Studier

"For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott." - Heb 6,4-6

 

"26 For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder, 27 men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige. 28 Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. 29 Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd? 30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde! - Og et annet sted: Herren skal dømme sitt folk. 31 Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!" - Heb 10,26-31

 

I.

Ved siden av Jesu ord om bespottelse mot den Hellige Ånd er det vel ingen del av Skriften som har vært årsak til så mye anfektelse og mørke som disse to avsnitt av Hebreerbrevet. Men det gjelder her, som ellers overalt når vi har med enkelte avsnitt av Skriften å gjøre, at vi får tak i sammenhengen.


I dette tilfelle er det av stor betydning å få klarhet over hvem disse ord er skrevet til, og hvilken stilling, de befant seg som behøvde dette alvorlige budskapet. Så får vi etterpå spørre oss selv om vi er i en lignende stilling. Er vi det, da har vi grunn for å ta advarselen inn over oss. Men hvis ikke, kan vi prise Gud for at disse ord ikke gjelder oss.

For da å få klarhet i denne sak, vil vi først undersøke hvem disse alvorsord var skrevet til, og i hvilken stilling de befant seg.

Som også navnet på brevet angir,
ble det skrevet til hebreere,
altså jøder, d.v.s. jøder som hadde
tatt imot evangeliet. Men som vi
kan forstå, var det mange vanskeligheter og fristelser for de jøder
som i den aller første tid tok imot
denne nye lære, og bekjente sin tro på Ham som ble forkastet og dømt
av deres eget folks religiøse autoriteter. Dessuten lå det jo også så nær å føle fristelse til tvil om det ikke var bedre å beholde den gamle pakt, loven som de hadde fått fra Gud gjennom Moses, og ofringene og forøvrig alt det som i århundrer hadde vært deres folks herlige skatt fra Gud. Hva hadde de nå igjen? Ingen tempeltjeneste som kunne sammenlignes med den de hadde forlatt. Ingen annen bibel enn den de hadde fra før og som de skriftlærde hadde undervist dem i. Jesus hadde jo selv ikke skrevet noen ting. Hva Han skrev i sanden den gangen Han talte til kvinnen som var grepet i hor, var forlengst utslettet av menneskers fottrinn. Og apostlenes skrifter var jo enda ikke samlet og var ikke for dem hva de er for oss idag.

Under slike forhold kom sikkert for mange den tanken: Har vi kanskje allikevel tatt, feil? Kanskje våre prester og folkets ledere hadde rett da de stemplet Jesus som en forfører, og da hadde Han jo virkelig fortjent døden!

Hva noen kunne føle som en fristelse, det ble av andre uttalt som et faktum, og noen gikk kanskje så langt at de hånet Jesu blod og død. De korsfestet ham på ny.

II.

Som vi ser, er det frafall som tales om i Heb. 6 ikke ensbetydende med et fall i synd, som ender med adskillelse fra livssamfunnet med Gud, heller ikke at en gradvis sløvnet av, inntil livet ebber ut. Ordene i dette kapittel gjelder ikke slike. Dersom noen av disse vil hvite hva Skriften har å si til Guds barn som har falt i synd, da må de søke andre steder, f.eks. Jer 3,14; Matt 18,12-14; Joh 6,37 og 1. Joh 2,1-2 m. fl.

At de som dette brev ble skrevet til, ikke var falt fra i troen. (det er nemlig frafall i troen det her dreier seg om), ser vi av hva det sies videre i v. 9:

"Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik."

Men faren var stor. Og derfor behøvde de et alvorlig budskap, som kunne gi dem en vekkende advarsel.
Men på samme tid gir dette brev
en herlig motgift mot den sykdom
som truet dem: det viste dem at denne Kristus som de stod i fare for
å forkaste og vende seg bort fra, var
den eneste som kunne hjelpe dem.
Og at Kristus var den virkelighet
som alt i den gamle pakt bare var
en skygge av. Den største del av brevet går derfor ut på å vise dette. Vi kan gjerne si at nøkkelen til Hebreerbrevet finner vi i det lille ord "bedre" som forekommer så ofte i dette brev. Kristus er bedre enn englene (kap. l og 2), bedre enn Moses (kap. 3), bedre enn den gamle pakts ypperstprester (kap. 5, 7 og 8). Han gikk inn i en bedre helligdom og tilveiebragte en bedre forløsning idet han bragte et bedre offer (kap. 9 og 10). Alt i den gamle pakt er ufullkomment. Kristus, Hans person, Hans offer og Hans stilling som Yppersteprest er alene fullkomment. "Og derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham."

Men fordi Kristus er den eneste
som kan frelse, er det heller ikke
noen frelse eller noe håp utenom Ham. Om derfor disse jødekristne nå ville forlate Ham som alene kunne frelse dem, og så ville vende seg til Gud på den gamle pakts grunn, da måtte Gud svare dem: "Vil dere vende om til meg, da må dere komme til Jesus. Jeg møter dere kun på Golgatargrunnen". Om nå disse svarer, ved sin forkastelse av Jesus, at de ikke tror på Ham og ikke annerkjenner Ham som et sonoffer for deres synder, da må Gud svare: "Da er det umulig at dere kan fornyes til omvendelse". Når de ikke vil vende om til Gud gjennom Jesus og for Jesu skyld, men gjennom de offer som nå bare er tomme skygger, og utenom Jesus, da er det umulig for Gud å ta imot dem. I dette er det betydningen av ordet umulig ligger. Det er ikke Gud som sier: "Jeg vil ikke, jeg har nå avskåret alle muligheter for deg". Men han sier: "Jeg kan ikke, fordi du har avskåret den eneste mulighet for meg, nemlig å møte deg gjennom Jesu forsoning".

At det her ikke kan være tale om en synder som gjerne vil komme tilbake, men som Gud har berøvet enhver mulilghet, finner vi bl.a. av det følgende, hvor vi leser en nærmere forklaring:

"For den jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes." (Heb 6,7-8)

Om hjertets jordbunn ved synd og troløshet skulle komme til å bli fortørket, idet himmelen lukkes til, så er allikevel Gud villig til igjen å gi ny nåde - Han lar nådens regn falle ofte. Og den jord som drikker regnet som ofte faller på den, den får velsignelse fra Gud. Det kommer bare an på at nåden blir tatt imot i tro.

Dessuten finner vi det så ofte fremholdt i Skriften at Gud er villig til å ta imot alle som vender seg til Ham med et oppriktig hjerte og som vender tilbake fra sitt frafall. La oss da ha dette klart for oss, at her er det ikke tale om frafalne
som gjerne vil vende om, mens Gud
skulle være uvillig til å ta imot
dem, men derimot om slike som
forkaster Kristus som sonoffer for
deres synder, og derfor ikke kan
fornyes til omvendelse, d.v.s. vende om til Gud igjen, idet de nok vil
komme til Gud, men vil gå Kristus
forbi. Da er det Gud sier: "Det er umulig".

III.


Men hva vil det så si å synde med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne? (10,26). - Den oppfatning som ligger nærmest er vel den at det å synde med vilje vil si det samme som å begå en syndig handling med fritt forsett, idet den som synder er klar over at det er synd, og allikavell gjør det, stikk imot Guds ords, Guds Ånds og ens egen samvittighets protest.

Før vi går nærmere inn på dette, må vi søke å forstå hva det i dette tilfellet menes med å synde. Vi finner at Guds Ord taler om synd i to forskjellige betydninger, nemlig synd som en enkelt handling i strid med Guds vilje ("Synd er lovbrudd") og synd som en tilstand eller et livsprinsipp. Det er dette siste Johannes tenker på når han sier at den som er født av Gud ikke kan synde. Han fremholder at kjennemerket på den ugudelige er at han lever i synd. Men kjennetegnet på den som er født av Gud, altså den hellige, er at hans liv er i hellighet. Derfor kan han ikke synde, dvs derfor kan han ikke være en synder, ikke ha sitt naturlige element i synden. Det ville være like så utenkelig som en hvit neger eller en firkantet sirkel. Det ene utelukker det andre. Det finnes ikke noe som en hellig synder. Men derimot er det mulighet for at den som er hellig kan falle i synd, dvs. kan gjøre seg skyldig i enkelte syndige handlinger. Derfor skriver den samme Johannes som før har sagt: "Den som er født av Gud synder ikke" i det samme brev: "Om noen av dere synder", nemlig i den førstnevnte betydning av ordets synd.

Når det i Heb. 10,26 tales om å synde med vilje, er det utenkelig at det kan menes synd i betydning å begå en enkelt syndig handling med fritt forsett. Hvem kan da være sikker på at han ikke kommer under en forferdelig dom? Dessuten, som vi har sett, den fare som truet disse jødekristne var ikke egentlig syndens makt, men vantro; de stod i fare for å falle fra i troen. Og dersom de nå, etter å blitt opplyste, også gjennom dette brev, som så klart viste dem hvem og hva Kristus er, og hvilken alvorlig sak det var å forkaste Ham, allikevel med fritt forsett valgte å forkaste Kristus, den eneste som kunne hellige og bevare dem fra synden, da var jo denne ensbetydende med å velge synden, eller med andre ord, å synde med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne. For utenom Jesus og Hans frelsesverk må det nødvendigvis bli synd, ikke bare enkelte syndige handlinger, men synd som et prinsipp i ens liv og natur. Utenom Jesus finnes det ingen hellighet og ingen renhet, etter Guds målestokk, og det er den det kommer an på.

Og når de på denne måten med fritt forsett forkastet Kristi offer, da kunne Gud ikke si noe annet enn: "Så er det ikke mere tilbake noe offer for synder". Det finnes kun ett gyldig offer. Derfor, om de nå ville komme til Gud med ti tusen okser, om de ville la strømmer av blod flyte - Gud ville aldri kunne annerkjenne det. Enten Guds eget Lam etter intet. Hvilken alvorlig sannhet for alle dem som forkaster Jesu forsoning!

Og fordi Kristus ikke får gi dem sin fred ved sitt kors' blod, så blir de uten fred. De er under dommen, og en gang vil disse mennesker erfare hvor forferdelig det er å komme under Guds rettferdighets dom over synden. Dette kalle å falle i den levende Guds hender. Utenom Jesus kan det ikke bli annet en fordømmelse.

De som er blitt bekymret ved disse avsnitt i Hebreerbrevet som vi her har betraktet, har som regel aldri vært i den stilling som det her er advart imot. De lengtes etter nåden og ønsker å klynge seg til korset. Og, ære være Jesus, i nådens tid hender det aldri, nei aldri, at noen blir støtt bort fra korset når de kommer med et oppriktig hjerte og ber om nåde for blodets skyld. Vi får møte en nådig Gud dersom vi vil gå gjennom frelsens dør, som Jesus Kristus, Guds egen elskede Sønn, slik som den Herre Jesus selv sier i Joh 10,9: "Jeg er døren, den som går inn gjennom meg, han blir frelst, og han skal gå inn og gå ut og finne føde."

"Men jeg sa dere at dere har sett meg, og likevel tror dere ikke. Alle de som Faderen gir meg, kommer til meg. Og den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut." - Joh 6,37-39

"Kan jeg vende tilbake om jeg er en frafallen?"

For det første så vil jeg si at frafall er ikke det samme som fall. Frafall er et resultat av fall som ikke blir gjenopprettet. Som vi leste så innbyr Guds Ord de frafalne til å vende tilbake. En utilgivelig synd, er i grunnen synd som fører synderen inn i en stilling hvor han ikke vil ha samfunnet med Gud gjenopprettet og er ikke lenger mottakelighet for Guds nåde. Det vil altså si, det nytter ikke for en troende som falt fra troen og ikke gjenopprettet sitt forhold med Jesus før Hans gjenkomst. 

Å si til Jesus når han kommer for å hente sine: "jeg trodde på deg, men så følte jeg at du var ikke der og det var jo ikke logisk at du fantes. Jeg så deg jo ikke. Men nå tror jeg. Kan du frelse meg?" Nei, da er det ingen unnskyldning. Men, den gode nyhet er at NÅ er frelsens dag, Nådens tid (2. Kor 6,2). Forholdet kan gjenopprettes.

Skriften sier uttrykkelig at Jesu, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd, 1. Joh 1,7, og like sikkert som Kristi forsoningsverk gjelder for all synd, like sikkert er dette den eneste frelsesmulighet for syndere. Kristus vil tilgi alle synder, men han kan bare tilgi den som av Guds Ånd lar seg lede til omvendelse.

 

S5 Box