Studier

 

Jesus er uløselig knyttet til Torah og de religiøse rabbinere i sin tid. Det er utopisk å tro at Jesus skapte en ny religiøs bevegelse. Jesus forkynte jødisk tro, men han skilte seg fra sine samtidige lærere med å identifisere seg selv med Gudommen. Forkynnelsen i evangeliene står ikke i motsetning til rabbinerne og deres retninger, men den faller sammen med deres forståelse og tradisjon.

Jesus-forskere innser i større grad nå enn tidligere at Jesu forkynnelse står i rabbinsk tradisjon. Utfra ulike skrifter som er blitt brukt av rabbinere under 2. tempel perioden kan man se sammenfallende bønner og liturgiske tekster,som bekrefter de nære forbindelser mellom Jesus og rabbinsk jødedom. Det finnes en Kaddish (helliggjørelses) bønn som opprinnelig ble skrevet på arameisk. Denne har trolig inspirert Jesu nytestamentlige «Fader Vår» som vi finner i Matteus.

Når en sammenligner disse to bønnene er det også interessant å se at denne også bekrefter den tendens man ser ut fra forskjellen mellom tekster fra Makabeertiden og Jesu forkynnelse. Tekstene fra den arameiske bønnen innlemmer frasen «Og Israel» hele fire ganger. Om man tenker på de forventninger som jødene hadde, og forsatt har, når det gjelder Messiasforventninger, søker de den kongelige og nasjonale frelseren som har potensiale til å forløse hele Israel.

Jesu forkynnelse "tar likevel jøde folket litt på senga" med å tale så mye om deres personlige gudsforhold. Jesus peker mindre på en nasjons forløsning enn sine medrabbinere. Hans lære peker heller klarere på at folket må forholde seg til Guddommen enda tettere og nærmere enn før. Det som var ett nasjonalt anliggende, som f.eks Yom Kippur (den store forsoningsdagen) er, ønsker Jesus til motsetning å gjøre til ett personlig anliggende.

Hans forkynnelse peker fremover på det ultimate og endelige oppgjør og forsoning Han skal utføre på vegne av Faderen. Men i den tiden Jesus opptrer, er samfunnet preget av at Israel som nasjon skal forløses med en intervensjon fra himmelen. Israel forgriper seg på denne handlingen, men Jesu kall er først å sone for synden og gjøre himmelen tilgjengelig for alle mennesker, så skal Messias forløse Israel.

Må hans store navn opphøyes og helliges
i hele verden som han skapte etter sin vilje.
Må han opprette ett kongevelde i deres dager
for dere og for Israel, snart, i dager som kommer!
Og man svarer Amen
Må hans store navn velsignes og prises evig og alltid!
Må hans hellige navn prises, æres, og opphøyes,
løftes opp og æres, tilbes og lovsynges.
Må Må han prises utover all lovprisning, sang,
pris og trøst som kan sies i verden!
Og man svarer Amen!
La himmelen sende fred og liv over oss og hele Israel!
Og man svarer Amen!
La ham som skaper fred i det høye,
skape fred over oss og hele I Israel!
Og man svarer Amen!

Fader vår,
du som er i himmelen!
Helliget vorde ditt navn
komme ditt rike; skje din vilje,
som i himmelen, så og på jorden
gi oss idag vårt daglige brød
og forlat oss vår skyld,
som vi og forlater våre skyldnere;
og led oss ikke inn i fristelse
men fri oss fra det onde. For riket er ditt,
og makten og æren i evighet.
Amen.

Det er ingen grunn til å forstå det slik at Jesus kunne ha gjort en tjeneste uten en samhørighet til de jødiske åpenbaringene i GT. I boken ”In the shadow of the Temple” av Oskar Skarsaune, siterer han den svenske rabbiner Marcus Ehrenpreis:

En forskjell mellom jødiske rabbinere og Jesus åpenbares umiddelbart fra begynnelsen som separerer fariseerne og Jesus. Jesus taler i kraft av sitt navn (personlig pronomen ”I”-jeg på engelsk). Judaismen på den andre side kjenner kun til en tidligere ”I”. Det er den evige ”I” (Anochi på hebraisk) som gav oss budene på Sinai. Ingen andre super ”jeg” har vært før Gud. Hillel og hans etterfølgere fulgte Moses sin linje. Jesus bryter nå denne tradisjonen mener Ehrenpreis. Jesus starter sine lære med ”Jeg sier dere..” Mens alle profeter før begynte sine taler med ”så sier Herren”.

Fariseernes hardeste kritikk fikk Jesus nettopp på grunn av sin holdning av å sette seg i Guds sted og utrope frelse og helbredelse i sin kraft. Enhver gudfryktig jøde ville vært livredd en slik tilnærming. Det var jo blasfemi på sitt verste. Jøder i Jesu samtid fryktet ikke hans forkynnelse, men det at Han ikke motsatte seg at mennesker omtalte han som Gud. Ingen uten Gud gjennom Yom Kippur, dagen for forsoning og offer i Templet kunne utrope syndsforlatelse.

Mattus forteller i 9:2-6 "Se, da førte de til Ham en lam mann som lå på en seng. Da Jesus så deres tro, sa Han til den lamme: “Barn, vær frimodig! Dine synder er deg tilgitt.” Og se noen av de skriftlærde sa seg i mellom: “Denne Mannen spotter Gud!” Men Jesus kjente tankene deres og sa: “Hvorfor tenker dere ondt i deres hjerte? For hva er lettest å si: Dine synder er deg tilgitt, eller å si: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har myndighet på jorden til å tilgi synder” – så sier Han til den lamme: “Stå opp, ta sengen din og gå til ditt hus!”

Rabbinerne hadde flere innvendinger mot Jesu sammenheng med Faderen. Axel Torm skriver i boken ”Er det du Kristus”:

"Gud kunne ifølge rabbinerne ikke ha en sønn og at Messias ikke kunne kalles en Guds Sønn. I en Talmud traktat om Daniel sier Nebukadnesar at han i en drøm har sett en gudesønn. Men i det samme steg engelen ned og slo den onde på munnen. Du må endre dine ord! Gud har ikke sendt sin sønn, men sin engel!"

Likevel er de fleste diskusjoner mellom Jesus og fariseerne knyttet til hvordan loven skulle tolkes og leves ut.

Matt 12:9-13 "Da Han hadde dratt derfra, gikk Han inn i synagogen deres. Og se, det var et menneske som hadde en vissen hånd. Og de spurte Ham og sa: “Er det tillatt å helbrede på sabbaten?” De spurte for å få noe å anklage Ham for. Da sa Han til dem: “Hvem blant dere er det som har en sau, som ikke tar tak i den og løfter den opp hvis den faller i en grøft på sabbaten? Hvor mye mer verd er da ikke et menneske enn en sau? Derfor er det tillatt å gjøre godt på sabbaten.” Så sa Han til dette mennesket: “Rekk ut hånden din!” Og han rakte den ut, og den ble god igjen og like frisk som den andre."

Her setter Jesus en liten lov opp mot ett større bud. Dette var en vanlig måte for alle fariseere når de skulle avgjøre påvirkningen et bud skulle ha på mennesket. Hillel utarbeidet 8 forskjellige regler for hvordan Torah skulle forstås. «Kal Va Chomer» var en av disse regler fra Hillels hus. Det betyr lett og tung, noe som innebar at en konklusjon fra en mindre sak skulle bøye seg for en større og mer betydningsfull sak. I dette tilfellet ville det bety at helbredelsen betydde mer enn budet om ikke å arbeide på sabbaten. Noe av denne fortolkningen benyttes også av det offisielle Israel når f.eks nasjonen trues av ytre fiender og landet må mobiliseres på tross av at det er sabbat. Matteus 23:23 viser at Jesus tolket flere skriftsteder i lyset av «Kal Va Chomer».

"Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette burde gjøres, og det andre ikke forsømmes."

Jesus refset sin samtids skriftlærde, som ikke tok høyde for at noen skrifter veide tyngre og hadde større betydning i hvordan menneskene skulle dømme i forskjellige saker. Rett, barmhjertighet og trofasthet var begreper som hadde mye mer å si enn å holde alle budene om renhet, tiende og andre religiøse skikker. Jesus satte hjertet i sentrum for dommen. Ofte kunne fariseerne heller være interessert i å vedlikeholde forholdet mellom de statlige forordninger. Og dermed pleie sitt forhold til de profane og religiøse myndigheter mer enn å forstå menneskenes hjerter.

S5 Box