Artikler

 

 

 

 

 

1. FORSKJELLEN PÅ EN GOD OG EN DÅRLIG HUND

 

 

 

”Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder som ikke kan gjø. De ligger og drømmer og liker å sove. Ja, grådige hunder er de, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke har forstand. Alle sammen har de vendt seg til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste. Kom, jeg vil hente vin! La oss drikke sterk drikk! Og som denne dagen er, skal også dagen i morgen være, herlig over all måte!” (Jesaja 56:10-12)

 

Det er en knusende dom Herren her forkynner for Israel. Det er en dom over Israels åndelige ledere. For dette er ikke en dom over hedningenes avgudsdyrkelse eller deres presteskap av ymse slag. Dette er en dom over Guds utvalgte folks presteskap og ledere, over de som forkynte Messias og talte om Ham når de var sammen, dette var dommen over de som sa seg å tjene Israels Gud og stå nærmere Ham enn noen andre!

 

Jeg har tenkt en del på dette uttrykket: “stumme hunder som ikke kan gjø”. Hvorfor gjør hunden? Den gjør først og fremst for å advare mot en fare som den som eier den kan bli utsatt for. Videre gjør den for å vise styrke mot faren som nærmer seg. Først knurrer den advarende og så gjør den for å skremme!

 

En hund som bare logrer med halen fordi inntrengeren har et kjøttbein til den, eller en hund som sover uansett hva som kommer, er absolutt ingen ting verd for eieren. En slik hund er tvert imot verre enn intet fordi folket i huset selv ikke er så på vakt – de stoler jo på vakthunden.

 

Min kone kommer fra Romania. Dermed er dette landet blitt mitt andre hjemland. Og jeg har sett og lært mye fra dette landet og folket. Blant annet er det vanlig at folk som bor på landsbygda har minst én vakthund. Jeg har ofte opplevd å nærme meg porten til noen som har en slik vakthund. Hunden starter å gjø allerede før man kommer innenfor porten. Og dersom hunden er løs, må man også regne med å få et glefs i leggen dersom hundens eier ikke er til stede, roer ned hunden og “går god for deg”.

 

På denne måten kan også husets eiere stole på at dersom en hund lager unormalt mye bråk, så er det fordi det er noe på ferde. Det har fascinert meg å være vitne til dette.

 

Her i Norge er det ganske så anerledes. De fleste hunder oppdras til å bli sofahunder, som logrer med halen og slikker enhver besøkende på hendene. Hunder som bjeffer og gjør, får tilsnakk og blir avvent.

 

Kommer det så uvedkommende på besøk, så kan ikke eieren regne med noen advarsel fra hunden. Den er enten inne og ligger på sofaen, eller den er så fredelig og snill at den naivt logrer for alle og enhver.

 

Her leser vi altså at Israels lederskap blir sammenlignet med stumme hunder, som ikke kan gjø. De var m.a.o. slike som tier og ikke sier fra!

 

 

 

 

2. ET BUDSKAP TIL GUDS MENIGHET I VÅR TID

 

 

 

Hva har dette å si til oss i dag? Jeg anser dette som et ord som taler rett inn i den åndelige situasjonen som råder grunn i vårt land. Våre åndelige ledere er blitt sløvet og de tier istedet for å si fra der hvor ugudelighet og frafall får stadig større rom. De er blitt som logrende hunder, stumme fordi de ikke kan gjø.

 

Hos profeten Jeremia finner vi et budskap som er synonymt med det vi leste hos Jesaja. Jeremia blir kalt for “den gråtende profet”. Det var sannelig ikke mye glede og oppmuntring i de domsord han fikk av Gud å forkynne til nasjonen og dens ledere.

 

Vi skal se nærmere på Jeremias budskap. Men først skal vi se på et ord som på mange måter også taler rett inn i den situasjon som vi befinner oss i idag. Vi leser fra det syvende kapittelet hos Jeremia:

 

“Fest ikke lit til løgnaktige ord, når folk sier: Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!” (Jeremia 7:4)

 

“Se, dere fester lit til løgnaktige ord – til ingen nytte. Hva så? Dere stjeler, slår ihjel, driver hos, sverger falskt og brenner røkelse for Ba’al og følger andre guder, som dere ikke kjenner. Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt ved mitt navn, og sier: Vi er frelst! – og så vil dere fremdeles gjøre disse avskyelige ting! Er da dette hus som er kalt med mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, også jeg har sett det, sier Herren.” (Jeremia 7:8-11)

 

Også idag er folk veldig opptatt med å skryte av at Gud er mektig tilstede både her og der. Og man roper: “Her er Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel!” Men når Gud skal bedømme dette “templet”, kaller Han dette for løgnaktige ord!

 

Så kommer det en oppramsing av de synder som Israels menighet drev med. Her er både tyveri, mord, hor, løgn og avgudsdyrkelse nevnt. Og det samme folket som driver med slike ting, kommer så inn i Guds hus og sier: “Vi er frelst!”

 

Er det ikke det samme vi ser i dag? “Nei, vi slår da verken ihjel eller brenner røkelse for andre guder”, sier du kanskje? “Vi er jo frelst!”

 

 

 

3. Å OFRE SINE EGNE BARN – ET BILDE PÅ ABORTSAKEN

 

 

 

 La oss se nærmere på dette. Av alle de synder som utløste Guds dom over Israel, var det én som utmerket seg:

 

“For Judas barn har gjort det som er ondt i mine øyne, sier Herren. De har satt sine styggedommer i det hus som er kalt med mitt navn, og gjort det urent. De har bygd Tofet-haugene i Hinnoms sønns dal for å brenne sine sønner og sine døtre i ilden, noe som jeg ikke har pålagt dem, og som ikke er oppkommet i mitt hjerte.” (Jeremia 7:30-31)

 

Det å ofre sine egne barn på avgudenes alter var det absolutt verste som Israel gjorde. Det ser vi også at de følgende vers. Nettopp denne synden skulle Gud spesielt straffe:

 

“Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si Tofet eller Hinnoms sønns dal, men Drapsdalen. Og de skal begrave folk i Tofet, fordi det ikke er plass andre steder.” (Jeremia 7:32)

 

Av alle grove synder som Israel levde i, var dette den mest alvorlige. Hele folkesjelen var i ferd med å gå i forråtnelse. Av hensyn til de kommende generasjoner, måtte Gud derfor sette en stopp for ugudeligheten og urettferdigheten i Israel. Det gjorde Han ved å la sin dom komme over dem.

 

Gud hadde lenge vært overbærende med deres synder. Gjentatte ganger hadde Han talt til dem gjennom ulike profeter og formant dem til omvendelse. Men de ville ikke høre…

 

Det som fikk begeret til å flyte over, var altså at de begynte å ofre sine egne barn som brennoffer til avgudene. Dette var en skikk blant flere av de hedningefolk som bodde rundt Israel, men det at Guds eget eiendomsfolk gjorde denne ugjerningen, de som absolutt visste bedre, kunne ikke tålereres.

 

Dette er absolutt en tankevekker for oss som bor i dagens Norge. Hos oss blir omlag 15 000 barn drept i mors liv hvert år. Det finnes sikkert mange forklaringer på disse uønskede svangerskapene, men dersom Guds anvisninger for seksuallivet var blitt fulgt, nemlig at det hører hjemme innenfor ekteskapet mellom mann og kvinne, ville de aller fleste av disse abortene vært unødvendige.

 

Ungdommen trenger mer undervisning og veiledning om dette enn bare å bli undervist om ulike prevensjonsmidler. Dessuten burde det i dagens opplyste samfunn være lettere enn noen gang å skape en bevissthet hos den oppvoksende generasjon om at menneskelivet faktisk begynner inne i mors liv. Det finnes tilgjengelig både bilder og filmer som viser at barnet i mors liv er en levende skapning – et lite menneske.

 

Men hvem skal gi de unge denne informasjonen? Når samfunnets ledere sover, hva da med Guds menighet? Er det ikke først og fremst våre åndelige veiledere som burde rettlede våre unge ut fra Guds Ord? Og er det ikke våre åndelige ledere som har et ansvar for å si ifra om hva som er rett og galt?

Istedet tier man, i frykt for å bli upopulær, miste statsstøtte eller risikere forfølgelser. På denne måten er man med og ofrer sine egne barn, et samfunns framtid,  på “likegyldighetens alter”.

 

Andre igjen, blir så revet med av humanismens argumenter at de faktisk forsvarer “kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp” og andre lignende argumenter.

 

Man kan ikke skyve alt ansvar over på staten og myndighetene. Til sist handler dette om den enkeltes valg. Dersom en så dramatisk handling blir gjort ut fra et materielt hensyn, vitner det om en skremmende liten respekt for menneskelivet.

 

Et vanlig argument er: “Det passer ikke med et barn nå. Jeg må først utdanne meg”. Andre tenker slik: “Jeg har en karriere og kan ikke være hjemme og passe barn. Denne graviditeten passer ikke for en yrkesaktiv kvinne som meg.” En abort ut fra slikeer hensyn, er å ofre barnet på materialismens og egoismens alter. Det er skremmende hvor mye dette ligner på de synder som engang utløste dom over Israels folk…

 

Våre folkevalgte har altså sørget for en abortlov som fratar de ufødte deres soleklare rett til å bli født selv om det av en eller annen grunn ikke passer mor. Det finnes ingen som er mer hjelpeløs enn det ufødte barnet i mors liv. Og nå har de også blitt rettsløse!

 

At denne loven har et stort flertall bok seg i befolkningen, gjør situasjonen enda mer alvorlig. Det er mer nødvendig enn noen gang før å rope til Gud om en folkevekkelse som skaper en erkjennelse av at vi som nasjon har blod på våre hender. Våre egne barns blod! Og Guds dom over dette er meget klar.

 

 

 

4. DEN KJØNNSLØSE EKTESKAPSLOVEN

 

 

 

 “Ve dem som gir urettferdige lover og utsteder fordervelige skrivelser.” (Jesaja 10:1)

 

Som åndelige veiledere trenger vi å advare vårt folk om den kommende dom. For det kommer en dom over alle nasjoner, og den eneste måten å unngå den på, er å omvende seg og ta imot evangeliet om Jesus Kristus. Derfor trenger vi som er evangeliets forvaltere, å mer enn noen gang forkynne evangeliet, samtidig som vi også advarer mot den kommende dom.

 

“Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslag (nasjoner) skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene.” (Matteus 25:31-32)

 

Men gjør vi dette? En sann prest i bibelsk betydning, identifiserer seg med folkets synder, ber Gud om nåde og om en folkevekkelse som fører til omvendelse. I kjølvannet av en folkevekkelse og nasjonal omvendelse kan også disse ugudelige lover endres. Dersom ikke, vil dette bli holdt opp mot Norge når dommen over nasjonene skal holdes.

 

“Rettferdighet opphøyer et folk, men synden er folkenes vanære.” (Ordspråkene 14:34)

 

“…og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.” (2 Krøniker 7:14)

 

Vi skal også se på en annen lov, nemlig ekteskapsloven. 27. juni 2008 vedtok Det Norske Storting en endring i Ekteskapsloven, som gir lesbiske og homofile rett til å inngå ekteskap på lik linje med heterofile par. Loven trådte i kraft fra 1. Januar 2009 og erstattet den såkalte Partnerskapsloven.

 

Guds Ord er meget klar i sin omtale av homofili.

 

“Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.” (3 Mosebok 18:22)

 

“Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!”  (3 Mosebok 20:13)

 

Nå vil noen innvende at dette er sitater fra Det Gamle Testamente og tilhører “Moseloven”. Ettersom Paulus argumenterer med at vi er “fri fra loven” vil noen mene at man ikke kan sitere fra Mosebøkene.

 

Dette er bare tøv, men vi tar gjerne med oss et par skriftsteder også fra Det Nye Testamente.

 

“Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse.” (Romerne 1:26-27)

 

Her blir både homofili og lesbiskhet omtalt som “skammelige lidenskaper”. Det levnes dermed ingen tvil om at homoseksualitet er synd. Disse skammelige lystene består i at man gjør ting som er imot naturen. På denne tiden ble homoseksualitet praktisert og forsvart over hele den greske og romerske verden, ikke minst i de høyere kretser av folket. Besatt av en tørst som ikke lar seg slokke, synker menneskene stadig i sine forsøk på nye oppfinnelser på det seksuelle område.

 

Det er derfor Paulus skriver i fortid her. Han beskriver både det som allerede florerte i de dominerende kulturer på hans tid, samtidig som det er en profeti om endens tid. I dette avsnittet er ikke hovedpoenget at homoseksualitet er en synd som burde vært straffet. Det er selve homoseksualiteten som er straffen! På grunn av synden og forkastelsen av Guds klare bud, overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Slik fikk de på sin egen kropp den straff som var uunngåelig på grunn av deres forvillelse.

 

Vi tar også med oss et avsnitt fra Paulus første brev til Timoteus.

 

“En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.” (1 Timoteus 1:9-10)

 

Her nevnes homofili i samme liste som mordere og menneskerøvere. Det burde være lett å se at dette er en vederstyggelighet i Guds øyne.

Likevel går åtte av tolv biskoper i Den Norske Kirke inn for å vie homofile. Her snakker vi om utdannede teologer, som er satt til å være overhoder for presteskapet i Den Norske Kirke. Det er altså åndelige veiledere det er snakk om. Og hvor mange er det i de “lavere rekker” av presteskapet som støtter homofile ekteskap og samtidig også forsvarer homofile samliv?

 

Og hva med de frikirkelige organisasjoner? I dise dager raser det en sak media om en 41 år gammel mann som etter et havarert ekteskap sto fram som homofil. Han hadde da allerede vært med i Frelsesarmeen i flere år. Nå nylig var han aktuell som kandidat til oppgaven som korpssekretær i den lokale Frelsesarmemenigheten. Men da det ble kjent at han hadde en mannlig kjæreste, ble det uaktuelt å innsette ham som korpssekretær. Nå hauses dette opp, og var tilmed på TV 2 nyhetene, ettersom mannen gikk til media med saken og mener seg diskriminert. I innslagene på TV, samt avisoppslag, er det nær sagt ingen som argumenterer ut fra hva Bibelen sier om saken.

 

Dette er skremmende og viser bare hvor langt bort fra Guds Ord vårt samfunn er kommet. Men en honnør til Frelsesarmeen, som våger å stå på Guds Ord og de gamle statutter som er like i alle land.

 

Men hvor skakkjørt blir det ikke når mannen stiller spørsmålet: “Hvordan kan noen ha et bibelsyn som sier at ikke også jeg er skapt i Guds bilde?” Hvem har noensinne sagt at han ikke er skapt i Guds bilde? Men synd er synd, og vi kan ikke legge et dekke over Guds Ord som taler om omvendelse fra synd!

 

Men hvor står nå våre åndelige veiledere? Hvor står de som er satt til å forvalte og stride for den tro og lære som engang for alle er blitt overgitt til de hellige? Blir vi skremt og beveger oss inn i en likegyldighetens stillhet, eller våger vi å si fra om hva Guds Ord lærer om ekteskap, samliv og seksualitet. Tørr vi stå fram og si at homoseksualitet er synd?

 

“Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrie til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige.” (Judas vers 3)

 

 

 

5. PAVEKIRKEN OG DEN EKUMENISKE BEVEGELSEN

 

 

 

 I flere aviser har vi i en årrekke kunnet lese følgende tekster: «Stor oppslutning om fellesmøter», «Tverrkirkelig bønneuke», «Kirkene sammen i sosialetisk forum», «Evangelikale og katolikker forenes»,«Religiøst Verdensparlament», «Ny verdensorden gjennom global etikk» osv. Det er en voldsom bevegelse i gang for å samle verden, ikke bare på det politiske, men også på det religiøse området. Det ser ut for at taktikken er klar. Akkurat som i politikken, har man i lengre tid arbeidet for å få i stand en sentralisering.

 

Biskoper og prester har laget sitt eget system, et hiarkisk system, hvor nye retningslinjer, ved flertallsbeslutninger, stakes ut av den religiøse makteliten, gjennom de store kirkerådene - slike som Verdensalliansen, Kirkenes Verdensråd, Det lutherske verdensforbund m.fl... og så skal resten av kristenheten innordne seg etter den troen og de retningslinjene som de meisler ut.

 

Den religiøse eliten forsøker å forene de forskjellige kirkesamfunnene gjennom stikkord som ekumenikk, solidaritet, karismatikk, felles-gudstjenester og bønnemøter, en ekumenisk/katolsk nattverd, nyteologiske fellessangbøker m.m. Kirkelederne har i lang tid forsøkt å finne felles trospunkter, mens andre trospunkter som de ikke kan enes om, selv om det er et klart Bibelsk trospunkt, lar de ligge.

Den Katolske Kirke har hele tiden ønsket å samle verden under sine «vinger». Metodene har vært mange, men etter det 2. Vatikankonsil (1962-65) gikk den Katolske Kirke mer åpent inn for den ekumeniske bevegelsen. Protestantene ble da ikke lenger kalt for «kjettere», men «adskilte brødre».

Både i pavens hyrdebrev (encyklika), som utkom i 1995, og i den nye Katolske Kirkes Katekisme, ivret pave Johannes Paul II sterkt for kristen enhet - på den Katolske Kirkes premisser. Pave Benedict XVI og den nye Pave Frans følger bare i de samme fotspor.

 

Vi ser også hvordan store verdensforkynnerne som Robert Schuller, Paul Crouch og mange mange flere forsøker å forene kirkesamfunnene og være brobyggere, ikke minst overfor den Romersk Katolske Kirke, med paven i spissen.

Den kjente predikanten Robert Schuller sier: «Det er nå tid for oss protestanter å komme til den Hellige Far i Rom å si: Hvordan kan vi komme hjem?»

Paul Crouch følger på, og sier: «Det er slutt på protestantismen. Jeg sletter ordet protestantisme til og med ut av mitt vokabular. Jeg protesterer ikke lenger. Det er tid for katolikker og ikke-katolikker til å komme sammen som én i ånden og én i Herren.»

 

Stadig flere kristenledere valfarter nå til Rom og taler vel om Den Romersk Katolske Kirke. I ekumenikkens navn bygger man broer i øst og i vest. Riktignok taler Jesus om at "på dette skal verden se at dere er mine disipler - at dere elsker hverandre". Dermed tror jeg på forbrødring blant evangeliske og protestantiske kristne. Men å lefle med katolikker og jesuitter - det er å lefle med det som Bibelen klart definerer som Skjøgekirken.

 

Vi bør være klar over at den Katolske Kirke gjennom flere århundre har satset på utdannelse. De har sine egne skoler og universiteter verden over, men de har også i lengre tid fått sine menn og kvinner inn på protestantiske skoler og universiteter. De strever etter å få sine menn og kvinner inn i beslutningsdyktige posisjoner, for på den måten å påvirke både den religiøse og politiske utviklingen etter deres mønster.

La oss ta med et par uttalelser fra deres egne kilder som bekrefter dette. De sier det bl.a. slik: «Alle katolikker må bli aktive elementer i det daglige politiske livet i landet der de bor. Alle katolikker må utøve sin makt for å bidra til at nasjonenes grunnlover blir formet etter prinsippene til den Sanne kirke.»

Opus Dei og Jesuittene er to grupper innen den Katolske Kirke som arbeider meget bevisst for å infiltrere andre kirkesamfunn, skoler osv. I den fullstendige jesuitt-eden leser vi om hvordan disse spesial-trente katolikkene blir oppfordret til «å være en kalvinist blant kalvinistene, en protestant blant protestantene, en jøde blant jødene,» osv.... «for om mulig å samle all informasjon til nytte for din orden (pavens orden) som en trofast Pavens soldat.»

Som en «lutheraner», «pinsevenn», «metodist» eller «baptist» vil Vatikanets infiltratører ha mulighet til å få innflytelse og posisjoner i disse menighetene. Dette vil etterhvert gi dem anledning til å påvirke utviklingen mot et katolsk mønster. Ser vi den trenden i kirkelivet i dag? Jeg ville si at vi ser det til en så stor grad at det er direkte skremmende!

I den fullstendige eden til katolikkenes frontkjempere, jesuittene, står det at de vil arbeide for paven i de land de kommer til, og «gjøre mitt ytterste for å utrydde de hedenske protestantiske eller liberale doktriner,og å ødelegge alle deres påståtte statsmakter, kongelige eller annet.»

 

Her ser vi hvilken strategi den Katolske kirke har med protestantiske land. De vil ødelegge de selvstendige landene og bryte ned protestantismen. Idag ser vi at protestantismen er i ferd med å bli ødelagt gjennom katolsk infiltrasjon og liberal teologi, slik katolikkene har som målsetting. De har fått sine menn og kvinner inn i kirkelivet og i politikk, og staten og kirken vil nå oppdra barna til religiøs pluralisme.

Dette ser vi rent praktisk i kirkelivet og i skolevesenet. I det nye kristendomsfaget skal barna på barne- og ungdomsskole-trinnet få undervisning i en blandingsreligion. De skal lære om gresk myteologi, fremmede religioner og filosofi og etikk, som skal inn i timeplanen uten at timetallet økes. Dessuten skal elevene «tilegne seg kunnskap og få opplevelser gjennom arbeid med» jesuittene og den spiritistiske jesuitt-grunnleggeren Ignatius de Loyola.

Faget inneholder også kunnskap om katolsk historie, katolsk utbredelse, katolsk tradisjon og religiøse særpreg. Den rene protestantismen har i lengere tid gradvis blitt brutt istykker, i pakt med katolikkenes strategi og kamp-plan, og nå skal barna og de unge forføres.

Flere protestanter påstår at katolisismen idag ikke avviker så sterkt fra protestantismen som tidligere. Det er riktig at det har skjedd en forandring, men det er ikke pavedømmet som har blitt annerledes. Katolisismen ligner i sannhet protestantismen idag, fordi protestantismen har forandret seg siden reformatorenes tid.

Mange protestanter har idag lukket sine øyne for katolisismens sanne karakter, og de farer som dens herredømme fører med seg. Folket trenger til å vekkes for å kunne motstå denne fiendens framgang, som truer både den borgelige og religiøse frihet.

Romerkirken viser seg nå for verden fra en tiltalende side. Den kler seg i en «kristelig» drakt, men har ikke forandret seg. Pavedømmets prinsippper er de samme. De doktriner som ble til i den mørke tidsalder, gjelder fremdeles.

Den Katolske Kirke er i ferd med å få sin tidligere maktdominans igjen, ikke minst gjennom EU og de felleskirkelige alliansene. Bibelen sier at hele verden vil undre seg og følge etter dyret = pavemakten. Martin Luther sa på sin tid: «Paven bærer Antikrists kjennetegn». Dvs. alle Bibelens kjennetegn på den store Antikristelige maktfaktoren som Bibelen omtaler, passer på pavemakten.

 

Det siste som de kristne avisene skriver om for tiden, er at Ulf Ekman har konvertert til katolisismen. Nå tror han på jomfru Marias "opphøyde guddommelighet" og han sier også at Guds menighet trenger å underordne seg et åndelig lederskap i tråd med den katolske kirke og paven. Han mener at vi som kristne har tilgang til de syv "sakramenter" som Den Romersk Katolske Kirke er kjent for, og tar også til orde for apostolisk suksesjon.

 

Bibelen beskriver Pavekirken som «skjøgen». Alle kjennetegnene på «skjøgen» passer på Pavemakten. «Skjøgen» har også sine skjøgedøtre, og de vil gå inn i samarbeidsforhold med «skjøgen». Ser vi at dette blir oppfyllt idag, bl.a. gjennom den felleskirkelige bevegelsen?

«GÅ UT FRA HENNE, MITT FOLK, forat dere ikke skal ha del i hennes synder, og forat dere ikke skal få noen av hennes plager.» (Åpenbaringen 18:4)

Hvis du og jeg anser oss for å være endel av Guds folk, så bør vi ikke gå inn i ekumeniske forbindelser med pavemakten og frafallen protestantisme. Vi er på det sterkeste oppfordret til å gi en høy og klar advarsel om å gå ut fra denne falske ekumeniske bevegelsen, som forsøker å samle verden under falske, villedende og ubibelske doktriner.

 

Hvor er våre åndelige veiledere i dag? Hvorfor står ikke de reformerte protestantiske trossamfunn opp og advarer mot dette? Hvorfor taler man ikke lenger imot det som både Luther, Calvin, Melacton, Knox og Wycliffe klart definerte som Skjøgen?

 

Er vi blitt stumme hunder som ikke kan gjø…?

S5 Box