Artikler

Følgende historie er hentet fra Bibelsk tidsskrift, Nr. 8, Aug. 1932.

 

De kjente representanter for materialismen og gudsfornektelsen; professor K.W., herr H.B., fru K.D. og adskillige andre hadde tillyst et stort antibibelsk møte på Viktoriasalen i Stockholm mars måned år 19--. Etter foredraget skulle det være fri diskusjon.

Lokalet var fullsatt, og størstedelen av de frammøtte var gudsfientlige elementer. Flere talere øste ut sin forakt mot noe så tåpelig som å tro på en slik eldgammel bok. Nå steg professor W. opp i talerstolen, hilst av sterk applaus. Han konstanterte at det ikke fantes noe som helst bevis for at Jesus hadde eksistert. Den eneste støtte man hadde hatt for troen på hans historiske eksistens, var en uttalelse av Josefus, men dette hadde vist seg å være et uekte tillegg. Således fantes det nå intet bevis for at Jesus i det hele tatt hadde eksistert.

Så ble det meddelt at ordet var fritt. Det gikk en summing gjennom salen, og ingen syntes å se noe behov for å legge noe til. Det var da visselig både bevist og fastslått at denne kristentroen var avslørt som løgn en gang for alle.

Da meldte det seg en eldre herre, kledd i Frelsesarméens røde trøye. Ordføreren så foraktelig på ham og sa hånfullt, støttet av publikum, at man ikke hadde tenkt å ha noe frelsesmøte, og derfor var det best at den gamle mannen tidde. Men han forlangte å få ordet, da det var tillyst fri diskusjon, og de var vel heller ikke redd for motparten. Da lot man ham få tale. Med kraftig røst sa han:

"Jeg synes det er bare elendighet med disse professorene og denne vitenskapen. Hvordan vet professoren at Jesus ikke har eksistert?"

Professoren sa meget hånfullt: "Hvordan vet De at har eksistert, da?". Og ennå mere hånfullt fra publikum: "Ja, hvordan vet De det?"

Men da ble det ild i den gamle. "Skulle ikke jeg vite at Kristus er til? Skulle ikke jeg ha rede på det?" "Vi krever bevis! Kom med bevis!" skrek de fra salen og plattformen.

"Ja, det skal dere få," lød det kraftige svar. "Jeg er selv et bevis for at den dyrebare Frelseren lever. Jeg var en gang Stockholms dypeste sunkne dranker. Jeg drakk opp hver slant jeg kunne få tak i, og i min beruselse havnet jeg i arresten. Og derfra kom jeg til dommeren, og kunne jeg ikke betale bøtene, måtte jeg "sitte inne". Men ikke før jeg var kommet ut, begynte jeg igjen. Fra baren til domstolen og til fengslet og så til baren igjen. Jeg skrev meg inn i alle mulige avholdsforeninger og avla det ene løftet mere hellig og høytidelig enn det anre, men det ble bare verre. Jeg sank dypere og dypere.

Men da møtte jeg en dag i min dype elendighet den Herre Jesus Kristus, og han dro meg med sin gjennomstugne hånd opp av elendigheten og renset meg i sitt blod. Og siden den tid har jeg vært frelst og bevart og en flittig, aktet og nyttig samfunnsborger. Skulle ikke jeg vite at Jesus Kristus finns?"

Det ble stille i salen, og det så ut som om alle var grepet. Etter en lang pause ba herr D.B. om ordet, men han hadde likevel nå vanskelig for å bevare sin overlegenhet, når det gjaldt de åndelige ting. Han sa:

"Mine damer og herrer, om jeg skulle tenke på religion - hvilket det naturligvis aldri kan bli tale om - men om jeg mot all formodning skulle komme til å reflektere på sådant - i så fall ville jeg ha samme religion som gamlingen med blodet!".

Det merktes at vitnesbyrdet hadde grepet også ham.

"Og blodet skal være dere et tegn til frelse" (Svensk overs. av 2. Mos 12,13)

S5 Box