Studier

Romerne 1:24-31 ”Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen. Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brant i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, griskhet, ondskap, fulle av misunnelse, mordlyst og strid, svik og falskhet. De ble ryktemakere, baktalere, gudshatere, voldsmenn, overmodige, storskrytere, oppfinnsomme til ondt, ulydige mot foreldre, uforstandige, upålitelige, uten naturlig kjærlighet, ubarmhjertige”.

 

 

De messianske og hellenistiske kristne
 
I gjennom evangeliene og selvsagt også i brevene er hele oppfatningen av samfunnet, Guds begrepet og mennesket gjenspeilet gjennom den jødiske tankemåte og orientering. Det Gamle Testamentet er en hebraisk bok, med jødisk språk, kultur og historie. Helt fra skapelsen, via Guds utvelgelse av Abraham som sitt folk, til det skrevne Guds Ord gitt til Moses og ikke mist dannelsen av ett kongedømme over Israel, har den jødiske tradisjon og oppfatning gjennomsyret historien. Jesus var en jødisk mann, som nevnt, omskjært og opplært etter jødisk lov og tro.
 

Alle de første kristne var jøder. Ordet om frelsen ved Jesus Kristus ble introdusert på Pinsedag hvor jøder fra hele datidens kjente verden var samlet i Jerusalem. Jesus underviste og fikk sitt møte med troen via synagogen i Nasareth. Troen som forberedte Jesu gjerning var den jødiske. Døperen Johannes forkynte fra de eldgamle profetene. Disiplene samlet seg daglig i Templet i Jerusalem etter Jesu død og oppstandelse. De fulgte tidebønnene som den jødiske tro hadde innprentet. Peter og Johannes helbreder den lamme mannen i Jesu Navn når de er på tur inn i templet til sin daglige bønnesamling.

 

Alt i alt var den første menighet en jødisk hendelse. Esebieus den første kirkehistoriker skriver om Jakob Jesu bror, som gjennom sin tjeneste som den første biskop av menigheten i Jerusalem. Han ledet menigheten på en konservativ og ”jødisk” måte. Under hans styre forsatte omskjæringen og tradisjonen på samme måte. Likevel ble troen levende gjort ved Den Hellige Ånd og Jesu vitnesbyrd. Det fortelles om den vedvarende bønnekamp som Jakob kjempet under sine daglige turer i Templet. Historien sier at hans knær var som på en kamel. Posete, slitte og knugende, etter tiden han hadde brukt på sine knær for kirken. Jakob så derfor på kristendommen som en naturlig forlengelse av Jesu budskap. De jødiske ritualer, bønnetider, renselser og omskjærelser forsatte som før. Men troen var blitt fornyet og styrket i åpenbaringen om Guds offerlam.

 

Så starter forfølgelsen og de nye troende på Jesus, eller nærmere bestemt Yeshua, blir spredt omkring. Nå består ikke lengre menigheten utelukkende av jødiske mennesker som tror på Messias, men hele verden åpner seg opp for denne nye læren. Først får imidlertid Peter klar beskjed fra den Hellig Ånd om at troen på Jesus ikke er en jødisk hendelse utelukket, men er verdens omspennende. Jesus stadfester dette i Johannes 3,16: ”For så høyt elsket Gud verden at han gav sin sinn den enbårne for at hver og en som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv”. Peter får nå se dimensjonen av dette.

 

Apg 10:9-20: ”Dagen etter, mens de var på vei dit og nærmet seg byen, gikk Peter opp på taket for å be. Det var omkring den sjette time. Han ble da sulten og ville ha noe å ete. Mens de nå laget i stand, kom det en henrykkelse over ham. Han ser himmelen åpnet, og noe som kommer dalende ned. Det så ut som en stor linduk som ble senket ned på jorden etter de fire hjørnene. På den var det alle slags firføtte dyr og jordens kryp og himmelens fugler. Og en røst kom til ham: Stå opp, Peter, slakt og et! Men Peter svarte: På ingen måte, Herre! Aldri har jeg spist noe vanhellig eller urent. Og en røst kom igjen til ham, for annen gang: Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent. Dette hendte tre ganger, og så ble duken straks tatt opp til himmelen igjen. Men mens Peter var i villrede med seg selv om hva dette synet som han hadde sett, skulle bety, se, da stod de menn som var utsendt av Kornelius ved døren. De hadde spurt seg fram til Simons hus. Nå ropte de inn og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, var gjest der. Mens Peter grunnet på synet, sa Ånden til ham: Se, her er tre menn som leter etter deg. Stå opp og gå ned. Følg med dem uten å tvile, for det er jeg som har sendt dem”.

 

Med denne åpenbaring og at forfølgelsen starter i Jerusalem spres det evangeliet om Jesus utover de jødiske grenser. Ødeleggelsen av Tempelet i år 70 utsletter nesten den rene messianske menigheten i Jerusalem. Jakob, den første biskop dør i år 64. Den sterke innflytelsen som Jerusalem menigheten hadde smuldrer bort. Når Jesu møter Paulus på vei til Damaskus løftes kirken enda sterkere frem for de mennesker som finnes i det store Romerriket, Syria og endog over til India gjennom apostelen Tomas. Fra nå av blir evangeliet preget ikke bare av sine apostoliske fedre av jødisk avstamming, men også av de nye troende som befinner seg i Damaskus, Roma, Kartago og Antiotika.

 

Språket i det Gamle testamentet er utelukkende Hebraisk, med ett fåtall vers og kapittel som er skrevet på arameisk. Uten den jødiske tradisjon ville nok ikke Bibelens eldste bøker blitt tilgjengelig for ettertiden. Deres nidkjærhet for skrifter, nedtegnelse av ætter og muntlige overleveringer har lagt forholdet til rette for oss som i dag som Bibellesere. Vi kan også se litt av denne nidkjærheten i evangeliet til Matteus og Lukas hvor de har nedtegnet ættetavlene fra Abraham frem til Jesus. Det finnes vel knapt noen form for litteratur med så nøye nedtegnet sitat som det vi finner i Bibelen. Evangeliene er fulle av direkte sitat av Jesus. Til sammenligning finnes ingen direkte sitater fra Muhammed. Han nevnes kun 2-3 ganger i sin egen nedtegnelse Koranen. Nidkjærheten for skrifter er unik for det jødiske folket i så måte.

Når evangeliet blir universelt blir det påvirket av de rådene kulturer. I de første århundrer mens de apostoliske fedrene fortsatt dominerer er først og fremst grunntanken jødisk.

 

Men etter flere år-tider orienteres evangeliet seg rundt den greskromerske tradisjon. Gresk er språket som samtlige evangelier og brev blir skrevet på. Samfunnets voksende interesse for gresk filosofi influerer også den bibelske oppfatning. Det religiøse og filosofiske sentrum forskyves fra Jerusalem til Romerriket med de filosofiske hovedseter Roma og Athen. På grunn av utbredelsen av budskapet i den gresktalende verden skrives også de Nytestamentlige brev på gresk. Allerede her blir oversettelsen av de jødiske og arameisktalende historiene til Jesus og hans disipler, gjenstand for diskusjon og meningsinnhold.

 

Hal Koch sier i sin bok ”Kristendommens opprinnelse” når jøden snakket om Javhe, mente grekeren faktisk noe helt annet da han sa Theos, Gud. Forskjellen ligger i alt som sies i den hebraiske gudsbegrepet ikke på noen måte rommes i det greske. Det har derimot sin egen særpregede verdi. Det hebraiske ordet ”Sedaka”, rettferdighet betyr lydighet mot Guds Ord, overholdelse av loven. For jøden er dette rettferdighetens vesen. På gresk kan det bare gjengis med ”Dikaiosyne”, men her betyr rettferdigheten den harmoniske utforming av menneskets muligheter, den rette balanse, den menneskelige fullkommenhet.

 

Den hellenistiske forståelsen av begrepet frelse gjengir den forandring som gradvis skjer i oppfatningen av hvordan vi skal tolke Guds Ord. For jøden ligger frelsen å dvele i Guds hånd, høre hans ord og lyde hans bud. I hellenismens tolking ble frelsen utfrielsen fra legemet og verdens forkrenkeligheter. Jøden lærer ut fra sin betydning viktigheten med å følge lydighet og mottatt den vei Gud leder. Hellenismen i kristen kultur ble mer opptatt av at åndelige ytringer for å føre mennesket ut fra den rådende virkelighet. Tungetale, svermeriske fenomener og gnostiske tanker ble lettere absorbert i denne kristendomsforståelse. Ytringer overtok for handling.

 

 

Den hebraiske trosgjerning
 
Ved en gudstjeneste i synagogen i Oslo fikk jeg for første gang se den jødiske måten å leve ut kjærlighetsbegrepet. Under gudstjenesten som foregikk på hebraisk gikk flere menn bort til en av de andre som stod på andre siden av midtgangen. Frem og tilbake gikk det menn bort han som stod der. Dette skjedde mens bønnene ble bedt og møtet skred frem. Som en vanlig møtegjenger i kristen regi, som er lært opp til ikke å forstyrre møtets gang virket dette litt distraherende. Etter gudstjenesten kom en av de tidligere lederne av synagogen bort til oss og forklarte hendelsen.
 
Mannen som flere gikk bort til midt under gudstjenesten hadde nettopp mistet ett nært familiemedlem. ”Gud vet hva vi tror og hva vi trenger å be. Gud blir ikke forstyrret av våre samtaler med vedkommende” forklarte lederen. ”Det er viktigere å vise vår medfølelse med kjærlighetshandlinger” sa han videre. Med andre ord handlingen ovenfor denne mannen var mye viktigere enn å fullføre bønnene.
 

Dette underbygges i den jødiske lignelsen om den ”Barmhjertige samaritan” fra evangeliet. Det som i virkeligheten betyr noe for Gud var den faktisk handlingen. Marcus Melchior skriver i sin bok om jødedommen, ”Den jødiske tro”, at kjernen i deres tro er å gjøre det gode for det godes skyld. Studiet er ikke den viktigste, men gjerningen.

 

 

Romerriket oppsluker kirken


Menigheten utbrer seg og i løpet av de første årene blir kristendommen den toneangivende religionen i Romerriket. Apostlene befester troen gjennom vekkelser og menighetsbygging rundt hele Middelhavet. Romerne som i mange år hadde kjempet mot de standhaftige jødiske rebellene i Palestina så for seg at deres krigsmaskin skulle greie å tilintetgjøre alt jødisk tankegods. Templet ble ødelagt av keiser Vespasian i år 70 og Jerusalem ble med Keiser Hadrian utslettet ved å omdøpes til ÆLIA CAPITOLINA.

 

Jødene fikk det vanskeligere under det romerske styre. Under de store jødiske krigene rundt år 40-50 e.kr ble omtrent 1 million jøder drept. De ble også utvist fra Roma og miste sine privilegier i riket. De ble spredt verden over.

 

På denne tiden fra den apostoliske kirken som vokste frem under forfølgelsen fra den romerske stat, forkynte de kun kjærlighetens gjerninger og realisere troens konsekvenser på det personlige livets områder. Det gjaldt å overleve. Troen måtte være rak og standhaftig. Det var ikke rom for lange diskusjoner eller utredninger angående tro og lære. I de apostlenes gjerninger finnes kun ett eksempel på at de måtte foreta ett kirkemøtet.

 

Apg 15:28-31 ”For Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge på dere noen annen byrde enn de helt nødvendige ting: at dere avstår fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor. Om dere tar dere i vare for dette, vil det gå dere godt. Lev vel! De som ble sendt av sted, kom da ned til Antiokia. De samlet hele menigheten og gav dem brevet. Da de hadde lest det, gledet de seg alle over trøsten de fikk”.

 

Det gjaldt å leve ut nestekjærlighetsbudet. Menigheten vokste i takt med nådegjerningene de fikk være en del av. Menneskene kom hver dag sammen og delt alt de hadde med hverandre. Mange solgte sine eiendeler og la de foran apostlenes føtter. Det som gjaldt var å vinne mennesker for himmelrike og være en barmhjertig samaritan. Herrens komme var nært.

 

Disse hendelsene svekket den jødiske innflytelsen på menigheten og romerne konsentrert seg nå om andre rebeller. De standhaftige kristne som ikke bøyde seg for romerriket, men heller bekjente Kristus skapte etter hvert nye utfordringer for de romerske soldater. En enorm forfølgelse av de kristne kuliminerte ved brenning, tortur og korsfestelser av apostlene. Peter blir etter tradisjonen korsfestet opp ned i Roma. De fleste apostlene foruten Johannes møter et forferdelig endelikt i martyrdommen. Filip dør som martyr i år 53, Andreas 6 år senere.

 

I de århundrene som fulgte så det stadig mer vaklende Romerriket seg nødt til å innlemme den kristne troen under det store riket. Dels på grunn av at kristendommen blir den sterkeste religionen i dette området og at flere keisere hengir seg til samme tro, men også fordi riket ser behovet av å styrke sin posisjon innenfor denne gruppen mennesker.

 

Dette riket, hvor kristendommen hadde fått sin begynnelse, brøt etter hvert sammen. Mange historikere hevder at dette sammenbruddet også innebar kristendommens endelige seier over hedendommen. Den anglikanske biskopen E. W. Barnes uttrykte et litt annet syn da han skrev: «Da den klassiske sivilisasjon brøt sammen, opphørte kristendommen å være Jesu Kristi edle tro; den ble en religion som var et nyttig bindemiddel i samfunnet i en verden i oppløsning.»

Før dette sammenbruddet, i det andre, tredje og fjerde århundre, viser historien at de som hevdet at de fulgte Jesus, på mange måter holdt seg atskilt fra den romerske verden.

 

Men historien avslører også at det gradvis oppstod frafall når det gjaldt lære, oppførsel og organisasjon, akkurat som Jesus og apostlene hadde forutsagt. Etter hvert ble det inngått kompromisser med den gresk-romerske verden, og noen av dem som kalte seg kristne, antok verdens hedendom, for eksempel høytidene og tilbedelsen av en morgudinne, dens filosofi og dens administrasjonsordning. Det var denne fordervede versjonen av kristendommen som tiltrakk seg de hedenske massene og ble en kraft som de romerske keiserne først prøvde å knuse, men som de senere gjorde seg til venns med og forsøkte å bruke til sin egen fordel.

 

Det oppstår en fred mellom kirken og staten. Forholdet avspennes og dette ble også merkbart i kulturlivet og i teologien. Forsvaret mot de hedenske impulsene ble svakere og anstrengelsene for å opprettholde samarbeid ble sterkere. En av de første kirkefedrene Iræneus betraktet staten som en hedensk institusjon og så grenser for dens myndighet. Men med Keiser Konstantin ble kirken innlemmet under statens myndighet. Presteskapet fikk lov til å samle inn gaver og fikk skattefrihet. Konstantin ”kjøpte” seg innflytelse over kirkelederne. Keiseren innvilget også kirken rett til å dømme i verdslige rettssaker.

 

Kirkehistorikeren August Neander visste hvilke farer som var forbundet med det nye forholdet mellom «kristendommen» og verden. Han skrev at hvis de kristne gav avkall på å være atskilt fra verden, «ville det føre til en sammenblanding av kirken og verden. Hvor kirken ville miste sin renhet og — selv om den så ut til å seire — selv ville bli beseiret». —General History of the Christian Religion and Church.

 

På begynnelsen av 300-tallet prøvde den romerske keiser Konstantin å bruke sin tids «kristne» religion for å holde sammen et rike som var i oppløsning. Han innførte derfor religionsfrihet for dem som kalte seg kristne, og gav deres presteklasse noen av de privilegiene som det hedenske presteskapet hadde. Oppslagsverket The New Encyclopædia Britannica sier: «Konstantin førte kirken ut av den tilbaketrukne stilling den hadde inntatt til verden, fikk den til å påta seg ansvar i samfunnet og bidrog til at det hedenske samfunn ble vunnet for kirken.»

 

Etter Konstantins tid forsøkte keiser Julian (år 361—363) å gjøre motstand mot kristendommen og å gjeninnføre hedendommen. Han mislyktes imidlertid, og cirka 20 år senere nedla keiser Theodosius I forbud mot hedendommen og bestemte at den treenige «kristendom» skulle være statsreligion i Romerriket. Som den franske historikeren Henri Marrou så presist uttrykte det: «Ved slutten av Theodosius’ regjering ble kristendommen — eller for å være mer nøyaktig, den ortodokse katolisisme — den offisielle religion i hele den romerske verden.» Den ortodokse katolisisme hadde erstattet den sanne kristendom og var blitt «en del av verden». Denne statsreligionen var vidt forskjellig fra den religion Jesu første etterfølgere hadde. Til dem hadde han sagt: «Dere er ikke en del av verden.» Johannes 15: 19.

 

Keiser Theodosius (379-395) fullføret utviklingen og statskirken ble en realitet. Kirkens allianser med staten stilte den derfor ovenfor helt nye oppgaver. Den skulle ikke lengre bare forkynne evangeliet og gjøre kjærlighets gjerninger, den skulle også gjennomtenke troens konsekvenser på alle livets områder. Kulturelle betingelser og utfordringer ble en del av kirkens hverdag.

 

 

Moraloppfatningen
 
Romerriket sitt fall er av historikere beskrevet som en moraloppløsning uten sidestykke. Dette var grunnen til at riket falt sammen. Ett gigantisk verdensrike med store tenkere og metoder for å drive styre ett samfunn, som vi faktisk frem til i dag anerkjenner, ble ødelagt innenfra. Romerriket ble styrt av modeller som den dag i dag påvirker samfunnet. Senatet Romas styre, er forgjengeren til dagens demokrati. Humanismen gjorde den gang som i nå kol på den judeokristne oppfatning av moral og etikk. Før dreide det seg om konkrete anbefalninger og råd. Nå ble holdningene liberalisert og alle kunne gjøre som de tenkte selv. Du ble din egen Herre. Staten ble garantisten for at du kunne leve etter dine egne lyster og nytelser. Det ble som Paulus skriver at de æret skapelsen fremfor Skaperen.
 

Denne endringen av troens orientering fra disippelgjøring til statsforordning gjorde seg også gjeldene i påvirkningen angående kjærligheten. Begrepet kjærlighet i apostolisk tanke hadde alltid vært Agape. Agape (αγάπη) er i alminnelig teologi et nytestamentlig uttrykk for Guds kjærlighet og for den overnaturlige kjærlighetsevne som mennesket mottar i dåpen og som er en delaktighet i Guds kjærlighet. Den er følge av den helliggjørende nåde som mottas ved dåpen som restitueres etter absolusjon fra syndeskyld. I liturgihistorien er agape en betegnelse for de måltider som de kristne i de første århundrer feiret i fellesskap for at uttrykke sin kjærlighet til hverandre. Disse kjærlighetsmåltider var ikke identiske med Eukaristien (nattverden), men ble muligvis i en kortere periode avholdt i forbindelse med denne. I form var de sannsynligvis inspirert av jødiske forbilder.

 

Som ett svar på at den levende menigheten forsvant og kirken ble en institusjon, kom troens handlinger i skyggen. Før ble barmhjertighets handlinger oppskattet, nå kunne du bare gi en ”gave” eller skape et inntrykk av tro. Denne tanken kuliminerte med at Paven skrev ut syndsforlatelse med ”straks pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer”. Menneskene gav seg også etter for denne teologiske ombyttingen. De fikk troen på en armlengdes avstand. Kjærligheten ble erotisert og Paulus advarsel i Romerbrevet ble virkelig.

 

Nå kom det platonske Eros begrepet mer synlig i med at menigheten ble mer og mer greskromersk i sin tanke og ord. Filosofi og tankebygninger ble viktigere enn de reelle handlinger. Dette fører til at menigheten som før var preget av en intens kjærlighet til Gud og det kristne fellesskap nå bytter dette med den platonske kjærligheten som gir seg uttrykk i erotikk og ikke hengivenhet til den Guddommelige handling. Eros (Latinsk: Amor) viser til kjærlighetsguden Eros i gresk mytologi. Eros henviser til sanselig kjærlighet, seksuell livsdrift (erotikk) Lengselen etter det gode, skjønne og opphøyde ble toneangivende.

 

Kjærligheten blir tuftet på de mellommenneskelige relasjoner gjennom erotikk og opphøyelse av nytelsen som ett mål. Mye av årsaken til at vi dag er blitt ett nytelsessamfunn med kun dreining om vår egen akse er at kirken gjennom gikk den transformasjonene fra agapisk til erotisk kjærlighet.
 
2 Timoteus 3:1-5: ”Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være slike som elsker seg selv, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra”.
 

Romerne fant sitt belegg gjennom de hellenistiske filosofene, som sjelden førte konkrete beskrivelser i sin betraktning av moralsk oppførsel. Den epikureiske tanken ble sammenfattet i den hedonistiske læresetningen ”nytelse er begynnelsen og slutten på et lykkelig liv”.

 

De greske stoikere la i samme perioden også grunnlaget for Romas tankegods angående oppfatningen av livet og samfunnet. Stoikerne som hadde sitt opphav i Athen var også en filosofisk retning som ble absorbert inn i den romerske kulturen. Kjernen i stoisismen, er at det finnes ingen høyere autoritet enn fornuften. Ser vi på konsekvensene av dette, kommer vi frem til de fleste av de viktige grunnsetningene i den stoiske filosofien. Den sentrale konsekvensen blir at den verden som fornuften presenterer for oss, det vil si naturen, er den virkeligheten som eksisterer. Det finnes ikke noe «høyere», og naturen selv er bestemt av rasjonelt forståelige prinsipper. Vi selv er også en del av naturen. Den rasjonalitetens ånd som gjennomsyrer oss (og det vil si alt, også naturen), er det som forstås som gud. Og tolket på denne måten, er gud ingenting utenfor verden og adskilt fra den, denne gjennomtrenger alt i verden - han er, på sett og vis, verdens bevissthet, verdens selvbevissthet.

 

I Romerriket viser historien at den sanselige kjærlighet ble forgudet og dyrket. I den romerske verden er bildet av den menneskelige seksualitets ulike utfoldelsesformer langt mer flersidig enn det som vanligvis blir tegnet som bakgrunn for de nytestamentlige tekstene. Her foreligger det også rikelig med litterære belegg for seksuelle forhold ikke minst mellom voksne menn. Noe av dette materialet er den homofile kjærlighetshistorien i ”populær”-romanen Efesiske eventyr fra 100-tallet e.Kr.

 

Også ordinære historikere har nedtegnet den nytelses kultur som stod i sentrum for det romerske samfunnet. Orgier, fantasier og misbruk er ord som relativt hyppig brukes i beskrivelsen av det romerske samfunnet.

 

Med statens inntreden i den kristnes forsamling forandres gradvis den levende tro til en humanistisk trosutfoldelse. Samfunnet, politikken og kulturen i særdeleshet påvirker teologien. Det som i den første menighet og i jødiske historien var definert som syndige eller ubibelske handlinger blir innen for dette samfunnet forklart og gjort til en akseptert handling og lovliggjort innen for det statskirkelige systemet. Det som skjedde i de første århundrene av kristendommen skjer akkurat slik i dag også. Vi bruker kirkens delaktighet i staten til å akseptere, humanisere og ikke minst lovliggjøre synd innen for samfunnets normer og lover.

 

Den mest i øyensynlige forskjell mellom den jødiske og romerske måte å betrakte samfunnet på finner vi faktisk i synet på begrepene som danner grunnlaget for synet på moralen. Mens den jødiske lære og dets lærer fra Mosebøkene til Mishna alltid la konkrete retningslinjer for jødenes livsførsel og levnet ingen tvil i hvordan handlingene påvirket livet, førte den hedonistiske tanke med løssluppenhet, egenkjærlighet og hengivenhet til sin nytelse. De jødiske lover oppskattet livet som produserte renhet, gudsfrykt og kjærlighet til læren. Mosebøkene gir inngående forklaringer på hvordan jøden skulle takle alle livets sider samtidig som troen, livet og samvittigheten kunne bevares like intakt. Mens den romerske kulturen fremstilte sine legemer til syndens nytelse og umoralsk oppførsel mot seg selv og ikke mist andre mennesker.

 

Den anerkjente historikeren Martin Goodman som er professor i både jødisk og romersk historie påpeker den store forskjellen mellom jødisk og romersk i sin bok: Roma og Jerusalem. ”Romerne var uanfektet når det kom til mannlig nakenhet, synlig gjennom de kommunale badene”. Historien viser romernes store interesse for nakenhet. Statuer, bilder og mosaikk fra tiden 200 f.kr til 300 e.kr fremelsker den mannlige nakenhet og kroppsfiksering. Statuer fra Pompeii avdekker i tillegg seksuelle fremstillinger med erigerte peniser og klare promiskuøse handlinger.

 

I de store Colloseum elsket romerne å se gladiatorene som viste sine kropper smurt inn med glinsende oljer. De mannlige atletiske kroppene og de tynne barmfagre kvinnene ble idealene for det romerske samfunnet. Romernes store appetitt på seksuell nytelse ble levende gjort i badene. Den kristne kirkefader Klemmens fra Alexandria beklager dette i ett skrift fra 2. århundre e. kr: ”Badene er åpne for både menn og kvinner, hvor de kler av seg i sine lyster”.

 

Alt i alt den romerske holdning til kroppen var eksepsjonelt avslappet. Det var helt klart seksuell aktivitet som måtte virke krevende på andre deltakere. Romerne hadde en klar følelse angående seksuelle grenser, men disse ble ikke overholdt da den seksuelle nytelse fikk overleve.

 

Samboerskap, homofili og gjengifte er blitt akseptert i vårt moderne samfunn. Det var det også i den romerske kulturen. I dialogen Symposion av Platon (427-347 f.Kr.) tales det om en type mennesker som i sin erotiske lengsel søker et kvinne-kvinne forhold eller et mann-mann forhold. Om disse sier Symposion i år 191: Gifter de seg, er det bare fordi de er tvunget av skikk og bruk, for de føler ingen dragning av naturen mot ekteskap og fødsler. Aristoteles (384-322 f.Kr.) kommer inn på samme sak i sin Nikomakiske Etikk (7.5): 'Noen er slik av naturen, andre av vane, så som de som er misbrukt fra barnsben av. Cicero (106-43 f.Kr.) forteller at keiser Markus Antonius levde sammen med en mann i et stabilt og varig ekteskap. Martial (ca 40-104 e.Kr.) forteller om et bryllup mellom to menn, der det til og med var gjort avtale om medgift. Han nevner også stoikeren Decianus som ”tok seg en ektemann”.

 

Den romerske filosofen Seneca (bror til Gallio, som var guvernør i Korint mens Paulus bodde der, Apg 18,12-17) var godt kjent for sin kjærlighet til voksne unge menn. Seneca elev, den senere keiser Nero, feiret i full offentlighet minst to bryllupsseremonier med menn. Keiser Nero fikk endog kastrert en gutt for å forvandle han til en kvinnelig utgave av en mann. Nero utførte deretter ett homofilt giftemål med denne gutten.

 

Og den romerske historikeren Suetonius forteller om Neros etterfølger, Galba, at hans erotiske lidenskap var mest rettet mot sitt eget kjønn, mot robuste menn som hadde gutteårene bak seg. Det romerske samfunnet var i sterk moral oppløsning. Kvinnene ble beskyldt for å få mannlige sykdommer, som håravfall og podagra, på grunn av deres mannelike oppførsel med mye drikking, slossing og en altfor aktiv rolle i seksuell adferd. På de romerske gatehjørner kunne man også se helt åpenlyst latrinetønner som inneholdt urin, avføring og menstruasjon. Disse uhygieniske materialer ble også brukt i tekstilproduksjonen i Roma.

 
 
Jødiske ritualer og oppfattelse av renhet
 
Holdningen til kroppen sett fra ett jødisk perspektiv kunne ikke vært mer annerledes. Tanken om hvilke handlinger som forgiftet livet var et helt annerledes konsept enn det romerske. Renhet er en bærende tanke i jødedommen da den gjenspeiler vårt rene forhold til Gud. Det var klare retningslinjer for de som ville entre de hellige steder innfor Gud. Blant de regler som jødisk lære forkynner er renselsesdager etter menstruasjon og fødsler. Forskjellige renselsesbad i forbindelse med å gå inn til templet, som vi leste om Maria, som ikke kunne gå til templet før redselsdagene etter fødselen var over. Det å avdekke nakenhet til sin mor eller far ble sett på som skammelig og ikke i samsvar med læren.
 
Historien om Noah som drakk vin og sovnet naken i sitt hus og hvorledes Kaanan ble forbannet foran sine brødre for å ha fortalt om det til sine to andre brødre og ikke bare dekket over nakenheten uten å gjøre så stort nummer av det. Jødedommen ser ut til å betrakte disse sidene av livet med en mye større blygsel og ærbarhet enn hva romerne gjorde. Mishna forteller om fariseeren Gamaliel (samme Gamaliel som Paulus påberoper seg som sin lærer) møter ved en tilfeldighet den hedenske filosofen Proklos under ett offentlig bad i Akko. Under badet hvor de sitter naken, insisterer Gamaliel å forsette besvarelsen til etter at de tekkelig kledd for å svare på de aktuelle spørsmålene. Jødene var meget bevisste angående nakenhet og ærbarhet rundt dette temaet. Det vises også gjennom de skulpturer som finnes fra denne perioden i de østlige deler av Midtøsten, hvor alle som ble fremstilt med klær.
 

Det fantes til og med rabbinere i Talmud som med stolthet kunne berette at de aldri hadde sett på sine omskårne peniser. På tross av denne ærbare måten å se på sin egen kropp snakket rabbinerne mye om seksualitet. Det smeltet sammen med hvilken livsførsel som læren krevde av sitt folk. Så seksualiteten ble ikke utelatt i denne diskusjonen. Heller ble den ikke ignorert. Det var viktig å se hvordan de religiøse pliktene påvirket også dette område av livet.

 

S5 Box