Prekener

"Dere har selv sett hva jeg har gjort med egypterne, og hvordan jeg bar dere på ørnevinger og brakte dere til meg." - 2. Mos 19,4

Dette er det Gud som sier til Moses (2 Mos 19,3). Israel, jødene, Guds folk, var dratt ut fra fangenskapet og slaveriet i Egypt og etter tre måneder var de kommet til Sinai ørkenen (2. Mos 19,1).

Her taler Gud til Moses fra fjellet. Han minner de om hvordan Gud hjalp de ut fra landet Egypt og ut fra fangenskap. Herren førte folket til Rødehavet ved å gå foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem. Slik kunne de dra fram både dag og natt. Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, og heller ikke ildstøtten om natten (2. Mos 13,21f).

Farao og egypterne forfulgte Israel og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet (2. Mos 14,8f). Israels barn fikk øye på egypterne og ble grepet av stor redsel og de ropte til Herren. De sa til Moses: Fantes det ikke graver i Egypt siden du har ført oss hit for at vi skal dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypt? Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss være i fred! Vi vil tjene egypterne. Det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen (2. Mos. 14,11f)

Farao og sin hær trengte de opp i hjørnet, omringet dem, og for Israels barn så det ut som det var ingen utvei. Alt som var bak dem var havet. Men, for Gud, er ingenting umulig (Luk. 1,37).

Moses sa til folket: Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem mer. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille (2. Mos 14,13f).

Herren gav Moses instruks om å løfte sin stav og rekke sin hånd ut over havet slik at det delte seg og Israels barn kunne gå midt gjennom havet på tørre bunnen.

"Da rakte Moses sin hånd ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten. Han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. Og Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. Da satte egypterne etter dem, alle faraos hester, hans vogner og hestfolk, og de fulgte dem til midt ut i havet." - 2. Mos 14,21-23

"Så rakte Moses ut sin hånd over havet. Og da morgenen brøt fram, vendte vannet tilbake til sitt leie. Egypterne flyktet rett mot vannet, og Herren drev egypterne midt ut i havet. Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele faraos hær, som hadde fulgt etter dem ut i havet. Ikke én mann kom fra det med livet. Men Israels barn gikk midt gjennom havet på tørr grunn. Vannet sto som en mur på deres høyre og på deres venstre side. Slik frelste Herren denne dagen Israel av egypternes hånd. Og Israel så egypterne ligge døde på havstranden. Da Israel så Guds mektige hånd som han viste mot egypterne, fikk folket ærefrykt for Herren. De trodde på Herren og på hans tjener Moses." - 2. Mos. 14,27-31

For et vidunderlig bilde på Herrens hjelp når alt ser umulig ut!

Han bærer oss som ørnen kan bære på sine sterke vinger. Han fører oss igjennom ved sin allmektige arm.

Det gjorde han med sitt folk ved Rødehavet. Det har han gjort utallige ganger siden.

Ofte kan det se umulig ut. Og det er slett ikke tilfeldig når det gjør det. Gud stiller oss ofte foran oppgaver som vi ikke synes vi kan makte. Han fører oss inn i trange pass hvor vi ikke kan se noen vei ut igjen. Han stiller oss foran berg som er uframkommelige. Han fører oss ut i ørkenen hvor alle veier blir borte i sanden.

Han gjør det - for å prøve vår tro. Og for å herliggjøre sitt navn. En prøvet tro for Gud, er mye mer verd en gull lutret i ild (1. Pet 1,7)

Tenk deg en situasjon som syntes helt umulig ut for deg. Du ser ingen utvei. Du tenker at dette ble så tungt at dette må du til og med ta opp i bønn. Så bøyer du kne, ber til Gud, legger alt i Hans hender, ydmyker deg for Herren. En stund etter kan du se at du kom deg igjennom den trengte situasjonen. Ville du ikke gi Gud mer ære og pris enn om du bare hadde vært i en situasjon som du kunne løse lett selv?

Det er mange mennesker som tenker på det å be til Gud som en siste utvei fra sin situasjon. Hvor lite tro viser vi ikke da til ham som har omsorg i alle ting? Sannheten er at Gud ønsker at vi skulle ha kommet til ham med en gang. Før det gikk galt. Han har like stor omsorg i små ting som store ting. Ingen ting er for stort eller for lite å be om.

"Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, hvordan skulle han kunne annet enn å giossalletingmedham?" - Rom. 8,32

Gud vet selv veien ut. Ingen hindring er så stor, ingen sak så vanskelig, at han ikke kan føre oss igjennom på en vidunderlig måte.

Derfor, kjære deg, mist aldri motet. Fortvil ikke, hvor umulig alle ting ser ut. Legg deg bare trygt i Herrens sterke arm, så skal han bære deg gjennom alt.

S5 Box