Undervisning

 

 

 

INNLEDNING

 

 

 

“Han ga ham dette vitnesbyrdet: Jeg fant David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte. Han skal gjøre all min vilje.” (Ap gjerninger 13:22)

 

Det er mye vi som Guds folk kan lære av å studere Bibelens persongalleri. I dette studiet skal vi se litt på David, som var utvalgt og salvet av Gud, men som også opplevde mye forfølgelse og motgang.

 

David var en mann etter Guds hjerte. Dette er en såpass sterk beskrivelse at det gjør det interessant å studere hva det var som gjorde David til en slik gudsmann.

 

1 Samuelsbok forteller om tiden fra 1150-1055 f.Kr. og kapittel 16-31 handler om David. 2 Samuelsbok beskriver årene 1055-1015 f.Kr. og skildrer David sine triumfer (kap.1-10) og tragedier (kap.11-24). 2 Samuelsbok bør studeres sammen med kapittel11-29 i 1 Krønikebok.

 

 

 

1. UTVALGT AV GUD

 

 

 

Det første vi hører om David, er historien om da Samuel ble kalt av Gud til å dra til Isais hus, for å salve en av Isais sønner til konge over Israel. Vi ser at David var den siste man tenkte på. Han var den yngste av dem alle, og hans jobb var å vokte farens sauer hjemme i Betlehem. Likevel var det nettopp ham Gud hadde utvalgt.

 

“Herren sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, enda jeg har forkastet ham, så han ikke skal være konge over Israel? Fyll hornet ditt med olje og gå av sted! Jeg sender deg til Isai i Betlehem, for jeg har sett meg ut en av hans sønner til å være konge. Men Samuel sa: Hvordan kan jeg gjøre slik en ferd? Får Saul høre det, slår han meg i hjel. Da sa Herren: Ta med deg en kvige av buskapen og si: Jeg er kommet for å ofre til Herren! Innby Isai til ofringen, så vil jeg la deg få vite hva du skal gjøre. Du skal salve for meg den jeg sier deg. Samuel gjorde som Herren sa. Da han kom til Betlehem, gikk byens eldste ham skjelvende i møte og sa: Kommer du med fred? Han svarte: Ja, jeg kommer med fred. Jeg kommer for å ofre til Herren. Hellige dere og kom med meg til ofringen! Og han lot Isai og sønnene hans hellige seg og innbød dem til ofringen.

 

Da de kom, og han fikk se Eliab, sa han: Sannelig, Herrens salvede står her for Herren! Men Herren sa til Samuel: Se ikke på utseendet hans og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham. Jeg ser ikke på det mennesket ser på, for mennesket ser på det ytre, men Herren ser på hjertet. Så kalte Isai på Abinadab og lot ham tre fram for Samuel. Men han sa: Heller ikke ham har Herren utvalgt. Isai lot så Sjamma tre fram. Men han sa: Heller ikke ham har Herren utvalgt. Slik lot Isai sju sønner tre fram for Samuel. Men Samuel sa til Isai: Herren har ikke utvalgt noen av disse. Og Samuel sa til Isai: Er dette alle guttene du har? Han svarte: Ennå er den yngste igjen, se, han gjeter småfeet. Da sa Samuel til Isai: Send bud og hent ham! Vi setter oss ikke til bords før han kommer. Så sendte han bud og hentet ham. Han var rødhåret og hadde vakre øyne og var vakker av utseende. Da sa Herren: Stå opp og salv ham! For han er det. Da tok Samuel oljehornet og salvet ham midt iblant brødrene hans. Og Herrens Ånd kom over David fra denne dagen og siden. Så brøt Samuel opp og gikk til Rama.” (1 Samuel 16:1-13)

 

Samuel sørget over at det hadde gått så galt med Saul, som han hadde salvet til konge i Israel. Men Herren kom til ham og sa: "Hvor lenge vil du sørge over Saul?" Også i dag er det mange mennesker som sitter fast i fortiden og det som gikk galt. De er skuffet over mennesker, og skylder på alt og alle for at ting gikk galt. Eller de er skuffet på grunn av personlige nederlag. Men hvor lenge skal vi dvele ved skuffelser og nederlag? Er det ikke tid for å gå videre? Er ikke Herren den samme? Og står ikke Hans planer fortsatt ved lag?

 

Jo, Gud er fortsatt på tronen! Og til Saul sier Han: "Fyll ditt horn med olje og gå av sted!" Han sier det samme til deg og meg. Nå er det ikke tid for å pleie sine sår og synes synd på seg selv. Nei, nå skal du fylle ditt horn med olje, for Herren har oppgaver som venter på deg! Bli fylt av Guds Ånd! For Samuel var oppdraget klart : Han skulle salve en av Isais sønner i Betlehem til konge!

 

Når Gud ser seg ut nye ledere, er det ikke det ytre Han ser på, slik vi mennesker gjør. Nei, Gud ser til hjertet! Derfor var det overraskende nok den unge og uerfarne David som ble salvet, og ikke noen av de staute brødrene hans. Og fra nå av kom Guds Ånd over David!

 

 

 

2. HYRDEN

 

 

 

David var bare en ung gutt på denne tiden, og hans oppgave var å passe på farens sauer. Men det var nettopp som sauehyrde på Betlehemsmarkene at han lærte Gud å kjenne. Her fikk han erfare Guds hjelp når rovdyrene gikk til angrep, og her fikk han lære det han skriver i en av sine salmer: Herren er min hyrde!

 

Og David var trofast i sitt ansvar som hyrde. Han gjorde alt for å berge farens sauer. Bibelen sier at den som er tro i de små oppgaver, senere vil få større ansvar. På markene ved Betlehem ble David trent for fremtidige oppgaver. Det var der han forberedte seg til å bli Israels konge, mens han enda bare var en gutt.

 

 

“Men David svarte Saul: Din tjener gjette småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau fra flokken, da sprang jeg etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg så mot meg, tok jeg den i skjegget og slo den og drepte den. Både løve og bjørn har din tjener slått i hjel. Og det skal gå denne uomskårne filisteren som en av dem, fordi han har hånet den levende Guds hær. Så sa David: Herren, som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg av denne filisterens vold. Da sa Saul til David: Gå, og Herren være med deg!” (1 Samuel 17:34-37)

 

David gjette småfeet hos sin far, som om dette var verdens viktigste jobb. David ytet maksimalt i det han var satt å gjøre. Han gjorde arbeidet med et helt hjerte, og han var trofast i det han ble satt over. Der de fleste ville gitt opp, der satset David livet sitt for å gjøre en god jobb.

For deg som er ung er dette en viktig lærdom: Det er , mens du er ung, at det er viktig at du lærer Gud å kjenne! Da står du rustet til de store oppgaver som ligger foran deg.

Men husk at Gud vil ha menn og kvinner som er trofaste i alt det de gjør. Om vi ikke kan være 100% trofaste i den oppgave vi gjør nå, hvordan skal da Gud kunne sette oss over noe annet?

 

“Den som er tro i smått, er også tro i stort. Og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.” (Lukas 16:10)

 

Vi ser altså at David var trofast i sin jobb der ute på Betlehemsmarkene, hvor ingen så ham. Men Gud ser i det skjulte. Det er når vi er alene at vår karakter kommer frem.

 

 

  • Er vi like “ivrige” når ingen ser oss?
  • Er vi like “hellige” når ingen andre er til stede?
  • Har vi samme karakter når vi er alene, som når vi sammen mad andre kristne?

 

Guds profetiske Ånd kom over profeten Elisja da det ble spilt på harpe for ham og han fikk vite Guds vilje i en bestemt situasjon. (2 Kongebok 3:11-19)

 

Kong Josafat vant seier i krig ved tro og lovsang! (2 Krøniker 20:15-22)

 

Vår virkelige karakter kommer fram når vi er helt alene og ingen ser om vi “slapper av”, synder, sløver osv. For Gud ser i det skjulte.

Det er viktig at vi gjør det vi gjør helt, og ikke delt. Guds Ord sier at alt vi gjør, skal vi gjøre for Herren Jesus.

 

“Og alt dere gjør, i ord eller gjerning, gjør det alt i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham!” (Kolosserne 3:17)

 

 

 

3. HARPESPILLEREN

 

 

 

Allerede som gutt hadde David lært seg å lovsynge Gud, og han fikk tidlig erfare kraften i lovsang og musikk til Guds ære!

 

Da Herren tok sin Ånd bort fra Saul, ble han ofte plaget av en ond ånd. Hans menn så hvordan Saul led, og de foreslo å finne noen som kunne spille på harpe for ham. Slik kom David i tjeneste hos kong Saul. Hver gang kongen ble plaget av den onde ånden, spilte David på harpen sin. Da kjente Saul seg bedre, og de onde åndsmakter måtte vike fra ham.

 

“Men Herrens Ånd vek fra Saul, og en ond ånd fra Herren forferdet ham. Da sa Sauls tjenere til ham: Se, en ond ånd fra Gud forferder deg. Herre, si bare fra til dine tjenere som står her for ditt ansikt, at de skal finne en mann som kan spille harpe. Når så en ond ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille på harpen sin. Så vil det bli bedre med deg. Da sa Saul til tjenerne sine: Ja, finn en mann som spiller godt, og før ham hit til meg! En av de unge menn svarte og sa: Se, jeg har sett en sønn av Isai fra Betlehem, som er kyndig i å spille. Han er en djerv mann og en stridsmann. Han er god til å tale for seg og er en vakker mann. Og Herren er med ham. Da sendte Saul bud til Isai og sa: Send til meg sønnen din David, han som gjeter småfeet! Så tok Isai et esel, som han lesste brød på, en skinnsekk med vin og et kje og sendte det med sin sønn David til Saul. Slik kom David til Saul, og han ble i hans tjeneste. Saul ble meget glad i ham, og han ble hans våpensvein. Og Saul sendte bud til Isai og sa: La David bli i min tjeneste! For jeg har fått godvilje for ham. Når da ånden fra Gud kom over Saul, tok David harpen og spilte på den. Da fikk Saul lindring. Det ble bedre med ham, og den onde ånden vek fra ham.” (1 Samuel 16:14-23)

 

David var en dyktig musiker, og han brukte sangen og musikken til å lovprise og ære sin Gud og Skaper. At det er makt i musikk og lovsang ser vi flere steder i Guds ord.

 

 

At David kjente til kraften i lovsang ser vi tydelig av de mange salmer som han skrev, og som vi finner i Bibelen. I Salme 8 synger han blant annet om små barns lovsang som en mektig kraft til vern mot fienden.

 

“Til sangmesteren. Etter Gittit. En salme av David. Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! Av småbarns og spedbarns munn har du reist et vern for dine motstanderes skyld, for å stoppe munnen på fienden og den hevngjerrige.” (Salme 8:1-3)

 

David hadde opplevd Guds frelse, og resultatet ble en ny sang i hans munn.

 

 

“Til sangmesteren. Av David. En salme. Jeg ventet, ja ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.”(Salme 40:1-4).

 

 

I Salme 145 synger han om hvordan Guds folk er kalt til å lovsynge sin Gud. Der ser vi at den som er fylt av Guds Ånd synger lovsanger til Gud fra sitt hjerte, full av takknemlighet til sin Far i Himmelen!

 

David sitt liv og hans salmer er en mektig tale og lærdom til oss. Hvordan er det med sangen i ditt og mitt liv? Har den stilnet hen? Hva med tilbedelsen og takknemligheten? Er det på tide å søke Gud og gi Ham den ære og takk Han fortjener? Han er jo din Skaper, Frelser og Far!

 

 

 

4. HELTEN

 

 

 

Israel var i krig mot filisterne, og David sine tre eldste brødre var med i kong Sauls hær. Gamle Isai vil høre hvordan det går med sønnene sine, og sender David, sin yngste sønn, avsted til krigssonen for å se til dem. Da han kommer frem til israelittenes leir blir han vitne til hvordan filisterkjempen Goliat håner og utfordrer Israels hær.

 

“Filistrene samlet hærene sine til kamp og kom sammen i Soko, som hører til Juda. De slo leir mellom Soko og Aseka ved Efes-Dammim. Saul og Israels menn samlet seg også. De slo leir i Terebintedalen og fylket seg mot filistrene. Filistrene sto ved fjellet på den ene siden, og israelittene ved fjellet på den andre siden, så de hadde dalen mellom seg. Da kom det en tvekjemper ut fra filistrenes leir. Han hette Goliat og var fra Gat. Han var seks alen og et spann høy. På hodet hadde han en kobberhjelm, og han var kledd i en skjellbrynje. Brynjens vekt var fem tusen sekel kobber. Han hadde kobberskinner på leggene og et kastespyd av kobber på ryggen. Skaftet på spydet hans var som en vevbom, og spydodden veide seks hundre sekel jern. Skjoldbæreren hans gikk foran ham.

 

Han sto fram og ropte over til Israels fylking og sa til dem: Hvorfor drar dere ut og fylker dere til strid? Er ikke jeg filisteren og dere Sauls treller? Velg ut en mann og la ham komme ned til meg! Hvis han kan kjempe med meg og felle meg, så skal vi være trellene deres. Men hvis jeg får bukt med ham og feller ham, så skal dere være trellene våre og tjene oss. Så sa filisteren: I dag har jeg hånet Israels fylking. Kom hit med en mann, så vi kan kjempe med hverandre!

 

Da Saul og hele Israel hørte hva filisteren sa, ble de motløse og meget redde. David var sønn av den efratitten fra Betlehem i Juda som hette Isai, og som hadde åtte sønner. Denne mannen var i Sauls dager gammel og skrøpelig. Isais tre eldste sønner var dratt ut med Saul i krigen. Den eldste av disse tre sønnene som var dratt i krigen hette Eliab, den andre Abinadab og den tredje Sjamma. David var den yngste. De tre eldste hadde fulgt Saul, men David gikk iblant hjem igjen fra Saul for å gjete sin fars småfe i Betlehem. Både morgen og kveld kom filisteren fram, i førti dager stilte han seg fram. Så sa Isai til sin sønn David: Kjære, ta en efa av dette ristede kornet og ti brød til brødrene dine og skynd deg til leiren med det - til dine brødre. Men disse ti stykker fersk ost skal du ha med til den øverste høvedsmannen. Så skal du se til brødrene dine om det går dem vel, og få med deg et pant fra dem. Saul er med dem og alle Israels menn i Terebintedalen og kjemper mot filistrene. Morgenen etter sto David tidlig opp og overlot småfeet til en gjeter. Så tok han det han skulle ha med, og gikk av sted, slik Isai hadde befalt ham.

 

Da han kom til leiren, dro hæren nettopp ut for å fylke seg til strid og oppløftet krigsropet. Og Israel og filistrene stilte seg opp, fylking mot fylking. David la ned de tingene han hadde med seg hos den som hadde tilsyn med forsyningene, og sprang fram til fylkingen. Da han kom dit, hilste han på brødrene sine. Mens han talte med dem, kom tvekjemperen, filisteren Goliat fra Gat, nettopp fram fra filistrenes fylking og ropte de samme ordene som før, og David hørte det. Alle Israels menn flyktet for mannen da de så ham, og var meget redde. Og en mann av Israel sa: Ser dere den mannen som kommer fram der? Han kommer for å håne Israel. Den mannen som feller ham, vil kongen gi stor rikdom og la ham få datteren sin og gjøre hans fars hus skattefritt i Israel.

 

Da sa David til de mennene som sto tett ved ham: Hva skal han få den mannen som feller denne filisteren og tar skammen bort fra Israel? For hvem er han vel denne uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær? Og folket gjentok for ham de samme ordene og sa: Det og det skal den mannen få som feller ham. Eliab, hans eldste bror, hørte hva han snakket med mennene om. Da ble hans vrede opptent mot David, og han sa: Hvorfor er du kommet hit ned? Hvem har du overlatt de få sauene til der ute i ørkenen? Jeg kjenner ditt overmot og ditt hjertes ondskap! Du er bare kommet hit ned for å se på slaget. Men David sa: Hva har jeg gjort nå? Det var jo bare et ord! Så vendte han seg fra ham til en annen og spurte om det samme, og folket svarte ham som første gang. Det kom da ut hva David hadde sagt, og Saul fikk også høre det. Han lot ham hente til seg. (1 Samuel 17:1-31)

 

Goliat var en enorm kjempe der han sto og ropte hånord mot Israel. Han virket uovervinnelig. I 40 dager hadde han utfordret Israel, men ingen israelitt hadde våget å ta i mot utfordringen og stride mot ham. Israels hær var fylt av frykt og motløshet.

 

Unggutten David så også den fryktinngytende kjempen, og hørte filisterens spottende ord. Men han kjente en som var større og mektigere enn filisterkjempen Goliat : Den levende Gud! Fylt av tro til Gud sier han til kong Saul : "Ingen må miste motet! Din tjener vil gå og kjempe mot denne filisteren".

 

Det var ikke mye feighet og vantro i disse ordene. David var en djerv Guds mann, som ikke godtok at den levende Guds hær ble hånet. David var fryktesløs og han var den eneste blant sine brødre som talte tro. Alle de andre var fulle av frykt.

 

 

“Og David sa til Saul: Ingen må miste motet på grunn av ham! Din tjener vil gå og kjempe med denne filisteren. Men Saul sa til David: Du kan ikke gå mot denne filisteren og kjempe med ham. Du er ung, og han er en krigsmann fra sin ungdom av. Men David svarte Saul: Din tjener gjette småfeet for sin far. Kom det da en løve eller en bjørn og tok en sau fra flokken, da sprang jeg etter den og slo den og rev sauen ut av gapet på den. Og reiste den seg så mot meg, tok jeg den i skjegget og slo den og drepte den. Både løve og bjørn har din tjener slått i hjel. Og det skal gå denne uomskårne filisteren som en av dem, fordi han har hånet den levende Guds hær. Så sa David: Herren, som har fridd meg av løvens og bjørnens vold, han skal også fri meg av denne filisterens vold. Da sa Saul til David: Gå, og Herren være med deg! Saul ga David sine egne klær. Han satte en kobberhjelm på hodet hans og hadde på ham en brynje. Og David bandt sverdet hans om seg utenpå klærne sine og ville til å gå, for han hadde ikke prøvd det før. Og David sa til Saul: Jeg kan ikke gå med dette, for jeg har ikke prøvd det før. Så tok David alt dette av seg. “ (1 Samuel 17:32-39)

 

David fikk prøve kongens rustning, men kunne ikke bruke den. Dette lærer oss at vi ikke kan seire ved å bruke andre sine metoder. I stedet må du ha et eget liv med Gud, slik at Han får vise seg hva som passer for deg, og hvordan du kan seire i striden!

 

“Han tok staven sin i hånden og søkte seg ut fem glatte steiner i bekken. Dem la han i gjetertasken som han hadde med seg, og slyngen sin hadde han i hånden. Så gikk han fram mot filisteren. Filisteren kom nærmere og nærmere bort mot David, og skjoldbæreren hans gikk foran ham. Da filisteren så fremfor seg og fikk se David, foraktet han ham, fordi han var ung og rødhåret og fager å se til. Og filisteren sa til David: Er jeg en hund, siden du kommer mot meg med kjepper? Og filisteren forbannet David ved sin gud. Så sa filisteren til David: Kom hit til meg, så skal jeg gi kjøttet ditt til himmelens fugler og markens dyr. David svarte filisteren: Du kommer mot meg med sverd og lanse og kastespyd. Men jeg kommer mot deg i Herrens, hærskarenes Guds navn, han som er Gud for Israels fylkinger - han som du har hånet. I dag skal Herren gi deg i min hånd, og jeg skal slå deg i hjel og skille hodet ditt fra kroppen. Jeg skal i dag gi likene fra filistrenes leir til himmelens fugler og til jordens ville dyr. Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd.

 

Da nå filisteren gjorde seg ferdig og gikk fram og kom nærmere bort mot David, skyndte David seg og sprang fram mot fylkingen, mot filisteren. Og David stakk hånden i tasken og tok fram en stein. Den slynget han ut og traff filisteren i pannen. Steinen trengte dypt inn i pannen hans, og han falt med ansiktet mot jorden. Slik vant David over filisteren med slyngen og steinen. Han slo filisteren og drepte ham, enda David ikke hadde noe sverd i hånden. Og David sprang fram og stilte seg tett ved filisteren. Han tok sverdet hans og dro det ut av sliren og drepte ham og hogg hodet hans av med sverdet. Og da filistrene så at kjempen deres var død, tok de flukten.

 

Da gikk Israels og Judas menn fram. De oppløftet krigsropet og forfulgte filistrene til bort imot Gat og like til Ekrons porter. Det lå falne filistrer på veien til Sja’arajim og helt fram til Gat og til Ekron. Så forfulgte ikke Israels barn filistrene lenger, men vendte tilbake og plyndret leiren deres. David tok filisterens hode og hadde det med seg til Jerusalem. Men våpnene hans la han i teltet sitt. Da Saul så David gå ut mot filisteren, sa han til Abner, hærføreren: Hvem er denne gutten sønn til, Abner? Abner svarte: Så sant du lever, konge, jeg vet ikke. Da sa kongen: Spør etter hvem denne gutten er sønn til. Da så David vendte tilbake etter at han hadde slått filisteren i hjel, tok Abner ham og førte ham fram for Saul. Han hadde ennå filisterens hode i hånden. Og Saul sa til ham: Hvem er du sønn til, unge mann? David svarte: Jeg er sønn til din tjener Isai fra Betlehem.” (1 Samuel 17:40-58)

 

David hadde mange ganger erfart Guds kraft. Som sauehyrde hadde han med Guds hjelp felt både løve og bjørn når de angrep hjorden. Nå gikk han mot filisterkjempen uten noe annet våpen enn en slynge, men i hærskarenes Guds navn. Med en eneste stein fra slyngen felte han Goliat. Deretter sprang han frem og drepte kjempen med hans eget sverd.

 

På grunn av Goliat var en hel nasjon lammet av frykt. Det er tydelig at han står for en åndsmakt som er fra Djevelen. Også i dag står vi overfor "kjemper" som virker umulige å slå. Fremdeles er det "goliater" som lammer Guds folk med frykt og motløshet. Da skal vi huske at troen på den levende Gud kan overvinne alt og seire over enhver åndsmakt!

 

David sin seier ble redningen for et helt folk, og førte til gudsfrykt og glede hos folket. David ble en helt i Israel.

 

“Så skjedde det da de kom hjem, da David vendte tilbake etter at han hadde slått filisteren, at kvinnene gikk ut fra alle Israels byer for å møte kong Saul med sang og dans, med tamburiner og med gledesrop og med musikk. Og de dansende kvinnene istemte en sang og sa: Saul har slått sine tusener, men David sine ti tusener!” (1 Samuel 18:6-7)

 

 

 

5. PAKTSVENNEN

 

 

 

En av kong Sauls sønner het Jonatan. Han og David ble bestevenner, og de inngikk en pakt med hverandre. Jonatans vennskap ble til stor hjelp og trøst for David.

 

“Etter Davids samtale med Saul ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel. Jonatan fikk ham kjær som sitt eget liv. Samme dag tok Saul ham til seg, han lot ham ikke mer få vende tilbake til sin fars hus. Og Jonatan gjorde en pakt med David, fordi han hadde ham kjær som sitt eget liv. Jonatan tok av seg den ytterkappen han hadde på, og ga den til David, likeså krigsklærne sine, ja, også sverdet og buen og beltet. Så dro David ut. Han bar seg klokt at i alt det Saul satte ham til. Saul satte ham over krigsmennene sine, og han var vel likt av hele folket, også av Sauls tjenere.” (1 Samuel 18:1-5)

 

Om Jonatans vennskap med David leser vi at "han hadde ham kjær som sitt eget liv" (vers 3). Dette vennskapet fikk stor betydning for David da kong Saul senere ble hans fiende og ville drepe ham. Da søkte David råd og hjelp fra Jonatan, som sa til David : "Alt det du ønsker, vil jeg gjøre for deg" (1 Samuel 20:4). Jonatan forsvarer David overfor kong Saul, og setter sitt eget liv i fare for å redde sin venn.

 

Det er sterkt å lese om det nære vennskapet mellom David og Jonatan, et vennskap som varte hele livet. Da David måtte flykte og skilles fra sin venn, leser vi om hvordan de gråt begge, "men David mest" (1 Samuel 20:41).

 

 

I Sifs ørken, mens David var på flukt, møttes bestevennene for siste gang. Nå trøstet Jonatan David og sa at han ikke skulle frykte, og det står så fint at "han styrket hans mot i Gud". Tenk å ha slike venner!

 

“David skjønte at Saul var dratt ut for å stå ham etter livet. Mens David var i skogen i Sifs ørken, dro Jonatan, Sauls sønn, av sted og kom til ham i skogen. Og han styrket hans mot i Gud. Han sa til ham: Vær ikke redd! Min far Sauls hånd skal ikke nå deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være den neste etter deg. Det vet også Saul, min far. Så gjorde de begge en pakt for Herrens åsyn. David ble i skogen, men Jonatan dro hjem igjen.” (1 Samuel 23:15-18)

 

Etter at Jonatan var død uttrykker David sin sorg og sier om sin venn at "din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet". Dette sier mye om hva vennskapet med Jonatan betydde for ham.

 

“Å, at heltene skulle falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger. Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet.” (2 Samuel 1:25-26)

 

Fortellingen om hjertevennene David og Jonatan lærer oss mye om betydningen av vennskap, og hva vi som nære venner kan bety for hverandre. Om du ser deg omkring vil du snart oppdage noen som behøver ditt vennskap.

 

Det var da David var på flukt at han fikk hjelp av sin venn Jonatan. Også i dag er det mange flyktninger, og du kan være en venn for en eller noen av disse, midt i deres nød.

 

 

“En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød". (Ordspråkene 17:17)

 

 

 

6. HULEBOEREN

 

 

 

David måtte flykte fra kong Saul. Han som var salvet til konge i Israel ble nå en flyktning og huleboer.

 

 

David flyktet først til kong Akis i Gat. Så dro han videre derfra opp Terebintedalen, hvor han som ung gutt hadde vunnet over Goliat. Her var det mange huler, og David gjemte seg i en av disse, i nærheten av byen Adullam.

 

“Så dro David bort derfra og flyktet til hulen ved Adullam. Da brødrene hans og hele hans fars hus fikk høre det, dro de dit ned til ham. Og alle som var i nød, eller som var trykket av gjeld, eller som var misfornøyde, samlet seg om ham. Han ble deres høvding. Det var omkring fire hundre mann som var med ham.” (1 Samuel 22:1-2)

 

Mens han var på flukt hadde David en flokk på 400 menn som han var høvding for. Dette var mennesker som var fattige, i nød og misfornøyde.

Her, som i mye ellers, er David et forbilde på Jesus. Som disse utslåtte menneskene samlet seg om David og fikk hjelp, slik kan vi komme til vår høvding, som er Jesus!

 

Det er interessant å merke seg at disse fattige og misfornøyde menn, ble fostret på en slik utmerket måte at de senere nevnes som de djerve menn som kalles “Davids helter”. Gud utvelger seg det som intet er, for å gjøre de vise og mektige til skamme.

 

“Brødre, legg merke til det kall dere fikk: Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange av høy ætt. Men det dåraktige i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme. Og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme. Det som er lavt i verden, og det som er foraktet, det utvalgte Gud seg, det som ingenting er, for å gjøre det til intet som er noe - for at intet kjød skal rose seg for Gud.” (1 Korinter 1:26-29)

 

“Så dro David opp derfra og holdt seg i fjellborgene ved En-Gedi. Da Saul kom tilbake etter at han hadde forfulgt filistrene, fikk han spurt at David var i En-Gedis ørken. Saul tok da med seg tre tusen mann, som han hadde valgt ut blant hele Israel. De dro av sted for å lete etter David og mennene hans på Steinbukk-bergene. Han kom da til sauekveene ved veien. Der var en hule, og Saul gikk dit inn i et nødvendig ærend. Men David og mennene hans satt innerst inne i hulen. Da sa Davids menn til ham: Se, nå er den dagen kommet som Herren talte til deg om: Jeg gir din fiende i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner for godt! Så sto David opp og skar hemmelig fliken av Sauls ytterkappe. Men deretter slo samvittigheten David, fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe. Og han sa til mennene sine: Herren fri meg fra å gjøre slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham! For Herrens salvede er han.

 

Og David irettesatte mennene sine med harde ord, og lot dem ikke få lov til å overfalle Saul. Men Saul gikk ut av hulen og ga seg på vei. Deretter sto David opp og gikk ut av hulen og ropte etter Saul: Herre konge! Da så Saul seg tilbake, og David bøyde seg med ansiktet mot jorden og kastet seg ned. Og David sa til Saul: Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke? Se, nå har du jo med egne øyne sett at Herren i dag hadde gitt deg i min hånd i hulen, og det var tale om å drepe deg. Men jeg hadde medynk med deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for Herrens salvede er han.” (1 Samuel 24:1-11)

 

I hulen i Adullam skrev David flere av sine salmer. I Salme 57 ser vi at David er i stor nød og trengsel på grunn av sine fiender. Men midt i nøden er han trygg, og stoler på Guds hjelp.

 

 

“Til sangmesteren. «Ødelegg ikke». Av David. En gyllen sang, da han flyktet for Saul i hulen. Vær meg nådig, Gud! Vær meg nådig! For min sjel tar sin tilflukt til deg, og i dine vingers skygge finner jeg ly inntil ødeleggelsen er dratt forbi. Jeg roper til Gud, Den Høyeste, til Gud, som fullfører sin gjerning for meg. Han sender hjelp fra himmelen og frelser meg, når den som vil oppsluke meg, håner. Sela. Gud sender sin miskunnhet og sin trofasthet. Min sjel er midt iblant løver. Jeg må ligge blant dem som spruter ild, menneskebarn som har tenner lik spyd og piler, og tunge som et skarpt sverd. Vis deg høy over himmelen, Gud, din herlighet over hele jorden! De setter ut garn for mine skritt. Min sjel er nedbøyd. De graver en fallgrav for meg, men de faller selv midt i den. Sela. Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig. Jeg vil synge og lovprise. Våkn opp, min ære! Våkn opp, harpe og sitar! Jeg vil vekke morgenrøden. Jeg vil prise deg blant folkene, Herre. Jeg vil lovsynge deg blant folkeslagene. For din miskunnhet er stor inntil himmelen, og din trofasthet inntil skyene. Vis deg høy over himmelen, Gud, din herlighet over all jorden!”

 

Det er sterkt å se hvordan han i nøden og ensomheten opplever ro i hjertet, og kan lovsynge Gud i den mørke hulen.

 

Også Salme 142 ble skrevet mens David var en flyktning og gjemte seg i en hule. Det er ofte når vi er i nød og trengsel at vi virkelig lærer å be til Gud. Vi kan komme til Gud med all vår sorg og nød! Bibelen er full av historier om menn og kvinner som opplevde nød og trengsel. Josef, Ester og Paulus er noen eksempler.

 

Også i vår egen tid er det mange kristne som opplever trengsel og forfølgelse. Da er det godt å vite at Gud er vår hjelp i trengsler.

“Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor.” (Salme 46:2)

 

Trengsel kan være lidelse, nød og forfølgelse som vi må gjennom i livet. I trengselen lærer vi oss å søke Gud, og at vi ikke kan stole på oss selv, bare på Ham. Slik blir vi sterke og utholdende. Sett i et evighetsperspektiv er trengselen kortvarig. Det er viktig å huske på at ingen trengsler kan skille oss fra Guds kjærlighet.

 

“Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Som skrevet står: For din skyld drepes vi hele dagen, vi blir regnet som slaktefår. Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som komme skal, eller noen makt, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.” (Romerne 8:35-39)

 

David var salvet til konge, men nå bodde han i en hule! Det er fint å se hvordan han hadde tid til å vente på Guds time. Han tok heller ikke saken i egne hender, selv om han kunne ha drept sin fiende, kong Saul. Vi ser her Davids rene hjerte. Om du har et kall, kan du trygt vente, til Gud åpner veien!

 

 

 

7. KONGEN

 

 

 

Etter at kong Saul var død, ble David salvet til konge over Juda (Sydriket). David ledet nå Juda fra byen Hebron, mens Isboset, Sauls sønn, var konge over Israel (Nordriket).

 

 

“Siden spurte David Herren: Skal jeg dra opp til en av byene i Juda? Herren svarte: Gjør det! Da spurte David: Hvor skal jeg dra? Han svarte: Til Hebron. Så dro David dit opp med sine to koner, Akinoam fra Jisre’el og Abiga’il, karmelitten Nabals kone. David tok også med seg de menn som var hos ham, hver med sin husstand, og de bosatte seg i byene omkring Hebron. Da kom Judas menn dit og salvet David til konge over Judas hus.

 

Så kom det noen og fortalte David at det var mennene i Jabes i Gilead som hadde gravlagt Saul. Da sendte David bud til mennene i Jabes i Gilead og sa til dem: Velsignet være dere av Herren, fordi dere har gjort den kjærlighetsgjerningen mot deres herre Saul å begrave ham! Måtte nå Herren vise miskunnhet og trofasthet mot dere! Jeg vil også gjøre vel mot dere fordi dere har gjort dette. Så ta nå mot til dere og vær djerve menn! For deres herre Saul er død, men nå har Judas hus salvet meg til konge over seg.

 

Men Abner, Ners sønn, Sauls hærfører, tok Isjboset, Sauls sønn, og førte ham over til Mahanajim. Der gjorde han ham til konge over Gilead og over asurittene og over Jisre’el og Efra’im og Benjamin og over hele Israel. Isjboset, Sauls sønn, var førti år gammel da han ble konge over Israel. Han regjerte i to år. Det var bare Judas hus som holdt seg til David. Hele den tiden David var konge i Hebron over Judas hus, var sju år og seks måneder.” (2 Samuel 2:1-11)

 

Etter at også Isboset er død, vil hele Israel ha David som konge. Mer enn syv år etter at han ble konge i Juda, salver folket ham til Israels konge.

“Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi! Vi er av samme kjøtt og blod som du! Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel ut og inn. Og Herren sa til deg: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel. Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn, og de salvet David til konge over Israel. David var tretti år gammel da han ble konge, og han regjerte i førti år. I Hebron regjerte han over Juda i sju år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i trettitre år over hele Israel og Juda.” (2 Samuel 5:1-5)

 

Sions borg i Jerusalem, som ble holdt av jebusittene, ble regnet som umulig å innta. Slik hadde det vært i flere hundre år, helt til David klarte det på en dag! Han angrep gjennom en tunnel som førte vann inn til byen. Nå gjorde David det solfylte fjellet Sion til sin kongsby!

 

“Så dro kongen og hans menn til Jerusalem mot jebusittene, som bodde der i landet. Men de sa til David: Du kommer aldri inn her! Blinde og lamme skal drive deg bort med disse ordene: David kommer aldri inn her! Men David inntok likevel Sions borg, det er Davids by. Den dagen sa David: Hver den som slår jebusittene, la ham bruke vannledningen og nå de lamme og blinde som Davids sjel hater. Av dette kommer ordet: En blind og en lam skal ikke komme inn i huset. David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids by. Og David bygde rundt omkring fra Millo og innover. David ble større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham.” (1 Samuel 5:6-10)

 

Den viktigste gjenstand i israelittenes Tabernakel var Paktens ark, paktkisten. Den var av akasietre og belagt med gull. Lokket ble kalt Nådestolen. I Paktens Ark lå steintavlene med de ti bud, en krukke med manna, og Arons stav. Men i lang tid hadde Paktens Ark vært i fiendeland, etter at filisterne hadde erobret den.

 

Så lenge Paktens Ark var i fiendeland, var på en måte Guds herlighet og nærvær borte fra Israel. Som Guds Ark representerte Guds nærvær i Israels menighet, slik representerer Kristus Guds nærvær i menigheten i dag. I vår tid kan den kristne menighet ofte være fattig på Guds herlighet og nærvær. Vårt kall er å gi Kristus den plass Han skal ha, i sentrum, slik at vi på nytt kan erfare Guds herlighet, nærvær og under iblant oss!

 

Nå ville David føre Guds Ark hjem til Tabernaklet i Jerusalem, og han lykkes til sist!

 

“David samlet igjen alt utvalgt mannskap i Israel - tretti tusen mann. Og David og alt folket som var hos ham, brøt opp og dro fra Ba’ale-Juda for å føre Guds ark opp derfra, den som er kalt med Navnet, med Herrens, hærskarenes Guds navn, han som troner over kjerubene. De satte Guds ark på en ny vogn og førte den bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen. Og Ussa og Ahjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vognen. Og de førte Guds ark bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen, og fulgte med den, og Ahjo gikk foran arken. Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til all slags strengelek av sypresstre, både sitarer og harper og tamburiner og bjeller og cymbler. Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa hånden sin ut og tok fatt i Guds ark, for oksene var blitt ustyrlige. Da ble Herrens vrede opptent mot Ussa. Gud slo ham fordi han handlet overilet, så han døde der ved Guds ark. Men David ble ille til mote, fordi Herren hadde slått Ussa ned. Derfor er dette stedet blitt kalt Peres-Ussa like til denne dag. Den dagen ble David fylt av frykt for Herren og sa: Hvordan skulle Herrens ark kunne komme inn til meg? Og David ville ikke flytte Herrens ark opp til seg i Davids by, men lot den føre bort til gittitten Obed-Edoms hus. Herrens ark ble stående i gittitten Obed-Edoms hus i tre måneder. Og Herren velsignet Obed-Edom og hele hans hus. Så ble det fortalt kong David at Herren hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt det han hadde, for Guds arks skyld. Da tok David av sted og førte Guds ark fra Obed-Edoms hus og til Davids by med stor glede. Da de som bar Herrens ark, hadde gått seks skritt fram, ofret han en okse og en gjøkalv. Og David danset av all makt for Herrens åsyn - han hadde en efod av lerret på seg. Og David og hele Israels hus førte Herrens ark opp med fryderop og toner fra horn.” (2 Samuel 6:1-15)

 

 

 

8. FALL OG OMVENDELSE

 

 

 

At David var en mann etter Guds hjerte, betyr ikke at han var feilfri. Guds Ord omtaler en skrekkelig synd som David falt i.

 

 

Vi leser at en gang da David ikke dro ut i krigen, men ble sittende hjemme, ble han fristet til synd. Han tok Batseba, Urias hustru, hjem til seg. David lå med henne, og hun ble med barn. Deretter gjorde han en ny synd ved å sørge for at Uria, Batsebas mann, ble drept i krigen.

 

“Året etter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, sendte David Joab av sted med sine tjenere og hele Israel. De herjet Ammons barns land og beleiret Rabba. Men David holdt seg i Jerusalem. Så hendte det en kveld at David sto opp av sengen og gikk omkring på taket av kongens hus. Da fikk han fra taket se en kvinne som badet seg. Og kvinnen var meget vakker å se til. David sendte bud og spurte seg for om kvinnen. Og de sa: Det er jo Batseba, datter av Eliam og hetitten Urias kone. Da sendte David bud og hentet henne. Hun kom til ham, og han lå hos henne like etter at hun hadde renset seg fra sin urenhet. Så gikk hun hjem igjen.

 

Kvinnen ble med barn, og hun sendte bud om det til David og lot si: Jeg er med barn. Da sendte David dette bud til Joab: Send hetitten Uria til meg! Og Joab sendte Uria til David. Da Uria kom til ham, spurte David ham om det sto vel til med Joab og med stridsmennene, og om hvordan det gikk med krigen. Så sa David til Uria: Gå ned til ditt hus og vask dine føtter! Og da Uria gikk ut av kongens hus, ble det sendt en gave etter ham fra kongen. Men Uria la seg ved inngangen til kongens hus sammen med alle sin herres tjenere og gikk ikke ned til huset sitt. Da det ble meldt David at Uria ikke var gått ned til sitt hus, sa David til ham: Kommer du ikke fra reisen? Hvorfor er du da ikke gått ned til ditt hus? Men Uria sa til David: Arken og Israel og Juda bor i løvhytter, og min herre Joab og min herres tjenere ligger i leir på åpen mark. Og så skulle jeg gå inn i mitt hus og ete og drikke og ligge hos min kone! Så sant du lever, så sant din sjel lever: Dette gjør jeg ikke! Da sa David til Uria: Bli her også i dag, så vil jeg i morgen la deg fare. Og Uria ble i Jerusalem den dagen og dagen etter. David ba ham til seg, og han åt og drakk hos ham, og David gjorde ham drukken. Om kvelden gikk han ut og gikk til sengs sammen med sin herres tjenere, men til sitt hus gikk han ikke ned.

 

Morgenen etter skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. Og i brevet skrev han slik: Sett Uria lengst fremme, der hvor striden er hardest, og dra dere tilbake fra ham, så han blir slått og dør! Mens nå Joab lå og voktet på byen, satte han Uria på et sted hvor han visste at det var djerve menn. Da mennene fra byen dro ut og kjempet mot Joab, falt noen menn av Davids tjenere, og hetitten Uria døde også. (2 Samuel 11:1-17)

 

En av hovedårsakene til at dette hendte var at David hadde sendt sine soldater ut i krig, mens han selv ble hjemme i Jerusalem.

Dette førte til lediggang, noe som gjør det lettere å falle i synd.

 

Slik er det med oss også. Dersom vi blir “åndelig arbeidsledig”, vil det lettere føre oss til fall. Gud har skapt mennesket til å være en som arbeider. Når mennesket går uten å ha noe å gjøre (både åndelig og fysisk) fører det ofte til at man faller i synd.

 

David ble altså gående hjemme, og plutselig fikk han se en vakker kvinne som badet. Han forhører seg om henne og får vite at hun heter Batseba og er gift med hetitten Uria. Likevel sender David bud etter henne, ligger med henne og hun blir med barn.

 

Når David så får høre at hun er med barn, prøver han å skjule sin synd ved å kalle hennes mann hjem fra striden, slik at han skal ligge med sin kone. Men Uria vil ikke ligge hos sin kone samtidig som med at hans medsoldater ligger ute i strid. Dermed får ikke David til å skjule at det er han som har gjort Batseba gravid.

 

Her er det noe som er veldig interessant å legge merke til. Fordi Uria hadde så høy standard og karakter i sitt liv, ble han ikke et redskap for å skjule synden. Uria visste ikke hva som hadde skjedd, men fordi han hadde en renhet og karakter i sitt liv, blir han ikke et redskap som er med og skjuler synd i andres liv.

 

Slik er det med oss også. Om vi lever med Gud, i renhet og rettferdighet, blir vi ikke uvitende involvert i andres synd. Dette er viktig å legge merke til.

 

Så David klarte ikke å få skjult sin synd via Uria. Dermed gjør han det slik at Uria blir drept. Han gjør altså en enda verre synd og legger denne til den første.

Og Guds Ord legger ikke skjul på at dette var ondt i Herrens øyne.

“Da Urias kone hørte at Uria, hennes mann var død, sørget hun over sin ektefelle. Men da sørgetiden var over, sendte David bud og hentet henne til sitt hus. Hun ble hans kone og fødte ham en sønn. Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.” (2 Samuel 11:26-27)

 

Herren sender så profeten Natan til David for å fortelle ham om hans store synd. Da David forstår hvor alvorlig det er det han har gjort, omvender han seg og bekjenner sin synd.

 

 

“Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis. Men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd opp. Det vokste opp hos ham sammen med hans barn. Det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. Så kom det en vandringsmann til den rike. Da kvidde han seg for å ta noe av sitt eget småfe eller storfe og lage i stand for vandringsmannen som var kommet til ham. Han tok den fattiges eneste lam og laget det til for mannen som var kommet til ham.

 

Da ble David mektig vred på den mannen, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mannen som har gjort dette, skal dø, og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. Da sa Natan til David: Du er mannen! Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet deg til konge over Israel, og fridde deg ut av Sauls hånd. Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn. Jeg ga deg Israels og Judas hus. Og var det for lite, så ville jeg ha gitt deg enda mer, både det ene og det andre. Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort det som er ondt i hans øyne? Hetitten Uria har du slått med sverdet. Hans kone har du tatt til kone for deg selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. Så skal da sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet meg og tatt hetitten Urias kone til kone for deg selv.

 

Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over deg fra ditt eget hus. Jeg vil ta dine koner for dine øyne og gi dem til en annen mann. Han skal ligge hos dine koner, så solen her er vitne til det. For det du har gjort, gjorde du i det skjulte. Men jeg vil gjøre dette for hele Israels øyne og midt på lyse dagen. Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren tatt bort din synd. Du skal ikke dø. Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender grunn til å spotte, så skal også den sønnen du har fått, visselig dø.” (2 Samuel 12:1-14)

 

David sin synd var stor. Og likevel : Siden han ikke skjulte sin synd, men bekjente den for Gud, ble han tilgitt! Tenk, slik er Gud, og så stor er Hans nåde!

 

David var en mann etter Guds hjerte. Dette var likevel bare sant så lenge han var lydig mot Gud. Da David falt i synd ble han straks konfrontert med hva han hadde gjort. Siden han da erkjente og bekjente sin grove synd, ble han tilgitt, og hans forhold til Gud ble gjenopprettet.

 

Dette er en viktig lærdom for oss. Når Gud peker på synd i våre liv, er det viktig at vi er snar til å gi Gud rett. Når vi bekjenner vår synd og omvender oss fra den, blir vi tilgitt av Gud!

 

Det er viktig å legge merke til Davids omvendelse. Det er bare en som kan tilgi synd, og det er Gud. David visste at det var mot Gud han hadde syndet.

I Salme 51 står Davids ydmyke omvendelsesbønn til Herren om tilgivelse, etter at profeten Natan hadde kommet til ham og konfrontert ham.

 

“Til sangmesteren. En salme av David, da profeten Natan var kommet til ham, etter at han var gått inn til Batseba. Vær meg nådig, Gud, i din miskunnhet! Utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet! Vask meg vel, så jeg blir fri for misgjerning, og rens meg fra min synd! For mine overtredelser kjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort - for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer. Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd. Se, du har lyst til sannhet i det innerste av hjertet! Så lær meg da visdom i hjertets dyp. Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Vask meg så jeg blir hvitere enn snø! La meg høre fryd og glede, la de ben som du har knust, fryde seg. Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett alle mine misgjerninger!

 

Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg! Kast meg ikke bort fra ditt åsyn! Ta ikke din Hellige Ånd fra meg! Gi meg igjen din frelses fryd, og hold meg oppe med en villig ånd! Så vil jeg lære overtredere dine veier, og syndere skal omvende seg til deg. Fri meg fra blodskyld, Gud, min frelses Gud! Så skal min tunge juble over din rettferdighet. Herre, lat opp mine lepper! Så skal min munn kunngjøre din pris. For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en nedbrutt ånd. Et nedbrutt og knust hjerte vil du, Gud, ikke forakte. Gjør vel imot Sion i din nåde, bygg Jerusalems murer! Da skal du ha behag i rettferdighets offer, i brennoffer og heloffer. Da skal de ofre okser på ditt alter.” (Salme 51)

 

Og i Salme 32 ser vi Davids oppriktige hjerteglede etter at han har fått tilgivelse og gjenopprettelse hos sin Gud.

 

“Av David. En læresalme. Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Salig er det mennesket som Herren ikke tilregner misgjerning, og som er uten svik i sin ånd. Da jeg tidde, ble mine ben tæret bort, idet jeg stønnet hele dagen. For dag og natt lå din hånd tungt på meg. Min livssaft svant som i sommerens tørke. Sela. Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! - Og du tok bort min syndeskyld. Sela.” (Salme 32:1-5)

 

“Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.” (1 Johannes 1:9)

 

 

 

9. SALMEDIKTEREN

 

 

 

David har skrevet cirka halvparten av de 150 salmene som vi finner i Salmenes bok. Det er vakre hymner og lovsanger som viser Davids tro. Gjennom sine salmer har han betydd mye for mange, og hans sanger beriker den dag i dag millioner av menneskers liv.

 

Den mest kjente av David sine salmer er Salme 23, hvor han synger om Herren som "min hyrde". Denne hyrde gir David hvile og ny kraft, og leder han på de rette stier. Ja, selv i dødsskyggens dal er han trygg, fordi Herren går med han og trøster han. Mange troende finner daglig trøst og styrke i denne salmen.

 

“En salme av David. Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann. Han fornyer min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for mine fienders øyne. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.”

 

David sine salmer er til lærdom og hjelp for oss som lever i dag. Vi kan nevne Salme 103 som et eksempel på dette. I denne salmen priser David Gud for Hans godhet og nåde. Han synger om hvordan Herren tilgir synd og skyld, og helbreder sykdom. I salmen hører vi også om menneskelivet, hvor kort det er, og vi lærer om englene som setter Guds ord i verk.

 

“Av David. Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger! Han som forlater all din misgjerning, som leger alle dine sykdommer. Han som forløser ditt liv fra graven, som kroner deg med miskunnhet og barmhjertighet. Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen.

 

Herren handler rettferdig, han gir rett til alle undertrykte. Han kunngjorde sine veier for Moses, sine gjerninger for Israels barn. Herren er barmhjertig og nådig, langmodig og rik på miskunnhet. Han går ikke alltid i rette, og gjemmer ikke på vrede for evig. Han gjør ikke med oss etter våre synder, og gjengjelder oss ikke etter våre misgjerninger. For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham.

 

For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. Menneskets dager er som gresset, som blomsten på marken, slik blomstrer han. Når vinden farer over ham, er han ikke mer, og hans sted kjenner ham ikke lenger. Men Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet når til barnebarn, for dem som holder hans pakt og dem som husker hans bud, så de gjør etter dem. Herren har reist sin trone i himmelen, hans kongerike hersker over alt.

 

Lov Herren, dere hans engler, dere veldige i makt som fullbyrder hans ord, idet dere lyder hans ords røst! Lov Herren, alle hans hærskarer, dere hans tjenere som gjør det han vil! Lov Herren, alle hans gjerninger, på alle steder hvor han hersker! Min sjel, lov Herren!”

 

Samtidig som David skriver om det han selv har erfart, finner vi i hans salmer profetier om Messias, frelseren som skal komme. Et eksempel er Salme 22. Når du leser den vil du se at den handler om Jesus på korset! Det er ganske utrolig når vi tenker på at David levde over 1000 år før Jesus kom til jorden. Jesus siterte fra denne salmen da han hang på korset. Slike salmer som denne kaller vi for Messias-salmer.

 

David hentet styrke fra Gud gjennom lovsangen. På samme måte får du styrke fra Gud gjennom lovsang og et nært fellesskap med Gud. Som David fikk tekster og melodier fra Gud, slik kan mennesker også i dag oppleve Guds inspirasjon til å skrive sanger og musikk.

S5 Box