Prekener

Da han fikk se Guds nåde, gledet han seg." - Apg. 11,23 

Det kan ved første Øyekast se ut som det var ikke noe særlig overraskende at Barnabas først så «Guds nådes verk»,da han kom til Antiokia, sendt av menigheten i Jerusalem.

Man kunne jo tenke som så, at det var selvfølgelig at han så det. Store skarer av avgudsdyrkere var kommet til tro og hadde vendt seg til Herren gjennom vitnesbyrdene fra dem som var blitt spredt omkring på grunn av den forfølgelse som oppstod da Stefanus ble steinet, og den unge menighet i Antiokia måtte på denne tid ha vært meget varm, da de nyomvendte skarer var fulle av den første kjærlighets glød. 

Ikke noe mindre vil jeg her se en antydning om noe meget vakkert og tiltalende i Barnabas' karakter: Han fikk se det som Guds nåde hadde virket. Han kunne lett ha sett så mye annet. Han kunne ha vært trangsynt og sekterisk og ikke sett noe annet, enn at disse nyomvendte var grekere, og ved sine jødiske fordommer kunne han lett ha kommet til å gjøre samme feil som Peter var nær ved å gjøre på hustaket i Cesarea (Ap. gj. 10). I stedet fikk han se det som Guds nåde hadde virket, og ble glad.

Eller Barnabas kunne ha overdrevet de svakheter, som antagelig ennå var altfor synlige hos disse kristne, som nettopp hadde vendt seg fra hedenskapet, spesielt da de var så langt borte at de ikke hadde så mange anledninger til å få undervisning i «Herrens lære». Det er lett å kreve for meget av de nyfrelste, spesielt om man var lik Barnabas som kom fra en velordnet menighet og sannsynligvis var kommet langt på helliggjørelsens vei.

Men Barnabas så ikke på det som de kom til kort i, men så Guds nåde i det som allerede var skjedd i deres liv, og som en forstandig hyrde begynte han å formane og undervise dem om at «de med hjertets forsett skulle holde fast ved Herren», så at det nådens verk, som allerede var begynt, måtte fortsette. Han klandret ikke, uten å være forståelsesfull.

En stor hemmelighet - blandt andre - til fremgang for en arbeider i Herrens gjerning er hurtig å lære seg til å se det som Guds nåde virker i menneskesjelene. Det er godt iblandt å få se det som allerede er utført i hjertet, på samme måte som også å få se det som ennå står igjen å bli utført.

Tenk deg at du bestiger et fjell og stanser halvveis i den bratte skråningen for å puste ut. Når du så ser deg rundt og får øye på den bratte skråningen over deg, som du har igjen å bestige, blir du nesten motløs og fristet til å snu. Men når du ser på den vei du allerede har tilbakelagt og som har ført deg såpass høyt, gleder du deg over den herlige utsikten, og får en helt nye styrke til å fortsette enda høyere opp. Det er på samme måte med sjeler, som vokser i nåden.

Det å kunne se Guds nådes virkning
 i menneskene, var sikkert noe av det
fineste i Barnabas' karakter. Det var det som gjorde at han tok sig vennlig av Saulus fra Tarsus allerede i den første begynnelse, da disiplene i Jerusalem var fulle av vantro og frykt (Apg. 9,26).

Det skjønneste av alle bevis var den måte som Barnabas var knyttet til den unge Johannes på, «han som også ble kalt Markus», selv etterat han hadde forlatt Paulus og hans følgessvenner og ikke ville være med dem til arbeidet i Pamfylien (Apg. 15,38), så Paulus til og med vegret seg ved å ha noe mere med den unge mann som et Herrens vitne. Barnabas måtte ha sett noe av Guds nåde i Markus, selv etter at han hadde sveket Paulus, og det gjorde at han gav den unge mann en ny anledning. Hvor glad er vi ikke over å få vite av 2. Tim 4,11, at Barnabas' forhåpning ikke blev til skamme og at Paulus selv senere med glede erkjente at Markus hadde blitt ham til stort gagn i virksomheten for Gud.

Slike Herrens vitner, som ser Guds nåde hos andre arbeidere i evangeliet, og spesielt hos unge nybegynnere, hører alltid med til dem som bidrar mest til Kristi legemes oppbyggelse. De kan mange ganger redde et verdifullt liv fra å ødelegges til ingen nytte. Alle har vi våre feil og det som mislykkes for oss. Det er godt å huske, at det var Guds nåde som frelste oss og bevarte oss; da får vi tro, håp og kjærlighet for andre. Iblandt blir våre hjerter så fulle av det som våre medarbeidere kommer til kort i, at det nesten ikke finnes plass for noe annet. Vår enhet med disse prøves da helt til bristepunktet. Men får vi bare se det som Guds nåde har virket i dem, kan vi fortsette igjen.

S5 Box