Studier

{accordionfaq faqid=accordion2}

Overskrift

Innhold

Forord.....................................................................

Mannen er Kvinnens hode...........................................

1. Kor. 11,3..............................................................

Ef. 5,23....................................................................

Bønn og profetisk tale.................................................

1. Kor 11,5...............................................................

Kvinnen er av mannen, mannen er ved kvinnen...............

1. Kor 11,8-12...........................................................

Taleforbudet..............................................................

1. Kor 14,33-35.........................................................

Underordne seg sine egne menn...................................

Ef. 5,21-24...............................................................

Kol 3,18...................................................................

1. Pet 3,1f................................................................

Lærerembetet............................................................

1. Tim 2,11-14 - Lærerforbudet....................................

Tit 2,3-5 - Lærere i det gode........................................

De eldre kvinner (v. 3-4a)............................................

De unge kvinner (v. 4b-5)............................................

Apg. 18,26 - Priskilla...................................................

Tilsynsmann (episkopos) og eldste (presbyteros)..............

Tilsynsmann (Gr.: episkopos)........................................

1. Tim 3,2.................................................................

16 krav til en tilsynsmann/eldste (1. Tim 3,2-7)...............

Tit 1,5-9...................................................................

Fil 1,1......................................................................

Apg 20,28................................................................

1. Pet 2,25...............................................................

Eldste (Gr.: presbyteros)..............................................

Innsettelse.................................................................

Skriftsteder om eldste..................................................

Andre skriftsteder om eldste..........................................

Menighetstjener og menighetstjenerinner.........................

Apg. 6,1-6.................................................................

Rom 16,1...................................................................

1. Tim 3,8-12..............................................................

Krav til en menighetstjener.............................................

Konklusjon..................................................................

Alle er én i Kristus Jesus.................................................

Jesu kall av disipler.......................................................

Alle er prester for Gud...................................................

Konklusjon og sluttord..................................................

Kilder......................................................................... 

end faq

 

Forord

De synsmåter som Paulus gjør gjeldende om forholdet kvinne-mann i hjem og menighet vekker i dag sterke motreaksjoner både følelsesmessig og prinsipielt. Er det ikke her snakk om rendyrket diskriminering av kjønn?

Bibelen formidler på ingen måte tanken om likhet mellom menn og kvinner. Allerede i skapelsesberetningen ser vi hvordan Gud uttrykker forskjeller mellom de to kjønnene. Dette kommer også til uttrykk rent fysisk ved at vi ikke har samme oppgave i forbindelse med forplantningen. Det vil aldri bli likestilling på dette området. Det vil alltid være kvinnens oppgave å føde barn. Dette er en tjeneste Gud har gitt kvinnen spesielt. Ingen mann vil noen gang kunne tre inn i denne oppgaven. Det at man ikke har samme oppgave i forbindelse med forplantningen, betyr ikke at den ene er viktigere enn den andre. Mann og kvinne er like i menneskeverd, men ulike i tjeneste. 

I Galaterbrevet står det: "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus" (Gal 3,28).

Innfor Gud er det ikke forskjell på folk, vi er alle ett i Kristus. Likevel har ulike mennesker ulike tjenester. Noen har fått kall av Gud til å være pastorer, andre evangelister, lærere osv. (Ef 4,11ff). Vi er like i verdi, men har ulik tjeneste. Skriften viser også at det er forskjell på Israelsfolket og andre folk. På samme måte er det også ulike tjenester for menn og kvinner, både fysisk og åndelig.

Når det angår kvinnens plass i menigheten og ekteskapet, så er dette et meget vanskelig og diskutert tema. Jeg kommer i dette studium til å grundig gå gjennom skriftsteder som omhandler nettopp dette.

Før jeg starter, vil jeg ha sagt, at det vi finner i Bibelen er Guds Ord til oss om hva som er til det beste for oss. Det er her ikke snakk om frelse eller fordømmelse, for det er ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus (Rom 8,1), men det er Guds gode ordninger.

Det er her ikke snakk om filosofisk eller om sosialpolitisk vurdering av forholdet kvinne-mann. Det er spørsmål om kvinnens og mannens forskjellige oppgaver i et fellesforvalteransvar i samsvar med utrustning og egenart.

Vi må respektere Guds ord og Guds ordninger, men slik som tiden er blitt, koster det å stå på Guds ord. Når en overskrider Guds ordninger i menigheten, mister menigheten Den Hellige Ånds kraft, for Den Hellige Ånd arbeider i samsvar med Guds ord og de rammene, som Gud har lagt for arbeidet i menigheten.

En ting jeg ikke kommer til å ta opp i dette studium er tekstene som angår tildekking av sitt hode, hårfletning og påhengte gullsmykker eller fine klær. Det får være opp til enhvers samvittighet og åpenbaring av det en leser.

Gud velsigne en hver leser.

 

Mannen er Kvinnens hode

1. Kor. 11,3

"Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, men Gud er Kristi hode." - 1. Kor 11,3 

Tre ganger nevnes ordet "hodet" i dette verset. Apostelen bruker det for å understreke en guddommelig ordning som er av grunnleggende betydning. "Hode" kan betegne både en som står over en annen i rang, og en autoritetskilde. Her kan det også bety opprinnelse, eller kilde, og det er antagelig det apostelen først og fremst vil ha fram.

I kvinnens åndelige forhold til Gud er Kristus hennes hode, men når det er tale om hennes fysiske forhold til samfunnet, sier apostelen, med henvisning til skaperordningen (1. Mos 3,16), at mannen er hennes hode.

Vi ser også av denne tekst at mannen er kvinnens hode på samme måte som Gud er Kristi hode. Når vi ser på forholdet mellom Gud som "hode" og Kristus som Sønn, så har vi kanskje noe å lære i vårt ekteskapet også?

1) Mann og kone skal ha gjensidig kjærlighet til hverandre (Joh 5,20; 14,31).

2) Mann og kone har forskjellige roller og utfører forskjellige oppgaver i ekteskapet (Joh 10,17; 14,28; 17,4).

3) Selv om de har forskjellige roller, er mann og kone jevnbyrdige, de lever i enhet (Joh 10,30; 14,9.11). 

4) Mann og kone verdsetter hverandre (Joh 8,49.54).

5) Ektemenn uttrykker kjærlighet overfor sine koner ved sin kjærlige omsorg, ved et delt liv og delt tjeneste og ved sin oppmerksomhet (Joh 5,20.22; 8,29; 11,42; 16,15; 17,2).

6) Konene uttrykker sin kjærlighet til sine menn ved å støtte dem i vilje og hensikt, ved at de uttrykker den myndighet som er betrodd dem, men en ydmyk holdning og ikke søker å konkurrere. De viser respekt, både i innstilling og handling (Joh 4,34; 5,19.30; 8,28; 14,31; 15,10; Fil 2,5-6.8; se også 1. Mos 3,16; 1. Tim 2,8-15).

Det er forøvrig mange steder i Guds ord som omtaler forholdet mellom Gud og menigheten under bilder fra ekteskapet (Jes 54,5; 62,4-5; Hos 2,2ff; Matt 25,1-10; Joh 3,29; Åp. 22,2.9).

 

Ef. 5,23

"For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser." - Ef 5,23

Som Kristus er menighetens hode, skal mannen være kvinnens hode. Dette er skapelsesordningen, noe Gud har bestemt. Mannen er ansvarlig for beskyttelse og omsorg.

 

 

Bønn og profetisk tale

1. Kor 11,5

"Men hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, fører skam over sitt hode. For det er ett og det samme som om hun var snauraket." - 1. Kor 11,5

Det skilles mellom bønn og profetisk tale. Bønn er tale til Gud, mens profeti er en formidling av Guds tale til menigheten. Kvinnen har altså rett til å be og profetere. Profeten Joel hadde talt om at både sønner og døtre skulle profetere (Joel 3,1).

For å ta med et eksempel fra nytestamentet på en kvinnelig profetinne, kan vi lese evangeliet etter Lukas. 

"Og det var en profetinne der, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var kommet høyt opp i årene. Etter sin jomfrutid hadde hun levd sju år med sin mann." - Luk 2,36

 

Kvinnen er av mannen, mannen er ved kvinnen

1. Kor 11,8-12

"8 For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. 9 Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld. 10 Derfor bør kvinnen ha et undergivenhetstegn på sitt hode for englenes skyld. 11 Og likevel: I Herren er verken kvinnen noe uten mannen eller mannen noe uten kvinnen. 12 For likesom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen. Men alt er av Gud." - 1. Kor 11,8-12

 

8. Mannen ble ikke dannet av kvinnen, men kvinnen ble tatt fra hans side (1. Mos 2,18-23).

9. De fakta som har forbindelse med selve skapningen (1. Mos 2,18-23), kan hverken endres eller oppheves. Man kan ikke uten videre sette dem til side. Kvinnen ble ikke skapt for å være mannens tjenerinne eller slave, men for å stå ved hans side og være hans medhjelp.

10. Ettersom kvinnens underordning under mannen er av guddommelig opprinnelse og hører med i skaperordningen, skal hun finne den plass som er bestemt for henne, og hun bør også bære et undergivenhetstegn.

11. Mannen må ikke betrakte kvinnen som underlegen fordi hun ble skapt etter ham, og han må ikke misbruke sin egen stilling og tro at hun bare ble skapt til glede for ham. Her understrekes det at overfor Gud står de likt. Ordene "i Herren" viser til det område der Paulus finner svar på alle problemer.

12. Opprinnelig ble kvinnen dannet av mannen, men på den annen side fødes mannen av kvinnen. Dette taler om kjønnenes avhengighet av hverandre i naturens rike. Dette verset blir derfor en stadfestelse av det som er sagt i foregående vers. Mann og kvinne er like for Gud, han som er kilden til alt (Rom 11,36). Begge er avhengige av hverandre, og begge er avhengige av Gud. De, så vel som alt annet, har sin kilde i Gud.

 

Taleforbudet

1. Kor 14,33-35

"33 For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. Som i alle de helliges menigheter 34 skal kvinnene tie i menighetssamlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. 35 Men er det noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling." - 1. Kor 14,33-35

Gud, som slett ikke kan karakteriseres som uordens Gud, kan derfor heller ikke bli årsak til uorden. Er det uorden i menigheten, kommer i hvertfall ikke dette fra Gud. Fred og orden i Guds menighet er et tegn på Guds nærvær og at han virker der.

Det er en jødisk regel apostelen her går ut fra. Kvinnene hadde ikke lov til å undervise i menigheten, ikke engang til å stille spørsmål. En gammel uttalelse fra rabbi Elieser gikk ut på at lovens ord heller skulle brennes enn at den skulle utlegges av en kvinne. Av sammenhengen her går det fram at dette i særlig grad synes å gjelde det å stille spørsmål under menighetssamlinger. Var det noe de ville vite, skulle de spørre sine egne menn hjemme (vers 35). Dette kan også bety at de ikke hadde lov til å sette seg til doms over noe, stille spørsmål ved noe av det som angikk menigheten. Loven sa at de skulle underordne seg, og dette samme gjaldt i den kristne menighet.

I synagogene hadde kvinnene en meget tilbaketrukket plass, mens hun i den kristne menigheten gikk inn i forsamlingslivet på samme vilkår som mannen. Hun hadde del i de samme nådegaver. Men som i kap. 11 siktes det her til skapelsesordningen. Det skal være forskjellige lemmer, deres særlige gaver og oppgaver. At kvinner har læreansvar andre steder enn i menighetens gudstjenestlige samlinger, går fram av Tit. 2,3-5, der står det at de skal lære de unge kvinnene i hjemmet.

Vi kan vel trygt si at det ikke er et absolutt taleforbud det her er snakk om, siden Paulus ikke forbyr kvinner å praktisere de åndelige gavene i gudstjenesten (Se 1. Kor 11,5; Apg 2,18; 21,9). Det er mulig at dette avsnitt er i tråd med 1. Tim 2,11-15, som forbyr kvinner å fremtre som lærer i menigheten, det vil si: inneha lærerembete.

Det taleforbud Paulus her kommer med var verken å be eller profetere, men å spørre - å komme med avbrytelser og forstyrrende spørsmål: Men er det noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine egne menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighetssamling (1. Kor 14,35).

Det Paulus formaner i dette 14. kapittel er orden: Det skal ikke være tungetale uten tydning, hvis ikke tungene tydes, "da skal han tie i menighetssamlingen" (v. 28). Videre skal de ikke profetere i munnen på hverandre, om en får en åpenbaring mens han sitter der, "da skal den første tie" (v. 30). Og så fortsetter apostelen i vers 34 med å si at kvinnene skal tie med sine spørsmål.

Vi forstår derfor at kvinnene i menigheten i Korint skapte en situasjon som ble oppfattet som uorden ved å spørre sine menn og snakke under gudstjenesten. Paulus gav da dette bud at de skulle spørre sine menn hjemme.

 

Underordne seg sine egne menn

 Ef. 5,21-24

"21 Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. 22 Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren. 23 For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode - han som er sitt legemes frelser. 24 Men likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting." - Ef 5,21-24 

Ordet underordne (hypotasso) betyr ikke tap av selvrespekt. Opprinnelig var det et militært uttrykk, å rangere under (hypo, under og tasso, å arrangere). Det innebærer ikke underlegenhet, og det er ikke tale om underkastelse under en som er høyere og større. Mann og hustru er like for Gud og står hver for seg ansvarlige for ham. Gud har førsteretten til dem begge. Det er imidlertid en religiøs forpliktelse (som under Herren) at hustruen underordner seg under sin mann. Hun kan ellers stå langt over mannen i mange henseende - i forståelse, gudsfrykt, moralsk mot og styrke, selvfornektelse og tålmodighet.

 

Kol 3,18

"Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som det sømmer seg i Herren." - Kol 3,18

Hustruene lever opp til sine plikter som hustruer når de underordner seg sine menn. Hustruens underordning under mannen sømmer seg for dem som er i Herren, og som derfor aksepterer det guddommelige mønster som opprinnelig ble trukket opp av skaperen.

Når hustruen i det kristne hjem pålegges underordning, skal dette motsvares av mannens kjærlighet til henne. Det skal ikke gi anledning til noen egenmektig opptreden fra mannens side. Mannen må derfor aldri betrakte sin hustru som en mindreverdig person. (Vers 19).

 

1. Pet 3,1f

"Likeså skal dere koner underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved konens livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt." - 1. Pet 3,1f

At de skal underordne seg, betyr ikke at de er underlegne, heller ikke at de er mindre verd enn sine menn, men de aksepterer mannens lederskap. Det er ikke slavens underkastelse det er tale om, heller ikke som barn under foreldre. Det har mer av likheten i seg, idéen om en hjelper, en venn -  og det skal skje "i Herren".

En slik livsførsel som det her er snakk om, viser at de tror på noe guddommelig og hellig. Sann visdom kommer alltid til uttrykk i livsførselen. At en mann, som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved konens livsførsel, skjer ved det rene livet i gudsfrykt som konen lever. Hun lever ikke livet for mannens skyld, men hun gjør det for Herren.

Bibelen taler også om hustruens ærefrykt for mannen (Ef. 5,33).

 

Lærerembetet

1. Tim 2,11-14 - Lærerforbudet

"11 En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. 12 Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. 13 For Adam ble skapt først, deretter Eva. 14 Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse." - 1. Tim 2,11-14

Dette ord viser klart at lærerembetet i menigheten skulle varetas av menn og Paulus tillot ikke kvinnene å være herrer over mannen.

Ordet som er oversatt herre er det greske ord  auth-entéo. Det kan også oversettes med "å råde over mannen". Ordet betyr  å handle egenmektig, opptre med autoritet.

Når det angår fallet i Edens hage som her er nevnt i vers 14, så tales det ikke lettvint om Adams synd, den var grov nok (Rom 5,12). Det er Adams synd som er representativ og legger hele slekten under syndens dom og makt. Heller ikke sies det her at kvinnen skulle stå svakere når det gjelder frelsesmulighet (Gal 3,28). Det Paulus vil understreke i sammenhengen, er at det var kvinnen som først overtrådte Guds bud, etter at hun ble dåret. Vi skjønner også av dette, og forøvrig resten av Guds Ord, at mannen har ansvar for avgjørelsene som blir tatt.

I hele kapittel 2 er det snakk om menighetens samlede gudstjeneste der det uttrykkelig er sagt at det også er kvinner til stede (v. 9-11). Kvinner har adgang til gudstjenesten på lik linje som med menn. Det er det ingen spørsmål om. De kan både ta del i bønnene, tale profetisk eller komme med tungetale. Det er ikke et generelt taleforbud Paulus kommer med!

Uttrykket "tale" i 1. Kor 14,34 og "opptre som lærer" i 1. Tim 2,12 må bestemmes slik at det ikke kommer i konflikt med resten av Guds Ord. Som sagt, når det gjelder frelsen, deltagelse i menighetens møte (m.m), så er det ingen forskjell mellom kvinner og menn.

Men man må kunne slå fast at så lenge man spør om hva Paulus har sagt og hva han har ment med sine ord, så er det temmelig stor samstemthet om at han ikke godkjenner at kvinner opptrer som lærer. Paulus ser det slik at om kvinnen opptrer som lærer, så betydde det at hun ble mannens herre. Når Gud skapte Eva, skapte han henne som Adams medhjelp, ikke som hans herre.

Man kan se tydelig ut fra det Det nye testamentet at vi alle kristne er én stor menighet, Guds menighet, Kristi brud. Guds hus, er den levende Guds menighet (1. Tim 3,15). Vi er alle som en stor familie. Brødre og søstre i troen. Det står at vi er alle lemmer på samme legemet og Jesus Kristus er Hodet, men ikke alle kan være øye og ikke alle kan være fot. Vi har alle forskjellige tjenester i Guds rike. Og ingen er mer viktig enn den andre.

Når vi da tenker slik, at alle kristne er en stor familie, så kan vi se på vår egen familie. Etter Guds Ord, så ser vi at som far og mann i familien er mannen "først", men ikke i retning av egoistisk selvutfoldelse, dominerende holdning, krav på å bli betjent av de andre. Nei, han har gått inn i oppgaven å være "først" i plikt til å ofre og tjene, søke de andres beste (Ef. 5,28). Hvis mannen misbuker sin posisjon, som er gitt av Gud, til et krav på å være "størst", da undergraver han den betroelsen Gud gav ham gjennom skapelse og etter syndefallet.

Samme tankegang ligger til grunn for den paulinske lære om mannen og kvinnens plass og oppgave i menighetens sammenheng. Ansvaret for "lærergjerningen", er ikke forbeholdt mannen som om det var et gode som kvinnen ikke var verdig til å få del i. Det er en betroelse under et absolutt ansvar av samme art som fars ansvar for familiens ve og vel.

En "lærer" som ønsker å utnytte sin "førsteplass" til å undertrykke Guds "storfamilie", menigheten, han ønsker og handler i direkte strid med sin betroelse. Apostelen Peter sier det slik: "Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden." - 1. Pet 5,3

Dette er helt i samsvar med Jesu egne ord:

"25 Men Jesus kalte dem til seg og sa: Dere vet at fyrstene hersker over folkene sine, og stormennene deres har makt over dem. 26 Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener,27og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell,28 likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted." - Matt 20,25-28

Både i familie- og gudstjenestlig sammenheng, så gjelder det regelen om samspill mellom forskjellige instrumenter, ikke solospill; samarbeid, ikke undertrykkelse.

 

Hvis vi oppsummerer:

Rammen for dette avsnittet, viser at det gjelder menigheten. Det er tydelig når man ser skriften i sammenheng, at Gud ikke forbyr kvinnene å vitne om Jesus, verken for troende eller ikke-troende (se Luk 24,10 og Joh 4,28-30). 

Dette skriftstedet understreker rett og slett de ulike tjenester som menn og kvinner har i forsamlingen. Vekten må her legges på det som sies om myndighet (være mannens herre). Den åndelige myndigheten (pastor/eldste) i en menighet skal hvile på den som Herren har kalt, utrustet og innsatt i denne tjenesten. Og dette vil ikke være en kvinne ifølge 1. Tim 2,12.

 

Tit 2,3-5 - Lærere i det gode

"3 Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til vin, men de må være lærere i det gode, 4 slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, 5 til å være sindige, rene, huslige, gode, underordnet sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet." - Tit 2,3-5

Dette avsnitt som er en del av en større sammenheng hvor apostelen Paulus antyder hvordan Titus skal formane de vanlige menighetsmedlemmer (v. 1-10). Også de har et kall i verden. Gjennom sin holdning, hver i sitt kall, skal de være forbilder i menigheten og vitner i verden.

Vi kan jo legge merke til at kravene til den vanlige kristne ikke har stor forskjell fra dem som må stilles til kristne i betrodde stillinger i menigheten.

Om vi sammenligner avsnittene Tit. 1,6-9 og 1. Tim 3,2-7 og 3,8-13, så har forskjellene å gjøre med de spesielle oppdrag hver enkelt har fått eller skal ha. Men de etiske grunnkrav er de samme for alle kristne.

Det er slik at om en vandrer slik Bibelen sier og man har fruktene som kommer av en sann vandring på veien med Jesus som Herre og Frelser, så oppfyller man alle krav eller kvalifikasjoner som stilles til en hvilken som helst tjeneste. Det Herren trenger fra oss er et villig hjerte som kan gi alt under hans herredømme. Og da også vår tid  som så ofte blir utelatt Kristi herredømme. Er vi villig til å ofre en fotballkamp eller en spennende serie på TV for å lese i Bibelen, be og forberede seg til å vitne for mennesker, eller invitere noen hjem, ta en telefon eller sende en melding for å oppmuntre noen?

La oss se på de forskjellige krav til kvinnene i menigheten.

 

De eldre kvinner (v. 3-4a)

1. Opptre slik det sømmer seg for de hellige

2. Ikke fare med sladder

3. Ikke henfalne til vin

4. Være lærere i det gode

5. Lære de unge kvinner

Vi ser at undervisningen fra de eldre kvinner skulle først og fremst skje ved eksemplets makt. Ingen, ikke engang Titus, egnet seg bedre til å lære opp unge kvinner enn de eldre, erfarne kvinnene. Også det å elske mann og barn er noe som kan læres. Det har med "gode å onde dager" å gjøre.

 

De unge kvinner (v. 4b-5)

1. Elske sine menn

2. Elske sine barn

3. Være sindige

4. Rene

5. Huslige

6. Gode

7. Underordnet sine egne menn

Også de unge kvinnene skulle vise kristen selvkontroll og sindighet. De fleste mennesker dømmer en lære etter de praktiske utslag den gir i hverdagslivet.

Vi ser også at oppmerksomheten skulle først og fremst være rettet mot sitt eget hjem, der de viktigste oppgavene lå. Her skulle de vise sin godhet. Lydighet skulle vises mannen enten han var "kristen" i sin ferdsel eller ikke (Se 1. Pet 3,1).

 

Apg. 18,26 - Priskilla

"Han (Apollos) begynte å tale frimodig i synagogen. Da Priskilla og Akvilas hadde hørt ham, ba de ham til seg og la Guds vei nøyere ut for ham." - Apg. 18,26

Hva da med Priskilla? Det ser jo ut for at hun underviste Apollos sammen med Akvilas. Jo, det kan nok være, men det står ingen steder at hun hadde et lærerembete i menigheten i Jerusalem.

 

 

Tilsynsmann (episkopos) og eldste (presbyteros)

Tilsynsmann (Gr.: episkopos)

Tilsynsmann, episkopos. Det kan også oversettes biskop. I det nye testamentet forekommer ordet episkopos 5 ganger [Apg 20,28; Fil 1,1; 1. Tim 3,2; Tit 1,7; 1. Pet 2,25]. En gang brukes ordet om Jesus Kristus, som er "tilsynsmann for våre sjeler" (1. Pet 2,25). To ganger tales det om kvalifikasjoner for episkopos-embetet (1. Tim 3,2; Tit 1,7). En gang nevnes episkopos sammen med diakonos, menighetstjenere.

Av Ap.gj. 20,28, jfr. v. 17, framgår det at episkopos brukes synonymt med presbyteros, eldste. Dette siste ord indikerer den åndelige modenhet som behøves til denne tjeneste, mens tilsynsmann angir tjenestens art. Tit 1,5-9 viser også klart at det ikke er forskjell mellom en tilsynsmann (episkopos) og en eldste (presbyteros).

Tjenesten bestod for en stor del i at de skulle forkynne, undervise og tjene. Det var aldri en "overordnet" herskerstilling.

 

1. Tim 3,2

"2 Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, 3 ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. 4 Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. 5 Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? 6 Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. 7 Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare." - 1. Tim 3,2

Legg merke til at det her står én kvinnes mann og ikke én manns kvinne. Det er tydelig at Paulus gav klare instruksjoner om at embetet som tilsynsmann/eldste skulle besettes med en mann.

Vi ser også at en tilsynsmann måtte ha en moden tro (v. 6-7), og det ble tatt hensyn til om en lyktes eller mislyktes i å styre sitt eget hjem (v. 4-5). Det ga en indikasjon på om en hadde evne eller ikke til å lede menigheten på en god måte (mer om dette senere).

 

16 krav til en tilsynsmann/eldste (1. Tim 3,2-7)

1. Være ulastelig (Gr.: anepileptos)

Ordet er en avledning fra lambáno, som bl.a. betyr å gripe. Anepileptos (anepilemptos) betyr en som ikke er grepet i noe som er galt eller upassende, og som derfor er ulastelig.

Ordet er brukt tre ganger i Paulus' 1. brev til Timoteus.

Her i 1. Tim 3,2 stilles det som et krav til en tilsynsmann. I kap. 5,7 stilles det samme krav til de såkalte forsamlingsenker, som mottok støtte fra menigheten og til gjengjeld utførte en tilsynstjeneste. I kap 6,14 brukes ordet om å holde budet rent. Den kristne lære må holdes ren fra alle forfalskninger og skadelige tilsetninger.

2. Én kvinnes mann

Angående dette uttrykket er det flere tolkninger:

a) Krav om at en tilsynsmann måtte være gift.

b) Forbud mot flerkoner/polygami

c) Forbud mot annen gang giftemål

Vi kan forøvrig se ut fra dette vers at ordet "én" er sterkt fremhevet i sammenhengen, og derfor må uttrykket ville si noe mer enn at vedkommende skulle være gift. Det må dreie seg om et spesielt troskapskrav. Det vil si at en ektemann må være en trofast ektemann. Han må være et eksempel på det Paulus underviste i Ef. 5,25-33.

3. Edruelig (Gr.: nephaleon)

Nøktern, edru. Det kan her bety helt bokstavelig nøkternhet m.h.t berusende drikker. Men et tilsvarende uttrykk brukes i andre sammenhenger for å understreke åndelig nøkternhet. Og på vårt sted synes en slik forståelse å være naturlig. Spørsmålet om forholdet til berusende drikk blir dessuten direkte tatt opp i v. 3 og der i en sammenheng som ikke gjør forståelsen vanskelig.

4. Sindig (Gr.: sofrona)

Adj. som er av sundt sinn, fornuftig, balansert, sindig. Dette har med selvbeherskelse å gjøre. Uttrykket sier noe om at det kreves sunn forstand, i motsetning til en holdning der følelsene får bestemme. Det står at Gud ga oss ikke feighets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd (2. Tim 1,7).

5. Verdig (Gr.: kosmion)

Adj. ordentlig, anstendig, beskjeden. Ordet går på holdningen, som uttrykk for en karakteregenskap.

6. Gjestfri (Gr.: filoksenon)

Gjestevennlighet. Dette nevnes som noe som skal prege tilsynsmannens holdning til andre. Hans hjem måtte nødvendigvis bli et "åpent hus". Til hans hjem kom kristne besøk fra mange kanter, for kortere og lengre tid, og til hans hjem måtte menighetens medlemmer vite seg velkommen med sine mangfoldige problemer.

7. Dyktig til å lære andre (Gr.: didaktikon)

Adj. undervisningsdyktig, som kan lære (fra seg) til andre. Dette uttrykket står kun alene over listen av kvalifikasjoner til tilsynsmannen og ikke menighetstjenere/menighetstjenerinner. Ordet synes å fremheve noe som en menighets tilsynsmann spesielt må være i besittelse av (jfr. 2. Tim 2,24 der samme ord er brukt). Didaktikos sier at vedkommende har evner til å lære andre. De såkalte "lærere" (1. Kor 12,28 og Ef 4,11) må ha hatt denne evnen eller nådegaven i så utpreget grad at dette var deres kjennemerke.

Tilsynsmannen må ha et mangfold av gaver, men evner til å lære andre, være menighetens faste lærer, den kan han ikke unnvære. Samme krav omtales i Tit. 1,9 med litt andre ord.

8. Ikke drikkfeldig (Gr.: paroinon)

Adj. vinkjær, drikkveldig. Dette skal tas i bokstavelig mening. Diakonene får samme advarsel mot drukkenskap (1. Tim 3,8).

9. Ikke voldsom (Gr.: plekten)

Bokstavelig talt en som slår, voldsmann, brutalt menneske. For en tilsynsmann må en "voldsom" reaksjon mot noe, ikke forekomme, selv om følelser kan settes på hard prøve i mange forbindelser.

10. Være mild (Gr.: epieike)

Adj. mild, rimelig, grei, moderat. Det er vanskelig å finne et ord som helt dekker betydningen av epieikes, men ordet "rimelig", som det to ganger er oversatt med i vår bibel, sier i alle fall en god del. Jakob 3,17 sier at den visdom som er ovenfra, er rimelig (epieikes).

Den sanne rimelighet består ikke bare i å være mild og velvillig når det gjelder andre, men også rede til å bøye seg og gi avkall på sin egen rett, der hvor det er det beste for andre og mest i overensstemmelse med Guds vilje.

11. Ikke stridslysten (Gr.: amakjon)

"Stridslysten" betegner en som gjerne tar en strid om en sak. Som en tilsynsmann er det ikke en "sømmelig" egenskap å ha. Han skal tvert imot holde fred med alle så lagt det står til ham (Rom 12,18). Ja, han skal høre til dem som søker å stifte fred mellom mennesker (Matt 5,9).

12. Ikke pengekjær (Gr.: afilargyron)

Adj. Som ikke elsker penger. Denne henvendelsen er mulig peker mot de ledere (tilsynsmenn) i menigheten som hadde ansvar for pengekassen, og dermed kunne møte en særlig fristelse der.

Bibelen går forøvrig nokså tydlig fram på at enhver kristen må ikke være pengekjære. F.eks:

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon*. - Matt 6,24

13. Han må styre sitt hus godt (Gr.: styre, proistemi)

Verbet betyr bokstavelig: å stå foran, derav: forestå, styre. I klassisk gresk er ordet brukt om å lede en hæravdeling eller delta i statsstyret. Det var en ansvarsstilling som innebar at en hadde omsorg for disse som en hadde ledelse over, og ordet fikk også betydning av å støtte, hjelpe, ta hånd om.

I 3 tilfeller brukes ordet om å forestå og styre Guds menighet (Rom 12,8; 1. Tess 5,12, 1. Tim 5,17).

Og i 3 tilfeller gjelder det en husfars plikt til å styre sin familie (1. Tim 3,4; 5; 12).

I Titus  3,8 og 14 får proistemi en noe annen betydning: beflitte seg på, legge vinn på å gjøre gode gjerninger. Denne bruk av ordet understreker "omsorgs-siden" ved et ansvarsforhold. Lederansvar innebærer ikke bare rett til styre, men plikt til å yte hjelp og beskyttelse.

På mange måter er det som her kreves, det viktigste og samtidig det vanskeligste. Den som skal settes til å tilsyn med og dra omsrog for Guds menighet, han må ha bestått omsorgsprøven i sitt eget hjem. Paulus betrakter menigheten som en stor familie. De troende kalles for "Guds husfolk" (Ef. 2,19). Prøvesteinen, i dette punkt, er altså hvordan man "styrer" sitt eget hus, dvs. hvordan man forestår, eller leder familiens liv.

14. Ha lydige barn med all ærbarhet

Også forholdet til hans egne barn er trukket inn. Det som sier her er at barnas holdning vitner om foreldrenes oppdragergjerning.

15. Han må ikke være nyomvendt (Gr.: nyomvendt, neofyton)

Ny-plantet, nyomvendt. Når det stilles så høye krav til en tilsynsmann, da forstår man uten vanskelighet det som her blir sagt. Det kreves nemlig en personlig erfaring og tilegnet innsikt som det tar tid å nå fram til. Dette betyr likevel ikke at man behøver å være gammel for å velges til eldste. Man bør bare eie en viss åndelig erfaring.

Apostelen nevner spesielt en fristelse som en "nyomvendt" møter, nemlig til å "bli oppblåst". Den som faller for en slik fristelse vil "falle under djevelens dom". Det betyr å falle under samme dom som djevelen. Satan er en fallen engel, og grunnen til hans fall var stolthet.

16. Godt vitnesbyrd fra dem på utsiden (Gr.: )

Dem på utsiden er hedningene. Menneskers hån kan føre til at man faller i djevelens snare. En som stadig hånes på grunn av sine tidligere synder, kan til slutt komme i den snare at han blir like dårlig som sitt rykte. Det er uten videre klart at de kristnes ferd blant medmennesker kan åpne vei eller bli en hindring for evangeliets inngang.

 

Tit 1,5-9

"5 Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg. 6 En eldste må være ulastelig. Han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet. 7 For en tilsynsmann må være ulastelig som Guds husholder, ikke egenrådig, ikke bråsint, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke lysten etter ussel vinning. 8 Han må være gjestfri, glad i det gode, sindig, rettferdig, hellig, avholdende. 9 Han må holde fast ved det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han kan være i stand til både å formane ut fra den sunne lære, og til å gjendrive dem som sier imot." - Tit 1,5-9

Kravene til de eldste er de samenne som de som fremsettes i 1. Tim 3,2-4, allmenne krav til enhver tid. De eldste ville få mange ansvarsfulle oppgaver, og det var nødvendig at de rette menn ble satt inn i tjenesten.

De eldste må ikke kunne anklages for et dårlig liv. Det vil sette hele tjenesten og dermed Guds sak i vanry. De skulle legge for dagen evner til å styre sitt hjem før de kunne være med å styre Guds menighet.

Ulastelig vil ikke si det samme som absolutt feilfri - slike tilsynsmenn finner man aldri. Men de skulle ikke ligge under for grove synder. En Guds tjener skal først og fremst leve for sin Herre, ikke for seg selv.

Se forøvrig "16 krav til en tilsynsmann/eldste (1. Tim 3,2-7)".

 

Fil 1,1

"Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere - til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, sammen med tilsynsmenn og menighetstjenere" - Fil 1,1

Vi ser at Paulus nevner menigheten før han nevner de som har sine tjenester i den; tilsynsmenn og menighetstjenere. Menigheten er ikke til for de sistnevntes skyld, men de er til for menighetens skyld.

 

Apg 20,28

"Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod." - Apg. 20,28

Guds menighet er kjøpt med hans eget blod. Noen tekstvitner har "Herrens menighet", men mye taler for at man skal lese Guds. Det er det blod som Gud gav (jfr. 3. Mos 17,11) i og med at han gav sin Sønn som soning for synden. Jesus Kristus er sant menneske, men han er også sann Gud, derfor kan det sies at menigheten er kjøpt med Guds blod. Fordi menigheten er Guds dyrt kjøpte eiendom, må de eldste ta nøye vare på den (jfr. vers 17).

Vi kan også se av dette avsnitt og vers 17 at tilsynsmann og eldste er betegnelsen på samme funksjon.

Bildet med hyrden og fårene er for øvrig et av de mest brukte i Bibelen når det gjelder Guds menighet. Se Salme 23; 74,1; Jes 40,11; Jer 2,8; 13,17; Luk 15,4-7; Joh 10,1-17; Heb 13,20; 1. Pet 2,25; 5,4.

 

1. Pet 2,25

"Dere var jo som villfarne får, men er nå omvendt til deres sjelers hyrde og tilsynsmann." - 1. Pet 2,25 

Den elendige stillingen som det mennesket som er uten Gud befinner seg i, beskrives best som et får som har gått vill. Det er uten beskyttelse og utsatt for ville dyr og farer. Alle som velger å komme til Jesus, får leget sine sår (vers 24), og han leder oss rett frem på frelsens vei som vår sjelers hyrde og tilsynsmann.

Det greske ordet for tilsynsmann som er brukt her er, episkopos.

 

Eldste (Gr.: presbyteros)

Eldste, presbyteros. Det norske ordet prest er avledet av dette greske ordet. Uttrykket presbyteros er komperativformen av adjektivet presbus, som betyr en gammel mann. I NT brukes det både for å betegne alder, f.eks. om den eldste sønnen i lignelsen i Luk 15 (v. 25), videre om forfedrene, Israels eldste (Matt 15,2) osv.. 

Det var et klart skille mellom eldste og menighetstjenere når det gjaldt oppgaver (Fil 1,1; Apg 6,1-6). Selve eldstetjenesten var fullt utformet allerede på et tidlig tidspunkt i menighetens historie. De eldste i Jerusalem hadde på denne måten en avgjørende innflytelse i det viktige møtet som omtaler i Apg. 15. Innsetting av eldste hørte også med i forbindelse med grunnlegging av nye menigheter (Apg. 14,23). Titus ble av Paulus plassert på Kreta, bl.a. for å innsette eldste i menighetene der (Tit 1,15).

Som vi allerede har sett på, så framgår det av Ap.gj. 20,28, jfr. v. 17, at tilsynsmann (episkopos) brukes synonymt med eldste (presbyteros). Dette siste ord indikerer den åndelige modenhet som behøves til denne tjeneste, mens tilsynsmann angir tjenestens art. Tit 1,5-9 viser også klart at det ikke er forskjell mellom en tilsynsmann (episkopos) og en eldste (presbyteros).

Det stiltes spesielle krav til en eldstes kvalifikasjoner (se "16 krav til en tilsynsmann/eldste").

Eldstetjenestens oppgaver uttrykkes blant annet ved at en eldste skulle være en tilsynsmann (1. Tim 3,2), en vokter av Guds menighet (Apg. 20,28), en Guds husholder (Tit 1,7), en forstander (1. Tess 5,12). De eldste skulle lede den lokale Guds menighet, representere denne på en verdig måte, undervise, rettlede og be for dem som trengte forbønn (Jak 5,14).

 

Innsettelse

Til å begynne med var det apostlene som innsatte eldste (Apg. 14,23), senere var det menighetene selv som gjorde dette. Det er tydelig at det alltid skulle være flere eldste i en menighet (ordet brukes alltid i flertallsform), men noe eksakt tall er ikke oppgitt. Det svarte nok til menighetens størrelse og behov. De eldste ble innsatt i sin tjeneste ved håndspåleggelse, bønn og faste (1. Tim 4,14; Apg. 14,23).

 

Skriftsteder om eldste

"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære." - 1. Tim 5,17

Det er forskjell på de eldste. Her tales det om dem som er gode forstandere. De har ikke fått en ærespost i menigheten, men en stor og vanskelig oppgave. De skal arbeide i tale og lære. Derfor skal de æres mer enn andre. Menigheten skal vise dem sin takknemlighet. Her tenkes det ikke først og fremst på økonomiske forhold, selv om denne rett også nevnes (v. 18). Det er heller den respekt man skal vise, som understrekes.

"Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner." - 1. Tim 5,19

Ordet "eldste" brukes her som i vers 17 om en tjener i menigheten, ikke om en eldre mann, som i vers 1. En slik fremgangsmåte som nevnes, sikrer menighetens tjenere mot ubegrunnet klage og forbygger sladder, baktalelse og bestikkelser, og som igjen beskytter den uskyldige. Å ha en betrodd stilling i menigheten betyr at man også blir gjenstand for kritikk, ja, for anklage. Denne fordring har Jesus selv understreket viktigheten av også i kirketuktsammenheng (Matt 18,16).

"5 Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.

6 En eldste må være ulastelig. Han må være én kvinnes mann og ha troende barn som ikke har ord på seg for utskeielser eller oppsetsighet." - Tit 1,5-6

Apostelen Paulus har sett det som veldig viktig at det ble innsatt "eldste" i hver menighet. Vi merker oss at det står "hver by". Altså er det tale om lokale menigheter med en "by" som sentrum og samlingspunkt.

Kravene som stilles til den eldste er de samme almenne krav som framsettes i 1. Tim 3,2-4.

"Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn." - Jak 5,14

De eldste som her er snakk om er ledere, forstandere i menigheten, ikke bare eldre medlemmer. Jfr 1. Pet 5,1ff, der de eldste framstilles som ansvarlige hyrder. Det kan se ut som det er snakk om alvorlig sykdom i dette vers siden det står at "Herren skal reise ham opp" (v. 15). Det er mulig det omhandler de som er så syke at de er sengeliggende.

"1 De eldste blant dere formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, og som en som også har del i den herlighet som skal bli åpenbart: 2 Vokt den Guds hjord som er hos dere, idet dere har tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, heller ikke for ussel vinnings skyld, men med villig hjerte, 3 heller ikke som herskere over menighetene som er betrodd dere, men slik at dere blir forbilder for hjorden." - 1. Pet 5,1-3

Andre skriftsteder om eldste

Israels eldste:

Apg. 4,5.8.23; 6,12; 23,14; 24,1; 25,15;

Menighets eldste:

Apg. 11,30; 15,2.4.6.22.23; 16,4; 20,17; 21,18; 1. Pet 5,5; 2. Joh 1,1; 3. Joh 1,1

Eldste i Johannes Åpenbaring:

4,4.10; 5,5-6. 8. 11. 14; 7,11. 13; 11,16; 14,3; 19,4

Indirekte skriftsteder om eldste:

Det er også noen skriftsteder som synes å omhandle eldste, men som ikke har nevnt ordet "eldste" direkte i verset. F.eks. kan 1. Tim 5,22 synes av sammenhengen å gjelde innsettelse av eldste.

 

Menighetstjener og menighetstjenerinner

Ordet som er oversatt menighetstjener er diakonoi (1. Tim 3,12). Det er en bøyning av diakonos [Diakonos, tjener, hjelper, diakon]. I de urkristne menigheter var det ved siden av de eldste også menighetstjenere og tjenerinner. Deres oppgave bestod vesentlig i å hjelpe til ved utdeling av mat og omsorg for de trengende i menigheten (Apg. 6,1-6).

 

Apg. 6,1-6

"1 På denne tiden, da tallet på disipler stadig økte, begynte de gresktalende jødene å knurre mot de hebraisktalende over at enkene deres ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. 2 Da kalte de tolv hele disippelskaren sammen og sa: Det er ikke rett at vi forlater Guds ord for å tjene ved bordene. 3 Brødre, velg derfor ut blant dere sju menn, som har godt vitnesbyrd og er fylt av Ånd og visdom. Dem vil vi sette til denne oppgaven. 4 Men vi vil holde ved i bønnen og Ordets tjeneste. 5 Det de sa, fikk tilslutning hos hele flokken. Og de valgte ut Stefanus, en mann full av tro og Den Hellige Ånd, og Filip og Prokorus og Nikanor og Timon og Parmenas og Nikolaus, en mann fra Antiokia, som var gått over til jødenes tro. 6 Disse mennene stilte de fram for apostlene, som ba og la hendene på dem." - Apg. 6,1-6 

De fleste bibelfortolkere regner disse sju som blir valgt ut som de første menighetstjenerne, selv om uttrykket ikke er med i dette avsnittet.

De gresktalende, som sannsynlig hørte av fødsel hjemme i den gresk-romerske verden, klager over urettferdigheten ved den daglige matutdelingen. Apostlenes svar på dette er at menigheten må velge ut sju av sine egne. Det skulle ikke velges menn som først og fremst var dyktige til å administrere, men de måtte være fylt av Ånd og visdom. Det er disse egenskaper som mer enn noe annet teller i Guds menighet. Det fins ikke sekulære plikter i menigheten. Alt skal skje under Åndens ledelse, og derfor må de som skal tjene i åndelige verv, være fylt av Ånden.

 

Rom 16,1

"Jeg anbefaler dere Føbe, vår søster, som er menighetstjenerinne i Kenkreæ." - Rom 16,1

Rom 16,1 viser at det var spesielle menighetstjenerinner i forsamlingene. Utvilsomt var det behov for en slik tjeneste.

1. Tim 3,8-12

"8 Likeså må menighetstjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke henfalne til mye vin, ikke ha lyst til skammelig vinning. 9 Det må være slike som har troens mysterium* i en ren samvittighet. 10 Også disse skal først prøves, deretter skal en la dem tjene i menigheten, om de er ulastelige.11 Likeså med kvinnene: de skal være verdige, ikke fare med baktalelse, men være edruelige og trofaste i alle ting. 12 En menighetstjener skal være én kvinnes mann, oppdra sine barn og styre sitt hus på en god måte." - 1. Tim 3,11-12

Paulus synes i vers 11 å tale om kvinnelige menighetstjenere selv om ordet som er oversatt "kvinnene" (gunaikas, av ordet gune) kan oversettes kvinne eller hustru

Sammenhengen i kap. 3 er etter vårt skjønn denne: Paulus har talt om tilsynsmannens gjerning og de krav som stilles til de personer som skal ta ansvar for den (1-7). Han fortsetter med det som vi kan kalle menighetens diakonale oppgaver. Disse tas hånd om av "menighetstjenerne" (diakonene). Det greske ord for "menighetstjener" er det samme for kvinner som for menn. Føbe (Rom 16,1) sies å ha være menighetstjenerinne i menigheten i Kenkreæ. Vi kan altså ikke utelukke kvinner fra den generelle karakteristikk i v. 8-13. Men apostelen vil tvert imot understreke at kravene gjelder den ene som det andre kjønn. Dette gjør han gjennom innskuddet v. 11. Han trekker bare fram noen karakteregenskaper som er særlig viktige i sammenhengen: verdighet, ikke fare med baktalelse, edruelige og trofaste.

Av dette skriftavsnitt ser vi også hvor alvorlig denne tjeneste ble tatt og hvilke kvalifikasjoner som ble krevd av dem som skulle utføre denne tjeneste.

 

Krav til en menighetstjener

Selv om alle disse kvalifikasjonene kunne gjelde begge kjønn, ser ut til å være noen generelle kvalifikasjoner og noen som gjelder  bare kvinnen og noen bare for mannen. Det kan være at Paulus ønsket å legge ekstra vekt på noen kvalifikasjoner som han så som spesielt viktig i tillegg til de generelle.  

Generelle krav (v. 8-10)

1. Verdig

2. Ikke tvetungede

3. Ikke henfalne til mye vin

4. Ikke ha lyst til skammelig vinning

5. Ha troens mysterium i en ren samvittighet

6. Prøvet

7. Ulastelig

Krav til menighetstjenerinner (v. 11)

1. Ikke fare med baktalelse

2. Edruelige

3. Trofaste i alle ting.

Krav til menn i diakontjenesten (v. 12)

1. Én kvinnes mann

2. Oppdra sine barn på en god måte

3. Styre sitt hus på en god måte

 

Konklusjon

Å være en menighetstjener er en viktig oppgave i menigheten. Det sies om denne oppgaven:

"For de som har vært gode menighetstjenere, får selv en aktet stilling og stor frimodighet i troen på Kristus Jesus." - 1. Tim 3,13

Oppgaven som menighetstjener kan besettes av både kvinner og menn.

 

 

Alle er én i Kristus Jesus

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus." - Gal 3,28

Her kommer Paulus med meget revolusjonerende tanker for den tiden. Å være i Kristus betyr det samme som å være ett med alle andre som er i Kristus. Det er ingen forskjell, hverken klassemessig avstander eller rasebarrierer. Alle stiller lik i forhold til frelsen og nåden i Jesus Kristus. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og han gjør ikke forskjell på noen med tanke på frelsen (1. Tim 2,4 og Rom 2,11-12)

Dette skriftsted kan ikke brukes som argument for kvinner i hyrde, pastor, eldste eller lærerembetet. Dette verset står i sammenheng og handler om frelsen i Jesus Kristus.

Vi har alle ulik tjeneste. Noen har fått kall av Gud til å være pastorer, andre evangelister, lærere osv (se Ef 4:11ff). Vi er like i verdi, men har ulik tjeneste. Skriften viser også at det er forskjell på Israelsfolket og andre folk. På samme måte er det også ulike tjenester for menn og kvinner, både fysisk og åndelig.

 

 

Jesu kall av disipler

Når vi leser om menighetens begynnelse i evangeliene, kan vi lese om hvordan Jesus kaller de 12 disiplene. Dette var kjernen i den første kristne menighet. Jesus underviste dem over en treårsperiode før han blir korsfestet, dør, står opp og reiser til himmelen. Disse 12 som han hadde utvalgt var alle menn. Det var disse som overtok ansvaret for Jesu Kristi menighet da han dro til himmelen. Hovedansvaret ble lagt på Peter (Matt 16,18; Joh 21,15-17). De ble ikke etterlatt alene, men mottok Den Hellige Ånd. 

Det som er interessant, er at alle dem som Herren selv utpekte til å være lederne for den nye menighetsbevegelsen Han startet, var menn. Nå har enkelte hevdet at dette er naturlig, siden kvinner ikke hadde den posisjon i samfunnet på den tiden som vi er vant med i dag. Det ville ikke vært naturlig for Jesus å utpeke kvinner til å være med blant de tolv. Men dette er ikke noe argument.

Jesus viste gjentatte ganger hvordan Han ikke var bundet av samtidens normer og oppfatninger. Han samtalte alene sammen med kvinnen ved brønnen (Joh 4,1-26) noe som var langt over streken både fordi han da ble alene med en kvinne, og fordi han var jøde mens hun var samaritaner. Han brøt med andre ord flere av samfunnets oppfatninger og normer. Videre ser vi hvordan han behandler kvinnen i Simons hus (Luk 7,36-50). Jesus roser denne kvinnen, som han egentlig skulle ha avvist ut i fra datidens moralnormer. Og til slutt ser vi hvordan Jesus velger kvinner til å gå med det største budskapet noe mennesker har fått bære fram – Han er stått opp fra de døde, Luk 24,10.

Med andre ord ser vi klart og tydelig i Jesu liv at han på ingen måte er bundet av hva samfunnet opplevde som det normale, det aksepterte, det riktige. Men det er en annen feil i resonnementet fra dem som hevder at Jesus måtte velge disipler utfra hva som var vanlig på den tiden han gikk her på jorden. Det er at Jesus ikke var noe vanlig menneske som var bundet av menneskelagde normer – Han var/er Gud. Han gjorde det hans himmelske Far befalte ham (Joh 5,36). Det er derfor all grunn til å tro at det var slik Faderen hadde tenkt det helt fra tidenes morgen. Å tro at Faderen lot seg presse av en begrenset tidsperiodes menneskelige holdninger er, etter mitt syn, å ha små tanker om Den Allmektige Gud.

 

Alle er prester for Gud

Det Nye Testamentet omtaler alle de troende som prester (Åp. 1,6; 1. Pet 2,5.9). Dette er ved enkelte anledninger blitt benyttet som argument for kvinnelige prester. Den prestetjenesten som Bibelen refererer til er den gammeltestamentlige prestetjenesten. Presten var i den gamle pakt et mellomledd mellom Gud og mennesker. Han formidlet syndoffer på vegne av mennesker og uttalte tilgivelsen fra Gud. Han var den som kunne ha kontakt med Gud. Dette var ikke noe enhver troende kunne ha, det var forbeholdt presten. Ved Jesu død og oppstandelse ble denne muligheten gitt alle mennesker. Etter at Jesus gav det endelige offer for synd, har alle blitt prester i den forstand at de kan ha kontakt direkte med Faderen uten å gå gjennom andre mellommenn enn Jesus Kristus. 

"For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus" - 1. Tim 2,5

Det finnes ikke lengre slike mellommenn som prestene i den gamle pakt utgjorde. 

Det allmenne prestedømmet er uttrykt flere steder i Det Nye Testamente. I 1. Peter 2,5 står det at vi er et hellig presteskap som skal bære fram åndelige offer som er til behag for Gud. I vers 9 står det at vi er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk. I Åpenbaringen 1,5-6 står det at Jesus Kristus har gjort oss til prester for sin Gud og Far. Til slutt tar vi med Åpenbaringen 20,6 hvor det står at de som har del i den første oppstandelsen skal være prester for Gud og Kristus.


Det som har med prestetjenesten å gjøre handler med andre ord om noe annet enn hyrdetjenesten. Kvinner er på ingen måte forhindret i å ha det samme fellesskap med Gud som menn kan ha. Vi er like innfor Gud og kan komme til Ham som vi er. Men, som tidligere nevnt, gir ikke Herren alle de troende samme oppgaver og tjenester i Guds rike. Hyrdetjenesten er med andre ord ikke det samme som den gammeltestamentlige prestetjenesten og man kan derfor ikke benytte Bibelens ord om det allmenne prestedømmet som argument for kvinnelige hyrder (ordet pastor er latin for hyrde). Det er ikke gitt alle troende å være pastorer, men det er gitt alle å være prester for Gud.

 

 

Konklusjon og sluttord

Noen misforstår det som har med tjeneste å gjøre. Man tror at det å inneha lederverv er en slags høyere stilling i menigheten. Øverst sitter pastoren, deretter menighetsråd, ledere for ulike arbeidsgrener osv. Men dette er ikke en kristen måte å tenke på omkring dette som har med tjeneste å gjøre. Da legger man yrkeslivet som en slags mal for hvordan man tenker om menigheten. Men det er Bibelen som skal være mal for hvordan man tenker om disse tingene. Der er ikke pastoren omtalt som direktør for menigheten, men han er omtalt som en person Herren selv har utvalgt og gitt menigheten som Hans tjener for å utruste de hellige, se Ef 4:11-14. Samtidig som pastoren er underlagt Kristus, har Kristus også befalt menigheten å lytte til den forkynnelse og veiledning pastoren gir, se for eksempel Hebr 13:17.

 

Pastor

I Bibelen er hyrdefunksjonen alltid knyttet til menn. Ordet pastor kommer av det latinske ordet for hyrde. Ingen står mellom Gud og den enkelte troende, andre enn Jesus Kristus. Hyrden er ikke en prest i gammeltestamentlig forstand. En hyrde er ikke en mellommann mellom Gud og mennesker. Han har ingen særstilling innfor Gud. Han er rett og slett kalt til å utføre en oppgave og tjeneste for Gud i Hans menighet på jord. Han tjener Gud med de gaver Gud har utrustet ham med. En pastor som påtar seg en diktators rolle og nærmest blir en enehersker i menigheten, har gått langt utover det som er hans kall. Hans kall er som en fars oppgave i familien. 

 

Dagens hyrdetjeneste, pastorfunksjonen, har Jesus Kristus som ideal. Betegnelsen hyrde er ikke nøytral i bibelen, det er maskulint, og benyttes dermed kun på menn. I Efeserbrevet 4,11 hvor det beskrives hvordan Herren innsetter ulike tjenestegaver i menigheten, benyttes det greske ordet ”poimenas” som viser oss at hyrden er av hannkjønn. Dette er en oppfatning som har vært den rådende gjennom hele kirkehistorien fram til moderne tid.

 

Skriftstedene

De konkrete skriftstedene som omtaler kvinner og hvordan disse skal oppføre seg, inneholder en rekke generelle ting, som også gjelder menn.

Dette gjelder for eksempel 1. Tim 2,8-15 hvor det står at hun skal kle seg sømmelig, gjøre gode gjerninger og la seg lære i full underordning. Alt dette er også noe menn skal gjøre. Særlig befalingen om å la seg lære i full underordning, har vakt store protester. Men ingen gis i Skriften mulighet til å sette seg opp mot Herrens ord.

Et annet skriftsted som vi har sett på er1. Tim 3,11 hvor det står at kvinnene skal være ærbødige, ikke baktale, være edruelige og trofaste i alle ting. Med andre ord så skal de også være slik menn skal være. Det som nevnes i dette verset er ikke spesielt for kvinner, men det gjelder også for kvinner.

Et annet sted i Bibelen som er meget diskutert som vi har tatt opp i dette heftet er 1. Kor 14,34-35 hvor det står at kvinnene skal tie i menigheten. Det kan ikke bety at de ikke kan vitne om Kristus, eller be. 1. Kor 11,5 har jo allerede gjort det klart at kvinnene både kan be og profetere i forsamlingen. Og i Lukas 24,10 om hvordan kvinnene var de første som forkynte budskapet om at Kristus var oppstått fra de døde. Dermed forstår vi at dette utsagnet fra 1. Kor 14,34-35 handler om orden i menigheten. Kvinnene skapte uro ved sine spørsmål og avbrytelser i møtene. Det ble derfor gitt påbud om at de skulle spørre sine egne menn hjemme.

Vi skal huske på at den kristne menighet gav kvinnene privilegier de ikke hadde ellers i samfunnet. De kunne være tilstede på samme samlingene som sine menn. Det var en ny og uvant situasjon. De kjente ikke til hvordan dette fungerte fra tidligere, de var ikke blitt opplært til hvordan man oppfører seg når man kommer sammen om Guds ord. Derfor oppførte de seg på en slik måte at det ble uorden i samlingene. Det er klart at man måtte ta opp dette og gi rettledning om hvordan dette skulle unngås. Da kunne de spørre sine menn hjemme om ting man lurte på. På denne måten ville kvinnenes deltagelse i de kristne møtene bli til oppbyggelse i stedet for uorden og frustrasjon. Det er tydelig at kvinnene kunne be, profetere, vitne og forkynne om Kristus. Men i likhet med menn skulle de ikke forstyrre eller skape uorden i forsamlingen.

Men funksjonen som hyrde/pastor for Guds menighet forbeholdes altså menn.

 

Hvilke funksjoner kan kvinnen ha?

1. Hun kan lede et møte

2. Hun kan profetere og be

3. Hun kan være menighetstjenerinne

4. Hun kan være evangelist og misjonær

5. Hun kan utøve de nådegavene som hun har fått av Herren

6. Hun kan tale ut i fra Guds Ord og vitne om frelsen i Jesus Kristus

7. m.m.

 

Det som kanskje er mer viktig og lettere å sette opp, er det kvinnen ikke kan være:

- Kvinnene skal ikke ha lærer, hyrde, eldste eller pastorembetet.

 

 

Kilder

- Norsk Bibel '88 oversettelse

- Studiebibelen, Redaktør Thoralf Gilbrant

- Biblex, Hermons store bibelhåndbok

- Bibelen Guds Ord, Studieutgave

- Efeserbrevet, Adolf Bjerkreim

            Forlaget lys på vegen

- Efeserbrevet, Oluf Olesen

            Bibelsekabet for Danmark

- Menigheten i Guds Ords lys, O. J. Øie

- Hva bibelen lærer om menigheten, John F. Balchin

            Filadelfiaforlaget AS

- Menigheten og vi, Ivar Trannum

            Filadelfiaforlaget AS

S5 Box