Artikler
 
 
 
 

Tertullians omvendelse og virke

 

Tertullian (Quintus Septimius Florens Tertullianus) er regnet som den mest fremstående kristne veiledere, lærere og apologeter i den urkristne menighet, etter apostlenes bortgang. Han utgav en rekke skrifter til bibelundervisning og kamp for troen. I tillegg skrev han også en del berettelser fra martyr tiden.

 

 

Tertullian ble født ca 160 e.kr. Han var sønn av en romersk centurion, ble godt oppdradd og var høyt ansett i sin samtid. På skolen leste han verkene til både greske og latinske forfattere. I voksen alder behersket han disse to språkene på en slik måte at han gav ut flere skrifter i både ett gresk og ett latinsk opplag.

 

Tertullian sto på høyden av sin tids viten i filosofi, rettsvitenskap og historie. Dette skinner igjennom også i hans mange kraftfulle og skarpe kristne skrifter etter hans omvendelse. Før hans omvendelse til den kristne tro, virket han som jurist og omvandrende filosof.

 

 

Han var viden kjent for sin veltalenhet, med hvilken han hadde store lytterskarer i sin hule hånd. Lenge var hans eneste mål nettopp det å seire over alle han diskuterte med og vinne alle rettsaker hvor han deltok som advokat. I denne tiden var han også ivrig engasjert i samtidens fornøyelses og kulturliv.

 

Men da Tertullian var rundt 30 år, brøt det ut en voldsom forfølgelse mot de kristne i Kartago. Der fikk han se hvordan de kristne gikk i døden med mot og seiersglede. Dette virket sterkt på han og han merket en gudommelig makt bak deres liv og holdning. Etter en voldsom indre kamp overgav han seg selv i Herrens hender og ble frelst. Da var han rundt 35 år gammel.

 

Nå kastet han seg med iver og glød inn i kampen for evangeliet, den kristne tro og Ordets utbredelse! Han ble en av de mest fremgangsrike og fremstående kristne apologeter og veiledere i den tidlige tid rett etter apostlene. Han ble viden kjent for sin sterke troskap mot Guds Ord, sin blendende stil, sin fanatiske logikk og åndelige glød og kraft. Alle skriftene til Tertullian er stridsskrifter til kamp for troen.  I første rekke kjempet han mot dem som forfulgte de kristne, mot det hedenske samfunnet og mot verdslig fornøyelsesliv. I denne kamp var han tindrende klar på at de kristnes ikke skulle skikke seg lik denne verden, men være ett adskilt og hellig folk.

 

Ved århundreskiftet (ca. år 200) sluttet Tertullian seg til montanistene. Tertullian hadde vokst opp i et hedensk miljø. Da han ble en kristen, opplevde han Guds kraft på en sterk måte. Det var helt naturlig for ham å finne tilhørighet blant montanistene. Han forsvarte ivrig Åndens dåp, nådegavenes betydning i Guds menighet og nødvendigheten av ett hellig liv. Dette var noe han selv hadde opplevd og levde i.

 

I Tertullian møter vi en skarp motstander av spedbarnsdåpen. I sin bok om dåpen skriver han:

"Herren sa virkelig: Hindre dem ikke fra å komme til meg (Matt 19,14). Vel, da kan de komme når de er voksne (dum adolescunt); de kan kan komme når de lærer, når de blir opplært. De kan bli kristne, når de kan kjenne Kristus. Hvorfor ile med den uskyldige til syndernes forlatelse (quid testinat aetas innocens ad remissionen peccatorum)? En viser mer forsiktighet i jordiske ting. Skulle en betro en himmelsk eiendel til en person som en ikke kan betro en jordisk (cui substantia terrens non creditum)? La dem først forstå å be om frelse, så de kan få det ved sin bønn. Når en oppdager dåpens betydning (pondus baptismi) vil en frykte for å tilby den for tidlig heller enn å utsette den (magis timebunt consecutionem, quam dilationem). Bare fullstendig tro (fides integra) hvorved forstanden ikke er utelatt, som i tilfellet med barna, kan være uten bekymring med hensyn til frelsen."

 

 

En åndelig standard

 

Tertullian som selv var bundet av fornøyelseslivets snarer før han ble en kristen, skrev hva virkelig fornøyelse og sann glede innebar for ham:

 

“Sann frihet, en god samvittighet, et takknemlig liv, seier over all dødsfrykt (husk at disse levde under en konstant trussel om martyrdød), tråkke avgudene under føttene, drive ut djevler, helbrede sykdommer, be Gud om åpenbaringer og leve helt for ham.”

 

I sin tale om ytre ferd i gudsfrykt, holder Tertullian klart frem at den kristnes åndelig liv også skal vise seg ut i kledningen og den ytre ferd, både for mann og kvinne. Her refser han den utglidning som allerede da hadde funnet sted blandt enkelte kristne.

 

I sin bok Til Scapula, kapittel 5, gir Tertullian oss en beskrivelse av åndsutdrivelse og helbredelse:

 

”... Alt dette kan offisielt bekreftes, og det av de advokater som selv er forpliktet overfor oss, selv om de i retten ytrer seg slik de finner det rett. Skriveren til en av disse ble ofte kastet til marken av en ond ånd, men ble satt fri fra denne plage. Det ble også en slektning av en annen, og den lille sønnen til en tredje. Hvor mange av borgerstanden (for ikke å snakke om vanlige folk) er det ikke som er blitt befridd fra onde ånder og helbredet fra sykdommer! Ogsa Severus selv, far til Antonine, var vennlig og omsorgsfull mot de kristne, for han oppsøkte den kristne Proculus med etternavnet Torpacion, husholder hos Euhodias. I takknemlighet for at han en gang hadde helbredet ham ved å salve ham, lot han ham bo i palasset sitt, helt til sin død." (Coxe 3,107)

 

Tertullian gir oss et innblikk i hva de kristne sto for på 200-tallet. I sitt skrift Apologien (= ”Forsvars-skrift for de kristne”) kapittel 9, skrev han at de kristne ikke kan utføre abort.

 

”For oss er drap og mord forbudt en gang for alle. Det er ikke tillatt å ødelegge det som er befruktet i mors liv. Det å forhindre et barn fra å bli født, er en raskere måte å drepe på. Det er liten forskjell på å ødelegge et liv som allerede er født og å forhindre det fra å bli født. Det er fullt ut et menneske, for i frøet er frukten allerede tilstede.”

 

Videre skrev han at en kristen ikke kunne praktisere homofili, men skulle holde seg trofast til sin egen kone. (Apologien, kapittel 46)

 

 

En åndelig styrke

 

Omkring år 200 skrev Tertullian følgende om menighetens utbredelse:

 

“Vi er bare fra i går, og allikevel har vi fylt alt som dere (hedninger) har: byer, øyer, kommunestyrer, råd, ja endog krigsleirene, håndverkene, keiserslottet, senatet og torget. Bare templene har dere fått beholde for dere selv.” (Fra Apologien)

 

Vekkelsens ild og kraft var så langt fra utslukket. De som nå var bærere av denne ilden ble presset fra to kanter: Den frafalne kirken og de verdslige myndighetene. Men gjennom forfølgelse ble de kristne renset og Guds rike utbredte seg. Tertullian skrev:

 

”Martyrenes blod er kirkens sæd. Døende seirer vi. I den stund vi blir korsfestet, går vi bort som seiersherrer.” (Apologien, kapittel 50)

 

En annen årsak til framgangen for de kristne var deres innbyrdes kjærlighet. Hedningene sa om de kristne: ”Se hvor de elsker hverandre!” (Apologien, kapittel 39)

 

Tertullian talte om bønnens betydning. Han skrev at ”bønn er det eneste som kan overvinne Gud!” Videre sa han at bønnens hensikt er å ”rope tilbake de døde sjelene fra deres reise mot den endelige død, å gi styrke til de svake, å utfri de besatte (…) gir mat til de fattige, overvinne de rike, løfte opp de som har falt, støtte de snublende, styrke de som står fast.” 

 

La oss gi akt på forkynnelsen til denne troens- og sannhetens kjempe fra Oldkirken! Selv om hans forkynnelse var tidsaktuelle formaninger og sannheter i sin samtid, og må ses i sammenheng med sin samtid, så merker vi dens ekthet og gyldighet også for vår tid. Hvorfor? Fordi forkynnelsen var preget av Åndens åpenbaring, bibeltroskap og nød for Guds folks ve og vel....

 

 

S5 Box