Studier
 
 
"Jerusalem, du velbygde, lik en by som er tett sammenføyet, hvor stammene drar opp, Herrens stammer, etter en lov for Israel, for å prise Herrens navn! For det er stoler satt til dom, stoler for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler" (Salme 122:3-7)
 
Jerusalem er en av verdens eldste byer med kontinuerlig bebyggelse. Ingen by er blitt kjempet så mye om gjennom historien som Jerusalem. Vi kan nevne babylonere, persere, makedonere, romere, byzantinere, korsfarere, muslimer, tyrkere, briter og jordanere. Disse er bare noen av alle de erobrerne vi kan lese om i byens blodige historie.
 
I dag bærer deler av byen storbypreg, med skyskrapere, hoteller og noen få brede gater. Ellers er byen en mosaikk av kulturer og nasjonaliteter. Og den er i dag sentrum for tre religioner, nemlig jødedom, kristendom og islam.
 
Den rolle som Jerusalem har spilt, og kommer til å spille i historien, er enorm! Særlig når man tenker på byens størrelse i forhold til andre byer. I dag bor det i overkant av 800 000 mennesker i Jerusalem. Det er faktisk mere enn i de moderne byene Tel-Aviv, hvor det bvor omlag 420 000, og Haifa, hvor det bor litt i overkant av 300 000 inbyggere. Dette gjør Jerusalem til Israels mest befolkede by.
 
Ingen by i verden har vært mere gjenstand for medias oppmerksomhet, og det tales stadig om planer for å løse Midt-Østen konflikten og da særlig spørsmålet om jødenes og palestinaarabernes rett på byen. Det er derfor viktig å se på historien, for å finne ut hvem som har besittet denne byen og hvilket folk som har det rettmessige krav på byen. Er det jødene? Er det araberne? Er det palestinerne?
 
 
ABRAHAM OG MELKISEDEK - 4000 ÅR SIDEN 
 
Første gangen vi hører om Jerusalem, er i 1 Mosebok 14:18. Da hette stedet for Salem. Melkisedek, kongen i Salem, kommer Abraham i møte med brød og vin, og Abraham gir ham tiende. (Dette var før Gud gav Abraham løftet om Isak og før hans navn ble endret fra Abram til Abraham).
 
"Og Melkisedek, kongen i Salem, kom ut med brød og vin. Han var prest for Den Høyeste Gud. Han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord. Og lovet være Den Høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram gav ham tiende av alt." (1 Mosebok 14:18-20)
 
"Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for Den Høyeste Gud. Det var han som gikk Abraham i møte og velsignet ham da han vendte tilbake etter seieren over kongene. Det er han som Abraham gav tiende av alt. Han er - når en utlegger navnet - for det første rettferdighetens konge. Dernest er han også Salems konge, det vil si fredens konge." (Hebreerne 7:1-2)
Igjen leser vi om Jerusalem i 1 Mosebok 22, der Abraham blir satt på sitt livs største prøve.

"En tid etter dette skjedde det at Gud satte Abraham på prøve. Han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg. Da sa han: Ta nå din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak. Dra til Moria-landet og ofre ham der som brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg. Så sto Abraham tidlig opp om morgenen og lesste på eselet, og tok med seg to av tjenesteguttene, og Isak, sin sønn. Han kløvde ved til brennofferet, og ga seg så på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. På den tredje dagen da Abraham så opp, fikk han øye på stedet langt borte. Da sa Abraham til tjenesteguttene: Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit opp for å tilbe, og så kommer vi tilbake til dere. Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn. Selv tok han ilden og kniven i hånden, og så gikk de sammen, de to. Da tok Isak til orde og sa til sin far Abraham: Du far! Og han sa: Ja, gutten min! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet? Abraham svarte: Gud vil selv se seg ut lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de videre sammen, de to. De kom da til stedet Gud hadde sagt ham. Der bygde Abraham alteret og la veden til rette. Så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret, oppå veden. Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - og han svarte: Ja, her er jeg! Da sa han: Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din sønn, din eneste, for meg. Abraham så da opp, og se - bak ham var det en vær som hang fast etter hornene i et kjerr. Abraham gikk da bort og tok væren, og han ofret den som brennoffer istedenfor sin sønn. Og Abraham kalte dette stedet: Herren ser. Derfor blir det sagt den dag i dag: På Herrens berg skal han la seg se.(1 Mosebok 22:1-14)
Stedet hvor Herrens engel åpenbarte seg for Abraham, er Tempelplassen i Jerusalem. I 4000 år har Israels barn vært knyttet til dette fjellet - Moria berget.
 
 
Dette var rundt år 2000 f.Kr.
 
Deretter går det litt tid før vi igjen leser om Jerusalem. Men israelittene inntok byen etter at Josva var død. Det var  Juda stamme som tok byen.
 
"Judas barn angrep og inntok Jerusalem. De slo folket med sverdets egg og satte ild på byen." (Dommerne 1:8)
 
Senere må jebusittene ha overtatt byen igjen. For vi leser i Dommerne 19 at ingen israelitter bodde der, bare fremmede. Den gang het byen for Jebus.
 
"Da de var ved Jebus, var det alt sent på dagen, og tjenestegutten sa til sin herre: Kom, la oss ta inn i jebusittenes by og bli der i natt! Men hans herre sa til ham: Vi vil ikke ta inn i en by hvor det bare bor fremmede og ikke noen av Israels barn. Vi vil dra videre til Gilbea." (Dommerne 19:11-12)
 
 
KONGENE DAVID OG SALOMO 

David er en av bibelhistoriens mest bemerkelsesverdige personer. Han ble først konge over de to stammene Juda og Benjamin i år 1011 f.Kr. og regjerte i 7 år i Hebron. Deretter leser vi at alle Israels eldste kom til Hebron og salvet David til konge over hele Israel. David var da 30 år gammel.
 
"Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi! Vi er av samme kjøtt og blod som du! Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel ut og inn. Og Herren sa til deg: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel. Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn, og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i trettitre år over hele Israel og Juda." (2 Samuel 5:1-5)
 
Etter dette dro David og hans menn umiddelbart ut mot jebusittene som bodde i landet og inntok byen Jebus. David endret så navnet til Jerusalem, Davids stad.
 
"Så dro kongen og hans menn til Jerusalem mot Jebusittene, som bodde der i landet. Men de sa til David: Du kommer aldri inn her! Blinde og halte skal drive deg bort med disse ord: David kommer aldri inn her! Men David inntok likevel Sions borg, det er Davids stad." (2 Samuel 5:6-7)
 
"David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad. Og David bygde omkring fra Millo og innover. David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud var med ham." (2 Samuel 5:9-10)
 
Dette skjedde i år 1004 f.Kr. Derfor feiret Israel 3000 års jubileum for Jerusalem i 1996.
 
David brakte Paktens Ark til Moria fjellet, som også kalles Sions berg og ligger i Jerusalem. Det er dette som kalles for Tempelplassen. Senere bygde Davids sønn, Salomo, et tempel for arken og gjorde Jerusalem til jødenes åndelige sentrum til evig tid. Sion (Tempelplassen) ble fra nå av synonymt med byen, landet og folket.
 
"Da Salomo hadde endt sin bønn, falt det ild ned fra himmelen, og fortærte brennofferet og slaktoffrene, og Herrens herlighet fylte huset. Og prestene kunne ikke gå inn i Herrens hus, for Herrens herlighet fylte Herrens hus." (2 Krøniker 7:1-2)
 
"Salomo var nå ferdig med å bygge Herrens hus og kongens hus. Alt det han hadde hatt i sinne å gjøre i Herrens hus og i sitt eget hus, hadde han godt og vel fullført." (2 Krøniker 7:11)
 
"Og nå har jeg utvalgt og helliget dette hus, for at mitt navn skal bo der til evig tid, og mine øyne og mitt hjerte skal være der alle dager." (2 Krøniker 7:16)
 
 
NORDRIKET OG SØRRIKET

Etter at kong Salomo døde i 922 f.Kr. ble det hebraiske kongedømmet delt i to. Det var bare stammene til Juda og Benjamin som aksepterte Salomons sønn, Rehabeam, som sin konge, og dermed opprettet de det sørlige kongedømmet Judea med Jerusalem som hovedstad. I nord gjorde de øvrige stammene Jeroboam til konge og opprettet riket Israel, med Sikem og senere Samaria som hovedstad. Ofte omtaler man da nordriket som Israel og sørriket som Judea. Gjennom skiftende omstendigheter eksisterte disse rikene gjennom ca. 300 år.

Nordriket Israel forsvant ut av historien da Assyria erobret hovedstaden Samaria i 722 f.Kr. De ti israelske stammene som utgjorde kongedømmet Israel ble spredt utover det assyriske riket og mange ble drept.

 
 
DET BABYLONSKE FANGENSKAPET
 
I år 587 f.Kr. blir Judea og Jerusalem angrepet av babylonerkongen Nebukadnesar. Byen og tempelet blir brent og ødelagt, og alle de hellige kar og gjenstander i tempelet, inkludert gullysestaken, blir bortført til Babylon.
 
"Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Kong Nebukadnesar av Babel dro opp mot ham. Han bandt ham med bronselenker for å føre ham til Babel. Nebukadnesar tok også med seg utstyr fra Herrens hus til Babel og plasserte det i sitt tempel der. 
 
Det som ellers er å fortelle om Jojakim, om det avskyelige han gjorde, og som han ble funnet skyldig i, det står skrevet i boken om Israels og Judas konger. Hans sønn Jojakin ble konge etter ham. Jojakin var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i tre måneder og ti dager. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne. 
 
Ved årsskiftet sendte kong Nebukadnesar bud og lot ham hente til Babel, sammen med kostbare gjenstander fra Herrens hus. Så gjorde han Sidkia, Jojakins bror, til konge i Juda og Jerusalem. Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han regjerte i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne. Og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn. 
 
Sidkia gjorde til og med opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde latt ham sverge seg troskap ved Gud. Han var stivnakket og hardhjertet og ville ikke vende om til Herren, Israels Gud. Også lederne blant prestene og folket ble mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget i Jerusalem. Herren, deres fedres Gud, sendte bud til dem sent og tidlig gjennom sine budbærere, for han ville skåne sitt folk og sin bolig. 
 
Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes. Da lot han kaldeerkongen dra opp mot dem. Han drepte de unge mennene deres med sverd i helligdommen, og han skånte verken gutter eller jenter, gamle eller skrøpelige. Alt ble overgitt i kongens hender. Alt utstyret i Guds hus, både stort og smått, skattene i Herrens hus og skattene til kongen og stormennene hans – alt tok han med seg til Babel. 
 
Så brente de opp Guds hus og rev ned Jerusalems mur. Alle borgene i byen satte de i brann, og de ødela alle kostbare gjenstander. De som slapp unna sverdet, førte han i eksil til Babel. Der ble de slaver for ham og sønnene hans helt til perserne fikk makten. Slik ble Herrens ord gjennom Jeremia oppfylt. Landet fikk hvile til det hadde tatt igjen sabbatsårene sine, så lenge det lå øde, til sytti år var gått." (2 Krøniker 36:5-21)
 
Dette hadde profeten Jeremia profetert skulle skje. Men her lå også et løfte om at dette fangenskapet skulle kun vare i 70 år.
 
"Hele dette landet skal bli til en ørken, til en ødemark, og disse folkeslagene skal tjene Babels konge i sytti år. Men når sytti år er til ende, vil jeg hjemsøke kongen i Babel og folket der, sier Herren, på grunn av deres misgjerninger. Og kaldeernes land vi jeg hjemsøke og gjøre det til evige ørkener." (Jeremia 25:11-12)
 
KONG KYROS OG PERSERNE - EN TID AV RESTAURERING
 
70 år senere, i år 517 f.Kr. blir Babylon erobret av perserkongen Kyros. Gud rørte ved hans hjerte slik at han lot jødene få reise hjem til Jerusalem og bygge opp igjen tempelet, muren og byen.
 
"Så skjedde det i perserkongen Kyros' første år. For at Herrens ord i Jeremias munn skulle oppfylles, vakte Herren slike tanker i perserkongen Kyros' ånd at han lot utrope i hele sitt rike og dessuten kunngjøre ved et skriv: Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda. Er det noen blant dere som hører til hans folk - må Herren hans Gud være med ham: Han kan dra dit!" (2 Krøniker 36:22-23)
 
Vi kan lese om denne restaureringen og gjenoppbyggingen av Jerusalem hos profetene Esra, Nehemja og Haggai.
 
 
 ALEKSANDER DEN STORE OG DET GRESK-MAKEDONSKE RIKE
I år 332 f.Kr. kom Aleksander den Store til Jerusalem. Det fortelles at etter at han hadde tatt Tyrus, reiste en delegasjon av Jerusalems ledende menn, med ypperstepresten i spissen, for å oppsøke den unge hærføreren. De fikk overtalt ham til å skåne deres by. 
 
En interessant bemerkning er at profeten Daniel hadde profetert om Aleksander den Store, både hans komme til makten og hvordan hans rike skulle bli delt mellom 4 generaler etter hans død. Daniel skrev sin bok under sin til i eksil i Babel. Han var at de var med i den første deportasjonen til Babel, i år 605 f.Kr. Hans profetier om Aleksander er følgelig skildret i detalj onlag 300 år før det faktisk hendte! Vi finner Aleksander nevnt i Daniel kapittel 8:3-8 og versene 19-22, samt i kapittel 11:2-4.
 
Den jødisk-romerske historieskriveren Flavius Josefus beretter at den daværende ypperstepresten viste fram Daniels bok til Aleksander den Store og lot ham lese om seg selv, da han kom til Jerusalem.
 
Jerusalem hadde det forholdsvis trygt og godt under Aleksander den Store. Men da han døde, 33 år gammel, kom nye herskere til makten. Hans rike ble delt mellom de 4 generalene: Kassandros (Hellas), Lysimakhos (Tyrkia og Thrakia), Seleukos Nikator (Mesopotamia og Syria) og Ptolemaios (Egypt). 
 
 
ANTIOKUS 4. EPIFANES
 
Antiokus Epifanes fikk makten over Syria og Israel som vasallkonge under Romerriket i år 175 f.Kr. Han ville kaste av seg det romerske åket. Men for å gjøre dette måtte han først sørge for at hans uensartede rike ble mer sammensveiset. Han mente at dette kunne skje ved å framelske gresk filosofi og livsførsel. Alle hans undersotter måtte følgelig bekjenne seg til den samme tro - gresk mytologi og dens filosofi.
 
Jødene protesterte selvsagt mot dette, og da sendte Antiokus sin hærfører Appolinius mot Judea og Jerusalem. Han plyndret Jerusalem, satte byen i brann og rev ned store deler av bymurene. Han bortførte kvinner og barn som slaver og røvet alt kveget til mat for sine soldater. 
 
Jødedommen skulle utryddes og folket skulle dyrke den største av alle guder, den gresk-olympiske Zevs, universets allmektige hersker. Tempelet ble plyndret, og en billedstøtte av Zevs ble satt opp i Det Aller Helligste. Alle de hellige skrifter som ble funnet, ble brent. 
 
Dette medførte grusomme og bestialske forfølgelser av jødene, og over 60 000 ble drept i Jerusalem.
 
Også Antiokus Epifanes er beskrevet i detalj av profeten Daniel. Vi finner  en profeti om ham i Daniel 8:23-25 og  utfyllende skildring fra de apokryfiske historiebøkene 1 og 2 Makkabeerbok.
 
 
MAKKABEERNE
 
I år 165 f.Kr. startet Mattatias, som regnes som Makkabeernes far, et opprør mot syrerne. Hans sønn, Judas Makkabeus, ledet et slag hvor de slo syrerne. Dette førte til at Jerusalem ble gjenerobret. Bildestøtten av Zevs ble fjernet fra Det Aller Helligste og de hedenske kultgjenstandene ble ødelagt.
 
Tempelet ble renset og de daglige gudstjenestene og offerhandlingene ble gjenopptatt. Dette ble feiret med stor jubel blant folket i Jerusalem. Jødene har siden den tid gjennom historien feiret "Hannuka" (Tempelvielsens fest) til minne om dette.
 
"Men det var tempelvielsens fest i Jerusalem. Det var vinter." (Johannes 10:22)
 
Siden styrte de hasmoneiske kongene, også kalt Makkabeerne, fra et nesten uavhengig Jerusalem fra år 165 til 63 f.Kr. Under dene tiden ble også Hasmoner-tunnelen laget.
 
 
ROMERNE INNTAR JERUSALEM - JESU TID
I år 63 f.Kr. inntok romerne Jerusalem, den hellige by, og satte den romerske ørnen over tempelet.
 
Idumeeren Herodes (den grusomme) ble av romerme innsatt som konge i år 37 f.Kr. Han var en mistenksom og nevrotisk person, som tok livet av mange av sine nærmeste. Men han gjorde også gode ting. Han gjenoppbygde Jerusalem og utvidet tempelet.
 
I denne tiden ble Jesus født.
 
Føste gang vi leser om Jesus i Jerusalem, er da han som 12 år gammel gutt blir funnet i temepelet av sine foreldre. Vi leser om dette i Lukas 2:41-50.
 
Senere dro han stadig til Jerusalem i løpet av sin tjeneste. Dette endte så opp i den uken som skulle forandre hele verdens historie - påskeuken i år 33 e.Kr. Her ble han dømt i Jerusalem, pisket i Antoniaborgen og korsfestet på en høyde som ble kalt for Golgata (Hodeskallestedet) like utenfor den gamle bymuren. 
 
 
DET TRAGISKE ÅR 70 
I år 66 e.Kr. begynte et opprør mot romerne i Cæsarea ved Middelhavet. Det varte i 4 år og kulminerte med Jerusalems beleiring og fall i år 70 e.Kr.
 
Det var dette Jesus profeterte om 40 år tidligere.
 
"Da han kom nær og så byen, gråt han over den og sa: Visste også du, om enn først på denne dag, hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg, da dine fiender kaster enn voll opp omkring deg, og de skal kringsette deg og trenge seg på deg fra alle kanter. Og de skal slå degtil jorden, og dine barn i deg. De skal ikke la stein tilbake på stein, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." (Lukas 19:41-44)
 
Den romerske keiseren Vespasian og hans sønn, general Titus (som senere ble keiser), kom til Israel med store hærstyrker. De slo ned de jødiske frihetskjemperne i tusentall. Så samlet Titus sine styrker for å beleire Jerusalem. Den kristne menigheten i Jerusalem, som var ledet av Simon, Kleopas sønn, en slektning av Jesus, husket Jesu profeti og flyktet fra Jerusalem til byen Pella østenfor Jordanelven.
 
Sommeren år 70 inntok Titus' armeer Jerusalem, etter en av verdenshistoriens verste beleiringer. Mødre, forpint av sult, åt sine egne barn! Omlag en million jøder ble drept under dette opprøret. De ble korsfestet som lange aléer langs veiene, 97 000 ble solgt på slavemarkedet i Egypt (5 Mosebok 28:68) og atter tusenvis ble drept på de romerske sirkusarenaene i gladiatorkamper mot ville løver.
 
Både byen (Jerusalem) og tempelet ble brent, og jødene ble spredt. 
 
 
SIMON BAR KOCHBA OG DET KATASTROFALE ÅR 135
I år 131 e.Kr. sto det fram en mann i Judea som hette Simon. Han fikk ærestilnavnet Bar Kochba, som betyr "stjernesønnen". Mange av jødene trodde tilmed at han var deres lenge etterlegtede messias og frelser. (De hadde jo forkastet sin virkelige Messias - Jesus). Simon var en meget dyktig hærfører, og vant det første slaget mot romerne.
 
Jerusalem ble nå atter befridd og for en kort tid var Israel igjen selvstendig.
 
Hadrian var da keiser i Rom. Han sendte ut soldater mot Jerusalem, og beleiret den. Det siste jødiske støttepunktet, vest for Jerusalem, holdt stand helt til år 135 e.Kr. Nå ville Hadrian fjerne enhver rest av jøder fra "det lovede land" en gang for alle, og jødene som rase og folk var nær ved å bli helt utryddet! Over 600 000 jøder ble drept i slagene som ble ledet av Simon Bar Kochba mellom år 132 og 135 e.Kr.
 
Hadrian kalte Judea for Palestina, som betyr Filistrenes land. Jerusalem ble kalt Colonia Aelia Capitolina. Dermed fjernet han navnet Jerusalem fra Guds by.
 
Dette var jødenes siste forsøk på å vinne nasjonal selvstendighet helt til vår tid, og de ble spredt over hele verden, blandt alle folkeslag.
 
Men det har likevel alltid bodd jøder i området, og alltid har de lengtet etter sitt land og sin hellige by. På tross av deportasjoner og lover som forbød jøder å nærme seg Jerusalem, var det etter år 135 fortsatt omlag 3 millioner jøder igjen i landet. Den såkalte Peel-komisjonen av 1937 bekrefter dette, da den slår fast at "alltid siden jødestatens fall har jødene levd i Palestina".
 
Men nå ble altså den store "diasporaen" innledet. Og det er av stor betydning at vi fortsetter å se på hvem som har vært i besittelse av Jerusalem opp igjennom historien - helt fram til vår tid.
 
 
KEISER KONSTANTIN OG BYZANTINERNE
Keiser Konstantins mor, Helena, gjorde Jerusalem til sentrum for sin nye tro (kristendommen) i år 326 e.Kr. Konstantin fikk også gjort kristendommen til statsreligion i hele hans rike. Tyngdepunktet i det nokså svekkede romerriket ble liggende lenger østover, og i år 330 flyttet Konstantin hovedstaden fra Roma til Konstantinopel (også kalt for Bysantinum). Det romerske riket ble permanent delt mellom Vestromerriket (med Roma som hovedstad) og Østromerriket (med Konstantinopel som hovedstad) i år 395 e.Kr. Det vestromerske riket ble stadig svakere og utsatt for en rekke invasjoner. Det gikk derfor gradvis i oppløsning utover 400-tallet.
 
I nesten 300 år var det nå byzantinerne som dominerte det hellige land, inntil en bande med persere overfallte landet i år 614 e.Kr. og la det i ruiner. Men i år 629 e.Kr. gjenerobret byzantinerne landet.
 
 
ISLAM OG DEN MUSLIMSKE PERIODE
I år 637 e. Kr. inntok den arabiske kalifen Omar Jerusalem, og lot Islams stjerne og halvmåne vaie over Jerusalem og Moriafjellet.
 
Muslimene fikk bygd to islamske moskéer på Tempelhøyden. Den såkalte Klippemoskéen (også kalt for Omar-moskéen) ble sluttført i år 691 e.Kr. På samme område ligger også al-Aqsa-moskéen (Den fjerntliggende moské), som ble reist i tiden 705 - 715 e.Kr. Disse to moskéene ligger der fortsatt.
 
Muslimene beholdt makten over Jerusalem i 462 år - helt til 1099.
 
 
KORSFARERTIDEN  1099 - 1291 e.Kr.
 
I 1096 samlet det seg en hær på 300 000 menn fra det kristne europa. Disse skulle befri Israel og Jerusalem fra de vanhellige muslimene og jødene. Disse ble ledet av den franske Godtfred de Buillion. De nådde Jerusalem med en redusert hær på 20 000 menn i 1099.
 
Den 15 juli 1099 ble det gitt ordre til angrep, og det ble et fryktelig blodbad av både jøder og arabere. Jødene ble forfulgt og drept fordi kirken (Den Katolske) anså dem som vanhellige Kristusmordere. De ble drevet inn i deres synagoger, som deretter ble satt fyr på. Man regner med at omlag 200 000 ble drept. Mange ble kastet utfor tempelmuren.
 
Dermed var det latinske kongerikes regime over Jerusalem grunnlagt. Men korsfarerne beholdt makten over byen i knapt 100 år. Den 2. oktober 1187 kapitulerte korsfarerne i Jerusalem for den berømte kurdiske hærføreren Saladin (se gjerne filmen "Kingdom of Heaven") og byen vendte tilbake til Islam.
 
 
MAMELUKKENE
 
11. september 1192 inngikk Saladin og den engelske kong Richard Løvehjerte en avtale som medførte at Jerusalem forsatt ville være under muslimsk kontroll, men kristne pilegrimer skulle likevel få besøke byen.
 
Saladin tok også makten i Egypt og grunnla det ayyubidiske dynasti, som regjerte Egypt fra 1171 - 1250. For å finansiere de mange krigene og den betydelige byggevirksomheten, ble mye av jorden forlent ut til de kurdiske og tyrkiske offiserene, som med sine tropper av slaver og frigitte var regimets støttespillere. Disse ble kalt mamelukker, som på arabisk betyr "kjøpt slave". Disse ble etter hvert Egypts herskere, og hadde også herredømmet over Jerusalem i hele 273 år, fra 1244 - 1517.
 
 
OSMANERNE (TYRKERNE)
I 1517 tok det Osmanske riket Palestina fra de egyptiske mamelukkene, under sultanen Selim den første. Hans sønn, Suleiman den store, var så betatt av byen Jerusalem og dens forfall etter å ha blitt forsømt i århundrer under mamelukkenes styre, at han beordret byggingen av en storslagen festningsmur, som fortsatt omslutter gamlebyen.
 
I Jerusalem førte styret til Suleiman og de etterfølgende osmanske sultanene til en periode med religiøs fred. Jøder, kristne og muslimer nøt den religiøse friheten som osmanerne gav dem og det var mulig å finne en synagoge, en kirke og en moské i samme gate. 
 
Osmanerne (tyrkerne) hadde herredømme over Jerusalem i 400 år. Selv om dette var en tid med større frihet for jødene i Jerusalem, var det også en sørgelig periode, med forsømmelse og forfall. Men jødene utgjorde majoriteten av befolkningen i Jerusalem. For resten av Israel viser kilder at det i 1880 var 470 000 arabere og 24 000 jøder i Israel. Inntil år 1914 kom det nye 60 000 jøder. Til sammen 90 000 jøder grunnla jødebyen Tel-Aviv i 1909.
 
 
JØDENES DRØM - "NESTE ÅR I JERUSALEM"
Men jødene kunne aldri glemme Jerusalem! "Neste år i Jerusalem" var en profetisk hilsen som man gav hverandre under de jødiske høytider som ble feiret rundt om i ulike land i den store diasporaen (adspredelsen).
 
Ordene i Salme 137:5 har vært en bekjennelse som jødene har tatt med seg gjennom alle generasjoner. Jerusalem har vært symbolet gjennom alle tider, på jødenes lengsel etter å komme tilbake til sitt eget land.
 
"Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme meg!" (Salme 137:5)
 
 
 
DET BRITISKE PALESTINA MANDATET AV 1917
 
 Den første verdenskrig førte til at det Osmanske riket måtte gi fra seg Israel og Jerusalem til Britene. General Allenby sto med sine armeer utenfor Jerusalem i 1917. Tyrkerne hånet ham og sa: "Dere kommer ikke inn i Jerusalem før Nilens vann renner i Jerusalems gater".
 
Men i begynnelsen av desember 1917 tok Britene Jerusalem uten at et eneste skudd ble løsnet! 
 
Allenby nektet å ri inn i byen på sin hvite hest, men steg ned av den og gikk til fots inn Jaffa-porten. Han sa følgende: "Frelseren, Jesus Kristus selv, skal en dag ri inn i denne byen på sin hvite hest, og hvem er da jeg at jeg skal gjøre det samme?"
 
Allenbys armeer hadde, via rørledninger og pumpe, hele veien gjennom ørkenen hatt vann nok fra Nilen. Så da de endelig gikk inn i byen, kunne de pumpe vann fra Nilen i Jerusalems gater!
 
Folkeforbundet overlot nå hele området til Britene, til å bli administrert som et mandatområde. Derav navnet Det Britiske Palestinamandatet.
 
I 1921 delte Churchill mandatet i to, og opprettet en ny stat for araberne, hvor de fikk 77% av landområdet, mens jødene fikk 23%. Den arabiske staten ble kalt Transjordan (senere bare Jordan). Egentlig var planen at de såkalte palestinaaraberne (palestinerne) skulle få denne staten, mens jødene skulle få resten av mandatet. Men araberne klarte å drive palestinerne ut av Jordan, og dermed ble dette nok en arabisk stat. Palestinerne ble dermed fordrevet til Israel og Libanon.
 
Det Britiske Palestinamandatet opphørte i 1948, da staten Israel ble opprettet. Forut for dette hadde FN's generalforsamling hatt avstemning om Israel, den 29 november 1947. 33 delegater stemte for at Israel skulle få sitt land. 13 delegater stemte imot og det ble avgitt 10 blanke stemmer. Dette førte så til at David Ben Gurion proklamerte staten Israel i Tel-Avivs musem den 14. mai 1948, klokken 17:00.
 
 
FRIHETSKRIGEN
Det brøt ut krig umiddelbart! Nesten 50 millioner arabere angrep 650 000 jøder! Egypt, Transjordan, Irak, Syria og Libya sto samlet i et massivt angrep på den nye staten Israel. Likevel endte det med at Israel i løpet av juli 1949 hadde overvunnet den enorme overmakten og tvunget araberstatene til våpenhvile. Men de måtte avstå Vestbredden og Øst-Jerusalem til Transjordan.
 
Alle jødiske innbyggere ble fordrevet fra Gamlebyen og den jødiske bydelen i øst ble rasert av jordanerne. Alle synagoger og jødiske skoler ble ødelagt - 27 i alt.
 
I 20 år lå nå Jerusalem som en delt by, med piggtråd i mellom, uten at jødene fikk adgang til sine hellige steder.
 
 
7. JUNI 1967 - JERUSALEM BEFRIS
Tidlig på morgene den 5. juni 1967 braket det løs igjen. Egypt, Jordan, Syria og Irak sto igjen sammen mot Israel. Igjen var araberstatene totalt overlegne i antall. Men i løpet av 6 dager ble krigen avgjort, og den 10. juni kl 16:30 tok krigen offisielt slutt.
 
7. juni står som en historisk milepæl fra denne krigen. Klokken 10:00 denne dagen, ble Klagemuren befridd og den gamle bydelen av Jerusalem gjenerobret. For første gang på 20 år fikk jøder igjen be på dette hellige sted. Jødene jublet! Overrabbiner Goren blåste i bukkehornet så det gjallet i Jerusalems gater.
 
En dypt grepet Israelsk offiser gikk opp til Davids grav og sa: "Jeg meddeler herved, kong David, at Jerusalem er befridd!" Dette var en historisk og profetisk begivenhet av voldsomme dimensjoner!
 
"...Og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende." (Lukas 21:24)
 
 

PALESTINERE, HVEM ER DET?

 

 

Før "seksdagers-krigen" var det faktisk jøder som ble kalt for "palestinere" av FN. De palestinske flyktningene man da talte om, var jøder! En kan si at den største "feilen" jødene gjorde da de tok i mot tilbudet om eget land var den at de kalte nasjonen Israel i stedet for Palestina, og innbyggerne palestinere. Hadde de kalt landet Palestina, hadde de effektiv blokkert for de som etter 1967 begynte å kalle seg palestinere og påsto at landet deres var stjålet fra dem. Dagens palestinere hadde måtte kalle seg noe annet, som ville ha vær mere gjennomskuelig.

 

Selvsagt er det likevel slik at det eneste riktige navnet på dette landområdet er Israel. Det er dette landområdet som  ble gitt til Abrahams blodslinje gjennom Isak, som en eiendom til evig tid!

 

Det Palestina (Britiske Palestina mandatet) som dagens "palestinere" påstår er stjålet fra dem, ble avviklet mai 1948. Det er 19 år før dagens palestinere begynte komme med sine krav og påstander. I det Britiske Mandatet var jødene palestinere. Dagens Palestinere har bare tatt i bruk innbyggernavet fra et avviklet selvstyreområde og bruker det som sitt eget. Er ikke dette identitetstyveri?

 

FN burde ha vært klare på at Transjordan (nå Jordan) skulle være en stat for disse "palestina-flyktningene" som vi idag kaller for palestinere. Men befolkningen i Jordan hadde hentet seg en arabisk prins, som ble Kong Hussein av Jordan (far til nåværende Kong Abdullah) og de likte ikke disse flyktningenomadene som vi idag kaller palestinere. Saken er at palestinerne har alltid blitt behandlet dårlig av araberne, men dette blir hysjet ned i media. I Israel har palestinerne hatt en mye bedre levestandard enn i de arabiske landene rundt.

 
 
JERUSALEM - ISRAELS HOVEDSTAD, VERDENS LØFTESTEIN
Den 23. januar 1950 erklærte Israels parlament, Knesset, at med opprettelsen av staten Israel, er Jerusalem på nytt det jødiske folkets hovedstad. Da var Jerusalem ennå delt. 
 
Den 30. juli 1980 vedtok Knesset at Jerusalem er Israels evige, udelelige og uforanderlige hovedstad.
 
Men problemet med Jerusalem er ikke over med dette. Denne byen, som har vært gjenstand for så mange erobringer er stadig i medias søkelys, akkurat som forutsagt av profeten Sakarja.
 
"Se, jeg gjør Jerusalem til en tumleskål for alle folkeslagene rundt omkring. Når Jerusalem blir kringsatt, skal det også gå ut over Juda. Det skal skje på den dag at jeg vil gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som løfter på den, skal såre seg selv. Ja alle hedningefolk skal samle seg mot det." (Sakrja 12:2-3)
 
Oslo-avtalen, som ble inngått mellom Israels president Yitzak Rabin og PLO lederen Yassir Arafat i 1994, tok ikke stilling til Jerusalem-spørsmålet. Det har også i ettertid blitt skjøvet under teppet. Men det er en kjent sak at Arafat ville gjøre Jerusalem til "Palestinas hovedstad". Det samme vil palestinernes nåværende president, Makhmod Abbas.
 
I flere av sine taler har de palestinske lederne (det være seg ledere for PLO, Fatah eller Hamas) oppfordret alle palestinere  til å ikke gi seg før det palestinske flagget vaier over alle Jerusalems hellige steder.
 
At Islam har bygget sine helligdommer i Jerusalem er en kjent sak, dette har bidratt til å legitimere deres "rett til byen" mener man. Det folk flest ikke vet, er imidlertid at de to fremste islamske helligdommene i Jerusalem er bygget på to andre trosretningers helligste steder.
 
Klippemoskeen, symbolet på arabernes krav på Jerusalem, er frekt nok bygget på jødedommens absolutt helligste sted på jord, nemlig på Tempelhøyden. Det er over en milliard muslimer verden over, som regner Klippemoskeen som Islams tredje helligste sted, etter Mekka og Medina. Det er klart at det blir konflikter av slikt.
 
Al-Aqsa-moskeen er bygget på et av kristendommens helligste steder, opprinnelsesstedet for den kristne menighet, nemlig "Salomos søylegang". Også dette er en vanvittig frekk provokasjon, som tydeligvis har gått den menige mann hus forbi.
 
"Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender. Med ett sinn pleide de alle å samles i Salomos søylegang." (Apostlenes gjerninger 5:12)
 
Tempelplassen i Jerusalem er den største menneskelagde plattform i verden. Den ble bygd av Herodes den store, da han bygde det nye jødiske tempel. Trolig på samme sted som stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva, Josadaks sønn, gjenreiste tempelet i årene 520 - 515 f.Kr., etter hjemkosten fra Babylon.
 
Tempelplassen er på størrelse med 24 fotballbaner, hele 587 250 kvadratmeter!
 
Herfra skal Jesus regjere over hele jorden, fra sitt tempel i Jerusalem, i tusen år! Dette tempelet må gjenreises - på tempelhøyden! Snakk om at det da er spennende og profetiske tider vi går i møte!
 
"For jeg vil samle alle hedningefolkene til krig mot Jerusalem. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene bli skjendet. Halvdelen av byen skal måtte gå i landflyktighet, men resten av folket skal ikke bli utrydet av byen. For Herren skal dra ut og stride mot disse hedningefolk, som han før har stridt på kampens dag. På den dag skal hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal. Den ene halvdelen av fjellet viker mot nord, og den andre halvdelen mot sør." (Sakarja 14:2-4)
 
"På den dag skal levende vann strømme ut fra Jerusalem, den ene halvdel til havet i øst og den andre halvdel til havet i vest. Både sommer og vinter skal det være slik. Da skal Herren bli konge over hele jorden. På den dag skal Herren være én og hans navn ett." (Sakarja 14:8-9)
 
"Men det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene, og høyt hevet skal det være over alle høyder. Dit skal folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på Hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.» Han skal dømme mellom mange folk, skifte rett for mektige folkeslag, også for dem som er langt borte. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig, men enhver skal sitte under sin vinstokk og sitt fikentre, ingen skal skremme dem. For Herrens, hærskarenes Guds munn har talt." (Mika 4:1-4)
 
"Jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom. Og jeg så deres sjeler som var blitt halshugd for Jesu vitnesbyrds skyld (de kristne) og for Guds Ords skyld (jødene), og de som ikke hadde tilbedt dyret eller dets bilde, og som ikke hadde tatt merket på sin panne eller hånd. Og de ble levende og hersket med Kristus i tusen år." (Åpenbaringen 20:4)
 
 

S5 Box