[3] Pavenavn: Paulus VI

[4] Documents of Vatican II

[5] Den siste olje, eller ”salvingen av den syke” – ett av de syv katolske sakramentene, der en prest salver og ber for den som er syk eller ligger på det siste.

[6] Inkvisisjon, handlingen å etterforske et spørsmål – American Heritage Dictionary. Lucius III proklamerte at biskopene måtte ta i tu med kjetterne. En særtrekk ved dette dekretet var at en mistenkt, straks han ble dømt som kjetter skulle overleves til den verdslige makt for å straffes. Før inkvisisjonen utviklet seg, antar historikere at mellom fem og 15 millioner mennesker ble myrdet Fra A History of Christianity in the World by Clyde L. Manschreck [oversetters anm. Det reelle tallet er mye høyere, rundt 72 millioner. Inkvisisjonen lever forøvrig i beste velgående fremdeles.]

[7] Pavenavn: Innocents III

[8] Pavenavn: Honorius III

[9] Et stykke brunt tøy med et bilde av jomfruen, som antas å ha overnaturlige krefter til å beskytte fra farer til alle som bærer det mot huden.

[10] Denne læresetningen hevder at jomfru Maria var født uten arvesynd, uten flekk og lyte.

[11] Pavenavn: Pius IX

[12] Pavenavn: Pius XI

[13] Katolikkene lærer at Maria ble fysisk tatt opp til himmelen før sin død.

[14] Pavenavn: Pius XII

[15] Pavenavn: Paulus VI

[16] Læren om at Kristus har gitt Peter nøklene til lovmessig autoritet ... at Peter skulle være hans ledende ambassadør, hans autentiske stedfortreder (pave), og at hans makt fortsetter ned gjennom Peters etterkommere (pavene) gjennom tidsaldrene.

[17] Begrepet som Det annet Vatikankonsil innførte som en beskrivelse på alle ikke-katolske kristne.

 

 

 

S5 Box