Artikler

Et av de mest omdiskuterte fenomen i den kristne verden i vår tid må vel være det å falle i ånden. Om man skrur på en av de kristne tv kanalene, så trenger man ikke se mange timene før man inviteres inn i møter hvor mange mennesker kommer fram i bønnekøene, og de blir lagt hendene på og faller så overende.

Bølgene går høyt når det gjelder dette emnet og det er mange meninger og synspunkter. Men vi trenger å vite om dette er et fenomen som har bibelsk dekning. Det er derfor på høy tid at vi tar en grundig gjennomgang og ser etter hva Bibelen lærer om det å falle i ånden.

 

Vi finner ingen undervisning om dette ”fenomenet” i Bibelen

Det finnes nemlig ikke et eneste skriftsted i Bibelen som underviser om det å falle i ånden. Jesus og apostlene underviser heller ikke om det å falle i ånden. Det eneste vi finner, er skriftsteder som tas ut av sin sammenheng, og brukes som en forklaring på at Gud muligens kan la sin Ånd komme over mennesker på en slik måte at de faller.

Men da har jeg en oppfordring å komme med: Les apostlenes gjerninger, og finn alle sammenhenger der de nyfrelste ble lagt hendene på, slik at de fikk Den Hellige Ånd.  -Falt noen av dem?

 

Det går selvfølgelig an å argumentere med at selv om det ikke står nedtegnet i Bibelen, så kan det godt hende at slikt skjedde uansett.  Men det blir i så fall å åpne opp for at nesten hva som helst faktisk kan ha skjedd, slik som at jeg for eksempel kan ha gått tørrskodd over Atlanterhavet…  Ja, for Bibelen sier jo ikke at jeg IKKE har gjort det . . .

 

           La oss fortsette med å se på hva Guds Ord forteller om å falle i ånden. Alle skriftstedene i Bibelen som handler om å falle kan deles inn i to grupper: De som falt frivillig i tilbedelse, og de som falt ufrivillig

 

          Der folk faller ufrivillig er det snakk om demonbesatte personer, samt episoden hvor de romerske soldatene kom for å arrestere Jesus i Getsemane. Disse falt bakover.

 

Forklaringen man har på at mennesker faller i ånden, er at den menneskelige kroppen ikke er i stand til å takle nærværet av Den Hellige Ånd. Derfor faller man altså.

 

- Hvordan kan det da ha seg at ikke alle som er tilstede i møtet faller?
- Hvorfor faller ikke de som står bak for å fange folk opp også?
- Og hvorfor står det noen bak for å fange opp dem som faller i det hele tatt?

Joda, jeg vet at svaret er for at ikke den som faller skal skade seg. 

- Men hvis det er Gud som står bak det å falle,er det ikke da naturlig å tro at den samme Gud som forårsaker fallet også sørger for at vedkommende ikke skader seg?

Og en ting til: Dersom det bokstavelig talt VAR Guds herlighet som fylte rommet, så ville vel heller ikke noen være istand til å stå helt uberørt og detaljert filme dette?

Det å falle i ånden blir sett på som en velsignelse.


- Men når ble en velsignelse fra Gud så risikofylt at det må stå folk bak deg for å hindre at du blir skadd på grunn av velsignelsen? Hvordan vil du forklare det?


Ja, for det bør det faktisk finnes en ganske så god forklaring på!

 


Skriftsteder som brukes til forsvar for å falle
 
Det finnes skriftsteder som blir brukt som forsvar for det å falle i ånden.
La oss se på dem:

Matteus 17:5-7 ”Ennå mens han talte, se, da kom en lysende sky og skygget over dem. Og se, det lød en røst ut fra skyen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham! Da disiplene hørte dette, falt de ned på sitt ansikt, fylt av frykt. Og Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: Stå opp og frykt ikke!”  

For det første falt disiplene fremover på sine ansikter. Og dette skjedde fordi at de ble fylt av frykt. De ble grepet av ærefrykt for Gud.

For det andre befaler Jesus dem å stå opp igjen. Hvis det er et poeng for Gud at folk skal falle hele tiden, hvorfor ber da Gud folk stå opp igjen med en gang?

 

 

Dette er trekk vi finner igjen i absolutt alle tilfeller i Bibelen hvor folk faller når de står åsyn til åsyn med Gud, at de blir fylt av gudsfrykt og blir umiddelbart bedt om å reise seg igjen.

Apgj 9:4-5 Han falt til jorden, og han hørte en røst som sa til ham: Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? Han sa: Hvem er du, Herre? Og han svarte: Jeg er Jesus, han som du forfølger.”

I dette eksempelet falt Paulus fordi at han ble stoppet, og "blendet" av Jesus. Paulus var på dette tidspunktet en fiende av Jesus. Dette skriftstedet er et tynt argument for det å falle i ånden, siden situasjonen nevnt ovenfor og situasjonen når man faller i ånden i dag, ikke har det aller minste med hverandre å gjøre.

Profeten Daniel falt på fremover på magen da han var opprykket i himmelen (Daniel 11:16)
Apostelen Johannes falt frivillig ned for å tilbe da han var på samme sted. Det rare er at begge får umiddelbar beskjed om å reise seg opp igjen.

I 2 
Krønikebok leser vi om ofringen i Salomos tempel. Og dette skal liksom være selve hovedbeviset på at bibelske personer falt i ånden. Men når vi leser sammenhengen, ser vi at også dette skrumper inn til ingenting: 


2 Krøniker 5:13-14 ”...da ble huset, Herrens hus, fyllt av en sky. Og på grunn av skyen kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste. For Herrens herlighet fylte Guds hus.”

Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste. De falt altså? Nei, det som står omtalt her, er at prestene ble hindret av skyen i å utføre tjenesten, en tjeneste som ble utført stående. La oss granske dette skriftstedet grundig, siden dette blir regnet som det sterkeste "beviset" på at folk falt i ånden i det gamle testamente.

 

 

Den nye Norske King James utgaven sier følgende:  ”…slik at prestene ikke kunne FORTSETTE tjenesten på grunn av skyen.”

Zondervan Amplified Bible sier:  ”. . . so that the priests could not stand to minister because of the cloud.”

King James 1611-versjonen sier:  ”. . .so that the priests could not stand to minister by reason of the cloud.”

 

Vi finner det samme i 1 Kongebok 8:10-11  "Prestene kunne ikke bli stående og gjøre tjeneste på grunn av skyen, for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Så skjedde det da prestene gikk ut av helligdommen, da fylte skyen Herrens hus."

 

Hva vi leser her er at Guds herlighet kom inn og fylte templet, som en stadfestelse på at Herren godtok dette som sin "residens". Vi leser videre at prestene ikke kunne bli stående og fortsette prestetjenesten. Det står ikke at de falt på golvet, kun at de ikke kunne fortsette tjenesten på grunn av Herrens nærvær.

 

Vi leser videre i 2 Krøniker 7:1-3 ”Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylte huset. Og prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus, for Herrens herlighet fylte Herrens hus. Alle Israels barn så hvordan ilden falt, og Herrens herlighet kom over huset. Da kastet de seg ned på gulvet med ansiktet mot jorden, og tilbad og lovet Herren, fordi han er god og hans miskunnhet varer til evig tid.”

Skyen var inne i tempelet, prestene stod utenfor. Hvordan kunne prestene falle under Guds herlighet når skyen var inne i tempelet, og de selv stod utenfor? Vi leser at Israels barn kastet seg ned frivillig, de falt ikke under Guds kraft, de ble ikke slått ned av Ånden.

 

Vi leser videre til vers 6:  ”. . . Og prestene STOD på sine poster, og levittene STOD med Herrens musikkinstrumenter...”

Se det ja. Da falt jo ikke prestene allikevel! Her ble det ikke mye igjen av bibelsk støtte for det å falle i ånden.

Et siste eksempel er hentet fra 1 Samuels bok. Dette er et meget interessant skriftavsnitt, og kanskje det nærmeste man kommer et brukbart argument for dette fenomenet å falle i ånden. La oss se på det:

 

"Da David var flyktet og hadde sluppet unna, kom han til Samuel i Rama og fortalte alt det Saul hadde gjort mot ham. Han og Samuel tok avsted til Nevajot og bodde der. Og det ble meldt til Saul: David er i Nevajot ved Rama. Da sendte Saul noen menn for å ta David. Da de fikk se flokken av profeter som profeterte, og Samuel som sto foran dem, da kom Guds Ånd over Sauls sendebud, så de også profeterte.

 

 

Da Saul fikk vite dette, sendte han andre menn av sted, men også de profeterte. Så sendte Saul bud igjen for tredje gang, men også de profeterte. Da gikk han selv til Rama. Da han kom til den store brønnen i Seku, spurte han: Hvor er Samuel og David? De svarte: De er i Nevajot ved Rama. Da han så gikk dit, til Nevajot ved Rama, da kom Guds Ånd også over ham. Han gikk og profeterte hele veien til han kom fram til Nevajot ved Rama. Da tok også han av seg klærne. Også han profeterte mens han sto foran Samuel, og han falt ned og lå der naken hele den dagen og hele natten. Derfor sier folk: Er også Saul blant profetene?" (1 Samuel 19:18-24)

 

Det interessante her, er at både Saul og sendebudene hans begynte å profetere så fort de kom inn under den profetiske salvelsen som var på stedet der Samuel og profetflokken var. Dette er viktig å legge merke til. Selv om Saul kom med onde hensikter, så kom han likevel i "profetisk henrykkelse" (1978 og 2011 oversettelsene) og begynte å profetere - selv mot sin vilje! Det samme skjedde med sendebudene.

 

Dette slår ihjel et argument som ofte blir brukt mot det å falle i ånden, nemlig dette at Guds Ånd aldri tvinger noen. Her ser det unektelig ut som om både Saul og hans sendebud ble "tvunget" inn i det profetiske.

 

Vi leser også at Saul falt ned foran Samuel og lå der naken (uten overkjortel) hele den dagen og den påfølgende natten! Dette ligner jo litt på de vitnesbyrd man hører om folk som ble "slått ned av Ånden" og deretter lå lenge på gulvet under Åndens sterke nærvær. 

 

Likevel må vi ikke legge mer i disse versene enn det de faktisk forteller. Det er ingen tvil om at Saul (og hans sendebud) ble berørt av Guds kraft og den profetiske salvelsen. Men vi vet fortsatt ikke hvordan Saul "falt ned", om han falt bakover slik som praksisen er i dag når folk faller i bønnekøene, eller om han ganske enkelt bare falt på sitt ansikt.

 

Men jeg skal driste meg til å innrømme at dette er et skriftsted som viser at det går an å falle under Guds kraft, og det er også mulig å bli så berørt at du blir liggende lenge.

 

Vi finner likevel ingen eksempler i Bibelen på at folk falt i ånden som et resultat av forbønn med håndspåleggelse, slik man praktiserer det i dag. Jesus forårsaket ikke at noen falt, unntatt de som var demonbesatte. Og dem ga Han beskjed om å tie stille! Og ingen av de kristne falt, ikke en gang når de ble lagt hendene på, slik at de fikk den Hellige Ånd. (Les Apostlenes gjerninger og se selv, hvis du ikke tror det!) Heller ikke finner vi skriftsteder som støtter det å falle i ånden. Ikke er det profetert at noe slikt skulle skje i fremtiden heller.

 

Hvorfor faller man da?

Men hvorfor faller folk når de blir bedt for da? Og hvorfor blir noen predikanter sinte, og forsøker å dytte folk i gulvet når de ikke faller frivillig?

Det å falle i ånden kan gjøres på to måter:
- At man bare later som at man faller, fordi at man ikke tørr å gjøre annet enn å følge med strømmen.
- Eller at det faktisk kommer en kraft inn i deg som slår deg ned, som gjør at du ikke greier å reise deg opp igjen.

 

Den første måten, at du bare later som om du faller, er en blanding av menneskefrykt og hykleri. Den andre måten, at man blir slått ned av en kraft, er faktisk mer skremmende. For hvilken kraft er det vi snakker om, siden det å falle i ånden ikke nevnes med et ord i Bibelen? Når begynte Gud å ”tvinge velsignelser” på folk?

 

 

At du ikke kan kontrollere din egen kropp er ikke Bibelsk, og det er ikke i Guds natur å overta verken sinnet ditt eller kroppen din på den måten. Vi har riktignok sett på Saul og hans sendebud, men vi vet ikke om Saul ble liggende fordi han ville være i dette nærværet, eller om han faktisk ikke klarte eller kunne reise seg.

Noen mennesker utviser også svært merkelig atferd når de blir ”slått ned av ånden.” Skjelving, kraftige spasmer, skrik og brøl eller hysterisk latter som ikke kan stanses. Hvor i Bibelen finner du slik praksis? Bare i de tilfeller hvor Jesus og apostlene møtte demonbesatte mennesker møter vi en oppførsel som ligner på det som skjer i mange møter i dag.

Lukas 4:35 ”Og Jesus truet den og sa: Ti, og far ut av ham! Og den onde ånd kastet ham ned midt i blant dem og fór ut av ham uten å skade ham.”

Lukas 9:38 ”Se til min sønn! For han er min eneste, og se, en ånd griper ham, og straks setter han i et skrik, og den sliter i ham så han fråder; og det er så vidt den slipper ham, og ille farer den da med ham.”

 

Noen som leser dette, vil kanskje tenke at jeg er sneversynt og ikke har syn for Åndens virke og vekkelseskristendom. Men det stemmer ikke i det hele tatt. Jeg tror på Åndens virke – ja, til de grader som Jesus selv sier, at den som tror på ham skal gjøre de samme gjerninger som han – ja, tilmed større gjerninger enn disse (Johannes 14:12)

Jeg tror altså på helbredelser, tegn og under. Jeg tror på å drive ut onde ånder i Jesu navn. Og jeg tror på møter som er så sterke at skarer av mennesker blir frelst, åndsdøpt og helbredet i samme møte. Jeg tror tilmed at noen kan være så salvet med Den Hellige Ånd at de har kraft til å vekke opp døde, slik f.eks den kjente engelske pinsepioneren Smith Wigglesworth opplevde hele 13 ganger!

Men…. Jeg forbeholder meg retten til å kun tro på de tegn og manifestasjoner av Den Hellige Ånd som jeg finner igjen i min Bibel. Jeg vil oppfordre deg til å gjøre det samme. Da kan du i hvert fall føle deg trygg på at du er på bibelsk grunn…

S5 Box